Veteran

VETERAN NORSKE SOLDATER I UTENLANDSTJENESTE FORTELLER Kim Søderstrøm

INNHOLD

Forord 7 Fra forfatteren 9 Del 1 – Begynnelsen 18 Kåre Isaachsen Willoch 22 Korea 27 Nils Egelien 32 Gaza 39 Johannes Guddal 41 Kongo 47 Sigurd Torp 50 Svenn Willy Mikaelsen 55 Del 2 – Risikabel fred 68 Per Morten Bjørnstad 71 Terje Reppen 82 Tor 87 Stig Bakken 95 Irak 102 Geir Helleve 105 Somalia 112 Ann Helen Dybwad 116 Freddy Bolle 121 Bosnia 133 Hans Thorwild Thomassen 135

Gunnar Brandsdal 145 Sveinung Groven 153 Svein-Erik Reistad 162 Kosovo 170 Erik Walden 174 Eirik Pfeiffer 179 Del 3 – en ny og farlig verden 186 Liv Grethe Bryne 190 Torbjørn Sæterbø 202 Irak 213 Bjørn Nauf 216 Kjartan Snorrason 232 RW 242 Andreas Nygaard 249 Glenn Lauvik 255 Operatør Kystjegerkommandoen 264 Sudan 274 Frode Staurset 275 Dan Gøran Espedal 285 Jon og Lill 297 Syria 311 Marthe Brendefur 314 «Aleksander» MJK-operatør 323 Takk 335

FORORD KJÆRE LESER! Av Robert Mood

Veteraner er mennesker med unike opplevelser og erfaringer; mennesker som har kjent på klumpen i magen foran vanskelige oppdrag, som har hørt pulsen i ørene når kritiske valg må tas, og som har kjent på ubehaget når de forstod at «å ta ut mål» betyr å drepe andre mennesker. Våre veteraner er mennesker som fryktet konsekvensen av egen ildgivning, som jublet uhemmet over å lykkes, fryktet å svikte kameratene mer enn å miste eget liv, og utsatte sin egen familie for stor belastning. Det er mennesker som respekterer andre kulturer, og forventer at andre skal respektere vår. Det er mennesker som har møtt etiske dilemmaer i praksis, ikke bare på ­papiret.

Veteranen som har skrevet den boken du holder i hånden, gir oss innblikk i hvordan disse opplevelsene og erfaringene har vært med på å prege livet til noen av de som har tjenestegjort på våre vegne. Portretter i boken forteller enda mer om dybden i det enkelte mennesket.

Det er ingen, ikke én eneste, som sier at de angrer på at de dro ut. Snarere tvert imot – de fleste forteller at tiden i tjeneste for Norge har vært blant deres beste perioder i livet. Fellesskapet og følelsen av å ha bidratt til noe som er større enn dem selv. Deres erfaringer har også vært med på å forme en prestasjons- og profesjonskultur i dagens norske forsvar som imponerer, både innenfor og utenfor landets grenser. Det er på grunn av deres erfaringer at våre skarpeste avdelinger nå definerer suksess ved å løse krevende oppdrag med minimal bruk av vold, og uten tap av liv – på alle sider.

Fra innsats hjemme husker jeg godt følelsen av avmakt og menings­ løshet da vi mistet 16 soldater i Vassdalen i 1986. Jeg husker også godt synet, lukten, panikken og aggresjonen etter at to store bilbomber tok livet av mange personer i morgenrushet i Damaskus, og jeg husker sinnet over de 49 slaktede barna i den syriske landsbyen Houla. Et politisk verktøy i oppdrag med liten sjans til å lykkes, men med stor mening i fellesskapet og alle de små seire som betød mye for kvinner og barn i kritiske situasjoner.

8

veteran

Minner fra kamphandlinger håndterer de fleste av oss ganske bra.

Følelsen av avmakt, frustrasjon og hjelpeløshet over meningsløse tap av liv og lemmer, som for eksempel i Somalia og etter mineskadene i Irak, er for mange vanskeligere å håndtere. Hvordan vi, lokalt og nasjonalt, aner­ kjenner og støtter veteranene og deres familier handler om vår nasjonale selvrespekt. Veteranene løser oppdragene på våre vegne. Når vår felles demokratiske vilje sender soldater på krevende oppdrag, er det individer og familier som betaler prisen.

Våre Afghanistan-veteraner kommer hjem fra krevende kriger og krigshandlinger i avdelinger som har vært langt bedre forberedt og samtrent enn før, men også fra rådgivning og mentorering i små grupper. De beriker oss med sine erfaringer, og de har løst sine oppdrag på imponerende måte, selv om Afghanistan blir mer usikkert for hver måned som går.

Forfatteren viser oss menneskeligheten til dem som har gjort denne jobben. Møtet med disse veteranene og deres familier illustrerer hva veteranene står for, hvem de er.

Hvordan vi tar imot og støtter veteranene våre, vil påvirke vår nasjonale selvrespekt i årene som kommer, akkurat som krigsseilernes skjebne har gjort det i de 70 årene som har gått siden de ble møtt med manglende forståelse.

La oss sammen sørge for at vi slipper å be om unnskyldning én gang til!

Forfatteren har i to år samlet historier og portretter som gir oss en sterk historie. Kanskje er det også historien om oss.

KIM SØDERSTRØM DEPLOYERING

Dypt inne i en fjellhall ved et av kystartilleriets mange fort, sitter hele avdelingen på klappstoler og venter på en offiser fra Hæren. Det lukter stramt av diesel og fukt. Den neste timen skal bli et velsignet avbrekk fra de rutinepregede vedlikeholdsoppgavene ved torpedobatteriet. Det er våren 1992. Offiseren skal informere avdelingen om Norges innsats i Sør-­ Libanon. I håp om å få fylt opp listene til neste kontingent. Jeg vet ikke hva de andre soldatene har av forventninger, men jeg er spent.

En slank, stram og solbrun offiser ankommer fjellhallen sammen med fortssjefen. Han forteller at han kommer fra det norske operasjons­ området i Libanon for å treffe vernepliktige. Fotografier av soldater som er overkjørt av stridsvogner, forkullede lik og henrettede sivile blir vist på lerret i fjellhallen. Supplert med bilder av norske UNIFIL-soldater i brunsvidde omgivelser. De fleste vernepliktige soldatene, inkludert meg selv, blir overrasket over brutaliteten i presentasjonen. Han beskriver en nokså absurd tjeneste i Midtøsten, der norske soldater befinner seg midt i sirkuset. Jeg sluker hvert ord offiseren sier. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg kjenner en sterk tiltrekning. Når forelesningen er over har offiseren fått to navn på blokken. Deriblant mitt.

I Forsvaret har jeg funnet en form for ro. Alle personer stiller likt.

Om du er bonde fra Toten, rikmannssønn fra Oslo eller fisker fra L ­ ofoten, er uten betydning. Her strippes du for alt. Det er kun personlighet og karakter igjen. Alle må stille i samme klær og til samme tid. Mens de fleste plages av reveljen som brutalt river dem ut av søvnen hver morgen, passer det meg svært godt. Jeg slipper å ligge våken i sengen og vente på at om­ givelsene skal livne til.

