Skjulte djevler by Kagge Forlag

EIRIK JENSEN & THOMAS WINJE ØIJORD Attentatet (kriminalroman, 2016)

EIRIK JENSEN På innsiden. Historien om mitt politiliv (dokumentar, 2015) i samarbeid med Thomas Winje Øijord

THOMAS WINJE ØIJORD Kongeriket Norge (roman, 2007) Hatten og andre forstyrrende momenter (kortprosa, 2004)

EIRIK JENSEN THOMAS WINJE Ã&#x2DC;IJORD SKJULTE DJEVLER Kriminalroman

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Nils Olsson | Oink Kart omslag: Tar utgangspunkt i Google Maps, i henhold til gjeldende avtalevilkår. Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen book cream 70 g Boka er satt med Sabon 11|14 Trykk og innbinding: Livonia print | Latvia ISBN: 978-82-489-2129-5 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Tsjetsjenere og georgiere, som sicilianere og napolitanere, har hatt en uproporsjonert stor rolle i underverdenen. Den største tsjetsjenske mafiaen, Obshina, har tjent mye penger på bankran, kidnappinger og hvitsnippforbrytelser. – BBC Antakelig finnes det ingen andre regioner i verden som kan vise til en såpass tragisk og voldelig historie som Tsjetsjenia og resten av NordKaukasus. […] Tusener av tsjetsjenere har flyktet fra regionen de siste 20 årene, og av og til tar de den vanskelige historien med seg videre. Europeiske og amerikanske myndigheter følger med på den alarmerende utviklingen og den brutale taktikken fra den såkalte tsjetsjenske mafiaen de siste årene. De siste 1000 årene i regionen handler i hovedsak om okkupasjon, gjengjeldelser, vold mot sivile og konflikter mellom islam og kristendom – fra Djengis Kahn og Timur Lenk og fram til i dag. – Fox News I Tsjetsjenia er det grupper med maskerte menn som vet at de har stor grad av straffefrihet. Man kan spekulere rundt deres tilknytning til Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov, men det som er sikkert, er at de vet at de kan gjøre det de vil […] – Aftenbladet Veldig mye av det vi ser dukker opp i forbindelse med straffesaker er at man har en annen konfliktløsningsmodell når man kommer fra Tsjetsjenia enn fra Norge. – NRK Det var også en tsjetsjensk separatistgruppering, under ledelse av Sjamil Basajev, som trolig stod bak Beslan – dramaet på Barneskole nummer 1 i den nord-ossetiske byen i september 2004 – hvor 338 mennesker ble drept, hvor 155 av dem var barn. – NRK Men verst er det for sivilbefolkningen, som er under tredobbelt ild – fra russiske soldater uten disiplin, fra tsjetsjenske grupper som også slåss innbyrdes og fra en mafia som gjennomsyrer alt som er igjen av økonomisk virksomhet. – Ny Tid

og en stigende tone. Langt borte. Sjur Holt glippet med øynene, men det var som å fokusere i tung tåke. Nærmest ubevisst strakk han seg mot lyden. Armen ble hindret av noe. Hele kroppen buttet som om han var bundet, og Sjur kjente tilløp til panikk. Han gjorde et byks og tvang øynene opp, og i samme sekund som tåken lettet, seg han sammen igjen, husket at han lå i soveposen under skrivebordet. Lyden ga seg ikke, men tiltok i styrke. Sjur ålet armen opp mot åpningen, og med søvnnumne fingre fant han glidelåsen og dro den ned. Kjølig luft strømmet mot kroppen. Han var svett. Øm av det harde gulvet og det tynne liggeunderlaget. Soveposen var altfor varm til innendørs bruk. Det ble ikke nok søvn om dagen. Strengt tatt ikke nok av noe. Kanskje med unntak av arbeid. Det var det for mye av. Så lenge han målte arbeidet i timer og ikke i resultater. Hvis det var resultater som telte, var det ikke nok jobb engang. Ikke jobb, ikke trening, ikke kosthold, ikke fritid. Ingenting. Sjur kom seg opp i sittende stilling. Kikket etter telefonen. Så for lite av skrivebordsplaten. Gjennom det åpne vinduet hadde vinden flyttet rundt på løse papirer i løpet av de tre små timene han hadde vært bevisstløs. Rundt ham lå utskrifter – bilder, logger og rapporter. Rotet var komplett. Det spilte mindre rolle. Slik det hadde vært de siste ukene, kunne han bare pakke sammen hele avsnittet

