Tusen dager med Taliban

Ayesha Wolasmal

TUSEN DAGER MED TALIBAN

© 2024 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Erland Banggren

Layout: Dag Brekke, akzidenz as Forsidefoto: Kiana Hayeri

Kart: Audun Skjervøy, Språksmia

Papir: Holmen Book Cream 70 g

Boka er satt med Plantin 11,5/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3531-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Prolog

Himmelen var tåkete, luften forurenset. Lukten av brent plast trengte seg opp i neseborene og gikk rett til hodet. Det var midten av januar 2024, og jeg hadde nettopp landet i Kabul. Nå satt jeg med dundrende hodepine i en bil med sjåfør, på vei til huset mitt i sentrum av byen.

Dagene i forveien hadde jeg fått meldinger fra bekjente om at Taliban hadde strammet grepet ytterligere. Jenter ble arrestert på åpen gate i bydeler hvor tilsynet tidligere hadde vært mer moderat. Én etter én ble de slept gatelangs, lempet inn i en ventende politibil og kjørt til det beryktede Pul-echarkhi-fengselet i utkanten av byen. Mobilvideoene som ble delt på nettet, viste jenter som gjorde motstand og spurte hva de hadde gjort galt. Hvilken regel hadde de brutt? De hadde ikke dekket seg godt nok til da de gikk ute, ifølge moralpolitiet. «Hvite joggesko er ikke lov», sa en politimann i en av videoene. «Hæ», svarte den fortvilte jenta i samme video. Moralpolitiet beskyldte henne for zina – utukt og hor. Det var den alvorligste synden en kvinne kunne anklages for.

De siste døgnene før avreise hadde jeg mistet nattesøvnen. Det var blitt rutine i forkant av reisene mine til Talibans

Afghanistan. En nyhetssak om nye innskrenkinger var nok til at jeg følte meg motløs, men jeg minnet meg selv på at alt virket verre på avstand. Jeg måtte dra dit og se med egne øyne. Det hadde vært logikken gjennom snart tre år med pendling mellom Princeton, Oslo og Kabul.

Bilen kjørte inn i bydelen hvor jeg bodde. Sjåføren var i ferd med å svinge inn fra hovedgaten, men kom ikke langt. På vei inn i sidegaten ble vi stoppet av to Taliban-soldater som stod midt i veien. De slo hånden hardt ned på bilpanseret og ba oss snu. «Det er ikke lov med biler her», sa de. Sjåføren forklarte at jeg bodde i nabogaten. «Har hun ikke føtter? Kan hun ikke gå?» var responsen han fikk. Vanligvis blandet jeg meg ikke inn i slike utvekslinger for å unngå at de eskalerte. Men etter snart tusen dager inn og ut av Talibans Afghanistan hadde jeg fått nok.

«Hvis jeg skal bruke føttene, kan du da bruke hodet?» sa jeg irritert på pashto.

«Du får ikke kjøre inn», gjentok soldaten.

«Jeg bor der og har bilen full av bagasje. Jeg må kjøre inn. Dere kan ikke bare sperre av en gate der folk bor.»

«Jo, det kan vi. Og det gjør vi. Vi holder på med talashi», svarte han irritert. Talashi er uanmeldte husbesøk der Talibans etterretningsfolk går fra rom til rom på jakt etter spioner, våpen og annet mistenkelig gods.

Soldaten begynte å true sjåføren med at han skulle ringe kommandanten, som var rett rundt hjørnet. Han hadde akkurat tatt opp telefonen da vi så en kolonne med politibiler komme kjørende mot oss i full fart. Dagens talashi-økt var tydeligvis over. Politibilene stoppet rett ved siden av vår bil. Kommandanten spurte hva som var problemet. Jeg forklarte at jeg bodde like ved og gjerne ville få komme inn i mitt eget hjem.

Flere soldater hoppet ut av den første politibilen og omringet oss.

«Få se bagasjen», sa den ene morskt. Jeg stilte meg foran bagasjerommet og forklarte at de gjerne kunne inspisere bagasjen min, men ikke på åpen gate.

«Du gjør som vi sier», sa den bevæpnede soldaten. Han var iført balaklava som dekket hele ansiktet unntatt øynene. Nå klarte jeg ikke lenger dy meg.

«Er det dette som er islamsk styre? Å stoppe kvinner på åpen gate og gå gjennom private eiendeler?» spurte jeg.

«Hold kjeft og gjør som vi ber om», sa en annen soldat.

Jeg nektet å henvende meg til soldatene og så på kommandanten i forsetet.

«Kommandant, hva er det dere holder på med? Er dette virkelig en respektfull måte å gjøre ting på? Dette er verken islamsk eller afghansk. Vil dere se gjennom undertøyet mitt, så får dere gjøre det hjemme. Ikke midt på gaten med fremmede tilskuere.» Jeg skalv av sinne.

