KETIL RAKNES
usas rasistiske historie
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign og layout: Gisle Vagstein | deTuria Design
Papir: Holmen Book Cream, 70 g
Boka er satt med Garamon Premier Pro 12/16
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Foto av Frederick Douglass, Ida B. Wells, W.E.B. Du Bois, Martin Luther King jr., Rosa Parks, Barack Obama, drapet på Lincoln og Uavhengighetserklæringen: Wikicommons; s.6: Shutterstock; s. 46: iStockphoto
ISBN: 978-82-489-3662-6
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
KAN vi foRSTå USA?
«Historie er ikke fortiden. Den er nåtiden. Vi bærer historien
vår med oss. Vi er vår historie. Hvis vi later som om det er annerledes, er vi bokstavelig talt kriminelle.»
jA m ES bAL dwi N , A m ER i KANSK fo R fATTER
Sist gang jeg bodde i Washington D.C., bodde jeg i et afroamerikansk nabolag. Det var i 2007–2008. Jeg kan fremdeles huske den ubestemte frykten jeg kjente inni meg den første gangen jeg gikk av på T-banen og skjønte at jeg var den eneste hvite som skulle av på stoppet. Jeg husker at noen på den norske ambassaden hadde fortalt meg hvordan alt nedenfor 18. gate var «livsfarlig». Nå hadde jeg bosatt meg på 6. gate, langt inne i det man på folkemunne kalte «gettoen».
På den kinesiske takeaway-restauranten på hjørnet ble man møtt av et skuddsikkert glass med et gitter foran. Etter hvert syntes jeg det var ganske eksotisk å legge dollarsedlene i metallskuffen som ble trukket bak et gitter, og så få maten sin skjøvet tilbake.
Noen gater ovenfor der jeg bodde, lå et langt strekk med falleferdige hus og gapende hull i bylandskapet. Når jeg lurte på noe om nabolaget, spurte jeg Michael, som drev butikken på hjørnet. Han hadde bakgrunn som lydtekniker og visste hvor Oslo var fordi han hadde vært med et band på Cosmopolite en gang på 1990-tallet. Jeg spurte ham hva dette området var for noe. Michael forklarte at store deler av Washington D.C. ble brent ned i forbindelse med opptøyene etter at Martin Luther King jr. ble drept i 1968. Siden det stort sett bare bodde fattige mennesker i denne delen av byen, var det ingen vilje til å investere og bygge ting opp igjen. Han så på de nedbrente bygningene som et slags monument
over USAs mislykkede kamp mot rasismen. Samtidig påpekte han at jeg skulle være stolt over å bo i samme bydel som hadde fostret store musikere som Duke Ellington og Marvin Gaye.
Selv om jeg aldri følte meg utrygg, var det rart å bo i et område med så mye åpenbar nød og håpløshet. Folk var slitne, de satt i rullestol, mange hadde amputert en arm eller et ben, og noen bodde på gaten. En av romkameratene mine forklarte at mangelen på helseforsikring gjorde at spesielt fattige afroamerikanere ofte endte opp med amputasjoner for enkle livsstilssykdommer fordi de ikke fikk noen forebyggende behandling.
Når jeg gikk hjem om kvelden, hendte det jeg slo av en prat med Jamar, som holdt til på hjørnet like ved der jeg bodde. Jamar bodde for det meste på gaten, men var alltid klar for en diskusjon om politikk og samfunn. Han knyttet som oftest analysene sammen med sine egne livserfaringer. Familien hans hadde flyktet fra rasismen i sørstatene etter borgerkrigen, men erfarte at heller ikke livet lenger nord var så enkelt. Etter at hans egen familie brøt sammen, hadde han vokst opp i et fosterhjem og slitt med kriminalitet og rusmidler. Jamar rundet som oftest av analysene sine med «you know, brother, this country has always belonged to the white man, you must never forget that».
I 2008 var min analyse av det amerikanske samfunnet motsatt av Jamars. Jeg mente USA var på vei til å bli et vellykket flerkulturelt demokrati. Barack Obama hadde blitt det demokratiske partiets presidentkandidat. Da jeg anmeldte begge selvbiografiene hans for Morgenbladet, skrev jeg hvor imponert jeg var over «Obamas gandhiske univers der drømmen om menneskets fornuft og godhet er en livsnødvendighet».
