Andreas Hompland
LIV S L ØP Ei bok om å springa, og alt det kan føra med seg
Š 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN 978-82-489-2047-2 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innhald Credo INNGANG
Den draumen 12 Mitt livs løp 18
Den første vind OPPVARMING
Lovande framtid bak meg 24 Tvilande altruist 32
Den andre vind VEKSLINGAR
Springa i smug 36 Brosteinskameratene 40 Minneløpet 44
5
Laurdagslaup 50 Sivilstatus 57 Jørn Lauenborgs venner 59 Sesongløpar 62 Pulsen 66 Einsemda 70
Den tredje vind LANGE LØP
Murakami 76 Maraton er meiningslaust 80 Maraton by default 84 Maraton er godvondt 91 Maraton er kontroll 94 Med startnummer 99 Idealtid 105 Kroppens signal 109 Smerteterskelen 113 Alt er tomhet 116 Damerumper 120
6
Den fjerde vind LØPANDE SEMINAR
Meininga 124 Min favorittsamløpar 130 Å ta pausar 133 Utagering 135 Å finna opp løp 138 Omvegar 144 Bomturar 147 Barfrostens gleder 151 Gå på ski 154 Vinterføre 161 Barbeint 164 Sightseeing 167 Omgivelsane 170 Tankegang 174 Jogging og andre syndrom 179
Jag etter vind UTTØYING
Frå brostein til bridge 186 Forsøk på nedtrapping 191
7
Personlige rekordar 198 WAVA og andre livsløgner 202 Ekko ved Dausjøen 207 Takksigelsar 211 Les, lær, lik og del 213
Credo Dette er bekjennelseslitteratur. Eg medgir at eg er avhengig. Eg veit ikkje når det bikka. Eg innrømmer at eg ikkje klarer meg utan. Eg vedgår at eg ikkje kan la vera. Eg aksepterer at eg må leva med det. Eg er glad for at det er slik. Å leva, det er å elska. Å springa, det er å leva. Eg er ein springskalle. Curro, ergo sum.
9
INNGANG
[Den draumen] Kva er det du spring frå? Eller etter? Slik spør noen for å vera morosame og slagferdige. Det er mulig at eg spring etter eller frå noe, men først og fremst spring eg til noe og inn i noe, også inn i meg sjøl. Det stig i meg, og eg sig inn i det. Inn i ein samtale med kroppen, med lufta og underlaget, ein slags meditasjon, kanskje. Eigentlig er det eit stort tomrom, ein renselse av hodet, ein lys og frigjerande tunnel. Det er hinsides og langt bortanfor spørsmål om fornuft og formål. Det har med lyst, flyt, rytme, kroppslig vane, indre nødvendighet og nytelse å gjera. I min løpeverden er det forskjell på indre lyst og ytre motivasjon. Den kroppslige og mentalt intense gleda ved å springa er noe anna enn den tilfredsstillelsen ein kan få ved å springa for å nå eit mål ein sjøl eller andre har sett opp: vakrare, sterkare, slankare, 12
sunnare, snillare, raskare, lågare blodtrykk, eller kva det måtte vera. Det er forskjell på å springa for å ha det godt og å springa for å bli betre eller leva lenger. Eg er ein lidenskapelig løpar, men ikkje ein lidande løpar. Eg spring ikkje mot meg sjøl, men med meg sjøl. Når du kjem i løpemodus, tar løpingas eigen rytme over, og du flyt av garde med den. Du blir di eiga rørsle og eitt med din eigen pust. Etter kvart blir det lite anna att i hodet enn det som følgjer sjølve springinga. Du tenker ikkje lenger med hodet; kroppen tar over og tenker for deg og med deg. Du samtaler med deg sjøl med kroppen som medium. Bare eventuelle kroppsliggjorte tankar og innsikter lagrar seg. Du blir høg på din eigen bevegelse. Bevegelse skaper behag. Rørsle gir ro. Du kan bli ekstatisk; det vil seia på sida av deg sjøl. Du blir euforisk; i ein slags paranormal og sjøl-suggererande medvitstilstand på grensa til det hypnotiske. Det går sikkert an å forklara dette biologisk og fysiologisk med adrenalin, serotonin og dopamin, men det er ikkje mi greie. For meg er det mentale tilstandar som eg 13