Kommandanten nektet å møte blikket mitt. Mens jeg holdt min tordentale, hadde en lav og omfangsrik kvinne kommet ut av den ene politibilen. Hun var kledd i svart nikab fra topp til tå. Bare øynene var synlig, men på rynkene kunne jeg se at hun var eldre. Taliban hadde fått flere kvinnelige ansatte som ble med på husbesøk hos kvinner. Nå skulle denne makkeren tydeligvis gjennomgå bagasjen min. Soldaten dunket hånden mot bagasjerommet for å signalisere at sjåføren måtte åpne det. Sjåføren fulgte instruksene. Kvinnen slet med å åpne den minste kofferten. På ren impuls åpnet jeg den selv og tok ut en truse. Jeg viftet den foran meg og spurte kommandanten om det var trusene mine Guds menn ville se. «For guds skyld. Ha litt anstendighet. Dette er respektløst på alle måter», sa jeg.

«Ro deg ned, hajarnai», svarte kommandanten på kandaharidialekt.

Hajarnai er betegnelsen på eldre kvinner som har gjennomført pilegrimsreisen til Mekka. Jeg hadde lyst til å svare at jeg verken var hajarnai eller falt for liksom-respekten, men

ble mer opptatt av dialekten hans. Han var fra Sør-Afghanistan, hvor befolkningen de to siste tiårene hadde opplevd stadige storminger av private hjem fra vestlige og afghanske soldater som kjempet mot Taliban. I kampsangene sine sang talibene lidenskapelig om hvordan Vesten og deres afghanske allierte sparket inn dører på landsbygda og skremte og fornærmet kvinnene der.

«Du er fra Kandahar.Tror du virkelig at det er noe forskjell på dere og de som kom før dere? De som visstnok ikke respekterte kvinner? Skjønner dere ikke hva dere holder på med? Du av alle mennesker, du som er fra Kandahar, må jo vite bedre», sa jeg med trusen krøllet sammen i den ene hånden. Jeg innså at jeg kanskje hadde gått for langt denne gangen, og at jeg kunne ha en natt i arresten i vente, istedenfor hjemme i min egen seng. Men frustrasjonen på vegne av afghanske jenter og kvinner som opplevde langt verre ting enn å bli plaget på gaten, var for stor til at jeg klarte å holde den tilbake.

«Prezhda», sa kommandanten til soldatene – la henne gå.

1

Republikkens siste dager

«Ayesha. Er du hjemme? Jeg står utenfor leiligheten din.» Skredderen hadde sendt meg en melding på WhatsApp: Etter mye purring og kjefting hadde han omsider sydd ferdig soveromsgardinene mine. Endelig kunne jeg få morgensøvnen tilbake etter flere uker der jeg var blitt vekket av skarp sol rett i ansiktet lenge før mobilalarmen gikk av.

Det var torsdag 13. mai 2021, en solrik vårdag i Kabul. De fleste kollegene på kontoret hadde for lengst tatt helg. Torsdager i Kabul var som fredager i Norge: siste arbeidsdag før helgen, dagen for tidlig exit fra kontoret. For meg betydde torsdager festkvelder med venner i byen. Vanligvis dukket jeg opp hos vertskapet med en pose full av dessert fra den lokale bakeren eller blandevann fra et av supermarkedene. Alkoholforsyningene ble besørget av Milk Man, en britisk forsvarsveteran som var blitt i landet etter endt tjeneste og skapt seg et nytt liv som Kabuls uoffisielle brennevinssmugler. Meldingen fra skredderen var det eneste jeg trengte for å pakke ned Macen. På vei ut stakk jeg hodet kjapt innom kontoret til en kollega på poliokontoret, doktor Najib.

Najib jobbet med kampen mot polio fra det afghanske helsedepartementets side. Min jobb var å følge opp dette arbeidet på vegne av ulike internasjonale aktører. Najib og jeg var blitt ordentlig kjent under de mange røykepausene våre de siste årene. Da stod vi på hver vår side av et enormt askebeger i metall i trappeoppgangen mellom andre og tredje etasje. Vi vekslet mellom å snakke pashto, dari og engelsk. Han holdt alltid utkikk i tilfelle jeg måtte stumpe røyken på kort varsel. Mannlige tjenestemenn kunne fint røyke, men dersom en kvinne tok et drag, var hun besharm, skamløs. Najib var ikke dømmende.

Vi ønsket hverandre en god helg før jeg løp ned trappene og ut på parkeringsplassen. Jeg så etter sjåføren min, Akbar. Idet jeg tok opp mobilen for å ringe etter ham, svingte han inn på plassen i sin knallrøde Toyota Corolla. Akbar og jeg hadde et passivt-aggressivt forhold. Han var en passiv sjåfør og jeg en aggressiv passasjer. Han hadde verken retningssans eller særlig gode ferdigheter bak rattet. Det var egentlig et mysterium at han var sjåfør. Grunnen til at han kjørte meg rundt, var at jeg ikke hadde lappen, og han var den gamle sjåføren til faren min, oppvokst i samme landsby. Han var det nærmeste jeg kom pappa.

