LARS LENTH
MENN SOM HATER ULVER
© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trine + Kim Layout: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Creamy 80 g Boka er satt med Sabon 10,5 | 13,5 Trykk og innbinding: Scandbook | Litauen ISBN: 978-82-489-1967-4 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Historien du nå skal lese, er basert på hendelser som fant sted i Østerdalen en gang på 2010-tallet. Av hensyn til de overlevende har forfatteren valgt å endre enkelte hendelsesforløp, datoer og geografiske detaljer i fortellingen – i tillegg til utseende, utdannelse, yrke, hobbyer og etternavn til noen av de involverte. Av respekt for dem som døde – både dyr og mennesker – har han valgt å fortelle resten nøyaktig slik det skjedde.
Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er stinne av selvtillit. Charles Bukowski
1 DET SIES AT den lange og nådeløse vinteren i Østerdalen
enten dreper deg eller herder deg. Det mange ikke vet, er at sommerhalvåret i dalføret også kan være en prøvelse for folk og fe. Phung Johansen ruslet gjennom den glisne furuskogen nord for Elverum med den flettede soppkurven i den ene hånden og sønnens lanke i den andre. Den veike sensommersola falt inn på skrå mellom de høye, slanke, greinløse furustammene, lagde striper i den fuktige skogbunnen, en myk mosaikk av reinlav, råtne kvister, mose, blåbær- og tyttebærlyng. Det aller fineste ved Østerdalen, syntes Phung, var at hun kunne gå rett ut i skogen og hente alt familien trengte av mat og remedier, alt var så rent og urørt av menneske hender, helt annerledes enn i storbyen der hun hadde vokst opp. Phung kikket ned på guttungen, klemte til rundt hånden hans. Han blunket med begge øynene da han myste opp på henne og gliste med kjeften full av blåbær. Med det kraftige regnet og varmen de siste dagene var det store muligheter for at en ny ladning kantareller hadde poppet opp på alle de faste stedene. Det var fortsatt tidlig for fleinsopp på de gamle sauejordene lenger sør, men det var lov å håpe. 9
Gutten var stor nok til å gjøre nytte for seg nå, et ekstra par øyne, et nysgjerrig og årvåkent blikk som la merke til vekster, dyr og fenomener i naturen hun selv ikke så. Da de nærmet seg et belte med tett løvskog som skjulte et av de sikreste sandmorkelstedene i Elverum kommune, hørte Phung en lyd, et distinkt knepp som ikke hørte hjemme der, og hun fikk brått en fornemmelse av at noen holdt øye med dem. Hun satte soppkurven forsiktig ned på den grønnhvite reinlaven, trakk gutten nærmere, myste inn i mørket mellom bjørkestammene, ante bevegelse der inne, skygger, lyder av liv. «Hallo?» Hun holdt en flat venstrehånd mot panna for å skjerme for sola. «Er det noen der?» Gutten kikket opp på moren, været endringen i henne, klødde seg over øret med tommelen, svaiet i ryggen, vugget fra side til side. Hun snudde seg mot sønnen med en utstrakt pekefinger over leppene. Så snurret hun ham rundt, tok tak rundt livet hans, vippet ham opp på skuld rene og begynte å rygge, med blikket festet på bjørketrærne og mørket mellom dem femti meter der framme. Han satt helt stille, ingen gråt, ingen spørsmål, kjente på morens dirrende kropp under seg. Så kom de ut av skyggene, fem stykker av dem, oppspilte, rastløse, tungene ute, store og lyse beist. De reiste bust og hale, flekket tenner og knurret. «Ikke vær redd», hvisket Phung. «De er ikke farlige.» Hun dreide på hodet og myste opp på furutrærne bak seg. Ingen av dem hadde greiner før langt der oppe, helt øverst, bortsett fra ett av dem, en kroket, gammel furu som sto litt for seg selv. Hun tenkte at det var dit de måtte, at det var deres eneste håp: å komme opp på den ene tjukke greinen som stakk ut fra stammen et par meter over bakken. 10
