Superuka

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Lotta Kühlhorn

Layout og illustrasjoner: Björk Bjarkadottir

Baksidefoto: Agnete Brun

Papir: Holmen Book Cream 80 g

Boka er satt med Mignon

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3528-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening.

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Superuka! Line Tiller

Hvordan syklusens beste uke hjelper deg med jobb, trening, kreativitet og ligging!

Til

Hedda – og Tobias

ORDET «KVINNE»

I denne boka bruker jeg betegnelsene «personer med eggstokker» og «biologisk fødte kvinner». 95 prosent av gangene vil jeg likevel bruke ordet «kvinne». Jeg er klar over at det fins mennesker som identifiserer seg som mann, dem, hen eller ingen av delene som også blør og har eggløsning hver måned. Det fins ikkebinære og personer over hele transspekteret både med og uten eggstokker. Kort oppsummert: Ikke alle som blør, er kvinner, og noen kvinner blør aldri. Enkelte som skriver om syklus, bruker konsekvent betegnelsen «mennesker som blør», eller menstruators på engelsk, men å reduseres til noe blødende kan føles fremmedgjørende og i overkant klinisk. Samfunnets kjønnsmangfold er i stadig utvikling, og det er fortsatt vanskelig og sensitivt å velge sine ord, men jeg håper å ikke ekskludere for mange, og snarere inkludere flest mulig, når jeg velger å snakke om og til «kvinner» i denne boka.

Strong enough to bear the children, then get back to business beyoncé

Innhold

innledning 12

Kvinne, kjenn din syklus 17

Eggløsning – en «døgnflues» fascinerende reise 21

Hormonenes Beyoncé og Sissel Kyrkjebø 26

En antropologisk spøkelsesstudie 29

Triks for tracking 31

Selveste syvdagersfesten i detalj 36

Sommerdepresjonen 41

Femtech, og apper som aner 43

Ikke alle elsker Superuka 45

Mentalt liv: Mer enn hjerne 51

Jo mer fruktbar, jo mer kreativ 52

Nu jävlar, nu kör vi 57

Vår lille penis og den lille død 61

Slapp av, jeg husker hvor jeg la nøklene 66

Samtalen og empatiens årstid 72

Overgangsalderen – viktig lenge før du fyller 50 76

Gi slipp 82

Yrkeslivet: Hemmelig forelsket i hverdager 85

Hvorfor livet bør ha likevekt 89

Glimrende og grusomme dager på jobb 92

Lengselen etter fleksibilitet 98

Hva om vi eide tivolihormonene våre? 102

Menstruasjonspermisjon: Et himla hallaballå 106

Trening: Superukas styrke 115

Legg (tung) vekt på Superuka 124

Progesteron! Bedre enn sitt rykte 127

Våre X-er: en tveegget gavepakke 133

Superuka, kaffe og kimchi 136

Ingen tid til å spise 141

Ligging: Det Super uka er laget for 145

«Vabbing» og kvinnelig rivaliseringsteori 149

Meldt stjålet: Superuka 156

Den katolske måten å gjøre det på 162

1 + 1 = 3 165

Slim: Det trenger ikke være ekkelt 169

Sirkelen er IKKE sluttet 175

etterord 179

kildeliste 185

Det har tatt tid å oppdage det. At en ellevill gledesrus dukker opp hver måned. Akkurat som fugler i V-formasjon, flo og fjære eller at slengbukser med jevne mellomrom blir «en greie», er kvinners syklus noe ufravikelig som kommer og går. Kvinner blør fra underlivet én gang i måneden, det vet vi. Men det gjentagende ubehaget, nedstemtheten, angsten og alt styret har en oppside: alt det vanvittige som skjer i og rundt eggløsningen. Positive kroppslige forandringer som flør inn like regelmessig som blod mellom lårene.

Bare én uke senere. Og mye, mye gøyere.

Innimellom våkner du med kognitive evner som en blekksprut. Du mestrer mas og multitasking som en maskin. Lever i en uforklarlig selvtillitsboble og har samtidig evnen til å utvise empati og jobbe steike godt i team. Du uttrykker deg så presist, så klokt. Lager munter musikkvideo i hodet, selv om regnet pisker sidelengs. Alt går himla glatt. Før du kanskje blir litt frynsete igjen når det er den tida av måneden. Det får du med deg.

Men merker du at dine berusende dager også inntreffer igjen – og igjen – og igjen – og igjen? Du har ikke bare en «helvetesuke», du har en «superuke» også.

Biologisk fødte kvinner endrer seg i takt med to hovedrolleinnehavere i eget liv: østrogen og progesteron. I en frisk kropp bølger disse to hormonene først opp, så ned – og forandrer oss fysisk, mentalt og psykisk. Nærmest fra dag til dag. Garantert fra uke til uke. Men svært forutsigbart fra måned til måned.

Den hormonelle tangoen transformerer oss til fire bittelitt forskjellige utgaver av oss selv. At syklusen påvirker kvinner, er ikke nytt. At den er relatert til langt mer enn mensen og påvirker en haug med kvaliteter som er spesielt bra for oss, er ikke like kjent.

Men det er vitenskapelig bevist at hjernen blir ekstra påskrudd når det nærmer seg eggløsning. Du kommuniserer bedre, blir mer kreativ og kan løfte tyngre. Hoftene dine beveger seg annerledes. Ansiktet endres, du lukter mer tiltrekkende. Stemmen din forandrer seg. Ordene som kommer ut av munnen også.

Et par dager før egget popper, fyker en strøm av av kule hormoner rundt i kroppen din som en Red Bull toppet med irish coffee iblandet noen linjer naturlig kokain. Du vet det kanskje bare ikke selv. Men tenk tilbake: Det skjedde den dagen du gjennomførte jobbintervjuet med selvtilliten til Petter Northug. Eller da du sjonglerte tre dater, samme uke, null stress. Det var de dagene du hektet på ti kilo ekstra da du tok markløft, eller du faktisk satte deg ned i stolen og begynte å skrive fordi du visste at den romanen en dag skulle ut i verden.

De syv dagene som leder fram mot eggløsning, er kort sagt uforedlet gull. Hver måned.

Problemet er at den ene generasjonen etter den andre har vært litt sånn: «Gratulerer med å bli fruktbar. Nå skal du blø masse fra tissen i årevis framover, skitne til hele truselageret, få oppblåst mage, stappe tettpakket bomull inn i skjeden, sovne i

krampesmerter og bli angstfylt og deprimert litt nu og da. Sånn er det å være kvinne.»

