HÅKON F. HØYDAL TÅRNETKRUTT-
Farfars
samtaler med
Quisling
© 2024 J.M. Stenersens forlag
Omslagsdesign: Øystein Vidnes
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boka er satt med FreightText 12/15
Repro: J.K. Morris
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-831-2
J.M. Stenersens forlag
Akersgata 45
0158 Oslo www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Dere er alle mine barn, med fengsler, galehus, kirker, rettersteder, skoler, med La Morgue, med Verdun, med Dachau, med heksebål og med rakkerknekter og torturkamre … Dere er alle mine sønner, dere er alle mine barn. Jeg tror dette er Guds ensomhet.
Kruttårnet, Jens Bjørneboe
NOTAT OM SITATENE:
Noen ord og uttrykk har jeg beholdt i originalversjon, først og fremst for å bevare litt av den opprinnelige koloritten i kildene. Spesielt gjelder dette i Peders brev og notater på landsmål og dialekt.
En del forkortelser har jeg endret for å bedre leseligheten. Når Peder bare skriver «Q» i dagboka, har jeg endret det til «Quisling». Det samme med andre forkortelser som «F.V.» (Fadervår), «N.T.» (Det nye testamente), «B.S.» (bønnesamling), «D.H.» (Diakonissehjemmet). Peder oppgir også konsekvent bibelsteder som forkortelser (1. Kor 3). Også disse har jeg endret for å gjøre teksten noe mer tilgjengelig for alle dem som ikke kan Bibelen på rams, slik Peder og Quisling gjorde. Jeg har brukt Bibelselskapets nettversjon av Bibelen, med deres versjon fra 2011.
I stedet for å beholde «mig», «sig» og andre gammelmodigheter har jeg brukt dagens skrivemåte, også det av hensyn til leseligheten. Dette gjelder alt kildemateriale.
Ant A gelig v A r det slutten av august 1945 da sykehuspresten
Peder Olsen gikk ut fra kontoret i den gule presteboligen bak Lovisenberg sykehus i Oslo og ned mot byen.
Det var ikke mange meterne mellom den trekkfulle murvillaen der han bodde med kona Heidi og de tre barna, og til sykehuset hvor han hadde sitt daglige virke. Han gikk ned mot sykehuset og inn hovedinngangen, men passerte tvers gjennom bygningen så han kom ut til sykehusparken.
Sykehuset på den lille sletten bak St. Hanshaugen var allerede godt etablert da Peder jobbet der. Det sto ferdig i 1895, hvitmalt med grå detaljer. Det var et vakkert sykehusbygg der det lå med et lite parkanlegg framfor seg.
Ved ferdigstillelsen var Lovisenberg et av landets mest moderne sykehus, med røntgenapparat og mange sengeplasser. Fra tidlig av behandlet sykehuset ikke utelukkende somatisk syke, men også mentalt syke.
Samtidig var det et underlig sykehus, sett med våre øyne. Det opprinnelige navnet var Diakonissehuset, for sykehuset var drevet av diakonisser – en form for protestantiske nonner som hovedsakelig viet seg til pleie av syke. De forble ugift, hadde egen diakonissedrakt og levde i egne «søsterhjem» i tilknytning til stedet der de hadde sitt virke. Diakonissene på Lovisenberg var sykehusets sykepleiere og kvinnelige arbeidsstokk. Legene, prestene og bestyrerne, derimot, var menn. Peder var en av dem.
Han gikk gjennom sykehusparken, kom ut i Colletts gate på oversiden av St. Hanshaugen, den store parken som troner på en liten høyde over Oslo sentrum. Navnet fikk St. Hanshaugen på grunn av feiringen som ble flyttet hit på begynnelsen av 1800-tallet. I tidligere tider hadde området vært brukt som blant annet søppelfylling og dumpingplass for hestekadavre, og ble da også kalt for Mærrahaugen. Men ved utbruddet av andre verdenskrig var St. Hanshaugen og nærområdet allerede et av hovedstadens bedre strøk.
