Arnodd Håpnes: Trær i Norge by Kagge Forlag

Arnodd Håpnes

TRÆR I NORGE

Arter, kjennetegn, utbredelse

illustrasjoner: åshild hansejordet

Terese Moe Leiner Shutterstock design: Line Monrad-Hansen illustrasjoner: Åshild Hansejordet foto: Arnodd Håpnes repro: Løvaas Lito as papir: Magno Natural 140 g boken er satt med: Rotis Serif 10/13 pkt. trykk og innbinding: Livonia Print omslagsbilde:

ISBN: 978-82-7201-629-5 J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Foto: © Arnodd Håpnes, med unntak av s. 45, 93, 125, 185 og 189: Kim Abel © Naturarkivet.no; s. 89, 151 og 181: NTB Scanpix © Svein Grønvold/ NN/Samfoto; s. 105: Bård Bredesen © Naturarkivet.no; s. 109: NTB Scanpix NN/Samfoto © Øystein Søbye; s. 113; © Kristin Steineger Vigander; s. 121, 171 og 197: Sigve Reiso © Naturarkivet.no; s. 143, 163 (øverst), 167 og 201: Rolv Hjelmstad © Urtekilden.no; s. 159: NTB Scanpix NN/Samfoto © Jan Rabben; s. 163 (nederst): © Ove Bergersen/ NN/Samfoto/NTB Scanpix.

INNHOLD SKOGEN, TRÆRNE OG MANGFOLDET Innledning

Trær – verdifulle opplevelser

Fra istid til skogkledd landskap Trærnes innvandring Hvordan brukte folk skogene?

Stort mangfold

10 10 12

Mange forskjellige skogtyper Skogen deles i vegetasjontyper Skogbrann er naturlig Artsmylder Noen spesielle skoger i Norge

14 15 19 20 26

Døde trær er levende skog

Dødved-artene er skogens renovatører Dødved-arter sliter

29 30

Skog og klimautfordringer

Flatehogst gir klimagassutslipp Skogen kan bidra

32 33

Vern – fordi skogen er artsrik, mystisk og spektakulær 35 Artsmangfoldet Oppsplitting skaper problemer Arter trues og naturen taper

35 36 37

ARTSBESKRIVELSER Trær i Norge

Barlind Furu Gran Einer Vierslekta Istervier Selje Osp Hengebjørk Bjørk Svartor Gråor Hassel Bøk Sommereik Vintereik Alm Villeple Asal-slekta Rogn Fagerrogn

44 48 52 56 60 60 64 68 72 76 80 84 88 92 96 100 104 108 112 116 120

Ordforklaringer Register Kilder Takk

Rognasal Småasalgruppa Sørlandsasal-gruppa Sølvasalgruppa Hagtorn Hegg Morell / søtkirsebær Spisslønn Kristtorn Geitved Trollhegg Lind Ask

124 128 134 137 142 146 150 154 158 162 166 170 174

Fremmede arter

178

Vrifuru Sitkagran Edelgran Europalerk Platanlønn Hestekastanje

180 184 188 192 196 200

204 208 210 211

SKOGEN, TRÃ&#x2020;RNE OG MANGFOLDET

INNLEDNING har du noen gang luktet på et tre,

holdt rundt en knudrete eikestamme, eller bare lyttet til ospebladenes skjelving i sommerbrisen? Vi er omgitt av millionvis av trær og følgelig mange forskjellige arter. Kjenner du til og vet du forskjellen på alm og ask? Vet du hvor de vokser, og hvorfor de vokser akkurat der? Trær har satt sitt preg på oss mennesker gjennom tusenvis av år. Ifølge den norrøne skapelsesmyten ble Ask og Embla lagd av to stokker rekved som lå på stranda. Ask ble dannet fra en askestokk. Hvem vet, kanskje ble Embla dannet fra en almestokk? Trær er fantastiske skapninger i sine uendelige former og farger. De bryter opp monotone landskaper, de er majesteter, noen med mange århundrers livserfaring. De byr på mat og husly for tusenvis av andre arter. De er skulpturer du kan hvile blikket på mens du lar fantasien ta deg med inn i en annen verden. De er psykologer som hvisker beroligende til deg, der du ligger i gresset under løvtaket. Trær er fôr, tømmer, brensel, hus, mat og fiber; de er redskaper, penger,

Trær kan være majestetiske skulpturer i landskapet.

