Planter i Norge

2 | planter i norge

illustrert av Hege Gjerde Sviggum

PLANTER I NORGE

vanlige vekster i vår nære natur

© 2024 Kagge Forlag AS

Bokdesign: Terese Moe Leiner

Illustrasjoner: Hege Gjerde Sviggum

Illustrasjoner (kart) side 36: Øverst: Marc Daverdin, Lisens CCBY4.0, Nederst: NTNU Vitenskapsmuseet, Lisens CCBY 4.0

Papir: Amber Graphic 140 g

Boka er satt med Noe text 10,8/15 pt.

Repro: JK Morris

Trykk og innbinding: Print Best

ISBN: 978-82-489-3516-2

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

innhold

FORORD 8

GODT Å VITE NÅR DU SKAL BESTEMME PLANTER 10

Hva er en plante? 11

Bregner, sneller og kråkefotplanter – urtidsplanter 12

Frøplanter – innovative oppkomlinger 12

Blomsterplantene – med frukt og frø 13

Enfrøbladete og ekte tofrøbladete blomsterplanter 14

Hvordan blir man dyktig til å bestemme planter? 16

Slektskap og navnsetting gir oversikt over mangfoldet 19

Fra ytre likhet til nedarvet slektskap 19

Vi er undervegs, men ikke i mål 21

Frø, frukter og fargerike blad

– en krønike om plantens liv 22

Blomsterplantens mange fasetter 22

Tilfellet karsporeplanter 34

Hvor vokser ulike planter i Norge? 35

HVORDAN STÅR DET TIL MED

NORSKE PLANTER? 38

Et middels stort, men spesielt mangfold 39

Naturkrise – også i Norge 39

Fremmede arter på frammarsj 42

Hva kan vi gjøre? 42

PLANTER I NORGE 45

KARSPOREPLANTER 46

Kråkefotplanter 48

Sneller 51

Bregner 52

Store bregner 54

Halvstore bregner 58

Små bregner 61

BLOMSTERPLANTER 62

Enfrøbladete planter 63

Enfrøbladete planter med store blomster 65

Orkidéfamilien 65

Lilje, løk og andre familier 72

Enfrøbladete vannplanter 79

Enfrøbladete planter med beskjedne

blomster: gras, siv og starr 80

Sivfamilien 80

Starrfamilien 88

Grasfamilien 99

Ekte tofrøbladete planter 118

Soleiefamilien 120

Rosider og nærstående familier 130

Sildrefamilien 130

Bergknappfamilien 135

Erteblomstfamilien 140

Rosefamilien 153

Perikumfamilien 166

Fiolfamilien 170

Storkenebbfamilien 175

Korsblomstfamilien 182

Asterider og nærstående familier 190

Slireknefamilien 190

Nellikfamilien 196

Amarantfamilien 204

Nøkleblomfamilien 210

Lyngfamilien 216

Maurefamilien 228

Rubladfamilien 234

Kjempefamilien 238

Leppeblomstfamilien 248

Snylterotfamilien 254

Klokkefamilien 261

Kurvplantefamilien 265

Kaprifolfamilien 281

Skjermplantefamilien 287

Ordliste 296

Kilder 299

Takk 302

Planteregister 305

FORORD

planter er mirakler på rot! På en varm dag tilbyr store trær en svalende blondeskygge, mens den søte sommerlukten av gras og kløver i skogkanten, eller frisk høstluft fylt med muntre små fallskjermer fra de siste tistlene, er rene lykkepillene for en turgåer. Vi retter ryggen, løfter blikket og gleder oss over havet av grønnfarger – vi trives rett og slett bedre med planter rundt oss.

Kanskje ser en liten plante kjedelig ut, der den titter opp fra bakken med sine alminnelige, grønne blad. Men i disse bladene skjuler det seg millionvis av klorofyllkorn; bitte små fabrikker som fanger energi fra sola og bruker den til å skru sammen vann og CO2 til sukker eller andre energirike karbonforbindelser som vi kan spise. Men ikke nok med det: Fryser vi, kan vi fyre med ved fra trær i skogen, eller med kull, olje og gass, som egentlig er rester av planter som vokste på kloden for veldig lenge siden.

Når vi spiser planter, fyrer i ovnen med vedkubber eller starter dieselbilen, spalter vi opp karbonforbindelsene igjen. Dermed fyres solenergien av i kroppen vår, eller varmer opp hytta, eller får bilen til å gå framover. Plantene har med andre ord løsningen på to av vår tids store kriser, nemlig klimakrisa og energikrisa. Men det slutter ikke der: Planter produserer oksygen og renser lufta vi puster i. De gir vern mot sol, vind og vær. De gir oss byggematerialer til hus.

Samtidig har alle levende organismer sin egen verdi, utover den nytten vi mennesker har av dem. Det glemmer vi ofte i vår iver etter å skape vekst og velferd. Vi lever i våre beskyttede samfunn, atskilt fra naturen, og vet stadig mindre om de ville plantene rundt oss. Slik

planteblindhet har blitt pekt på som en stor utfordring for bærekraftig forvaltning av naturen: Det vi ikke kjenner, har vi heller ikke omsorg for eller empati med.