Peder hadde ofte gått opp på den lille knausen med værvarslingstårn og vannreservoar. Der oppe kunne man vende blikket sørover og se ned mot sentrum. Toppen av parken lå ikke mer enn 83 meter over havet, men den korte avstanden til fjorden gjorde de siste bakkene opp dit bratte på vei hjem fra sentrum, dit han nå var på vei.
Denne dagen fulgte han stien langs parken fram til krysset hvor Waldemar Thranes gate krysser Ullevålsveien. Også på denne tiden hadde Oslo mange skiller, og Waldemar Thranes gate var et av dem: Fulgte du den østover, kom du raskt ned til trangboddhet og leiligheter uten bad, og ganske snart helt fram til Akerselva. Ungene som bodde her, gikk på samme skole som dem på St. Hanshaugen og Bolteløkka, men de luktet vondere, mente barna til Peder.
Han krysset gata og fulgte Ullevålsveien på sin lange vei ned mot sentrum. Om vinteren akte barna på kjelke her, men nå var det roligere. Han fortsatte langs Vår Frelsers gravlund, kirkegården hvor store norske personligheter ble begravet.
Bak den reiste to kirker seg, først den katolske St. Olavs kirke. Her gikk veien over til å hete Akersgata. Like ved lå mursteinsmastodonten Trefoldighetskirken. Bak den lå det irrgrønne hovedbiblioteket, med hvite søyler og bred trapp. I jakkelommen lå Peders egen syvendesans. I den brune dokumentmappen han holdt under armen, lå en notatbok, kanskje en andaktsbok og Bibelen. Alltid Bibelen.
Han var kommet ned til sentrum og passerte den lysegrå granittbygningen som var Justisdepartementet, deretter Høyesteretts røde mursteinsbygg. Han krysset gata med det passende navnet Grensen – for det hadde den vært da Oslo var Kristiania og langt mindre enn nå i 1945.
Føttene førte ham i retning Stortinget, hvor han passerte på baksiden av den gulgrå parlamentsbygningen der flagget med hakekorset hadde vaiet bare et par måneder tidligere. De høye vinduene i Frimurerlogen glitret mot ham fra Nedre Vollgate nedenfor Stortinget, og ikke lenge etter var han ved enden av gaten. Den hadde hatt tre navn på Peders vei hjemmefra til den nye arbeidsplassen – Colletts gate, Ullevålsveien og Akersgata, men her ved Akershus festning endte den.
Akershus landsfengsel var bare en mindre del av den gamle festningen på odden ut i Oslofjorden. Fengselet lå på sletten som strakte seg ut i skyggen av kollen hvor festningstårnet fra middelalderen reiste seg. En palisade med inngangsport til fengselet var reist ved kornmagasinet. Peder viste fram tjenestebeviset med ID nummer 4 og gikk inn.
Inntil man fikk bygget det store Botsfengselet i Gamlebyen, var det i Akershus landsfengsel de mest kjente fangene i Norge
måtte sone. Her hadde mestertyvene Ole Høiland og Gjest Baardsen sittet. Under krigen ble de daværende fangene flyttet til andre fengsler, slik at tyskerne kunne bruke festningsfengselet til internering av norske motstandsmenn, som ble holdt innesperret under elendige forhold. Nå, etter krigens slutt, var det tyskerne og deres kollaboratører som fikk oppleve hvordan det var der.
Fengselet bestod av flere bygninger og kaserner fra tiden da Akershus var en viktig militær festning. Lengst inne på området lå Kronprinsens kruttårn. Det massive teglsteinsbygget fra 1755 var opprinnelig reist til oppbevaring av sprengfarlig materiale som krutt og ammunisjon. Senere utvidet man med en tredje etasje som i realiteten var fjerde etasje, siden lagerrommet nedenunder var høyloftet. Adkomsten til toppetasjen ble ordnet med et trappebygg på kortsiden av bygget. Den smale, trange vindeltrappen gikk hele veien opp til tredje etasje fra bakkeplan, uten dør inn til andre etasje. Siden tårnet bare hadde to smale vindusglugger, og kun én dør langt nede ved bakken og en annen helt øverst, var det en dunkel og klaustrofobisk affære å begi seg opp. Spiraltrappen i stein var akkurat bred nok til én mann, og man måtte snike seg sidelengs forbi hverandre om man møtte noen på vei opp eller ned.