EN RYTMISK DURING

for spesielle operasjoner og reise hjem. Legge seg i en skikkelig seng. Han kom seg på beina. Telefonen var ikke på skrivebordet. Lyden hadde nådd maks volum. Sjur dreide rundt. Radiatoren under vinduet. Korktavlen på veggen. Bokhyllen. Der var den. Av. Sjur lyttet. Det var tyst utenfor. Han kikket på klokka. 03.30. Dro på seg bukser, skjorte og sokker. Unnlot å lukte på klærne. Hengte soveposen over skrivebordsstolen, rullet sammen liggeunderlaget. I fellesarealet var det bare én ting som manglet: kaffe. Sjur vurderte mulighetene. Til slutt ga han faen. Rotet i søppelbøtten. Trakk opp et filter med fuktig kaffegrut. Stappet det ned i trakteren, fylte i vann og fyrte opp. Væsken som sakte, men sikkert dryppet ut av filterholderen, var i en ubestemmelig farge og hadde syltynn konsistens. Han fylte en halv kopp. Tømte den i seg. Gysningene jaget gjennom kroppen. Resten helte han i vasken. Sjur småløp gjennom de tomme korridorene mot gymsalen. Lukket seg inn og nikket til en morgenfugl som løp på tredemøllen på mesaninen over ham. Hørte lyden av en annen natterangler som løftet vekter i lokalet til venstre. Satte kursen mot garderoben. Skapet, merket «SO. IKKE RØR.», var strengt tatt ikke hans skap, men siden folk hadde respekt for avsnittet, var det ingen som hadde våget å klippe låsen. Han fant sjampoen, skyllet kroppen i dusjen, tørket seg med et håndkle som han hengte tilbake i skapet, og åpnet nok en pakke underbukser og sokker han hadde kjøpt i bunkevis i butikken bak politihuset. Hvor mange pakker hadde han handlet inn? Tjue? Tretti? Det var allerede begynt å bli tomt.

Sjur løp nedover trappene mot garasjeanlegget. Tok to og tre trinn av gangen. Nøkkelen sto i tenningen. Oslo sentrum. Sommernatt. Tørr asfalt, grønne trær, nesten brune i blandingslyset fra gatelyktene og morgengryet. Sjur trampet inn gassen. Holdt det gående over røde lys. Nesten ingen ute. En uniformert bil la seg inn bak ham. Så ut som hundepatruljen. Sirener og blålys. Sjur flashet et par ganger med sine egne lys. Patruljen svinget av, og Sjur hadde fritt leide opp og ut av gryta. Det tok ikke lang tid før han var ute på motorveien mot Gjelleråsen. Han skrudde på anlegget. Husket ikke hvilken plate som sto i den gamle cd-spilleren, men snart ble kupeen fylt av skranglete toner og støy. Scott H. Biram. Et helt orkester i én mann. Sjur lente seg tilbake. Lot turtallet stige. Bussen kom ingensteds fra. Som om Sjur hadde sovnet med øynene åpne. Plutselig lå han bak Time-ekspressen, ikke foran, slik han hadde planlagt. Bussen hadde bare noen meter igjen til holdeplassen. Den hvite metallkroppen blinket til siden. Hindret innsynet, og Sjur kunne ikke se om Azad sto og ventet. Men han visste det. Azad var lojal og full av dårlig samvittighet. Selv nå, etter å ha gått i dekning de siste ukene, etter å ha vært like umulig å få i tale som alle andre gangstere i Oslo, var det helt sikkert at mannen gikk på bussen i dette øyeblikk. Sjur hadde forsøkt å være tålmodig, vente på nettopp denne sjansen, og så kom han tre sekunder for sent. Han senket farten. Over til plan B. Sjur lot bussen blinke seg ut og fulgte etter gjennom boligområdet. Etter en sløyfe var bussen tilbake på veien igjen. Sjur tok ikke sjansen på å stanse den midt blant 9

blokkene på Vestli. Ville ikke at Azads kompiser skulle legge merke til blålys. Eller Azad, for den saks skyld. Mannen holdt den månedlige bussturen så hemmelig som mulig, og Sjur skulle ikke være den som blåste opplegget. Men nå, etter fem–seks kilometer på riksvei 4, fikk det være nok. Sjur smelte på blålysene som lå skjult i grillen og nedre del av frontruten. Sirener også. La seg ut til venstre og tilbake igjen, foran bussen. Blinket til høyre og bremset rolig ned. Bussjåføren tok hintet. Da de sto stille, gikk Sjur rett mot bussen. Sjåføren hadde allerede åpnet døra. Sjur roet tempoet. Gikk de første trinnene opp mot midtgangen og kikket forsiktig mellom seteradene. «Stopp!» ropte en skingrende stemme. «Gå tilbake! Nå!» Selv om språket var gebrokkent, var beskjeden umulig å misforstå. Dessuten hadde mannen en pistol. Så ut som en eldre Glock, og han pekte den rett mot Sjur, som automatisk tok seg til hoften, men innså at han i morgen ørska ikke hadde tatt høyde for våpen. «Jeg skyter!» Den dårlige nyheten var at Azad var hysterisk. Den enda dårligere nyheten var at bussen var halvfull av passasjerer, og at noen av dem til og med var årvåkne nok til å ville komme seg av Time-ekspressen før den rabiate pakistaneren begynte å skyte. Den gode nyheten var at mannen tross alt var Azad – og Sjur kjente ham. Han var slett ingen blodtørstig terrorist. «Ro deg ned!» ropte Sjur. Han brukte sin beste politistemme, høy, fast og befalende. «Det er meg. Dere andre: Bli sittende. Politiet er her. Dette går bra. Ingen grunn til panikk.»