Denne boka er skrevet til deg som er nysgjerrig på plantene rundt deg, og som gjerne vil bli bedre kjent med dem. Du vil få en innføring i de største plantegruppene, grovt inndelt, og en presentasjon av vanlige norske familier og slekter innenfor disse gruppene. Boka er utstyrt med én detaljert illustrasjon av en typisk art fra hver familie eller hovedgruppe. I tillegg finner du illustrasjoner av 119 av de mer enn 3500 norske planteartene. Du vil hovedsakelig finne omtale av planter som vokser i Fastlands-Norge, og som har tyngdepunkt i Sør-Norge, stort sett under tregrensa. Norske og vitenskapelige navn følger anbefalingene til Artsdatabanken.

Det betyr at hvis du er interessert i sjeldnere planter, eller gjerne vil ha den fulle oversikten over alle planter som finnes i Norge, bør du søke andre kilder. I slutten av boka finner du en liste over slike. Fremst blant dem er den åttende utgaven av Norsk flora fra 2022 og Gyldendals store nordiske flora fra 2018, som hver på sitt vis presenterer den fulle variasjonen i den norske floraen. Vil du ha den helt presise og oppdaterte informasjonen, anbefales de digitale oversiktene til Artsdatabanken.

Boka du holder i hendene nå, vil gi deg en oversikt over det norske plantemangfoldet og en smakebit på hva det har å by på av farger, former, lukter og smaker. Jeg håper du tar utfordringen og blir med på plantejakt – for det er både gratis, sunt, inspirerende og nyttig. God tur!

GODT Å VITE NÅR DU SKAL

BESTEMME PLANTER

HVA ER EN PLANTE?

Hva snakker vi om når vi snakker om planter i Norge? De fleste har nok en formening om stillestående, levende vesener som driver fotosyntese. En del har nok også fått med seg at planter har cellevegger som er stivet opp med cellulose. En enkel og generell definisjon av planter er at de er flercellete organismer som lever på land, og som bruker klorofyll til å drive fotosyntese.

Plantene vi finner i Norge i dag, er resultat av en 470 millioner år lang historie. De omfatter mange ulike plantegrupper, fra små, enkle moser som tar opp vann og næring gjennom overflaten, til mer avanserte karplanter som frakter vann, næring og karbohydrater med spesialisert ledningsvev (også kalt «kar»). Disse karene finnes i hele planten, fra rotspissene og helt ut i bladet, der de kan ses som et fint nervetrådmønster.

Vi antar at alle de ulike plantegruppene har et felles opphav, og at de mer avanserte gruppene har tilpasset seg livet på land på stadig mer sofistikert vis. Siden de enkleste plantene − mosene − verken har røtter, store blad eller ledningsvev, er de dømt til et liv på bakken eller på stammer og steiner. De har likevel funnet sin egen måte å mestre livet på jorda på og fortjener sine egne floraverk. De blir derfor ikke videre omtalt her.

Bregner, sneller og kråkefotplanter – urtidsplanter

Karplantene omfatter to viktige grupper. Den mest opprinnelige, som oppstod for hele 400 millioner år siden, kaller vi karsporeplanter. Rett nok har disse plantene egne kar eller ledningsstrenger til å frakte vann i, men avanserte strukturer som blomster, frukter og frø har de ikke. I stedet for å spre seg med frø pumper de bitte små, encellete strukturer som vi kaller sporer, ut i lufta. I Planter i Norge får du presentert et utvalg vanlige arter fra de tre undergruppene kråkefotplanter, sneller og bregner.

Frøplanter – innovative oppkomlinger

Den andre plantegruppa med spesialisert ledningsvev (kar) er frøplantene. Frøplantene oppstod for ca. 300 millioner år siden og kom med en unik nyvinning: Ulikt de mer primitive karsporeplantene sprer de seg ikke med små og sårbare sporer, men med store og avanserte frø. Inne i frøet ligger det vesle plantefosteret. Det har med seg litt opplagsnæring, nesten som en liten nistepakke, som det kan bruke som starthjelp når det skal spire. Plantefoster og opplagsnæring er omgitt av et tynt, beskyttende frøskall fra morplanten, og er dermed skjermet for tørke og fysisk ødeleggelse.

Vi skiller videre mellom to viktige frøplantegrupper. Den mest opprinnelige kalles nakenfrøete. Slike planter er alltid vedaktige, og frøene de lager, ligger åpent og ubeskyttet på kongleskjell. Norske, ville, nakenfrøete planter er alle sammen bartrær. De vil ikke bli videre omtalt her. Den andre frøplantegruppa, de dekkfrøete, eller blomsterplantene, omfatter mer avanserte planter. Begrepet «avansert» reflekterer ikke at blomsterplantene er mer verd eller bedre enn nakenfrøete planter, men at de skiller seg mer fra urplantene, de som levde for mange millioner år siden, og som vi stort sett finner som fossiler i dag.

Blomsterplantene – med frø og frukt

Blomsterplanter, eller dekkfrøete planter som de også kalles, kan vi spore 160 millioner år tilbake i tid. Det er bare i denne gruppa vi finner skikkelige blomster, det vil si slike som gir opphav til både frø og frukt. Den viktigste forskjellen fra de nakenfrøete plantene er det botanikerne definerer som frukt – altså emballasjen som plantene pakker inn frøene sine i. Blant fruktene finner vi stor variasjon, alt fra bær – tjukke, søte, fargerike og saftige strukturer, til kapsler – tørre beholdere som ikke er særlig fristende å sette tennene i. Frukten beskytter frøene og fremmer i mange tilfeller spredning av dem. Blomsterplantene omfatter et enormt mangfold, fra bitte små, kortlevde planter til store trær. Vi kjenner til nærmere 300 000 arter av blomsterplanter på verdensbasis, altså nesten hundre ganger flere enn antall planter vi finner i Norge i dag.

