Marit Trønnes og Heidi Pettersen: Og det var kjærlighet by Kagge Forlag

Marit TrĂ¸nnes og Heidi Pettersen

Og det var kjĂŚrlighet

ÂŠ 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsbilde: Nora Hjorth Kjelvik Sats: Dag Brekke akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g, 1,8 Boken er satt med: Rotis Sans 12/15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, SIA ISBN: 978-82-489-2062-5 Heidi Pettersen har mottatt stĂ¸tte fra Fritt Ord til arbeidet med boken. Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Innhold DEL I – ELISABETH . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 DEL II – MARERITTET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 DEL III – ETTERPÅ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 ETTERORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 NÅR NOEN HAR MISTET ET BARN . . . . . . . . . . . . 224 TUSEN TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 KILDER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228

DE L I E lisabeth

My self

Hello! My name is Elisabeth Lie. I live in a city with name Halden. Halden is in Norway. My family is not so big. I have a father, a mother and two sisters. One older and one younger. I do not have any animals, but I want a dog. My favourite food is taco. Yummi. My hobbies are theater, drawing and singing. I love to sing! I love music, but who doesn’t? My favourite group is Tokio Hotel. They have some very good music. My favourite song is «Spring nicht». It means «Don’t jump». But of course do I like other music like: My chemical romance, Him, Linkin Park, Simple Plan, Green Day, and a lot more. 9

And something I hate very much is animal cruelty! I also hate spiders. That’s the worse little monsters on the earth! When I grow up I want to be, I don’t remember the name, but could call it criminal detectiv. I also want to be a singer. And I have my reasons! I want to see/travel the world. I love to be on the stage. I like singing for other people. On school I have many friends. One of them is Emmely. She is my bestfriend. My favourite subject on school is English  Maybe you wonder how I look. Well, my eyes are blue, my hair is blond. But I want to have dark brown hair. I want to travel to Fiji. It sounds like a beautiful place (sure). Yeah, that was something about me. Elisabeth (12), 7. trinn

HUN LEVDE I 16 år, 4 måneder og 14 dager. 5980 dager.

5980 dager med vekking om morgenen, med to skiver med leverpostei i nista, med ullstillongs og cherrox, med klemmer og smil, sinne og tårer, med «so ro» og historier på sengekanten, med stor fart på huska, med skrubbsår på kneet, blomster i hånda, klatring i trær, helt til toppen. Det var sminke og kjærester, sol og camping, kroneis og nye converse. Det var hjertemeldinger på telefonen, kake på sengen og 16 tente lys. Og det var sang. Å sitte på rommet med gitar og lage egne sanger, og storesøster banket i veggen fordi hun ville ha fred til leksene, men hun klarte ikke å stoppe, for hun var midt i det, hun hadde funnet noe, hun sang om verden, om venner, om kjærligheten, om livet! Og hun var 16 år og hadde alt foran seg. Right now I don’t know what’s going on You act so weird, what have I done? You won’t talk, won’t look, you won’t understand That right now, I don’t know where we stand.

Cause I know we can’t go on like this. Cause I’ve heard that a friendship never ends. But if it does, it never was. I know that we had our ups and downs But we can’t stop fighting for what we have And you know we can’t go on like this You used to make me feel so sad You’re that kind of person that made me laugh You should know I won’t let go of it Tekst: Elisabeth Trønnes Lie

Et nytt menneske

SNØEN LÅ FORTSATT i veikanten den dagen Elisabeth ble født. Det var 9. mars 1995 og Freddy og jeg var i byen for å ordne de siste tingene før fødselen. Vi gikk over torget. Jeg frøs og prøvde å dra jakka over den digre magen. Det verket i ryggen, jeg følte meg sliten, litt kvalm. – Jeg tror at vi skal komme oss hjemover snart, sa jeg til Freddy. Akkurat da kjente jeg varmt vann sildre nedover bena på meg. Det ble kaldt på et øyeblikk. Jeg grep tak i armen til Freddy. – Der gikk vannet! – Er det sant? Akkurat nå? – Ja! Nå! Han begynte å dytte barnevogna der Cathrine satt, litt fortere. 13