Da deler av festningen ble omgjort til fengsel, ble bygget gjort om til å huse samfunnets farlige fiender. I den høye kjelleretasjen ble det laget til isolatceller hvor fanger satt i fullstendig mørke. I tredje etasje var det åtte celler med tunge, smale tredører. Så lenge bygget fungerte som botsfengsel, måtte fangene også jobbe inne i de samme cellene de sov i. Sengebrisken ble løftet opp mot veggen, og det var fangevokterne som bestemte om sengen skulle ligge ned eller stå opp mot veggen. Under krigen var fengselet kontrollert av tyskerne, og her satt motstandsmennene og ventet på å bli henrettet.
Etter freden hadde Peder fått en ny oppgave, i tillegg til stillingen som sykehusprest ved Lovisenberg sykehus. Som kameraten Dagfinn Hauge var han blitt fengselsprest, for med den nye tiden kom oppgjøret, og mange av dem som de siste fem årene hadde vært maktens mennesker, satt nå fengslet. De trengte en prest, de òg. Men freden kjentes fremdeles skjør. Peders tjenestebevis med registreringsnummer 4 stadfestet at han hadde tillatelse til å bære våpen.
Han gikk opp den smale vindeltrappen. Ekkoene fra fottrinnene klang lyst og skarpt i det smale trappeløpet. Vinddraget ned fra etasjen ovenfor og ned mot bunnen trakk rett inn i halslinningen.
Det var høyt under taket og kaldt i gangen mellom cellene, fire på hver side. Her inne var det ingen varme å hente fra de kjølige lagerrommene i etasjen under dem. Peder gikk til en celle nesten innerst i gangen, en av dem som vendte rett mot nord. Døra sto åpen. Han lutet seg og gikk inn. Like under taket lakk lyset inn gjennom to vindusglugger med stålsprosser foran. Inntil høyre vegg sto et lite bord med en enkelt skuff, fylt med papirer. Sengebrisken var på den andre siden, og det var akkurat plass til en trestol imellom.
Mannen som bodde her resten av sitt liv, var av mange beskrevet som høy og kraftig, men han var lavere enn Peder.
Månedene i cellen hadde ikke gjort ham godt. Han var ennå bredskuldret, men tynnere, preget av mangelsykdommer etter lite og dårlig mat. Det blonde håret lå uvasket og fettstrøket over pannen. Leppene var smale og dekket en sammenbitt, smal munn, som med årene hadde fått nedadgående rynker på hver side. Nesen var rett, men ikke liten. Øynene lå gjemt under tydelige øyebryn.
De tok hverandre i hånden. Peder Olsen og Vidkun Quisling.
2Peder v A r P l A ttfot. Han hadde størrelse 45 i sko og var en påle av en mann som virket høyere enn sine en meter og nitti.
Den kullsvarte manken ble aldri tynn over issen, selv da han som gammel mann ble hvithåret. Han hadde vemodige øyne og en tjukkleppet munn som ség nedover i vikene etter hvert som han ble eldre.
Bakersønnen fra Volda skrev et poetisk klingende landsmål som ung. Da han flyttet til Oslo, skiftet han raskt over til riksmål, det var et krav for å bli ansatt. Man måtte det for snart hundre år siden, på nittentrettitallet. Det var ikke bare å komme til hovedstaden fra Vestlandet og tro at man kunne skrive journalnotater om døende vestkantfruer på landsmål.
Peder var min farfar. Han døde da jeg var barn. Jeg husker ham som en høy mann med hvitt hår, et mildt smil og store, varme hender.