I over 15 år hadde han kjørt pappa rundt i Kabul før han ble sjåføren min. Når jeg ble overrasket over at han stadig bommet på avkjøringene dit jeg skulle, svarte han: «Men Baba dro aldri på de samme stedene som deg. Adressene hans var så mye enklere.» Pappa var blitt kjørt til og fra lokale nyhetsstudioer for å delta i direktesendte debatter, mens jeg pendlet mellom høyt bevoktede FN-kontorer og ambassader på dagen og private residenser på kvelden. Pappa handlet på det lokale markedet, mens jeg betalte i dollar på supermarkedet.

Vi kjørte fra kontoret i det velstående nabolaget Wazir Akbar Khan. Her lå gamle villaer fra 1920-tallet, ruinert og renovert gjennom skiftende epoker med krig og fred, gjemt bak tunge

betongmurer som beskyttet afghanske ministere og vestlige diplomater. Langs hovedveien lå reisebyråer som lokket med gruppereiser til Mekka og studentvisum til Kypros og Istanbul. Ved en rundkjøring satt gateselgere med kontantkort, dollarbunker og lokal valuta. Rundkjøringen var omringet av store reklameskilt. Et av dem viste et bilde av en afghansk helt med våte krøller, bar overkropp og kamuflasjebukser. I hånden holdt han en energidrikk med navnet Predator og en sint løve som symbol, nesten like sint som modellen så ut. Naboskiltet viste den smilende Bollywood-heltinnen Katrina Kaif, med hendene rundt en kopp te fra en av landets største leverandører.

«Afghan besim? Roshan, dollar, afghani?» ropte innpåslitne selgere, i håp om at noen ville kjøpe kontantkort eller veksle dollar. Venner hadde fortalt meg at gateselgerne stod på lønningslisten til den afghanske etterretningen. De skulle følge nøye med på hvem som kjørte inn og ut av maktens porter. Selgerne satt ved en av inngangene til «Green Zone», et tungt bevoktet område som huset NATOs hovedkvarter, de viktigste ambassadene, internasjonale nyhetsbyråer, FN-kontorer og en nyetablert nattklubb med Tupac-graffiti på veggene.

For å komme inn i sonen måtte man ha kontakter på innsiden. Navn på besøkende ble sendt inn til de afghanske sikkerhetsvaktene et døgn i forveien, og når folk møtte opp i porten, stod vaktene i kamuflasjeantrekk og sjekket legitimasjon, ansikter og navnelister. For utlendinger på vei til møter eller fester var dette rutine. For sivile afghanere som kjørte forbi området til og fra jobb, skole og familiebesøk, ble de militariserte områdene symbolet på ulikheten mellom dem som hersket, og dem som ble hersket over. Bak disse portene oppstod det aldri strømbrudd, og alkoholen fløt.

Kjøreturen fra kontoret til leiligheten kunne ta alt fra ti minutter til tre kvarter, avhengig av tiden på døgnet og trafikken.

Vi kjørte forbi supermarkeder for dollarsterke utlendinger der kundene ble kroppsvisitert før de fikk komme inn. Forbi gretne

og umotiverte politimenn på hvite plaststoler under parasoller med Pepsi-logo som scrollet på mobiltelefonen. Helt til de fikk øye på en politikerkonvoi med pansrede landcruisere, på vei inn til eller ut fra et av de mange poppy-palassene på hver side av veien. Da spratt de opp og sjekket alle vanlige biler som passerte, for å vise at de jobbet.

Poppy-palasser, oppkalt etter opiumsvalmuene som var grunnlaget for Afghanistans lukrative heroinhandel, var glorete betongvillaer som tilhørte byens nyrike overklasse: mektige menn som diskuterte politikk i parlamentet på dagtid og styrte smuglerruter på kveldstid.

Utenfor leiligheten min stod skredderen Farid og ventet med gardinene slengt over den spinkle skulderen. Han var tynn og slank med glatt hår, midtskill og smultringskjegg. Farid var byens mest overprisede og upålitelige skredder, men varene han leverte, var av ypperste kvalitet. Han drev en liten og eksklusiv forretning for utlendinger og velstående afghanere hvor han solgte dyre tekstiler, interiørartikler og lokale pyntegjenstander.

Jeg hadde overtatt leiligheten to uker tidligere, etter å ha vekslet mellom å bo på ulike hoteller og gjestehus i Kabul i lengre tid. Nå ville jeg slå meg til ro. Siden november 2019 hadde jeg reist inn og ut av landet, og mellom Kabul og provinsene i sør som uavhengig konsulent for det globale partnerskapet for utrydding av polio (GPEI). Partnerskapet bestod av FN-organisasjonene UNICEF og WHO, samt GAVI (den globale vaksinealliansen) og donorer som det amerikanske folkehelsedirektoratet, USAID og Bill & Melinda Gatesstiftelsen. En stor del av jobben min gikk ut på å følge opp vaksinasjonskampanjer mot polio og kvinnehelseprosjekter ute i distriktene.

