Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
TOM SCHANDY
NATUROPPLEVELSER
I NORGE
På oppdagelsesferd blant ville
dyr, fugler og planter
Innhold
Forord
Dette er ei bok om naturopplevelser i Norge. Den omfatter langt fra alt du kan oppleve, men gir deg et lite utvalg. Du kan bruke boka som en reisehåndbok, eller du kan bruke den som inspirasjon til å finne dine egne naturopplevelser. Noen er geografisk bestemte, andre er mer generelle og kan oppleves mange steder – om du tar deg tid til å lete.
I rundt 50 år jeg vært på ustanselig jakt etter den gode naturopplevelsen. Like lenge har jeg også formidlet mine naturopplevelser til det norske folk, gjennom artikler, foredrag og bøker. Denne boka er en samling av mine 40 beste naturopplevelser. Men de er ikke de eneste, og forhåpentlig ikke de siste. Når man er naturinteressert, blir man aldri ferdig. Det er alltid noe nytt bak neste sving, alltid noe nytt å lære. Jeg har vært mye på farten både i utlandet og i Norge, og jeg blir aldri mett på de gode opplevelsene i naturen.
I en tid hvor naturen er truet, hvor naturarealene gradvis spises opp, er det viktig å skape engasjement og interesse for natur. Det vi er glade i, ønsker vi også å ta vare på. Boka er et lite forsøk på å skape flere naturambassadører som vil stå på barrikadene når mulighetene for personlige naturopplevelser er i ferd med å forsvinne. Boka har også verdi med tanke på at naturstoff stadig blir mindre synlig i riksavisene. NRK har dessuten lagt ned sin naturredaksjon.
Vi trenger steder hvor mennesker kommer nær natur. Det skaper engasjement og interesse, og det er i høyeste grad viktig i en tid hvor sterke interesser valser over vår natur. Vindkraftverk skyter opp som paddehatter, ødelegger villmark og dreper fuglelivet – med godkjennelse fra myndighetene. Vi planlegger store hyttebyer med all mulig luksus. Havet overfiskes, mens klimaendringene endrer hele den økologiske balansen. Klimakrise og naturkrise går hånd i hånd. Aldri før har problemene vært større enn akkurat nå.
Skal vi snu trenden, er det viktig at vi – og den kommende generasjonen – er bevisst på hvilke naturverdier som står for fall. Dessverre er artskunnskapen veldig dårlig hos både barn og voksne. Jeg har selv undervist kommende grunnskolelærere og barnehagelærere på universitetsnivå, og det er skuffende hvor lite en del av dem kan om de forskjellige artene i naturen.
Skal man redde natur, er det viktig å vite hvilke krav de ulike artene setter til sitt miljø. Og like viktig er det at barn og ungdommer lærer respekt for naturen, og lærer seg å bli glad i den. Der har vi voksne et ansvar.
Jeg håper at boka vil være til inspirasjon for både små og store. La deg inspirere av mine beretninger, men la deg også inspirere til å finne dine egne naturopplevelser i ditt eget nærmiljø.
Jeg er naturfotograf og bruker mye tid på å ta bilder. Boka er likevel ikke rettet mot naturfotografer, men mot alle som er interessert i naturen. Du trenger slett ikke et kamera for å få de gode naturopplevelsene. Det som er viktig, er å bruke tid, ikke haste av gårde fra sted til sted. Jo mer tid du bruker, desto mer får du oppleve.
Det er når du sitter i ro et sted at ting begynner å skje rundt deg.
En annen viktig faktor er tidspunktet. Du får de største opplevelsene tidlig om morgenen og sent på kvelden, når sola står lavt på himmelen. Da er de fleste ville dyr og fugler i aktivitet. Dessuten tegner lyset landskapet på en helt annen måte morgen og kveld enn midt på dagen. I boka slår jeg et slag for disse gylne timene av døgnet.
Du vil også legge merke til at jeg flere steder lokker dyr og fugler med mat. Jeg synes det er en legitim måte for å få nærkontakt. Vi gjør det hjemme på fuglebrettet, men det kan også gjøres for å lokke til seg rovfugler og rovdyr. Her skal du imidlertid være klar over at det ikke alltid er greit å legge ut for eksempel kjøtt til ville skapninger. Du må ha tillatelse fra høyere hold.
På grunn av faren for sykdommer, som skrapesyke, er det heller ikke lov å mate hjortevilt.