Blomsterplantene har utviklet seg mye gjennom historien, og vi skiller gjerne ut fire grupper. Alle de mest opprinnelige blomsterplantene er samlet i de to små gruppene basale blomsterplanter og magnolialignende planter. Disse plantene har oftest mange, skruestilte kronblad, mange pollenknapper og fruktemner med mange enkeltstående fruktblad (de små strukturene som skal bli til frukt), og de regnes som tofrøbladete planter (i vid forstand). De rundt 9000 artene av opprinnelige blomsterplanter omfatter hagekjenningen magnolia, krydderplanten stjerneanis og den rare lille Amborella-planten. I tillegg til disse mer eksotiske plantene rommer de to gruppene også noen få norske representanter, nemlig de vakre, storblomstrende nøkkerosene. Vi omtaler ikke opprinnelige blomsterplanter nærmere i denne boka.

Enfrøbladete og ekte

tofrøbladete blomsterplanter

De to siste gruppene, enfrøbladete og ekte tofrøbladete planter, er mye større enn de to første, med henholdsvis 72 000 og 210 000 arter. Navnene viser til en egenskap vi sjelden observerer, nemlig hvor mange blad som dukker opp av jorda når et lite frø spirer. Hos enfrøbladete planter, som orkideer, gras, liljer og siv, vil man se ett blad. Hos ekte tofrøbladete planter som roser, leppeblomster og erteblomster, vil man se to blad. Men de to gruppene skiller seg også på mange andre punkt, som vi skal se nærmere på etter hvert.

Planter i Norge presenterer et utvalg vanlige enfrøbladete og ekte tofrøbladete planter, og omtaler nær 400 arter og slekter, fra litt under 70 familier. Av disse blir 27 familier av blomsterplanter og tre grupper av karsporeplanter presentert i mer detalj, i samme rekkefølge som

karsporeplanter

Kråkefotplanter

moser

Fra et felles opphav har landplantene utviklet seg til moser, karsporeplanter og de avanserte frøplantene.

Bregner og sneller

i Norsk flora. Innenfor hver familie eller gruppe presenteres vanlige arter og slekter, og 150 arter er illustrert. Enkelte familier er store og litt uoversiktlige, og her har vanlige slekter blitt plassert i praktiske grupper som ikke nødvendigvis reflekterer systematisk slektskap.

Dette gjelder først og fremst innenfor grasfamilien, korsblomstfamilien, slireknefamilien og nellikfamilien. Videre blir et knippe arter og slekter fra små eller sære familier omtalt i sammenheng med familier de ikke nødvendigvis er nær beslektet med, men som de likevel har noen fellestrekk med. Dette gjelder jåblom, gjøkesyre, geitrams, kattehale, fjærekoll, stornesle, skrubbær, brunrot, mørkkongslys og filtkongslys, slyngsøtvier, åkervindel og strandvindel, tettegras og soldogg. Målet har i begge tilfeller vært å gi en mest mulig korrekt oversikt, men samtidig unngå å drukne den planteinteresserte amatøren i system og detaljer.

frøplanter

Nakenfrøete

Blomsterplanter

HVORDAN BLIR MAN DYKTIG TIL Å

BESTEMME PLANTER?

En viktig egenskap for å bli en erfaren botaniker, er nysgjerrighet. En annen er tålmodighet. Begge deler kan inspireres og øves opp gjennom små og store ekspedisjoner i naturen.

Det trengs ikke mye utstyr for å sette i gang plantejakten, og du kan med fordel starte i ditt eget nærmiljø. Du vil ha glede av en liten håndlupe, gjerne åtte eller ti gangers forstørrelse, for en del karakteristiske detaljer som hår og nerver er temmelig små og vanskelige å se med det blotte øyet.

I tidligere tider var det vanlig å lage herbarium, altså en samling av pressede planter med funnsted og dato registrert. De botaniske museene er egentlig gigantiske herbarielager, og innsamlede planter er en verdifull kilde til kunnskap om floraen i tidligere tider – og i dag. I profesjonelt botanisk arbeid er det fremdeles viktig å samle såkalt belegg av plantefunn, men den glade hobbybotaniker kommer langt med å ta gode bilder, gjerne med en smarttelefon med et godt kamera. Da kan man også benytte apper som hjelp i bestemmelsesarbeidet, for eksempel Artsdatabankens Artsorakel. Men selv om slike apper kan være en god støtte i arbeidet, bør man være klar over at den kunstige intelligensen deres er nettopp det: kunstig. De gjør en kvalifisert gjetning ut fra likhet med plantebilder de tidligere har blitt trent med. Dette kan i beste fall være et supplement til den erfaringen som vi mennesker kan øve opp gjennom å ta på, lukte på og føle på plantene i felt. Bestemmelsesappene kan aldri på egen hånd bli fullgode erstatninger for erfaringsbasert plantekjennskap.

Hvis du vil trene deg i å kjenne igjen planter, er det lurt å starte med en art du kjenner fra før. Prøv å finne fram til hvilken familie eller slekt den tilhører, og se om du finner noen av familiekjenne -

tegnene på den. For eksempel: Studer fuglevikke som eksempel på erteplantefamilien. Bli kjent med og merk deg navnene på de ulike plantedelene, fra de finnete bladene med klengetråd i tuppen og den vesle belgfrukten, til rekkene med karakteristiske, femdelte og ensymmetriske blomster. Denne kunnskapen kan du så overføre til andre arter i samme slekt eller familie. Det er også lurt å zoome litt ut og merke seg hvordan planten opptrer: Vokser den opprett, klatrende eller krypende, danner den matter eller tuer, eller står ett og ett planteindivid for seg?