Leiligheten lå et moderne kompleks i bydelen Share-Naw, som var kjent for sine gamle villaer, frodige rosehager og fine restauranter. De siste årene hadde det kommet stadig nye leilighetskomplekser, kjøpesentre, kafeer og restauranter her.

Ungdommer og unge voksne i moteriktige jeans og klumpete joggesko strømmet inn og ut av kafeer med matposer og pappkrus med kaffe etter ettermiddagsøkter med sladder og vannpiperøyking.

Bygget jeg bodde i, hadde ti etasjer og en stor penthouseleilighet på toppen. Leietakerne var en blanding av den afghanske dollarklassen og noen få utlendinger som tok sjansen på å bo i byen, til tross for stadig blodigere terrorangrep og attentat.

Fra de store stuevinduene hadde jeg utsikt rett mot berømte «TV hill», som var kjent for sin gedigne antennemast på toppen og fargerike jordhytter tett i tett langs hele fjellet. Fra balkongen kunne jeg hver kveld se mørket senke seg over fjellandskapet. De blendende lysene fra jordhyttene var et levende bilde på utviklingen i landet de siste 20 årene. Når jeg tittet ut mot den samme åsen på 1990-tallet, i varme sommernetter fra huset til pappa under feriene våre til Talibans Afghanistan, kunne jeg bare se en bekmørk fjellside med noen få jordhytter. Det eneste lyset kom når raketter ble avfyrt mot stjernehimmelen, etterfulgt av kraftige drønn og flyvende splinter. Nå lyste elektrisk opplyste hus opp over hele åssiden.

Farid var godt i gang med å henge opp de lysegule lingardinene på soverommet da telefonen hans ringte. Det var en mellommann som skulle skaffe ham visum til Tyrkia. «Greit å ha en plan B i disse dager», mumlet han mens han holdt på. Jeg visste så altfor godt hva han mente, men lot som ingenting.

29. februar 2020 hadde USAs president Donald Trump inngått en såkalt fredsavtale med Taliban i golflandet Qatar. Da hadde geriljabevegelsen Taliban vært i krig med afghanske myndigheter – og USA, Norge og resten av Vesten – i snart 20 år.

Dagen da avtalen skulle kunngjøres, sendte jeg melding til en av mine nærmeste venner, Idris, og spurte hvor han skulle

se sendingen. Han inviterte meg med til en felles venn, Murad. Jeg husker hvordan det kilte i hele kroppen, litt som før en VMkamp i fotball, da jeg var på vei bort til dem. Mye stod på spill. Murad drev et produksjonsselskap i Kabul, og fra studioet hans fikk vi tilgang til de viktigste nyhetskanalene. Vi så bildene fra Sheraton Hotel i Doha, hvor journalister fra hele verden hadde tatt plass. Velurstolene i salen på luksushotellet var reservert for viktige diplomater fra NATO-land og land i regionen. Den norske diplomatdelegasjonen i Doha var ledet av utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

Vi knasket i oss mandler, pistasjnøtter og rosiner. Tekannen gikk rundt. Fra studioet til Murad kunne vi følge med på to begivenheter samtidig på TV-skjermene på betongveggen. I Doha møttes USAs utenriksminister Mike Pompeo og Talibans utsending mulla Baradar for å ta hverandre i hånden. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, var i Kabul for å utveksle håndtrykk med Afghanistans president Ashraf Ghani. Han hadde reist til byen vi var i, for å gi presidenten en påminnelse om at avtalen mellom amerikanere og Taliban forpliktet den afghanske republikken til å dele makten. På den nyklipte gressplenen utenfor presidentpalasset stod verdens mektigste nordmann rakrygget og stolt mens han hyllet prosessen. «Avtalene mellom USA og Den islamske republikken Afghanistan, og mellom USA og Taliban, skal avslutte tiår med ødeleggende konflikter og bane vei for forhandlinger blant afghanere når dere nå begynner å bygge en bedre fremtid for alle. Dette er en seier for freden og en seier for det afghanske folket», sa Stoltenberg med et statsmannsaktig nikk til sidemannen.

Amerikanerne og NATO hadde gått til sengs med fienden. Afghanere flest ønsket fred, og den eneste måten å oppnå det på var ved å inkludere Taliban i politiske samtaler. President Ghani og hans nærmeste ønsket ikke samtalene velkommen; de ville verken gi fra seg makten eller dele den, men de hadde

lite de skulle ha sagt. Den afghanske republikken var fullstendig avhengig av vestlige midler og velvilje.

Vi visste ikke om vi skulle juble eller sørge der vi satt, gjengen min var usikker på om denne avtalen faktisk ville sikre fred for afghanere. Jeg turte ikke å mene så mye, siden jeg tross alt var tilskuer. For meg gjaldt det et land jeg brydde meg om og var opptatt av. For vennene mine gjaldt dette liv og død.

