MAJA LUNDE SKJERM BARNA
Hvordan
teknologien
tok over barndommen
og hva vi kan gjøre for å ta leken og livet tilbake
© 2024 Kagge Forlag AS
Omslagsdesign: Eivind Stoud Platou, Handverk Sats: Dag Brekke, akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g Boka er satt med Fanwood 12/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
Sitater fra engelsk er oversatt av forfatteren selv.
ISBN: 978-82-489-3656-5
Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til alle partilederne
Jonas Gahr Støre
Erna Solberg
Trygve Slagsvold Vedum
Sylvi Listhaug
Kirsti Bergstø
Guri Melby
Marie Sneve Martinussen
Olaug Bollestad
Arild Hermstad
Hva venter dere på?
Innhold
Del 1: En ny barndom
Det finnes en stor og likevel helt offentlig hemmelighet. Alle mennesker har del i den, alle vet om den, men de færreste skjenker den noen gang en tanke. Folk flest tar den for gitt og synes ikke det er noe spesielt å undre seg over. Denne hemmeligheten er tiden.
(Michael Ende, Momo, kampen om tiden)
Timeblomstene som forsvinner
Bring the world closer together, sier Mark Zuckerberg. Men teknologien vi omgir oss med og holder fast i, bokstavelig talt, bringer oss ikke nærmere hverandre. Den skaper avstand, fører til ensomhet. Og de som rammes hardest av denne digitale ensomheten, er ungene våre.
I det siste har jeg ofte tenkt på Michael Endes Momo, eller kampen om tiden, som gjorde sånt inntrykk på meg da jeg var barn. I boka dukker det en dag opp noen grå herrer i en navnløs storby. De er ute etter menneskenes tid og tilbyr tidskontrakter. Gradvis spises timene og minuttene opp, de fordufter. Menneskene rekker ikke lenger å gjøre alt det som betyr noe for dem, bare det de absolutt må. Livet deres blir fattigere, tristere og forferdelig stressende. I boka visualiseres tiden som timeblomster. De grå herrene stjeler disse timeblomstene, for selv å bruke dem. Slik stjeler de også menneskenes liv, «for tid er liv. Og livet bor i hjertet».1
Ville jeg blitt forfatter hvis jeg vokste opp i dag? Det hender jeg forestiller meg ni år gamle Maja, på det rotete rommet mitt, fullstendig oppslukt i en fantasiverden gjennom lek eller tegning.
Hverdagen var ikke fylt med fritidsaktiviteter. Jeg hadde tid til å være alene i hodet mitt, time etter time der inne på rommet, og mye tid til å vandre gatelangs med venninner, henge i bakgården eller sykle ut i skogen. Jeg var et lekende barn, gikk aldri tom for ideer. Orkestrerte småbrødrene mine hos pappa i dramatiske leker, skapte egne verdener med venninnene. Sommerferiene var lange og begivenhetsløse, vi hadde dårlig råd. De ga meg enda mer tid til å være i fantasiens verden.
Etter hvert tok bøkene stadig mer plass. Jeg leste og leste og leste. Mamma prioriterte bøker fremfor det meste annet. Tomt på bankkontoen, fullt i bokhylla.
I bøkene fant jeg igjen fantasiverdenene mine. Og så begynte jeg å skrive fortellinger. De handlet om naturen, det nære i det store, fremtid, familie. Noen av dem bemerkelsesverdig like det jeg skriver i dag.
Alt jeg har skrevet, begynte den gangen.
Jeg kan virke som en romantisk nostalgiker når jeg beskriver min egen barndom, og jeg hører kritikernes stemme: Hun forstår ikke at verden er annerledes nå, at det digitale er kommet for å bli. Men jeg fikk noe den gangen som jeg ser at mine egne unger, og de fleste andre barn i dag, går glipp av. Tid.
Sekunder, minutter, timer. Til å leke, tegne, dagdrømme, lese, surre rundt, bare være. Gjennom all denne frie tiden vokste forestillingsevnen min frem, og fortellingene spiret. De modnet med meg, fant en form, ble et språk, en stemme.