Du trenger ikke å dra langt for å finne spennende natur. Jo flere som blir hekta på den gode naturopplevelsen, desto bedre er det. Da kan det være håp for fremtiden, for disse naturbevisste menneskene vil stemme på politikere som også vet å verdsette natur. Politikere som ikke vil prioritere natur, fortjener ikke din stemme.
Takk til professor Svein Dale ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet for gjennomlesning og faktasjekking av manuset og til redaktør Solveig Øye hos Kagge som har gitt meg konstruktiv og verdifull tilbakemelding under skriveprosessen. Takk også til alle som har tipset meg om spennende naturopplevelser, og som har vært med meg på tur og opplevd mye av det samme som jeg har opplevd – og ikke minst takk til alle de skapningene som faktisk har latt meg få innsyn i deres hemmelige liv gjennom årene.
God lesning!
Tom Schandy Juni 2024
En hoppende glad orrhane
leiker våren inn i ei kystlynghei utenfor Bergen.
VÅR
Fugleliv i hovedstaden
Østensjøvannet
Østensjøvannet er en perle i hovedstaden. Det 1,8 kilometer lange vannet er fredet som naturreservat. Her er 237 fuglearter og om lag 450 plantearter registrert. Hit må jeg hver vår for å oppleve det yrende fuglelivet.
Jeg tar gjerne turen i mars og april, for da er alle fuglene i paringsmodus, og det er liv og røre overalt. Som regel parkerer jeg bilen på parkeringsplassen i sørenden av vannet og går bort dit Bølerbekken renner ut i vannet. Der er det ei brygge, og der møtes den faste gjengen: fugleentusiastene med kamera.
Vi har én ting til felles, og det er fuglene. Og vi vil alle ha gode bilder av dem. Facebook er en god varsler. Når det dukker opp bilder av parende kvinender der, er det et signal om at nå er tiden inne. Eller enda mer gjevt – bilde av kurtiserende toppdykkere. Da er det bare å komme seg av gårde.
I mars, akkurat når det er ei passe råk der Bølerbekken entrer vannet, begynner ting å skje. Noen har med seg en stol, andre har med liggeunderlag og finner seg en plass på plattingen for å få det lave perspektivet under fotograferingen. Jeg pleier å være blant de siste.
Fordi det er begrenset med åpent vann på denne tiden, kommer du nær innpå fuglene. Kvinendene driver med aktiv kurtise i de tidlige morgentimene. Hannen kaster hodet bakover og sparker opp en vannsprut. Han er i slag og følger etter de mer uanselige hunnene. Da gjelder det å være på vakt, for plutselig kan det skje: Hannen entrer hunnens rygg, biter seg fast i nakkefjærene hennes og lar det stå til. Under paringen forsvinner nesten hele hunnen under vann. Det er bare så vidt det ene øyet synes. Akkurat før seansen er over, drar hannen hodet hennes opp, og idet han går av, svinger han henne rundt som om de er med i «Skal vi danse».
→ Toppdykkernes pingvindans kan du oppleve ikke langt fra Oslo sentrum.
↑ Sothøne-hannene går ikke av veien for en slåsskamp eller to.
Det er nesten som om paringen smitter over på de andre. Som om de ikke skal være dårligere. Ikke minst gjelder det stokkanda, den vanligste av endene i Østensjøvannet. Når hannen svømmer etter hunnen med nikkende bevegelser, er det noe på gang. Da kan det bli paring, med nestendrukning av hunnen, akkurat som hos kvinanda. Plutselig kan flere hanner – eller andriker – fatte interesse for den samme hunnen. Ikke bare interesse, men aktiv deltakelse. Det som skulle være en romantisk affære mellom hann og hunn, utvikler seg til å bli den reneste gruppevoldtekten.
Fugler flest har ingen ytre kjønnsorganer, men andrikene har faktisk en slags penis med fasong som en elastisk korketrekker med dreieretning mot klokka. Hunnens kjønnsorganer er konstruert på en måte som kanskje gjør det mulig å avvise sæd fra uønskede hanner. Hennes eggleder er også snodd som en korketrekker, men dreier i motsatt retning av hannens penis, med klokka. Dermed er det ikke så lett å få penis så langt inn at den befrukter eggene. Forskere tror at hunnene kan gi sæden til foretrukne hanner en fordel ved at hun slapper av i muskulaturen rundt egglederen. Under voldtekter kan hunnen stramme musklene og kjempe mot slik at hannen ikke kommer særlig langt inn. Dermed synker sannsynligheten for at hans sædceller befrukter egget. Sæd fra en uønsket hann havner altså på et lite gunstig sted i egglederen. Ja, så sier de forskerne som har valgt dyneløfting som en viktig ingrediens i sin forskning.