TRÆR I NORGE

lek og moro. De har vært livsviktige både for skogrydningsfamilien og kystfiskeren, som måtte inn i skogen for å finne godt tømmer til båtene sine. Trær har blitt brukt som kalendermerker, for å spå været, og de har hatt symbolsk makt ved at enkelte av dem har blitt ofret til for å sikre gode avlinger og et trygt liv. Skog og trær har dessuten vært til inspirasjon for kunst og kultur. Skogen bidro til å bygge Velstands-Norge etter annen verdenskrig, med hogst, oppbygging av treforedlingsindustri og eksport av tømmer. I de siste tiårene har skogen også blitt vårt største og billigste helsestudio, et must for det moderne menneskets rekreasjon og velvære. I denne boka får du en innføring i hvordan du kan kjenne igjen de forskjellige tresortene. Du finner litt om deres krav til levested, utbredelse, hvordan de har kommet hit og hva de betyr for andre arter i skogen. Du finner også litt om hvordan vi mennesker har brukt trær på forskjellige måter oppigjennom historien. Mitt håp er at du, etter å ha lest boka, kan ta deg en pust i bakken og la tankene vandre litt på neste skogtur: Kan det virkelig befinne seg så mye som 20 000 insekter på et lite juletre? Drikker ei bjørk flere hundre liter vann hver dag? Wow, kan jeg tappe og drikke sevje fra dette treet? Og tenk at grana er så ung her til lands at steinalderfolkene ikke hadde noen kjennskap til granskog. Opplevelsen blir så mye større med litt kunnskap. Aller finest er det å dele dette med noen når du er på tur. Jeg håper med andre ord at boka kan gi deg en liten dose ny kunnskap om trær og artsmangfold. Og kanskje vil du bli fylt av en litt større ærbødighet overfor vår fantastiske skognatur som vi vanligvis tar for gitt. Muligens har du fått litt inspirasjon og noe ekstra å glede deg til på neste tur i skogen. Boka gir deg også muligheten til å stifte noen nye bekjentskaper. Kanskje kan nettopp du finne den snodige istervieren, dekket med bomullsdotter på nakne kvister, langs vannkanten på din neste skøytetur? Og som et lite apropos: Den boka som du nå sitter og leser i, er lagd av cellulosemasse fra trær du leser om. Og ordet bok stammer trolig fra gamle tiders plater av bøk som folk risset runer i, og kalte bøkr. Kos deg i trærnes verden!

TRÆR – VERDIFULLE OPPLEVELSER Vi har omkring 4 milliarder bjørketrær og 3 milliarder grantrær i Norge. Av furu finnes det kanskje omkring 1,4 milliarder, mens de øvrige tresortene er mer «fåtallige». Kanskje har vi bare 130 millioner osper og knappe 40 millioner hegg. Det er disse og alle de andre trærne som er skogen. De er levesteder for et ufattelig stort artsmangfold. Forskjellige sopp- og mosearter vokser på bark og greiner, insekter lever inne i døde stokker, småfugler gjemmer reirene sine i løvverket for å skjule sine etterkommere best mulig. For i naturen er det alltid noen som vil spise kjøtt til middag. Hønsehauken er på stille glideflukt og manøvrerer elegant og raskt mellom grantrærne. Brått svinger den ned mot ei måltrostmor, som ikke engang rekker å bli overrasket før små bloddråper på mosen forteller at livet er over. En grønnspett mesker seg med rød skogsmaur fra ei stor maurtue. Spettens lange tunge fungerer som maurpapir, etter at den i kontrollert villskap har gravd store hull i tua med sitt kraftige nebb. Proteinrik maur er solid kost. Energi trengs for entreprenøren som hakker djupe reirhull i ospetrær. I en gammel, hul eik har mer enn 1000 forskjellige arter hatt sitt livsmiljø gjennom eikas lange liv. Den knudrete barken er et miniatyrlandskap i seg selv, der små insekter blir fjellklatrere. Eikekjemper på mange hundre år er så verdifulle at de faktisk er

Skogen er en opplevelsesarena for store og små. Hvor mange hender trengs for å rekke rundt storgrana?