Med dyra i øyekroken beveget hun seg sidelengs, svimmel, som en strandkrabbe på brygga etter en lang og solfylt dag i plastbøtta, lirket seg bort til det gamle treet og stilte seg med ansiktet inntil stammen. «Ta tak i de små stumpene», sa hun til gutten. «Stå på skuldrene mine og heis deg opp på den tjukke greinen.» Gutten adlød, karet seg opp i stående posisjon med ett bein på hver side av morens hode. Så tok hun tak under sålene hans, under hælen på de hjemmelagde, flettede sandalene, og dyttet ham så høyt hun klarte, gikk opp på tærne, skjøv ham oppover med alt den spinkle kroppen kunne mønstre av kraft, akkurat høyt nok til at han fikk tak med begge hender, akkurat nok til at han klarte å dra seg opp og sette seg på greinen. «Hold deg fast», sa hun og kikket opp på ham. Hun prøvde å smile mens hun tok av seg batikkskjerfet hun hadde rundt halsen, men øynene avslørte henne. Han smilte ikke tilbake, bare glodde vekselvis på henne og på de siklende, knurrende dyra, som var kommet mye nærmere. Så gjorde Phung et tappert forsøk på å klatre opp selv, men stammen var for glatt, de råtne stumpene etter gamle greiner brakk da hun tok tak i dem, hun forsøkte å hoppe, men nådde ikke opp, alt var for tjukt, for glatt, for høyt oppe. Gutten prøvde å strekke ut en arm for å hjelpe, men hun grep den ikke, ville ikke risikere å dra ham ned. Phung snurret rundt og stirret de fem dyra i øynene, lot blikket sveipe fra den ene til den andre. De hadde omringet henne i en halvsirkel nå, skrapte med beina, knurret og peip. Hun kunne lukte dem, de duftet våt pels, død, noe vilt, ekkelt og fremmed. Den vevre kvinnen løftet begge armene i været, plukket opp skjerfet og viftet med det, gjorde seg så stor hun kunne, stampet med føttene, hoppet opp og ned mens hun skreik av full hals. 11
Dyra enset det ikke, glodde bare på henne med ravgule øyne som verken rommet frykt eller følelser av noe slag, bare urgamle instinkter og nådeløs natur. Hun snudde seg igjen, prøvde å smile til gutten sin med fuktige øyne og dirrende lepper. Han er trygg, tenkte hun. Nå kan dere bare komme. Og det var nettopp det beistene gjorde. De kom så det ga gjenlyd over bekker, tjern og myrdrag, gjennom furuskog, løvskog og urskog, lyng, kratt og raviner, langs stier, skogsbilveier og rustne togskinner.
* Bare minutter etter at de firbeinte forsvant, grep to kraftige, solsvidde hender tak i den skjelvende, lille klumpen og løftet ham forsiktig ned fra greinen han satt på. Gutten stirret apatisk på det som var igjen av moren på bakken, og på den store mannen med grått busteskjegg, slange tatovering på halsen, runde damesolbriller og gul sydvest på hodet.
2 «HVEM VAR DET som fant henne?» Forsknigsassistent
Emma Vase sto med den ene hånden under haka og myste på de sørgelige restene av et menneske som lå på et teppe av kvitkrull foran dem. Hun og resten av teamet i Norulv-prosjektet ved Høgskolen i Hedmark på Evenstad var hasteinnkalt for å bekrefte at det dreide seg om et ulve angrep, at et menneske var drept av ulv i Norge for første gang siden 1800. «En tilfeldig turgåer», sa politistasjonssjef og lensmann Embret Tomteberget, en bredskuldret, høyreist mann med rødbrunt, firkantet helskjegg. Han var kledd i svart lærjakke med POLITI på ryggen, svarte bukser, svart skyggelue med riksvåpen på. «Guttungen hennes satt oppi et tre.» Han pekte bort på en gammel furu og ristet på hodet. «Han så antakelig hele greia.» Klokka var åtte om kvelden, fortsatt dagslys og behagelig i sola, men et kaldt drag fra nord minnet dem på at sommeren var på hell. Emma la armene i kors, heiste opp skuldrene, klarte ikke å ta øynene vekk fra liket og blodet og innvollene som lå strødd på bakken rundt det. Hun angret på at hun ikke hadde tatt dunjakka i stedet for den lysegrønne skalljakka, angret på at hun i det hele tatt hadde begynt å studere biologi. «Så dere har et vitne?» 13