De færreste hjemme har nok sett for seg at jeg skal finne meg til rette

10

veteran

i et system som baserer seg på orden og struktur. Tenårene har vært preget av høy aktivitet, og helst på kanten av det lovlige. Den seneste tiden har vært preget av mye festing og uroligheter. Fallskjermhopping, strikkhopping og «risikoaktivitet» tiltrekker meg langt mer enn idrettene mine jevngamle driver med. Jeg har hele tiden en murrende uro i kroppen. Jeg er alltid grytidlig våken mens andre sover, og jeg kjeder meg raskt.

Onsrud leir er fylt med spente soldater. Noen har vært i Libanon før, mens de fleste er i FN-tjeneste for første gang. Det nærmer seg avreise, og mange av oss sitter foran TV-skjermene og følger med på nyhetsdekningen fra Lib­anon. Israel har akkurat gjennomført det dødeligste angrepet på mange år. Over tretti Hizbollah-krigere er drept i et luftangrep i Bekaadalen.

Mange flere er skadet. Utad viser jeg ingen tegn til uro eller usikkerhet når jeg ser på massakren på TV. Men det er skuespill fra min side. Jeg kjenner en følelse av spenning jeg tidligere i oppveksten kun har følt når jeg har beveget meg over grensen til det fornuftige. Hva har jeg egentlig meldt meg frivillig til? tenker jeg for meg selv. Alle jeg kjenner er hjemme i Bergen. Jeg kjenner ingen av soldatene i Onsrud leir. Det føles egentlig befriende. Som å starte med blanke ark.

Når flyet glir inn mot Beirut Internasjonale flyplass et det helt stille.

Svært få soldater prater sammen. De fleste stirrer ut av de ovale vinduene i flyet. Middelhavsbyen er dekket av dis og fremstår litt uklar. Det er første kontingenten med norske soldater som skal rotere via Beirut på mange år.

Det skal nå være trygt nok å benytte flyplassen, mener Forsvaret.

De slitte brune bygningene rundt oss bærer preg av krigen som har herjet Beirut i en årrekke. Jeg ser få fasader uten mønster av kulehull.

Vi står alle oppstilt midt på rullebanen og venter på ordre. Puljeføreren prøver å snakke høyt, men overdøves av en flymaskin fra Middle East Airlines som takser forbi.

Etter planen skal en FN-eskorte ta oss til det norske operasjonsområdet. Vi skal vente i en tom hangar til eskorten ankommer. Det er juni og

kim søderstrøm

11

varmt i Beirut. Puljelederen anbefaler at vi starter å drikke vann mens vi venter. Alle finner seg en plass på betonggulvet og prøver å finne litt ro.

Minutter blir til timer. Eskorten skulle for lengst vært her. Jeg ser på befalet at noe er galt. Puljeføreren kommer og går. Han prater med soldater fra den libanesiske hæren. Til slutt ber han om alles oppmerksomhet.

Han forteller at en fijiansk FN-soldat akkurat har blitt drept av Hizbollah-soldater i en kontrollpost. En Hizbollah-soldat er også drept. Angrepet regnes som et svar på en hendelse tidligere på dagen der Hizbollah prøvde å ta seg gjennom den fijianske posisjonen med automatvåpen og granatkastere. En fijiansk FN-soldat ble drept. Eskorten kan ikke hente oss, siden den nå er involvert i hendelsen.

Timene går. Vi sitter og venter uten å prate noe særlig. Et og annet maskingevær kan høres et godt stykke unna. Ingen av de erfarne soldatene reagerer på det, men mange av de ferske soldatene ser usikre ut. Det gjør nok jeg også. Vi begynner å gå tom for vann. Vi blir bedt om å spare på de dråpene vi har. Jeg kjenner jeg kvier meg til eskorten til Sør-Libanon.

Turen går gjennom områder som Hizbollah kontrollerer.

Når UNIFIL etter mange timer har skaffet ny eskorte, er vi slitne, tørste og veldig klare for å komme oss ut av hangaren. Den libanesiske hæren står for den første delen av transporten, mens en FN-eskorte tar oss videre til operasjonsområdet. Beirut virker nedslitt, ødelagt og dyster. Jeg husker de mange TV-sendingene av harde kamper i Beirut under oppveksten. Nå er jeg her selv.

Jeg slutter etter hvert å telle de mange rød- og hvitmalte kontrollpostene vi tar oss igjennom. Alle soldatene vi passerer er tungt bevæpnet. Etter hvert kommer vi inn i områder der Hizbollah-flagg henger fra vinduer og lyktestolper. Jeg ser håndmalte plakater av motstandskrigere utstyrt med Kalasjnikov og RPG langs veiene. Libanon fremstår akkurat som jeg har forestilt meg. Men det føles mindre trygt.

Trygghetsfølelsen stiger i takt med de hvitmalte tønnene vi passerer.

Vi er nå i områder kontrollert av FN. Praten på bussen kommer i gang.

12

veteran

Soldater som har vært i Libanon før, forteller villig vekk om hendelser fra tidligere kontingenter, mens vi ferske lytter med stor interesse. Jeg studerer de blåkledde soldatene som kontrollerer de mange FN-posisjonene vi tar oss gjennom. De ser så veldig erfarne ut. Det er kun timer siden flere FN-soldater mistet livet i dette området. Nå bemannes kontrollpostene som om ingenting har skjedd. Om noen måneder vil forhåpentligvis også jeg fremstå like sikker.

Fremme i Ebel es Saqi laster alle ut. En norsk soldat er ansvarlig for å dele ut det nødvendige utstyret til oss nyankomne soldater. Køen strekker seg utover grusen foran det store hvite teltet. Jeg står som nummer to i køen. Et kraftig drønn drar meg brått ut av tankene. Bakken rister, og fjellene rundt gir gjenlyd. Før jeg klarer å tenke meg om kommer to til. Jeg merker at jeg ubevisst har gått ned i knestående. Jeg ser forskremt opp på soldaten som bemanner skranken foran teltet. Han smiler og sier latter­ mildt at det bare er overskytning fra en israelsk posisjon like ved. Vi kommer til å venne oss til det etter hvert.

Libanon får etter hvert en stor plass i hjertet mitt. Kulturen, stemningen og de gjestfrie menneskene gjør et stort inntrykk på meg. I starten vekkes jeg av morgenbønnen som strømmer fra høyttaleren i det slitte tårnet like ved. Etter hvert våkner jeg like før den starter. Jeg ligger våken og venter på den arabiske, merkelige sangen. Mens mange klager høylytt over å stadig våkne av arabisk klagesang, liker jeg det. Det skaper en underlig stemning.

Den bevæpnede militsen i området er ikke alltid like sjarmerende, men jeg legger ikke ansvaret for deres gjerninger på den jevne libaneser.

Den norske avdelingen bor midt i blant befolkningen og får et tett forhold til libaneserne. Vi inviteres ofte inn i hjemmene, på kruttsterk kaffe eller søt kanel-te og lærer oss etter hvert noen arabiske fraser. Jeg trives fantastisk godt i den isolerte sør-libanesiske fjellbyen.