Hvis Azad var bevæpnet nå, på vei for å møte barna, som nesten ingen i gjengmiljøet kjente til, så var han temmelig paranoid. «Hør på meg, kompis», sa Sjur. «Du har to valg: Enten kan du fortsette med det du holder på med. Da kommer jeg til å skyte deg. Eller du kan legge fra deg våpenet, sparke det hitover og si unnskyld til de snille menneskene om bord på bussen. Bilen står utenfor, jeg kan kjøre deg resten av veien.» Sjur lot det gå noen sekunder før han våget seg de siste trinnene opp og stilte seg bredt i midtgangen. Det fikk bare briste. Han så Azad rett i øynene. Eller bære. Den digre mannen sto rolig. Våpenet pekte fortsatt rett fram. Flere av passasjerene krøket seg sammen mot vinduet. Tittet med vidt oppsperrede øyne fra Sjur til Azad. Én peste høylytt, brystet hevet og senket seg i et heftig tempo, mens en annen lå og sov med digre øreklokker. Alle så mer eller mindre etnisk norske ut. Det var bra. Altså ingen potensielle medlemmer i Brotherhood eller Freaky Creeps eller andre etniske gjenger som det var nødvendig for Azad å dra i gang et skuespill for. Heller ingen mediekåte bloggere med kameratelefonen mellom seteryggene. «Kom igjen, nå», sa Sjur med senket stemme. «La oss avslutte mens vi fortsatt kan gjøre det på en hyggelig måte.» Azad var stødig på hånda. Blunket ikke. Sjur var ikke i tvil om at han kunne klemme inn avtrekkeren – både én og tre ganger, men det var ikke nødvendig, og Azad skjønte det. Mannen var oppegående, tross livet han var en del av. Azad trakk plutselig på skuldrene. Sjur spente seg. Uten at han selv kontrollerte det, gjorde musklene seg klare til å kaste resten av kroppen hans ut av døra. Bort fra kulene.

Men Azad fortsatte bevegelsen. Løftet underarmen. Holdt håndflaten mot Sjur. Liksom uskyldig. Smilte. Han la pistolen på det blå teppet i midtgangen. Sparket den mot Sjur. Våpenet klinket et par ganger mellom seteradene, som en pingpongball, men stoppet til slutt bare noen centimeter fra Sjur, som plukket opp pistolen. Standard Glock 17. «Kom, da», sa Sjur og gjengjeldte smilet. Han nikket mot døra. Så hevet han stemmen: «Beklager dette. Virkelig. Heldigvis er våpenet kun en replika, kan ikke skyte så mye som en klinkekule. God tur videre.» Sjur viftet med Glocken som for å vise hvor ufarlig den var. Til bussjåføren hvisket han: «La oss holde dette mellom oss, hva? Skulle du trenge en tjeneste en gang, bare ring meg.» Han fisket fram et krøllet visittkort fra baklomma og la det i fanget på den skjelvende sjåføren, som bare nikket. Da Sjur satte seg i bilen, dro han sleiden på Glocken tilbake. Det skinte blankt fra patronen i kammeret. Han løsnet magasinet, rykket hardere i sleiden og nappet til seg patronen som sprang fra våpenet og ut i luften. Alle delene forsvant under setet i samme øyeblikk som Azad krøket seg sammen og kom inn passasjerdøra. Sjur fikk så vidt dratt unna noen av hundeposene til Duke, før pakistaneren satte seg. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet. Den digre rottweileren hadde vel snart glemt ham. Hadde det ikke vært for naboen, måtte han ha kvittet seg med dyret. «Hva var det der?» spurte Azad. «Det er vel mitt spørsmål. Hva faen var det der?» Sjur trampet inn gassen og spant ut fra veiskulderen. Unngikk

så vidt en passerende bil, som tutet vilt med hornet. «Er du bevæpna på vei til barna? Hva skjer?» «Ingenting.» Azad kikket ut av vinduet. «Tror du at du kan peke på meg med en jævla pistol?» Sjur kjente at han var sint nå som situasjonen hadde roet seg. «Visste ikke at det var deg.» «Du så rett på meg. Det var ikke ment som et spørsmål, du kan tolke det som en beskjed om aldri å gjøre noe sånt igjen.» Sjur vekslet mellom å kikke på veien og samtidig få et inntrykk av Azad, men det var vanskelig å lese ansiktet der pakistaneren satt vendt mot passasjervinduet. «Trent i det siste?» Sjur dunket en hånd i brystet på Azad. Skuddsikker vest. Han svarte ikke. Sjur gasset opp. Dro over i venstre fil. Duvet framover i 150. «Jeg er sliten», sa Azad endelig. Han åpnet en glipe i vinduet og tente en sigarett. «Dette er ikke for meg lenger.» «Det er jeg helt enig i. Det der, på bussen nå nettopp, det kan vi trygt kalle en overreaksjon.» «Det er ikke det jeg mener», sa Azad. «Det var ingen overreaksjon heller. Tro meg. Bare vent. Tiden som kommer –» «Jeg har gitt deg flere tilbud. De står fortsatt ved lag.» «Ikke for å være frekk, men jeg driter i tilbudene dine. For å si det sånn, du er ikke min vei ut. Du er veien til grava. Det vet du jævlig godt selv.» «Jeg kan hjelpe deg. Jeg hjelper deg jo nå.» «Satt helt fint på bussen, jeg. Hadde kjøpt billett og alt mulig.»