I en entusiastisk artikkel i Bergens Tidende etter valgseieren i 2008 skrev jeg at stemningen i Washington D.C. minnet mer om «folk som er frigjort fra et diktatur enn om mennesker som akkurat har deltatt i en over 200 år gammel demokratisk prosess». Jeg avsluttet i høystemt patos om det amerikanske demokratiets fremtid:
«Over 200 år etter dannelsen har det amerikanske demokratiske eksperimentet trollbundet en hel verden med et presidentvalg som har løsnet på tårekanalene fra Kentucky til Kenya. USA har igjen blitt ‘den skinnende byen på høyden’, som pilegrimen John Winthrop drømte om da han steg i land i 1629.»
16 år senere vet ingen hvor mange års levetid det amerikanske demokratiet har igjen. I en meningsmåling fra 2020 sa over halvparten av republikanske velgere at «den tradisjonelle amerikanske levemåten forvitrer så raskt at vi muligens må bruke makt for å redde den», og 40 prosent sa seg enig i at «det vil komme en tid når patriotiske amerikanere må ta loven i egne hender».1
Den 6. januar 2021 forsøkte mange Trump-velgere å «ta loven i egne hender» ved å storme den amerikanske kongressen og begå et statskupp. Flere av USAs folkevalgte var i livsfare, og fem mennesker ble drept under stormingen. Over 1400 er tiltalt i etterkant, og Trump selv er tiltalt av de føderale myndighetene for å prøve å stjele et demokratisk valg. Til tross for dette holder det republikanske partiet fast på at stormingen av Kongressen var legitim, og de som ville jevne amerikansk demokrati med jorden, omtales av Trump som «patrioter».
Etter at Trump ble valgt første gang i 2016, mente mange journalister og kommentatorer at velgere fra arbeiderklassen som på grunn av globaliseringen hadde mistet jobben og tryggheten, sikret ham seieren. I dag vet vi at denne forklaringen er feil. Kjennetegnet ved republikanske velgere som støttet Trump i 2016 og er klare for å gjøre det igjen i 2024, er først og fremst at de ikke liker muslimer, svarte og innvandrere.2 De føler også at hvite mennesker er de som diskrimineres mest i USA. I kampen for å beholde hvitt herredømme i USA er demokratiet noe de er villige til å ofre.3
I 2008 trodde jeg at USA hadde klart den krevende overgangen til å bli et flerkulturelt demokrati som kunne bli et forbilde for resten av verden. Feilvurderingen skyldtes at jeg aksepterte glansbildeversjonen av USA som jeg ofte fikk presentert i bøkene jeg leste, og av menneskene
jeg møtte. Jeg trodde ikke et land der en afroamerikaner kunne bli president og selv republikanerne siterte Martin Luther King jr., plutselig kunne styrte ned i et rasistisk mørke som tok livet av selve demokratiet.
I ettertid er det åpenbart at uteliggeren Jamal hadde langt større innsikt i det amerikanske samfunnet enn jeg selv hadde. Det jeg ikke forsto, er hvor dypt rasismen i det amerikanske samfunnet stikker, og hvordan det amerikanske samfunnet er uforståelig uten at man kjenner denne rasismens historie. Sånn sett er denne boken et veldig langt svar på et veldig enkelt spørsmål: Hvordan kunne amerikanerne velge en rasistisk president i 2016, og hvorfor er de klare for å gjøre det samme i 2024?
Det store tilbakeslaget for likhet og demokrati som fulgte etter valget av Obama, følger et fast mønster i amerikansk historie. Høyreekstremismen i det amerikanske samfunnet blomstrer hver gang svarte eller fargede mennesker har fått mer makt. Det skjedde første gang i etterkant av borgerkrigen i 1865, da slavene fikk sin frihet og ønsket å skape seg en bedre fremtid ved å delta aktivt i politikk og samfunn. 30 år senere var de fleste frigjorte slavene fanget i et nådeløst apartheid-system i sørstatene der lynsjinger og rasistisk vold var normalisert og akseptert. Under borgerrettighetskampen på 1950–60-tallet fikk afroamerikanerne endelig stemmerett, men i tiårene som fulgte, gjorde det republikanske partiet sitt ytterste for å forhindre at disse rettighetene skulle bli en realitet. Fra 1970-tallet er afroamerikanerne blant annet utsatt for en nådeløs kriminalitetspolitikk som har gitt dem en politistat istedenfor en velferdsstat. Det jeg så rundt meg i nabolaget mitt i Washington D.C., var ingen tilfeldighet, men et resultat av en villet politikk der svarte mennesker har blitt presset inn i gettoer med skyhøye kriminalitetstall og elendige offentlige tjenester. USA er trolig det eneste demokratiet i Vesten der politikere åpent kjemper mot minoriteters muligheter til å stemme. I dag pågår en innbitt kamp i mange delstater der republikanske politikere forsøker å forhindre fattige mennesker med minoritetsbakgrunn i å stemme ved valg.4 Den republikanske ideologen Paul Weyrich uttalte allerede