Da Cathrine ble født 14 måneder tidligere, var det så vidt Freddy rakk hjem fra jobben i Nordsjøen. Han fikk beskjed så fort fødselen var i gang, de fløy ham hjem i full fart og han stupte inn på fødestua på Fredrikstad sykehus i samme øyeblikk som pressriene startet. Ikke for det, jeg hadde allerede godt selskap av søsteren min Mariann og mamma og pappa. Alle var med, det var sånn det pleide å være. Men det var godt at Freddy kom, jeg syntes jo det. Jeg var 26 da Cathrine ble født. Freddy var åtte år eldre. Vi hadde møttes noen år tidligere, gjennom en felles bekjent. Vi var begge fra Halden, men jeg hadde aldri sett ham. I en liten by som Halden har man god oversikt over de årskullene som er nærmest en selv, men de som er åtte år eldre, de vet man ingenting om. Vi hadde ikke vanket i samme miljø – jeg kjørte motorsykkel og trivdes i MC-miljøet, Freddy drev med bilsport og jobbet som kranfører i Nordsjøen. Jeg hadde gått handelsskolen, hatt ulike jobber på kontor og som miljøarbeider, men da jeg traff Freddy, jobbet jeg på sosialkontoret. Det var den jobben som formet meg som menneske. Det å bli kjent med folk, alle skjebnene, ha muligheten for å hjelpe dem litt på vei. Det var givende. Freddy var den jeg hadde ventet på. Han var en jeg kunne le med, prate med og være stille med. Det stemte, vi ville bare være sammen. Musikken var viktig for oss begge. Vi gikk på byen og satt aldri stille. Det var dansing og sang, natten lang. Vi så ingen grunn til å vente med barn. Han var jo allerede 34. Jeg hadde alltid ønsket meg barn, helt fra 14

jeg var liten. Aller helst ville jeg ha en stor flokk, fire før 30. Og så kom Cathrine, hun var helt fullkommen og jeg ville spare på alt: hvert sekund, hvert lille smil, hver hårtust, navlestrengen … – Hva? Skal du ta vare på den der? spurte Freddy. Han stirret på den inntørkede, brune klumpen jeg holdt i hånda. – Ja, jeg skal lime den inn i albumet hennes! sa jeg og lo. – Det er jo navlestrengen hennes, det er jo litt koselig, da! Freddy ristet på hodet. Han kunne forstå navnebånd fra sykehuset og hårtuster, men navlestreng?! Hun var så fin. Nydelig, mørkt hår og alvorlige øyne som kikket rolig på oss og alle andre. Alle fikk holde, hun var like rolig. I alle fall om dagen. Kveldene var verre. – Er det normalt at de skriker sånn? spurte Freddy der han gikk og bysset rundt i stua. Jeg tok over. Barnet skrek enda høyere. – Jeg vet ikke, jeg har aldri gjort dette før, kanskje hun har vondt et sted! nærmest ropte jeg, litt for å overdøve babyen, litt i frustrasjon over at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hun skrek og skrek, vi prøvde å legge henne ned, å bysse henne, å trille henne i vogna frem og tilbake på stuegulvet. Ny bleie, smokk, enda mer pupp. Og Cathrine skrek. – Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, gråt jeg. En venninne foreslo flaske.

