Offerdyr by Kagge Forlag

Hanne Kristin Rohde Tidligere utgitt på Kagge Forlag:

Mørke hjerter, 2014 Bare et barn, 2015 Kjemp for alt du har kjært, 2015 Gudmoren, 2016

© 2018 Kagge Forlag Omslagsdesign: Harvey Macaulay Imperiet.dk Layout: akzidenz as | Dag Brekke Papir: Holmen Book Cream 1.6 – 80 g Boka er satt med: Sabon 11/14 Trykk og innbinding: Livonia, SIA ISBN: 978-82-489-2183-7 ISBN: 978-82-525-8873-6 (Bokklubben) Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

1 på sengen. På det hvite sengeteppet som ligger skjevt. Teppet som aldri ligger skjevt. Det dunkle lyset i rommet hvisker ut detaljene, men det han ser, er slett ikke bra. En svak eim av liljekonvall når ham fra et duftlys i vinduskarmen. Nevene knytter seg til harde knuter idet han krysser teppet i ett steg. – Hei der! Han bråstanser ved fotenden. Mannen i dobbeltsengen er ung, langt yngre enn ham selv og Nina, kanskje ikke mer enn midt i trettiårene. Han går fram på siden av sengen, Ninas side, og berører så vidt den ene nakne foten. Den er kald. Den unge mannen er iført en revepels som er åpen foran. Mikael svelger. Rødreven står i kontrast til det snøhvite sengeteppet i indisk silke. Mannen er naken under pelsen. Ingen smågutt, mumler Mikael og svelger og svelger mens han bøyer seg og lukter på den nærmeste hodeputen uten å ta på den. En fremmed parfymeduft. Han retter seg brått opp, drar fingrene gjennom den strie, sølvgrå luggen som ligger gredd bakover. Skjorteryggen er blitt fuktig, han

MIKAEL ANDERSEN STIRRER

vrenger av seg dressjakken. Hiver den hardt bort i en stol. River av seg brillene og tørker pannen med håndbaken. Han ser på klokken. Strekker halsen mot venstre som om han lytter etter noe, samtidig som han løsner på slipset. Så løper han ned trappen til kjøkkenet. – Nina? De meterlange, sorte marmorbenkene glinser skinnende rene. Lengst borte ligger en liten haug med grønnsaker, i en bolle ligger noe som kan minne om marinert breiflabb. Det er også alt på benken. Han napper mobiltelefonen opp av lommen og taster et nummer. Etter tretti sekunder går samtalen videre til mobilsvar. Han bryter uten å legge igjen beskjed. En rådvill runde rundt det lange kjøkkenbordet mens han puster oppjaget og glor vekselvis på mobilen og ut av vinduet. Forsøker en gang til. «Dette er Ninas mobil. Jeg vil helst ikke at du legger igjen beskjed med mindre det er livsviktig.» Nina … ring meg! Han går videre til jobbnummeret hennes. «Du har nå kommet til psykiater Nina Berles mobilsvar. Legg igjen navn og telefonnummer, så ringer jeg deg tilbake. Vennligst påse at du ikke legger igjen sensitiv informasjon.» Bip. – Nina, hvor er du? Ring meg! Mikael blir stående midt på gulvet som en fremmed i sitt eget hus. Kjøkkenet er like strøkent som om det var klargjort for visning. Det massive eikebordet er ryddet og fritt for kuvertbrikker og smuler. De tolv stolene står pent inntil. Oppvaskmaskinen er tom, bortsett fra en svak eim av oppvaskmiddel og damp. En svipptur innom i stuen. Han merker at pusten er kort og stakkato. Ingen der. Alt er blankt og rengjort. Han spurter opp trappen, unngår såvidt å rive ned et portrett på veggen på vei tilbake inn på soverommet, kaster et blikk fylt av vemmelse på mannen, som attpåtil ser 6

ut til å ha kvittet seg med kjønnshår, før han bøyer seg og kikker under sengen. Inne i påkledningsrommet, som ligger mellom soverommet og badet, skyver han de tunge speildørene så hardt til side at det rister i veggen, dytter kleshengerne med silkebluser og kjoler hardt mot høyre, deretter mot venstre. Tomt. Han gjentar prosedyren i sitt eget klesskap i motsatt ende av rommet. Han gnir bort svettedråpene i pannen med håndflaten og tørker den mot buksestoffet på låret. Han tar fram telefonen igjen. Ingen svarer. Herregud, ta telefonen! Det er skjedd noe … Så bryter han av, som om han angrer seg. Spotlightene i taket i badet speiler seg i veggene i steamdusjen som kostet flere hundre tusen. Seks nye såper ligger på glasshyllen, elegant innpakket i tynt, dekorert papir. Han saumfarer de øvrige rommene i etasjen, løper fra dør til dør nedover korridoren. Kikker inn i skap, under møbler, bak gardiner. Ingen Nina. Er du på kontoret ennå? Spør han høyt og bråsnur. Halvveis ned den rette trappen, med hånden på rekkverket, hører han noe. Elektroniske bip fra låsen i ytterdøren. Sekundet etter kommer Nina inn i hallen. – Mikael! Hun kommer mot ham og smiler. – Du er tidligere hjemme enn forventet. – Åpenbart, svarer han spisst og blir stående på det fjerde trinnet. Det ene skjorteflaket på vei opp av linningen. Hun er i treningstøy. Ansiktet er rødlig, og svettedråper renner nedover pannen. – Du er antakelig ikke klar over det, men du har litt av hvert å forklare, sier han. – Det var da svært. Hun bøyer seg og løsner på lissene i joggeskoene. – Nå som du er hjemme, kan vi kanskje lage middagen sammen? – Vi må nok finne ut av hva vi skal gjøre med forretten først … din forrett, sier han og griper armen hennes og haler henne med opp trappen. 7

– Mikael, hva er det med deg? Han svarer ikke, bare strammer fingrene ytterligere rundt det spinkle håndleddet og drar henne etter seg. Skyver henne foran seg inn på soverommet og over gulvet mot sengen. – Forklar! Hun sperrer opp øynene. Står der bare, med treningsjakken hengende skjevt utover skulderen, med en fot på strømpelesten og en fot fortsatt i skoen. Hendene hennes faller ned langs siden. Bare lillefingeren og ringfingeren krøller seg ørlite, nesten umerkelig, men ikke mindre enn at han fanger bevegelsen. – Mikael, hva har du gjort?! sier hun omsider. Hun dreier langsomt hodet mot ham. En dråpe renner fra pannen og ned på det rosa stoffet og lager en liten mørk flekk på treningsjakken. – Jeg? Han stirrer på henne. – Faen, Nina! Hva jeg har gjort? Det er da for fanken ikke jeg som har tauet denne … denne pikken inn i huset. – Mikael, det ligger en død mann på vårt soverom. Og du er opptatt av … helt feil ting. Hun går rundt på motsatt side av sengen av der han står. På hans side. Legger to fingre mot halsen til den fremmede. – Det der er helt unødvendig, sier han. Hun retter seg opp. – Hvor lenge har han ligget her? spør hun. – Det vet du bedre enn meg. – Har du ringt politiet? Uten å vente på svar tar hun opp mobilen og ringer 112. – Fyren trenger en likbil. Ikke lege, sier han kort. Sarkasmen ligger som et fettlag utenpå ordene. Hun snur ryggen til mens hun oppgir adressen og gir et kort resymé av det hun ser: Fremmed. Død. Pels.