i 1980 at «jeg vil ikke at alle skal stemme», og at jo færre som stemte, desto bedre ville republikanerne gjøre det i valg.5
I 1964 vedtok den amerikanske kongressen Civil Rights Act, som gjorde slutt på apartheid og raseskille i USA. Da hadde både demokratene og republikanerne muligheten til å ta et oppgjør med landets rasistiske historie. Demokratene valgte å ta samme side som Martin Luther King jr., mens republikanerne valgte å utnytte den amerikanske rasismen til sin egen politiske fordel. Siden den gang har det republikanske partiet vunnet flertallet av hvite stemmer i absolutt alle presidentvalg. Å la Donald Trump være partiets frontfigur er det naturlige endepunktet for et republikansk parti som valgte å bruke rasismen som et strategisk verktøy for å vinne valg. De republikanske elitene trodde rasismen var en kraft de kunne kontrollere, men endte opp med å skape et monster som fortærte dem selv.6
UNiTEd STATES of AmNESiA
Hvis stormingen av Kongressen og Trumps popularitet skal forklares, må vi fortelle en annen historie om USA. Grunnen til at sjokket ved alt Trump gjorde ble så stort, var at den mørke siden av USAs historie hadde vært godt skjult også for amerikanerne selv. Amerikanerne har stort sett hvitvasket det sterke innslaget av rasisme i sin egen historie og forsøkt å overbevise seg selv om at USA er et slags liberalt paradis som alltid er på vei fremover mot noe bedre. Gore Vidal, en kjent intellektuell amerikaner, skrev en gang at «we are the United States of Amnesia, we learn nothing because we remember nothing».7
En av de viktigste grunnene til at amerikanerne lider av amnesia (hukommelsestap), er at de ønsker å glemme. Rasismens historie reiser en rekke vanskelige spørsmål om USAs selvforståelse og hvor vellykket amerikansk demokrati er. Hvitvasking, bagatellisering, fortrengning og ren historieforfalskning har vært strategier amerikanerne har brukt for å håndtere de vanskeligste sidene av sin egen historie.
Ta for eksempel historien om massakren i Tulsa i delstaten Oklahoma i 1921. I etterkant av den amerikanske borgerkrigen vokste det frem et økonomisk vellykket område i Tulsa hvor afroamerikanere drev hoteller, butikker og banker. På folkemunne fikk denne delen av byen tilnavnet «det svarte Wall Street». De fleste lynsjinger og rasemassakrer i amerikansk historie innledes med en bagatell eller en løgn der krenking av hvite kvinner står sentralt; det gjaldt også i Tulsa. Den 19 år gamle Dick Rowland, som jobbet som skopusser, kom borti en 17 år gammel hvit kvinne i en heis. Kvinnen skrek, og ryktet spredte seg om at en svart mann hadde angrepet en hvit kvinne.
Neste morgen gikk en milits av hvite menn inn i bydelen og slaktet ned menn, kvinner og barn i gatene, godt hjulpet av lokalt politi.
Tapstallene er fortsatt usikre, men man regner med at 300 ble drept, og de overlevende husker at lastebiler ble fylt med lik og kjørt til massegraver. Skoler, sykehus og butikker ble jevnet med jorden, og rundt 10 000 mennesker ble hjemløse. De som ikke flyktet, ble internert på en baseballstadion. All rikdommen som var blitt bygget opp, forsvant. Ingen ble straffet for det som skjedde, og de overlevende ble nektet dekning på forsikringen fordi den ikke dekket utgifter i tilknytning til «raseopptøyer».
Man skulle tro at en så dramatisk hendelse ikke lar seg dekke over, men i Tulsa og mange andre steder i USA har man gjort nettopp det. I boken The Ground Breaking: An American City and Its Search for Justice forteller Scott Ellsworth, som selv vokste opp i Tulsa, hvordan sannheten om det som skjedde, har vært skjult for byens befolkning. Da Ellsworth begynte å grave i statsarkivene, oppdaget han at politirapporter og andre dokumenter var fjernet. Det samme gjaldt klipp fra lokalaviser som hadde omtalt massakren. Å finne ut sannheten om massakren i Tulsa virket like vanskelig som å finne sannheten om Gulag i Stalins Sovjet. Ellsworth fant ut at den lokale politisjefen hadde beordret ødeleggelse av alle fotografier som ble tatt i forbindelse med massakren. Barn som vokste opp i Tulsa, lærte ingenting om massakren
på skolen. Først i 2002 begynte man å omtale nedslaktingen i delstatens skolebøker.