ikkje har lyst til å setta på kjemisk formel. Når eg opplever det som virkelig for meg, er det virkelig i sine konsekvensar, og det er nok for meg. Eg er ikkje eit religiøst menneske, men eg kan forstå det heilage og oppleva det rituelle som altoppslukande, så eg innser at det nok er noe religiøst over mitt forhold til løping. Når du blir eitt med pusten, med dei rolige andedraga, er den heilage eller uheilage anden nær, også om han pustar deg i nakken. Det er noe med å gje seg hen til noe mystisk som ein er eitt med, som ein ikkje heilt veit kva er, men som det er godt å la seg overmanna av og vera i. På sitt høgaste nærmar det seg ei transeaktig kjensle av totalitet mellom ego, kropp og natur. Særlig når du spring langt og lenge og er på randen av å bli grundig gjennomsliten. Då er du ekstra var. Eg har lite erfaring med rus og medvitsutvidande stoff, ikkje eingong med hasj. Det var ikkje det at eg ikkje ville, men eg fekk det ikkje til. Eg hadde det som Bill Clinton: I didn’t inhale. Men eg er grundig innrøykt på pipe og feite cubanarar gjennom 50 år, så nikotinavhengig er eg, og ein storforbrukar av nikotintyggegummi. Eg tygg også når eg spring, og har 14
alltid eit lager i drikkebeltet for å unngå abstinens. Så eg har ingen problem med å skjøna kva avhengighet er: lysta, suget, lengten, uroa. Sånn har eg det med nikotin og løping. Flyt og rus er vanedannande, men også ein lengt etter noe me anar kan vera der. Med Olav H. Hauge er det «den draumen me ber på at noko vedunderleg skal skje, at det må skje», at me skal gli inn på ein våg me knapt har visst om. Det kan koma plutselig og uventa, men også etter hard innsats der du har pressa deg gjennom og forbi noe slitsamt og ubehagelig, før du er i rytme og flyt. Paul Simon har snakka vakkert om at det er slik han har det når han lagar songar, og han er still crazy after all these years. Ein langløpar kan sjølsagt bli dønn sliten og få vondt både her og der. Men å bli totalt andsloppen, mista pusten og få beina fulle av mjølkesyre er ikkje langløparen sitt problem. Det er for sprintarar og mellomdistanseløparar. Den som vil springa langt og lenge, må vera i pustebalanse, må finna den tredje vinden. Den andre pusten er når du ikkje lenger er andpusten, men har fått att den rolige pusten etter starten, når du har 15
falle inn i passe marsjfart utan å hiva etter luft. Den tredje pusten er neste stadium. Pulsen fell, pusten går aerobt og stille utan at du merkar den. Du spring lett og uanstrengt og flytande i det som blir kalla «runner’s high». Du vil at det skal vara og vara, som ei oppslukande bok eller ein Bach-konsert, som eit velgjerande bad eller eit rolig og nytande samleie. Men det er noe som er høgare enn høgt og ikkje bare meir av det same. Det kjem som kasta over deg, som eit plutselig lystsjokk. Det går ikkje via hodet, men som ein straum gjennom kroppen med pirring i huda. Du får ei kjensle av å mista kontakten med underlaget og sveva over bakken. Du stig frå løftelse til toppopplevelse, både inn-i-deg-sjøl og utanfor deg sjøl. Det er som ein blink av destillert, kondensert og komprimert lykke – utan lykkepille. Eg får trong til å plystra, synga høgt eller bryta ut i eit langt åååååååå. Det varer ikkje meir enn eit minutt eller to, og du kan ikkje gjera noe for å drøya det. Så fell du tilbake i løperytme og den tredje pusten. Eller du stoppar for å kjenna undrande etter kva det var som hende. Opplevelsen lagrar seg i hode og kropp. 16
For meg er dette den fjerde vinden. Om noe er runner’s high, så er denne toppen «runner’s peak». Eg er ikkje der kvar gong eg spring, slett ikkje. Dei fleste løpeturane er kvardagslige med sine små gleder og faste rutinar, og det skal ein slett ikkje forakta. Eg har hatt mine nedturar når eg kjenner meg sliten, trøytt og mismodig og lurer på kva eg driv på med. Men eg har også hatt desse høgdepunkta noen få gonger, så eg veit at det kan skje. Om du har opplevd det overstadige, veit du at det ikkje skjer til stadighet. Det er meir som ein uventa bonus. Dette er det hedonistiske paradokset: Vanligvis er ikkje dei lykkeligaste menneska dei som direkte jaktar på lykke og har det som mål. Dei lykkeligaste er dei som opplever lykke som eit biprodukt av andre ting som dei liker og set pris på. Som livsløpar kan eg bekrefta det hedonistiske paradokset tvers gjennom slit og sveitte, for når det flyt, opplever du ein slags zen-aktig, uanstrengt anstrengelse. Det er den draumen langløparen ber på.
