Pabbi

Mímir Kristjánsson Pabbi

En familiesaga om drukkenskap

© 2024 J.M. Stenersens forlag

Omslagsdesign: Ingrid Goverud Ulstein

Layout: Dag Brekke, akzidenz as Forsidefoto: Privat

Papir: Holmen Book Cream, 80 g

Boka er satt med Corundum Book 12,5/15,5

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-7201-850-3

J.M. Stenersens forlag

Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til pabbi. Du gjorde med meg som våren gjør med kirsebærtrærne.

Til alle som sliter med alkohol. Husk at du ikke er alene, og at natta alltid er mørkest like før den lysner.

IKRISTJÁN LOFTSSON HET en mann, han var faren min og ble født på Akranes, et av de mange forblåste stedene på Island som fisken, Gud og bankene har forlatt for lenge siden. Kristján var sønn av Þorgerður Nanna, datter av Elías Þórarinn, han ble slukt av de glupske bølgene for hundre år siden.

Far til Elías het Magnús, han var sønn av Jón, sønn av Guðmundur, de var alle sammen bønder i Vestfjordene. Mor hans Guðmundur het Sigríður, hun var døpt vakker og seierrik, men tilbrakte hele livet som husmor i Arnardal. Mor til Sigríður var Steinunn, hun var datter av Guðný. Far til Guðný var prest og het Sigurður. Hans far var også prest, men det er linja til mora, prestefruen, vi skal følge videre. Hun het Þórný og var datter av Guðrún Magnúsdóttir, husmor fra Reykjavík.

Magnús, faren hennes, var sønn av bonden Brynjólfur. Også hans far het Magnús, han var bonde ved Eyjafjörður nord på Island. Det er i enden av denne fjorden byen Akureyri ligger i dag. Mor hans

Magnús het Margrét og mor hennes Ingiríður, også de døde her ved fjorden etter et langt liv som husmødre.

Ingiríður var datter av Loftur Þórðarson. Far hans Loftur, Þórður, var bonde og bodde på Möðruvöllum ved Eyjafjörður. Mora hans het Guðný, hun var datter av Böðvar, sønn av Þórður, sønn av en annen Böðvar, sønn av enda en Þórður, nemlig Þórður Skúlasson.

Far til Þórður het Skúli, han var høvding i Vestfjordene. Skúli var sønn av Egil, som var sønn av Hrifla lausunge, som står oppført uten mor i Íslendingabók, boka som minner alle oss islendinger på forfedrene våre og dermed også på skjebnen vi har i vente.

Far hans Hrifla står det mye fint om i sagaene, han het Þorsteinn og ble født for mer enn tusen år siden. Om Þorsteinn står det skrevet at han var lys og se til og mild av vesen. Med andre ord slektet han ikke mye på far sin.

Farfaren til Þorsteinn het Grímur og ble skalla allerede tjue år gammel, de kalte ham derfor Skallagrímur. Han var sønn av Kveldúlfur, om ham ble det sagt at han var hamram, han skiftet ham om kvelden og ble en ulv. Faren min sa alltid at det var en eufemisme for å drikke, at Kveldúlfur ble så gal av munngodt at han ikke var til å hanskes med når mørket kom. Men i sagaen er det omvendt. Om dagen er Kveldúlfur en grusom berserk, men om kvelden må han trekke seg tilbake, da ligger han avmektig alene i sengen. Om Kveldúlfur og hans etterkommere sa Harald Hårfagre:

«Dei er alle i hop nokre store vørdløyser, som ikkje held måte og ikkje bryr seg om kven dei har å gjera med.»

Etter at Harald hadde samlet Norge til ett rike, kom Skallagrímur Kveldúlfsson i strid med kongen og reiste til Island, der han slo seg ned på Borgarnes ved Borgarfjörður. Der fikk han mange barn, de fleste av dem døde før de rakk å bli voksne.

En av dem som overlevde, var far til Þorsteinn. Han fikk navnet Egill Skallagrímsson, og han ble den beste dikteren og den verste drankeren av alle de islandske sagaheltene. Egill var fra fødselen av mørk og stygg å se til. Da han var blitt tre år gammel, ville Egill bli med faren sin til gilde på en av nabogårdene for å drikke øl.

Skallagrímur sa da:

«Du skal ikkje fara, for du kan ikkje med å vera i store lag, der det blir drukki mykje, sidan du ikkje er god å komma til rettes med når du er edru dessmeir.»

Så fort faren og hans følge hadde reist, stjal Egill en hest og satte etter dem. Han holdt på å gå seg vill på vei over myrene, men kom til slutt fram til gildet, der folk drakk tett. Da grep treåringen ordet og kvad et dikt så godt at han ble tilgitt både av faren og av de andre gjestene.

