JAWAD RAJA Skapt for ÆRE
SKREVET I SAMARBEID MED VILDE SAGSTAD IMELAND
© 2024 J.M. Stenersens forlag
Omslagsdesign: Laila Mjøs
Layout: Dag Brekke | akzidenz as Omslagsfoto: Agnete Brun
Papir: Holmen Book Cream 70g
Boka er satt med Warnock 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-7201-849-7
J.M. Stenersens forlag
Akersgata 45
0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
mine søsken
Til
Han ser på dig når du spiser.
Han ser på dig når du vil le.
Han ser på dig når du sover.
Du våkner ofte av det.
– Jens Bjørneboe
Når jeg ser neven din,
Vet jeg at du ser meg i det minste
– Karpe
INNHOLD
HØSTEN 2023
Nummeret til pappa lyste fra skjermen på telefonen min. Han hadde ringt meg på WhatsApp, en tjeneste jeg aldri brukte, og den eneste der jeg ikke hadde blokkert nummeret hans da han tok kontakt med meg noen år tidligere.
Jeg kjente et stikk i magen. Hjertet mitt slo raskere, jeg ble nummen i hele kroppen.
Jeg satt på hjemmekontoret mitt på Alexander Kiellands plass, tre hundre meter fra leiligheten hvor jeg ble født, og der jeg hadde bodd de første årene av livet mitt. Klokka var halv tre på ettermiddagen. I gata utenfor var ettermiddagstrafikken i ferd med å ta seg opp. En regnskur hadde nettopp skyllet over gater og fortau, men nå var sola tilbake, og gjestene hadde igjen begynt å fylle opp uteserveringen mellom Uelands gate og Maridalsveien.
Det var over fire år siden sist jeg hadde snakket med pappa. Det hadde vært i det nye huset på Grorud, der jeg hadde prøvd å få ham til å forstå hvor mye han ødela for barna sine, og gi ham en sjanse til å ordne opp i noe av rotet han hadde skapt. To år
senere møtte jeg ham i Skifteretten, da han skulle møte mamma til skilsmisseforhandlinger. Jeg satt stille og lyttet, mens pappa svarte på dommerens spørsmål om skatt, eiendom og formue. Mitt siste minne av pappa er av en mann som ikke vil gi fra seg noen ting.
Jeg visste ikke hvor han befant seg nå. Jeg sa til meg selv at jeg ikke brydde meg, la mobiltelefonen tilbake i lomma og prøvde å finne tilbake til arbeidsroen. Samboeren min, Ingrid, jobbet kveldsvakt på sykehuset. Vinduet sto åpent, jeg trakk inn den friske sensommerlufta og hørte suset fra trafikken som beveget seg på den fortsatt våte asfalten, gjennom rundkjøringen på Alexander Kiellands plass.
Men livstegnet fra pappa hadde ødelagt konsentrasjonen. Plutselig var det som om han var til stede i rommet, som om han så på meg, slik han så på meg da jeg var liten. Jeg kjente igjen følelsen av å være fanget av oppmerksomheten hans, blikket hans som fulgte meg mens jeg spiste, spilte Playstation eller prøvde å bevege meg lydløst fra ett rom til et annet.
Jeg var alltid på vakt når pappa var til stede. Jeg prøvde å gjøre meg så usynlig som mulig, så han kanskje ville glemme at jeg var der, la være å si navnet mitt, be meg komme bort til ham eller kommandere meg ned i kjelleren.
Helt siden jeg var liten, hadde kroppen min navigert etter pappas nærvær. Når han var på jobb, var jeg fri. Når han var hjemme, holdt jeg meg unna eller satt på rommet mitt. Den lukkede døra beskyttet meg fra blikket hans, men jeg kunne aldri være trygg. Det følte jeg fremdeles, der jeg satt i min egen leilighet, 15 år senere, som voksen med samboer, hund og jobb, og så nummeret hans på mobilen.
Det var bare noen uker siden tiltalen mot pappa hadde blitt offentliggjort. Om noen måneder skulle rettssaken starte i Oslo tingrett. Sammen med de tre søsknene mine og mamma, hadde jeg anmeldt pappa for vold. Denne gangen hadde vi klart å holde sammen. Det skulle ikke bli som sist, da bare lillesøsteren min våget å anmelde faren vår, og ble stående alene i rettssalen.
