Veien hjem

Linda Erlien Borren

Veienhjem

En fortelling om en gĂĽrd, et valg, og alle sl<:rittene det tol<: ĂĽ l<:omme dit

Li nd a E rl ien Bor ren

Veien hjem En fortelling om en gĂĽrd, et valg, og alle skrittene det tok ĂĽ komme dit

© 2018 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Layout: Dag Brekke | akzidenz as Foto på omslag (foran): Privat Foto på omslag (bak): Eirin Østgårdsgjelten Sørum Foto på bind: Eirin Østgårdsgjelten Sørum Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,8 b Boka er satt med Sabon 11/14,5 Repro: Løvaas Lito AS Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2124-0

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Til Marit og Anders

Hiraeth: (walisisk verb) en hjemlengsel etter et sted du ikke kan returnere til, et hjem som kanskje aldri eksisterte; nostalgien, savnet, sorgen over de tapte stedene fra fortiden

1 DET FINNES ET sted hvor tida går saktere. Hvor verden

føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det iblant kan bli så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.

I enden av en 17 kilometer lang blindvei, helt oppe ved tregrensa, ligger en liten gård. Den er gammel, ensom.

Malingen på fjøsveggene har begynt å flasse av. Buskene i ripshagen er ivrige i sitt prosjekt med å erobre nye områder. Her er det få naboer, men mye vind. Lite å bli rik av, men mye av verdi. Vintre med stort markerings­behov.

Somre som ligger svale og hemmelige over myrene. Dette har vært Ingebrigts gård og Tores gård. Anders’ gård og tre blad Jons gård. Peders gård. Oles gård. Nå er det Lars som eier den, men en dag vil den ikke være noens.

Kanskje faller den sammen som så mange har gjort før den. Kanskje blir den omgjort til fritidsbolig eller ­pussa opp og brukt til turisme. Men når båsene inne i fjøset står tomme, graset tar tilbake eierskapet over jordene og redskapene ligger og ruster oppe på låven, vil den ikke lenger være en ordentlig gård. Da vil den reduseres til et

7

minne om et utdøende levesett, bli til ruinene etter det som har vært flere generasjoners felles livsverk.

For å komme hit må du ta bilen, gå eller sykle. Buss eller tog kan også ta deg et stykke, men ikke helt fram.

Dersom du hadde kommet oppover den smale grusveien nå, ville du fått øye på husveggene like før du passerte den siste ferista. De er kvitmalte og fulle av trass. Må til stadighet hevde sin rett til å stå her i møte med den hissige sønnavinden. Under panelet finnes en tømmerkasse som er bygd på i flere omganger etter som beboernes behov har endret seg. Mens stokkene i den nordligste enden er de eldste, noen helt fra huset ble reist i 1759, er det de i den søndre stua som er bredest. De største måler hele 75 centimeter i bredden og ble henta hit med hest og slede de bortimot to mila fra Øggdalen, nord i bygda, en vinter tidlig på 1850-tallet.

På den andre sida av gårdsplassen står fjøset. Også det bygd i flere faser og justert med tida. Der det tidligere har bodd både hester, griser, kyr, geiter, høner og ender, står det nå 45 vinterfôra sauer. Selv om bestanden som oftest er større, er det ikke en stor gård. Den har 50 mål dyrka mark og ligger på 715 meters høyde. Så høyt at andreslått nærmest er et fremmedord. Her har mennesker pleid jorda i snart 300 år. Slått graset, satt opp gjerder, mata dyra, slakta dyra, spist dyra, tatt imot nytt liv.

Gått til gruva. Kjørt mose for å ha nok fôr når graset tok slutt. Bakt brød, mjølka kua, kinnet smør, kardet ull. Dette er mennesker som har lekt og ledd, grått og strevd, og som har opplevd ting som ikke er nedskrevet noe sted, som ikke kan søkes opp på Google, som ikke kan følges på Facebook. Ting har skjedd her som det ikke har blitt tatt bilde av, minner har blitt lagra i hoder 8

som nå er under jorda, som ikke kan hentes fram mer – som fantes, men ikke kan bli funnet igjen.

