Anne Sofie Hammer
Villes Verden Illustrert av Dina Gellert Oversatt av Jørn Roeim, MNO
Copyright © Anne Sofie Hammer & Høst&Søn, Copenhagen 2015. Published by agreement with Gyldendal Group Agency © Norsk utgave: Kagge forlag 2018 Originalens tittel: Villads fra Valby Oversetter: Jørn Roeim Omslagsillustrasjon: Dina Gellert Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Grafisk tilrettelegging: Jette Aagaard Enghusen Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Sats: Ingrid G. Ulstein Papir: Munken Lynx 150g Boka er satt med: Gill Sans Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN 978-82-489-2126-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
Innledning . ......................................................................................................................... 7 Hvor vi hører litt om en gutt som heter Ville Emilio Eskildsen Første kapittel ............................................................................................................... 12 Som handler om en magisk diamant Andre kapittel ................................................................................................................ 19 Som handler om hvor vanskelig det kan være å få tak i et ekte lyssverd Tredje kapittel . ............................................................................................................. 29 Som handler om hvor vanskelig det er å få til piggsveis Fjerde kapittel . .............................................................................................................. 35 Som handler om hvordan det kan gå når man har veldig lyst på noe godt Femte kapittel . ............................................................................................................. 40 Som handler om Supermann og en veldig fin krone Sjette kapittel . ............................................................................................................... 47 Som handler om hvorfor det er farlig å ha en vulkan i en barnehage Syvende kapittel . ......................................................................................................... 53 Som handler om hvor vanskelig det er å gjøre en god gjerning Åttende kapittel ........................................................................................................... 61 Som handler om fargekritt og en lillebror som ikke er en ordentlig lillebror Niende kapittel ............................................................................................................. 69 Som handler om ulver og om å bli borte Tiende kapittel . ............................................................................................................. 77 Som handler om en veldig fin hule Siste kapittel .................................................................................................................. 84 Som egentlig mest er en avslutning, og som det derfor ikke er nødvendig å vente til i morgen med å lese
Innledning
Hvor vi hører litt om en gutt som heter Ville Emilio Eskildsen
Nå skal jeg fortelle deg om en gutt jeg kjenner. Han heter Ville Emilio Eskildsen, og han er en helt alminnelig, grei gutt som elsker pasta med kjøttsaus, tegnefilmer og å leke med vennene sine. Dessverre synes ikke de voksne bestandig at de lekene som Ville finner på, er så gode. Noen ganger er han også veldig uheldig når han leker. Derfor ender det ofte med at Ville får kjeft. Enda han bare lekte. Men han er som sagt en grei gutt, og derfor går det som regel bra til slutt. Alt det skal du snart få høre mer om, men først vil jeg fortelle deg litt om familien til Ville og stedet de bor på.
Ville bor sammen med moren og faren og storesøsteren i et pent gult hus i en koselig liten by. I denne byen er det hyggelige, små veier med hus og hager og barnevogner og 7
sykler, hvitmalte hageporter og sandkasser med blå og røde og gule sandting. Det er også mange store, farlige veier der, og biler og togstasjoner og fotgjengerfelt og supermarkeder. Men på sånne steder får jo ikke små barn lov til å gå alene, så de får vi ikke høre så mye om.
Der Ville bor, er det ganske rolig. Selvfølgelig må folk se seg for når de skal over gaten på vei hjem fra barnehagen. Ellers kan de jo bli overkjørt. Men bortsett fra det er det verste som kan skje, at noen tråkker i en hundebæsj. Og hundebæsj er det ganske mye av på fortauene. Derfor gjelder det å se seg godt for så man ikke får hundebæsj under skoene og kanskje lager ekle fotspor helt inn i stua. Moren til Ville sier at hundeeiere burde vært mye flinkere til å bruke hundeposer. Men Ville skjønner godt at folk ikke har lyst til å kjenne på en varm, fersk hundebæsj, selv om den ligger inni en hundepose. Ville har ikke hund, så han slipper heldigvis det med hundeposer. Han har bare en storesøster som kan gå på do selv, og det er jo mye greiere. Amalie heter hun, og hun går i tredjeklasse. Hun kan forresten mye mer enn å gå på do selv. Hun kan både lese og knyte sløyfer og gå alene hjem fra fritids ordningen. Hun er så fornuftig, sier de voksne. Ville synes hun er litt kjedelig. Han ønsker seg en lillebror. Da ville han alltid ha en å leke med, selv om han vet veldig godt at det bare går an å leke kjedelige leker med så små barn. Men det beste ville jo være at da ble han storebror. Det høres så flott ut, synes Ville. Storebror. Det er det han ønsker seg aller mest. Da kunne Amalie knyte sløyfer og gå alene hjem i fred, bare han fikk lov å bli storebror.