Jeg stirret på henne. Følte meg frynsete og skjør, redd for at noe var alvorlig galt med babyen min. – Men kan jeg det, da? Da vil hun kanskje ikke ha pupp igjen etterpå? – Prøv, da. Kanskje hun bare er sulten? Det er ikke så uvanlig at det er litt skralt med melk i puppen om kvelden. Og nå stresser du jo dette hver kveld også, kanskje det påvirker melkeproduksjonen. Hvem vet? Det er jo verdt et forsøk, i alle fall? Roen kom med første flaske. Hun sugde den i seg, glupsk og sulten, og sovnet like etter. Det samme skjedde neste kveld, og kvelden etter. Vi hadde funnet den magiske formelen: Nan morsmelkerstatning, og jeg var full av dårlig samvittighet. Jeg som trodde at hun hadde luftsmerter i magen, eller at noe annet var galt, og så var hun bare sulten. Hun var så vakker. Lå der og smilte til oss, fornøyd og rolig hele tiden. Mammahjertet svulmet av stolthet. Hun var min, mitt lille barn, og noe hadde endret seg i meg, i grunnvollene mine, jeg var nesten som et nytt menneske. Det var ikke noe å lure på, det var bare å få en til. Og nå var vi der altså igjen, for andre gang, på Fredrikstad sykehus, på et mottaksrom som var litt kaldt, men rundt oss var det trygge stemmer og varme smil. Foreldrene mine var hjemme hos oss med Cathrine, hun hadde sutret litt, hatt feber og blanke øyne da vi dro. Jeg håpet at det ikke ble verre i løpet av kvelden, men visste at uansett så var hun i trygge hender. 16

– Gruer du deg? spurte Freddy. Jeg lå på sengen i mottaksrommet og ventet. Det hele var ikke skikkelig i gang ennå, men jeg visste jo hva som kom. – Nei, jeg gruer meg ikke. Det skal bli deilig å bli ferdig, sa jeg, og smilte til ham. – Vi kan dette nå, kan vi ikke det, da? Jeg lo litt, tenkte at var det noen som grudde seg, så var det antakelig ham, men jeg sa ingenting. Uansett, det var bare å stålsette seg og komme i gang. Jeg visste hva jeg gikk til. Freddy også. Vi var klare, rolige og spente på hvem vi skulle møte denne gangen. Jeg hadde trodd at det var en gutt. Det var noe med magen, den var spissere. Det føltes annerledes. Vi hadde bestemt oss for navn. Gutten skulle hete Christoffer. Men babyen i magen var ikke Christoffer, det var Elisabeth, og hun kom med stor fart og lyst hår og fra første øyeblikk kunne vi se at dette var en helt annen variant enn storesøsteren. – Hallo, du, hvisket jeg til henne da hun lå ved brystet. Igjen lot jeg meg fascinere av den nyfødtes instinkt, hvordan hun lette seg frem til brystet, gapte og begynte å suge. Jeg strøk en finger over det lille, myke kinnet. – I morgen skal du få treffe søsteren din. Det ble et høylytt møte. De skrek begge to. En nyfødt og en ettåring, to søstre. Siden skulle det være de to. De hang sammen støtt. De sov sammen, spiste sammen, lo sammen og gråt sammen. Hvis den ene skulle ha 17

banan, skulle den andre ha banan. Hvis den ene skulle ha smokken, skulle den andre ha smokken. Hvis den ene ville leke med den blå bamsen, ville den andre ha akkurat den bamsen. Da de var tre og fire år, fikk de hvert sitt rom, en stor begivenhet som de hadde gledet seg til lenge. Men da de først skulle sove hver for seg, ble det tomt og rart og ensomt. – Vil du sove hos Cathrine, Elisabeth? spurte jeg. – Ja! ropte hun, lettet over utsiktene til å sove med storesøster. – Ja! Elisabeth skal sove her! ropte Cathrine, og hoppet opp og ned i sengen. Og så ble det slik. Den natten og mange, mange flere netter siden. Ofte kom de tassende inn til meg, begge to, og sov videre på Freddy sin side av sengen. De visste at jeg helst ikke ville bli vekket, men de visste også at når Freddy var borte på jobb, var det god plass i sengen. Musestille listet de seg inn og la seg tett sammen under pappas dyne. Cathrine var rolig og hadde god tid. Elisabeth var annerledes. Satt sammen av noe annet, noe mer voldsomt. Hun krevde å få sitt fra første dag, hun var travel, skulle rekke mer, klare mer, ble frustrert når hun ikke fikk til det samme som sin ett år eldre søster. Det var natt og dag, sol og regn, gråt og glade smil. Det var sånn Elisabeth var. Full av liv, latter og temperament. Det kunne gå fra mørkeste vinternatt til lyseste sommerdag med et knips. Men det var mest sol og varme.