– De er på vei, sier hun tørt og går tilbake mot fotenden. – Hvor mye har du tatt på her inne? – Vel, jeg pleier å sove her, sammen med deg. – Åpenbart ikke bare med meg. Han møter henne midt på teppet. – Vi lovet hverandre frihet …, sier hun. – Vi lovet hverandre ærlighet, svarer han og følger etter henne mot døren. – Det er noe helt annet. Hun snur seg mot ham. Øyeblikket etter smeller knyttneven mot kinnet hennes. Lyden er ekkel. Smellet da hodet hennes dunker hardt mot dørkarmen er ekkelt. Han stirrer på knokene sine med avsky. Hun lukker øynene og siger nedover med ryggraden langs dørkarmen. – Unnskyld! Han griper tak i skuldrene hennes og roper. – Nina! Nina! … unnskyld … jeg mente ikke … Jeg har lovet meg selv å aldri … Ordflommen stanser. Hun blir sittende med ryggen lent mot veggen og knærne bøyd inn mot kroppen, like tander som en spinkel fjortenåring, tross sine femtitre. Hun beveger underkjeven langsomt fra side til side. Fingertuppene trykker forsiktig der knyttneven traff. Så stabler hun seg opp, slår hånden hans unna da han forsøker å hjelpe, før hun fortsetter ut på badet. Han følger etter. Ser stumt på at hun finner fram en klut som hun vrir opp i kaldt vann og legger mot kinnet. – Nå er det nok, sier hun. – Jeg vet ikke hva som gikk av meg …, sier han. – Jeg skal aldri gjøre det mer. Kan du tilgi meg? – Vi venter nede, sier hun. Han følger etter. Puster ut i lange støt. Den triste tåken utenfor hviler som klam ull mot vinduene og hindrer den vanlige utsikten av havgløtt. På kjøkkenet synker han sammen på en stol, mens hun lager en kopp espresso til 9

dem begge. De blir sittende overfor hverandre ved kjøkkenbordet. – Denne ettermiddagen ble ikke helt som jeg hadde trodd, sier hun. Mikael strekker den store knoklete neven ut mot henne. Hun tar den ikke. – Ikke gå fra meg, Nina. Stemmen hans er veik. Skamfull. Ordene fosser ut av ham, all gørra renner over. – Du er den eneste … jeg hadde aldri klart alt sammen uten deg … Jeg driter i om han var god i senga … bare du blir hos meg. – Slo du han der oppe først? – Før hva? – Før du slo meg! Hvem ellers? Med mindre du har banket opp flere i ettermiddag. Stemmen hennes er spissere enn vanlig. Han ser på mens hun reiser seg, går bort til vasken og skyller opp kluten som hun holder mot kinnet. – Slo du meg for å skjule at knokene dine allerede var hovne etter slag? – Ikke bruk de psykiatergreiene dine på meg. – Har du drukket? spør hun på vei tilbake til stolen. Øynene hans blir mørke. – Kutt ut. Jeg er da for faen ingen guttunge. – Da må du høre på meg, sier hun. Denne gangen legger hun sin hånd over hans, som har blitt liggende som en død fisk midt på bordplaten. – Det ligger et lik i sengen vår. Vi er naive om vi tror at det ikke vil tiltrekke seg oppmerksomhet ut over politi og helsepersonell. Forstår du? – Media. – Nettopp. En naken mann i pels funnet død, kanskje drept, hos en kjent psykiater som tilfeldigvis også er søsteren til landbruksministeren. I ytterste konsekvens betyr det 10

noe, ikke bare for din jobb og min praksis, men for Jakobs politiske karriere. Nå må vi konsentrere oss om det som er viktig. – Jakob. Hvem faen bryr seg om ham? – Jeg gjør. Vi gjør. Han stirrer på hånden hennes som hviler oppå hans. Forsøker å trekke neven til seg, men de lange neglene hennes presser som små kjærlighetsløse nagler mot huden. – Nå må du gjøre som jeg sier. – Som broren din sier, mener du vel. – Ikke vær dum. – Jakob vet mer om deg enn jeg gjør. Hvorfor ringer du ikke ham i stedet? – Fordi det er du som er her, svarer hun. Han merker at han synker sammen. Fordi det er du som er her. – Hva mener du vi må gjøre? spør han.

2 WILMA LIND STANSER på terskelen til soverommet, ved siden av lederen for Voldsseksjonen, Bjarne Larsen, hennes mest betrodde medarbeider som har jobbet ved seksjonen i en mannsalder. Begge ser ufravendt på innsatsleder Astrid Holm, en mannhaftig kvinne rundt de femti, uten makeup, pent solbrun og med kortklippet hår. Holm har plastposer på føttene og stålkontroll på mannskapene sine. – Mistenkelig dødsfall, sier hun. – Så mistenkelig at jeg formoder dere åpner drapsetterforskning umiddelbart. Wilma betrakter den døde i den digre sengen. – Er det tegn til vold på kroppen? spør Bjarne. – Ta en kikk på fruen nede, så ser du tegn til vold, sier Holm. Wilma kjenner at det lukter noe her i soverommet til ekteparet Mikael Andersen og Nina Berle i John Colletts allé i Ullevål Hageby. Øynene hennes vandrer til duftlyset som blafrer i den brede, hvitmalte vinduskarmen og videre til stearinlysene på den gamle kommoden. Noen har visst hygget seg. Men hvem, og med hvem? Og hva gikk galt?