I arbeidet med å lære planter er det samtidig viktig å huske på at naturen er mangfoldig. Ta gjerne for deg flere eksemplar av den arten du vil bli kjent med, for variasjonen kan være stor. Gjennom året vil også plantene endre seg mye. Noen blomstrer tidlig om våren, mens andre venter til godt utpå sommeren. Hvor planten vokser, er også til hjelp i bestemmelsesarbeidet: Edellauvskogsarten myske vil du aldri finne på snaufjellet. Samtidig kan planter være ganske ulike seg selv dersom de tilfeldigvis har havnet på «feil sted» − for eksempel vil en krekling som har havnet i skyggen av et velta tre, gjerne være bleikere og mer puslete enn en gjennomsnittlig kreklingplante.

Planter i Norge inneholder bare et lite utvalg av det store mangfoldet av norske planter. Dersom du blir ivrig, vil du nok raskt kjenne behovet for mer omfattende floraverk, som inneholder flere arter og gir en bedre oversikt. Det mest solide alternativet er Norsk flora, som er den åttende versjonen av det klassiske verket kjent som Lids flora. Dette standardverket for norske ville planter er en gullgruve for alle seriøse botanikere. Det inneholder en systematisk presentert, oppdatert oversikt over mer enn 3000 hjemlige og fremmede arter i Norge, med tilhørende nøkler for bestemmelse av arter, slekter og familier. Men svart-hvitt-illustrasjonene i Norsk flora gjør nok terskelen ganske høy for mange. Et godt supplement er derfor Gyldendals store nordiske flora, som dekker plantemangfoldet både i Norge og i nabolandene våre. Denne floraen har fantastiske illustrasjoner, men teksten er ikke like gjennomarbeidet som i Norsk flora, og den mangler nøklene.

Planteinteresserte mennesker er gjerne hyggelige personer, og vil godt å vite når du skal bestemme planter | 17

du ha et faglig amatørfellesskap, kan du melde deg inn i Norsk Botanisk Forening (NBF) og undersøke om de har et lokallag der du bor. NBF organiserer turer, gir ut tidsskriftet Blyttia og står bak nyttige og populære informasjonstjenester på ulike sosiale medier.

Til slutt en liten advarsel. I denne boka vil du bli kjent med en lang rekke planter og lære om hvordan de har blitt brukt – og i mange tilfeller fortsatt blir brukt i dag som mat, som tekstiler og som byggematerialer. Du får også opplysninger om planter som historisk har vært brukt i medisin – og om planter som er giftige. Men Planter i Norge er ikke en fullstendig og korrekt kilde til kunnskap om slike planter, og skal ikke brukes som et oppslagsverk for dosering av naturpreparater eller for tålegrenser for gift. Mange instanser, inkludert Helsenorge, tilbyr kunnskap om naturpreparater mens Folkehelseinstituttets tjeneste Giftinformasjonen presenterer oppdatert informasjon om giftige sopper, planter og bær.

SLEKTSKAP OG NAVNSETTING

GIR OVERSIKT OVER MANGFOLDET

Skal vi forstå plantemangfoldet, må vi ha et system som hjelper oss å holde oversikt over hvilke planter som er like eller hører til samme art, hvilke som er ulike, og hvordan forskjellige grupper av planter står i forhold til hverandre. Vi kan definere arter på ulike vis. En måte å gjøre det på er å si at planter er av samme art når de har så mye felles arvemateriale at de kan krysse seg med hverandre og få fertilt eller fruktbart avkom. Slike planter samles under et felles artsnavn. Arter med fellestrekk samles i grupper, som så organiseres i lag med lignende grupper i nye samlinger, og slik fortsetter organiseringen helt til vi er oppe i det øverste nivået, nemlig planteriket. Arbeidet med å få oversikt over det biologiske mangfoldet, identifisere og plassere grupper på rett nivå og sette navn på dem kalles systematikk.

Fra ytre likhet til nedarvet slektskap

Helt siden Aristoteles’ tid har mennesker lett etter system i det store mangfoldet av livsformer. Det enkleste var å gruppere ut fra det man kunne observere – individer med samme størrelse, farge og form ble samlet i arter. Arter som så like ut, ble plassert i samme slekt. Slik var det også på midten av 1700-tallet, da den svenske naturforskeren Carl von Linné foreslo at det vitenskapelige navnet til alle arter (ikke bare planter) burde ha et første ledd som viste til slekta de hører til, og et andre ledd som var unikt for arten. Dermed slapp man å bruke lange og kompliserte remser for å beskrive de enkelte artene.

I systematikken er målet å plassere alle livsformer på rett plass

godt å vite når du skal bestemme planter | 19

i forhold til andre. Derfor finner vi et helt hierarki av videre grupper over arts- og slektsnivå. Planteslekter organiseres gjerne i familier, som tradisjonelt har blitt plassert i ordener, og videre i klasser og rekker innenfor planteriket. For eksempel hører arten blåbær til bærlyngslekta, som igjen er en del av lyngfamilien. Denne hører til i lyngordenen, i klassen ekte tofrøbladete planter, i rekken blomsterplanter. Alle disse nivåene har dessuten vitenskapelige (oftest latinske) navn, og det gjør det mulig å snakke om dem på tvers av språk. De tre hundre år gamle navnsettingsprinsippene til Linné lettet veldig på det systematiske arbeidet, og de er fremdeles i bruk i dag.