Gården heter Borren, og nå er det bare Lars igjen her, sammen med sauene og gjeterhunden Ruff. Sporene i snøen mellom trappa og fjøsdøra er Lars sine. Snorkelydene oppe fra det sørligste soverommet om nettene er Lars sine. Her hvor det før har vært mange. Mange søsken og mange arbeidsdrenger. Naboer. Hester. Lasskjørere som overnattet i stua før de på tidlige vintermorgener dro ut for å hente mosen de hadde gravd opp og gjort klar før frosten kom. Nå er det slik: Brevene i postkassa er det Lars som skal lese, maten i kjøleskapet er det Lars som skal spise.

Lars.

Den yngste av de to sønnene til Marit og Anders. Han som inntil nylig har hatt hodet dekket av uregjerlige, mørke krøller, har store brilleglass og blir brun i huden bare de snakker om sol på værmeldingen. Han som jeg som femåring ba Gud om å tilgi, fordi jeg hadde hørt ham banne flere ganger i prat med nabokarene, og fryktet at dette ville gjøre det umulig for ham å noensinne komme til himmelen.

Han som ser ut som Astrid Lindgrens røverhøvding Mattis, men som varsomt bærer de skjøreste lamungene med seg inn på badegulvet fordi han så gjerne vil at de skal ha det godt og overleve.

Han som er faren min.

Hvert år følger Lars den samme rytmen som de før ham har gjort. I desember blir sauene paret, slik at han kan ønske nye lam velkommen i mai. Så skal det stenges gjerder, sauene skal merkes og få Panacur mot innvollsorm, 9

lamma må veies. Når dyra etter noen uker er sluppet i utmarka, skal jordene slås, graset skal lagres til vinteren. Saltstein må settes ut, tilsyn skal føres. Fjella tråles med kikkert og notatbok hele sommeren, samtidig som gården må holdes i hevd. Ved skal kappes til vinteren, fjøset skal vaskes, og ikke lenge før sauesankinga tar til i september, må potetene tas opp av åkeren. Alt dette arbeidet og mer til er hans ansvar. Helt fra han var liten gutt, har han vært med og lært seg hvordan en gård drives. Akkurat som faren hans lærte av sin far. Lars bærer på kunnskap nedarvet gjennom generasjoner. Som at en får mer ut av saueskrotten dersom den slaktes i månens vekstperiode før fullmåne, og at en ikke bør slå graset når fluene løper nede på gulvet, fordi det varsler regn. Noe av kunnskapen forsvinner, noe består, og noe må endres på. Moderniseringer har det selvfølgelig også blitt. Men selv om han i motsetning til de fleste før ham både har en skikkelig traktor, vaskemaskin, kjøleskap, innlagt toalett og elektrisitet, så føles det litt som dette: at resten av samfunnet gikk videre, mens denne lille flekken oppunder fjellbandet ble igjen.

Nederst i bakken utenfor kjøkkenvinduet renner Kjerrengbekken. Det er en liten og sjenert vannåre. Om vinteren blir den så usynlig at en nesten glemmer at den er der under alle lagene med snø og is. Denne erkjennelsen kommer imidlertid raskt tilbake når vanntilførselen til huset fryser og en må ut i kulda for å få åpnet den igjen.

Jeg vet ikke helt hvor grensa går for hvor Kjerrengbekken starter og slutter. Den fortsetter nedover dalstrøka, slår seg sammen med flere andre bekker og vokser i volum.

Først blir den en del av elva Hesja som renner gjennom bygda vår, Hessdalen, før den innlemmes i lakseelva 10

Gaula som bukter seg gjennom bygdene i Gaul­dalen. Pü sin krokete vei til havet passerer den gjengrodde jorder og enorme mengder skog. Fiskehytter, boligfelt, kornükre, kirker, skoler og butikker. Til slutt ender den opp i Trondheimsfjorden. I byen. Akkurat som jeg gjorde.