«Er vel ikke lov å røyke på bussen?» Sjur nikket mot sigaretten mellom leppene til Azad. «Er vel ikke det.» Azad smilte. «Jeg liker deg. Du er ålreit.» Det ble stille. Sjur holdt tilbake. Lot Azad tenne enda en sigarett. «Vet du hvorfor jeg ville snakke med deg?» sa Sjur endelig. «Egentlig ikke.» «Jeg må vite hva som skjer. De siste månedene, jeg mener, jeg har ikke opplevd maken. Dere har jo gått i dekning alle sammen.» «Dere?» spurte Azad uten særlig innlevelse. «Du skjønner hva jeg mener. Alle holder kjeft, bare gjemmer seg dagen lang. Jeg får jo ikke et kløyva ord ut av narken i Skippergata engang, langt mindre kilder og informanter. Jeg vil vite hvorfor du må ta med deg en føkkings Glock når du skal besøke barna.» «Kan ikke hjelpe deg der», sa Azad. «Sorry.» Sjur kremtet. Ventet før han fortsatte: «Hva med broren din? Hvor er han blitt av?» «Vet ikke.» «Kom igjen. Det siste jeg hørte, var at ingen hadde sett sjefen på flere dager.» «Trodde ikke folk snakka med deg, jeg.» «Visste du forresten at det er våpenamnesti på gang? Jeg kan levere inn Glocken for deg. Ingen spørsmål, bare ‘tusen takk’.» «Jeg trenger den.» Sjur lo. «Tror du jeg gir deg våpenet tilbake?» Azad svarte ikke. «Vær glad du slipper såpass billig unna.»

De begynte å nærme seg Grua, der eksdama til Azad bodde med de to barna deres. Han hadde plassert dem godt utenfor sentrum, holdt dem skjult for gjenglivet i hovedstaden. Sjur roet ned trykket på gassen. Det var ingen grunn til å komme kjappere fram enn nødvendig, særlig ikke når Azad var såpass tilbakeholden. Historien så ut til å gjenta seg. Det var ikke rart han ikke sov mer enn noen få timer hver natt. Denne ubehjelpelige følelsen av å stå utenfor hadde han aldri hatt før, ikke så lenge han hadde drevet med informanter i Oslo. Sjur hadde alltid visst noe, hele karrieren hans gikk ut på kunnskap. Nå var han plutselig blitt døvblind. «Jeg prøver å se på forholdet vårt som en slags symbiose. Noen er kriminelle, noen er politi. Vi er temmelig avhengige av hverandre. Uten oss hadde det ikke vært noe lovløst samfunn for dere å boltre dere i. Når det virkelig blir lovløst, da pleier dere å komme trekkende. Vil ha hjelp. Har plutselig noe å tilby. Dette her», Sjur pekte mellom seg selv og Azad, «begynner å bli ensidig nå.» «Jeg har aldri bedt deg om en dritt», svarte Azad. «Jeg sa jeg var sliten. Det er sant. Jeg vil ut. Men ikke på dine premisser.» Han dunket seg lett i den skuddsikre vesten. «Ballen har begynt å rulle. Det er ikke så lenge til jeg er ute av gamet. Da skal jeg love deg én ting – det blir faen ingen symbiose annet enn mellom meg og barna. Har du barn?» «Nei.» «Da har du ingenting. Hva skal du gjøre når alt dette er over?» «Hva da ‘alt dette’?» «Spillet. Du er så dypt inni det at hele den jævla symbiosen er komplett. Ta et hint. Trekk deg unna. Jeg går,

mens jeg fortsatt kan. Barna er små – det eneste forholdet jeg kan redde.» Sjur fikk lyst på en sigarett. Måtte kjempe for å motstå trangen til å bomme. «La oss snu på det», sa han. «Hvis du forteller meg hvorfor du må gå rundt med Glock og vest, så kanskje jeg kan bidra med noe.» «Dette vil du ikke vite noe om. Framover har jeg ett råd til deg: Lukk øynene når bråket begynner. Ikke åpne dem før det er stille.» «Det er stille, Azad.» «Det er bare stille før regnet kommer.» «Før stormen?» «Før dommedag. Du kan slippe meg av her. Jeg går resten av veien. Ikke oppsøk meg igjen. Jeg kødder ikke. Jeg er på vei ut. Trenger ikke din hjelp.» Sjur ga opp. Sakket av på farten og rullet inn til siden. Den digre pakistaneren smalt døra igjen bak seg, men ble stående et par sekunder utenfor bilen. Nærmest motvillig bøyde han seg mot vinduet. Sjur rullet det ned. «Det er krig», sa Azad. «Alle ruster opp. Eller går i dekning.» «Hvor er slagmarken?» Dette var det nærmeste Sjur var kommet etterretning på flere måneder. «Vet ikke», svarte Azad. «Det er derfor jeg tar enkelte forholdsregler. Jeg og alle andre.» «Du vet noe. Hvem i helvete er det som kan skremme Brotherhood til stillhet? Og sjefen? Vet du ikke hvor din egen bror er?» Azad trakk på skuldrene. Han så trist ut. Dro hetta over hodet og begynte å gå bortover veiskulderen. Den skudd sikre vesten stakk ut som en misdannelse over ryggen.

Sliten var en riktig beskrivelse. Mannen hadde i det minste selvinnsikt. Azad forsvant med lut nakke rundt neste sving. Sjur ble sittende. Det var et trist syn, som om typen hadde gitt opp. Sjur fikk en fĂ¸lelse av ĂĽ ha gjort noe feil, kanskje han skulle gitt Glocken tilbake.