Jeg sitter ved skrivebordet hans og skriver dette, omgitt av dagbøkene og brevene som han og farmor skrev gjennom et liv som strakte seg gjennom store deler av det tjuende århundre. Mye kastet de, men mye tok de vare på – også dokumenter og skriv fra krigsårene, mellom Peder og andre prester, fra Nasjonal Samlings regjering, fra hjemmefronten og motstandsbevegelsen. Det er et skranglete og sprukkent skrivebord i sandblåst eik. Skruene som holder det sammen, er snart hundre år gamle. Bordplaten er lealaus og flekkete av fett og merker etter kaffekopper. To av skuffene kunne en gang låses, men nøklene forsvant før jeg overtok bordet, og hele låsemekanismen er borte fra en av de to skuffene. Under dataskjermen ligger en liten stabel med notatbøkene til Peder. Ved siden av ligger min egen korrespondanse med en livstidsdømt fange i USA, det siste brevet er datert mars 2024. Noen er skrevet på maskin, men de fleste er skrevet for hånd, slik Peder gjorde for åtti år siden. Fangen er skyldig i noen av de mest groteske handlingene man kan begå mot et annet menneske, likevel fortsetter jeg å skrive til ham. Jeg vet ikke helt hvorfor. Han lurer selv på det samme: «Hvorfor meg? Hvorfor bryr du deg om å snakke med akkurat meg?» spør han med en blå håndskrift som er blitt knotete og vanskelig å lese etter noen år i nær isolasjon bak murene i et amerikansk fengsel. Jeg svarer med laserprintede brev, hvor jeg forteller om farfar og samtalene han hadde etter andre verdenskrig, med menn andre mente var monstre. På gulvet mellom skrivebordet og vinduet står en plastpose med brev og avskrifter av døendes siste hilsener, beskjeder fra hjemmefronten, Den norske kirke og Quislings regjering. I en skuff ligger en gråblå papirmappe med teksten «Brev fra krigen». Skuffene bærer fremdeles farfars og min fars markeringer. En skuff har markeringen «Prekener». Langs innsiden av en annen er det skrevet «Økonomi, hus, bank», en tredje «Andakter, bibeltime», en fjerde: «Begravelser».
Det er ikke mye man etterlater seg når man dør. Etter som årene går, blir litt og litt borte. De som levde sammen med deg, dør og tar minnene om deg med seg. Det som er igjen av dette levde livet, må ryddes ut av hus og leiligheter, og de som rydder, må avgjøre hva som er viktig, og hva som ikke er det. Hva ettertiden sitter igjen med av det som en gang var deg, er ikke godt å si.
I den nest nederste skrivebordsskuffen til venstre for meg ligger en liten bunke små notatbøker og almanakker fra det siste århundret. Slik vi bruker mobiltelefonen som notatbok og kalender, hadde Peder ulike små bøker til dette. Det var arbeidsverktøy for en mann som levde av å tenke, snakke og lytte. Noen kastet han, andre tok han vare på. Noen er blitt passet på av andre etter at han døde og har ligget i plastposer og boder, inntil de fant tilbake til skuffen i skrivebordet.
Det meste i syvendesansene ser ut til å ha blitt skrevet i hast. Peders skrift bærer preg av å være nedtegnet av en som skriver mye. Det er på grensen til stenografi.
Andre av Peders notatbøker var større, men ingen var tjukke. Han valgte seg tynne notatbøker. Han kjøpte dem på Bislet Bok- og Papirhandel i Thereses gate 51. Lappen til butikken står ennå på flere av notatbøkene. En av notatbøkene er noe større enn hånden min – på størrelse med et halvt tastatur. Det stive omslaget er marmorert i svart og gult. Den kostet 80 øre. «Sykejournal» skrev han med svart blekk, for han var først og fremst sykehusprest – prest for de syke, redde og døende på Lovisenberg. Han skulle gi dem det legene ikke maktet å gi.
På første side noterte han at søster Bertha hadde ligget lenge uten å forgå. «Lett pust.»
Rom 147. Fru Halvorsen.
Rom 148. «Hvordan går det?» «Det går hjemover.»
Rom 150: Søster/ Sigrid Høgden. Tuberkulose. Funnet feste i Kristus.