Kanskje har eggløsningen forblitt en av kvinnekroppens aller største hemmeligheter fordi den skjer i det stille. Mensen er jo så synlig, så ildrød og varm. Effektene av eggløsningen, derimot – minieksplosjonen som oppstår dypt inni oss midt i syklusen – kan verken ses eller luktes.

Derfor legger vi ikke merke til den.

Ikke før en tissepinne avslører et positivt eller negativt resultat.

Det håper jeg vil forandre seg snart. Eggløsning kan nemlig skape liv på langt mange flere måter enn ved å resultere i graviditet.

«Superuka» er et ord jeg har funnet på, men jeg tror det raskt gir gjenklang. Mange skjønner intuitivt hva det er snakk om. Som om jeg skulle ha pekt på en selvfølgelighet, nesen, for eksempel – og sagt: Du vet, den der kan du bruke til å lukte kanelsnurrer og liljekonvaller med. Oh, shit! Det gir mening!

Men det er ikke noe galt med deg om du aldri har kjent på, eller tenkt over, oppturer på motsatt side av mensen. Desto mer er det å tjene på å bli superuka bevisst. Måten dagene før eggløsningen arter seg på, varierer fra kvinne til kvinne, men ny forskning viser tydelige fellestrekk på tvers av land og kulturer.

Når er denne superuka, egentlig? Hvordan påvirkes du av den, og hvilke konkrete sider ved deg vil den forsterke? Det får du vite mer om i denne boka. Ikke minst vil du få sjansen til å utforske noe av det aller beste med å bli kjent med seg selv på nytt: å bruke syklusen til å planlegge for et enklere liv.

Med god hjelp fra verdensledende hormoneksperter, psykologer, hjerneforskere og idrettsfysiologer – folka bak noen av de

aller nyeste vitenskapelige studiene der ute – vil jeg fortelle hvorfor og hvordan du kan skumme fløten av dette enestående som skjer i kroppen din hver måned.

Bare litt innsikt i hvordan den beste syklusuka fungerer, gjør det mulig å anvende kunnskapen i nær sagt alle deler av livet. Hvis du vet hva som skjer, og ikke minst når det skjer, kan du ri hormonbølgene dine heller enn å drukne i dem. Du kan da optimalisere hvordan du jobber, sover, trener, spiser, møter folk, diskuterer – alt som er viktig i et kvinneliv.

Enkelte dager eller uker kommer ikke til å passe med forventningene dine, men ved å skjønne cirka hvor i syklusen du befinner deg, vil du forstå både hvorfor noen av planene dine aldri lar seg realisere, eller hvordan du kan sørge for at de gjør det.

For: Du har en superuke.

En urørt, potent kilde du kan gripe fatt i med begge hender om du vil. Målet er at du finner din versjon av denne spesielle uka. Ikke ved å overse eller undergrave de slitsomme delene av syklusen, men gjennom å forstå også dem bedre. Samtidig som vi, for en gangs skyld, kan fordype oss i det gøye og oppdage det fenomenale.

Slik at vi heller spør: «Har du superuka, eller?»

Kvinne, kjenn din syklus

Det gikk nesten automatikk i å skulle føle på en viss

måte hver gang jeg så de første bloddråpene i trusa.

Fra jeg var 12 år gammel og til langt ut i 30-årene, trodde jeg – som sikkert mange andre – at det var tid for å gjemme seg den dagen mensen kom. Eller, «sette seg ned» i det minste, avlyse planer, sove bort sommerdagen. Pines i fred.

Nå, som 40-åring, kjenner jeg det helt motsatt. I dag nær sagt feirer jeg første mensdag. Da letter hjernetåka. Det er som om jeg blir meg selv igjen. Når mensen melder sin ankomst, tar jeg en ekstra varm dusj i skum og peppermynteolje. Så smeller jeg på noe hvitt undertøy (fordi, fuck it). Før jeg trakter min først kopp kaffe på ti dager.

Østrogenet er på vei opp. Og med det kommer også jeg til å trekkes i samme retning. Jeg kan ane at superuka er nær, og kaffeskåler med meg selv.

Det var først da en av verdens beste skiskyttere, Tiril Eckhoff, for noen år siden fortalte meg at hun følte seg «ganske pepp» på

sin første dag med mensen, at jeg virkelig begynte å kjenne etter selv. Hun vant ofte skirenn når hun blødde, sa hun. En rift åpnet seg et sted i meg – og snart merket jeg hvordan jeg selv faktisk opplevde mensdagene mine, ikke hvordan jeg trodde opplevelsen burde være.

De tre siste årene har jeg fulgt nøye med på hva som skjer i kroppen og hodet mitt på ulike tidspunkter gjennom måneden.

Stemmer det at jeg «alltid» føler et sterkt og putrende driv, mer sosial sult og mindre faktisk appetitt omtrent en uke etter mensens første dag? Og føler jeg meg virkelig mer nevrotisk, famlende, nervøs og mer usikker noen dager før den kommer?

Svaret er ja.

Måned etter måned pipler de samme følelsene fram i meg. Ikke helt likt, ikke som hos en robot, men som variasjoner av samme stemning. Jeg har altså systematisk studert min egen syklus. Det er dette som kalles å «tracke».

Og det dreier seg i første omgang om tall:

Kvinners syklus er rundt 28 dager lang – et gjennomsnitt jeg derfor bruker som utgangspunkt for sykluslengde i denne boka. Men i realiteten varierer tallet veldig. En normal syklus varer mellom 21 og 35 dager; er den kortere eller lengre, vil den kunne ses på som unormal. Min syklus varer ofte i 29 dager. En hel uke lenger hvis jeg har vært ekstra stressa i forkant av eggløsningen, har jeg merket. Uansett lengde på din er det alltid fra og med den første dagen du blør, at du kan begynne å telle deg framover mot datoen for neste superuke.

Likt for alle kvinner er vår «dag 1» – det er dagen du blør ferskt menstruasjonsblod, altså ikke spotting, som det heter når noen får lyserød utflod et par dager før. Vi har samtidig til felles

at selve eggløsningen foregår i løpet av ett døgn. Oftest smack i midten av syklusen, rundt dag 14. For enkelte kan eggløsning skje kort tid etter mensen. Eller det kan skje langt ute i syklusen, ettersom ikke alle får eggløsning nøyaktig to uker etter første dag med blod, selv om man lenge har operert med det som «regelen».