«Nostalgi» er dannet av de greske ordene nostos og algos.
Nostos betyr hjemkomst og ble ofte brukt i gresk mytologi om heltens tilbakevending til opprinnelsesstedet, til alt han kom fra, når kampen var over og monstrene beseiret. Da ventet Penelope på Odyssevs, da fikk han endelig trygghet og ro. Ordet peker på den sterke følelsen av å høre til, være en del av noe, bevegelsen fra det utsatte, skremmende, ensomme til det trygge, rolige fellesskapet med flokken, det fellesskapet vi trenger for å overleve.
Algos kan oversettes til smerte, både fysisk og emosjonelt, eller også lengsel.
Nostalgi er altså en smertefull lengsel etter å vende hjem, etter å være en del av fellesskapet, en lengsel etter samhørighet.
Jeg vil gå til forsvar for nostalgien; jeg har denne følelsen fordi det nettopp er opplevelsen av samhørighet som står på spill.
Både vi og barna våre lever i tett symbiose med avansert teknologi, med teknologi som leverer prosesser så like menneskelige tanker at det noen ganger er vanskelig å se forskjell. Vi er allerede kyborger – krysninger mellom levende vesener og maskiner. Mobilen, internett, har blitt en forlengelse av hjernen. For barna våre også. De er konstant pålogget en grenseløs verden og kan kommunisere med flere hundre mennesker hver dag. Likevel er de mer alene enn før. De har meldingsutvekslinger mer enn fysiske samtaler. De har mistet tid sammen med hverandre.
Det hender jeg drømmer om at skjermene ikke fantes. At ungene mine kom hjem fra skolen og møtte et hus uten
digitale enheter. At de ikke kunne slenge seg ned foran tv-en i timevis, skru på PlayStation og forsvinne i et spill, at de ikke kunne åpne skole-pc-en under dekke av å gjøre lekser, for så å forsvinne inn på YouTube. At de ikke kunne ta frem mobilen mens de spiste formiddagsmat og sveipe seg gjennom hundre meningsløse reels som tok oppmerksomheten vekk fra smaken på maten, rommet rundt dem, egne tanker, kroppens tilstedeværelse i verden.
Jeg lurer på hva de ville gjort. Om de i kjedsomhet ville nærmet seg bokhylla, på måfå lett mellom titlene, tatt ut en bok. Åpnet avisen på bordet. Om de ville grepet en penn og begynt å tegne, gått ned i boden og lett etter verktøy, snekret et underlig byggverk, satt på en klesvask (det er jo lov å drømme), funnet frem en kakeoppskrift i en kokebok, begynt å bake, eller tatt på seg skoene, gått ut, forsøkt å finne andre som kjedet seg like mye, vandret omkring, truffet flere ungdommer, lekeslåss, spilt fotball, knuffet, flørtet, lekt boksen går.
Ja, jeg er en av dem som drømmer om at ungene leker mer boksen går.
Jeg drømmer om at ungene mine får mer tid til å bare gjøre ingenting. Nei, ikke ingenting, men til å gjøre sine egne ting. Barn og ungdom i dag mister tid til å gjøre alt det som drives frem kun av dem selv, av den prikkende følelsen vi kaller kjedsomhet. Den følelsen som får dem til å gjøre dumme ting, kloke ting, morsomme ting, store ting, ting de vokser på. Og enda viktigere, den følelsen som driver dem sammen.
Det pågår en kamp om tiden vår. Og tiden til barna våre.
Det er som om de grå herrene har begynt å stjele den.
Men virkelighetens grå herrer har ikke dress og røyker ikke sigar. De bruker flashy joggesko, har bordtennisbord på kontoret og bor i Silicon Valley og Beijing. Og de er strenge med skjermtiden til sine egne barn.2
Om tro og viten
Jeg tror – to ord som brukes litt for ofte i diskusjonen om barn og skjerm. Mine egne studier av feltet startet også med de to ordene. Jeg tror vold på film fører til aggressiv atferd. Med det utgangspunktet skrev jeg i 1998 en mellomfagsoppgave i psykologi med tittelen «Massemedier, påvirkning og aggresjon». Da den brennsikre 23-åringen fordypet seg i emnet, viste det seg at hun tok feil. Det fantes ingen klar sammenheng mellom vold på film og aggresjon, svært mange andre faktorer spilte også inn. Jeg forstod at jeg hadde vært rammet av det man innenfor medievitenskapen kaller moralsk panikk. Og senere, da jeg begynte på hovedfag i medier og kommunikasjon, ble min gamle skepsis slipt fullstendig bort.