Landsbyunge

DET SIES AT det skal en hel landsby til for å oppdra et barn,

og Elisabeth vokste opp i en liten landsby. En landsby av Mimmi og Besta, av tanter og onkler, av fetterne Tony og Hogne og resten av storfamilien. Det gikk aldri mer enn to–tre dager mellom hver gang vi var sammen med mine foreldre. Mimmi og Besta. Mamma og pappa. De var ikke mer enn 19 år gamle da de fikk meg. Pappa var i militæret, så mamma og jeg bodde hjemme hos hennes foreldre i starten, hos mormor Astrid, hun som kunne sy en bukse på en halvtime (slik hun gjorde den gangen mamma og pappa skulle på kino og mamma ikke hadde ren bukse), hun som var sterk som et mannfolk og som alltid luktet nybakt og hadde god tid. Mamma og pappa ville ikke gifte seg, til prestens store forargelse. Han troppet opp på mormors kjøkken og 19

snakket om meg, det uekte barnet. Da hentet mormor barnet, plasserte meg på kjøkkenbordet og satte presten til veggs. – Ser dette ut som et uekte barn? De giftet seg likevel to år senere, og – til prestens lettelse – før det kom flere uekte barn. Ett år etter ble broren min Thorkild født, og innen den tid var pappa ferdig med både militæret og ingeniørutdannelsen og vi flyttet inn i andreetasjen til farmor og farfar – i huset som de i sin tid hadde vunnet i Haakon den VIIs lotteri. Tre år senere kom Mariann, og da flyttet vi til blokk leilighet hvor pappa var vaktmester og vi var de eneste som hadde telefon. På samme måte som Elisabeth, vokste også jeg opp med mange mennesker rundt meg. Besteforeldre, tanter og onkler. Vi var tett på hverandre, alltid musikk: Bestefedrene spilte orgel, munnspill og gitar, noen spilte trekkspill, alle sang. Barndommen var god og trygg, og bestefar laget seljefløyter og kjøpte tre tegneserier hver uke som han leste for oss. Jeg var eldst av tre og måtte kjempe for å få gjennom ting, for jeg var lik pappa, like sta, jeg ville bestemme selv og pappa var forbilde og høvding, han som alle spurte om råd, han som alltid tenkte lenger frem, som byttet ut deler før de gikk i stykker og hvis noe likevel gikk i stykker, reparerte han det, for pappa kunne fikse alt. Vi var tre søsken, to jenter med en bror imellom, og vi var som søsken flest: Det var fine stunder, latter og 20

glede, og det var krangler og tenners gnissel. Først da vi ble voksne, og spesielt etter at vi fikk egne barn, kom vi nærmere hverandre. Freddy og jeg kjøpte en tomannsbolig og leide ut den ene delen, etter hvert til Thorkild og hans samboer Laila; de hadde fått sønnen Tony samme år som Cathrine ble født. Søsteren min Mariann var vi sammen med hele tiden; hun fikk sønnen Hogne samme år som Elisabeth ble født og de fire søskenbarna vokste opp nærmest som søsken. Du kan se dem sammen på hver eneste side i foto albumene. Tony, Cathrine, Hogne og Elisabeth: fire små i badekaret, fire som spiser is, som løper rundt i hagen en varm sommerdag, som sitter i sandkassen, som er på tur i skogen. Fire jevngamle venner, knyttet til hverandre med sterke bånd. Vi kjøpte campingvogn som vi satte på Kungsvik camping på den andre siden av svenskegrensen, rett ved siden av vogna til Mimmi og Besta. Vi måtte være i nærheten av hverandre, for når ungene var lagt, satt vi under forteltet sammen og spilte gitar og sang og tok oss en øl, kanskje to. Det var 20 minutter å kjøre hjemmefra, akkurat passe til at vi kunne dra hjem når været ble dårlig. Freddy og faren hans snekret terrasse utenfor forteltet, og vogna kunne stå der hele vinteren. Vi fikk mye besøk. Når jeg tenker tilbake, føles det som om vi var der i flere måneder. Senere, etter fire år på Kungsvik, brøt vi opp og tok med vognene på tur, hele slekta, hver familie med sin vogn, som et taterfølge reiste vi til Sommarland 21