2 I ET AV de mørke grantrærne som ruvet over huset der

jeg vokste opp, pleide det å sitte en fugl. Hver morgen når jeg kom ut døra, skottet jeg raskt til høyre i retning av tretoppene, der jeg visste at et par skarpe øyne fulgte med på meg fra skjulestedet sitt. Dersom dagen starta dårlig, jeg hadde sovet for lenge, ikke hadde rukket å spise frokost, eller kanskje måtte gå med støvler når jeg foretrakk blinkesko, så jeg ofte for meg at det var ei kråke som gjemte seg der oppe mellom greinene. Og ikke ei hvilken som helst kråke. Det var fuglen bestemor Marit sang om i visa om mannen som «gjekk seg i vedaskog».

Den skumle skapningen som satt på taket og gol, med øyne på størrelse med stuevindu og et nebb så stort at det kunne brukes til «kyrkjebåt». Da gikk det et grøss gjennom kroppen min, og jeg var nede og hilste god morgen til bussjåfør Tøndel i løpet av få sekunder. Jeg klatret opp i det fremste setet med sekken på ryggen og hjertet i halsen, og festet blikket framover helt til vi runda svingen ved Mohaugen og gården ikke lenger kunne skimtes gjennom bakruta.

De fleste dager starta imidlertid bra. Da lillesøstera mi, Ingvill, og jeg sto opp og ruslet ned for å ordne oss, 12

var huset helt stille. Pappa var i fjøset og mata kuene.

Mamma dro tidlig. Hun jobba på et lager i nabobygda Ålen, og tok med seg lillebror Henning for å levere ham i barnehagen. I en snau time var huset bare vårt. Nå ja, helt rolig var det likevel ikke, for vi hadde to gjeterhunder som uttrykte den hjerteligste gjensynsglede over å se oss. Og i vasken på badet lå en som mjauende forlangte sin daglige dose med kos. Før vi dro av sted til Ålen, vi også, kom pappa inn fra fjøset og spiste frokost sammen med oss på kjøkkenet. Herifra hadde vi god utsikt mot Jenshaugen, der skolebussen snudde før den vendte fronten nordover igjen og begynte å plukke opp skolebarn. Vi var første stopp på ruta og fikk derfor velge sete. Mens vi kledde på oss ute i gangen, lekte litt med hundene, smurte ferdig matpakka eller fylte gymbagen med innhold, sto pappa i vinduet og fulgte med, og med én gang hjula på bussen begynte å rulle, sa han med tydelig stemme: «Nå kjører den.» Det var ikke slik at vi alltid hadde alt under kontroll, men noe tilløp til panikk var likevel sjelden å spore. Vi kjente alle bussjåførene, og de kjente oss. Som regel rakk vi det med klar margin, men dersom vi ikke sto nede ved veien i tide, ville sjåføren uansett stoppe ei stund for å forsikre seg om at vi kom oss på skolen. På dager som dette – slike hvor solskinnet bryter seg inn gjennom alt av åpne vindu og dørsprekker, nøkkelhull og ventiler, og kiler deg på nesa til du våkner, hvor timene ligger fristende og hemmelighetsfulle foran deg, og du knapt klarer vente med å ta dem i bruk – kunne jeg ane en liten blåmeis oppe blant barnålene. Da satt den der så staselig med de blå og gule fjæra sine, helt øverst i den høyeste av granene, og sang meg av gårde med ønsker om en fin dag. Den 13

var merkelig, denne fuglen som hadde slått seg ned på eiendommen vår.

I Trondheim har vi måker. Mange måker. Hver morgen når jeg haster ut av leiligheten, vender jeg raskt blikket opp mot himmelen for se om jeg får øye på en. Forsikrer meg om at det ikke er noen der oppe som har planer om å slippe en klissete ladning i håret mitt. På de fem åra jeg har bodd her, først som student, nå som ferdigutdannet lærer og ansatt på en skole, har jeg faktisk blitt truffet flere ganger.