[Mitt livs løp] Etter at eg begynte å notera den slags for 35 år sidan, har eg sprunge 60 000 kilometer. Gjennom livsløpet blir det sikkert bortimot 100 000 kilometer. Det er dryge to gonger rundt jorda ved ekvator. Eller 40 gonger mellom Lindesnes og Nordkapp, for det er 2377 kilometer etter vegen. Ein distanse tilsvarande Norge på langs er altså sånn omtrent det eg spring i året. Om me seier ein forsiktig gjennomsnittsfart på ti kilometer i timen, ville turen ta 237,7 timar eller ti døgn eller seksti dagar med fire timars løping om dagen. Men brote ned i dosar blir det ikkje meir enn 6,5 kilometer i gjennomsnitt per dag og 45 kilometer i veka, så det stemmer nok – med god margin. Det normale er 200 kilometer i gjennomsnitt i månaden, men i sjeldan intense og gode løpemånader har eg vore oppe i 300. 18
Alle kilometrane har ikkje vore like kjekke, men på ulike måtar har eg hatt glede av dei fleste. Likevel kan eg peika ut mitt livs løp: Frankfurt maraton 30. oktober 2011. Eg var heilt utan skadar, hadde sprunge meir enn normalt gjennom sommaren, hatt mange rolige langturar med gode samløparar og som vanlig vore fartshaldar til 3,30 i Oslo maraton ein månad før Frankfurt. Oppkjøringa var ei vekes «treningsleir» som forkledd familieferie på Mallorca, pluss to–tre tretimars turar i marka, så eg var i meget svært god form og godt førebudd. Det var ein nydelig dag for løping: tolv grader og overskya opphaldsvêr. Eg stilte i kortbukse, singlet og tynne røde Adizero adios løpesko. Eg blei pissetrengd like før start, så eg måtte ta ein runde i parken og finna eit tre der eg kunne pressa ut noen dropar. Derfor blei det litt hektisk då eg skulle koma meg inn i startfeltet, så eg hamna eit stykke bak 3.15-ballongen med marsjfart 4.37 på kilometeren. Men eg hadde augekontakt med ballongen og fann den rette farten utan å stressa. Eg smilte til meg sjøl då eg passerte ballongen etter å 19
ha lese av tider lågt på 4.30-talet i kilometer etter kilometer. Eg var i flyten, det rulla liksom av seg sjøl, pulsen heldt seg jamn; ingenting plaga meg. Eg tok inn skiftande underlag, omgivelsar, gater og hus. Eg vinka tilbake til tilskodarar som sto og heia. Halvvegs passerte eg eit minutt under skjema til 3.15 og hadde rett og slett stålkontroll. Etter ei stigning rundt 30 kilometer lurte eg på om eg begynte å ana veggen, eller i alle fall ein lettvegg. Den kom ikkje, og på ei lang, kjedelig rettstrekning på fleire kilometer rulla beina stadig lettare, og humøret steig mot det euforiske. Pusten var i den tredje vinden; eg hadde nådd runner’s high. Eg tok att folk heile tida, og då eg passerte ein stivna tyskar med lidande ansiktsdrag ved 35 kilometer, tenkte eg: Jøss, han er sikkert i mi superveteranklasse. Ved ein undergang sto eit band og spelte Janis Joplin. Eg syntest det var ustyrtelig morosamt at dei juksa med strofa «Oh Lord, won´t you buy me a Mercedes Benz» fordi BMW var sponsor. Eg var langt over det høge og greip meg i å skråla «I´m countin’ on you Lord, please don´t let me down». Eg slutta med det då eg oppdaga at eg var midt i ei 20
gruppe med Joh. 3,16 bak på T-trøya og Running for Jesus på framsida. Ved 40 kilometer fekk eg ein ny runner’s peak og måtte bare legga inn ein ekstra swing for å ta noen dansetrinn med eit sambaorkester. Eg begynte å kjenna at eg var sliten, men hadde likevel mye att og kunne auka tempoet. Den siste kilometeren langs hovudgata gjekk raskast av alle, før eg svinga inn på den røde løparen til målgang i den store hallen, den som også husar bokmessa i Frankfurt. Der møtest bok og løp. Eg vandra rundt i hallen og smilte breitt og overstadig. Då eg møtte løpevenner på ein bar like utanfor og hadde fått i meg eit par Erdinger Dunkel, steig euforien endå eit par hakk. Ein ting var den gode sluttida (3.12.23), men då eg fekk sjekka klokka grundig, hadde eg også negativ splitt: Andre halvdel hadde gått halvtanna minutt raskare enn første. Det er så vakkert som det kan bli i eit maratonløp: ingen plager, stigande glede og aukande fart. Det la heller ingen dempar på stemninga då eg var inne i sekretariatet og henta diplomet: Eg hadde vunne klassen med tre og eit halvt minutt. 21
Eg har sprunge maraton i Frankfurt og andre lange løp büde før og etter, med greie tider og gode plasseringar, men aldri med same nytelse og glede. Det var den dagen alt stemte. Det var nok mitt livs løp. Hittil.