Doha-avtalen resulterte i at Taliban ikke lenger angrep vestlige soldater. Afghanske soldater, tjenestemenn og kvinner ble nå fritt vilt. Som en del av avtalen hadde Taliban fått et løfte fra USA: De amerikanske styrkene, og dermed NATO, skulle forlate landet. Taliban gikk på offensiven.

Offensiven fortsatte gjennom 2020 og utover i 2021. I april 2021, noen uker før jeg flyttet inn i den nye leiligheten, ga USAs nye president, Joe Biden, klar beskjed: Innen september 2021 skulle alle amerikanske soldater være ute av Afghanistan. Dermed var det snart slutt også for NATO og Norge. Etter flere runder i Afghanistan var Norges siste operative soldater på vei ut. Om noen uker skulle afghanske styrker selv ta seg av krigen mot Taliban.

På militærbasene rundt omkring i landet hadde vestlige soldater begynt tilbaketrekningen. Norske spesialsoldater pusset våpen og pakket ned materiell og utstyr. Taliban fortsatte sin storoffensiv. Ressurssterke afghanere begynte å utforske mulighetene for å forlate landet. Utenfor passkontoret ble køene lengre og lengre.

Skredderen Farid monterte ferdig gardinene og klatret ned fra stigen. Han hadde hastverk med å komme seg videre. «Jeg må levere passet mitt til mellommannen. Håper du er fornøyd», sa han mens han ventet på å få dollarsedlene jeg skyldte ham. Mens jeg brukte pengene mine på redebygging i landet, skulle Farid bruke pengene jeg ga ham, på å finne en vei ut derfra. Jeg, som vanligvis slet med å leve i nuet, insisterte nå på å gjøre nettopp det. Gardiner og møbler var det eneste jeg ville

konsentrere meg om. Jeg skulle jo bygge rede. Med skylappene på.

Utover i juni fortsatte Talibans storoffensiv. Jeg møtte stadig opp på kontoret. Kolleger ble like overrasket hver gang jeg dukket opp. «Er du her fremdeles? Når reiser du hjem?» spurte de igjen og igjen. Det kom stadig nyhetsmeldinger om at Taliban hadde tatt kontroll over nye områder. Først falt distriktene, deretter byene. Stemningen på kontoret ble bare dystrere og dystrere. Kollegene mine satt ikke lenger bare bak hver sin PC-skjerm og jobbet; de satt i ring og delte sukkertøy og bekymringer. Usikkerheten kunne fornemmes i kontorlandskapet. Den iskalde luften fra airconditionanlegget klarte ikke å fjerne lukten av svette som rant. Ingen visste akkurat hva som kom til å skje, men alle visste at afghanske sikkerhetsstyrker var i ferd med å miste kontrollen over stadig flere distrikter. Ukentlige sikkerhetsoppdateringer fra kolleger i provinser som Helmand og Kandahar ble daglige: «Situasjonen er virkelig ille. Noen helsestasjoner er stengt på grunn av landminer og aktive kamper.» Og: «Situasjonen er fortsatt ille. I dag tok de et annet distrikt i nærheten av Kandahar by. Folk er skremt.» «Kamper nær huset mitt. Barna er veldig redde.»

Natt til 2. juli, mens hele Kabul lå og sov, ble lysene slukket for siste gang på amerikanernes største flybase, Bagram, rett nord for hovedstaden. Afghanske generaler og soldater våknet til nyheten om at deres nærmeste allierte hadde sneket seg ut i nattens mørke, uten å si ifra. Bare 650 amerikanske soldater ble igjen for å sikre militærflyplassen og evakueringen av diplomatisk personell og resterende materiell. Amerikansklønnede kontraktører som sørget for vedlikehold av det afghanske luftvåpenet, ble også trukket ut. De afghanske soldatene var nå overlatt til seg selv. Uten luftstøtten fra amerikanerne var de sjanseløse. I vennekretsen min tvilte ingen på at Vesten mente alvor: De skulle ut fra Afghanistan, koste

hva det koste ville. Men i presidentpalasset satt presidenten og hans menn i fornektelse. I likhet med meg baserte de fremtidsutsiktene på ren ønsketenkning og illusjoner om at det helt sikkert ville gå bra.

Spørsmålene fra kolleger begynte å dreie seg mindre om mine reiseplaner og mer om hvordan de selv kunne komme seg vekk. Najib forstod alvoret og frykten som hadde satt seg hos kolleger på kontoret og i felt. Men som leder kunne han ikke bidra til panikken. Han hadde tidligere erfaring fra både krig og maktovertakelse og tok tilsynelatende det hele med stoisk ro. Bare i røykepausene våre lettet han litt på sløret.

«Vi har levd mange liv. Vi er verdensmestere i tilpasning», sa han. Før han la til:

«Men jeg bekymrer meg for jentene mine. De har bare levd dette livet.»