Det er uansett i løpet av de rundt syv dagene før egget løsner, at du har din superuke.

Allerede litt mye å holde styr på, synes du? Trikset er dette: å følge med på hva som skjer når i egen kropp. Ja, det kan kjennes krevende. Men det fins overkommelige og konkrete syklus-knep som kan hjelpe til med å «stille seg inn» på kroppens frekvens.

Triks, tracking og telling kommer jeg tilbake til. Men allerede nå kan jeg avsløre at det for meg har vært en vill åpenbaring å få oversikt. Bare det å vite, å ha noe å skylde på når ting går trått, eller å kunne pushe meg selv ekstra når jeg tror jeg vet jeg kan, er nok til å gi meg en mer avslappet hverdag måneden igjennom.

Å bli klar over energien som kan syde under superuka, har dessuten hatt en slags selvforsterkende effekt – det er som om følelsene intensiveres av at jeg vet. Så er jo også placebo en velkjent og velkommen følgesvenn innen tradisjonell skolemedisin. Faktisk får over halvparten av all vestlig medisinbruk innvirkning bare i kraft av at pasienten tror medisinen vil funke. Likevel er veldig mye av det både jeg og flere av mine venninner har begynt å kjenne på i superuka, blitt vitenskapelig bevist.

De første forsiktige studiene av kvinners kjønnshormoner ble gjennomført allerede i 1920-årene. Det var da østrogenet ble oppdaget av den amerikanske biokjemikeren og nobelprisvinneren

Edward A. Doisy. Østrogen er en fellesbetegnelse for østradiol, østrol og østron. Det første gir superuke, det andre dannes under graviditet, og det tredje er vår spesielle medhjelper i overgangsalderen. Men for enkelhets skyld bruker jeg i denne boka fellesbetegnelsen «østrogen».

Selv om titusenvis av studier på kvinner og kjønnshormoner er gjennomført de siste hundre årene, har de fleste av dem vært små. Å trekke bombastiske konklusjoner ut fra syklusresultater har vært utfordrende, helt fram til i dag. Men nå som større kvalitetsstudier på syklusens effekter er igangsatt over hele verden, får vi vite stadig mer. Det har vært fristende å teppelegge denne boka med noter, men jeg synes slike små tall i teksten er snorkete. I kildelista bakerst finner du alle studiene jeg refererer til (samt mange jeg også ikke refererer til i teksten, men har brukt som faktagrunnlag).

Det fins en utfordring med den eksisterende kunnskapen, den som faktisk er tilgjengelig: Den har sjelden nådd skikkelig ut. Menstruasjon og syklus har vært skambelagt og lite prioritert i akademia så vel som i samfunnet ellers. Å kartlegge effektene fra dag til dag gjennom flere år har lenge vært mange kvinners eneste måte å innhente noen slags troverdig data på. Derfor fins det en hel del anekdotisk litteratur signert forskere, forfattere og nysgjerrige kvinner som har gjort studier på seg selv. Noen av dem skal du få møte i denne boka.

Når det gjelder grunnleggende undervisning i alt som har med kvinnelig syklus å gjøre, var det du fikk, la meg gjette, maks to skoletimer i niende klasse. Ikke usannsynlig av en vikar?

De fleste kvinner jeg kjenner, aner lite om hvordan syklusen egentlig fungerer. Jeg ble sjokkert selv over mitt minimale

kunnskapsnivå inntil for bare få år siden. Først nylig ble jeg klar over at syklusen deles inn i to hovedfaser og fire delfaser. Og ikke minst, det utrolige som skjer under eggløsningen. Noe jeg aldri lærte på skolen.

Eggløsning – en «døgnflues» fascinerende reise

Egget kommer til å overraske deg. For et forunderlig lite «vesen». Men vi må nesten ta det hele fra begynnelsen. Er du klar? Navnet på de to hovedfasene i syklusen – follikulærfasen og lutealfasen – gir en pekepinn på hva som foregår inni kroppen vår. I første fase, de første to ukene av syklusen, vokser og modnes et sted mellom 3 og 30 eggceller inni hver sin væskefylte «sovepose», eller follikkel, som det heter. Denne avlingen vil etter hvert frigi massevis av det ene av våre to hovedkjønnshormoner: østrogenet – la oss kalle henne partydronningen.

I den andre fasen, de neste to ukene, stiger nivået av hovedhormon nummer to: progesteronet – la oss kalle dette hormonet redebyggeren. Det produseres av eggets gamle «follikkelsovepose», som i tilstanden etter eggløsning kalles «det gule legemet», etter corpus luteum på latin. Luteum, lutealfase, det gir mening, ikke sant?

De to første ukene med stigende østrogennivåer i kroppen (follikulærfasen) er ofte dager med energi, lyst og en følelse av at

vi skal et sted. De neste to ukene (lutealfasen) påvirkes av mindre østrogen og et kraftig stigende progesteron. Noe som på sin side oftere kan gi dager med litt mer innadvendt tankevirksomhet og roligere tempo.

For å komplisere det hele kan vi også dele syklusen inn i fire delfaser. Der finner vi follikulærfase, eggløsning, tidlig lutealfase og sen lutealfase. Noe enklere sagt: menstruasjon, føreggløsning, eggløsning og førmenstruasjon. Enda enklere kan måneden og syklusen vår deles inn i «vinter, vår, sommer, høst».

Årstidene kan brukes som et bilde på egenskaper og følelser som fargelegger disse fire fasene for oss. Flere hormonterapeuter, kvinnehelseeksperter og forfattere, blant dem Maisie Hill, som skrev boka Period Power, deler inn syklusen i disse fire årstidene. Akkurat hvilke dager som blir tillagt den enkelte årstid, varierer litt, men i boka du nå leser, tar jeg utgangspunkt i at dag 1 til 6 kan ses på som vinter. Dag 7 til 12 blir vår, dag 13 til 20 er sommer, og til slutt kommer høsten, som gjerne varer fra dag 21 til 28. (Illustrasjonene helt først i boka er et godt sted å slå opp for en påminnelse om hva som er hva i syklusland.)

Hvor superuka ligger, helt konkret? Fra dag 7 til 14, sånn omtrent. Det kommer an på når du får eggløsning, noe som kan forskyve seg gjennom hele året. Det du alltid kan stole på, er at eggløsningen deler syklusen din i to. Før og etter. Vår og høst. Om «våren» forsøker kroppen å bli gravid, om «høsten» tror den at den allerede er det.

