MAH-RUKH ALI
IS TRUSSELEN FRA
TERROR, PROPAGANDA OG IDEOLOGI
© 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Layout: akzidenz as | Dag Brekke Omslagsillustrasjon: HO/ISIL/APF/NTB Scanpix Kart: Audun Skjervøy Papir: Holmen Book Cream 70 g 1.8 Boka er satt med Bembo 11/14,5 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-1756-4
Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Det faglitterære fond.
Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Innhold Tidslinje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11 Grunnleggerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Irak: IS blir til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Syria: IS får fotfeste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Propaganda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Kvinners rolle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Jordan brenner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 Radikal islam . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Etterord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Epilog: IS truer Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 199 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Stikkordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216
Til pappa, som lærte meg å stille spørsmål
TIDSLINJE Abu Musab al-Zarqawi oppretter gruppen Tawhid wal-Jihad.
1999 2000
Abu Musab al-Zarqawi og Osama bin-Laden møtes for første gang.
Grupper under ledelse av Mai 2003 Abu Musab al-Zarqawi starter angrep i Irak. August 2003
Zarqawis gruppe angriper FNs hovedkvarter i Bagdad og den jordanske ambassaden. I Najaf blir Imam Ali-moskeen angrepet.
Terrorangrepet i Madrid. 11. mars 2004 191 mennesker blir drept. Zarqawi var hjernen bak. April 2004 Zarqawi starter med å filme Mai 2004 halshuggingsvideoer og publiserer ti slike videoer i løpet av året 2004. Oktober 2004 Al-Qaida bomber hoteller i Amman i Jordan.
Bilder som viser amerikanske soldaters overgrep mot fangene i Abu Ghraib-fengselet nær Bagdad blir offentliggjort. Zarqawi sverger troskap til Osama bin Laden og starter al-Qaida i Irak.
November 2005 Juni 2006
Zarqawi blir drept i et amerikansk luftangrep.
Gruppen til Zarqawi tar Oktober 2006 navnet ISI (Den islamske Desember 2006 staten i Irak) og ledes av Abu Omar al-Baghdadi. IS bomber det irakiske utenriksdepartementet og finansdepartementet. Flere hundre blir drept.
August 2009 Høsten 2009
Saddam Hussein blir hengt utenfor Bagdad for forbrytelser mot menneskeheten.
Abu Bakr al-Baghdadi løslates fra amerikansk fangenskap på Camp Bucca i Irak.
Abu Omar al-Baghdadi blir April 2010 drept i et amerikansk angrep. Mai 2010 Al-Qaidas leder, Osama bin Laden, blir drept i et amerikansk angrep i Abbottabad i Pakistan.
Abu Bakr al-Baghdadi tar over som leder av ISI.
28. mai 2011
ISI publiserer sin første video, The Clanging of Swords.
Februar 2012 Ayman al-Zawahiri oppfordrer muslimer verden over til å kjempe for å få kastet Juni 2012 Bashar al-Assad i Syria. April 2013
IS hevder å ha kontroll over Raqqa i Syria.
Januar 2014
10. juni 2014 IS sier at de har gjeninnført kalifatet i Syria og Irak og kaller seg Den islamske stat (IS).
ISI og Abu Bakr al-Baghdadi annonserer at Jabhat al-Nusra er dets offisielle syriske parti, og krever at gruppen nå skal hete Den islamske staten i Irak og Syria/sham (ISIS). Al-Nusra benekter dette. ISIS tar kontroll over Mosul i Irak.
29. juni 2014 5. juli 2014
Abu Bakr al-Baghdadi leder en bønn i Mosul og viser seg offentlig for første gang. Han sier han er kalif Ibrahim.
FORORD Mandag 13. juli 2015 startet den irakiske hæren en stor militær operasjon for å gjenerobre Anbar-provinsen i Irak. Med byer som Falluja og Ramadi, og grenser til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, er provinsen den viktigste i Irak. Irakiske myndigheter har varslet at titusenvis av soldater med bånd til de mektige sunni-stammene, shia-militsen og den irakiske hæren skal delta i militæroperasjonen. Den internasjonale USA-ledede koalisjonen har intensivert luftangrepene nær Ramadi for å svekke IS’ stillinger før de irakiske troppene inntar byen. Offensiven er avgjørende. Om de vinner frem vil det være et viktig slag i kampen mot IS i Irak. Ikke bare vil det være en seier som viser at IS kan nedkjempes. Det vil også vise om sunni-stammer og shia-milits kan samarbeide om å bekjempe IS. Det er langt fra noen selvfølge. Det siste året har sekterisk vold herjet. Shia-militsen, som leder an kampen på bakken mot IS, har stått ansvarlig for forbrytelser mot sunni-befolkningen. Sunni-stammer har svart på dette ved å støtte IS. Den pågående militæroperasjonen i Anbar-provinsen vil vise om shia-militsen fortsetter med sin brutale fremgangsmåte mot sivilbefolkningen. Om operasjonen derimot ikke lykkes vil det være et klart tegn på at mektige sunni-stammer i Anbar og shia-militsen ikke makter å samarbeide, og at IS fremdeles har støtte hos stammeledere.