Men Linné var en gudfryktig mann, født før opplysningstida. Han

blomsterplanter

Lyngordenen

Andre ordener

Lyngfamilien

Andre familier

Bærlyngslekta

Andre slekter

Andre arter

Blåbær

visste ingenting om evolusjon fra felles opphav, og som sine samtidige mente han at en guddom hadde skapt alt liv fra ingenting. Det var ikke før Charles Darwin lanserte evolusjonsteorien i 1859, at man etter hvert tok inn over seg at de systematiske gruppene ikke bare speilte utseendemessig likhet. De måtte også speile evolusjonshistorien og vise det evolusjonære slektskapet. Evolusjonsteorien sier at alle arter har oppstått fra et felles opphav og utviklet seg over tid ved hjelp av naturlig utvalg, til de artene vi ser rundt oss i dag.

Vi er undervegs, men ikke i mål

I dag vet vi at utseende ikke er alt, heller ikke for plantene. Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å basere moderne systematikk på et stort spekter av egenskaper, både mikroskopiske detaljer, kjemiske bestanddeler og selve arvematerialet (DNA-et). Status i dag er at mange av familiene, slektene og artene som ble beskrevet på Linnés tid, holder stand (det vil si at det er sammenfall mellom fysisk likhet og slektskap), mens andre har blitt stokket grundig om. Det har også blitt sett som tjenlig å løse litt opp i det rigide, hierarkiske systemet fra art opp til rike, og mellomgrupper blir gjerne brukt. Arbeidet med å få oversikt over variasjonen fortsetter under ledelse av The Angiosperm Phylogeny Group, som ved siste revisjon (APG IV) i 2016 beskrev 416 familier av blomsterplanter og 24 familier av karsporeplanter i verden. Planter i Norge bruker APG IV som utgangspunkt for navnsetting, systematisk plassering og oversikt over antall arter og slekter i ulike familier.

godt å vite når du skal bestemme

FRØ, FRUKTER OG FARGERIKE BLAD

– EN KRØNIKE OM PLANTENS LIV

Vil du lære hvordan du kan kjenne igjen en plante du sitter med i hånda, er det nyttig å sette seg inn i hvordan den typisk lever livet sitt, og hva vi kaller de ulike plantedelene. Derfor starter vi med en svipptur gjennom livet til en gjennomsnittlig blomsterplante. Blomsterplanter lager både frø og frukt, i motsetning til de mer opprinnelige karsporeplantene. Derfor tar vi en nærmere kikk på de to gruppene etter tur, først blomsterplantene og så karsporeplantene.

Blomsterplantens mange fasetter

Livet til de fleste plantene som omtales i denne boka, starter med et frø. Fra det spirende frøet titter det raskt fram ett enkelt, smalt blad hvis planten er enfrøbladet, eller et par med små blad, dersom den er en ekte tofrøbladet plante. Denne lille detaljen høres kanskje ut som en tilfeldig forskjell, men plantene med ett frøblad skiller seg fra de med to frøblad også i mange andre henseender: De har ulik struktur på rot, blad og blomst.

Rot: Samtidig med at bladene begynner å vokse, starter enhver plante utvikling av røtter som presser seg ned i bakken. Røttene forankrer planten, tar opp, frakter og kan i en del tilfeller lagre både vann

blomst

stengel blad

Enfrøbladete planter har linjenervete blad og blomster med tretallssymmetri.

Tofrøbladete planter har blad med fjør- eller håndnervatur og blomster med fire- eller femtallssymmetri.

og næring. Røttene til en enfrøbladet plante er gjerne jevnstore og former et knippe, mens ekte tofrøbladete planter får ei kraftigere hovedrot med siderøtter.

Stengel: Over bakken søker skuddet seg oppover og utvikler stengel og blad. Stenglene har stort sett som sin viktigste jobb å holde planten oppreist slik at den kan fange sollys med bladene sine og få fart på pollentransport og frøspredning. Planter kan virke harmløse, men egentlig driver de et kappløp på liv og død om det livgivende sollyset. Trær har løst utfordringen med å lage sterke, høye stammer som løfter kronene opp mot sola. Samme strategi finner vi hos enkelte urter og gras: Geitrams, mjødurt og takrør kan bli meterhøye. Men innimellom de høye, sterke plantene kan vi finne spinkle luringer

som på ulike finurlige vis kommer seg opp i den livgivende sola ved å støtte seg til eller klatre på andre. Vi ser mange eksempler på dette i planteslektene vikke og vindel.

Selv om planter kan se svært forskjellige ut, er stenglene deres skåret over samme lest: De består av en rekke noder, som er festepunkt for blad, med knopper gjemt i bladhjørnene. Stengelbiten mellom to noder kalles internodium, som kobler sammen nodene på samme måte som legoklosser kan bygges oppå hverandre. Vi kaller planter modulære organismer, siden hver node har evne til å utvikle seg til en ny plante. Det er dette du benytter deg av når du kniper av en bit av naboens flotte slyngplante, og lager din egen avlegger. Her skiller plantene seg fra de fleste dyr, som har en endelig form, og som slett ikke kan utvikle seg fra en avklipt del av kroppen.