Det håndknyttede gulvteppet ligner et mesterverk fra Marrakech. Sengeteppet er i fornem silkedesign. – Det ligger en rød blondetruse ved siden av senga, sier Holm og peker. – Hele greia virker iscenesatt, sier Wilma. – Som kulisser … – Jeg tror ikke han døde av ytre vold, sier Holm og peker på den pelskledde. – Det er det vel strengt tatt jeg som bør svare på, sier legen, som ble sendt av AMK – akuttmedisinsk kommunikasjonssentral. – Ja? – Men det kan jeg altså ikke. Han retter seg opp, og først nå ser Wilma at det er Lasse Rygg. En høy, mager mann med fippskjegg. Hadde det ikke vært for hans kjønn og alder, ville hun mistenkt ham for å være anorektisk. Han er kledd i sivilt, men har plasthette på hodet. – Aldri sett noe lignende, sier han. – Sikter du til antrekket? sier Bjarne sarkastisk. – Ikke tegn til noe som helst annet enn det vi kan gjette oss til av forutgående … aktivitet, antrekket tatt i betraktning. Men den biten får kriminalteknikerne overta. Heller ikke er det snev av tegn til utstyr som kunne indikere overdose, verken slanger, nåler, tabletter eller annet som kunne peke mot en selvpåført skade med ønsket eller ikke ønsket dødelig utgang. – Hva med tabletter som øker seksuell lyst? spør Wilma. – Det er en mulighet, svarer Rygg. Han lar tunga gli over de tørre leppene. – Om det skulle forekomme indre lesjoner, må en patolog avklare. Fra mitt ståsted ser det rett og slett ut som han har lagt seg ned på senga og dødd stille og fredelig. Det finnes jo mennesker i alle aldre som hjertet har stoppet på … under aktivitet. 13

– Ingen av beboerne har sagt hvem han er, sier Holm. – Det er pussig, sier Wilma. – Betyr det at de ikke er samarbeidsvillige? – Snakk med dem før dere går, sier Holm og legger en hånd på armen til Wilma. Neglene er lange, med rosa neglelakk, de står i skrikende kontrast til uniformsantrekket. Hun ser at Wilma ser. – Tredje utdrikningslaget mitt på lørdag, hvisker hun og gliser. – Har aldri blitt så stæsja i hele mitt liv! Legen smeller igjen kofferten og overlater skjemaet, der det er krysset av for ukjent dødsårsak, til Bjarne. Ryggs fingre er usedvanlig lange, akkurat som ansiktet. Han er neppe mer enn førtifem, men ser ut som en sekstiåring. Bjarne ruller sammen skjemaet og stapper det ned i innerlommen. Holm åpner døren til rommet ved siden av, et walk-in closet – minst femten kvadratmeter garderobe, digre skyvedører, vegg-til-vegg-teppe i hvit ull og speil på alle flater, også i taket. – Hvor er ekteparet? spør Wilma. – Nede på kjøkkenet med en politibetjent. Badet er et flislagt eldorado. En vase med friske blomster pryder den halvmeter brede speilhyllen. Værelset har ingen skittentøykurv, derimot en luke som med all sannsynlighet fører ned til et vaskerom i kjelleren. En intens duft av såpe treffer henne. Sommerduft. Øverst ved skråtaket er det et rundt vindu, delvis tildekket av vått høstløv. Wilma kaster et blikk på seg selv i de digre baderomsspeilene … Den sorte buksen med sleng under den ledige dressjakken gir henne et heldig uttrykk. Faktisk gir det en styrkende følelse å være velkledd. Hun burde gjøre det oftere: droppe jeansen. På veggen i den smale trappeoppgangen henger tre malerier. Portretter. Ett av hver av beboerne, antar hun. Det ene bildet henger en tanke skjevt. Hun drar kjensel på personen på 14

bildet, den nåværende landbruksministeren, riktignok langt yngre da dette bildet ble malt. De kan ikke røre rammen uten hansker. Det hvite gulvteppet er mykt og godt under føttene. Hvitt rekkverk. Hvite vegger. Det hadde aldri fungert hjemme hos oss, tenker Wilma. Veggene ville vært møkkete opp til knehøyde etter Milo, kongepuddelen, og med all sannsynlighet skrapet opp av treningsbager og annet som blir slengt bort i travelhet og giddeløshet. Hele huset her lukter rent – en blanding av ny parkett og nymalte vegger. Hun kikker innom stua idet hun runder endestolpen ved det nederste trinnet i trappen. Alt er visst hvitt: sofaen, bordet, bokhyllen, gardinene. Lysestaker i sølv- eller gullfarger. Over sofaen henger et maleri av et vinterhvitt landskap, fem ganger tre meter, minst. På gulvet, skrått nedenfor, står en grønn plante. Et designet bevis på liv. – Folka mine skilte de to beboerne umiddelbart da vi kom, forklarer Holm, som venter på henne ved foten av trappen sammen med Bjarne. – Var det nødvendig? spør Bjarne. Wilma motstår trangen til å irettesette ham foran en kollega. – Politidirektoratet har de tre siste årene testet ut avhør på stedet gjennom båndopptak, sier Holm. – Vestfold, Bergen og Målselv var pilotsteder, sier Wilma. – Eksakt, sier Holm og smiler. – En av gutta her jobbet i Vestfold og har fått smaken på moderne tenkning. – Det der er ikke avhør, sier Bjarne. – Dessuten vet vi ikke hvor lenge de har snakka sammen før de ringte AMK. Jomfruforklaringa røyk idet de var alene i huset. – Du har rett, sier Holm. – Likevel tenkte jeg det var lurt å sikre seg en umiddelbar forklaring, hvor begge ble bedt om å si med egne ord hva de har opplevd. Kun fruen snakket. Ektemannen sa ikke et ord. Han ville ha advokat først. 15

– For øvrig ringte de politiet, ikke AMK. Det var jeg som ringte etter lege. Et kort vink med de rosa neglene, så forsvinner hun ut døren. – Jeg håper ikke du har tenkt å være like grinete når vi snakker med ekteparet, sier Wilma. – Jeg er ikke grinete. – Hva er du da? – Effektiv. Han rister på håndleddet slik at armbåndsuret blir synlig nedenfor skinnjakken. – Hvor blir det av Eva Rakve? Etter all sannsynlighet har en av folka på kjøkkenet hatt seg med ungdommen oppe i senga … Fortrinnsvis frua … Men Eva må … – For det første vet vi ikke om det har vært sex inne i bildet, sier Wilma. – Vi kan bare anta det. For det andre vet vi absolutt ikke om det er han eller henne … eller begge. Det eneste vi vet, er at en mann i pels er funnet død … i en seng … og at en blondetruse ligger slengt ved siden av … – Nå høres du ut som meg. – Så bra. Da vet du at jeg har rett. Hele huset må sikres, fra innerst til ytterst. – Huset, hagen, veien … Folk hater avstengte veier, sier han. – Det er bra, da blir det kanskje lettere å få dem i tale. Han flirer så gulltannen blir synlig. I samme øyeblikk går inngangsdøren opp. Inn kommer kriminaltekniker Eva Rakve. – Nå stod vi akkurat og snakket om deg, sier Wilma. – Et mysterium som dette vil jeg ikke gå glipp av, sier Rakve og saumfarer dem raskt. Uten flere fraser forsvinner hun opp trappen, åpenbart godt instruert av Holm.