Rundt møtebordene på kontoret fortsatte vi likevel forberedelsene til sommerens høydepunkt. Vi hadde jobbet med dette i flere måneder: Tirsdag 17. august skulle vi arrangere et globalt nettmøte med bistandsaktører og internasjonale donorer. Der skulle vi presentere et strategidokument for polioprogrammets helsesatsing i Sør-Afghanistan. Målet var å skaffe flere finansieringsmidler. Sør-Afghanistan var blant landets mest krigsrammede regioner. Millioner av mennesker manglet tilgang til helt grunnleggende helsetjenester og vaksiner. Mødre manglet brystmelk. Hundretusener av underernærte barn slikket steiner i håp om å få i seg litt salt. Selv om tallene om mødre og barnedødelighet viste en positiv utvikling nasjonalt, stod utviklingen stille i disse områdene. Siden 2018 hadde polioprogrammet investert egne midler til satsingen i sør, men behovene var så store at vi trengte mer penger. Det hadde dessuten vært en kamp å få departementet i Kabul med på å satse på dette. Sør-Afghanistan var synonymt med Taliban. For afghanske toppolitikere og byråkrater var prioriteringen

å slå tilbake opprøret i regionen. Fattigdomsbekjempelse var uinteressant.

Helsedepartementet var gjennomsyret av interne maktkamper hvor de ulike avdelingssjefene hadde motstridende interesser. Ministeren selv hadde flere politiske hensyn å ta. Hensynet til presidentpalassets budsjettprioriteringer gjaldt snarere bevilgninger til død enn til liv – det viktigste var å skaffe penger til sikkerhetsapparatet, dernest til ministerens egen velgerbase og politiske støttespillere.

Også internt i poliopartnerskapet opplevde vi motstand mot satsingen i sør. WHO (Verdens helseorganisasjon) mente at vi ikke skulle prioritere annet enn utdeling av vaksiner; det var ikke vårt ansvar å sørge for rent vann eller mat. For UNICEF (FNs hjelpefond for barn), Najib og meg hang alt dette sammen. Poliovaksinen ville ha begrenset effekt på underernærte barn med diaré. Befolkningen trengte mest av alt mat, medisiner og rent vann. Vår tankegang var at dersom vi ga befolkningen det den trengte mest, kunne vi samtidig sørge for å vaksinere barna. En integrert strategi, som det kalles på fagspråket.

I årevis hadde strategien vært den motsatte: Vi prakket vaksiner på folk uten å ta hensyn til andre grunnleggende behov. I enkelte områder hadde dette ført til mistenkeliggjøring og vaksinemotstand. «Hvordan kan dere være besatt av vaksiner når barna våre dør av sult?» «Hva er det egentlig i denne vaksinen?» var typiske reaksjoner.

Arbeidsmiljøet i departementet var hierarkisk og mannsdominert. Altfor ofte var jeg eneste kvinne rundt møtebordene, til tross for at helsedepartementet hadde høyest antall kvinnelige ansatte blant de afghanske departementene. Ministeren var i slutten av 30-årene. Undersåttene var eldre og mer erfarne byråkrater, men i sjefens nærvær reduserte de seg selv til lydige statister. Målet på suksess var hvem som smisket best og mest. Plenumsmøter med ministeren bestod som regel i uendelige

gjentakelser fra byråkratenes side. Å ta ordet ga synlighet.

Substans var det ikke så nøye med.

Som ofte eneste representant for mitt kjønn måtte jeg passe på hva jeg sa, og hvordan jeg tedde meg. Den iboende skepsisen til kvinner i posisjon var langt mer utbredt enn den var uttalt. Og den kom ikke bare fra skjeggete kolleger med turban og kjortel, men også fra dresskledde og striglede byråkrater. De fleste behandlet meg bra, det skal sies. Men jeg måtte hele tiden passe meg for dem som ville sette ut små rykter, som kunne vokse seg så store at de til slutt kunne ta rotta på meg. Stort sett dreide det seg om deres forståelse av sømmelighet.

Alt fra hvordan jeg gikk kledd, til måten jeg oppførte meg på overfor mannlige kolleger. Jeg kunne ikke være for morsom; det var flørtende. Jeg kunne ikke gå med for mye sminke; det var forførende.

Det jeg ikke sa under fellesmøtene i departementet, formidlet jeg heller gjennom lange og insisterende WhatsAppmeldinger direkte til ministeren. Åpenheten han ikke kunne vise i plenum, viste han i svarene til meg når vi chattet. Det var som om jeg forholdt meg til to forskjellige personer. I møtesammenheng var han en streng og autoritær type. Han måtte spille rollen han hadde fått. I chatten på WhatsApp var han mindre minister og mer menneske. «Hvordan synes du vi skal gå videre med denne saken?» kunne han spørre der.

Etter flere runder i departementet og WhatsApp-diplomati i kulissene hadde vi omsider fått ministeren med på møtet vi planla. Lanseringen var satt til en helt vanlig tirsdag i midten av august. Vi hadde to uker igjen og jobbet som om møtet skulle gå som planlagt.