TRÆR I NORGE

fredet av Kongen i statsråd, og du kan til og med få økonomisk støtte om du har ei slik på tomta di. Vi mennesker benytter oss av stier og skiløyper i forfriskende skognatur. Det er her vi finner igjen en bortkommen hvilepuls. Hundremeterskogene, der barna våre går på spenningsturer i høstmørke refleksløyper, har alltid vært tilgjengelige, og vi tar det for gitt at de også kommer til å være her i framtiden. Men slik er det ikke nødvendigvis. Vi må kjempe for hundremeterskogene våre og for verdifull nærnatur. Min egen tolvåring snakker hver vår om at nå er det snart tid for orreleik igjen. Teltovernatting med foreldre og bestekompisen i den glisne skogen ved orremyra er en fin tradisjon, nå også supplert med lillesøster på fem og familiehunden. Vårstemningen i skogen er like lun hver gang: Hvitveis og gåsunger titter fram, måltrostens sang møter oss, rugda plystrer over kveldshimmelen, hele skogen er i sakte oppvåkning fra vinterdvalen. Og ikke minst kan vi høre orrenes buldring langt der borte i den trolske morgendisen, som også de minste etter hvert har skjønt er noe mer enn en tung og merkelig drøm. Å se et par haner sjokke rundt på myra er en bonus, for skogturen er like fin om man bare opplever skogens lyder. Det er godt for både barn og voksne å få oppleve skogens ro og uro. Skogen med alle dens trær er en verdifull avkoblingsarena. Man kan bli fylt av en helt egen ro ved å se et rådyrspor eller høre vårstemningen fra et mangestemt fugleorkester. Vi kan lene oss mot en trestamme og la moselukten kjæle i nesen. Vi kan legge oss ned og føle på den øredøvende stillheten, se de majestetiske trekronene løfte himmelen, og høre snøkrystaller som stille kysser bakken. En kveldstur her minner oss om at livet er mer enn arbeid, barnehage, skole og hverdagsrutiner. Her glemmer du at favorittlaget ditt tapte den siste fotballkampen, eller krangelen du hadde med minstejenta om parkdress eller penkjole var best påkledning da dere skulle ut i snøføyka i dag tidlig. Det er her kvinner og menn sykler på terrengsyklene sine, mens barn bygger kongledyr som de alltid har gjort. Her inne mellom trærne har mange store tanker blitt tenkt og nye skal tenkes i framtiden.

FRA ISTID TIL SKOGKLEDD LANDSKAP På tampen av siste istid vendte livet tilbake etter at landet var renskrapt av flere kilometer tykk is. For 10 000 år siden trakk isen seg tilbake for siste gang, og sakte, men sikkert begynte et nesten blankskurt land igjen å yre av liv. Planter kledde landet grønt langs kysten. Døde planter ble til jordsmonn, og etter hvert begynte skog å vokse der det før bare hadde vært gress og urter. I flokk og følge inntok rein, ulv og andre dyr det nye landet. Nå hadde riktignok både folk og dyr og skog vært innom landet også i tidligere mellomistider. Trolig har både gran og furu vokst i Finnmark i kortere perioder, og neandertalere kan ha jaktet mammut i Gudbrandsdalen. Men ett nytt, siste breframstøt utraderte denne epoken, og livet måtte starte på nytt.