11
En annen nylig hendelse som kan ha stor betydning for IS sin fremtid er den historiske atomvåpenavtalen som ble inngått i juli 2015 mellom Iran og USA samt fem andre stormakter. Avtalen begrenser Irans mulighet til å utvikle atomvåpen, og til gjengjeld oppheves de strenge sanksjonene mot landet. Avtalen vil ha stor økonomisk betydning for Iran, men er først og fremst en viktig politisk seier for landet. USAs president Barack Obama mener avtalen gir mulighet til å bedre forholdet mellom de to landene. Avtalen skaper også bekymring. I Syria og Irak frykter man at Iran vil øke sin innflytelse over landene. Konsekvensen vil være at IS styrkes, og at den sekteriske volden øker. IS utgjør ikke lenger bare en regional fare. En rekke angrep i flere land det siste året viser at IS er en internasjonal terrortrussel. Massakren på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i begynnelsen av januar 2015 var IS sitt første store angrep på vestlig jord. Brødrene Said og Chérif Kouachi skjøt og drepte tolv mennesker, og skadet langt flere. I de påfølgende dagene ble ytterligere fem drept i nye angrep. Litt over en måned senere ble Danmark rammet av et stort terrorangrep. En mann åpnet ild mot en kunstutstilling i København. Én person ble drept, tre politimenn ble skadd. Senere samme natt ble en jødisk mann skutt i hodet utenfor synagogen i Krystalgade i København. I mai 2015 utførte IS det første terrorangrepet på amerikansk jord, i Garland i Texas. På en kunstutstilling var det bilder av profeten Muhammed, og to menn fra IS gikk til angrep.Terroristene ble skutt av politiet. To fredager på rad i mai samme år rammet IS dessuten to shiamuslimske moskeer i Saudi-Arabia. Eksplosiver var plassert i biler. Angrepet nær Qatif, i Al Qadeeh-landsbyen, drepte 21 og 12
skadet 120 mennesker. Det var det verste terrorangrepet på arabisk jord på flere år. Uken etter ble fire drept i et angrep mot en shia-moské i Dammam. Måneden etter slo terroristene fra IS til i tre land samtidig. 26. juni tok en stor bombe nær Lyon livet av én person, elleve ble skadet. Angriperne etterlot en lapp på arabisk og et svart ISflagg. I Kuwait ble 27 mennesker drept og flere hundre skadet i et selvmordsangrep på Imam Sadiq-moskeen. Samme dag ble 38 mennesker, for det meste vestlige turister, drept av maskerte menn fra IS i Tunisia. IS er i dag verdens rikeste terrororganisasjon. Den har rundt 20 000 utenlandske rekrutter. Mange av dem er konvertitter. IS mener det er muslimers plikt over hele verden å følge dem og bli en del av deres såkalte stat. Den kontrollerer et område like stort som Storbritannia og en befolkning på åtte millioner mennesker. Den største overraskelsen kom kanskje allerede da IS inntok Mosul i juni 2014. Hvordan kunne et par hundre menn fra en ukjent terrorgruppe kuppe den irakiske millionbyen nærmest over natten? I løpet av månedene som fulgte etablerte IS seg, og tiltrakk seg verdens oppmerksomhet ved å halshugge vestlige journalister for åpent kamera. Som journalist ville jeg forsøke å forstå hva IS, gruppen som kaller seg Islamsk stat, er. Fra januar til juli 2015 var jeg valgt ut til et fellowship ved Reuters Institute for the Study of Journalism i Oxford. Som en del av studiene brukte jeg seks måneder på å studere terrorgruppens propagandamaskiner. Jeg kom i løpet av denne tiden over så mye informasjon om terrorgruppen at jeg innså at jeg måtte skrive en bok. Denne boken søker svar på hva IS er ved å se på hvordan organisasjonen startet og hvem som grunnla den.Videre tar boken 13
for seg propagandaen til IS: Hvilket budskap gir den? Hva er målet? Hvilke metoder bruker de for å spre propagandaen sin? For det tredje ser boken på hvilken politisk og ideologisk forankring IS har. Avslutningsvis kommer boken inn på hvordan IS kan bekjempes. Oxford, 20. juli 2015