Samtidig var det umulig ikke å få med seg konsekvensene av Talibans lynraske erobring av nye distrikter og provinshovedsteder. Kampene hadde ført til en massiv tilstrømning av sivile afghanere til Kabul, på flukt fra distriktene.

Shahre-Naw-parken, som lå et steinkast unna der jeg bodde, var blitt en provisorisk flyktningleir for internt fordrevne. Ved sykehuset til den italienske hjelpeorganisasjonen Emergency like i nærheten satt pårørende på rekke og rad utenfor porten og ventet på livstegn fra familiemedlemmer som var blitt skadet i kampene. Utenfor bankene vokste køene av nervøse kvinner og menn som ventet i timevis på å få tatt ut penger.

Festkveldene i helgene dreide seg nå mindre om dans og mer om nervøse hagesamtaler om krigen som nærmet seg. Ingen av oss visste hva som ventet oss, men at det ville innebære en ny politisk og sosial virkelighet, var alle enig om. Jeg fortsatte likevel å innrede den nye leiligheten min. Pynteputetrekkene fra Illums i Oslo skulle fylles med bomull fra Helmand-provinsen.

En ettermiddag tidlig i august hadde jeg så vidt gått i gang med denne oppgaven da telefonen ringte. Ministeren hadde kalt inn til hastemøte. I møterommet var ministeren omgitt av tre rådgivere. Najib og et par andre kolleger var også på plass.

En storskjerm ble rigget til. En av ministerens dresskledde rådgivere tok en liten minnepinne ut av laptopbagen og sendte den nedover til den IT-ansvarlige. Ryddehjelpen fikk beskjed om å skru av lysene i møterommet. Rådgiveren begynte å lese fra presentasjonen på storskjermen: «Digitalisation of the health sector». Vi var blitt innkalt til en presentasjon av en ny digitaliseringsstrategi.

Da skylte det innover meg. Jeg kunne ikke lenger late som om alt var normalt. De siste ukene hadde jeg flyktet gjennom møbler og interiørdesign. Afghanske politikere og ministeren flyktet gjennom å kalle inn til møter om digitaliseringsstrategier. Men mens jeg bare hadde ansvar for meg selv, måtte de ha en plan for folket. Torsdag 12. august fikk jeg en e-post fra oppdragsgiveren min i USA med et PDF-vedlegg: en flybillett fra Kabul til Oslo med avreise tirsdag 17. august. Det var samme dag som vår planlagte lansering med ministeren, dagen Najib og jeg hadde jobbet mot i så mange måneder.

Dagen etter gikk det rykter om at flyplassen ville stenges i løpet av de neste par dagene. Jeg hadde fire dager igjen til den planlagte avreisen, men i leiligheten min var det ingen synlige tegn på at jeg skulle dra. En av mine gode venner, journalisten Yaroslav Trofimov, som var på et kort oppdrag for The Wall Street Journal, sendte meg melding om at jeg neppe ville komme meg på et kommersielt fly ut av landet. «Ambassadene har begynt å evakuere. Du bør komme deg til den militære flyplassen asap», skrev han.

Yaro hadde lenge hatt rollen som budbringer av dårlige nyheter. Vanligvis gledet jeg meg til han var i byen, og alt det førte med seg av sosiale begivenheter og politisk sladder. Men fornektelsen jeg slapp unna med i møte med kolleger og afghanske venner, fungerte ikke overfor ham. I slutten av juni hadde han avslørt en hemmelig Pentagon-rapport som dokumenterte at amerikanerne trodde den afghanske republikken ville kollapse kun tre til seks måneder etter at vestlige styrker hadde trukket seg ut. Nyhetssaken var tema på en grillfest han hadde invitert til i hagen samme kveld som den ble publisert. Jeg var illsint. «Hva vet egentlig Pentagon? Hadde de skjønt noe som helst, ville vi unngått situasjonen vi er i», skrek jeg til ham. Yaro beholdt roen og fortsatte å grille kjøtt. Jeg ville så gjerne at han skulle ta feil. Alle som kjente ham, visste godt at han oftest hadde rett. Men ingen, ikke engang allvitende Yaro, kunne se for seg hvor raskt alt skulle rakne.

Lørdag 14. august var det ikke lenger tvil om at republikken hadde tapt slaget om landet. Taliban hadde fått kontroll over alle veiene inn til Kabul. På kjøreturen fra leiligheten til kontoret så jeg de siste av republikkens uniformerte soldater bemanne det som var igjen av kontrollposter. Vi kjørte forbi kilometerlange køer utenfor bankene. Jeg gruet meg til å treffe kollegene mine, til å se dem i øynene og fortelle dem at jeg skulle reise. Jeg kjente på skammen over at jeg bare kunne reise

ut, mens afghanere som fryktet det verste, ble overlatt til seg selv.