Mediefaget hviler på en nøytral, ikke-fordømmende holdning til alle medier, og jeg gjorde denne holdningen til min egen. Jeg begynte å se på teknologiske nyvinninger som spennende objekter for analyse.
I digitaliseringsdebatten settes det ofte opp et skille mellom teknologioptimister og -pessimister, gjerne kalt ludditter, etter en bevegelse i England på 1800-tallet, hvor arbeidere ødela maskiner i protest mot den industrielle revolusjon. Flere av skoledigitaliseringens fedre og mødre er selvutnevnte teknologioptimister. Men å være optimistisk innstilt til noe du
ennå ikke aner hva er, er i beste fall naivt. I verste fall farlig. Vi bør alltid vurdere ny teknologi med edruelighet. Særlig når vi vet at noen har store penger å tjene. Og det er det stort sett alltid noen som har på teknologi.
Både pessimisme og optimisme bygger på tro. «Jeg tror det digitale har kommet for å bli» er kanskje den mest gjentatte setningen i diskusjonen om teknologi.
Selv ønsker jeg meg bort fra optimisme og pessimisme i skjermdebatten. Jeg vil at vi skal bli empiriske, forskningsbaserte. Vi må teste og evaluere, og ikke ta teknologien i bruk før vi har faktisk kunnskap om hvordan den fungerer, hva den gjør med oss, hvilke konsekvenser den har, hva den går på bekostning av, og nøyaktig hva vi ønsker å oppnå. Dessuten, og enda viktigere, må vi ta den i bruk fordi vi har et reelt behov, ikke fordi vi ønsker å bruke teknologi for teknologiens skyld.
Jeg vil at vi skal vekk fra en polarisert debatt hvor man er «for eller imot skjerm».
Når vi snakker om barn og teknologi, kan vi ikke være først i rekka, men best i klassen.
Skal vi komme dit, kreves nøytralitet, ro og nøkternhet.
Det har ikke vært noe nøkternhet til stede da vi digitaliserte barndommen. Vi har kjøpt inn dingser til ungene våre med samme forelskelse vi kjente da vi aller første gang stod med det hvite, smekre Apple-produktet i hånda, den gangen vi begeistret trykket og sveipet i vei og knapt kunne fatte hva som var mulig å få til på denne tryllegjenstanden. Verden åpnet seg for oss som et stort gap, og vi lot oss sluke.
Det er ikke bare forelskelse som har drevet oss, det er også en redsel for å «ligge bakpå». Være gammeldags.
Vi har trodd at bruk av digital teknologi er det samme som å følge med i tiden. Og hvem ønsker ikke å følge med i tiden?
Men vi glemte det aller viktigste spørsmålet: Blir barndommen og ungdomstiden bedre?
Lekeplasser har internasjonale standarder for at barn ikke skal skade seg, barn polstres og sikres, med hjelm, belte og knebeskyttere. Bilene våre har airbager, og moderne barneseter er så komplisert at du trenger ingeniørutdanning for å feste dem. Vi følger barna våre med digitale argusøyne gjennom smartklokker og apper, og vet alltid hvor de er og hvem de er sammen med.
Likevel har vi latt ungene slippe fri i algoritmenes verden.
Der sitter barnet vårt, på rommet sitt, som burde være det tryggeste stedet på jord, mens en mann kommer inn og slenger et tau i taklampen for å ta livet av seg, to gutter skyter hverandre, et par med barberte kjønnsorganer bedriver kjærlighetsløs penetrering, en jente gir detaljerte beskrivelser av hvordan du kan sulte deg uten at foreldrene dine merker det, en macho type forklarer hvorfor mannen er overlegen kvinnen og fortjener å ha flere elskerinner på én gang, og tjue influensere sminker seg og forteller barnet hvordan det skal bli en vakrere versjon av seg selv, samtidig som de anbefaler produkter til tusenvis av kroner.