Rom 144. Fru Henriksen. Neurastenia. Plutselige angstforestillinger. Sier hun suiciderer. Religiøst vakt. Også mannen er nylig vakt. Gud kaller sterkt.
En annen notatbok med liknende svart og gul marmorering ble kjøpt i Fru Svendsens Boghandel i Volda. Allerede da Peder var sykehusprest i Oslo under krigen, var denne boka gammel, men han tok vare på den. «Dagbok. Sokneprest Peder Olsen» skrev han utenpå denne i 1928, da han som nyordinert prest hadde hatt sin første stilling i Hjørundfjord på Sunnmøre. Han hadde vært en ung prest, ikke mer enn 26 år gammel, men det var til ham folk kom med sine sjelelige plager. Det svarte blekket han brukte for å gjøre forståelig for seg selv hvordan menneskesinnet fungerte, er gulnet av elde. Skriften er knapt forståelig, og ordene er gammelmodige, men livsangsten, dødsangsten, helvetesangsten og de psykiske lidelsene han forsøkte å bøte på, kunne ha vært hentet fra en bok av i dag. Også for hundre år siden, på gårder og fiskebruk på Sunnmøre, var det mennesker som sleit med å finne mening i tilværelsen, som var så plaget av angst og depresjon at de ble sengeliggende i ukevis.
To andre notatbøker er enda mindre, nesten spinkle. Ryggen er forsterket med svart limbånd, omslagene marmorert i grønt og hvitt. De er på størrelse med en litt stor mobiltelefon.
Begge bøkene inneholder notater fra 1945. Den ene kalte han «Bibelen i sjelesorgens tjeneste». Her noterte han talen han holdt 30. oktober 1945, en uke etter henrettelsen av Vidkun Quisling.
Den andre notatboka holdt han hemmelig resten av sitt liv.
Kanskje satt han ved dette skrivebordet og skrev de første sidene i den. De er skrevet med svart fyllepenn. Skriften er bred og lettlest, så det kan virke som om Peder har hatt tid og tanke mens han skrev.
Deretter forandrer skriften seg. Jo nærmere slutten kommer, og jo lenger ut i dagboka Peder skriver, desto tydeligere er det at han noterer ned hendelsene så umiddelbart som mulig. Iblant også mens det skjer. Skriften avslører ham: Han skifter raskt fra penn til blyant, tar seg noen ganger ikke tid til å spisse blyanten eller fylle mer blekk i fyllepennen.
Når han setter i gang med dagboken, fyller han ut hver linje på sidene med tekst. Så får han dårligere tid. Kan hende blir også omgivelsene verre. Skriften blir tilnærmet uleselig, men dette var hans bok. Ingen andre skulle lese den.
Enkelte steder skriver han bare midt på siden, som om han må holde notatboka med én hånd mens han skriver med den andre. Hvor han var da, er ikke lett å vite, men han satt neppe på sitt eget kontor. Han befant seg et sted hvor han ikke kunne legge dagboka på en pult eller et bord for å skrive. Det er mulig å se for seg at han nettopp hadde kommet ut fra fengselet og lente seg mot en murvegg utenfor Akershus festning mens han skrev. Kanskje satt han på en benk ved Kontraskjæret. Eller var han ennå i fengselet og noterte raskt mens han hadde en pause under et besøk hos Quisling. Én ting er åpenbart: Han opplevde at samtalene var viktige. Det var derfor han en sensommerdag i 1945 hadde grepet etter en tom notatbok på kontoret sitt og skrevet på forsiden: Fanger.
Akershus og andre steder.
Blekket er bleknet, men for snart 80 år siden var det svart og fløt elegant ut mellom pennesplitten da han strøk den over de blålinjerte små sidene.
Han skrev etternavnet til den han besøkte, og streket under:
Quisling.
Besøkt ham flere ganger på tårnværelset. Enecelle.
Det var tjue års aldersforskjell mellom dem. Peder var 43 år, Quisling 61. Én hadde venner som deltok i motstandsbevegelsen, den andre var ham de kjempet imot. På noen områder liknet de likevel på hverandre, de to mennene som møttes i den kjølige høyloftede cellen øverst i det tunge murbygget.