Hver uke kom nye e-poster fra advokaten min, med informasjon om forberedelser og saksgang. Mediene hadde allerede begynt å ta kontakt med forespørsler om intervjuer, kommentarer og deltakelse i podkaster. I tiltalen sto beskrivelser av det pappa var anklaget for å ha gjort, mot mamma, storesøster Maria, meg, lillesøster Inaya og lillebror Murad. I tiltalen var volden hans, skjellsordene han hadde brukt mot oss, og skadene vi fremdeles levde med, effektivt oppsummert.
I avhør hadde vi fortalt om familielivet vårt de tjue siste årene. Vi hadde fortalt om intime detaljer, alt fra hygiene og døgnrytme til matvaner og arbeidsrutiner. I avhørene hadde jeg vært nervøs. Alle gangene jeg var blitt skjelt ut, ydmyket og slått blandet seg sammen med alle gangene jeg hadde sett eller hørt søsknene mine eller mamma bli utsatt for det samme. Det kunne være over tusen hendelser i løpet av oppveksten, som til sammen var blitt til et system av kroppslige reflekser, taus kunnskap om koder og varsler, redsel og usikkerhet. I retten skulle vi fortelle om bare et fåtall hendelser. Vi måtte forberede oss på ubehagelige spørsmål. Hvorfor husket vi ikke flere detaljer? Hvorfor hadde vi ikke hjulpet og beskyttet hverandre mer? Ville ikke venner og familie ha lagt merke til det hvis vi hadde det så ille hjemme?
Kunne det virkelig stemme at vi hadde hatt det så vondt, når vi klarte oss så bra ute blant folk, på skolen, på fritidsaktiviteter?
Hvorfor la mamma ut Facebook-bilder av henne selv og pappa i
romantiske situasjoner, hvis han slo og voldtok henne om natta? Og hvorfor hadde vi løyet til de som ville hjelpe oss, til politi og til barnevernet? Det var så mange år, så mange hendelser, så mye vi hadde holdt skjult. Pappa hadde hele tiden avvist enhver straffeskyld for anklagene mot ham. Vi var avhengige av å bli trodd. Hva ville retten regne som fellende bevis? På kroppen min hadde jeg arr. De kunne være fra pappas slag og spark, men de kunne også være fra fotball, årevis med taekwondo-trening eller lek. Jeg visste ikke hva som var hva.
Da jeg fortalte mamma og onkel Abid at pappa hadde ringt, mente begge at jeg burde ringe ham tilbake. «Du må prøve å finne ut hvor han er», sa onkel. Mamma var enig. Advokaten min var ikke like sikker. «Det er helt opp til deg», sa hun da jeg spurte henne hva jeg burde gjøre.
Etter skilsmisseoppgjøret hadde pappa vært stadig mindre i Norge. Han tok flere og lengre turer til Pakistan, tilbrakte stadig mer tid i landsbyen han var oppvokst i. Der hadde han fått bygget et stort hus med tre etasjer, som ruvet over de små landsbyhusene. Ny, pakistansk kone hadde han også funnet seg.
Jeg ante ikke om han hadde fått barn med henne. Bare tanken ga meg frysninger.
«Han kommer til å stikke av», hadde jeg sagt til advokaten min da tiltalen kom. Hun snakket med politiet, men fikk ingen respons.
Jeg skulle få rett. Den planlagte rettssaken skulle aldri bli noe av.
Ute begynte gatene å tørke etter regnskuren. Jeg la mobilen tilbake i lomma. Av sine fire barn var det meg pappa hadde tatt
kontakt med. Jeg var hans eldste sønn, derfor så han på meg som en slags autoritet, i motsetning til søstrene mine, som han mente var uvesentlige fordi de var jenter. Lillebroren min hadde pappa knapt snakket med siden han flyttet i fosterhjem som liten gutt. Kanskje trodde pappa at han kunne bruke meg til å overbevise de andre om å droppe saken mot ham. Kanskje ville han prøve å få meg over på sin side, eller få meg til å si noe han kunne bruke mot meg. Jeg hadde uansett ingenting å si til ham, og jeg ringte aldri tilbake.