Ekteparet sitter på hver sin side av kjøkkenbordet. Nina Berle reiser seg og rekker fram hånden. Huden er myk, en anelse klebrig, og dufter eksklusiv håndlotion. Hun er iført en hvit velurbukse og en matchende genser i samme stoff. Det kremhvite håret er vått, men gredd sirlig bakover og samlet i nakken i en flat spenne som meget vel kan være elfenben. På venstre ringfinger bærer hun en treraders alliansering. Hun er vakker uten egentlig å være det, og med et ytre som fremstår profesjonelt, selv i kosedress hjemme ved sitt eget spisebord. Øynene hennes inviterer til full åpenhet, uten å love det samme i retur. – Kan jeg by på kaffe? spør hun. Stemmen er uventet mørk, den spede skikkelsen tatt i betraktning. Musikalsk forlokkende, med en slags uforvarende sensualitet enkelte betrakter som en velsignelse, andre som en forbannelse. Wilma lurer på hva som passer best på Nina. Hun betrakter ektemannen Mikael Andersen, som har blitt sittende. Han gjør ingen tegn til å ville presentere seg. Skjorten hans har våte ringer under armene, og huden bærer preg av mye rangling. Bak det gustne, grå inntrykket av mannen kan hun ane en tiltrekningskraft som må ha vært der en gang. – Jeg trodde politiet hadde for få ressurser, bemerker han i en gretten tone. – Hvor mange flere kan vi vente inn døra? – Hvem er mannen? spør Bjarne og retter en pekefinger opp mot taket. – Var det en kriminaltekniker som nettopp kom inn? sier Nina uten å ense spørsmålet. – Fortell hva dere vet, sier Bjarne. – Hvem som oppdaget liket. Klokkeslett. Alt. – Vi har allerede forklart alt på opptak, svarer hun med blikket rettet mot entreen. – Men vi kan kjøre en reprise om politimennene ikke fikk med alt første gangen. Wilma betrakter Nina Berle mens hun redegjør kort og konsist for det ektemannen må ha fortalt henne, hvis 17

fremstillingen er riktig. Hun snakker lavt, hendene hviler på bordet, øynene hennes er plantet på ektemannen, det er visst ham hun snakker til. Mikael Andersen. Pulsåren på halsen hans ser ut til å kunne revne når som helst. Nok en gang får Wilma en følelse av noe iscenesatt. Som om det er meningen at de skal se de gale tingene. Dessuten, hun grøsser; noe i situasjonen virker fullstendig ute av kontroll. – Du fortalte ikke hvem den døde er, sier Wilma. – Ingen av oss har sett ham – før nå, svarer Nina Berle. – Det virker ikke særlig sannsynlig, sier Bjarne og trekker ned glidelåsen i den tunge skinnjakken, samtidig som han siger tyngre ned på hoften. – Beskylder du oss for å lyve? spør hun. – Ikke ennå, svarer Bjarne. – Så lenge vi ikke har en sikker dødsårsak, og hvis vi forholder oss til det du forteller, må vi vel anta at han har spasert inn i huset på egne bein. – Det er nok rimelig sikkert, sier Mikael Andersen hardt. – Jeg følger deg ikke i det resonnementet, Larsen, sier Nina Berle. – Han kan ha blitt båret inn, eller han kan ha gått inn, helt uavhengig av hvordan han døde. – Det er for så vidt korrekt, fru Berle, svarer Bjarne. – Bruk fornavn, svarer hun. – Nina og Mikael. – Nina, sier Bjarne. – Det jeg ønsket å understreke var at … – … Hvis han er drept, så har vi et problem, sier Nina kontant. – Enten han har gått inn og dødd her, eller han ble båret inn av gudene vet hvem. – Og hvem skulle det være, sier Mikael med en gledesløs latter. – Rengjøringshjelpen på en meter og femti? Det banker lett i dørkarmen. – Kan jeg få et ord med dere to? spør Eva Rakve. Wilma og Bjarne følger etter Rakve opp trappen. – Hva ser dere sånn ved første øyekast? spør hun og stanser ved dørterskelen inn til soverommet. 18

– Fravær av blod og drapsvåpen, sier Bjarne. – Spørs målet er vel heller hva du ser. Wilma bøyer seg inn og peker. – Den lille, digitale berøringsskjermen ved døren som er innstilt på tjue grader … Vil den kunne hjelpe oss med å fastslå dødstidspunktet? – Åstedet er ikke lenger i en tilstand der temperaturen er korrekt, siden det har vært så mye trafikk av folk inn og ut, sier Eva og skyver på hetten hun har på hodet. – I det hele tatt er jeg svært misfornøyd med at dere går rundt her uten et minimum av verneutstyr. Fotposer. Hansker. Munnbind. Hvor ofte må jeg si det? – Vi har ikke vært inne på soverommet, sier Wilma. – Det er da noe. Om dere forventer godt kriminalteknisk arbeid, må dere bruke hodet og respektere rutinene våre. Så smiler hun. – Beklager, jeg måtte si det. Så til saken: Ingen ytre tegn til kraftig vold, ingen blåmerker, ingen rifter eller stikk. Ingen kulehull. Kun små hevelser på halsen og i lysken som kan være påført for eksempel i sadomasochisme, eller såkalt BDSM, som mange av de praktiserende kaller det, hvor B står for bondage og D for dominans. Hun trekker av seg hetten på den hvite åstedsdressen, flere hårstrå i den korte frisyren blir stående rett til værs. – Merkene på halsen kunne tenkes å være etter en lærrem, men jeg synes ikke at de er karakteristiske. Wilma bøyer hodet fremover for å høre hva hun sier. – Noen drap er meget pikant utført, fortsetter Rakve. – Vi frakter liket til obduksjon umiddelbart. Hele huset stenges av inntil vi har foretatt nødvendige sporsikringer. Beboerne må belage seg på å overnatte et annet sted. – Det er skinnende rent her, sier Wilma og slår ut med armen. – Nesten sterilt. Ikke engang tepper i stua. – Ingenting er for rent for oss, sier Rakve.

– Har du sett at det ene maleriet i korridoren henger skjevt? spør Wilma. – Ingenting her i huset ellers henger skjevt … Eva løfter varsomt bildet ned fra veggen med plastkledde fingre og legger det på gulvet. Bak rammen, nesten usynlig, plukker fingrene fram en knøttliten gjenstand. – En mikrofon, mumler Bjarne. – Vi skal være på utkikk etter flere, sier Eva og putter den i en bevissikringspose. Wilma lar blikket sveipe over interiøret. Bortsett fra de malte portrettene, virker huset kjemisk renset for personlige effekter. Hun har aldri opplevd maken. – Vi må ha DNA-prøver av beboerne, sier Eva på vei ned trappen. – Lykke til med frivilligheten, mumler Bjarne. – Hvem er alle disse menneskene, spør Nina. Hun har forlatt kjøkkenet og venter på dem nederst i trappen. Forhåpentligvis har hun ikke fått med seg samtalen oppe. Den stilltiende avtalen med politikollegaen på kjøkkenet, var jo at Nina og Mikael skulle vente der inne. Han står i kjøkkendøren. Politikollegaen. Nesten umerkelig himler han med øynene. Wilma nikker tilbake. Husets frue lar seg tydeligvis ikke dominere. Minutter senere er ytterligere fem kriminalteknikere i gang med sporsikring. – Vi henter opp alle fottøyspor på gulvet ved hjelp av folie, svarer Rakve. – Det kommer til å ta tid. Vi sikrer sko i huset som kan tenkes å sammenfalle med sporene. Vi kommer til å ta med søplet, ute og inne. Det samme gjelder sengetøyet … – Dette er direkte invaderende, sier Nina og veiver mot kriminalteknikerne som er i ferd med å spre seg i huset. – Er det virkelig nødvendig å behandle oss som kriminelle?