Trærnes innvandring Trærne kom hit til forskjellig tid, og både innvandringen og hvor de etablerte seg, varierte fra art til art. Dette avhang av hvor de overlevde istiden, de økologiske forholdene, konkurransen mellom artene og hvor gode de var til å spre seg. I tillegg varierte klimaet en del, men i løpet av kort biologisk tid, noen tusen år, var bart fjell og isørken omdannet til frodige og biologisk mangfoldige skoger. Først kom bjørk og furu, for 9000–10 000 år siden, så kom hassel, osp, selje, einer, ore-artene og alm, og deretter eik, lind og ask. Dette kan vi lese ut fra pollensammensetningen i bunnsedimenter i innsjøer eller ved å ta ut prøver fra myrene våre, som er for biblioteker å regne, med historiske årbøker kronologisk stablet i høyden. De fleste arter har pollen med skall med et særegent mønster, og de kan overleve i tusenvis av år. I tillegg kan man finne planterester, både blad, greiner, frø og større deler. Herfra kan man både foreta en aldersdatering ved hjelp av en spesiell type karbonatomer og man kan finne DNA som viser hvilken art planteresten stammer fra. Slik har forskerne møysommelig rekonstruert den historiske utviklingen av vegetasjon og skog. Mange av trærne har hatt en enda større utbredelse enn hva de har i dag. Blant annet har vi har hatt en periode de siste 10 000 årene med omkring 3 grader varmere gjennomsnittstemperatur enn det vi har i dag. Da var skoggrensen mange hundre meter høyere og mange arter vokste også lenger mot nord. Slik har utbredelsen og dominansen av forskjellige treslag bølget litt fram og tilbake. Hardangervidda var for eksempel furukledd, og fremdeles kan man finne mange tusen år gamle furustammer i myrer der oppe. I lavlandet vokste dominerende løvskoger på den tiden. Vi kan finne rester av 10

TRÆR I NORGE

Etter istiden vendte livet tilbake. Bølareinen ble, sammen med mange andre symboler, hogget inn i berget ved Snåsavannet i Nord-Trøndelag for omkring 6000 år siden.

slike i bortgjemte bekkekløfter i Gudbrandsdalen. Der vokser det fremdeles alm- og lindetrær, langt unna dagens hovedutbredelse, og disse må betraktes nærmest som levende fossiler fra denne tidligere varmeperioden. De første nordmennene vandret aldri i granskogen, fordi grana som nevnt er ung her til lands. I bare 2500 år har den vært en del av norsk natur. Den kom sakte vandrende fra Sverige på den tiden bronsealderen gikk over i jernalderen, men den har ennå ikke rukket å kare seg på eget vis til SørVestlandet. Heller ikke Saltfjellet har grana greid å kjempe seg over. «Grana går til Rana», lyder læresetningen om granas utbredelse; den er fremdeles gyldig om vi ser bort fra alle de menneskehjulpne granskogene som er etablert utenfor artens egne økologiske radius. Som det aller siste naturlig innvandrende treslaget kom bøk for bare omkring 1500–2000 år siden. Nye treslag vil komme når klimaendringene nå etter hvert begynner å forandre våre natursystemer. Det har allerede kommet nye, sørlige fiskearter inn i våre farvann, og sakte, men sikkert krabber vegetasjon, planter og dyr lenger nordover og høyere opp i fjellet. Menneskeskapte klimaendringer gjør at endringene i naturen går mye raskere enn da landet ble grønnkledd etter siste istid, ja faktisk raskere enn det en del arter greier å tilpasse seg, noe som betyr at enkelte arter rett og slett blir utryddet. Dette gir grunn til bekymring, for naturen blir mer ustabil og uforutsigbar når viktige biter forsvinner fra det økologiske puslespillet.