Både røtter og stengler kan svulme opp og danne ulike lagringsog spredningsorgan, som knoller og jordstengler. En snedig variant som vi finner bare hos enfrøbladete planter, er løken: Den består av en superkort stengel med mange skjellformete blad som er beskyttet av et papirtynt cellelag. Løk finner vi først og fremst hos enfrøbladete planter som ramsløk og gullstjerne.

Blad: Bladene har som hovedfunksjon å samle sollys til fotosyntesen. Derfor er de vanligvis flate og tynne. Planter som har ekstra store og tynne blad, tåler å vokse skyggefullt, altså steder der det er mindre sol, men også mindre tørke. I solsteiken, derimot, er det viktigere å tåle tørke enn å optimalisere solfangsten. Slike fullsols-planter, for

hele blad

finnete blad

Koblet blad

Likefinnet

lappet blad

Ulikefinnet Dobbelfinnet

bladformer

Spalteform

eksempel bergknappartene, har gjerne tjukke, voksbelagte blad. En tjukk pels, slik mange fjellplanter har, er et annet smart alternativ som hindrer uttørking. Ellers er det stor variasjon i hvordan blad ser ut. Det finnes mange ulike bladstrukturer – de viktigste er hele, sammensatte, finnete og koblete blad, og så kan bladene være ulikt plassert på stengelen – enkeltvis og skruestilt, parvis eller i krans. De kan ha alle slags former, fra linjeformet til runde, og fra hjerteformet til elliptiske. Ledningsnettet i bladet gir fine nerver som kan breie seg ut som ei fjær, som ei hånd, eller de kan være parallelt plassert. Bladspiss og bladbasis kan ha ulike former, bladkanten kan ha ulike former: tannete, buktete, lappete eller delte. Eventuelle hår på overflaten kan ha form som kuler, stjerner eller gafler. Med en liten håndlupe kan du enkelt se disse fine strukturene på bladoverflaten til for eksempel hvitdodre. Hvordan bladet ser ut, avslører også hvilken gruppe blomsterplante vi har med å gjøre: Enfrøbladete planter har linjeformete blad med parallelle nerver, mens de ekte tofrøbladete vanligvis har breiere blad med fjær- eller håndnervatur.

Selv om fotosyntese er bladenes jobb nummer én, kan de også ha andre funksjoner og karakteristiske egenskaper som hjelper oss i artsbestemmelsen. Eksempler på dette er blad som fungerer som reklameskilt for pollinerende insekter, som de fine, hvite høybladene vi finner oppunder de egentlige blomstene hos skrubbær. I tillegg har vi eksempler på at blad kan være omdannet til aggressive torner, eller til slyngtråder som hjelper planten å klatre opp mot lyset, slik vi ser det hos vikkeartene.

Blomst: Når en plante har samlet nok energi, setter den gjerne i gang med å blomstre. Alle har en formening om hva en blomst er, men nøkternt beskrevet er det et skudd på en plante som hjelper plantene å formere seg. I dette skuddet finner vi gjerne grønne, beskyttende begerblad og fargerike kronblad. Innenfor disse bladkransene sitter de egentlige reproduksjonsorganene − frøemner inni fruktemner, omkranset av pollenknapper.

Vi bruker gjerne egenskaper ved blomster, frø og frukter til å bestemme arter, slekter og familier. For eksempel har rosefamilien

oppbygningen av en blomst

pollentråd arr

fruktknute

frøemne

pollenknapp griffel

kronblad

begerblad

blomsterbunn

gulsildre

blomstersymmetrier

radiærsymmetri bisymmetri ensymmetri

frie blomsterdeler og sammenvokste blomsterdeler

gulsildre

engsmelle

blåklokke

frie kron- og begerblad

plassering av blomsterdekke

blåbær

oversittende frie kron- og begerblad

engsmelle

undersittende sammenvokste kronblad, frie begerblad

geitrams

topp

halvskjerm

rosenrot fjærekoll løvetann

dobbeltskjerm aks

sibirbjørnekjeks

skjerm

ramsløk

rød jonsokblom engsyre

hode kurv gaffelkvast

og nellikfamilien alltid radiærsymmetrisk eller regelmessig blomst. Symmetrien i slike blomster kan sammenlignes med symmetrien i en rund tallerken: Uansett hvordan vi deler tallerkenen i to, vil de to delene være mer eller mindre like. Slike blomster kalles også stråleformete. Erteplantefamilien og fiolfamilien har derimot ensymmetriske blomster. Symmetrien i slike blomster er som i et ansikt med to tydelige sider, og en langsgående midtakse. Ensymmetriske blomster er gjerne spesialisert for insektbestøving. Videre er antall blomsterdeler viktig å merke seg. Har planten tre, fire eller fem kronblad, eller et antall som er delelig med tre, fire eller fem? Den første varianten kalles tretallsblomst og er et godt kjennetegn på de enfrøbladete plantene. Fire- eller femtallsblomster finner vi som regel hos de ekte tofrøbladete plantene. Hos noen blomster er alle blomsterdeler frie, mens andre kan ha sammenvokste kronblad eller sammenvokste begerblad. Vi skiller dessuten mellom blomster der kron- og begerblad sitter under, omkring eller over den delen av blomsten som skal bli til frukt. Hos arter med undersittende blomster, for eksempel vårkål og andre planter i soleiefamilien, danner kron- og begerblad ei skål under fruktemnene, mens hos arter med oversittende blomster, som blåbær og andre arter i bærlyngslekta, vokser kron- og begerblad ut fra tuppen av fruktemnene.