– Vi trenger å vite hvilke sko dere har benyttet innendørs i dag, sier Eva. – Har gulvet vært vasket i dag? I så fall, hvilke rom? Hvis ikke, når var siste gang? Jeg vil dessuten anmode om barfotavtrykk av dere begge før dere forlater åstedet. – Har vi status som mistenkte? Mikael har kommet opp på siden av sin kone. Alle ser på ham. Stemmen hans er annerledes. Advokaten i ham har tatt over. Han ser på dem, venter på et svar. – Dere har status som vitner, sier Wilma. – DNA er det ikke sikkert at vi er villige til, svarer han og ser på Eva. – Greit, sier Bjarne. – Blir dere med frivillig inn til avhør, eller skal jeg hente håndjern? Wilma får låne verneutstyr av Eva, og forsvinner så ubemerket som mulig ned til kontorfløyen, der krimteknikere allerede er i gang. Bjarne blir værende oppe i boligdelen sammen med ekteparet mens Eva går opp og henter ut det de trenger for natten. Kontoret ligger i østfløyen av den store eneboligen, med separat inngang. Fra gateplan kommer man inn i et lite venterom med to lys beige skinnstoler, et glassbord med en hvit orkidé i gjennomsiktig vase og et akvarium med fargerike fisker. Det er alt. Ingen magasiner. Ingen informasjon på veggene. Nina Berles kontor er romslig og definitivt smart innredet. Hele kontorets yttervegg er av glass, med tynne persienner trukket ned slik at de skjermer for formiddagssol og innsyn. Veggene er dekket av innrammede diplomer og attester. Et bredt og dypt skrivebord med forkrommede bein er plassert skrått i et hjørne med stolen pent på plass. Bordplaten er nesten tom, om man ser bort fra en stor notatbok i innbundet skinn med gullkantede papirsider, en bordkalender og en kvitteringsblokk. 21

Et gulnet foto av to tenåringer står halvveis bortgjemt bak PC-en, i en enkel ramme. Wilma studerer ansiktene. Jenta på bildet er utvilsomt Nina. Gutten, som virker eldre, kan være broren. Landbruksministeren. Ut over denne ene gjenstanden på tretten ganger atten centimeter har heller ikke kontoret spor av privatliv. To dype skinnstoler står ved det store vinduet, som gir utsikt til alleen nedenfor. Et håndknyttet persisk teppe i blåfarger ligger mellom stolene. Wilma setter seg i den ene stolen, presser ryggen bakover. Akkurat som hun trodde; pasienten kan både dreie stolen vekk fra Ninas blikk og legge seg nesten horisontalt bakover. En ungdom haster forbi på et skateboard utenfor. Hun farer opp og vipper persiennene til side. Var det Birk? Figuren i den grå hettegenseren er allerede langt nede i gaten. For langt unna til at hun kan være sikker. Hva gjør han her? Var det ham? Lyden av hennes egen mammapust når ørene. Han virker så fjern. Oppslukt. Stadig oftere lurer hun på hvor eldstesønnen Birk er i livet sitt. Hun prøver å konsentrere seg. Til tross for at kontoret grenser til det upersonlige, er det godt å være her. Wilma merker at hun blir nysgjerrig på denne kvinnen som er vant til å tolke mennesker. Hun røsker hardt i skuffene i det massive skapet bak døra. Det var som hun trodde, de er låst. Mikaels kontor befinner seg i motsatt fløy av huset. Man kan enten gå ut og rundt huset, eller fortsette innendørs, tvers gjennom kjelleren. Hun velger det siste. Skrivebordet hans er i lys bøk og dekket av stabler med juridisk litteratur i tillegg til advokatens klientpapirer; noen sirlig anrettet, andre i noe som må ha vært bunker, men som har sklidd ned- og utover. Innimellom saksdokumentene står et par familiefotografier i rammer – et lite foto av en nydelig ettåring i blondekjole og med en syttendemaifløyte, ved siden av en bildemontasje av Mikael og Nina på ferier. 22

Alltid ved siden av hverandre, smilende mot kameraet. Så et bilde av en liten pike. Den eneste gjenstanden på kontoret som ikke er nedstøvet. Bokhyllen er fylt av bøker og tidsskrifter, liggende og stående. Duften av bøker, en blanding av støv, papir og trykksverte. Det er ikke mulig å forestille seg at bøkene en gang har vært plassert etter noen form for system. Nederst til høyre, bak kontorstolen skimter Wilma et album i skinn. Hun må bruke kraft for å hale det ut. Idet hun åpner albumet, velter lukten av lær og størknet lim mot henne. Bilder av en liten jente. Nyfødt. Småbarn. Tenåring. En far og en mor. Faren er utvilsomt Mikael. Men Nina er ikke moren på bildene. Jernskapet bak døren er låst. Utenfor hører hun stemmer. De andre er på vei ned bakken. Hun skyver albumet tilbake i hyllen og skynder seg ut. Kontoret hans er så godt som identisk innredet som Ninas, likevel er det som to verdener. Hva i all verden har disse to menneskene felles? Wilma småløper opp trappene til entreen, til de sorte og hvite flisene som minner om et sjakkbrett. Dronningen fortalte hva han oppdaget. Er Mikael Andersen kongen i spillet? Hun bretter verneutstyret pent sammen og legger det nederst i trappen. Det er ikke verdt å forstyrre Eva mer nå. – En advokat burde klare å fortelle selv, synes du ikke, hvisker hun til Bjarne idet Nina og Mikael har satt seg inn i hver sin uniformerte bil. – Han lette etter noe i det Nina sa, sier Bjarne. – Det var åpenbart. – Eller han fulgte nøye med for å få med seg de skjulte instruksjonene, sier Wilma. – Og vi må finne ut hvorfor. – Eva var innom badeværelset, sier Bjarne. – Medisinskapet hennes er stappfullt av tunge medisiner. – Hennes? – Jeg likte dårlig det hun fant.