Aktivitetsnivået er på det jevne, sammenlignet med andre kontingenter. Vi får målt krefter med israelske styrker, sørlibanesisk milits og

kim søderstrøm

13

rasende sivile. Jeg liker tjenesten. Vi vet aldri hva neste dag vil bringe av utfordringer, og det tiltaler meg.

Når jeg kommer hjem, går det ikke veldig lang tid før jeg søker meg ut på nytt. Jeg tilbringer flere kontingenter på Balkan, før jeg reiser tilbake til Norge. Tjenesten ved de makedonske isolerte postene har vært utfordrende, men ikke særlig spennende. Aktivitetsnivået fra partene har vært vesentlig lavere enn i Libanon. Den noe plagsomme uroen melder seg raskt etter hjemkomst. Når jeg er i tjeneste ønsker jeg meg hjem, og når jeg er hjemme ønsker jeg meg ut i tjeneste. Min mangeårige kjæreste Svanhild begynner å få nok av reisingen, og gir meg, med rette, ordre om å holde meg i ro. Det holder ikke særlig lenge. I 1998 drar jeg på nytt til Libanon, uten hennes velsignelse. Jeg vet det kan bety slutten på forholdet, men trangen til en ny kontingent er for stor. Jeg plages fremdeles av dårlig samvittighet for den utreisen.

Tjenesten i den kristne byen Kaukaba er preget av høyere aktivitetsnivå enn i den første kontingenten. Vi tilbringer mye tid i dekningsrommene, på grunn av beskytning fra både israelere og Hizbollah. To hendelser i løpet av kontingenten gir spesielt inntrykk. En patrulje like ved oss blir beskutt av en israelsk stridsvogn på en nattpatrulje. En norsk soldat blir skadet. I en kontrollpost blir en pansret vogn holdt fanget, og sol­ datene grovt trakassert av sørlibanesisk milits.

Situasjonene får meg til å undres på om noen tar vare på de dramatiske historiene. Jeg tenker for meg selv at noen burde sørge for at hendelsene blir militær historie, ikke bare vandrehistorier. Uten at jeg er bevisst på det, er dette starten på bokprosjektet.

Kontingent 41 blir en historisk kontingent. Norge beslutter å avslutte sitt tjue år lange engasjement i Libanon. FN og Israel mener det er et dårlig tidspunkt å trekke seg ut på. Mange mener varselet om uttrekking er årsaken til det stigende aktivitetsnivået de kommende månedene. Part­ene ønsker trolig å feste grepet i det norske området før en ny, uerfaren nasjon

14

veteran

skal overta. Et koordinert og simultant angrep på alle israelske posisjoner rundt Norbatt, vitner om at også Hizbollah trapper opp sitt motstand­s­ arbeid nå. Store deler av Norbatt må i dekningsrom. Det er en følelsesladet gjeng med norske soldater som forlater Libanon for siste gang i november 1998. Norge har trygget omgivelsene i Norbatt i tjue år. Nå er det slutt.

Selv om alvorlige hendelser har utspilt seg rundt meg, har jeg så langt i tjeneste vært forskånet fra å oppleve å miste egne soldater eller nære allierte. De som mister livet mens jeg er i tjeneste, er enten israelske soldater, sør-­libanesisk milits eller Hizbollah-soldater. Jeg har ikke noe forhold til dem, og tar det ikke særlig inn over meg. Ikke før jeg er i Afghanistan i 2002 opplever jeg at soldater nærmere meg blir drept og skadet.

Under Operation Anakonda i mars 2002, får en alliert styrke hard kamp mot Taliban i fjellområdene i Paktia-provinsen. Operasjonen har Bagram som base. Her har de trent og planlagt operasjonen. Jeg danner, sammen med en annen norsk soldat, NORENG UNITs medisinske beredskap. Når meldingen om drepte og skadde når Bagram, bes alle sanitets­soldater møte på feltsykehuset for å klargjøre mottak av pasienter.

Vi stiller sammen med sanitetspersonell fra mange nasjoner og avdelinger.

Jeg merker en utrivelig og trykkende stemning ved feltsykehuset. Vi mottar en situasjonsrapport fra den ledende amerikanske legen. Han er en vennlig og karismatisk mann som får alles oppmerksomhet med en gang han ­velger å si noe. Det er tydelig at det er han som leder teamene som står klare.

Ikke lenge etter begynner det å ankomme helikoptre. Vi har ansvaret for å ta i mot pasientene. De skal inn til akuttmottaket for å bli kategorisert etter hastegrad. Det er hovedsakelig skuddskader. Noen har skuddskader i bryst- og mageregionen, og er i dårlig forfatning. Andre har mindre alvorlige skuddskader. Alle skal ha intravenøs behandling med antibiotika for å unngå alvorlige infeksjoner. Det blir vår jobb å etablere intravenøs tilgang og starte den profylaktiske behandlingen. Noen må rett på operasjons­ bordet.

kim søderstrøm

15

Den amerikanske kirurgen leder arbeidet på en rolig og behagelig måte. Ingen hever stemmene mer enn nødvendig. Jeg har ingen store ubehageligheter med å bistå arbeidet på skadestuen, og så lenge jeg har arbeids­oppgaver går innsatsen greit. Når de får inn en kritisk dårlig pas­ ient med store skader i brystet, ser jeg mitt snitt til å gå ut for å trekke litt luft. Det er ingenting de trenger min bistand med, han må få lagt inn drenasje i begge lungene.

Utenfor akuttmottaket har mange soldater og offiserer samlet seg. I det jeg lukker døren bak meg strømmer soldater til for å spørre meg om tilstanden til soldatene. Det er en svært fortvilet forsamling, og stemningen er kaotisk. De lurer alle på om de har mistet noen fra sin avdeling. Jeg kan ikke svare dem. Noen av soldatene har jeg møtt tidligere, men de fleste er ukjente. Det blir for mange spørsmål jeg ikke kan besvare, og jeg velger å gå inn igjen. Selv om det er mange pasienter i mottaket, er det roligere her.

Etter noen timer med jevn tilstrømming av skadde, begynner det å avta.

Kirurgen som har ledet mottaket, er nå erstattet av en ny lege. Legene veksler på å bli med helikopter ut for å behandle skadde. Den nye legen leder ikke arbeidet med samme ro.

Når en lang innsats på sykehuset er over, oppsummerer legen. Over sytti pasienter er rapportert skadet. Flere er erklært døde. Utpå natten går vi tilbake til teltene ved rullebanen. Jeg er fryktelig sliten, og føler meg helt tom. De neste dagene tilbringer jeg nærmest utelukkende i soveposen i teltet. Jeg føler behov for å være alene, og isolerer meg. Befalet merker at jeg ikke er som jeg pleier, og tar en prat med meg. Jeg har ikke veldig lyst til å prate om det, og føler nok litt skam over reaksjonen. Jeg bør tåle en slik belastning , tenker jeg. Jeg er tross alt medic i avdelingen. Etter hvert får vi en kjedelig melding. Legen som ledet mottaket i starten, er en av de drepte. Han ble skutt av Taliban i det han hoppet ut av helikopteret under en evakueringsoperasjon. Legen som ledet mottaket med den rolige stemmen for kort tid siden, er borte.