Til sist er det viktig å merke seg at mange ville planter samler sine små blomster i større blomsterstander, for eksempel hoder, aks, klaser, skjermer eller dobbeltskjermer, eller de spesialiserte kurvene som vi finner hos plantene i kurvplantefamilien.

Pollenknapper og fruktemner med griffel og arr: Kronblad og begerblad er gjerne de mest synlige blomsterdelene, men det er delene innenfor disse bladene som egentlig gjør jobben med å lage frukt og frø, nemlig pollenbærere og fruktemner med griffel og arr. Pollenbærerne består av små stilker eller pollentråder med pollenknapper på. Pollenknappene kan se ut som små bananer som vipper opp og ned på stilkene. De er sprengfulle av pollenkorn, som inneholder plantenes sædceller. Enten planten har satset på spredning med vind eller med insekter (de to vanligste metodene), er målet for planten at pollenkor-

engsoleie

gulaks

smånøtt

caryopsis (grasfrukt)

tiriltunge

vårpengeurt

løvetann

hundekjeks

belg

skulpe

cypsela (kurvplantefrukt)

spaltefrukt

net skal havne på arret til en annen plante. Arret er nemlig åpningen ned til plantenes eggceller, som ligger godt beskyttet i frøemner, inne i fruktemnet. Lykkes overføring av sædcelle fra pollenkorn til frøemne, starter utviklingen av verdens beste barnevakt: frukten, som skal passe på neste plantegenerasjon. Pollenknapper, kron- og begerblad visner samtidig ned. De er ferdige med sin del av jobben.

Frukt: Folk flest tenker på søte, myke, saftige lekkerbiskener når de hører ordet frukt. I botanikken, derimot, er frukt et mer generelt begrep for et hav av mulige innpakninger av frø. Det betyr at både blåbærs saftige blå smaksbomber, løvetannens muntre parasoller, klengemaurenes piggete smånøtter, nellikplantenes brune kapsler og erteplantenes belger er alle frukter – i botanisk forstand.

Det er lett å gå seg litt i vill i jungelen av frukt-begrep, for her er det mange variasjonsmuligheter! For det første kan det ta lang tid å modne en frukt, så hos unge planter snakker vi ikke om frukt, men om fruktemner. Fruktemnene består av ett eller flere små blad som inneholder frøemner, altså det som skal bli til frø. Hvert slikt blad kalles et fruktblad. En blomst kan ha ett eller flere fruktblad, og hvert av disse kan pakke inn ett eller flere frø. Hos noen av artene med flere fruktblad vokser fruktbladene sammen til én frukt, mens de modnes enkeltvis hos andre arter.

De modne fruktene byr også på mange alternative modeller, tilpasset ulike spredningsmåter. Hos planter som spres med fugler eller andre dyr, er fruktene gjerne saftige. Gode eksempler på saftige frukter er steinfrukt, som vi finner hos plommer og krekling, og bær, som hos blåbær. Planter som spres på andre måter, for eksempel med vind, lager gjerne tørre frukter. Eksempler på tørre frukter som sprekker opp og har frø inni seg, er kapsler, som vi finner i nellikfamilien og i perikumfamilien. Så har vi fenomenet falsk frukt, som er typisk for rosefamilien. Hos disse inngår ikke bare fruktemnet, men også andre deler av planten i den modne frukten. Et godt eksempel er smakfulle og fargerike markjordbær, som egentlig er bygd opp av en oppsvulmet, rød blomsterbunn med mange smånøtter festet utenpå.

Endelig kan flere frukter vokse sammen til såkalte samfrukter,

der mange små frukter står tett sammen, som hos bringebær. Frukt er i det hele tatt mangfoldige og fascinerende saker, og evolusjonen har hatt rikelig med alternativ å leke seg med her, sammenlignet med de nokså kjedelige små sporene som bregner og moser holder seg med. Derfor er det ikke rart at ni av ti plantearter hører til blomsterplantene.

Frø: Her er vi er tilbake der vi startet – ved frøet. Frøet er blant planterikets store innovasjoner og har spøkefullt blitt omtalt som ei «mobil livmor», siden det inneholder både et lite plantefoster som skal bli den nye planten, litt opplagsnæring og et beskyttende ytre lag som både hindrer uttørking og i noen tilfeller kan hjelpe til med spredningen av frøet.

Ta gjerne en ekstra kikk på frøene neste gang du finner en avblomstret plante. De er som små smykkesteiner − noen glatte, andre piggete, blanke eller matte, og med all verdens fasonger fra lubne bønner eller lange nåler til flate skiver eller trill runde kuler. Enkelte har en munter hårlugg, mens andre ligger badet i klebrig slim. Frø kan ellers være utrolig hardføre og i noen tilfeller ligge i dvale i jorda i minst 50 år og bare vente på nok lys, varme og fuktighet til å kunne spire.