TRÆR I NORGE

Hvordan brukte folk skogene? Fangstfolk hadde overlevd istiden sør og øst for den store iskappen. Det var kyststripen som først ble isfri. Raskt etablerte planter seg, og døde planter ble etter hvert til jord. Etter som vegetasjonen vokste til, vandret villreinen og andre gress- og frøspisere inn. Så kom fugler, ulv og andre dyr, og til slutt vi mennesker. Skogene spredte seg sakte innover der jordsmonnet var godt nok til at trær kunne spire og gro. I begynnelsen var trolig folkene nomader, som flyttet mellom villreinjakt på fjellet og fiske og fangst ved havet. Skogene brukte de for å finne brensel og våpenemner, men de fangstet etter hvert også på skogarter som ekorn, bjørn, oter, elg og villsvin. Knokler som er funnet på steinalderfolkenes avfallsdynger sammen med hasselnøttskall, avdekker hva slags kosthold de hadde. I yngre steinalder ble skogene enda viktigere som ressurs. Folkene ble mer bofaste, dyrket jorda og holdt husdyr. De bygde hytter og etter hvert større hus av tre. Etter hvert ble skog og tømmer viktig i forbindelse med industri som jernutvinning, tjærebrenning og koking av salt. Eksport av tømmer til kontinentet startet allerede for 700 år siden. De en gang så store eikeskogene våre er i dag bokstavelig talt bærebjelkene i London og Amsterdam, som står på eikepåler.

Trær og tømmer har alltid vært en viktig ressurs.

TRÆR I NORGE

Lover om skogbruk ble nedskrevet i Gulatingsloven og Frostatingsloven. Vannsager ble utviklet og skogindustrien vokste utover på 1500-tallet. I bergverkene ble det brukt mengder med ved for å bryte og smelte malm. Tømmerfløting ble effektivisert, og i viktige elver ble fløtningsleder og dammer bygd. Noen slike kan man fremdeles være så heldig å komme over som fine, intakte kulturminner. Enkelte kommuner har fløterhaker i sitt kommunevåpen, som et vitnesbyrd om tidligere tiders skogverdi. Det kom sirkelsager og dampsager midt på 1800-tallet og konjunkturene bølget. Etter annen verdenskrig sto trelasteksporten for en tredjedel av Norges inntekter. Skogen gav penger og materialer til gjenoppbygging av landet. Det var full fart i skogen samtidig som en voldsom effektivisering reduserte antall årsverk med 90 % fra 1950 til årtusenskiftet. Mennene i tømmerhoggerkoiene ble erstattet av hogstmaskiner. Store skogområder ble raskt forandret fra gammelskog til plantefelt. Som et resultat av dette er omkring 80 % av skogarealet i dag ensaldret skog. De varierte, biologisk rike gammelskogene er sjeldne, og i dag er under 3 % av skogene eldre enn 160 år. Dette har etter hvert ført til store protester mot flateskogbruket, og skogbiologene har ropt varsko på vegne av artsmangfoldet. Dette har ført til at deler av skogbrukets negative påvirkning er noe redusert, men langt fra tilstrekkelig. Fremdeles vil skogene lide i mange tiår på grunn av denne svært harde utnyttelsen. Flere arter er utryddet lokalt, og mange arter er sterkt truet og står på rødlisten over truede arter i Norge. Likevel blir ikke presset fra skogbruket redusert på grunn av disse truede artene, siden kursjusteringen ikke er god nok. Det er fremdeles en lang vei å gå før skogbruket blir miljømessig godt. Selv om vi har mange trær og mye grønn skog i Norge, er likevel den økologiske tilstanden langt fra tilfredsstillende. Dette kan vi kalle den moderne tids grønne løgn.