Dette er blodet som rant gjennom min fars årer og som nå renner gjennom mine. Det har ikke vært uten promille siden før Egill ble født der ved Borgarfjörður for mer enn tusen år siden.

II

STEMNINGEN STIGER MED høydemeterne da

Norwegians flight D8 5031 tar av i retning Málaga. Allerede i avgangshallen kunne man merke den sitrende forventningen som preger skandinaver på vei til Syden. Flyturen tar fire lange timer sørover, og det kommer til å bli applaus for kapteinen når vi lander, enda klokka da for lengst vil ha passert halv ett på natta.

Det solbrune ekteparet ved siden av meg har skjult en halvflaske Jägermeister i lomma på flysetet foran seg som de henter fram med ujevne mellomrom. De er pensjonister og pleier å tilbringe noen uker på Solkysten hver eneste sommer.

Selv har jeg kjøpt inn et lite batteri med Underberg, små flasker tysk bitter pakket inn i gråpapir, ikke ulikt det amerikanske alkoholikere pakker inn flaskene sine i på film. Det var faren min som lærte meg å drikke Underberg. Han var av en eller annen grunn veldig glad i bitter sprit, favoritten framfor noen var vel kanskje Gammel Dansk. Men på reise er det mye mer praktisk med de små Underberg-flaskene man kan kjøpe på alle flyplasser. Det går raskt å tømme dem, og så har man

straks fått varmen i kroppen, som pabbi pleide å si, det var vel en levning fra oppveksten hans på Island at han anså sprit som et slags botemiddel mot kulde.

Kaldt er det på ingen måte i Torremolinos, der faren min har bodd det siste året. Da han først flyttet til Spania, slo han og kona seg ned i Granada. Han syntes det var så fint fordi lufta var så tørr der, og han slapp den helvetes vinden som han hadde måttet leve med hele livet. Men da pandemien kom, ble lufta likevel for tørr, og ferden gikk tilbake til Island, før han flyttet ut på ny, denne gang til Costa del Sol. Jeg har aldri vært i Torremolinos før, men det skal visst være en helt typisk liten by på den spanske solkysten, med lange strender fylt av solstoler i hvit plast og små barer som selger sangria og iskald Estrella til solbrente nordboere som har flyktet fra kulden.

Det er minst tre Underberg siden jeg kom i prat med ekteparet ved siden av. Jeg har fortalt dem at jeg reiser sørover for å besøke faren min som bor i Spania, noe som på sett og vis ikke er helt usant. De vil vite hvor han bor, og forteller at også de skal til Torremolinos. Jeg forsøker å skifte samtaleemne. Vi snakker litt om politikk og hvorfor det er så vanskelig for mange politikere å være ærlige. En ny Underberg går ned på høykant, og jeg forteller naboparet at faren min elsket Underberg. En gang jeg kom og besøkte ham i Reykjavík og hadde med meg et batteri med Underberg, virket han faktisk mer glad for å se de små grønne korkene enn han var for å se meg.

Det viste seg at det han virkelig var glad for å se, var at jeg hadde begynt å drikke på samme måte som ham. Han la armene godt rundt meg og sa anerkjennende:

«Kjære gutten min. Nå kjenner du alle triksene i boka.»

Pensjonistene ved siden av ler høflig av historien jeg forteller, men jeg merker at jeg har begynt å snøvle, og at hodet mitt er stadig tyngre å bære for skuldrene. Overalt rundt meg ringer sydenglade nordmenn på betjeningen for å bestille en ny runde. Jägermeisterflasken kommer også opp av lomma fra flysetet ved siden av meg.

Det siste jeg rekker å tenke på før jeg sovner, er at alle drikker på dette flyet, men jeg er den eneste som drikker fordi jeg er lei meg.

To dager før jeg sovner på flyet til Málaga, skinner junisol i Stavanger. Tou Scene er et av disse unike stedene som ser kliss like ut uansett hvilken europeisk by man kommer til. En gang ble det brygget øl i de gamle røde mursteinsbygningene, nå huser de atelier, øvingsrom, vinyltrykkeri, vinbar og alt det andre som pleier å flytte inn der industrien må legge ned i våre dager.

Jeg sitter ute på den åpne plassen mellom de gamle bygningene med min seks år gamle datter på fanget. Sammen med 14 andre spiller vi simultansjakk mot en tidligere norgesmester, han beveger seg fort og sikkert mellom brettene og setter den ene etter den andre i

sjakk, helt til han har vunnet 14 av 15 partier. På det 15. og siste partiet løper han uventet tom for tid. Det var faren min som i sin tid lærte meg å spille sjakk, men jeg ble aldri særlig god til det. Jeg er for utålmodig, klarer ikke å styre meg. Jeg spiller som jeg drikker, som om jeg har dårlig tid.