3 ankommer kommandorommet omtrent samtidig med Wilma. Da den erfarne politimannen tar av seg ytterjakken, ser hun til sin store forbauselse at han faktisk har på seg en pen hvit skjorte og dress. – Bursdagskalas, gliser han. – Da kunne vi fått tak i noen andre, sier Wilma. – Det må jo ikke være deg som tar disse innledende avhørene. – Det var det jeg var redd for, så jeg kom så fort jeg kunne. Og dropp kjeften, den har jeg allerede fått. – Ikke si at det er kona di som … – Jepp. Førti år og venninnelag i kveld. Jeg skulle vært kelner. Nå må de greie seg sjøl. Hva står på her? – Det er fryktelig mye som er uklart, svarer Wilma. – Inkludert den dreptes identitet. Ingen ID-papirer. Ingen ringer eller smykker. Ingen tatovering, føflekker eller fødselsmerker eller annet som kan fortelle noe om hvem han er. Klokka er kvart på åtte, og rommet er i ferd med å bli tussmørkt. Bjarne, som kommer først nå etter å ha plassert ektefellene i hvert sitt avhørsrom, klasker til lysbryteren med håndbaken. De ser på hverandre alle tre uten å si noe. AVSNITTSSJEF VIDAR BAARDSEN

– Ja? sier Baardsen. – Er det noen av dere som kan tenke dere å spandere en litt mer utfyllende oppdatering? Han knepper opp mansjettene og bretter opp ermene. – Hundepatruljen er i gang og saumfarer husets dører og vinduer etter fluktruter, sier Bjarne. – Har gjerningspersonen tatt seg fra huset og ut, bør bikkja finne spor. – Utelukker dere ekteparet? – Nei, sier Wilma. Bjarne ser på henne. – Ikke? spør han. – Gjør du? – Det er sjelden bikkja får treff når det er et sted folk går inn og ut av hele dagen, sier Baardsen. – Og hvis jeg har forstått dette riktig, har hver av dem en kontorfløy med mange klienter og pasienter som kommer og går? Folka fra datateknisk bør vel beslaglegge alle telefoner, PC-er og iPad-er? – Da får de status som siktet, sier Wilma. – Vi venter til de er vitneavhørt. – Det spørs om de vil gi oss passordene sine, sier Bjarne. – Da trenger vi i så fall rettens kjennelse. – Hjulene er i gang, sier Baardsen med den vanlige gløden i stemmen når det er ny sak. Det lukter stram snus, og en slik ånde som ofte kommer av stress, og som minner Wilma om utallige kvelds- og nattetimer med hypoteser, illustrasjoner på whiteboardtavla, besk kaffe og korpsånd. Denne saken blir neppe noe unntak. – Vi må få vite hvem som har kommet og gått de siste ukene, sier Bjarne. Han har visst lest tankene hennes. Hun ser for seg det store jernskapet hos Nina Berle, og skapet på Mikael Andersens kontor. Det er helt sikkert pasient- og klientjournaler som er låst inne, med samme innsynsutfordringer som ved teledata; det er neppe å forvente at ekteparet samtykker. 25

– Hvem bør vi snakke med først? spør Baardsen, som allerede har skriblet ned noe uleselig i notatboken. – Jeg foreslår at vi starter med Nina, sier Wilma. – Mikael lener seg for mye på kona, han kommer til å gruble seg grønn på hva de vil spørre henne om, derfor kan han godt få lov til å bli litt nervøs. – Du gir ham bedre tid til å tenke, sier Baardsen og klør seg i den krøllete hårmanken med den butte enden av blyanten. – Du har ikke sett ham, sier Bjarne. – Vi lar ham mørne litt. Nina Berle har satt seg godt inn på stolsetet. Det grelle lyset i avhørsrommet etterlater ingen tvil; hun har lagt seg under kniven, prøvd nåler og hudsliping. – Frua er spesifisert helt ned til dekkene på Teslaen i salgskatalogene, mumler Bjarne. Hendene hennes hviler rolig i fanget, og hun ser ufravendt på Baardsen. Pusten er rolig og ikke slik som Wilma vet at hennes eget bryst løfter og senker seg i små raske bevegelser når hun møter media. En oppusset kvinne full av selvkontroll. – Hvorfor kommer ikke alle inn hit, spør Nina med et vennlig smil. – Vi vet jo at de to andre står på den andre siden av dette vindusspeilet, ikke sant? – Vi følger vanlige prosedyrer, sier Baardsen. – Men ja, de følger med fra andre siden. – Og Mikael? – Han venter i et annet rom. – Så vi ikke skal tilpasse forklaringene våre, konstaterer hun. – Men det har vi jo i så fall allerede hatt rikelig med tid til å gjøre. Før vi ringte politiet. – Og hva ble dere enige om?

Baardsen legger fra seg blokk og blyant og lar hendene hvile i fanget. Wilma er ikke i tvil om at han med overlegg speiler Ninas kroppsspråk. Bjarne humrer ved siden av Wilma. – Den der var elegant, mumler han lavt. – Sannheten, svarer Nina. – Noe annet ville være veldig dumt. – Er det noe som er utelatt? – Si meg, er vi mistenkt for noe? – Ikke på nåværende tidspunkt, sier Baardsen. – Men vi vet av erfaring at noe glemmes … og noe utelates med hensikt. Det betyr ikke at det er for å skjule noe kriminelt … men alle familier har noe de ikke ønsker at andre skal vite. Og i noen familier har man hemmeligheter for hverandre. Nina ser lenge på ham før hun flytter blikket mot vindusspeilet der Wilma står. – Den store utfordringen blir å holde dette unna media, sier hun. – Min bror, landbruksminister Jakob Berle, trenger ikke denne saken i et valgår. En skandale med en naken mann … funnet død, kanskje drept, i sin søsters villa. Man vet aldri hva redaksjonene kan få ut av en slik hendelse. Det var dette min mann og jeg snakket om til dere kom. – Betyr det at ingen av dere var opptatt av hvem han var? Wilma nistirrer på brystet til Nina. Der pustet hun fort et par ganger. – Han er fullstendig ukjent for oss. – Og det er du sikker på. – Jeg har i hvert fall aldri sett ham for mine øyne, og jeg føler meg overbevist når min mann sier det samme. – Du tror ham på hans ord? – Antyder du at Mikael er homofil? Hun blotter den vakre perleraden i et stort smil, små rynker strekker seg som solstråler fra øynene og bortover kinnene. 27

– Jeg kan forsikre på ære og samvittighet at jeg vet alt som er å vite om Mikael. Min mann har en del bagasje, men homofil er han ikke. Derimot, fortsetter hun med en gest hvor den ene håndflaten vendes opp mot taket, derimot er min bror homofil. Jakob har ikke gjort mange bestrebelser på å holde det skjult, men han har heller ikke gått offentlig ut med det. Det hører tross alt til privatlivets fred. Og hans legning er årsaken til at vi var, at vi er, så bekymret for at detaljer rundt funnet skal lekke ut. Det vil garantert bli spekulert, og ikke se pent ut. – Da forstår jeg mer, sier Wilma. Pusten hennes danner en ring av dugg på vinduet. – Plausibelt, men vi får vel først sjekke hva slags forhold hun har til broren, sier Bjarne. – Om omsorgen er ektefølt. – Har din bror nøkkel til villaen? spør Baardsen. – Vi har nøkkel til hverandres hus, men jeg føler meg helt overbevist om at Jakob aldri ville tatt seg til rette uten å spørre, og ikke under noen omstendighet i vår ekteseng. Vi har nok av gjesteværelser. – Har dere varslet ham? – Nei. – Er du og Mikael lykkelig gift? – Det spørs hva du mener med lykkelig … Hun tier. – Du nevnte at din mann har bagasje. – Det har vi alle. Nå er det Baardsen som tier. Venter. Wilma betrakter situasjonen der inne. Dette er jo en ofte benyttet avhørsteknikk, å vente til vitnet ikke orker mer stillhet. De fleste begynner å snakke etter en stund, og mange løsner på tungebåndet, kanskje med et underbevisst ønske om å bli ferdig fortest mulig. Men ikke alle vitner er velrenommerte psykiatere, som med stor sannsynlighet