ARTSBESKRIVELSER

TRÆR I NORGE

Med trær mener vi planter som er bygd opp av hardt og holdbart materiale som kalles ved. I Norge regner vi med at vi har ca. 38 forskjellige tresorter. Noe av årsaken til at man her ikke opererer med et nøyaktig tall, er at det fremdeles hersker en viss usikkerhet blant forskerne knyttet til enkelte av artene: Har de kommet seg hit ved egen hjelp og vokser naturlig i Norge, eller er de innført av mennesker og har siden forvillet seg i naturen? Både bøk og noen av asalartene har vært gjenstand for slike diskusjoner i fagmiljøene. Dessuten har det vært diskusjoner rundt arter der det kan reises tvil om vi har å gjøre med en busk eller et lite tre, som for eksempel noen av vierartene våre. En busk blir svært sjelden høyere enn 4 meter, og den har flere og ganske jevntykke stammer. Et tre er en- eller fåstammet, med en tydelig hovedstamme. Trær blir mer enn 4 meter høye når de er utvokst. Et tre vil naturlig nok være lavt når det er ungt, og unge trær av forskjellige arter kan ha veldig lik form. Ofte er det først når treet blir eldre at det får sitt karakteristiske utseende som er typisk for arten. Vokseformen vil også være forskjellig om treet står alene i en åpning der det kan bre seg utover, eller om det står som sild i tønne i en tett skog. Et tre kan også få lav vokseform som gammel om det eksempelvis står værhardt til opp mot fjellet. Men med normal vekst på et naturlig voksested blir de høye og flotte trær. De største kan bli opptil 35–40 meter. I denne boka tar vi for oss 38 arter som vokser naturlig i Norge. I tillegg beskrives seks av de vanligste fremmede artene, siden det er altfor omfattende å ta med alle de bortimot 100 forskjellige artene som er innført. Det er viktig å være klar over at arter kan få forskjellig utseende, bladform og voksemåte etter hvor de vokser og hvilket klima de der er utsatt for. Vi har vel alle sett vindskjeve og krokete furuer på et værutsatt svaberg. Den samme arten kan imidlertid bli grov, høy og rank i innlandets storskoger Et ungt tre som vokser skyggefullt kan dessuten få et litt annet utseende og en annen form på bladene enn en artsfrende som vokser åpent og solrikt. De fire nåletrærne står som kjent med blader hele livet, og er egentlig lette å holde styr på. Utfordringen her er at det er plantet ut en rekke fremmede arter av nåletrær som opprinnelig ikke hører til hos oss. Derfor 42

TRÆR I NORGE

finnes det noen forvekslingsarter i våre skoger som ikke blir gjennomgått i denne boka. Løvtrærne mister bladene utpå høsten og kan da være vanskelige å artsbestemme vinterstid. For noen arter finnes det gode vinterkjennetegn, og disse er beskrevet i boka. Greinstillinger, knoppform og -farge samt barkens utseende og kronens utforming er kjennetegn som du må se etter. Hvis du ser et tre om vinteren som du ikke greier å plassere, så kan du notere deg voksestedet og oppsøke det til våren igjen. Når bladene og blomstene springer ut, er det som regel lettere å finne riktig artsnavn. Som med nåletrær finnes det også mange fremmede løvtrearter, både i parker og i naturen. Noen få er beskrevet i denne boka, men vær oppmerksom på at det finnes mange flere som kan forveksles med våre naturlige arter. Det viktigste er uansett å komme seg ut og oppleve gleden ved å se flotte trær og utforske den spennende skogen. Å finne navnet på akkurat det treet du har foran deg, er en bonus, som jeg håper skal bli lettere med artsbeskrivelsene. Husk: Det er bedre å gå i baret iblant enn aldri å komme seg ut i skogen … TRÆR I NORGE

BARLIND Taxus baccata

Barlind er et ganske sjeldent tre i norsk natur. Det er eviggrønt og kan vokse både som busk og tre. Den får karakteristiske, bærliknende frukter med rød fruktkappe. Den er giftfri, mens resten av planten, inkludert frøet inne i den røde fruktkappen, er giftig. Giften i barlind er sterk, og hester, sau, elg og mennesker kan dø eller få varige leverskader ved inntak. For store beitedyr er noen hundre gram barlind dødelig. Merkelig nok tåler rådyr og hjort å spise barlind. Flere steder på Vestlandet er hjortebestandene så store at de utgjør en trussel mot barlind. Også tette rådyrbestander på Østlandet anses som en trussel mot barlind. Beiting fører til at det en del steder nesten ikke vokser opp nye trær fordi eldre trær som setter frø er nedbeitet. Selv om den finnes i en del naturreservater, så utsettes den for like mye overbeiting av hjort og rådyr i de vernede områdene. Barlind har mange ulike egenskaper. Den har særlig vært brukt til redskaper og bueemner, og så sent som rundt år 1900 ble det skutt vågehval i norske fjorder med buer lagd av barlind. Barlind står på den norske rødlista over truede arter og er definert som sårbar fordi den er i tilbakegang. UTSEENDE OG KJENNETEGN Barlind er et eviggrønt bartre som kan bli over 15 meter høyt. Ofte får gamle, store trær omfangsrike stammer. Kronen er kjegleformet til rund. Arten er særbu. Derfor finner vi enkeltvis sittende lysegule hannblomster i en slags rakle i bladhjørnene på hanntrærne, mens de grønne hunnblomstene finner vi på hunntrærne. Kongla er utformet som en bærliknende frukt og består av ett svart frø som dekkes en knallrød fruktkappe. Barlind har mjuke, flate nåler som er glinsende mørkegrønne på oversiden og noe mer mattgrønne på undersiden. Nålene blir 1–4 cm lange og 2–3 mm brede. På unge trær er barken grønnaktig, mens den etter hvert blir brun med smale strimler. Gammel bark skaller av slik at den rødbrune underbarken blir synlig.