Gåturen til jobb tar tre minutter, men i dag er det tre minutter for mye. Jeg har sovet for lenge, surret bort tid på å brenne havregrøten og lete etter telefonen. Bak meg, langt der nede, ligger den blåsvarte massen som utgjør Trondheimsfjorden. Vi har den travle morgentrafikken, kjøpesentre, bolighus og blokker mellom oss, men jeg kan likevel se den dersom jeg kikker meg over skuldra. Jeg gjør sjelden det. I stedet passerer jeg videregåendeelever med dyre vesker, småbarnsforeldre som dytter barnevogna foran seg, og arbeidere som snekrer og hamrer på naboblokkene med radioen på fullt volum for å overdøve alt bråket. En og annen lastebil svinger gjerne innom med materialer til byggeprosjektet, og den piper og blinker alarmerende mens den rutinemessig rygges på plass. Så står jeg plutselig ved inngangen til skolebygningen og taster inn fire siffer – 7-3-8-0 – slik at dørene åpnes. På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at 14

de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord – fine øyeblikk serveres på samlebånd. Samtidig har jeg i det siste begynt å trekke pusten dypt og inderlig før jeg går inn, som om lufta kan forsyne blodet mitt med sårt etterlengtede ekstra krefter. Det gjør jeg i dag også, vet ikke hvor mange morgener jeg har stått slik nå. Skuldra mot veggen, øynene halvt lukket. Så hører jeg at det hviner i bremsene til en syklende kollega, og vet at grensa for hvor lenge dagen kan utsettes, er nådd. Tar på meg læreransiktet. Går inn.

Jeg svarer på e-poster, planlegger undervisning, ser over lekser og deltar i møter. Rydder og vasker i klasserommet, henger ved kopimaskina. Kalenderen har akkurat bikket mai 2017, jeg er inne i min tiende måned som lærer. Selv om jeg på flere områder nå greier å holde hodet over vannet, er jeg fortsatt nødt til å spørre kolleger om å forklare systemer og prosesser jeg ikke forstår. Og det går med mange kvelder på å lese meg opp på diagnoser og atferdsproblemer, gruble over enkeltelever som det er vanskelig å nå inn til, eller bryte ned komplisert stoff til forståelig undervisning. I tillegg skal jeg gifte meg til sommeren, og den store datoen kryper stadig nærmere.

Brudekjolen ankommer fra Stockholm i en staselig eske, og jeg står alene på badet i leiligheten og pakker den ut med skjelvende hender, spent på om den vil se like flott ut nå som da jeg prøvde den i salongen i januar. Innimellom pusler jeg med bordplasseringen, krysser ut ting fra lista over det som må kjøpes inn, og saumfarer alle verdensvevens kroker på jakt etter brudesko. Men selv om hodet mitt er fylt med så mye – det meste av det fint – og en ikke skulle tro det var plass til mer, er det likevel noe annet som stadig plager meg.

15

Jeg er 25 år. Eier egen leilighet. Venner og slektninger har begynt å hinte om at det er på tide med barn, og selv om jeg ikke engang er sikker på om det er lærer jeg skal være, forventes det at mitt neste mål er å få fast ansettelse. Samtidig sørger regningene på kjøkkenbenken for at brua tilbake til studenttilværelsen har begynt å morkne. Jeg setter opp ting som råkostkvern, salatbestikk og steketermometer på ønskelista til bryllupet.

Forstår betydningen av ord som fullkasko- og delkaskoforsikring og har antirynkekrem klemt inn blant krukkene på badehylla. Jeg innser at jeg nå står med begge beina godt plantet i det blomsterbedet som heter voksenlivet, og kjenner at grunnen her er mye hardere og mer kompakt enn den fuktige, formbare jorda jeg tidligere tråkket rundt i. Veien videre ser ut til å være bestemt.

Og med alle valgene jeg har tatt, har jeg også sagt ja til asfalt i stedet for grus, hageflekk i stedet for store enger, høye hæler i stedet for fjøsstøvler og action i stedet for ro. For jeg har vel det?

Over tusen gårdsbruk blir lagt ned i Norge hvert år. Gjennomsnittsalderen på den norske bonden er over femti, og bare 15 prosent av bøndene er kvinner. Vi bygger ned matjord tilsvarende 1200 fotballbaner i året, og landbrukspolitikken dreier mot gårder med større besetning og areal til tross for at vårt typiske norske landskap har bratte bakker og trange daler. Folk flest flytter til byene.