Inni meg klukker det om våren. Jeg vil ligge. Jeg vil danse. Jeg blir hormonell, som de sier. Sent om høsten kan det gå is igjennom blodårene på meg bare en melding tikker inn. Jeg vil grine. Jeg vil være alene. Jeg blir hormonell.

La meg fortelle deg hvorfor.

Hormoner er «kjemiske budbringere» som produseres i kjertler rundt i hele kroppen – og som på forskjellige vis kontrollerer mange av våre funksjoner. Hormoner oppfører seg som massevis av bittesmå «nøkler» svømmende rundt i blodomløpet på evig jakt etter reseptorer – eller «hengelåser» – som passer. Det fins ulike hengelåser i cellene våre, både i hjernen, på huden, i musklene, i hjertet – overalt. Enkelte nøkler flyter bare forbi låsene, de passer ikke.

Men plutselig: Klikk!

Noen låser og nøkler passer perfekt. Av de flere titall forskjellige hormonnøklene som svømmer rundt i oss, har spesielt østrogenet VIP-adgang til å produsere «konfetti» i nesten alle cellene. Det er derfor østrogenet er så viktig og spennende for kvinner.

Når rett hormonnøkkel og rett hormonlås finner hverandre, kan de både slå av og på genene våre, få celler til å vokse, krympe eller dele seg opp. Og de setter i gang kroppslige prosesser som kan resultere i kraftig svetting, at vi ler eller gjesper, kjenner det rumle i magen, blir kåte eller redde. Uten hormoner ville mennesket vært som en bok uten setninger. Der, men ikke på langt nær like interessant.

Østrogenet er et av disse hormonene som gjør livet rikere (og innimellom litt komplisert). Det samarbeider direkte med hjernen og påvirker hele nervesystemet – som igjen styrer våre bevegelser, reaksjoner, tanker, sanser, følelser, konsentrasjon og tolkninger. Et av hormonene kan også vekke til live en liten gruppe egg i eggstokkene hver måned.

Skal det skje, må hjernen kobles på. Eggstokkene og hjernen er gamle venner. De snakker sammen hele tida ved å sende ulike

hormoner via blodbanen. I begynnelsen av follikulærfasen, altså når du blør, sender hjernen ut et hormon som kalles follikkelstimulerende hormon, eller FSH. Eggstokkene mottar signalet og begynner straks å «stimulere», eller vekke eggene slik at flere av dem begynner å vokse.

De to eggstokkene dine er hver på størrelse med en grønn oliven. De ligger på hver sin side, litt nedenfor navlen din. Like innenfor, i magen, flyter hele vårt reproduktive system i et slags indre hav. Livmoren svever i midten. Ut fra den, på oversiden, går én tunnel til høyre og en til venstre – dette er egglederne. Mellom egglederne og livmoren henger disse to olivenene: eggstokkene dine, stappfulle av de rundt én million eggene du blir født med.

Når det nærmer seg eggløsning, kan follikkelsoveposene som eggcellene ligger i, vokse fra noen få millimeter opptil hele to centimeter. Ikke rart du kan kjenne deg oppblåst midtsommers.

Da, heldigvis, skjer det forunderlige.

Blant dine 3 til 30 egg som har konkurrert om å bli størst de siste dagene, er det ett som vinner. Det er ofte det friskeste egget, det som har vokst mest, som får lov til å klekkes. Alle eggene som var med i oppløpet, sølv- og bronsevinneren og egg som aldri våknet skikkelig, svinner hen og dør – hver måned. Men selv godt voksne damer har drøssevis av egg. Du kommer til å dø med egg i magen, faktisk. At de etter hvert «slutter å virke», betyr nemlig ikke at absolutt alle forsvinner. De vokser seg bare ikke store nok til å løse seg ut.

Det forunderlige kalles vitterlig eggløsning, men vinneregget løsner ikke. Det sprenger seg ut fra eggstokkene. Såpass at det faktisk oppstår et lite arr på eggstokkenes overflate når egget i follikkelsoveposen fyker ut. Det er derfor 40 prosent av

kvinner kan føle en snodig, stikkende smerte som kan minne litt om menssmerter, oppblåsthet eller luft i tarmene i noen timer, enten på høyre eller venstre side av magen, midt i syklusen.

Denne helt spesifikke pinen bærer den vitenskapelige betegnelsen Mittelschmerz, som på tysk betyr smerter i midten.

Nesten halvparten av oss kan altså kjenne når det eksploderer.

Når gardinene røskes til side og det seirende divaegget – på størrelse med tuppen av et hårstrå som godt trente leger faktisk kan se med det blotte øye – skal legge ut på sin vandring.

Når gullegget vinker farvel til eggstokkene, vrikker hun samtidig av seg soveposen, før hun i sakte film skyter ut i bukhulens våte ingenmannsland: området mellom eggstokken og egglederens søkende fangarmer. Der svimer egget vektløst rundt en liten stund før armer med sjøgressaktige bevegelser finner henne og hun blir sugd opp og inn i egglederens undervannsstrøm.

Om egget kikker seg tilbake, like før hun suges opp, vil hun oppdage at den gule follikkelsoveposen hun vrikket av seg, ligger igjen på overflaten av eggstokken. Der vil den tørke ut, og celler begynne å produsere progesteron – hormonet som blant annet skal preppe livmoren: gulleggets ønskede endestasjon og mulige nye bopel de neste ni månedene.

Etter eggløsningen starter høsten, altså det vi kaller lutealfasen, ganske så umiddelbart. Da snorker og sover det store, gjenværende egglageret i et par uker før mensen sier «hei» og det straks er startskudd for at en ny gjeng egg skal vokse og kjempe om seieren.

Målet til menneskets største celle, eggcellen, er alltid å møte menneskets minste: sædcellen. Hun har bare 24 timer på seg, akkurat som en døgnflue. Men i løpet av de rundt 450 syklusene

en gjennomsnittlig kvinne har i livet, skjer jo ikke dette stevnemøtet så ofte. Hvis gullegget ikke møter gullspermen, da dør hun. Egget blir «spist opp» av kroppen og bare forsvinner. Som et trylletriks tas det opp i systemet vårt på samme måte som en hvilken som helst annen celle vi ikke trenger lenger. Og omtrent to uker senere ser vi det fysiske og røde resultatet av den uteblitte daten.

Sirkelen er sluttet. Eller, den har begynt.

Hormonenes Beyoncé og

Sissel Kyrkjebø

Jeg husket ikke å ha hatt en superuke noen gang, egentlig. Ikke før jeg begynte å tracke. Da kunne jeg se tilbake på episoder som på uforklarlig vis hadde vært spesielt «filmsceneaktige» – eller bare ekstra.