Ute i vannet er det også en del svarte fugler med hvitt nebb og pannebliss. Det er sothøner. Disse er ikke ender, de er riksefugler, og de har ikke ordentlige svømmeføtter slik som endene, men såkalte «svømmelapper» rundt tærne. Sothønene har sine territorier ute i vannet og er kjent som noen hissigpropper. Plutselig går de i strupen på hverandre – eller riktigere – de går løs på hverandre med beina. For beina med svømmelappene har sylskarpe klør, så de ligger i vannet og sparker mot hverandre. Hvis en av dem får overtaket, kaster han seg over motparten. Nå går han mot strupen, biter og presser den andre fuglen under vann så den nesten drukner. Ikke så moro for den tapende part, men veldig gøy for den dominante sothøna – og for oss som observerer det hele.
Etter hvert blir råka i vannet større og større, og plutselig er den der, toppdykkeren. Den alle har ventet på. Østensjøvannets karakterart, elsket og bejublet, ikke minst på grunn av dens romantiske paringsdans ute på vannet. – Har du sett toppdykkerdansen i dag? spør folk. Hvis svaret er ja, da er sesongen skikkelig i gang på Østensjøvannet.
Toppdykkerens frierdans er et fascinerende skuespill. Hann og hunn svømmer mot hverandre med utsperret halskrage og oppreist nakketopp. De møtes bryst mot bryst, strekker de lange halsene og lar nebbene møtes. Samtidig rister de kraftig på hodet. Andre ganger dykker de og samler råtne plantedeler under vann. Så kommer de opp med vekstene i nebbet og rister hodet kraftig fra side til side. Deretter kommer klimakset: De reiser seg i den såkalte «pingvindansen». Deretter kaster de fra seg plantedelene og tar nok en gang fatt på hoderistingen. Det hender også at den utvalgte får en liten fisk som forlovelsesgave av sin beiler.
Sånn går dagene. Etter hvert blir hele vannet isfritt. Fuglene etablerer seg i egne territorier langs land. Så inntreffer en ny fase i opplevelsene ved Østensjøvannet, for nå bygger toppdykkerne reir, og de parer seg på det halvbygde reiret så vannspruten står. Ekstra gøy er det hvis en toppdykker kommer opp med fisk, for eksempel en diger abbor med røde finner. Da blir alle glade.
Når du først vet hvor toppdykkerens familieliv utfolder seg, kan du få mange fine opplevelser utover sommeren. For når ungene kommer, sit-
ter de gjerne på ryggen til mor og seiler rundt og venter på at far skal komme med frokost, en liten og passende fisk.
Fuglene her lever tett på menneskene, så dette er et utmerket sted hvor barn kan lære om natur. Du kan dessuten oppleve andre arter enn dem jeg har nevnt her – skrikende hettemåker, yndige knoppsvaner, toppender med stilig topp i nakken, hissige kanadagjess og grågjess – og kanskje en sjelden dvergdykker eller ei vannrikse i et åpent bekkefar midtvinters. Ja, en vinter dukket også den sjeldne og vakre lappfiskandhannen opp i den faste råka og ble den mest fotograferte anda i hele kongeriket. Sånt er gøy.
Heldigvis er hele vannet fredet, men det har vært en lang kamp. Først i 1992 fikk området endelig sitt etterlengtede vern som naturreservat. Foreningen Østensjøvannets Venner har vært en viktig pådriver for å sikre vannet, men også kulturmiljøet rundt selve vannet, med flotte gårder. Det har ført til at Oslo kommune har opprettet Østensjøområdet miljøpark.
Alle byer skulle hatt sitt Østensjøvann …
Fakta
Hvor: Østensjøvannet, sør i Oslo kommune. Hva: Yrende fugleliv med mye kurtise og paring. Hvordan: Du kommer deg lett dit med t-bane fra Oslo sentrum til Bøler eller Bogerud stasjon. Kommer du med bil, er det parkeringsplass i sørenden av vannet.
Når: For kurtise mars–april, men det er mye aktivitet helt fram til juli. Liv også resten av året.
↓ I mars–april er det paringstid på Østensjøvannet. Kvinandhannen svinger hunnen rundt etter selve paringen, mens han fortsatt har et godt tak i hodefjærene.