Kampen om Tulsas historie er ennå ikke over. Oklahoma er styrt av republikanerne, og partiet misliker sterkt ethvert forsøk på å dra USAs smertefulle, rasistiske historie frem i lyset. I 2021 vedtok guvernøren et forbud mot å undervise i såkalt kritisk raseteori. Loven forbyr skolene å undervise i temaer som kan få elever til å føle «ubehag, skyld, angst, eller enhver annen form for psykologisk uro» på grunn av sin rase eller sitt kjønn.8 Målet med loven er å forhindre lærere i å fortelle sannheten om Tulsa-massakren. Lignende lover er blitt innført i delstater over hele USA.
Det er mye Trump ikke har greie på, men hvordan amerikansk historie skal fortolkes, har han svært presise oppfatninger om. Trump og republikanernes mål er å viske den amerikanske rasismen som tema vekk fra både historiebøker og pensum i amerikanske skoler. I 2020 lovet han å bruke milliarder dollar fra salget av TikTok for å formidle «den virkelige historien, ikke den falske historien » til landets skoleelever. Pengene skal brukes til «patriotisk undervisning» som skal lære amerikanske barn « å elske vårt land, hedre vår historie og alltid respektere det amerikanske flagget».
At land sliter med de mørke sidene ved sin egen historie, er ikke noe nytt. I Norge blir vi aldri ferdig med hva som skjedde under andre verdenskrig, og vår egen behandling av jødene har kommet i et stadig mer kritisk søkelys. Det unike med den amerikanske situasjonen er at oppgjøret kommer så sent, og at frontene er så steile. Kampen om amerikansk historie er nøkkelen til å forstå hvorfor kulturkrigen i USA er så bitter. I over 200 år har det hvite flertallet dominert landets politiske system, og også USAs forståelse av seg selv som verdens beste og mest vellykkede demokrati. Dette bildet blir nå utfordret av både ny akademisk kunnskap og stadig mer taleføre minoriteter som krever å bli hørt. Det betyr også at vår egen forestilling om hva USA og hva det har vært, blir utfordret. Afroamerikanerne fikk full stemmerett først i 1965. Kan
vi egentlig si at USA var et demokrati før det? Og hvorfor er det så vanskelig for amerikanerne å diskutere sin egen rasistiske historie?
Mississippi valgte først i 2020, som siste delstat i USA, å fjerne sørstatsflagget fra delstatsflagget sitt. Det er litt som om tyskerne over 150 år etter andre verdenskrig skulle tatt konsekvensene av at naziflagget er et støtende symbol. Debatten om USAs historie er et godt eksempel på William Faulkners tese om at «fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid».
dEN hviTE mAKTENS hiSToRiE
Den sveitsiske kulturforskeren Jacob Burckhardt skrev en gang at «historie er bare det én tidsalder finner interessant ved en annen». Historien har ingen endelig sannhet, og hva vi vektlegger i analysene av fortiden, sier mye om hva vi tenker om nåtiden. På samme måte synes jeg den rasistiske siden ved USAs fortid er mer interessant nå enn da jeg i 2008 sto sammen med to millioner amerikanere på The National Mall i Washington D.C. og så Barack Obama bli innsatt som USAs president. Denne boken er et resultat av alt jeg ikke forsto da, og det jeg tror jeg forstår nå.
Målet med boken er verken å tråkke på USA eller å fremstille landet som en pøl av rasistisk hat. Jeg liker USA veldig godt. Jeg har studert der, jeg har familie og venner der og benytter enhver tenkelig mulighet til å ta turen over Atlanterhavet hvis jeg kan. Mange av de forfatterne, politikerne og akademikerne jeg beundrer mest, er amerikanere. Flere av dem, som Martin Luther King jr., James Baldwin og Toni Morrison vil du møte i denne boken. At den i det hele tatt har latt seg skrive, skyldes at USA har verdens beste universiteter som produserer en jevn strøm av interessante historiske og samfunnsvitenskapelige studier der landets rasistiske historie tas opp til ny vurdering.
Samtidig utgjør rasismen og den hvite makten en del av USAs historie som må fortelles hvis man skal forstå hvorfor det amerikanske
demokratiet har endt opp i det uføret det befinner seg i. Klassisk amerikansk historieskriving er preget av å være skrevet fra vinnerens perspektiv. Her begynner jeg i motsatt ende og spør hvordan amerikansk historie ser ut fra taperens perspektiv. Hvordan har det egentlig vært å stå nederst i det amerikanske rasehierarkiet? Hvordan har det amerikanske demokratiet fungert for dem som ble tvunget til å høre på de høystemte idealene, men aldri fikk oppleve dem? En av de viktigste forandringene i det amerikanske samfunnet de siste 20 årene er at stadig flere hvite mennesker er villige til å se eller i det minste prøve å forstå hvordan amerikansk historie arter seg fra et afroamerikansk synspunkt.