1 over Aker Brygge. Bare de mest ivrige blant finanseliten hadde funnet veien fra parkeringshuset under det fasjonable hotellet The Thief og opp i grålysningen. Slanke, velkledde skikkelser som hastig skrittet over plassen og forsvant inn i en av de mange bygningene. En liten brunrotte stakk snuten forsiktig opp fra et av kumlokkene. Værhårene dirret i den varme sommerluften. Snuten dreide først i én retning, så i en annen. Etter noen forsiktige sekunder presset krabaten seg mellom en brist i metallristen. Den tynne kroppen ristet av seg vannet fra kloakken, halen falt sakte til ro, og snuten fikk igjen fatt på dunsten som gjorde rotta interessert i utgangspunktet. Og så, som i et øyeblikk av overmot, løp den de siste par meterne framover og begynte å lepje i seg den seige væsken som dryppet under benken. «Sover han?» Rotta stoppet midt i måltidet. Trengte ikke vende øynene mot lyden, skjønte umiddelbart at måltidet var avsluttet, og den brune kroppen forsvant tilbake under kumristen. «Var det en rotte?» spurte den yngre vekteren. «Det må du venne deg til hvis du skal jobbe her. Sover han eller hva?» gjentok områdelederen.

SKUMRINGEN LÅ FORTSATT

«Vet ikke, hva skal jeg gjøre?» «Du får gå bort, da, og spørre.» Områdelederen sukket. «Lyse ham i trynet med lykta. Blir sikkert glad for en vennlig påminnelse om at festen er over.» Yngstemann tuslet bort. «Hei du … Å fy faen! Kom bort hit og se!» Områdelederen fikk fart på seg. «Herregud. Sentralen, det er vekter fire. Vi har –» Han avbrøt seg selv midt i setningen, som for å lete etter de rette ordene. «Han må være død.» Radioen skurret. Fanget så vidt lyden av oppkast som plasket i bakken. Dagens første solstråler bredte seg utover himmelen omtrent på samme tid som glasset i fasadene rundt vekterne begynte å reflektere blåfargen i de sveipende lyktene på politibilene.

2 de siste meterne. Ville ikke risikere å treffe en eller annen unge som kom løpende ut i veien. Speidet etter Børge, analytikeren på avsnittet. Antakelig Norges beste etterretningsmann – så fort han fikk et tastatur under de digre bjørnelabbene. Den enorme kroppen hans burde være enkel å oppdage blant flokken av små rollinger. Sjur parkerte og ruslet bort til gjerdet. Ble stående og se på en av de ansatte i barnehagen som samlet barna på rekke før hun selv løp bakover. «Alle mine duer, kom hjem!» «Vi tør ikke, for hauken tar oss!» Et par av barna tyvstartet. Beina gikk som trommestikker. «Kom allikevel!» Så ble det liv i resten av flokken. Ungene fløy som gale og hvinte og hylte i munnen på hverandre mens de forsøkte å unngå hauken. Sjur smilte. Mente å ha lekt noe lignende selv. Men det var vanskelig å si. Han var ikke så god på å sortere gamle minner. Husket mest detaljer som virket løsrevne og intetsigende. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» SJUR KJØRTE SAKTE

Stemmen kom overraskende på Sjur. Han tittet til siden. Så rett inn i et utfordrende blikk fra en yngre kar. «Hva mener du?» «Om jeg kan hjelpe deg med noe. Skal du hente noen, eller?» Sjur lo. Skjønte greia. Typen passet på ungene. Det var bra. Så fikk han øye på Børge som kom ut fra barnehagen. «Jeg skal plukke opp den bamsen der, jeg», sa han, og la til: «Ingen fare.» Han blunket og gikk for å møte Børge. «Fått med deg drapet, eller?» spurte Sjur. «Hva da?» «Har du ikke?» «Jeg får ikke med meg en dritt, jeg. Ikke før jeg sitter på kontoret med skjermen foran meg. De morgenene her, altså. Tvillingene er våkne og skriker eller babler hele natta, kona er dritsur hele morgenen, og så ut med jenta til barnehagen.» «Hardt liv», sa Sjur. «For noen, ja.» Børge forsvant inn i telefonen så fort han satte seg i passasjersetet. Leste seg opp på de siste hendelsene. Sjur bukserte Volvoen gjennom byen og ned i garasjen under politihuset. På vei oppover etasjene var det Sjurs tur til å lese meldingene som var kommet inn i løpet av kjøreturen. Møte hos seksjonslederen. Han så på klokka. Tre minutter. Drapet forklarte en god del. Som for eksempel hvorfor broren til Azad ikke hadde latt høre fra seg. Forsto folket på huset hva drapet på Asif Hussain ville føre med seg? Ikke bare når det gjaldt en hissig og hevnlysten Azad. Det kunne bli en blodfeide av dimensjoner. Hvem andre 22