TRÆR I NORGE

TRÃ&#x2020;R I NORGE

Arten vokser sakte og i Europa kan den bli mer enn 2000 år gammel, men trærne blir trolig ikke så gamle i Norge. På Vestlandet finnes det flere store barlindtrær: I Hordaland fylke vokser det mange trær med en omkrets på over 2 meter, og det finnes også trær som i brysthøyde har en omkrets på 4 meter. På Varaldsøy i Hardangerfjorden vokser Europas største barlind med en omkrets på over 5 meter. Alderen er ukjent fordi all innvendig ved har råtnet, noe som gjør at man ikke kan foreta boring av veden for å telle årringer. Denne barlinden er fredet.

UTBREDELSE OG ØKOLOGI I Norge finnes det barlind på Østlandet og langs kysten helt nord til Molde. Den har sitt nordligste voksested i verden, 280 moh., ved et vann i Møre og Romsdal. Noen steder vokser den litt innover i landet, som i Krødsherad i Buskerud og Feiring i Oppland. Arten er avhengig av varm sommer og ganske milde vintre. Den trives godt langs kysten, i sørvendte lisider, i rasmark og ved rota av bergskrenter. Barlind kan vokse i forskjellige skogtyper, ofte på skyggefulle steder med middels rik til næringsrik jordbunn. Noen ganger finnes den i mindre bestander, men som regel er den spredt i landskapet som enkelttrær. En del områder med barlind er vernet for å bevare arten, men også fordi det ofte er mange andre sjeldne arter knyttet til områdene der barlind vokser.

VISSTE DU DETTE? Treet inneholder giften taxin, og fra dette alkaloidet utvinnes stoffet taxol som benyttes i kreftmedisin for å hindre spredningen av kreftceller. Av barlind lagde man i eldre tider mange forskjellige redskaper. Underbarken er seig, og den ble brukt til å lage tau. Det samme ble gjort med barken av lind, og det er grunnen til at treet fikk navnet barlind. Som nevnt er det en fiffig tilpasning at de røde frøkappene som omgir frøene ikke er giftige. Dette er god mat for mange fugler. De harde frøene går hele gjennom tarmen på fugler og de bæsjer ut frøet et annet sted og på denne måten spres barlind. Mange pattedyr unngår å spise de giftige delene, mens de røde fruktkappene rundt frøene altså er en delikatesse for mange fugler, som dermed hjelper til med spredning. Smart, ikke sant? Men så har altså rådyr og hjort utviklet seg slik at de kan tåle denne giften, og dermed har de barlinden for seg selv som beiteplante.

TRÆR I NORGE

FURU Pinus sylvestris

Furua vokser høyt oppe mot fjellet og danner skoggrense flere steder i Norge. Den finnes også helt ute i havgapet og er dermed et vanlig tre i Norge. For 5000 år siden, i et mildere og fuktigere klima, var Hardangervidda kledd med furuskog. Og i myrene der ligger fremdeles gamle furustammer som naturhistoriske dokumenter etter denne furuskogen. I dag finner vi verdens nordligste furuskoger i Finnmark, med et særegent artsmangfold, helt på grensen mot Arktis.