GRUNNLEGGERNE Vi skal føre en innbitt krig mot demokratiet og alle som forsøker å sette det ut i livet. Abu Musab al-Zarqawi, januar 2005
Atheel Nujaifi møter meg i det som nå er hjemmet hans i Erbil, hovedstaden for det kurdiske selvstyret i Nord-Irak. Den 57-årige guvernøren ble tvunget til å flykte hit da IS overtok byen hans, Mosul, i juni 2014. Mosul ligger også i Nord-Irak, omtrent en times kjøretur vest for Erbil. Byen er hovedstaden i Ninawa-provinsen i Irak og hadde vært under Nujaifis ledelse siden 2009. Med sine 1,8 millioner innbyggere var Mosul den nest største byen i Irak, etter Bagdad og før Basra. Men det var før IS kom. Under angrepet i juni flyktet en halv million mennesker fra byen, for det meste shiamuslimer, men også yezidier, kristne og andre religiøse minoriteter. De flyktet for å redde livet. Da IS inntok byen, var det på en måte verden aldri hadde sett maken til. I løpet av bare noen få varme sommerdager hadde et par hundre menn fra terrorgruppen stormet inn og overtatt byen. Regjeringskontorer og andre maktsentre var nå under IS’ kontroll. Terrorgruppen møtte ingen form for motstand. Den irakiske hæren, som i all hovedsak består 15
av shiamuslimer, flyktet allerede ved synet av de første militante krigerne. Mens sivilbefolkningen, hvorav mesteparten er sunnimuslimer, ble overlatt til seg selv. Guvernør Nujaifi er på sin side overbevist om at det ikke var IS sin styrke som førte til at de tok byen, men svakheten i den militære strategien som møtte dem. Kanskje rettere sagt: mangelen på den militære strategien. IS møtte tross alt ingen motstand. Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne en terrorgruppe rykke inn i Iraks nest største by uten å møte motstand? «Det var en mislykket taktikk. Myndighetene tenkte at IS kunne få litt av byen, og at hæren når som helst kunne ta den tilbake ved å bombe byen. De ville kjøre samme strategi som de gjorde i Falluja, og trodde aldri at IS ville klare å holde på en så stor by som Mosul i lengden. Men det var feil, hæren stakk av og på et tidspunkt mistet de fullstendig kontroll», sier Nujaifi. I dag er Mosul den aller største byen som er kontrollert av IS. At byen falt i hendene på terrorgruppen var en svært viktig seier for dem. Det var det første beviset på at de ikke lenger bare utgjorde en sporadisk fare, men at de var i stand til å utføre mer omfattende angrep og å erobre store områder, og det på svært kort tid. Ett år senere var det heller ingen tvil om at gruppen ikke bare hadde evnen til å kontrollere store byer, men at de også kunne både holde på sine nye territorier og utvide dem. Siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003, har Mosul vært et senter for sunnimuslimske opprørere og jihadister. Menn med tilhørighet i al-Qaida og Ansar al-Sunnah har hatt Mosul som tilholdssted og som en base for sin kamp mot amerikanerne. I tillegg har IS de siste årene aktivt rekruttert mange av disse til sitt terrornettverk. Og de har etablert sovende celler, som våknet til live etter angrepet i juni 2014. 16
«Jeg var på den østlige siden av byen. Den delen av byen som IS ikke hadde nådd. 7. juni, tre dager før IS hadde overtatt byen, så jeg hva som var i ferd med å skje. At det bare sto om timer og dager, det gikk så fort. Dagen etter reiste jeg til Erbil, der jeg møtte utenriksminister John Kerrys mann, og fortalte ham at Mosul var i ferd med å falle, og at amerikanerne måtte gjøre noe. Jeg så at hæren ikke gjorde noen ting. Han sa at amerikanerne stolte på Maliki, og at Maliki gjorde jobben sin på en utmerket måte.» Mannen USA stolte på er Nouri al-Maliki. Han ble satt inn som statsminister i Irak av amerikanerne i 2006, etter at den sunnimuslimske diktatoren Saddam Hussein ble hengt. Den sekterisken volden i det krigsherjede landet nådde nye høyder under ledelse av den shiamuslimske statsministeren Maliki. Majoriteten i