Skoler, butikker, helse- og kulturtilbud legges ned i bygder over hele landet, og små lokalsamfunn forsvinner til fordel for flere kvadratmeter asfalt. Mens gjennomsnittsnordmannen har 230 arbeidsdager i året og over

16

500 000 i årslønn, jobber bonden stort sett hver dag, har ikke fri i ferier og helger, får ikke overtidsbetalt. Og tjener i gjennomsnitt så vidt over 300 000 kroner i året.

Alt dette taler for at framtida mi befinner seg langt unna bergskjær og bløtmark innerst inne i Hessdalen. Jeg er odelsjente, ja, men pappa har aldri presset på for at jeg skal ta over. Det er ikke som i Løvenes konge hvor Simba og Mufasa sitter på Løveklippen og skuer ut over kongeriket og Mufasa forteller sønnen sin at alt han ser, en gang skal bli hans. Jeg overtar ikke en gullgruve eller en millionbedrift. Jeg arver et eventyr, en familiesaga. Et fortidsminne, en rest av ei svunnen tid. Ingen forventer at jeg skal vende tilbake dit. Jeg og pappa satt riktignok på steingjerdet ovenfor gården en gang og så ned på alt dette som utgjorde livsverket hans til nå, men vi snakka ikke om framtida. Vi koste oss i øyeblikket. Tittet på fuglene som satt i greinene et par tre bortenfor, og alt det rare som skjulte seg mellom steinene i uren vi satt på. Mose, biller, kvister og bark, rester av gammel ståltråd. Pappa fortalte at fjøset snart måtte få et nytt malingsstrøk, og lurte på om jeg hadde noen forslag til farge.

«Rosa!» svarte jeg bestemt. Jeg var tre.

Jeg har egentlig aldri satt meg ned og veid argumenter for og imot å ta over drifta. Eller i det hele tatt vurdert å bosette meg på gården. Jeg har bare sett en annen vei, kanskje tenkt at det ligger så langt fram i tid at det kan vente. Men så kommer brevet som gjør at dette forandrer seg. Tjueto år etter den lille stunda på steinuren, en fredag etter jobb, ligger det øverst i en haug med post i gangen og venter på meg, har logoen til hjemkommunen oppe i venstre hjørne. For alle andre er det en helt vanlig

17

ettermiddag i mai. Fra leilighetene rundt siver lukta av middag ut gjennom åpne vinduer og dører som står på gløtt, slik at de som passerer ute på gangveien på vei hjem fra jobb eller skole, blir ekstra sultne og ubevisst setter opp farta. Jeg har så vidt rukket å sparke av meg skoene.

På gulvet står en pose med nyinnkjøpte matvarer. Det første som slår meg, er at det er en purring fra Holtålen folkebibliotek, men det er i grunnen en meningsløs gjetning i og med at mitt siste lån der var for flere år siden.

En annen mulighet er at det er et avslag på en jobbsøknad. Ettersom årsvikariatet mitt snart går ut, har jeg søkt på storparten av lærerjobber som ligger ute denne våren, men da for det meste innen Trondheim kommune.

Har jeg i det hele tatt søkt på hjemstedet? Jeg har visst det. Tilsettingsutvalget har gleden av å tilby deg stillingen. Jeg leser setningen om igjen, går inn i stua og holder arket under taklampa, som om det er noe feil med lyset.

«Dette kan da ikke stemme?» sier jeg høyt. Flere ganger.

«Hva er det du prater om?» Samboeren min, PerErik, kommer ut fra badet og napper til seg arket. Siden jeg ikke har vært på noe intervju, er jeg overbevist om at det har skjedd en feil, men Per-Erik poengterer at de kjenner meg godt der. «Husk at du har vært vikar noen uker for et år siden, og dessuten også elev ved skolen i ti år», sier han. «De trenger jo ikke noe intervju for å vite hvem du er.» Er dette bra eller dumt? Jeg kunne bare ha lagt det fra meg. Om jeg ikke lykkes med noen av de andre søknadene, kan jeg vel alltids få vikartimer et sted her i byen. Det som gjør at vi kanskje må ta et valg, er at Per-Erik har vært på intervju for en jobb i hjemtraktene våre, han også.