DEN STORSINNEDE
I1993 kom 151 personer fra Pakistan til Norge på familiegjenforening. En av disse var pappa. I Norge ventet hans kone og hans seks måneder gamle datter.
Mamma og pappa hadde fått tildelt en kommunal leilighet i Uelands gate. Langs blokkene strakk den trafikkerte bilveien seg fra Tåsen og ned til det gamle industriområdet Vulkan.
Foran husene, langs fortauet, lå små, firkantede gressplener med noen benker og klatreroser langs veggene. Beveget man seg østover, kom man til Grünerløkka og Carl Berners plass. Gikk man vestover, kom man til Bislett og Homansbyen.
Pappa begynte på norskkurs og fikk jobb som servitør på Malik’s, en nattåpen restaurant rett ved Stortorvet. Han var ny i Norge, men landet midt i hjertet av Oslos natteliv og deltok allerede mer i samfunnet enn mamma – som er født i Norge og vokste opp i samme gate som hun og pappa bodde i på denne tiden. Hun satt hjemme kveld etter kveld, gravid med barn nummer to.
Jeg er født i 1994. Jeg var mine foreldres første sønn, og det første guttebarnebarnet i slekten. Da Maria ble født, hadde gratulasjonene blitt ledsaget av optimistiske kommentarer som «neste gang får dere en gutt» og «dere skal nok få en sønn, hvis Allah vil».
Mamma var 21 år gammel tobarnsmor med ektemann og leilighet. Bare tre år tidligere hadde situasjonen hennes vært en helt annen. Da hadde hun bedt et lokalt feltarbeiderteam på Sagene om hjelp til å komme seg vekk fra foreldrene sine.
Da hun var 18 år, fikk mamma seg kjæreste. Det var ulovlig, og en skam for familien hennes. Feltarbeiderteamet hjalp henne med å komme seg i sikkerhet, bort fra beskyldningene som haglet om familiens tapte ære. Mamma levde slik uten familien sin i noen måneder, helt til kjæresten hennes ikke lenger taklet presset og rådet henne til å dra hjem igjen.
Kort tid etter at hun kom tilbake ble mamma tatt med til Pakistan og giftet bort til en mann hun aldri før hadde møtt. Denne mannen skulle bli min far.
Det var pappa som ga meg navnet Jawad. Navnet betyr «storsinnet». I tråd med islamsk tradisjon, der guttebarn i familien blir tildelt navnet til profeten, fikk jeg også navnet Mohammad, som betyr «prisverdig». Det første etternavnet mitt ble min fars fornavn, Fayyaz, som betyr «sjenerøs», det andre etternavnet ble slektsnavnet Raja, fra den indiske kasten Raj boot, som betyr «kongelig blod». Raja var slektsnavn fra både mammas og pappas side av familien. Raja Mohammad Jawad Fayyaz ble navnet mitt. Kongelig, prisverdig, storsinnet og sjenerøs. Navnet mitt bar løfter om gode ting. Mine foreldre var endelig velsignet med en sønn. Lovet være Allah, Alhamdulillah!
På slutten av 1990-tallet var Alexander Kiellands plass ikke stort mer enn et støvete veikryss. På den ene siden av veien lå en bensinstasjon. På den andre siden lå Ila hybelhus, et overnattingssted for rusavhengige. Slitne menn og kvinner kom og gikk fra den store, gule bygningen, noen av dem hang utenfor den tilhørende kafeen i første etasje, hvor de var velkommen til en kopp kaffe eller en vaffel.
Et steinkast unna oss, i Iladalen, bodde bestefar og bestemor i den samme leiligheten som mamma hadde bodd i da hun var liten. De forgudet Maria og meg. Når de hentet oss på skolen og i barnehagen og tok oss med hjem til dem, ble vi skjemt bort med godteri, sjokolade og iskrem, kyss og klemmer.
Maria og jeg hadde fått streng beskjed om å aldri snakke med fremmede, og aldri bevege oss lenger unna enn at mamma kunne se oss fra stuevinduet. Vi gjorde alltid som mamma sa når vi var ute. Hvis noen fremmede snakket til oss, lot vi være å svare, eller løp og gjemte oss. Resten av livet foregikk innendørs.