Så, gradvis, gikk det opp for meg. Mest sannsynlig var jeg midt i superuka da jeg takket ja til å bli med på sexfest i Los Angeles i 2015. Det samme må ha vært tilfelle da jeg holdt hodet kaldt i møte med en psykopat. Da jeg skamløst prutet på en brødrister på Elkjøp og – da jeg ble kastet ut fra en strippeklubb i Barcelona.

I et par dager før mensens ankomst, men ofte ikke selve dagen før, har syklusens laveste utskillelse av både østrogen og progesteron muligens gjort deg ekstra sensitiv, rørt eller sint. Men allerede på dag 3 har østrogenet – hormonenes Beyoncé – sakte begynt å brygge en gladsaft i eggstokkene dine. Der bobler, spinner og

danser hun kraftigere for hver dag, hele veien mot eggløsningen. Hver morgen kan du kanskje jogge litt raskere på tredemøllen, «swipe» noen ekstra potensielle elskere til høyre. Beyoncé strutter altså rundt i blodårene dine tidlig i syklusen og puffer oss etter hvert nærmest ut døra. Og, hun får oss til å kjenne oss spesielt attraktive.

Som da min venninne Victoria og jeg havnet midt oppi et fransk utdrikningslag i Barcelona og guttegjengen ville videre til en strippeklubb. «Hæ? Får vi ikke bli med?» Jeg hadde ikke vært på strippeklubb før og trippet ivrig foran dem da maksitaxien ankom. Gutta kikket kjapt på hverandre før bildøra ble holdt åpen for oss.

På klubben var det laber stemning. Damer i polyestertruse og tung sminke subbet livstrøtte fram og tilbake over en opphøyd, oval scene midt i lokalet. Kanskje var flere av dem i sin indre høst. En kjent forskningsstudie har faktisk vist at strippere tjener mye mer i tips under eggløsning enn ellers. Det skal visst ha med kroppslukt og feromoner å gjøre, at vi ubevisst plukker opp hvilke biologiske prosesser som til enhver tid er i gang inni kroppen hos andre.

Jeg sprang opp til fyren i DJ-bua og ropte «Dirrty! Med

Christina Aguilera!» inn i øret hans. Et alvorlig blikk hvilte i mitt i noen sekunder før han snudde seg tilbake mot miksebordet. Så tittet han bort på scenen. Og nikket oppgitt. Idet jeg snek meg opp på baksiden av podiet, holdt jeg en spørrende tommel opp mot stripperen. Hun heiste likegyldig på den ene skulderen, gikk ned tre trappetrinn, la en albue på bardisken og overlot scenen til meg.

I skitne hvite joggesko og strikkegenser, mens Christina bare

«give me some room, I’m coming through», tok jeg fart og føk jublende tvers over scenen hengende fra to «turnringer» som var festet til en lang skinne i taket. Jeg spant rundt og rundt som varm kebab på spyd før jeg twerkejokket rundt på det klissete scenegulvet, overbevist om at jeg bevegde meg à la hun med krøllene i Flashdance (noe som ble avkreftet i et videoklipp senere på kvelden).

Det tynt spredte publikumet lo og klappet før daglig leder plutselig sto og svettet av sinne foran meg. Hun kom jo ikke til å tjene noe på dette. Så både jeg, Victoria og de franske guttene ble kastet på hodet ut.

Hadde jeg vært klar over at jeg var i superuka den gang, hadde jeg visst at jeg ikke trengte å sove så mye akkurat da. Jeg kunne og burde ha sagt ja til nachspiel. Og dermed kanskje fått snakket mer med han søte, morsomme. Det var sommer i kroppen, og Beyoncé hadde bydd opp til dans. Jeg hadde bare ikke fått med meg hele invitasjonen – så jeg gikk hjem.

Det eneste naturen egentlig vil vi skal drive med, i tillegg til å overleve, er å ligge. Hovedmålet i de første to ukene av syklusen, vårhalvåret, er derfor i bunn og grunn å komme seg ut i verden for å finne noen å gjøre det med. De påfølgende to ukene, høstparten, er satt av til å huse en potensiell unge.

Uavhengig av om vi ikke vil, ikke kan eller ikke får til å bli gravide, får de fleste friske, unge kvinner som ikke går på hormonell prevensjon, en eggløsning – og en mulighet til å bli gravid. Det er derfor Sissel Kyrkjebø kommer på «besøk». Altså, det mer innadvendte og redebyggende hormonet progesteron, ikke Sissel Kyrkjebø på ordentlig, selv om det ville vært hyggelig.

Kroppen vet ikke hva ditt standpunkt på «barn / ikke barn»

er. Eller at du for eksempel alltid bruker kondom eller ikke har sex. Hver måned vil den uansett gjøre seg klar. Progesteronet vil utskilles for å forberede kroppen og gjøre den mest mulig kompetent til å kunne gjennomføre den monumentale og sciencefictionaktige oppgaven det er å bære fram et menneske. Men det som er så kult, er at vi kan bruke disse to hormonene, østrogen og progesteron, på områder som ikke har med reproduksjon å gjøre. Vi kan vokse i oss selv. Skape innovasjon, kunst, løsninger, litteratur, alternativer, vennskap, forståelse, legge planer og – sette oss mål. Slik jeg styrte fælt med i 1995.

En antropologisk spøkelsesstudie

De fem dagbøkene mine hadde ligget urørt under mormors heklede bordduker, nederst i en kommodeskuff på hytta, i mange år. Det knaket i bokryggen da jeg åpnet den første siden. At jeg hadde tracket syklusen allerede som tolvåring, gikk opp for meg mens jeg bladde.

29.08.1995: «Hektisk på skolen. Skiftet bind sikkert ti ganger. Det forbaskede klisteret med blå måser hadde festet seg fast på leggen min! Flause!» Ordrett sitat skrevet med tykk penn på det aller første arket i dagbok nummer én. På denne sommerdagen i august fikk jeg mensen for første gang. Samme dag begynte jeg å skrive dagbok. Hver dag i syv år tok jeg notater. Karakterer

fra naturfagprøver, forelskelser, framtidshåp og – oppdaget jeg – akkurat når jeg blødde, ble grundig dokumentert helt fram til jeg fylte 19. Da tok voksenlivet over, og jeg prioriterte ikke lenger skriving i halvmørket under dyna.