Etter noen dager er jeg tilbake i god form. Fremdeles noe brydd over

16

veteran

min egen reaksjon, men i langt bedre humør. De andre norske soldatene spør og graver om hvordan det opplevdes å være i mottaket. Jeg føler nå at det hjelper litt å prate om det. I ettertid oppleves egentlig erfaringen som lærerik. Jeg oppdaget at jeg kan få reaksjoner, selv om jeg har behandlet mange stygge skader tidligere. Det har da vært helt ukjente mennesker.

Det var noe helt annet for meg å jobbe med skadde allierte soldater. Og kanskje er dagsformen av betydning. Min kollega som også deltok i arbeidet, opplevde ikke like sterk reaksjon.

I Afghanistan starter min interesse for fotografi. En presse- og informasjons­offiser låner bort sitt kamera for at jeg skal fotografere i minefeltet. Han er ikke spesielt glad i å ferdes i områdene, mens jeg befinner meg der hver dag. For å få meg til å behandle det kostbare utstyret med andakt, be­visstgjør han meg om prislappen. Den lyder på om lag 70 000 kr. Den dagen er jeg mer engstelig for å miste kameraet enn jeg er for å trå på en mine. Jeg får uansett øynene opp for fotografi. Og kanskje spesielt miljø­portretter der personene befinner seg i sine naturlige omgivelser.

Etter Afghanistan setter jeg strek for utreiser med forsvaret. Jeg øns­ ker ikke lenger å være borte i måneder eller år. Jeg går glipp av for mye hjemme. Men jeg innser at trangen til å reise ut kommer til å være der.

I 2015 starter jeg å kontakte veteraner for å portrettere dem. Jeg er usikker på om det fotografiske prosjektet kun skal omhandle skadde veteraner, eller om jeg skal inkludere veteraner med dramatiske historier. Jeg lander på det siste. Det blir etter hvert et mål å forsøke å dekke de største operasjonene Norge har deltatt i. Jeg kontakter stadig flere veteraner, og får mye bedre respons enn jeg har våget å håpe på. Etter hvert har jeg nærmere førti veteraner med ulik bakgrunn på listen. Jeg er fremdeles usikker på om jeg vil greie å skape noe annet enn portretter. Men jeg intervjuer dem uansett.

I oktober 2016 får prosjektet fotograf Morten Krogvolds oppmerksomhet under en fotografisk workshop i Vågå. Han mener det er et viktig

kim søderstrøm

17

prosjekt, som fortjener å fremstilles i bokform. Han inspirerer meg til å kontakte forlag. Ikke lenge etter er jeg heldig og etablerer samarbeid med Aslak Nore og Kagge forlag. Forlaget har tro på prosjektet, og ber meg fullføre det. Det blir starten på en lang reise, der jeg møter hver enkelt veteran i prosjektet, portretterer dem og tar opp deres historier. Veteranene har tatt svært godt i mot meg, og jeg har etablert nært vennskap med flere.

Jeg merker at båndet som knytter soldater sammen er sterkt. Uten dette samholdet ville prosjektet aldri blitt realitet. Jeg skylder veteranene en stor takk for velviljen og imøtekommenheten de har vist meg. Jeg har dessverre ikke kunnet ta med alle veteranene jeg har kontaktet i boken. Den ville da ha blitt svært omfattende. Jeg vil likevel takke dere som ikke havnet i boken for innsatsen og forståelsen.

Veien har vært lang, og innimellom tøff. Mange har vrengt sjelen sin, og jeg har måttet pirke i glemte minner. For noen har det vært en tøff opp­ levelse. Mange mener likevel det har hatt terapeutisk effekt. Svenn Willy Mikaelsen og Geir Helleve forlot denne verden under prosjektet. De er begge foreviget i denne boken. Prosjektet VETERAN er til ære for veteraner og dem som har ventet hjemme. De har på hver sine måter ofret noe.

Noen av dem har ofret alt.

DEL 1 – BEGYNNELSEN TYSKLANDSBRIGADEN

Tysklands nederlag er i 1945 et faktum. Krigen har ført Norge bort fra nøy­ tralitetstanken og inn i en allianse med Storbritannia. Etter møter mellom de allierte lederne deles Tyskland i okkupasjonssoner. Sovjetunionen kontroll­ erer landets østlige områder – USA, Storbritannia og Frankrike de vestlige.

Okkupasjonsstyrken har som oppgave å demilitarisere og avvæpne Tyskland.

Styrken skal opprettholde ro og orden. Overgangen fra nazistenes diktatur til demokrati skal sikres.

Når KNM «Svalbard» i januar 1947 går fra kai i Telemark, er det be­ gynnelsen på Norges internasjonale militære operasjoner. Det markerer også en slutt på tanken om Norge som et nøytralt land. Få dager etter setter norske soldater sine føtter på tysk jord, som en del av en alliert okkupasjonsstyrke.

Tysklandsbrigaden er underlagt britene i The British Army of the Rhine.

De tjenestegjør i den britiske okkupasjonssonen i det nordvestlige Tyskland. I starten er den norske brigaden i Harz-området, sør for Hamburg. Tysklands­ kommandoen, den norske militære ledelsen, er forlagt i Bad Oerlinghausen, sammen med den britiske Rhin-armeens hovedkvarter.

Det tar tid å etablere et støtteapparat til mer enn 4000 soldater. Gjen­ værende nazistiske grupperinger skal deretter avvæpnes og avvikles. Strøm­ men av flyktninger skaper store utfordringer i starten. Fattigdom og dårlige levekår for kvinner i Tyskland tvinger mange ut i prostitusjon.

I starten møter nordmennene en del skepsis. Den lokale befolkningen i Harz-regionen virker etter hvert å se på okkupasjonsstyrken mer som beskyt­ telse mot trusselen fra øst enn en okkupasjonsmakt.

Frykten for et sovjetisk angrep på Tyskland øker. Krysser sovjetiske styrk­ er grensen, er det uunngåelig at norske soldater havner i kamp. Den norske brigaden er ikke regnet som en særlig kampklar avdeling, og i 1948 blir det besluttet at Tysklandsbrigaden flyttes til Schleswig-Holstein. Havner brigaden

del 1 – begynnelsen

19

i væpnet sammenstøt met Sovjetunionen her, er ordren å trekke nordover til Danmark under kamp.

Tysklandskommandoen representerer Hærens overkommando i Tysk­ land. Den har et overordnet ansvar for brigadens utdanning og trening. Solda­ tene som er i brigaden, er vernepliktige soldater. De første seks månedene tren­ er de i Norge. De siste seks månedene tjenestegjør de ved Tysklandsbrigaden.

De er da underlagt Tysklandskommandoen. Hver brigade er på i overkant av 4000 soldater.

Når Tysklandsbrigaden i april 1953 avvikles og flyttes til Nord-Norge, har om lag 50 000 norske soldater deltatt i Tyskland.