Leiegårdene i Uelands gate var i grå mur med rød underetasje. Mamma, pappa, Maria og jeg delte stue, kjøkken og ett soverom. Gardinene i leiligheten var alltid trukket for. Fra taket i stua hang en lysekrone med skarpt, hvitt lys. Gulvet var dekket av et mykt vegg-til-vegg-teppe, der storesøsteren min og jeg pleide å leke mens mamma laget mat på kjøkkenet.
Når pappa var hjemme, lå han ofte på sofaen. Han hadde smale øyne, tykk bart og tykt, svart hår på hodet. På bildene fra da vi var små smiler han aldri, men ser alvorlig inn i kamera med et tilfreds uttrykk. På mange av bildene fra de første årene sitter eller ligger jeg i armkroken hans, rund og smilende.
Maria og jeg var tredje generasjons norskpakistanere. Besteforeldrene våre hadde innvandret til Norge i 1971, fra den lille
pakistanske landsbyen Mohri Sharif. De var del av den første innvandringsbølgen som kom til landet, og de kom for å jobbe og tjene penger.
I Pakistan hadde morfar vært flymekaniker. I Oslo jobbet han på en spikerfabrikk i Nydalen, som han senere kjøpte sammen med flere kolleger. Mamma er født i Norge, men i motsetning til de tre søsknene som hadde hele sin oppvekst sammen med foreldrene i Iladalen, hadde mamma blitt sendt til besteforeldrene i Pakistan som seksåring. Hun fikk aldri noen forklaring på hvorfor hun ble sendt bort, og kom først tilbake til Norge da hun var blitt 13 år. Som en fremmed i sitt eget land, måtte hun lære seg norsk på nytt, få seg nye venner og finne seg til rette på skolen.
Pappa hadde vokst opp i Pakistan, i den lille landsbyen Saaria. Slik historien ble fortalt i slekten, hadde mamma først nektet å gifte seg, men ombestemte seg da hun møtte pappa. Som barn stilte vi ingen spørsmål ved denne historien. Som voksne skulle vi etter hvert skjønne at fortellingen om foreldrene våre var feil på så mange måter.
Utad var mamma og pappa som alle andre norskpakistanske foreldrepar. De var forent i Allahs navn, med definerte roller og tydelig arbeidsdeling. Mamma laget mat, fødte barn og oppdro dem. Hun var nøye med å rekke vasketidene i fellesvaskeriet i kjelleren, og hisset seg opp av fortvilelse når naboer tok vasketiden hennes eller anklaget henne for å bruke mer tid enn hun hadde. Pappa jobbet, spiste maten mamma laget og sov. Av og til snakket han med Maria og meg, lekte med oss eller irettesatte oss. Verken Maria eller jeg ante noen ting om hvordan mamma, allerede før vi ble født, hadde rømt hjemmefra og bedt
om hjelp. Det var ingenting som tydet på at livet hun levde var ufrivillig. Mamma og bestemor var de eneste mødrene Maria og jeg kjente til, og de oppførte seg helt likt. De sto på kjøkkenet, holdt en lav profil når det var andre menn enn far eller bestefar til stede, kjeftet og irettesatte barna sine. De var mødre.
Når vi skulle legge oss, hentet Maria og jeg madrassene våre på soverommet, og redde opp i stua. Maria lå ved vinduet, mens jeg lå ved døra ut til gangen. Så fort vi la oss skulle det være stille. Ingen fikk lage en lyd. Tause lå vi i hvert vårt hjørne av rommet mens vi ventet på å sovne.
Maria var to år eldre enn meg. Hun gikk på skolen, og kunne allerede lese, skrive og regne. Mamma hadde begynt å gi henne oppgaver med husarbeid, og Maria gjorde som hun fikk beskjed om. Hun hjalp til med rydding og vasking, og måtte være nøye med at klærne hennes ikke ble skitne. Hun måtte også passe på meg, noe hun gjorde mesteparten av tiden hun ikke var på skolen og vi ikke var hos besteforeldrene våre.