Akbar kjørte meg inn den nymalte porten til poliokontoret. Parkeringsplassen var tom. Fontene i rosehagen stod uten vann. Ingen av de yngre kollegene stod og kastet ball på basketballbanen. Resepsjonisten var ikke på jobb. Noen hadde likevel skrudd på lysene. Jeg gikk opp trappene til kontoret mitt i andre etasje. Det var som om kampstøvet fra hele landet hadde samlet seg akkurat her, på vinduene i trappeoppgangen. Gjennom rutene kunne jeg så vidt se Wazir Akbar Khan-høyden, der en enorm utgave av republikkens flagg vaiet i vinden. Så kjente jeg lukten av sigaretten Najib mest sannsynlig akkurat hadde stumpet.

Najib var i gang med å pakke ned sakene på kontoret. Han tømte glasskommoden med alle permene og det fargerike babypleddet som var produsert av UNICEF. Slike fleecepledd ble gitt i premie til nybakte mødre som hadde født på klinikk og latt babyen få vaksine. Litt som den lille gullringen jeg hadde fått etter alle tannlegebesøk i Geitmyrsveien i Oslo som barn. Disse pleddene hadde vi kjempet beinhardt for å innlemme i vaksinasjonsprogrammet. Det var det nærmeste Najib kom en pokal for innsatsen han hadde gjort for Afghanistans mødre og barn.

Kollegene var blitt oppfordret til å ha hjemmekontor de neste dagene, fortalte direktøren. Han var den eneste som hadde møtt på kontoret. Mens vi stod der og pratet, tikket det inn et nyhetsvarsel på mobilen. Presidenten skulle holde pressekonferanse. Vi gikk inn på presidentpalassets Facebookside, som skulle strømme live. Presidenten stod på talerstolen. «Kjære landsmenn. Dette er tiden for å stå samlet, til tross for de mange tapene vi har lidd. Vi skal og må kjempe for det vi tror på. Jeg kan love dere at jeg skal kjempe til siste slutt», forsikret Ashraf Ghani.

Najib var mest opptatt av at jeg skulle komme meg helskinnet ut. «Ayesha jaan» – kjære Ayesha – «det er på tide at du reiser hjem», sa han. Selv klarte jeg ikke å si så mye mer enn «beklager, beklager, vi har sviktet dere», mens tårene trillet på begges kinn.

På vei ned trappene stoppet jeg i et lite øyeblikk ved de støvete vinduene. Jeg trykket pannen og nesetippen tett inntil det varme glasset. Blikket var rettet mot flagget som vaiet over høyden.

I løpet av kvelden fikk jeg besøk av Idris, kameraten som hadde invitert meg med for å se direktesendingen fra Doha og Kabul februar året før. Idris var født og oppvokst i Kabul. Han elsket byen og legemliggjorde alt det håpefulle Kabul stod for: smittsom energi, optimisme og dirrende intensitet. Jeg tenkte på alt han hadde bygget opp, og alt han nå var i ferd med å miste. Jeg tenkte på alle minnene vi hadde skapt sammen. Alt jeg hadde lært av ham om byens historie, forklart med morsomme anekdoter. Idris dukket ofte opp på døren med de deiligste fruktkurver og forklarte med stolthet i stemmen hvor frukten kom fra. «Eplene er fra Takhar, druene fra Farah, plommene fra Jalalabad og granateplene fra Kandahar. All local. Enjoy!»

Nå stod han sammen med meg foran klesskapet på gjesterommet og hjalp meg å pakke livet mitt ned i to store kofferter. Idris var uvanlig taus, mens mine tårer rant ukontrollert. Ett og ett plagg ble pakket ned i kofferten, til lyden av melankolske sanger av den folkekjære eksilsangeren Farhad Darya. Vanligvis kjente jeg gleden boble i kroppen når jeg hørte «Gulum Gulum, Gule Baghe Kabul-um», enten det var i bilen på vei til piknik under kirsebærtrærne i vakre Istalif utenfor byen eller på et dansegulv i sentrum med rungende allsang en torsdagskveld. Sangen var en hyllest til Kabul. Det fantes en rekke sanger om byen. På 50- og 60-tallet handlet de om kjærligheten til Kabul. Sangene som ble skrevet av

musikere i eksil i tiårene etter, da stadig nye kriger herjet, handlet om lengselen og det etterlengtede gjensynet med «byen over alle byer». Farhad Darya sang om sitt elskede Kabul, om rosehagen der yndlingsblomsten vokste, og om lengselen etter sin elskedes bølgete lokker. Om håpet om gjenforening.

Timene gikk sakte, pakkingen enda saktere. I løpet av kvelden dukket også naboen min Suraya opp. Hun bodde i leiligheten over meg, og vi var blitt vant til å løpe opp og ned mellom leilighetene med middagsrester til hverandre. Jeg pleide å ringe henne fra supermarkedet for å høre om det var elektrisitet i bygget og om heisen fungerte, så jeg slapp å gå alle trappene med handleposene. Det var hun som hadde introdusert meg for skredderen som sydde gardinene mine. Hun hadde knapt nok rukket å komme inn i leiligheten før vi kastet oss i armene på hverandre. Vi gråt for byen vår.