UTSEENDE OG KJENNETEGN Furu er et stort, opptil 40 meter høyt og karakteristisk tre, med lang stamme og en markert, eviggrønn krone. Gamle furutrær er ofte flate i toppen og har lang, greinløs stamme. De kan bli store kjemper, med stammer på 1,5 meter i diameter, og de kan bli gamle, minst 600 år. Veden er hard og har mye kvae, som kalles harpiks. Den gjør at veden brytes ned svært sakte. Gamle døde furutrær, såkalte gadder, kan stå i mange hundre år som sølvgrå installasjoner i fjellskogen. Barken er grov, ujevn og mørkebrun, litt bleikere og mer rødlig høyere oppe på stammen. De grønne nålene sitter sammen to og to, er opptil seks– sju cm lange og smale, mjuke og litt vridde i formen. Furua er som regel sambu, med hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene er gule, mens hunnblomstene er mørkt rødfiolette. Etter blomstring og pollinering i mai–juni vokser det fram små, grønne kongler. Året etter er konglene modne og brune, og de lette frøene med en liten vinge slipper ut og spres med vinden. De eggformede konglene sitter på en kort stilk. Furua har ei kraftig pælerot som går dypt ned i bakken eller i sprekker i fjellet. Derfor står furua stødig selv på vindutsatte steder.

TRÆR I NORGE

TRÃ&#x2020;R I NORGE

UTBREDELSE OG ØKOLOGI Furua kan vokse i myr, på tørre og skrinne moer eller den kan klore seg fast på svaberg og i bratte fjellskrenter. Den kan også vokse på kalkrik grunn sammen med et stort artsmangfold og sjeldne orkideer. Dermed kan den også variere en del i form: fra krokete, små, vindblåste furubusker ved kysten til majestetiske kjemper på mer næringsrik jord i fjellskogen. Arten deles botanisk inn i flere forskjellige underarter eller varianter. Den kan vokse både fuktig og tørt. Særlig karakteristisk form får furu som vokser på svabergene langs kysten. Disse vindskjeve, forvridde trærne viser tydelig et hardt klima og hvilken retning vinden blåser. På tørre, skrinne områder er det naturlig at furuskogen med ujevne mellomrom utsettes for skogbrann, som er en naturlig, økologisk faktor. Treet har tykk bark og det er høyt opp til greinene, så den er godt tilpasset brann, og overlever som regel. Vi kan finne merker etter skogbrann på furutrær, såkalte brannlyrer, og ved å studere disse kan forskere finne ut hvor ofte skogen har brent. Furuskoger i Nord-Sverige har hatt en brannhyppighet hvert 30. til 90. år, og enkelttrær har overlevd mange branner. Furu er viktig mat for andre arter, og både storfugl og elg spiser mye furubar vinterstid. Vår naturlige furu kan forveksles med den fremmede arten vrifuru (Pinus contorta). Vrifuru er mye brukt av skognæringen og er blitt plantet og har forviller seg mange steder i Øst- og Midt-Norge, særlig i høyereliggende strøk.

VISSTE DU DETTE? Når furua blir skadet og ytterveden i stammen begynner å dø, fylles kjerneveden med harpiks. Denne veden kalles tyri og er veldig bra å bruke til opptenning av bål når du er ute på skogtur. Tidligere ble tyri brukt til tjæreproduksjon, og kulturminner etter steder der dette ble produsert, kalles for tjæremiler. Disse finnes mange steder i norske skoger. Harpiks er kvae, og dannes naturlig for å hindre angrep av sopp og insekter når treet er skadet. Denne impregneringen er treets forsvarssystem og gjør at furutrær kan stå og dø i mange hundre år. I furuskog i nord finnes det samiske kulturminner etter barktaking. Innerbark på furu ble høstet når sevjen sto høyt i trærne om våren. Barken inneholdt viktige næringsstoffer og var viktig nødkost. Årringsprøver har vist at fenomenet barktaking trolig har foregått i flere århundrer, fra 1500til 1900-tallet.

TRÆR I NORGE