«Han er bare fem år gammel.» Tomteberget tok av seg skyggelua, tørket seg i panna med håndbaken. «En røff start på livet.» «Det kan du si én gang til», sa hun. «En røff start på livet.» Emma skulte bort på lensmannen, ingenting å hente der, han bare glante på liket, som om det var et moderne kunstverk han ikke fikk noe ut av. «Hva slags stoff er de buksene lagd av?» sa lensmannen. «Ser ut som fløyel», sa Emma og bøyde seg nærmere. «Lilla fløyel. Eller er det velur?» «Et barn skal slippe å se sin egen mor bli spist av ulver», sa Tomteberget. «Det burde vært en menneskerett.» Emma ristet på hodet, kikket opp på tretoppene som gikk ut og inn av fokus, satte seg på huk. Bortsett fra da hun kysset farmoren sin i kista, hadde Emma aldri sett et dødt menneske før. «Jeg snakket nettopp med faren, altså mannen … hennes.» Tomteberget nikket i retning liket. «Kjenner du ham?» «Så vidt.» Lensmannen tok på seg lua igjen, strøk seg over neseryggen med tommelen og pekefingeren. «Han fortalte at kona og guttungen skulle på sopptur, at de gjorde det hver tirsdag og torsdag. Hun var visstnok veldig glad i å plukke sopp.» «Har de sopp på Filippinene?» En ung jente i politi uniform kom ruslende bort til dem. Betjent Sigrun Wroldsen hadde blå øyne, var liten av vekst og litt lubben. Det lyse håret var samlet i en stutt hestehale under politikapsen. Hun kastet et blikk på liket på bakken, rynket på den lille oppstoppernesa. Tomteberget så bort på henne. «Hvordan vet du at hun var fra Filippinene?» «Jeg tok en råsjanse.» 14
Emma Vase karet seg opp i stående stilling, himlet med øynene. «Det er som om jeg skulle sagt at du er fra Belgia fordi du ser ut som du kommer fra Europa», sa Tomteberget. «Hva er galt med Belgia?» spurte Wroldsen. «Det er mye som er galt med Belgia.» Tomteberget knep øynene halvveis igjen. «Men det var ikke poenget. Du skjærer alle over en kam, tar det for gitt at alle damer på bygda med skeive øyne er fra Filippinene.» «Men de er jo det», sa hun. «Feil», sa Tomteberget. «Hun var fra Drammen.» «Skeive øyne?» sa Emma. Hun flyttet blikket fra lensmannen og over på levningene på bakken. «Jeg syns hun har vakre øyne.» «Vakkert øye», sa Wroldsen. «Det ene er jo borte.» «Kråker», sa Tomteberget. De ble stående i taushet og se på det som var igjen av Phung Johansen fra Drammen. «Den som ler sist, ler best», sa betjent Wroldsen. «Syns du dette er noe å le av?» sa Tomteberget. «Jeg har advart mot dette lenge.» Wroldsen dro snørr fra den lille nesa ned i munnen og svelget. «Ulveelskerne har avfeid meg som en paranoid bygdetulling. Det var bare et spørsmål om tid.» «Ta deg en tur i buskene, Wroldsen», sa Tomteberget. «Se om du finner noe interessant.» Da betjenten var ute av syne, snudde Tomteberget seg mot forskningsassistenten. «Hva tror du? Noen av deres?» «Vanskelig å si noe sikkert før vi tester for DNA, men pelsdottene stammer fra ulv, det er jeg temmelig sikker på.» Lensmann Tomteberget satte seg ned på huk, plukket opp en dott, holdt den opp mot himmelen, gransket den. «Hva skulle det ellers vært?» 15