Boken forteller selvsagt ikke hele sannheten om amerikansk historie, men den løfter frem et perspektiv som historisk sett har blitt neglisjert og forsøkt visket bort.
Rasismens historie i USA omfatter mange flere grupper enn afroamerikanerne. Den amerikanske urbefolkningen, asiater og spanskamerikanere har også opplevd massiv undertrykkelse. I 1963 sa Martin Luther King jr.: «Vår nasjon ble født i folkemord da den tok til seg doktrinen om at den opprinnelige amerikaneren, indianeren, var en laverestående rase.»9 Denne bokens tema er den afroamerikanske frigjøringskampen og hvordan den har satt sitt varige preg på amerikansk demokrati og amerikansk kultur. Denne kampen står i en særstilling fordi denne gruppen har opplevd den mest vedvarende undertrykkelsen i landet. Afroamerikanerne er også den gruppen som mest kraftfullt har utfordret USAs manglende evne til å leve opp til sine demokratiske idealer.10
Når man skal fortelle den amerikanske rasismens historie, må man bruke en del ord og begreper som klinger rart på norsk. Ordet «rase» har alltid vært brukt og brukes fortsatt hyppig av amerikanerne selv. I dag vet vi at det ikke finnes raser, og at disse kategoriene er sosialt konstruert. Hvem som regnes som «hvite», har variert gjennom USAs historie. I utgangspunktet var det bare protestanter fra Nord-Europa, men utover på 1900-tallet ble også folk fra Sør- og Øst-Europa innlemmet i denne kategorien.
Også hvordan afroamerikanere har blitt omtalt og har omtalt seg selv, har variert. Martin Luther King jr. sa ofte «negro» om seg selv, men fra 1970-tallet har betegnelsen «afroamerikaner» eller «afrikanskamerikaner» vært oppfattet som nøytral. I økende grad bruker man også ordet «svarte» for å understreke at svarte amerikanere har en ganske mangfoldig bakgrunn der ikke alle har et slektstre som stammer fra slavene.
Den nedsettende og rasistiske betegnelsen «nigger», oversatt til «neger», er flere steder nevnt i denne boken. Det er gjort for å vise hvordan dette begrepet har blitt brukt historisk av fremtredende maktpersoner i USA. Det finnes mange ulike definisjoner av rasisme, men kjernen er «å rangere befolkningsgrupper etter ulik verdi».11 Skal man fortelle en sannferdig historie om amerikansk rasisme, må man også vise frem den utbredte rasistiske språkbruken mange amerikanere har gjort seg skyldig i.
Historien om kampen mot amerikansk rasisme er trist, men også ganske løfterik. I denne fortellingen fra de undertryktes perspektiv vil du møte noen av de skikkelsene som mer enn noe annet har brukt livet sitt til å kjempe mot den amerikanske rasismen. De fire skikkelsene boken er bygget rundt, er Frederick Douglass, W.E.B. Du Bois, Martin Luther King jr. og Barack Obama. At det er disse fire det er skrevet flest biografier og bøker om, reflekterer at den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen lenge var en bevegelse av og for menn. Kvinners innsats ble ofte underkjent og neglisjert. Men i denne boken vil du også møte flere kvinner som gjorde en heroisk innsats for afroamerikanernes frigjøring.
Hvem var så disse fire? Frederick Douglass var USAs mest berømte rømte slave og gjorde alt han kunne for å bekjempe slaveriet som institusjon. William Edward Burghardt Du Bois, som oftest forkortet W.E.B. eller Willie Du Bois, var sosiolog og historiker og kjempet utrettelig mot lynsjingene og raseskillet i sørstatene. Martin Luther King jr. er nok den skikkelsen norske lesere kjenner best til, men som
trolig er dårligst forstått. Selv om King i dag hylles av både demokrater og republikanere, er hans egentlige budskap redusert til klisjeer. Det man glemmer, er at da King ble drept i 1968, var han en av USAs mest upopulære menn og av FBI beskrevet som «den farligste personen i Amerika». Barack Obama representerer det alle nordmenn ønsker skal være det moderne USA, men det voldsomme hvite raseriet presidentskapet hans utløste, viser at USA fortsatt er langt unna å bli et velfungerende flerkulturelt demokrati.
For å forstå alt dette, må vi begynne der alt egentlig startet, da USA fikk sin uavhengighetserklæring den 4. juli 1776.