20

veteran

del 1 – begynnelsen

21

KÅRE ISAACHSEN WILLOCH TYSKLANDSBRIGADEN 1948

Etter annen verdenskrig blir familien til Kåre Willoch gjenforent i deres hjem på Ullern. Familiemedlemmene har tidvis vært adskilt fra hver­andre, men nå kan de endelig være sammen igjen. Faren har drevet legitim forretningsvirksomhet under okkupasjon, men har også vært involvert i motstandsarbeid. Under sine turer til Sverige som forretningsmann, har han også drevet kurertjeneste for etterretnings­ tjenesten Sjømilitære Beredskap (SB), som under hele krigen sender meldinger om tysk militær bevegelse fra Norge til Stockholm, og videre til London. Etter hvert blir risikoen for å bli oppdaget så stor at han må bli igjen i England. Kåres to eldre brødre flykter også via Sverige til England, og går inn i marinen. Høsten 1944 beslutter også resten av familien å flykte til Sverige, via en flyktningerute Sjømilitær Beredskap benytter med stort hell.

Ingen i familien får oppleve frigjøringsdagen i Norge. Sommeren 1945 returnerer de fra Sverige og England og finner hjemmet i brukbar stand. Tyskerne har tatt beslag i boligen, men det meste av eiendelene har gode naboer klart å gjemme unna. Senere har tyskerne overlatt hjemmet til nordmenn de selv har tatt boligen fra. Disse har tatt vare på hjemmet så godt de kan.

Kåre er ikke i tvil om hva han skal gjøre nå som krigen er over. Han går inn i 4. klasse på Ullern gymnas. Der tar han realartium i 1947. Det er travle skoledager, men han trives svært godt. Faren gjenopptar sin forretningsvirksomhet. Han har vært lenge borte, og det blir en krevende oppstart. Kampen står ikke om kundene, men mot byråkratiet. Det må skaffes tillatelser for nær sagt alt: til både forbedringer og fornyelse av anlegg, anskaffelse av råvarer til produksjon, eksport og import. Han får avslag på en søknad om å få gjennomføre en avtale om lønnsom eksport.

kåre isaachsen willoch

23

Den er ikke i tråd med myndighetenes planer. Det resulterer i mye frustrasjon, men optimismen er likevel høy.

Kåre og hans jevngamle venner har vært for unge til å delta i krigen.

Men de har store forventninger til freden som kommer. Det er ikke mange som har tanker om å avstå fra militærtjeneste. Svært få snakker om å skaffe fritak fra sin plikt. Alle tenker på fellesskapet og ønsker å bidra til å trygge Norge, samt utvikle det norske samfunn. Han selv får tidlig sterk politisk interesse. Han vurderer å søke seg til handelshøyskolen i Bergen, men kommer nokså raskt til at sosialøkonomi er av enda større interesse for ham. Men aller først skal han i uniform. Han skal i militær tjeneste.

Det er 1948. På innkallingen fra Forsvaret står det Hærens forsyningstjeneste. Rekruttskolen skal foregå på Jessheim, i Ullensaker kommune. Alle må ha sin grunnleggende militære trening, uansett hvilken stilling de skal bekle. Han skal totalt tjenestegjøre i ni måneder. Tre måneder skal utføres i Norge som rekruttperiode, og de siste seks månedene ved de norske okku­ pasjonsstyrkene i Tysklandsbrigaden. Under treningsperioden har Kåre ofte fri i helgene og kan dra hjem for å være sammen med familie og venner.

Norge bidrar sammen med britene i Tyskland, og er underlagt den britiske Rhine-armé, eller The British Army of the Rhine (BAOR). Opp­ rinnelig har britene sagt seg villig til å stå for troppeforflytning av norske soldater fra Norge til Tyskland. Dette mot en kompensasjon. Norge mener de kan gjøre dette rimeligere selv, og et gammel tysk skip blir kjøpt av amerikanerne og omdøpt til «Svalbard». Det fungerer nå som troppetran­ sportskip. Skipet kan forflytte opptil 1200 soldater.

24

veteran

For Kåre og resten av kontingenten som har gått ombord i «Svalbard», blir det ingen komfortabel seilas. Køyene er laget av vanlige trematerialer, og plassert i tre til fire høyder i lugarene. Om lag tretti mann får plass i hver lugar. Madrassene er fylt med halm. Under transporten må de spise i tre skift, siden de er så mange. Når sjøsyken gjør seg gjeldende, er det ikke trivelig å være i de trange lugarene. Rengjøring av lugarene utfører de selv.

Tross de noe kummerlige kårene om bord, syns soldatene de har det helt greit.

Transporten går sin gang uten problemer. Innseilingen til Hamburg gir Kåre sterke inntrykk. Ødeleggelsene er enorme. Selv om alle vet at krigen har påført Tyskland store ødeleggelser, er det spesielt å se det med egne øyne. Nær sagt alt er mer eller mindre ødelagt rundt havnen i Hamburg.

De ser sammenraste bygninger, forvridd metall fra broer, togvogner og heisekraner. Den massive, langvarige bombingen fra de allierte styrkene har lagt Hamburg i ruiner. Det etterlater seg uutslettelige inntrykk.

Ved havnen i Hamburg blir de alle stuet om bord på toget, som tar dem de rundt tretti milene sørover til Hartz. Langs jernbanesporet et sted underveis rusler en ung kvinne på en smal sti. Flere av de norske ­soldatene roper, plystrer og heier til henne mens toget tar seg forbi. Noen kaster sigaretter etter henne. Det er som gull i Tyskland. Hun spaserer likevel videre mens hun prøver så godt hun kan å ignorere de norske okkupasjons­ soldatene. I forhold til havneområdene i Hamburg, fortoner Northeim seg som byningsmessig uskadet.

For Kåre starter tjenesten som norsk soldat i brigade 482 med at han blir plassert på et kontor sammen med tyske medarbeidere. Språket er ikke noe stort problem, siden han har hatt mye tysk på skolen. Dessuten snakker de tyske på kontoret gjerne engelsk. Han skal arbeide med forsyninger til brigaden. Blant medarbeiderne på kontoret gjør en person spesielt inn­ trykk på Kåre. Det er en eldre, bedrøvet mann. Han har mistet hele familien. Han har mistet det meste av gnisten i livet også. Han savner sin kone og sine barn voldsomt. Med ungdommelig optimisme prøver Kåre å trøste

kåre isaachsen willoch

25

ham. Kanskje burde han prøve å fokusere mer på alle de gode årene de fikk sammen. Å følge den velmente tanken er lettere sagt enn gjort, forklarer mannen resignert.

Kåre får inntrykk av at den tyske befolkningen er langt mer engstelige for Sovjetunionen enn for de vestlige okkupasjonsstyrkene. Det er tydelig at mange ser på dem som beskyttere mot trusselen fra øst, ikke som okku­ panter i vanlig forstand. Den kalde krigen har startet.

Enkelte norske befalingsmenn skaffer seg tyske bekjentskaper under tjenesten, og sørger for overnattingsbesøk hos tyske jenter. Noen opplever å bli dumpet så fort kvinnene har klart å komme seg ut av den verste nøden.

De norske soldatene får også reist litt i områdene rundt Northeim.