Jeg tracket ikke bevisst, men dagbøkene ga meg tilgang til historisk dokumentasjon som jeg kunne bruke i en slags antropologisk «spøkelsesstudie» av meg selv. Å se store deler av sin egen syklushistorie med nye briller var litt ko-ko, faktisk. Etter å ha gjenopplevd livets første menstruasjonsdag kunne jeg fra hjørnesofaen bla meg ti sider fram for å studere og analysere hva som skjedde i mitt livs første superuke.

Smilet vokste mens jeg leste: Først grunnla jeg «Money Club», hvor målet var å tjene mest mulig «sydenlommepenger» på tombola og gressklipping (bakerst i dagboka står et slags analogt Excel-ark med oversikt over klubbens regnskap). Så fikk jeg en idé om å samle på autografer heller enn servietter. Jeg snek meg inn backstage etter en teaterforestilling i Olavshallen for å jakte på skuespillere, og … det måtte komme: «Jeg er forelsket! (I Robert eller Tor-Morten …)»

En kort uke senere, på dag 23, ser en liten grå sky ut til å sive inn. 21.09.1995: «Kjærligheten? Det var vel bare en tanke som dro forbi.» Nøyaktig én uke etter befinner jeg meg sannelig i høsten. 28.09.1995: «Sitter i senga og ser opp mot stjernehimmelen. Å være eller ikke være, jeg velger … ikke være.»

Noen få ark deretter: «Nå begynner ‘M’-smertene. Sånn er vel bare livet?»

Slik fortsetter det måned etter måned, år etter år.

I uka før mensen skrev jeg merkbart kortere tekster (med styggere håndskrift) og fortalte meg selv at alt kjentes «håpløst», selv

om «det er rart, fordi det går jo bra på skolen og her hjemme». Jeg hadde oftere forkjølelse eller halsbetennelse, skrev at jeg følte meg teit, barnslig og trøtt – og lyttet til et flaut utvalg powerballader på CD.

Rundt to uker senere er arkene fulle av boblende blå hjerter i kantene. Jeg skriver lenger, mer levende, knisete tekster, med penere skrift. Bruker oftere store bokstaver og satans mange utropstegn mens jeg legger planer for framtiden og broderer ut om dette og hint.

Som tenåring hadde jeg ikke snøring verken på hva hormoner var, eller på hvordan de påvirket meg. Men nesten et tiår med dokumentert data viser at jeg så visst har levd i forutsigbare ukesbølger hele veien.

Triks for tracking

«Ja-ha, men … hvor er du i syklusen nå, da?» spør jeg venninnene mine. Victoria begynner å bli litt lei. I nær hver eneste samtale vaker spørsmålet mitt, uavhengig av tema. Vi kan snakke om relasjoner, karriereutfordringer, stressnivå eller selvfølelse – og jeg spør nesten alltid om det samme.

Det flere nok ikke har tatt fullstendig innover seg, er at både ubehag og velbehag ofte kan settes i sammenheng med hvor vi befinner oss langs hormonenes akse – og at det å tracke egen

syklus kan være noe av det beste du gjør for din egen fysiske og psykiske helse.

Du kan selvfølgelig ta opp et lite forbrukslån for å få hjelp av en psykolog, dra på yogaretreat i fjellene, flytte til et annet kontinent for å få perspektiv – eller du kan forsøke noe som er både billigere og enklere: Finn ut hvor lang syklusen din er, og deretter hvilke følelser og kroppslige forandringer du opplever når.

Finn fram en notatblokk, bruk telefonen, de blanke arkene bakerst i boka du leser, iPaden eller appen. Selv er jeg ganske analog av meg. Jeg liker blyanter, LP-plater og fysiske kalendere, så jeg bruker fortsatt min lille skinninnbundne filofax. I det minste til min private hverdagsoversikt.

Hver måned, på datoen jeg får mensen, skriver jeg en ny «M» med sirkel rundt. Deretter teller jeg meg syv dager fram og skriver en «S» der, og de kommende syv dagene etter det. Da vet jeg når superuka er denne gangen. Mensen regner jeg med å få igjen cirka 29 dager fram i tid. Da teller jeg dager og skriver så en liten «M» med spørsmålstegn bak på det som er omtrent forventet dato for neste syklus.

Etter tre–fire måneders tracking vet du omtrent lengde på syklusen din. Samtidig kan du begynne å følge nøyere med på hvordan du har det mentalt og følelsesmessig fra dag til dag. Nå kan du sammenligne for eksempel dag 17 i én måned mot dag 17 i den neste. Det kan være vanskelig for noen med veldig uregelmessig syklus, men vær nysgjerrig på både små og store forandringer. Du vil nok merke det. På hvordan nakken, magen eller pusten oppleves, hvordan du reagerer på hendelser og samtaler.

Min syklus er ganske regelmessig, så jeg vet at dag 18 ofte gir

økt sannsynlighet for dårlig selvbilde. Dag 10 er nesten garantert å være full av fart.

Skriv gjerne ned informasjonen manuelt i tre–fire måneder før du eventuelt overfører den til en syklusapp. Appen vil kunne gi deg forslag til hva du føler, eller symptomer du kan ha, men det er ikke sikkert noen av alternativene passer for akkurat deg. Det viktigste er uansett å loggføre et sted, vi husker ofte ikke så godt som vi tror. Det går an å logge alt fra farge og konsistens på utflod til grad av hodepine og antall glass vann du drikker hver dag. Men å få oversikt over syklusen krever ikke konstant overvåkning av den miste lille kløe.

Ved å skrive ned bare ett beskrivende ord for dagen – som utadvendt, betenkt eller tilfreds – i to–tre måneder, for deretter å kunne se om det resonnerer med de kommende rundene, vil du kunne avsløre ditt personlige syklusmønster. Selvstudien behøver ikke ta mer enn 30 sekunder av dagen din. Du kan legge det til etter tannpussen, gjør det til en vane. Vil du følge ekstra nøye med, kan du for eksempel føre en liten dagbok med korte notater over dagens sterkeste emosjonelle følelse, grad av sexlyst, tid på puta, hvilket humør eller energinivå du har. Når du etter hvert har fått «rytmen din» litt under huden, er det ikke nødvendigvis så nøye med bokføringen lenger. Da kjenner du deg selv bedre, og det holder å vite hvilken uke du er i. Eller i det minste om du befinner deg før eller etter eggløsning.

Noe som slett ikke er lett, men heller ikke umulig.