Et plantefrø består av embryo, opplagsnæring og frøskall. Hos blomsterplanter ligger frøet pakket inn i en tørr eller saftig frukt.

embryo (plantefoster) opplagsnæring

frøskall

Tilfellet karsporeplanter

Nå har vi tatt for oss de plantene som er så avanserte at de lager frø. Men bregner og andre karsporeplanter ligner mer på urtidens planter, som verken hadde frø, frukt eller blomster. De spres med sporer – små, encellete strukturer som ikke må forveksles med de vanlige kjønnscellene som alle planter lager. En slik spore vokser ikke opp til en voksen plante, men til en snodig og primitiv, bitte liten planteklump, som i sin tur lager kjønnsceller. Bregnesporer spirer for eksempel til centimeterstore, hjerteformete «blad» som lever fritt på skogbunnen. Her foregår selve befruktningen. De voksne bregnene vokser så fram fra de ørsmå hjertene. Hjertene kalles gametofytter, og du skal være veldig heldig om du finner en slik i skogen. Frøplantene har modernisert dette sårbare leddet i livssyklusen, så i stedet for at gametofytten lever aleine i skogen, vokser den fram inne i blomsten, godt beskyttet mot tørke og andre trusler.

HVOR VOKSER ULIKE

PLANTER I NORGE?

Planter trives best der de får oppfylt sine grunnleggende behov. For en plante vil det si et sted der den får passelig med lys, varme, vann og næring. Men disse fire ressursene er ikke jevnt fordelt i det langstrakte landet vårt. Ikke bare strekker Norge seg 200 mil fra nord til sør, landet har også verdens lengste kystlinje og attpåtil store høydeforskjeller mellom lavland og fjell. Alt dette gir stor regional klimavariasjon, både i nedbør og i temperatur. De mest vintermilde delene av landet har dobbelt så mange vekstdøgn (døgn med middeltemperatur over fem grader) som de kaldeste delene av landet vårt, mens årsnedbøren er 20 ganger høyere i de våteste delene av Norge, sammenlignet med de tørreste.

Langs kysten, der store havmasser jevner ut temperaturforskjellen mellom sommer og vinter, samtidig som det regner mye, finner vi planter som er tilpasset et såkalt oseanisk klima. I regnskyggen i indre deler av landet vårt er somrene derimot varmere, og det er mindre nedbør. Dette regner vi som mer kontinentalt klima, og andre plantearter trives her enn i det mildere kystklimaet. I nord og i fjellet kan sommeren bli så kort og kald at trær ikke greier å sette frø, og vi får alpine forhold. Over tregrensa er plantemangfoldet lavere enn i lavlandet, og artene er gjerne spesialisert for å overleve lange vintre og utnytte lyse, kjølige somre. Der nedbøren er høy og årstemperaturen lav, kan grunnvannet stedvis bli stående helt oppe i dagen. Slike steder får vi dannet myr, dominert av planter som har spesialisert seg på å overleve i vannmetta jord.

Hundretusener av år med istider har også gjort sitt med landet vårt. Vår unge flora vandret inn da isen trakk seg vekk for siste gang for snart 12 000 år siden. En del arter har ennå ikke nådd sin fulle

sterkt oseanisk seksjon

klart oseanisk seksjon

svakt oseanisk seksjon

overgangsseksjon

svakt kontinental seksjon

Langs kysten og i vest er klimaet fuktig og vintrene milde (mørk blått). I innlandet og østpå er klimaet tørrere og vintrene kaldere (lys blått).

arktisk og sør-arktisk sone alpin sone

nordboreal sone

mellomboreal sone

sørboreal sone

boreonemoral sone

Sør i Norge, og i lavlandet, er klimaet relativt varmt (oransje). Beveger vi oss nordover eller oppover i terrenget blir det gradvis kaldere (gult og grønt) før vi passerer tregrensa og kommer til fjellet eller arktisk sone (blåfarger).

utbredelse, men er i stadig spredning, og menneskeskapte klimaendringer vil påvirke fordelingen av planter ytterligere. Isbreenes arbeid er stadig synlig i dagens landskap, der tjukke morenelag veksler med berg som her og der stikker blankskurt opp i dagen.

I Norge har vi stort sett sur og fattig berggrunn, og ganske mange norske planter er nøysomme og ser ut til å trives «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Baserik berggrunn finnes det ikke så mye av i Norge. Den inneholder mye kalsium og andre viktige plantenæringsstoffer og gir høy pH. I områder med slik berggrunn er det lettere for planter å ta opp næring, og er klimaet i tillegg gunstig, finner vi kresne og sjeldne arter, i tillegg til de vanlige som kan trives mer eller mindre overalt. Slike områder kalles gjerne biologiske hotspots, fordi de er artsrike og viktige for mangfoldet.

Oppsummert kan vi si at både klima, topografi, næringsforhold og menneskelig aktivitet avgjør hvilke arter, slekter, familier og grupper av planter som finnes i Norge i dag. I sum gir disse faktorene bestemte kombinasjoner av plantenes fire grunnleggende krav: passelig med lys, varme, vann og næring. De forskjellige artene har varierende preferanser. I tillegg er noen spesialister med strenge krav til klima eller næring, mens andre har vide økologiske krav og tåler det meste.

Dette gjør at plantene fordeler seg i landskapet ut fra hvor kravene deres er oppfylt, og hvor godt de har greid å spre seg siden istiden.

Planter i Norge legger vekt på hvordan du kan kjenne igjen vanlige plantefamilier eller breie grupper av arter, og omtaler vanlige og typiske slekter og arter innenfor disse. Hver enkelt art har gjerne bestemte miljøkrav, og dermed en bestemt utbredelse, mens variasjonen er større for slekter og for familier. Du vil finne en kortfattet og enkel informasjon om utbredelsen av de fleste artene i boka. Hvis planten har spesielle krav til lystilgang, næring eller fuktighetsforhold, blir dette opplyst. Flere detaljer finnes i store og dekkende floraer som Norsk flora, og hos Artsdatabanken.