i Bø, til Dyreparken i Kristiansand og rundt omkring på Sørlandet, før vi igjen slo rot på det som skulle bli vår families sommerparadis: Nøssemark i Sverige, bare en halvtime å kjøre hjemmefra. Å komme til Nøssemark var som å komme rett inn i filmen Änglagård. Det var et sted hvor vi kunne senke skuldrene, kaste klokka, se hverandre. Det var ro i sinnet og fuglekvitter i trærne. Det var ren og skjær fred. Campinglivet var et eventyr for barna. De løp rundt fra vogn til vogn, fikk en is her, litt solkrem der, en brødskive hos noen andre. Ferievennene kom tilbake til samme sted, hver eneste sommer, og hvert år kom det til noen nye som man måtte bli kjent med. Elisabeth tok initiativet, Cathrine holdt seg litt i bakgrunnen, det var lillesøster som var uredd. Det beste var å være alle fire: Cathrine, Elisabeth, Tony og Hogne. Da var flokken komplett. Da var det å løpe barbeint i gresset, å bade en gang til, å fiske noen abbor, å grille enda flere koteletter. Sommeren varte evig og det var sol, alltid sol. Det var ingenting vi skulle rekke, ingenting som måtte gjøres, det var bare å være, ha fri, være sammen. Så fint som vi hadde det. Så ubekymret livet var. Så glade vi var. Jeg tror ikke vi tenkte over hvor heldige vi var. Men likevel kjente jeg på hvor deilig det var å slappe av. Å være flere til å ta seg av jentene. Å ikke skulle rekke noe. Hverdagen hjemme resten av året var ikke bare enkel.

Freddy jobbet skift og pendlet til Nordsjøen, han var borte to uker i slengen, ofte lenger. To jenter med 14 måneder imellom skulle til dagmamma. De skulle mates og skiftes og kles på og kles av, jeg bar dem ute på glatta, én på hver arm, sekkene over skuldrene. Jeg satte én i lekegrinda og én i vippestolen og dusjet så fort jeg kunne, håret i strikk, ikke noe sminke. Vent litt, sitt der, sitt stille, nå må du vente, jeg kommer snart. Alltid noe, alltid noe annet, aldri stille, aldri fred. Noen ganger ble jeg sittende apatisk i sofaen og stirre ut i lufta. Nå går jeg og hopper ut fra verandaen, tenkte jeg, mens jeg prøvde å ignorere at noen trengte meg. Jeg hoppet selvsagt ikke fra verandaen. Man biter tennene sammen og kommer gjennom dagen, og når de endelig ligger der og sover og puster helt, helt rolig, da sitter du og ser på de vakre, små jentene dine og tenker at du ville gjort hva som helst for dem, hva som helst. Og så kom Freddy hjem fra jobb, og ofte ble det litt krasj, for jeg hadde gledet meg til å få litt fri, men Freddy var ikke en del av vårt system. Han hadde ikke fått med seg at Elisabeth hadde sluttet med smokk, selv om det allerede var en uke siden og føltes som et halvt år. Han hadde ikke fått med seg at Cathrine plutselig ikke likte salami på brødskiven, eller at vi ikke kunne lese om Kaptein Sabeltann akkurat nå for tiden, fordi akkurat nå var det litt skummelt. Han visste ikke at den røde tannbørsten var Cathrines og at den grønne var Elisabeths, og han hadde glemt hvem som hadde hvilken matboks.

Men han kom hjem, og selv om det var slitsomt at noen kom inn og tuklet med systemet og rutinene våre, så var det også deilig at han var der og var sammen med oss, og selv om han verken vasket klær eller hus, så laget han middag og smurte matpakker, han kjørte jentene på speideren, på korøvelser, turn og håndball – de gikk alltid på det samme, det var mest praktisk sånn – og han tok dem med ut på tur, til svømmehallen, til skogen eller lekeplassen, og jeg stakk på shopping i Østfoldhallen og gikk ut og danset på Hannestadgården. Og så reiste han på jobb igjen, og det var den samme, blandede følelsen som hver gang han kom hjem: litt slitsomt og litt deilig.