Det fins fire helt konkrete metoder for å avsløre fysiologisk hvor du er i syklusen. Den første er å se blodet ankomme. Den er vi vant med: Friskt blod markerer dag 1 og betyr naturligvis at du befinner deg i menstruasjonsfasen. De tre andre

tegnene er mindre synlige, men alle hører til eggløsningen og Superuka.

Det første av de tre er at den såkalte basaltemperaturen din går opp like etter eggløsning. Du som orker, kan daglig følge med på hvor høy kroppstemperaturen din er om morgenen, etter minst fem timer sammenhengende søvn. Fører du statistikk over dette, vil du se at progesteron utslippet rett etter eggløsning gjør deg rundt 0,3 grader varmere. Om ikke temperaturen går ned igjen, kan du være gravid. Dette er dog en litt utfordrende metode å stole på alene, ettersom blant annet vin, stress og sykdom kan rokke ved kroppstemperaturen din.

Det andre du kan gjøre, er å følge med på livmorhalsens posisjon og tekstur. Om du føler deg vel med det, kan du stikke en finger inn i skjeden og føre den helt til enden der livmorhalsen befinner seg. Altså så langt inn du rekker før du støter borti et «tak». Dette er inngangen til livmorhalsen, en ekstra begivenhetsrik del av kroppen som du skal få bli bedre kjent med etter hvert. Gjennom store deler av syklusen vil taket kjennes ut som en slags nesetipp. Men i superuka vil denne fuktige inngangen gradvis åpne seg og heller kjennes ut som myke trutlepper. Samtidig har livmorhalsen flyttet seg lenger inn og opp!

Det tredje og aller tydeligste tegnet, som også er det enkleste å følge med på, er slim. Hver av de fire ukene og fasene har faktisk sin egen flytende substans. La meg forsøke å visualisere det for deg: Du lekker blod om vinteren, melk om våren, gelé om sommeren og muligens litt cornflakes om høsten – altså litt sprøere, inntørket slim med en gulaktig tone. Akkurat som gammelt løv på bjørketrærne kan cornflakesutflod som er farget av «det gule legemet», signalisere at det er «høst» i kroppen.

Først i syklusen er det altså rødt blod som gjelder, mot våren ser du kanskje en melkehvit, kremaktig lotion. Nærmere eggløsning vil du oppdage et klarere, mer gelatinaktig materiale som kan klumpe seg litt. Du har sikkert lagt merke til at det klistrer seg til toalettpapiret nå og da?

Dette, som heter livmorhalsslim, er den fysiske manifestasjonen av superuka. Det kalles også det fertile slimet og er et av de beste og mest naturlige tegnene på at eggløsning er like rundt hjørnet. Det klare, stretchy slimet er blant annet ment å fungere som et slags glidemiddel som hjelper eventuelle sædceller på veien. For selv om en kvinnes vagina egentlig er et hyggelig sted, gjør lav pH-verdi det fuktige mørket ganske surt. Ettersom sperm har høyere pH-verdi, vil mange av sædcellene avgå ved døden ganske raskt der inne. Men så står superuka for døra, og det skjer noe merkelig: Det fertile slimet melder sin ankomst og har «tilfeldigvis» samme høye pH-verdi som spermen. Noe som gjør at mer av spermen overlever lenger!

Alt det andre du ser, den hvite melken, den lyserosa, grønne eller gule utfloden, spiller bare biroller. Det er slimet som er superstjerna.

Men betyr slim på toalettpapiret at eggløsningen skjer den dagen? Har den allerede skjedd, eller kan den forventes i løpet av de nærmeste dagene? En amerikansk studie av livmorhalsslimet til 500 kvinner fra 2021 forklarer det som kalles peak mucus day – «toppdagen» for slim.

Kvinnene som deltok i studien, hadde i gjennomsnitt seks «slimdager» i sin syklus. Men slimets konsistens og utseende endrer seg hele tida. Forskjellen består i hvor strekkbart, gjennomsiktig og glatt det er. Og jo mer av disse tre kvalitetene, desto nærmere «toppdag» befinner du deg. Om du er frisk og har en

optimal syklus den måneden, kan du forsøke noe litt ... uortodoks. Om du strekker slimet mellom pekefinger og tommel og geléen kan forlenges til minst 2,5 centimeter, betyr det at du har funnet toppdagen: Du kan forvente at selve eggløsningen skjer i løpet av ett døgn.

«Trusemelk» eller «g-streng-gelé», kall det hva du vil, men om du leser undertøyet ditt, kan det rett og slett avsløre hvor du er i syklusen – og hvor nær du er superuka.

Selveste syvdagersfesten i detalj

Å merke at superuka er rundt hjørnet, er som å høre Lizzos «Juice» begynne å summe litt lavt i hodetelefonene, en kort uke etter første mensdag. Så øker volumet. Opptakten til eggløsning er som «naturlig kokain». Det er ikke noe jeg sier bare for å forsøke å være artig.

Når superuka starter, tar østrogenet sats, og alt inni oss spirer og gror. Du blir mest sannsynlig våryr. For østrogenet har en effekt på endorfinene våre, kroppens lykkehormoner som sørger for å låse opp dørene inn dit både serotoninet og dopaminet bor. Når førstnevnte skylles ut i blodbanen, gir det – akkurat som visse rusmidler – velvære og godfølelse. Sistnevnte sørger for stolthet, driv og gjennomslagskraft. At disse to er ekstra påskrudd i superuka, kan derfor gjøre at du blir litt selvsentrert eller får lyst

til å sparke i gang store prosjekter. Vi blikker andre mer, og svært mange opplever økt lyst på sex – det viser stadig flere studier. Mange vil kunne føle seg super over en enda lengre periode, i halvannen uke, kanskje to. Eller kortere, kanskje bare noen dager. Østrogenets gradvise opptur kan uansett ta mesteparten av æren for mye av det positive som skjer med oss før eggløsningen.

Og veien oppover begynner allerede på dag 1 – selv om det er januar i kroppen. Som årskalenderen indikerer, føles de første dagene litt kaldere, litt mer dempet. Flere syklusforfattere mener det er en idé å rette tankene litt innover i de dagene vi blør. Kanskje ta klesvasken, gjøre noe kontorarbeid. Heller automatiske oppgaver enn de mer aktive og utadvendte som vi faktisk kan få lyst til å gjøre veldig snart.