Ingen av døtrene mine har mer enn en fjerdedel islandsk blod i årene. Likevel ser de islandske ut begge to, med lyst, nesten hvitt hår og store blå øyne. Særlig den eldste ser ut som et alvebarn, hun har isblå øyne og ligner en white walker fra Game of Thrones. Hun ligner på pappa. Jeg lærte på skolen at blå øyne var en recessiv egenskap i genetikken, og derfor gjennom slekters gang før eller siden ville bli utkonkurrert av andre og mer dominante egenskaper. Men i min familie har vi holdt oss på den smale genetiske sti i den grad at barna fremdeles blir født med islandsblå øyne 1150 år etter at øya først ble bebodd av nordmennene.

Jeg holder den eldste dattera mi i hånden og bærer den yngste på armen over den åpne plassen mellom uteserveringene på Tou da telefonen ringer. Jeg fisker fram mobilen og ser at det er min halvsøster som ringer. Det kan ikke bety annet enn dårlige nyheter.

Den yngste søstera mi hadde jeg ikke snakket med på mange år før hun helt uventet ringte meg noen dager før denne solrike dagen på Tou Scene. Da hadde hun panikk fordi pappa hadde falt og slått seg i Torremolinos. Angivelig hadde han brukket begge

anklene og blitt lagt inn på sykehus for å bli operert, men kona hans hadde ikke klart å kommunisere med ambulansepersonalet og var ikke helt sikker på hvilket sykehus han var havnet på. Nå fikk ingen tak i ham, og både søstera mi og den nye kona hans var bekymra.

Hvorfor må kvinnfolk alltid være så hysteriske? Hvis pappa hadde brukket begge anklene, hadde han vel bedre ting å gjøre enn å ringe rundt til de voksne barna sine i Norge og på Island for å berolige dem. At han ikke lot høre fra seg med én gang, kunne ha mange naturlige forklaringer, prøvde jeg å si. Blir man operert, legges man i narkose. Det er vel ikke uten videre sikkert at de deler ut powerbanks på sykehus i Sør-Spania, så hvem vet om han har batteri på mobilen?

Hvis det var noe jeg var hundre prosent sikker på, så var det at pappa kom til å klare seg. Dette var ikke første gang han hadde falt i fylla, og det ble neppe siste gang heller. Under Balkan-krigene tidlig på 1990-tallet hadde han, da som nå, brukket begge anklene og dessuten flere ryggvirvler da han ramlet ned tre etasjer i et utbombet hotell i Dubrovnik i Kroatia. Historien var typisk for pappa. Etter å ha sjekket inn på rommet, ville han til baren og få seg noe å drikke. Hotellet var blitt bombet av serberne tidligere i krigen, og deler av det var fremdeles mørklagt. Pappa gikk ut i den dunkle gangen, han var vel på jakt etter rakia, balkansk fruktbrennevin, og så plutselig var ikke gulvet der lenger. I en særlig fargerik variant av historien skal han

ha slept seg med brukne bein mot bardisken og bestilt en øl før han mistet bevisstheten.

Også den gangen kom han hjem til Stavanger i ett stykke, riktignok på båre og bandasjert som en egyptisk mumie, men likevel. «Se på meg, Mímir», sa han da de trillet ham ut av helikopteret han kom med. Så slo han seg på det bandasjerte brystet og sa: «Jeg er sterk.» Etterpå ble han belønnet med æresborgerskap i Dubrovnik.

Poenget var at pappa alltid landet på beina, selv når det knuste anklene hans. Det var ingen grunn til bekymring bare fordi han var på vidvanke noen dager i Málaga. Sant å si var det heller ikke første gangen jeg hadde opplevd at pappa forsvant i et par dager uten å gi lyd fra seg. Selv ikke 74 år gamle folk dør av å brekke anklene. Da søstera mi bare slo seg sånn halvveis til ro med dette, lovet jeg henne å prøve å ringe pappa. Hvis jeg ikke fikk tak i ham, skulle jeg få en spansktalende venn til å hjelpe meg med å ringe rundt til sykehus i Málaga.