De var bygdegutter og innflyttere til hovedstaden. De var begge ment for noe større, ifølge familien de kom fra. Mange hadde satt sitt håp til dem da de reiste hjemmefra.
Quisling var prestesønn fra Telemark og utdannet ved Den militære høyskole. Som ungdom hadde han gjort seg bemerket ved interessen for matematikk, et fag han gjorde det bra i. Han ble anbefalt å studere videre, men valgte i stedet den militære vei.
Bakersønnen Peder var ett av tolv søsken og ble, i likhet med Quisling, oppfordret til å studere matematikk. Han ble sendt til Universitetet i Oslo. De drøyt 500 kilometerne mellom Volda og hovedstaden ble tilbakelagt til fots over fjellet, vår og høst.
Det tok imidlertid ikke lang tid før Peder fikk et kall til å bli prest. Det var talene til den strengt kristenkonservative teologiprofessoren Ole Hallesby som fikk Peder til å forstå at Gud kalte ham til å bli hans tjener. Etter noen år som prest på Vestlandet, forsto Peder at han var kalt av Gud til noe mer:
«Helt siden studietiden har jeg følt kall til å arbeide blant de syke. Jeg vil prøve å utdanne meg mest mulig for å forstå de syke i deres legemlige og sjelelige lidelser», skrev han i et brev til sin forlovede Heidi.
Dette er hundre år siden nå, og ord som «kall» og «frelse» har ikke lenger samme tyngde. Ordene er gått ut av dagligtalen, men i 1920-årene, da Quisling var på vei for å drive humanitært arbeid under sultkatastrofen i Ukraina, og Peder var student ved
universitetet, ble slike ord tillagt stor vekt. For den som ønsket både et «kall» og «frelse», men ikke hadde det, kunne verden kjennes utrygg og naken. For dem som hadde det, var verden derimot et godt sted å være, for de hadde Gud med seg.
På den tiden var det sjelden at folk selv valgte hvilket arbeid de skulle ta. Som regel var det allerede bestemt for dem av foreldrene og slekten. Det var ikke et valg; et yrke eller en stand var noe man var født inn i. Andre hadde bestemt at Peder skulle studere, og hva han skulle lese til.
Om noe annet skulle skje enn hva foreldrene hadde bestemt, måtte det komme fra en enda høyere autoritet: Gud. Det var slik Gud virket, visste de troende. Trengte han å få noe gjort, kalte han på noen som kunne gjøre det for ham.
Det lå en trygghet i å ikke velge selv, men å bli kalt. Ansvaret for å velge feil lå ikke på deg – det var jo Gud som kalte. Det var ikke du som gjorde opprør mot slekten og verdiene, det var Gud som gjorde det. Et kall handlet ikke om å gjøre det man likte eller ønsket – det handlet om å følge Guds ønske, uansett hvor det tok deg. Slik fikk det du gjorde mening, likegyldig om du var lykkelig eller ikke, fordi du fulgte en høyere vilje. Å ha et kall kunne være frigjørende, meningsfullt – noe som krevde all din kraft.
Og Gud kalte på Peder. Kristen var han allerede; å gå i kirken var noe enhver gjorde der han kom fra. For ham og dem var troen og kirken en integrert del av hverdagen. Det var like nyttig å forestille seg en hverdag utenfor kristenheten som det ville være for oss å se for seg en hverdag uten elektrisitet. Dette var den verden Quisling og Peder vokste opp i. Fra de var barn, hadde de hørt og lest bibelstedene, deltatt i liturgien, kirkens ritualer og tekster. De levde i en hverdag som var omgitt av Gud. Gud ordnet alt, Gud sto over alt, Gud var overalt. De innledet dagen med bønn og avsluttet den med bønn.
Begge ble talere og retorikere. Den ene valgte den jordiske vei. Den andre ble prest. De ønsket hvert sitt tusenårsrike: Quisling ønsket det tredje rike. Peder ønsket Guds rike.