enn Freaky Creeps kunne ha stått bak? En mistanke som raskt kunne føre til krig mellom Brotherhood og freaksa. Livredde unggutter med våpen og markeringsbehov. Det kom til å bli like ille som i begynnelsen av 2000-tallet, da gjengene skjøt på hverandre på festivaler, i handle gater og nattklubber. Avisene ville fråtse i gangsterhistorier. Bidra til støyen med bilder av tøffinger med bling og gull og kabrioleter og alt mulig. Politikerne ville bryske seg og love innsats og arrestasjoner. Politimester Angvik ville sparke nedover. På godt og vondt. Mannen var mest opptatt av skiføret på Sjusjøen, uansett sesong, og raske løsninger som kunne få ham tilbake i sporet. Det passet Sjur bra. Han og avsnittet for spesielle operasjoner ville få fri tilgang på overtid. Kanskje nytt utstyr? Nye biler? Det var faktisk en stund siden sist. Kanskje Sjur skulle gjøre som småbarn gjerne gjør, benytte anledningen til å mase når det allerede er hektisk rundt de foresatte. Sjur nikket til resepsjonisten. Hun var ny. Smilte tilbake. «Døra er åpen», sa hun. Han stanset kort og brukte et sekund på å orientere seg i rommet. For det første var Angvik der. Det pleide han ikke å være, og det så ikke lyst ut for en hurtig reaksjon på Asifs bortgang. For det andre var det ingen fra voldsavsnittet rundt bordet. Hvis dette hadde handlet om drapet på gjenglederen, ville noen fra vold garantert ha møtt opp. For det tredje smilte lederen for seksjonen, Egil Brandt, imøtekommende. Det lovet aldri godt. I tillegg til Brandt og de andre avsnittslederne satt det et ansikt Sjur aldri hadde sett før, ved enden av bordet. Mannen var slank, nærmest spinkel. Skjorte og genser over skuldrene. Runde briller. Rett og slett en velkledd akademiker. Sjur hadde ennå til gode å la seg imponere av akademikernes bidrag til arbeidshverdagen på politihuset. 23

«Slå deg ned, Sjur», sa Brandt og pekte på en ledig stol. Sjur satte seg. Kjente at magen gjerne skulle hatt fro kost, og at blodsukkeret antakelig var lavere enn anbefalt. Han strakk seg etter kaffen, dro til seg melk og sukker og lagde et improvisert møtemåltid med nok kalorier for den neste halvtimen. Sjur visste hva Brandt skulle si allerede før han begynte å snakke. Nytt mandat for org-krim og ikke minst hans eget avsnitt for spesielle operasjoner. Terror var en større trussel enn tidligere, og PST forlenget fangarmene ved å hyre inn arbeidskraft, i dette tilfellet Oslo politidistrikt. Seksjonen for organisert kriminalitet ville fra og med i dag ha et nasjonalt ansvar for å samle inn og analysere alle forbindelser til terror som måtte komme fram gjennom ordinære saker. Narkotika og terrorfinansiering var tett forbundet. Og så videre, og så videre. I sum kunne det oppsummeres ganske enkelt: mer jobb, mer ansvar, samme bemanning. Sjur løftet blikket fra bordplaten da politimester Angvik tok ordet. «Mandatet er effektivt fra og med i dag. Men jeg regner ikke med at vi avslører IS’ lokalavdeling i Norge med det første, så forandringene er kanskje ikke så merkbare til å begynne med. Men hvem vet hvordan seksjonen vil se ut på sikt?» Sjur smilte. Tidenes peptalk. Han likte politimesteren. Til tross for at han framsto som både mett og søvnig. Med mindre han kunne diskutere forskjellene på felleski og tradisjonelle ski tidlig og sent på året, da. «Apropos forandringer», sa Brandt. «Vi har med oss en ny mann i dag. Jeg tror ingen av dere har hilst på Roger Nystrøm før.» Sjur kjente hvordan Brandt satte blikket i ham. 24

«Nystrøm skal jobbe tett sammen med Sjur og SO. Som en del av det nye mandatet.» Blikket hans sveipet raskt fra Sjur, over mesteren og landet på Nystrøm. «Kanskje det er like greit at du presenterer deg selv?» Nystrøm gjorde tegn til å reise seg. Sjur så hvordan han spente seg opp i stolen, kikket bort på Brandt, som fortsatt sto oppreist ved bordenden, og deretter slappet av i musk lene og ble sittende. Når sjefen står, sitter undersåttene, tenkte Sjur. Nystrøm hadde i det minste en viss sosial intelligens. «Det er veldig hyggelig endelig å hilse på dere alle sammen», sa han. «Jeg har ingen politierfaring fra før. Riktignok tok jeg førstegangstjeneste som militærpoliti, men hvis noen av dere har gjort det samme, kan vi vel være enige om at det ikke kan sammenlignes med virkelig politi arbeid.» Hva vet du om virkelig politiarbeid? tenkte Sjur. «Jeg har en mastergrad i kriminologi fra Norge, og nylig avsluttet jeg doktorgraden i Danmark. De siste årene har jeg jobbet med en høyst aktuell problematikk, nemlig overgangen fra kriminalitet til radikal islamisme. Vi snakker som regel om andre- og tredjegenerasjons innvandrere som er integrert, men som av ulike årsaker setter seg selv utenfor samfunnets regler. Det er gjerne mennesker som allerede har vist voldelige tendenser og evne til å gjennomføre kriminalitet. Riktig skummelt blir det når disse menneskene opplever et guddommelig kall, som ikke bare gir dem rett til å videreføre kriminaliteten, men som på en måte pålegger dem å gjøre det og belønner dem for det. Enten gjennom materiell støtte i denne verden, eller gjennom religiøs belønning etter døden. Men dette er kanskje nok i første omgang, jeg skal ikke holde noe foredrag.» 25