bruker mye av sin tid sammen med pasienter nettopp til å vente på ordene. – Jeg foreslår at dere spør ham, sier Nina omsider. – Det kommer vi også til å gjøre. Forstår jeg deg da slik at du ikke ønsker å svare på spørsmålet? – Ja. – Hvor lenge har dere vært gift? – To år. Huset ble kjøpt for ett år siden. Vi er nettopp ferdige med det meste av oppussing… – Hvordan ble dere kjent? – Mikael var min pasient i noen år, men behandler-pasient-rollen var selvfølgelig avsluttet da vi innledet et kjæresteforhold. Stemmen hennes er plutselig formell. Forretningsmessig. Det burde vært omvendt når hun snakker om sin mann, tenker Wilma. – Selvfølgelig, sier Baardsen og noterer tydelig med to streker i boka. – Da er det bare ett spørsmål som gjenstår i denne omgang. Kan vi få tilgang til de pasientene du har hatt denne uken? Hvem som har kommet og gått? Det kan handle om referanseprøver på kriminalteknisk arbeid. – Overhodet ikke. Mine pasienter skal ikke blandes inn. Dessuten har jeg taushetsplikt. Er vi ferdige? Hun reiser seg og børster noe usynlig av det mørke antrekket hun skiftet til før de dro fra boligen. – Det er mulig påtalejuristen begjærer beslag av både din PC og arkivskapet med pasientopplysningene, sier Baardsen. – Ingenting blir i så tilfelle rørt uten rettens kjennelse. Nina smiler, som om ingenting av det Baardsen nettopp sa, kommer til å skje. – Ønsker du en kopp kaffe mens vi snakker med din mann? – Takk, det ville smake godt.

– En siste ting, sier Baardsen med hånden på dørklinken. – Tror Mikael på deg når du sier at du ikke kjenner den døde? Ansiktsuttrykket hennes er umulig å forstå. Uten forakt eller motstand. Ikke usikkert. Mer overbærende. Eller kanskje heller oppgitt.

4 en kjapp prat på kommandorommet. Evas navn lyser i displayet på Bjarnes mobil, akkompagnert av en av de virkelig nostalgiske ringetonene som Wilma husker fra besteforeldrenes store, sorte telefonapparat med spiralledning. En gren sveiper mot husveggen rett under vinduet. Den store trekronen utenfor vinduet vaier i høstvinden. – Eva, jeg setter deg på høyttaler, sier Bjarne. – Kun Wilma og jeg her. – Han var smurt inn med noe, sier Eva. – En slags rensekrem som bidrar til å fjerne DNA, skitt og øvrige spor. – Overlagt, mumler Bjarne. – Ingenting overlatt til tilfeldighetene. Var det fruens Dior rensekrem? – Så langt har vi ikke rukket å konkludere. Rensekrem er ikke nødvendigvis et mirakelmiddel, legger hun til med smil på leppene. – Hva med kroppen? spør Bjarne. – Noe mer? – Vi prioriterer søk på fingeravtrykk for å finne ut hvem den drepte er. – Bra. Det begynner å haste med å varsle pårørende.

DE MØTES FOR

– Når kan vi forvente en foreløpig konklusjon på dødsårsaken? spør Wilma. – I morgen tidlig, sier Eva. Baardsen leverer en temmelig uappetittlig rap, før han hiver en tom pepsiflaske i en kasse med tomflasker, og stapper en fersk snus under overleppa. Han børster noe søl fra skjortebrystet og tørker hånden på dressbuksen. Bjarne lener seg forbi ham og skrur på springen over oppvaskkummen. – Vask henda. Du kan ikke møte med barnehageklissete hender når du skal hilse på Mikael Andersen. Og skrubb vekk flekken med kluten. Her. Han hiver kluten med en brå bevegelse mot Baardsen. Det blir stille. De ser på mens han gnir på skjorten med kluten. Da skjorten har fått en våt ring og en noe svakere flekk, legger han kluten oppå kranen. – Hva tenker dere om Nina? spør Wilma. – Stålkontroll, svarer Baardsen. – Alt er gjennomtenkt. Men jeg tror hun er smart nok til ikke å lyve. I hvert fall ikke direkte. Den eneste gangen jeg lukta litt frykt, var da jeg spurte om mannen har tillit til henne. Spør du meg, ligger det en hund begravet der. Minst én. La oss høre hva han har å si. Kanskje jeg rekker hjem tidsnok til å ta oppvasken. Da kan det vanke litt goodwill likevel. Han blunker til Wilma før han forsvinner mot avhørsrommet. Mikael står klistret opptil enveisvinduet og speiler seg mens han presser håndflatene mot tinningene, før hånden glir over den glatte, lange luggen som ligger perfekt bakover oppå det korte håret. Med fingertuppene retter han ørlite på skjortesnippen. Han må ha byttet skjorte. Nå bøyer han seg helt inntil speilet og gnir pekefingeren mot fortennene i raske tannbørstelignende bevegelser. Til slutt puster han inn 32

i hånden og gjør en påfølgende grimase. Hånden løper til lommen i blazeren og graver frem en pastill. Så smiler han stivt til sitt eget speilbilde og retter skuldrene. Wilma kan høre det også, Ninas formaning: Rett deg opp. Han snur seg vekk fra vinduet da Baardsen entrer avhørsrommet, beveger seg med stakkato bevegelser, griper hånden til Baardsen og trykker den lenge. – Han er dritnervøs, sier Bjarne. – Jeg skulle inderlig gjerne vært der inne og jobbet fram sannheta. – Stoler du ikke på Baardsen? – Jøss da. Bare misunnelig. – Jeg har lurt på en ting ganske lenge, sier Wilma. – Hvorfor kaller du…vi …ham Baardsen og ikke Vidar? Alle vi andre er jo på fornavn. – Gammel vane. Jeg var mentoren hans på politiskolen, og den gang var vi på etternavn. Han og jeg begynte å vanke litt sammen, først fredagspilsen, så ble den til en middag, deretter jakt- og fisketurer. Men vi beholdt gamle tiltaleformer. – Jeg har aldri sett noen av dere i friluftsutstyr, sier Wilma og smiler bredt. – Det er fordi du pisker oss til å jobbe tjuefiresju. – Han kaller deg Bjarne. – Respektløst. Jeg skal ta det opp med ham. De ler. – Nå begynner de, sier Wilma og peker på Baardsen som ser på vegguret over vinduet og noterer klokkeslettet. Mikael er allerede nede i det andre vannglasset. Tipper han ønsker at det var øl, tenker hun. Eller noe sterkere. – Fortell, sier Baardsen. – Altså, som Nina sa… – Med egne ord, sier Baardsen. Mer vann i glasset. – Det var du som var først hjemme? 33