den irakiske hæren er shiamuslimer, akkurat slik som presidenten. De følte verken ansvar eller behov for å beskytte de sunnimuslimske områdene i det sterkt splittede landet. «Jeg forlot samtalen i desperasjon. Jeg fortalte ham sannheten: Mosul har ingen venner. Mosul vil falle.» Nujaifi beskriver hvordan han opprørt og desperat reiste tilbake til Mosul etter samtalen med den amerikanske representanten. Vel hjemme startet guvernøren arbeidet med å evakuere universitetet, som med sine 17 000 studenter er en av de største utdanningsinstitusjonene i Midtøsten. Også sykehuset ble evakuert, siden det lå midt i det området IS var i ferd med å overta. Nujaifi så hva som var i ferd med å skje, og beskriver timer og dager der han kjempet mot klokken. Han ønsket å mobilisere til kamp mot IS, samtidig som han ville evakuere dem som ikke kunne kjempe. «Det var en ensom og nytteløs kamp.» Nujaifi snakker på innpust og utpust. Han nevner klokkeslett og detaljer. Det er 17
tydelig at fjorårets sommerdager fortsatt er ferske i minnet til guvernøren. Han beskriver også håpløsheten han og befolkningen opplevde: «Jeg ba folk kjempe mot IS. Men de hadde ingen våpen. Den irakiske hæren og sikkerhetsstyrkene som tilhørte de sentrale myndighetene hadde avvæpnet folket i Mosul. De kunne ikke gå i kamp.» Byen var i ferd med å falle i terroristenes hender. Det var ikke mange muligheter som gjensto etter avslaget på hjelp fra amerikanerne. Og hæren hadde flyktet. Nujaifi bestemte seg for å ringe de kurdiske selvstyremyndighetene, slik at de kunne sende inn sine militære styrker. Men peshmerga, som styrkene blir kalt, nektet å gå inn i konflikten uten klarsignal fra sentrale myndigheter i Bagdad. Nujaifi forteller at han deretter snakket med operasjonslederne i Mosul, som var rolige og fulle av selvtillit, selv om heller ikke de hadde planer om å yte noen motstand. «Men jeg så hva som var i ferd med å skje, mens de stille var vitne til at byen falt», sier Nujaifi. Mens Nujaifi var i et live-intervju på telefon for å rapportere om tilstanden i Mosul til verden utenfor, fikk han beskjed fra sine medarbeidere om å avslutte samtalen, fordi IS var rett ved. Hæren hadde allerede begynt arbeidet med å sperre alle broer som gikk ut av Mosul. «Hæren gjorde et forsøk på å holde seg inne med IS», forteller Nujaifi. Guvernøren skyndte seg å dra til et av sine andre kontorer i byen. «Jeg ringte Bagdad og sa at vi har mistet østsiden av byen. Jeg sa: ‘Vær så snill, la nå peshmerga-styrkene komme inn og hjelpe oss slik at vi fremdeles kan beholde denne vestlige delen av byen.’» 18
Innenriksministeren fortalte Nujaifi at han ikke kunne ta den avgjørelsen alene. Den måtte opp til høyeste hold, forklarte han, men han lovet guvernøren at han skulle ta en prat med Maliki. Det tok noen timer før han fikk tilbakemelding om at statsministeren hadde gitt sitt klarsignal. Men for Masoud Barzani, presidenten i de kurdiske regionale myndighetene i Nord-Irak (KRG), var ikke en slik beskjed godt nok. Han ville ha en telefon direkte fra Maliki selv. Problemet var bare at Maliki ikke ville ringe Barzani. Presidenten mente det burde holde at noen fra kontoret hans ringte, men det var ikke bra nok for Barzani. «Jeg ringte tilbake en time senere og sa at det ikke lenger var noen vits. Det var for sent», sier Nujaifi. Antakelig var det nettopp det. På dette tidspunktet, den 9. juni, hadde IS tatt kontroll over offentlige bygninger, flyplassen og politistasjonene. De hadde også plyndret sentralbanken i Mosul for 500 milliarder irakiske dinarer – det tilsvarer 429 millioner amerikanske dollar – noe som førte til at IS nærmest over natten hadde blitt verdens rikeste terrororganisasjon. Nujaifi forteller at han til slutt innså at også han måtte forlate byen han ledet: «Da jeg forlot den vestlige siden av byen halv tre om morgenen den 10. juni, så jeg at det var helt stille. Ingen hær, intet politi. Jeg flyktet til den kristne landsbyen Hamdani for å søke hjelp, men heller ikke der var det noen hjelp å få. Jeg dro da til Erbil.» Mosul ble den andre byen i Irak som ble overtatt av IS. Den første var Falluja, byen som ligger noen mil vest for Bagdad. Overtakelsen av Mosul var imidlertid et svært dramatisk vendepunkt i urolighetene i Irak, og det på mange måter. Byen er hovedsete nord i landet, og er både et politisk og økonomisk knutepunkt, ikke 19