Enda et tegn på sosial intelligens, tenkte Sjur. «Denne første tiden skal jeg i hovedsak observere. Lære rutiner og få et innblikk i de praktiske metodene. Jeg håper dere kan utvise en viss tålmodighet.» Den siste setningen uttalte Nystrøm mens han kikket på Sjur. Sjur nikket og forsøkte å smile. «Etter hvert som vi finner tonen, kan jeg muligens bidra med ett og annet. Det trenger ikke bare være faglige innspill når det gjelder radikalisering, jeg har tross alt en viss erfaring når det gjelder ordinære kriminelle også – om det er noe som heter det.» Sjur lot smilet henge i munnviken og kikket bort på Brandt, som sendte ham et megetsigende blikk tilbake. Her kom mesteren med et nytt mandat, sikkert et politisk resultat av at PST leverte for dårlig, og så benyttet Brandt anledningen til å ansette sin egen marionett. Det var der prioriteringen lå, liksom. Ikke i utstyr, kurs eller overtid. Nei da, i en fast ansatt teoretiker som skulle dilte i beina på SO og komme med faglige innspill om fanatiske gjengmedlemmer og såkalt ordinære kriminelle. Det kom aldri til å gå bra. Sjur rakk opp hånda og kikket bort på Brandt, som nikket svakt. Det med å rekke opp hånda var noe Sjur hadde begynt med etter forrige klinsj med sjefen. Han hadde fusket i kommandokjeden. Jobbet helt på siden av sine nærmeste foresatte, under beskyttelse av justisministeren. Det gikk jo bra til slutt. Skurkene satt i buret, og Sjur hadde fortsatt jobben i behold. Men det falt naturligvis ikke i god jord hos Brandt. Derfor hadde Sjur lagt seg på en mer underdanig linje, rett og slett for å få en håndterbar arbeidshverdag. Det funket. Men tydeligvis ikke godt nok. Roger Nystrøm var et levende bevis på dét. 26

«Først av alt: Velkommen, Nystrøm.» Sjur nikket mot den velkledde akademikeren, før han kikket tilbake på Brandt. «Lederen for Brotherhood, Asif Hussain, er drept. Jeg har all respekt for seksjonens mandater –» Han tok en liten kunstpause og kikket så vidt bort mot mesteren, som hevet øyenbrynet i en slags tillært møterefleks. «Men dette må vi ta tak i nå. Slik jeg har forstått det, er Asif skutt rundt femten ganger. Og deretter er liket transportert til Aker Brygge og plassert ute til skrekk og advarsel. Det kan utvikle seg raskt. Brotherhood har hatt en ledende posisjon i mange år, og hvis de føler seg truet –» «Alt til sin tid, Sjur.» Brandt skjøv stolen inntil bordkanten med et dempet smell. «Vi møtes igjen om tretti minutter. Vis Nystrøm fasilitetene så lenge.» Sjur kikket raskt rundt seg. Ingen møtte blikket hans. Skulle han lage en scene fordi ingen ville snakke om drapet på gjenglederen før om tretti minutter? Han kjente et hugg i mageregionen. Så bestemte han seg. Nystrøm skulle få en sjanse. Brandt skulle ikke komme innunder huden på ham. Sjur reiste seg. Smilte bredt. «Nystrøm! Fasilitetene venter.» Nystrøm reiste seg også. Rettet på skjortekragen. Nikket kort til Brandt, som kikket mistenksomt på Sjur. Det var ikke noe som ville sette Brandt mer ut enn at Sjur tok imot Nystrøm med åpne armer. Sjur dunket Nystrøm i ryggen. «Hvor var du militærpoliti, sa du?» «Jeg tok rekrutten i Bard–» Sjur holdt telefonen opp i været med en beklagende gest. Nystrøm lukket munnen. «Sjuende?» sa Sjur. «Nå? Klart det. Jeg tar med meg en gjest. Du vil sikkert like ham.»

«En gjest?» sa Nystrøm da Sjur la telefonen tilbake i lomma. «Det var feil», sa Sjur. «Du har en prosjektstilling?» «Ikke helt», svarte Nystrøm og pusset brillene med skjortekanten. «Jeg er fast ansatt.» Klumpen i Sjurs mage utvidet seg. «Gratulerer. Da er det allerede på høy tid at jeg viser deg den fasiliteten vi bruker mest her på huset. La oss ta heisen.» Kantina var tilnærmet folketom. Sjur lot blikket gli over lokalet. «Han er sikkert ute», sa han til slutt. «Hvem?» spurte Nystrøm. «Den fasiliteten vi bruker mest. Børge. Ta med deg en kopp, så går vi ut.» Ved rekkverket utenfor fant de analytikeren. Det var ikke så lenge siden Sjur hadde tatt ham med i krigen, og da hadde Børge reddet livet hans. Vennskapet deres ble ikke svakere etter det. «God morgen», sa Børge og rakte fram en hånd mot Nystrøm. Nystrøm presenterte seg ved samtidig å søle noe av teen ut over bakken. Børge lot blikket hvile på tekoppen og kikket raskt på Sjur, som trakk umerkelig på skuldrene. «Du får komme inn til meg når du får nok av han typen der», sa Børge. «Jeg har både ett og to triks på lager for å holde ut når Sjur lukter blod og danser langs krigsstien. Det kan gå fort i svingene, vet du.» Nystrøm så ut til å ville si noe, men Sjur kom ham i forkjøpet. «Hva har du på Asif?» 28