18

Holtålen er en liten innlandskommune tre mil nord for Røros. De i overkant av 2000 innbyggerne fordeler seg på bygdene Ålen og Haltdalen, som ligger i selve Gaulas dalføre samt sidedalene Hessdalen og Aunegrenda. Bor en her, er det ikke så mange mennesker å omgås, men en blir godt kjent med naboene. Det er ingen mulighet for å bestille takeaway eller dra en kjapp tur på teater, men til gjengjeld har vi nok multe til alle og milevis med skiløyper. Her finnes to barnehager, to skoler, et gamlehjem og en bensinstasjon. Noen fabrikker og spisesteder. Et fåtall butikker. Mange av dem som bor her, har arbeidsplassen sin utenfor kommunegrensa, men lang avstand til jobb er noe holtålinger har tradisjon for å hanskes med. Gjennom flere hundre år har disse fjellområdene vært sterkt prega av drifta ved Røros Kobberverk, og en betraktelig andel av stiene som ledet til verkets mange gruvehull, ble tråkket opp av folk herifra.

Skal vi flytte tilbake hit? Vi går som i transe i dagene fram til vi får vite om han får jobben eller ikke. Legger pålegget i komfyren, henter naboens post i stedet for vår egen. Så, når det blir klart at det er Per-Erik som er valgt som den nye yrkesfaglæreren ved Røros videregående skole, tror jeg vi kjenner det i magen begge to. Men er det glede eller panikk vi føler? Vi kartlegger alle fordeler og ulemper ved å bo i hjemkommunen, heller nedpå et stort antall kopper kaffe og prøver å se for oss oss selv noen år fram i tid på både den ene og den andre plassen. Per-Erik beskriver stillinga si på NTNU som drømmejobben, og jeg, som må bruke tid før jeg faller til ro på et sted, har akkurat begynt å kjenne at leiligheten er hjemme. Likevel henger røttene våre etter oss hele veien oppover Gauldalen og knyter oss til Holtålen som en 19

usedvanlig slitesterk gummistrikk. Vi kunne sikkert funnet et titalls argumenter imot, men de for veier tyngre.

Det handler om hvem vi er innerst inne, og det er det lite som kan trumfe. Nå kunne vi ha venta noen år, men det er få jobber på hjemstedet Per-Erik både kan og vil ha, for de fleste blekner sammenlikna med det han gjør i Trondheim. Når vi innser dette – at den muligheten han har nå, kanskje er det beste hjemstedet kan tilby – blir valget plutselig ikke så vanskelig lenger. Vi takker ja. «Ja», sier Per-Erik når jeg spør om han har bestemt seg, «Ja», sier jeg når han lurer på om det er dette jeg vil. Ja, ja, ja.

Allerede dagen etter begynner jeg å spare på avispapir for å pakke rundt pyntegjenstander og servise. Gir bort gamle klær til Fretex, plukker bøker ned fra hyllene.

Føler meg vesentlig lettere, men er langt ifra i noen vektløs tilstand. Per-Erik synger i dusjen og disker opp med biff i peppersaus. Jeg deltar i samtalen og roser kokkeferdighetene hans, men viser ikke den samme lettelsen og entusiasmen som ham. Det Per-Erik ikke er klar over, er at det også finnes et spørsmål nummer to. At tida for diskusjoner ikke er forbi, at et annet stort valg ligger og venter. For jeg vet at han karen som har adresse i enden av den krokete veien, i rommet mellom skjærtuvene, i utkanten av utkantkommunen, begynner å bli lei av å bo der. At det finnes et ønske i pappa om å få en lettere hverdag nærmere resten av sivilisasjonen. Skal gården da bare overlates til seg selv? Forfalle? Eller skal den selges til noen andre? Dersom vi flytter hjem, kan vi vel like gjerne drive den? Eller i hvert fall bo der? Jeg klarer ikke tenke selv og leter etter tegn. Savner grantrærne hjemme, – skjeggete og krokete som vise, gamle menn 20

det knaker i når de beveger seg – men ved hekken på utsida av stuevinduet sitter kun en uttrykksløs, kvitfjæret skapning og speider etter neste måltid, og han kan ikke fortelle meg noe som helst.