minst fordi en av de største og viktigste handelsrutene til Syria og Tyrkia går her. Byens strategiske plassering betyr også at overtakelsen har gitt IS større kontroll over landets oljeproduksjon. De seneste årene har byen vært gjenstand for mye uro. Etter invasjonen av Irak i 2003 ble Mosul en viktig base for jihadister og motstandsbevegelsen. Saddam Husseins sønner, Uday og Qusay Hussein, ble begge drept i kamper med amerikanerne i Mosul. Etter at amerikanske styrker trakk seg helt ut av Irak i 2011, har den sekteriske volden økt ytterligere. Siden januar 2015 har byen vært under amerikanskledede luftangrep fra de kurdiske militære styrkene. Atheel Nujaifi mener at byen kunne vært reddet dersom amerikanerne hadde innsett realitetene. Det gjorde de ikke, mener guvernøren: «Myndighetene i Bagdad stolte ikke på oss, på sunnimuslim ene. De trodde at IS og sunni var det samme, så de ville ikke bevæpne byen. Hadde amerikanerne skjønt sammenhengen i disse avgjørende dagene i juni, så ville ikke IS ha klart å okkupere Mosul.»
* Al Zarqa, av mange kalt Jordans Detroit på grunn av stedets bil industri, er en støvete by preget av fattigdom og kriminalitet. Med sine 500 000 innbyggere er den Jordans tredje største, og ligger bare litt over en mil nordøst for hovedstaden Amman. Industribyen huser halvparten av alle jordanske fabrikker samt landets eneste oljeraffineri. Den trykkende luften her gjør det tungt å puste for byens innbyggere – halvparten av dem palestinske flyktninger – men duren fra fabrikkene er uansett bedre enn
20
lyden av fallende bomber. I det minste har barna et sted de kan sparke fotball. Her kom Ahmad Fadeel al-Nazal al-Khalayleh, som senere tok navnet Abu Musab al-Zarqawi etter fødebyen, til verden den 30. oktober 1966. Han ble født inn i al-Khalayleh-klanen, en del av Banu Hassan-stammen, en tradisjonell beduinfamilie som er spredt over hele regionen, med tyngdepunkt i Irak. Faren, Fadil Nazzal Mohammad al-Khalayleh, tjenestegjorde som offiser i hæren. Moren, Um Sayel, var analfabet, men kjærlig. Til tross for at familien ikke er palestinsk, slik mange har antatt, vokste han opp like ved en moské for palestinske flyktninger – al falah – i tett kontakt med det palestinske folks identitet og deres sorg over å ha blitt frarøvet et hjem. Zarqawi var ikke god i noe, og gjorde seg aldri spesielt bemerket de tidlige årene. Ikke var han skoleflink, ikke var han atletisk. Det var i det hele tatt ikke mye vakkert ved ham. Tynn, lav og taus – det siste en god egenskap for en som ikke ville avsløre hva han tenkte. Han ble fort en aktiv småkriminell. Bare 15 år gammel var han med på å rane en slektnings hjem. Én person døde. Som 17-åring droppet han ut av skolen. Han var full av komplekser, frustrert og venneløs. Kroppen hadde han pyntet med grønne tatoveringer. Snart begynte han å jobbe på en papir fabrikk. Men han passet ikke godt nok på maskinene, noe som resulterte i at han fikk sparken. Senere fikk han jobb i en video sjappe. Også her ble han sagt opp, denne gangen fordi pengene endte i hans egen lomme og ikke i kassen. Han var likevel sin fars øyensten. I søskenflokken på ti var det Zarqawi som var den klare favoritten. Faren døde allerede da Zarqawi var 18 år gammel, og han etterlot seg lite annet enn en sparsom pensjon. Den store familien hadde lite å leve av.
21