– Hun kan jo ha vært på kontoret…det er jo litt hjemme, er det ikke? – Så det du sier er at hun kan ha vært i huset. – Ja Gikk du rett opp på soverommet? – Ja. – Er det vanlig? – Hva vedkommer det deg om jeg pleier å gå rett opp på soverommet? Mikael setter glasset fra seg på det lille trebordet med et smell. – Hør. Vi vil gjerne samarbeide. Redusere bivirkningene av denne absurde situasjonen til et minimum. Faktum er også at Vi… Eier… Huset. Dere kommer trampende inn og behandler oss som kriminelle… – Voldsseksjonen, sier Baardsen. – Nå er du her. For en prat. For å gjøre din plikt som borger. Du må gjerne kontakte Bivirkningsavdelingen etterpå. Mikael drar en finger under snippen. Pannen er blank. – Hva tenkte du da du fant ham? Spør Baardsen. Han tar seg svært god tid før han svarer. – Jeg hadde lyst til å drepe ham! Legge fingrene rundt halsen hans og klemme til. – Gjorde du? spør Baardsen. – Drepte du ham? – Han hadde ikke kvelningsmerker på halsen. – Så hvordan gikk du frem? – Jeg kom tidligere hjem enn planlagt… – Hvor hadde du vært? – På Larkollen. – Det er ikke så langt, sier Baardsen. Håret klistrer seg i tinningene. – Jeg trodde at… for å si det som det er lurte jeg på hvor Nina hadde gjemt seg…

Plutselig begynner han å gråte. Den store kropper rister. – Unnskyld, sier han. – Hun er mitt alt. Og så fikk jeg det for meg at hun hadde en affære…En ung vakker mann. Frisk. Ingen lyter. Det var som om alt inni meg revnet. Han tørker øynene med håndbaken. – Konfronterte du Nina med mistankene dine? – Det var ikke nødvendig. Hun vet hva jeg tenker. – Hva sa hun. – Det vet jeg ikke. Ennå. – Kommer du til å tro henne om hun sier at hun ikke kjente ham? – Antakelig ikke. – Har du sett ham før? – Aldri. – Ikke på venteværelset hos Nina? – Der er jeg aldri. – Du er advokat? – Ja. Han smiler svakt. – Det skulle man ikke tro, hva? Jeg har ikke akkurat vist meg handlekraftig i dag. Jeg er vanligvis ikke så verst strukturert. I hvert fall ikke etter at… – Ja? – Etter at jeg sluttet å drikke. – «Drikke» som i alkohol? – Jeg var helt ute å kjøre da jeg traff Nina. Hadde vært på fylla siden min eneste datter omkom i en bilulykke for ti år siden. Fire måneder etter begravelsen dro jeg til Afrika i tre måneder, sammen med broren min. Håpet å få ut noe av elendigheten på den måten. Ikke noe jeg er spesielt stolt av i dag. Alkoholinntaket økte på da jeg kom hjem til en advokatpraksis som var i ferd med å gå under, jeg gikk under og var like ved å bosette meg i rennesteinen hadde det ikke vært for Nina. – Og hva var det hun gjorde?

– Jeg var advokat, en meget vellykket sådan. Først partner i et velrenommert firma, nå egen advokatpraksis. Faste klienter med jevne oppdrag og stødig betalingsevne. Nest best i kullet til eksamen. Så gikk alt til helvete, og jeg endte opp som en av hennes pasienter. – Hvordan møttes dere? Han heller innpå mer vann. – Han minner om en plante som ikke har fått riktig næring, sier Wilma. – Og nå veit han ikke hva han skal svare, sier Bjarne. – Om hvordan de møttes? – Dette glemte de å samkjøre. Bjarnes stemme er stappet med den velkjente skadefryden. – Hun hadde søkt bistand ved advokatkontoret mange år tidligere, svarer Mikael omsider. – En kald morgen satt jeg og drakk kaffe på en kafé, og hun dumpet ned på krakken ved siden av. Hun kjente meg igjen og forstod umiddelbart. Du tror det kanskje ikke, men hun er en engel. Jeg fikk tilbud om behandling. Eller terapi, om du vil. Siden jeg fortsatt hadde penger i banken, takket jeg ja. Jeg har ikke rørt en dråpe siden hun ga meg denne sjansen til å komme på fote igjen. – Aldri? – Vel, jeg hadde et par tilbakefall det første året. Mens terapien pågikk. Men etter at vi ble sammen, har jeg holdt meg tørr. – Han er et annet menneske når han snakker om henne, sier Wilma. – Det er som om han får farger. Øynene skinner. Kroppen blir definert. Han blunker ikke lenger febrilsk, og det rykker ikke lenger nervøst i munnvikene. Spørsmålet er om dette er bra eller dårlig for saken. – Og nå har du bygd praksisen opp igjen? spør Baardsen.

– Denne gang har jeg mitt eget firma. Jeg vil ikke en gang til risikere å skape så mye trøbbel for partnerne med å redde sakene mine, svare for meg, dekke over for meg. Jeg har ikke hatt altfor mange klienter etter smellen før dette siste året, men Nina tjener nok til at vi har greid oss bra. Og så solgte vi jo to leiligheter, så det gikk fint å kjøpe huset vi bor i nå og bygge inn to kontorfløyer i den eksisterende grunnflaten. Der ligger mye leiekostnader spart. – Har den døde vært din klient? spør Baardsen brått. – Før eller nå? – Nei. – Hvilke klienter har du hatt denne uken? – Det kan jeg ikke oppgi uten å spørre dem om fritak fra taushetsplikt. – Er det andre som har tilgang til huset? I tillegg til Jakob Berle? – Vi har hatt mange håndverkere gående ut og inn, men de pleier å ha med seg materialer, ikke døde mennesker. – Hva er din teori om hvordan han har kommet seg inn, dersom Nina snakker sant, at hun ikke kjenner til ham? – Da kan det vel ikke sees på annen måte enn at han er ment som en trussel mot oss, sier han. – Ingen du kan komme på som ikke liker deg eller Nina? – Antakelig mange. – Hvem skulle ha interesse av å true dere? Og hvorfor? – Det er vel strengt tatt din jobb å finne ut av. Baardsen reiser seg, og Mikael spretter opp. – Hva skjedde med hånda di? spør Baardsen. – Hvis det er riktig som du sier at du ikke drepte ham … – Hånda? – Knokene. Du er hoven. – Jeg snublet og smalt den inn i dørkarmen på vei ned til kjøkkenet.