Hygiene er viktig. Grågåsa tar seg en skikkelig rundvelt i vannet for å rense fjærdrakten.
Lundekamp i snø
Hornøya
Lenger nordøst kommer du ikke i kongeriket. Du er faktisk like langt øst som Istanbul i Tyrkia. Men det er ikke det jeg tenker på der jeg står på kaia i Vardø og ser over sundet til Hornøya. Jeg tenker på om det er full fart der ute – om lundene har kommet. For jeg er tidlig ute – kalenderen viser bare slutten av mars. Og det er jo ikke på denne tiden en søring vanligvis drar til værharde Finnmark. For værhardt er det her oppe om våren. Det blåser jevnt, det snør, og skumskavlene driver over bølgetoppene. Det er friskt og godt, og det er en del av naturopplevelsen.
Snart er båttransporten klar, og vi, det vil si jeg og en kollega, er på vei over til øya. Ingen lang strekning, bare ti minutter med båt. Ute på sjøen ligger hundrevis, ja, tusenvis av lunder, alker og lomvier. Dette skal bli bra.
Vi blir satt av på baksiden av øya. Derfra er det bare noen hundre meter å gå opp til Hornøya fyr hvor vi skal bo noen dager. Vi har hele fyret for oss selv og føler oss som fyrvoktere. Her er det godt å være, med alle fasiliteter.
Men vi klarer ikke å sitte inne lenge før vi må ut i blåsten. Vi må til den andre siden av øya
Fakta
Hvor: Hornøya utenfor Vardø i Finnmark.
Hva: Fuglefjell med lunde, alke, lomvi, toppskarv og mye mer.
Hvordan: Du kommer deg over med båt på dagstur. Det er også mulig å overnatte på fyret. Når: For lunder i slåsskamp mars–april, for fuglelivet ellers mai–juli.
→ I mars–april slåss lundene så fjæra fyker.
↓ Lunde i snø, et vakkert syn.
↘ Lundeparet har kommet tilbake og kurtiserer på den snødekte hekkeplassen.
hvor fuglefjellet er. For Hornøya er et fuglefjell, en storby for fjærkledde vesener av ulike typer. Det er snø i stien, men ikke veldig mye, så det går greit å gå. Noen trapper gjør det lettere å komme seg helt ned på stranda under fuglefjellet.
Men hvorfor dra hit på denne tiden? Hvorfor ikke vente til juni og juli, når det er sommer og værforholdene mer gunstige? Vi har et klart mål med denne turen, for i mars–april har lundene – og alkene og lomviene – akkurat kommet til øya. Og da gjelder det å markere seg, forsvare sine territorier. Det betyr at det kan bli kamp i snøen om de beste plassene. Jeg har sett bilder som andre har tatt, og nå håper jeg å oppleve det samme: Vår komiske sjøpapegøye, lunden, i full knockout på en snøkledd flate.
Da vi kommer ned i høyde med selve fuglefjellet, blir vi nesten slått i bakken av det voldsomme livet. Horder på horder med lomvier flyr i store sirkler rundt fuglefjellet. De sveiper forbi selve fjellet, kommer rett mot oss, for så å skrå av utover havet i en stor sving og deretter vende tilbake i ny runde. Det er så vi kjenner vindsuset av tusenvis av vinger i ansiktet. Bare denne opplevelsen er grunn god nok til å legge turen til Hornøya ved påsketider.
Lomvi og alke er svarte og hvite i sin fremtoning, lyse på buken og mørke på oversiden. Lomvien har et tynt, spisst nebb, mens alken har et kraftigere og høyere nebb. Innimellom alker og lomvier ser vi også lundene, de utmerker seg med sitt fargerike nebb.
Ikke alle fuglene er i lufta. Da vi går ned trappene til undersiden av fuglefjellet, går vi midt gjennom kolonien. På den ene siden sitter lundene, på den andre siden står lomviene tett i tett. Dette er et paradis for en naturelsker og himmelrike for en fugleentusiast. Her kommer vi virkelig nær fuglene og kan studere dem i detalj uten kikkert. Ingen andre steder i Norge byr på like gode muligheter for nærstudier som her.
Av og til glir en stor, mørk skygge langs de bratte fjellveggene på øya. Det er havørna som patruljerer. Og når det skjer, kaster store mengder med alkefugler seg på vingene og flyr i store sirkler på ny. Disse alkefuglene er ikke bygd for flukt og manøvrering, de er bygd for dykking og undervannsfiske. Så når de først er i lufta, tar det sin tid før de er klare til å lande igjen.