«Ulver angriper ikke mennesker uprovosert», sa Emma. «Kanskje de ble provosert?» En to meter høy, radmager mann med blankpussede jaktstøvler, nypressede feltbukser og grønn ullgenser med glidelås i halsen kom haltende bort til dem. «Hvor lenge har hun ligget her?» sa ulveprofessor Bjarne Gilbert. Øynene var ville og den bustete, grå manken hans blafret i vinden. «Siden lunsjtider, ifølge rettsmedisineren», sa Emma. «Hvem fant henne?» «En uteligger», sa lensmann Tomteberget. «Et digert beist av en mann full av tatoveringer.» «En lokal fyr?» «Aldri sett ham før. Han spradet inn på stasjonen med gutten på skuldrene. Sa han fant ham sittende oppi et tre, at han hadde båret ham hele veien til sivilisasjonen.» «Så han hva som skjedde?» Gilbert satte seg ned på huk ved siden av liket. «Gutten skal visst ha sett alt sammen.» «Jeg mente mannen.» «Han var ikke så snakkesalig. Han blir på stasjonen over natta.» «Herre min hatt», sa professor Gilbert og gransket det som en gang hadde vært et levende menneske, fra topp til tå, saumfarte liket med de ravgule, tettsittende øynene. «Det er jo Phung Johansen.» «Kjente du henne?» sa Tomteberget. «Jeg kjenner mannen hennes, fra foreningen.» «Bygdefolk for Rovdyr?» «Det stemmer.» «Hvor gammel var hun?» sa Emma. «Bare jentungen», sa lensmannen. «Hun og mannen har et småbruk på Åsta. Geiter, frittgående høns,
16
frittgående kyr.» Han satte blikket i Gilbert. «De dyrker alt mulig rart. Økologisk.» Emma ante skarpe kanter i lensmannens stemme. «De lager sin egen ost», sa ulveprofessoren. «Blant annet», sa Tomteberget. «Ost?» sa Emma. «En slags norsk feta-variant», sa Tomteberget. «Geit.» «Ser ut til at Lyder Johansen må lage osten alene fra nå av», sa Bjarne Gilbert og klødde seg på den lange, rette nesa som minnet om en snute. De ble stående og se på den maltrakterte menneskekroppen. Reinlavet under og rundt var farget rødt av blod. Maur og biller kravlet rundt omkring på den, fluer, mygg og klegg surret i luften over. Den lave sola i vest forsvant bak hvite skyer, det ble brått mørkere og kaldere. «Ta alt DNA-et du kan og skaff nærbilder av alle sårene», sa Gilbert. «Det er jo mer sår enn kropp, halve torsoen er borte.» Emma beit seg i underleppa, kikket opp på skyene som drev over kveldshimmelen. «Prøv å se på det som et sauekadaver», sa Gilbert. Han gikk bort og la armene sine rundt den unge assistenten, klemte henne inntil seg, strøk henne over ryggen som om hun var en katt. «Tenk på alle dyra hun selv har spist.» Emma gjorde et halvhjertet forsøk på å skyve ham vekk, men han holdt fast. «Hva mener du med det?» «Vi er alle en del av naturen, små brikker i det store kretsløpet.» Han klappet henne på ryggen. «Spis og bli spist.» Emma frigjorde seg fra professorens omfavnelse, tørket bort en tåre som rant nedover kinnet. «Jeg tror faktisk hun var vegetarianer», sa Tomteberget. «Veganer.»
17
«Ja ja», sa Gilbert. «Tenk på alle dyra hun spiste før hun så lyset.» Tomteberget ristet på hodet og marsjerte vekk, i retning politibilen, som sto parkert på en skogsbilvei to hundre meter unna. Da lensmannen var utenfor hørevidde, snudde Gilbert seg mot Emma, så på henne med øyne som lyste som lykter i halvmørket. «Er du klar over hva dette innebærer?» Emma nikket. «Dette var det verste som kunne skje.» De sto og stirret på liket. Vinden tok tak i Gilberts nyvaskede og omfangsrike manke, sendte den flagrende i alle retninger. «Hvis du får problemer med å sove i natt, ligger nøkkelen under saueskallen til høyre for døra», sa Gilbert uten å løfte blikket fra den døde jenta. Emma så bort på den aldrende professoren, brukte litt tid på å fordøye det mentoren hennes nettopp hadde sagt. «Jeg har innsovningstabletter», sa hun til slutt. «Det skal nok gå bra.» «Haterne har drømt om dette i tretti år», sa Gilbert. «Jepp», sa Emma. «Dette er krise.»