Det gjør inntrykk å besøke byen Kassel, som ligger noe lenger sør. Byen er ubeskrivelig skadet – en eneste diger ruinhaug. Opp fra haugene av betong og murstein stikker det ovnsrør. Kåre ser at det stiger røyk fra noen av dem. Det bor mennesker i ruinene. Det er umulig for Kåre å dra uberørt fra Kessel. I Hamburg sto det fremdeles boligområder igjen etter bombingen.

I Kessel er alt jevnet med jorden. Han får inntrykk av at det har foregått ren terrorbombing. Det kan umulig ha vært strategisk viktig å flate ut en hel by, tenker han. Økende bekymring for et sovjetisk angrep på Tyskland gjør at brigade 482 etter noen måneder blir flyttet til Schleswig-Holstein, like sør for Danmark. Resten av tjenesten skal utføres her. Schleswig er uskadet og bærer langt mindre preg av krigen. Kåre synes det er interessant å få oppleve flere steder mens han er i tjeneste, og har ingenting i mot at brigaden flyttes. Med Schleswig som utgangspunkt reiser han rundt når han har permisjon. Han diskuterer gjerne med andre mennesker, og togturene gir ham god anledning til å ha samtaler. De norske soldatene får generelt god kontakt med lokalbefolkningen.

Livet på kasernen i Schleswig-Holstein blir ikke veldig annerledes enn i Northeim. En ting skiller seg likevel noe ut. Det er svært god plass på kasernen, og det finnes flere ledige rom. En freidig norsk soldat benytter

26

veteran

et av de ledige rommene til å flytte inn sammen med sin nye tyske kjæreste.

Når han får melding om at hans kjæreste hjemme i Norge er gravid, får han permisjon for å reise hjem for å gifte seg. Når han etter kort tid kommer tilbake etter permisjonen, fortsetter han sitt samboerskap med den tyske jenta. Resten av de norske soldatene synes ikke videre om soldatens kaserne­liv.

Selv om Kåre synes det er meget å lære i Tysklandsbrigaden, synes han det er godt å returnere når de seks månedene er over. Han ønsker å fortsette sine økonomistudier. Tiden i Tyskland har gitt han interessante erfaringer. Kåre ser tydelig viktigheten av forsoning. For å bygge varig fred, kan ikke dette utelates. Hvis man bygger freden på gjengjeldelse av grusomheter, vil den ikke vare. Verdenssamfunnet må ta lærdom av årene etter første verdenskrig. De som tapte krigen ble pålagt slike vilkår at få mennesker kunne føle annet en fornedrelse og nød. Det gjorde det enklere for nazistene å vinne makten.

I årene etter Tysklandsbrigaden studerer Kåre sosialøkonomi, og blir raskt politisk aktiv. Allerede i 1952 blir han medlem av bystyret i Oslo.

To år senere er han Oslo Høyres vararepresentant til Stortinget. Etter det fortsetter en lang og innholdsrik karriere som politiker, der han blir Høyres generalsekretær, og deretter statsråd og parlamentarisk leder. I 1981 blir han statsminister i en ren Høyre-regjering, som i 1983 blir omdannet til en trepartiregjering av Høyre, Kristelig folkeparti og Senter­ partiet. I 1987 leder han Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité til han går ut av politikken i 1989. Senere blir han blant annet leder av Forsvars­kommisjonen av 1990.

Når den aktive politiske perioden er over, fortsetter Kåre Willoch sitt engasjement, og blir sett på som en viktig samfunnsdebattant. En av sakene han er spesielt opptatt av, er Israels kritikkverdige behandling av palestinere. Han er redd den i det lange løp vil bli til stor skade, også for israelerne selv. I 1996 blir han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

KOREA Etter annen verdenskrig deles Korea langs den 38. breddegrad i en sovjetisk og en amerikansk sone. Det skal være en midlertidig løsning mens en FN-kom­ misjon skal forberede dannelsen av en samlet regjering for hele Korea. Korea har siden 1910 vært under japansk herredømme. Sovjetunionen etablerer seg med store styrker i Nord-Korea. Som motvekt går amerikanske styrker inn i Sør-Korea.

Stormaktene klarer ikke å oppnå enighet om regjering, og de oppretter vennligsinnede regimer i sine respektive soner. USA trekker sine styrker ut av Sør-Korea i 1948.

I grålysningen 25. juni 1950 utfører Nord-Korea et vel forberedt og over­ raskende angrep mot Sør-Korea. En hær på nærmere nitti tusen soldater ryk­ ker inn i landet. Bak dem følger en reserve på vel førti tusen mann. Forsvars­ linjen til Sør-Korea består av langt færre soldater. Mange av de sørkoreanske soldatene er på permisjon når angrepet starter. Styrkeforholdene er seks til én i nordkoreansk favør, og nordkoreanerne rykker raskt frem. De har T-34 stridsvogner og disponerer artilleri. Sørkoreanerne har ingen stridsvogner eller panserbrytende våpen.

Når angrepet blir kjent, kaller FNs generalsekretær Trygve Lie inn Sikker­h etsrådet. Det vedtar en resolusjon om at medlemslandene i Sikker­ hetsrådet skal yte nødvendig assistanse for å slå tilbake de nordkoreanske styrkene og gjenopprette fred i området. Sovjetunionen har ingen mulighet for veto. Opera­sjonen skal utføres i regi av FN, men under amerikansk mili­ tær ledelse.

To dager etter krigsutbruddet beordrer president Truman fly og flåter inn i kampen. Sørkoreanerne har allerede lidd store tap. 1. juli sender USA bakke­styrker fra Japan til Korea. Etter hvert kommer styrker fra flere n ­ asjoner med i operasjonen. Nordkoreanernes fremmarsj presser FN-styrkene til om­ rådet rundt havnebyen Pusan. En stor FN-operasjon i Inchon, havnebyen som ligger noen kilometer fra Seoul, påfører nordkoreanske styrker enorme tap. ­Under halvparten av styrken på 90 000 soldater klarer å ta seg tilbake til Nord-­Korea. Den 26. september er Seoul erobret. Under sin fremrykning

28

veteran

passerer FN-styrken den 38. breddegrad, og stanser ikke før de når Nord-­ Koreas hoved­stad Pyongyang. FN regner Nord-Korea som beseiret i slutten av oktober 1950.

Store mengder ammunisjon lastes på forsyningsskip og returneres til USA og Hawaii i den tro at krigen er over. Den 24. oktober marsjerer deler av FNstyrken langs grensen til Kina. Det setter i gang en voldsom militær reaksjon fra kineserne. Innen kort tid er fire sørkoreanske regimenter tilintetgjort. De kinesiske styrkene trekker seg deretter brått tilbake, og holder seg utenfor FNstyrkenes rekkevidde. 24. november setter general MacArthur i gang en siste offensiv som skal avslutte krigen. Når styrkene igjen nærmer seg den kinesiske grensen, reagerer kineserne på nytt. De angriper med stor styrke, og en uke senere er FN-styrkene drevet tilbake til stillingene ved den 38. breddegrad. De har lidd store tap.