Langs stien er det også toppskarver. De er svarte, men blå- og grønnglinsende i sola, og de har lang hals og en kledelig topp, derav navnet. De har funnet sine reirplasser og gurgler stygt
mot oss med sin lange hals idet vi passerer. Nede under fuglefjellet er det ei hvilebu for dagsturistene, men under trappa har toppskarvene slått seg til, og de strekker hals med åpent nebb og truer alle som vil inn i bua.
Så er det bare å vente på lundekampene. På ei snøflate sitter mange lunder. De fleste er fredelige. Noen har funnet sin partner og driver med hyppig nebbklapring mot hverandre. Lunden er morsomme fugler, så vi blir stående lenge og se på. Men vil de slåss, eller er livet denne dagen bare fredelig?
Vi er tålmodige, slik man alltid må være om man vil oppleve noe utenom det vanlige. Så skjer det plutselig. En lunde blir for nærgående for en annen. Og da går den fornærmede parten til motverge. Han kaster seg på, biter med det store, fargerike nebbet. Den angrepne rekker knapt å reagere før han ligger på ryggen med den sinte fuglen over seg. Og siden dette foregår på ei skrå snøflate, begynner de å rulle nedover, som en snøklump, med vinger og bein i alle retninger. Først da de er i bunnen av snøflata, reiser de seg opp og rister seg. Kampen er over. Den ene har noen blodige sår rundt nebbet. Vingefjærene er uflidde. Det tar på å være lunde under etablering.
↑ Lomviene kretser rundt og rundt når de ankommer hekkeplassen tidlig om våren.
↗ Ingen steder i Norge kommer du tettere på lunder og andre alkefugler enn på Hornøya.
Det virker som om slåsskampen har en slags smitteeffekt, for snart er to andre i full gang med det samme. Historien gjentar seg. De ruller nedover mens de prøver å få overtaket på hverandre. Også to alker ryker i tottene på hverandre. For en fuglefotograf er en slik opplevelse gull verdt og absolutt verdt en tur. Men også ikke-fotograferende besøkende har stor glede av dette synet. Og denne opplevelsen på snø er det så langt jeg vet bare Hornøya som tilbyr. I andre fuglefjell langs kysten er det minimalt med snø, og fuglene er ikke like tilgjengelige som på Hornøya.
Tenk at denne øya kan by på 7500 par lunder, 15 000 par lomvier, 500 par polarlomvier, en art du helst finner på Svalbard, og 7500 par krykkjer. Er du heldig, kan du til og med se jaktfalk på utkikk etter sjøfugler her ute. Hornøya er defi-
nitivt Norges beste fugleøy, og du må selvsagt ikke bare komme hit i mars–april. Det er fullt liv til langt ut i juli. Og kommer du på sommeren, vil du også se lunde med fisk. Det er også en opplevelse, skjønt en annen enn på våren med slåssende lunder på snø.
Turistene kan selvsagt ha effekt på fuglelivet. Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har registrert og sammenlignet hekkesuksess hos lomvi, krykkje og toppskarv i to ulike prøvefelt for hver av artene. De to prøvefeltene utgjorde et forstyrrelsesfelt som lå nær stien hvor turister ferdes, og et kontrollfelt som lå uforstyrret til. Registreringene ble foretatt i tre hekkesesonger, 2015, 2016 og 2017, og samtidig ble antall turister registrert.
Resultatene viste at forstyrrelser fra ferdsel hadde en betydelig negativ effekt på hekkesuk-
sessen hos lomvi og toppskarv. Derfor har myndighetene foreslått å innføre ferdselsrestriksjoner som innebærer at fuglefjellet på Hornøya blir mindre tilgjengelig. Det er allerede én ferdselsrestriksjon der, for det er kun tillatt å gå på stien fra stranda og opp til fyret.
Forslaget har ikke falt i god jord hos lokale myndigheter, for fugleturismen genererer et stort antall overnattingsdøgn, folk kjøper mat, leier bil, besøker andre severdigheter, kjøper suvenirer, leier guide, det blir økt trafikk på flyplassen osv. Faktisk har sjøfuglbestanden på øya hatt positiv utvikling til tross for økningen i antall turister siden 1990. Forslaget ble sendt over til departementet i 2021, men foreløpig har det ikke skjedd noe. Så hvis forslaget blir ytterligere utsatt, vil du fortsatt kunne oppleve det yrende livet på kloss hold.