Der sitter barnet vårt og lar seg skremme og underholde, mens timene forsvinner. Alle disse timene som er et liv.
Der sitter barnet vårt, pålogget verden, men likevel fullstendig alene.
Hei, jeg heter Maja og jeg er infoholiker
Jeg har tre sønner, født i 2004, 2008 og 2010. Mens den eldste vokste opp samtidig som den digitale teknologien gradvis tok større plass, er den yngste en såkalt digitalt innfødt. De er prøvekaniner, alle tre, i det digitale barndomslaboratoriet. Slik jeg også er det, som forelder, som menneske.
Mens jeg skriver dette, kjenner jeg en lett smerte i skulderen, og høyrehånda verker etter altfor mange timer med tommelen sveipende raskt over skjermen. Jeg har ikke anlegg for avhengighet ellers. Verken for sigaretter, narkotika, alkohol eller mat. Likevel har internett taket på meg.
Når ikke jeg, en relativt selvdisiplinert og forholdsvis harmonisk 49-åring, klarer å holde avhengigheten i sjakk, hvordan i alle dager skal unger klare det da?
Jeg forsøker å regulere bruken med skjermtidsapper på både pc og telefon, men jeg er ekspert på å lure meg selv.
Dansen på internett går i en evig sirkel av «skal bare». Jeg er klar over min egen avhengighet av de lette dopaminrushene som utløses i hjernen hver gang noe engasjerende dukker opp i feeden eller meldingsboksen. Når ungene sier «nå står du med telefonen igjen», skynder jeg meg å legge den unnskyldende
bort. «Der ser dere», sier jeg, «jeg er avhengig, jeg også.» Og jeg misliker intenst dette ved meg selv, at jeg ikke har kontroll. Skjermskam, kaller jeg det, den følelsen av selvbebreidelse og utilstrekkelighet som oppstår når jeg innser at jeg lar digitale fristelser dominere egen tid og oppmerksomhet på bekostning av aktiviteter jeg har mer lyst til å drive med, og dermed svikter mine egne idealer. Skjermskammen er en vond, indre konflikt.
Men er det så farlig? Jeg skal jo bare sjekke været, nettaviser, e-post, meldinger, Facebook, Instagram, bare én gang til, ett klikk til, det ene klikket har vel ingenting å si? Og alle lever jo sånn som dette? Da kan det vel ikke være så farlig?
Kognitiv dissonans er et fenomen som oppstår når handlingene våre ikke er i tråd med verdiene. Vi må endre en av delene for å oppnå indre likevekt. Det kan være lettere å endre egne verdier, altså fortelle seg selv at mye skjermbruk ikke er så farlig, enn å endre handlingen, selve skjermbruken.
Jeg vet jo egentlig at hvert eneste klikk teller. Arbeidsprosessen blir dårligere av mine mange unødvendige digitale sidesprang. Den evige selvdistraheringen ødelegger gleden over arbeidet, tapper det for mening. Dessuten rammer mobilbruken min dem jeg er glad i.
I perioder med overskudd klarer jeg å gjøre noe med avhengigheten: Jeg står imot, lager meg systemer, husker å skru på appen Freedom (jepp, den heter det) som stenger meg ute fra internett. Og jeg klarer å legge telefonen i et annet rom.
Men så, når jeg er sliten, stressa, trist, havner jeg i internettets runddans igjen. Algoritmene byr opp, jeg tar mobilen i hånda og lar meg viljeløst lede mens jeg misliker meg selv.
Mobilen er som en dårlig partner, som suger energien ut av meg, men som jeg likevel ikke klarer å komme meg vekk fra. Jeg har lyst til å kyle den i veggen, men jeg fortsetter å surfe.
Og velger vekk den gode jobbingen, og alt det andre jeg har lyst til å fylle livet med.
Jeg vil ut av denne runddansen, men jeg vet ikke hvordan.
Enda mer vil jeg at ungene mine skal ut.