Nyttårsaften angriper atter en gang de kinesiske styrkene, og i slutten av januar har FN-styrkene blitt presset tilbake sør for Seoul. Et møte mellom presi­ denten i USA og den britiske statsministeren resulterer i enighet om at k ­ rigen kan avsluttes, dersom grensen kan tegnes ved den 38. breddegrad. Den 25. jan­ uar innleder FN-styrkene en stor offensiv for å sikre grenseområdet. I midten av mars er Seoul på nytt under FN-kontroll. I juni 1951 har FN-styrkene inntatt stillingene rundt grensen ved den 38. breddegrad. Forhandlinger om våpen­ hvile fører ikke frem, og den neste tiden preges av hard stillingskrig med store tap på begge sider.

Generalsekretær Trygve Lie har bedt Norge stille med styrker til FN-­ operasjonen. Norge, som på denne tiden er tungt forpliktet sammen med ­britene i Tyskland, beslutter å sende et feltsykehus, et såkalt MASH (Medical Army Surgical Unit) for å samarbeide med US 8th Army i Korea. Utstyret til feltsykehuset betales av norske myndigheter, men leveres av USA. I april 1951 reiser første kontingent med norsk personell til Korea. NOR­ MASH åpnes offisielt som feltsykehus 19. juli 1951. Feltsykehuset administre­ res av Røde Kors, på vegne av den norske stat. Det er plassert noen mil fra front­ en, og får pasientene inn med ambulanser og helikopter. På sykehuset utfører

korea

29

de kun nødkirurgi. Den endelige behandlingen må pasientene få på et sykehus som kan pleie dem over tid. Under to prosent av dem som behandles av syke­ husets personale, dør. En enkel bandasje på vei fra fronten til sykehuset kan være livreddende.

30

veteran

nils egelien

31

NILS EGELIEN KOREA 1952

Nils Egelien har akkurat fullført sin befalsutdanning. Hele kullet med ferske befalingsmenn får anledning til å søke tjeneste i utlandet. De kan søke tjeneste ved Tysklandsbrigaden eller i Korea. Ikke mange kommer til å få reise. Det er stort behov for befal i Norge. For Nils er valget enkelt. Han skriver seg på listen over dem som ønsker seg til Korea. Listen inneholder 67 navn. Kun Nils får tilbud om å reise.

Hvorfor akkurat han blir plukket ut, vet han ikke. Han har prestert greit på fysiske tester, men på ingen måte utmerket seg. Transporten fra Norge til Korea tar en hel uke. Det svære amerikanske flyet lander i et nytt land hver dag på vei til Korea. Når de lander i Pakistan, er han allerede lei av flyplasser. De har fått ordre om at ingen får forlate flyplassene i uniform. Det regnes som risikabelt. Nils har pakket ett eneste sivilt plagg med seg i bagasjen. Det er en Utility-pyjamas han har kjøpt i London. Iført det hvite plagget får han dermed forlate flyplassen. Han ordner transport inn til en nydelig lokal park.

Der blir han vitne til et absurd skue. Det ligger folk på fortau og benker. Om de sover, eller er døde, kan han ikke se. På grusveien som snor seg gjennom parken, drar to kuer en slitt trekjerre. På vognen ligger to livløse personer stablet i høyden. To lokale arbeidere bemanner kjerren, mens en eldre arbeidsleder går i front. Han har en lang stokk med en spiker festet i enden. De livløse kroppene får et hardt stikk av stokken. Noen spretter omtåket på beina og sjangler fra stedet. Rusen henger fremdeles tungt i dem. De som ikke reagerer, blir slengt på kjerren av de to arbeiderne. Deretter beveger de seg til neste kropp. Effektivt, tenker Nils.

Siste stoppet på den ukeslange turen fra Norge er Seoul. Fra flyplassen blir de fraktet med busser og militære kjøretøy til NORMASH.

nils egelien

33

Tidlig desember 1952. Nils er på vakt med sin koreanske kollega Chang.

Gradestokken viser minus én grad celsius utenfor det provisoriske likhuset. Chang måtte flykte sørover etter at soldater stengte foreldrene inne i en hule for å ta livet av dem. Han ble etter hvert tatt hånd om av sørkoreanske myndigheter sammen med andre flyktninger, og trent opp som politimann. Senere ble han avgitt som vakt til NORMASH. På feltsykehuset betjener Chang og hans koreanske kolleger seks vaktposter, mens de norske soldatene betjener én.

Nils tjenestegjør som vaktsoldat. Oppgavene er varierte. Primær­ oppgaven på NORMASH er det medisinfaglige. Men for å holde syke­huset operativt er det en rekke oppgaver som skal utføres. Alt fra kjøkkentjeneste til vakthold må utføres på lik linje med operasjoner og livreddende arbeid.

Vakttroppen har ansvar for sikkerheten ved feltsykehuset. I tillegg har de ansvar for å kontrollere alle som skal inn porten til området. Avdelingen består av 12 mann og er oppsatt med menige soldater, korporaler, vise­ korporaler og én leder med sersjants grad. I den norske leiren er det to ­barer. De er populære også blant utenlandske soldater. Spesielt siden det er norske kvinner på feltsykehuset.

Denne natten har Chang og Nils ansvaret for vakthold og patruljering av leirområdet. Det er lett snødrev i luften. Natten er rolig og passerer uten større hendelser. Selv om sykehuset ikke mottar mange pasienter, kan han tydelig høre aktiviteten ved fronten. Neste vakt har gradestokken droppet til 12 kuldegrader, og et tynt lag med snø dekker marken. I løpet av natten kommer det australske soldater til leiren. De kan fortelle om uvanlig harde kamper ved et sted som kalles Very Little Gibraltar. Nils kan ikke forstå at det fremdeles kan være gjenlevende soldater på den høyden. Kampene har vært svært harde i området de siste dagene.

34

veteran

Noen dager senere er det enda kaldere. Kalenderen viser 4. desember, og Nils har fri fra vakt. Han leser av 19 kuldegrader på gradestokken. Sammen med en kollega skaffer han seg haik inn til Seoul. Vel inne i byen kan de se plakater som skriver «Unification under Free Korea» og «Welcome Ike».

En forkrøplet mann med sko på både armene og beina kryper etter dem i håp om å få en slant. Nils graver i lommen og finner noe til mannen.

Men han har ikke så mye selv heller. I Seoul prøver han å skaffe seg en kassett med den koreanske folkesangen «Arirang» som han har hørt lokalbefolkningen synge. Han må nynne den for at koreanerne skal forstå hva han er ute etter. De lokale kjøpmennene blir svært begeistret, og drar Nils opp på en slags scene for å synge. Noe forlegen fremfører han den velkjente koreanske sangen. Stadig flere begeistrede koreanere strømmer til.

Kvelden etter er det kamerataften i leiren. En verkstedavdeling ved NORMASH har ansvaret for arrangementet. Historiene sitter løst. Nils er på vakt, og kan derfor ikke delta i det sosiale laget. Han hører likevel at stemningen er god. Det er kraftig beskytning ved fronten hele kvelden.

Han både ser og hører det. Ved porten må han skyte etter et kjøretøy for å få det til å stoppe. Det er ikke uvanlig.