Det ble uansett ikke nødvendig, for bare en time etter den panikkarta samtalen med søstera mi ringte pappa opp igjen. Han var groggy og snakket usammenhengende, nyoperert og fremdeles sterkt preget av smertestillende. Operasjonen hadde gått etter planen, og det var bare snakk om en natt eller to før han var tilbake på sin vante uteservering i Torremolinos med en iskald øl i hånden. Han beklaget seg riktignok over å ha blitt så gammel og skrøpelig at beina knakk for et

godt ord, men sånn er livet, som han sa, vi skal alle bli gamle før eller siden. Vi snakket så litt om politikken i Norge og om kvinner som får panikk bare noen blir uten mobil i et lite døgn, før han avsluttet på sitt vante vis:

«Kyss jentene fra meg, Mímir, så snakkes vi snart. Bless, bless.»

Det var siste gang jeg snakket med faren min. Noen dager seinere ringte søstera mi meg på ny for å fortelle at han var død.

Det første jeg tenker da jeg får høre at pappa er død, er at jeg må ringe ham og få vite hva jeg skal gjøre nå. Så kommer jeg på at det ikke lenger er mulig, at det aldri mer kommer til å være mulig, og at jeg fra nå av blir nødt til å ordne opp i mine egne problemer uten å kunne ringe til faren min og få råd fra en fortauskafé i Torremolinos. Det er første gang i livet jeg føler meg virkelig voksen, og det føles bare ensomt.

Det neste jeg tenker, er at jeg har barna, og at jeg ikke kan begynne å grine her sammen med dem på en åpen plass mellom to uteserveringer på Tou Scene. I stedet tar jeg den eldste dattera mi med meg inn i en av de gamle fabrikkhallene, der det skal være foredrag og lysbildeshow for barn. Vi finner oss en saccosekk å synke ned i, og jeg tviholder i dattera mi fordi hun er det eneste håndfaste beviset jeg har på at livet skal gå videre.

Mannen på scenen er ingen vitenskapsmann, bare en glad amatør som på et eller annet tidspunkt i livet har forelsket seg i stjernestøv. Hvert eneste døgn regner det mange titalls tonn kosmisk materiale over jordkloden. Noe av det ser vi som stjerneskudd, men det aller meste ser vi aldri noe til, og så fort det kommer ned på jorda, forsvinner det sporløst, det er bare i isen på Sydpolen at vi klarer å finne spor av stjernestøvet her på jorda. Det var i alle fall det forskerne trodde, før denne norske amatøren begynte å tråle verden med et spesialutviklet fotoapparat på jakt etter ørsmå partikler fra stjerner. Disse har han nå blåst opp i enorm størrelse, han viser dem stolt fram som lysbilder, de har alle regnbuens farger og ligner slett ikke på hverandre, men så sier noen at universet er uendelig, og da er det kanskje ikke så rart at det som kommer derfra, er vanskelig å overskue.

Mens amatørforskeren begeistret forteller om stjernestøvet som er så uendelig lite og universet som er så uendelig stort, begynner jeg å tenke på alt det praktiske som følger med et dødsfall. De små tankene blir som livbøyer å klamre seg til når de store tankene er for vanskelige å ta inn over seg. Hvor er pappa nå? Finnes han fremdeles, eller har han blitt brent til stjernestøv i et krematorium i Málaga? Kan vi få se liket hans før han går i ovnen?

Det er tre koner og tre barn fra to ulike mødre som nå sitter igjen. Jeg er eneste voksne mann i flokken, og det kommer til å bli et helvete å gjøre alle fornøyde.

Det første jeg må gjøre, er å ringe mamma og fortelle henne at mannen hun har delt livet med i tre tiår, er død. Så må jeg legge en plan. Så blir det vel en masse papirarbeid. Han må meldes død i to, kanskje tre land. Bankkonti må sies opp, pensjonskasser må få beskjed, et flyttelass må fraktes hjem til Island, en leilighet i Reykjavík må få en ny eier.

Døden er noe av det største vi mennesker opplever, men for myndighetene er det ikke annet enn enda et skjema å fylle ut. Selv ikke stjernestøvet har noe å stille opp med i møte med byråkratiet, og alt dette skal vi til overmål ordne på spansk, et språk ingen av oss forstår. Det lar seg neppe løse på nettet, og heller ikke over telefon.

Da gjenstår bare en eneste løsning. Jeg må til Syden for å brenne faren min.

To dager seinere bråvåkner jeg av at flyet lander på Aeropuerto de Málaga, terminal Pablo Ruiz Picasso. Det første jeg kjenner, er smaken av Underberg i kjeften, så kommer det lille smertefulle stikket som innvarsler angsten, det er i brystet, jeg innbiller meg vel at det er her sjelen må ligge. Rundt meg klapper passasjerene lystig for en vellykket landing, de ser fram til late og varme dager på Costa del Sol.