Børge tok en slurk av kaffen. Lot ansiktet falle tilbake i alvorlige folder. «Ingenting. Absolutt ingenting. Det var jo helt rolig. Det vet jo du. Alle feider var satt på pause. Brotherhood hvilte på toppen. Freaky Creeps holdt på med sin egen greie. Ingen større beslag. Ingen arrestasjoner. Ingen som har kommet inn eller ut fra soning. Ingen bråkmakere som har returnert fra Pakistan. Og Asif selv?» Børge tok en pause. «Mannen takket jo oss for at miljøet hadde roet seg. Han begynte å bli voksen. Ville ha fred.» «Ble han for soft?» spurte Sjur. «Da er det kanskje nærliggende å tro at Freaky Creeps har begynt å lukte på tronen? Men hvem av dem er det som har baller nok til å gå på Asif? Da har de broren hans, Azad, å svare for. Jeg snakket nylig med ham, virker ikke helt i vater om dagen.» «Tror ingen av freaksa har baller nok, jeg», sa Børge og fisket en sigarett opp fra brystlomma, kikket unnskyldende på Nystrøm, som trakk på skuldrene, tente opp. Sjur ble stille. Gløttet sultent på sigaretten til Børge. Men tok seg i det. «Det er et klassisk markeringsdrap.» Både Sjur og Børge så på Nystrøm. Akademikeren virket en smule ubekvem av oppmerksomheten. «Det er jo vanlig når nye grupperinger skal ta over kriminelle domener, virksomheter, markeder eller geografiske områder», fortsatte han. «Slike drap er som regel til skrekk og advarsel.» Børge sa ikke noe. Sjur sa: «Fortsett.» «Det viser kapasitet. At de som dreper, kjenner motstanderen, men at de ikke respekterer motpartens maktposisjon. Jeg har lest loggen så langt. Massiv vold – en rekke

skuddsår som i seg selv ikke er dødelige. Har de brukt en spesiell type ammunisjon?» «Kulene har gått rett gjennom», sa Sjur. «Tyder på helmantel av en eller annen spesiell sort. Grovt kaliber, men når kula ikke ekspanderer ved treff, blir skadene likevel minimale. Relativt sett.» «Og så», fortsatte Nystrøm raskt. «Et avsluttende skudd i hodet. Bestialsk, men likevel. Dette er typisk markering. Vi kan vente oss mer av det samme.» Sjur merket hvordan uviljen begynte å boble mot overflaten. Han hadde holdt seg så langt. «Er det noe du har lest i en bok, eller?» Nystrøm rettet seg opp. Kommentaren overrumplet ham. Den sto i sterk kontrast til Sjurs tone så langt. Men Nystrøm hentet seg raskt inn. «Noe har jeg lest i bøker, men dette har jeg også beskrevet i avhandlingen. Jeg har en rekke eksempler både fra Danmark, Belgia og Nederland. Faktisk er likhetstrekkene så langt slående, jeg kan gjerne vise dere –» Sjur tok seg sammen. Pekte på sigaretten til Børge. «Beklager, prøver å slutte. Blir litt humørsyk.» Nystrøm smilte. Fikk nytt mot. «Det er skrevet en doktoravhandling om denne typen kriminalitet. Også ved universitetet i København. Hun som skrev avhandlingen, er faktisk norsk. Det kan ikke ha vært enkelt. Så vidt jeg vet, haglet drapstruslene. Særlig da hun fordypet seg i radikalisering. Jeg mener, en ung jente som skal ut og intervjue hardbarka gjengkriminelle – og som deretter begynner å luske rundt i moskeene der gangs terne vanker.» Sjur kikket på klokka. «Nytt møte hos Brandt.»

«Dere får kose dere», sa Børge. Det gode bamsesmilet ble avbrutt av en skarp lyd – omtrent som en høyfrekvent flyalarm. «Hva var det?» spurte Sjur. «Jeg bare prøver noe nytt. Har lagt inn et varsel på enkelte stikkord i loggen. Du vet, det som er hakket mer alvorlig enn fyll og småbeslag.» «Hva har skjedd?» Børge rotet rundt i lomma etter telefonen. «Å faen», sa han. «Kom igjen, da», sa Sjur. «Nytt lik. Samme modus. Fullstendig gjennomhøla. Ett avsluttende skudd i panna. Markeringsdrap høres ikke helt fjernt ut. De blir jo satt på utstilling. Dette liket fant de nettopp på en benk på Grünerløkka.» «Ingen hint om hvem?» «Ung mann, pakistaner eller lignende.» Sjur kikket på Nystrøm, som så ut til å ville si noe. Sjur kunne ane hva, og avbrøt ham med det samme. «Ser ut som om vi har nok et punkt på agendaen. Kom igjen, Nystrøm.»