Resten av vakten går med til å lære seg koreanske ord og uttrykk. Lee er en ivrig læremester. De neste dagene er harde ved fronten, og mange skadde soldater ankommer sykehuset. Noen av dem kjenner han fra før.

De får regelmessig besøk av en gjeng australiere fra «regiment 355» . De kommer for en prat, og tar gjerne en tur i baren. Det mangler som regel en eller to soldater hver gang. De kommer i grønne plastsekker senere. Til forbrenningsovnen. Det er også feltsykehusets oppgave å ta imot døde soldater.

De neste dagene går med til feltskyting. Våpentekniske ferdigheter må være i orden i vaktstyrken. Det er stor helikoptertrafikk til og fra fronten.

Helikoptre letter og lander hele dagen. Ambulansene bringer også en jevn strøm av skadde soldater. Kilometerlange kolonner med militære kjøretøy

nils egelien

35

er samtidig på vei nordover mot fronten. Det er lite tegn til nedtrapping av krigen. En amerikansk soldat spør Nils hvorfor de ikke ender denne galskapen. Nils har ikke noe godt svar. Soldaten forteller at han eier en farm i California, der kone og barn venter. Nå ligger han hardt skadd på NORMASH, etter en skuddveksling med kinesiske soldater.

Senere på natten starter et nytt skift for Nils. Det er minus 13 grader, og himmelen farges oransje av kraftig artilleri. Nils treffer Lee og Chang.

De river i en blåfrossen Asahi-øl. Det er stor aktivitet på operasjonsstuen. Vaktsoldatene hjelper til med gipsing og administrering av blodflasker.

Strømmen av pasienter pågår hele natten igjennom. Dagen etter blir Nils med en gjeng soldater opp til en høyde som US Marines har døpt «Toothache». Den ligger ved «Panmunjoms fredskorridor».

Det er en vanvittig situasjon. Kinesiske soldater forsøker å få dem til å åpne ild – i den hensikt å forstyrre de pågående fredsforhandlingene. Et skudd kan få enorme konsekvenser. Ingen skudd løsnes. Resten av natten fortsetter kineserne sin absurde krigspropaganda via høyttalere.

På kvelden 14. desember fremfører Nils «Arirang» til enorm jubel fra gjestene i baren. Noen koreanske vakter lærer seg «Pål sine høner» og «Gubben Noa», mens det norske repertoaret utvides med to nye koreanske sanger. Stemningen blant soldatene er god. Dagen etter kommer det igjen mange sårede soldater til NORMASH. Det fortsetter utover ettermiddagen. Nils merker at han ikke lenger reagerer på de lemlestede soldatene.

Han utfører sine pålagte oppgaver etter beste evne.

En morgen får Nils og kollegaen Ole haik med en amerikansk laste­ bil som skal sørover. Ole hopper inn på passasjerplassen, mens Nils får nøye seg med å ligge på lasteplanet. Han faller etter hvert i søvn, og blir vekket etter noen timer. Ole forteller at de er fremme i byen. Han legger til at Nils dessuten har sovet på 14 innpakkede lik. Han kjenner med hendene på plastsekkene han har sovet på. Han merker tydelig konturene av et dødt menneske under plasten. Han reagerer ikke stort på det.

Sulten har derimot begynt å plage ham. De har kjørt i mange timer

36

veteran

og må få seg noe å spise. Han klyver ned fra de døde kroppene og takker den amerikanske sjåføren for skyssen. På neste vakt blir Nils ropt inn på operasjonsstuen for å assistere. Han blir bedt om å holde strekk i beinet til en skadet pasient. Han holder beinet med stødige hender mens kirurgen sager det av. Han blir stående for seg selv med beinet i hendene. Det er overraskende tungt. Han spør hvor han skal gjøre av det, men får ikke noe svar. De er for opptatt med pasienten.

Det er blitt 19. desember ved feltsykehuset, og en norsk vaktsoldat demonstrerer sine ferdigheter med bajonett. En koreansk soldat er tydelig imponert og spør hvor mange nordmannen har drept. Den norske soldaten må litt forlegen innrømme at ingen har måttet bøte med livet hittil. «Me five», utbryter koreaneren stolt. De koreanske vaktene er meget lette på avtrekkeren. Noen dager tidligere ble en hest rapportert skutt av en koreansk vakt da den ikke stanset på anrop.

Det nærmer seg jul. Nils og to andre norske soldater tar seg til høyden, som kalles White Horse. De kinesiske stillingene er ikke lengre borte enn 100 meter. De ser ingen aktivitet fra kineserne. Han oppdager en liten busk som er pyntet med sjokoladepapir og vridde deler fra metallbokser.

En boks med fotpudder er strødd over busken, og skal forestille snø. Han aner ikke hvem som har laget juledekorasjonen. Mens han fordøyer det surrealistiske synet, brytes stillheten av en hvislende lyd. Like etter detonerer to bombekastergranater tett ved. Jord og stein spruter rundt dem.

De løper så raskt de kan til nærmeste bunker og får dekning. Det piper voldsomt i ørene. Det kommer ikke flere granater.

Grytidlig 24. desember drar Nils og en norsk soldat inn i Tigerdalen for å finne noe som kan brukes som juletre. Solen stiger opp over dalen mens de tar seg over de frosne rismarkene. Overalt er det gamle skyttergraver. De finner etter hvert en furubusk som kan gjøre nytten, og returnerer til leiren. Der er koreaneren Kim i full gang med å lage juletrefot.

Furuen pyntes med norske og koreanske flagg, samt litt sølvpapir som er funnet i leiren. En stjerne klippes ut av en blikkboks og plasseres på top-

nils egelien

37

pen. Den pyntede busken minner Nils om opplevelsen han hadde for få dager siden. Han kjenner fremdeles på øresuset etter eksplosjonene ved White Horse. Alle på NORMASH får et eget julekort fra koreanske skolebarn. Nils får et nydelig dekorert kort fra en koreansk gutt. På kortet står det: Høsten er forbi og vinteren er her. Dere soldater fra De forente nasjoner ønsker jeg en god jul og håper dere jager nordkoreanerne og kineserne tilbake over Yaluelven, og at Korea blir ett. Snart bytter jeg blyanten med riflen og kommer for å hjelpe dere.

Pak Un Yong På julaften blir svineribbe og surkål servert. Julesangene blir akkompagnert med lyden av artilleri fra fronten. Det leses opp hyggelige hilsener fra den sørkoreanske lederen Syngman Rhee. Det kommer også julehilsener fra War Department of London, samt andre MASH-avdelinger i Korea.

Det varmer soldatene og gir dem samhørighet. Senere på julekvelden drar Nils for å besøke «PRE OP» og «POST OP». I teltene ligger soldater med amputasjoner, skuddsår eller andre krigsskader. En norsk sykepleier sitter ved en liten foreldreløs pjokk som er skutt i armen. Det er tent noen levende lys ved sengen. Sykepleieren har også hengt opp noen tegninger, i håp om å gjøre det trange avlukket litt mer koselig. Den lille gutten sitter med en sjokolade i hånden blant blodflasker, tilsølte bandasjer og overarbeidede kirurger.

Det er en julaften Nils aldri kommer til å glemme.