For i et par dager rett i forkant av selve eggløsningen får Beyoncé nemlig hjelp til å spre stjerneskudd over deg. Støtte får hun fra et par gærne kordamer: først ved et oppsving i testosteronet, hormonenes Grace Jones, som gir oss løvinneblikk, kiler libidoen og vil gi «en siste sjanse» til et ligg (eller en heftig treningstime). Deretter en kjapp, men megakraftig økning av hormonet LH, hormonenes Lady Gaga, som pisker i gang selve utløsningen av egget. Dette hormonet skilles ikke ut fra eggstokkene slik østrogenet gjør, men fra hjernen (akkurat som FSH, som får eggene til å vokse).

Og Lady Gaga kommer med et forbehold: Hun sendes bare ut dersom hjernen har fått beskjed fra kroppen om at vi er friske og ikke for stressa til å kunne ta vare på et barn.

På dag 14 er det altså tid for selve eggløsningen, det er midtsommer og full sitring i skrotten. Menn i heterofile parforhold, folk jeg har svogerforsket på, kan bekrefte en mer rosenrød

hverdag omtrent på denne tida. «Jeg får oftere komplimenter av dama i den uka der», sa en kompis av meg. Kjæresten hans forteller at hun føler for å være ekstra sosial i uka før eggløsning.

Nyere studier viser at vi i superuka også får en sterkere evne til å gjenkjenne emosjonelle ansiktsuttrykk hos andre, og at vi lytter bedre. «Vi planlegger ikke bare datenights, men også talknights», fortalte kjæresten meg.

Superukas syv dager kan deles i to faser, mener jeg. Første del hører til våren, den andre til sommeren. I de første par dagene (fra cirka dag 7 til dag 10) kan vi kanskje framstå som litt egodrevne maskiner som vil at våre idéer skal få fart og fremdrift. Mens del to (fra cirka dag 11 til dag 14), enda nærmere eggløsning, er en varmere versjon av denne maskinen. Mer enn å pushe egne prosjekter vil vi kanskje heller inkludere andre mennesker og pleie nære eller nye relasjoner.

Den britiske forfatteren Miranda Gray deler ikke inn syklusen i årstider, men i fire faser med utgangspunkt i hvilken adferd som er mest dominerende i hver periode. The Optimized Woman ble utgitt i 2009 på et lite, britisk forlag. Og selv om Gray ikke snakker om konkret forskning i boka, er det enkelt å kjenne seg igjen i hennes erfaringer med og opplevelser av syklusen. I en av de første selvhjelpsbøkene om syklusens positive sider kaller Gray vinteren den «betraktende», våren den «handlekraftige», sommeren den «utadvendte» og høsten den «kreative» fasen.

Starten på vinteren, eller dag 1, beskriver Gray som opptakten til den «betraktende» fasen. Da mener hun det er tid for å skaffe seg overblikk. Å tenke tilbake på måneden som har gått. Folk du har møtt. Og kanskje gi slipp på tanker som har heftet deg.

Rundt en uke senere, på dag 7, er vi på god vei inn i den

«handlekraftige» fasen – eller våren, starten på superuka. En god periode for konsentrasjon på jobb og å lære seg nye ting. Nå er det ekstra gunstig å gjøre all slags research og å kjøre i gang prosjekter du har pønsket på. Du kan muligens bli litt selvsentrert i denne perioden, en go-getter som ikke kan sitte stille. Vi blir også gode på logisk tenkning, står det i Grays bok. Og føler et sterkt ønske om forandring, resultat og kontroll.

Når den «utadvendte» perioden, sommeren, er godt i gang rundt dag 11, befinner vi oss i den andre delen av superuka, hvor mennesker betyr mer enn møterom. Den indre gasspedalen slås ikke helt i bånn på samme måte som om våren, men andres behov får mer oppmerksomhet. Vi ønsker gjerne å koble oss på folk. Du blir sosial på et mildere vis, kommuniserer godt i team, blir rå på empati og å være støttende, mener Gray. Høsten er den «kreative» fasen, med et sterkt behov for å lage ting, tenke nytt og bredt. Nå kan vi også snevre inn utfordringer, og løse dem.

Blodfersk forskning viser likevel at det er våren og superuka som kan være den mest kreative perioden for oss, noe du snart skal få vite mer om.

Personlig synes jeg det er lettere å bruke årstidene for å skille mellom de fire ukene i syklusen, selv om jeg liker hvordan Gray knytter konkrete karakteristikker til hver fase. I løpet av både våren og høsten, altså før egg- og blodslipp, mener Gray vi kan kjenne behov for at ting skal skje nå, med en gang. Mens i selve eggløsningen (sommeren) og under selve menstruasjonen (vinteren) er vi litt mer avventende, mildere og har større aksept for tingenes tilstand.

Vi vet det bare ikke nødvendigvis selv.

Årevis med strukturelle blindsoner er skyld i at vi fremdeles

ikke har mer klarhet og flere håndfaste bevis på hvordan kvinner egentlig fungerer. Vi har nemlig aldri blitt forsket på i like stor grad som menn.

I dag tar mange likestilling for gitt. Men i 2019 avslørte Caroline Criado Perez, i boka Invisible Women, at planeten fortsatt sirkulerer rundt en høyrehendt hvit mann på omtrent 70 kilo, gjerne 177 cm høy. Alt fra utformingen av bilseter til symptombeskrivelser i medisinske lærebøker har tatt utgangspunkt i denne «gjennomsnittspersonen» – som absolutt ingen kvinner, men også svært få menn, kan kjenne seg igjen i.

Ett kjønn, én farge og en helt spesifikk type kropp har altfor lenge fått være den menneskelige støpeskjeen. Det fins flere forklaringer på tunnelsynet, både kjønnsdiskriminering og sexisme har beviselig vært involvert. Og det er faktisk bare noen generasjoner siden kvinner i svært mange godt utviklede land ikke fikk lov til å eie bolig. Ikke engang leie egen leilighet, gå på universitetet eller avgi stemme på valgdagen. En annen viktig årsak er økonomi: Det er både dyrt, langtekkelig og vanskelig å studere kvinner. Vitenskapelige studier vil ofte ønske å servere «enkle» og tydelige resultater forholdsvis raskt, skriver forsker Cat Bohannon i boka Eve. Men kvinnelige hormoner er ikke enkle å ha med å gjøre. Derfor har de blitt sett på som «rot» i systemet, et påskudd for heller å forske på menn.

Hovedårsaken til at vi har vært utestengt fra mange studier, er altså hovedgrunnen til at vi aldri burde vært diskvalifisert: de daglig skiftende hormonnivåene våre.