8
I huset ved siden av Ville bor det en jente som heter Frida. Hun er ett år yngre enn Ville, men de leker mye sammen allikevel. Huset til Frida er forskjellig fra huset til Ville. Det er vanskelig å forklare hvordan, men Ville merker det godt når han er inne hos Frida. Alt er liksom litt finere. Det lukter annerledes, og så er det stille på en annen måte enn hjemme hos ham. Moren til Frida har mange blomster i vinduskarmen, og de er så fine at de nesten ser kunstige ut. I begynnelsen prøvde Ville noen ganger å kjenne etter om det var ekte blomster, men det likte ikke moren til Frida. – VILLE! ropte hun hver gang han nærmet seg blomstene. – De blomstene er ikke til å leke med! Men Ville hadde jo ikke tenkt å leke med blomstene, han ville bare kjenne på dem. Men moren til Frida liker ikke at barn tar på tingene hennes. Hun liker at ting får stå i fred akkurat der hun har satt dem, sånn at det ser pent ut. Moren til Frida liker også at Frida ser pen ut, så hun tar på henne rosa kjoler med glitter og grer de lange, lyse krøllene til Frida så Frida ser ut som en prinsesse. Det liker Frida, for hun elsker prinsesser og feer og alt sånt. Men noen ganger glemmer hun å være fin når hun leker med Ville, og det er når de har det mest morsomt. Helt til de voksne kommer. Da blir det slutt på leken, og noen ganger ender det med at Ville får kjeft.
9
10
Hva er det egentlig med ham? tenker du sikkert nå. Ville virker jo helt alminnelig. Hvorfor får han så mye kjeft? Da sier jeg at det er mange helt alminnelige barn som får altfor mye kjeft. Det er vanskelig å si hvorfor. Men nå skal jeg fortelle deg om noen av de gangene da Ville har fått kjeft, så kan du høre selv hvordan det har gått til.
Første kapittel
Som handler om en magisk diamant Ville liker veldig godt å leke med Frida. Noen ganger leker de hos ham, og noen ganger leker de hos Frida. Når de leker hos Frida, må de være på rommet til Frida eller ute i hagen. Det sier faren og moren til Frida. Det er litt synd, for sofaen deres er kjempegod å hoppe i, og senga til faren og moren til Frida har fjernstyring så den kan heves og senkes og bli til en slags liggestol. Men det må de ikke gjøre, sier moren til Frida, for det tåler den ikke. – Hvorfor har den de knappene da? spurte Ville en gang, for det syntes han var veldig rart. Men det svarte ikke moren til Frida på. De får bare lov til å leke i hagen eller på rommet, og dermed basta. Det gjør ikke noe, synes Ville og Frida. De har det morsomt allikevel. Frida har mange prinsesseting på rommet sitt. Hun har både et slott og en skattkiste og en rosa kjepphest som kan lage lyder. Og syv fine prinsessekjoler og et skjold og et sverd og en kjempestor slange. Noen ganger leker de at hun er prinsesse, og at han er en modig ridder som slåss med farlige dinosaurer og slanger. 12
Da låner Ville skjoldet og sverdet og dreper alle de onde bamsene til Frida. Særlig slangen, enda moren til Frida sier at den ikke tåler flere sverdhogg. Hun har allerede reparert den to ganger. – Den er ikke beregnet på å bli hogd i med sverd, sa hun da Ville hadde hogd hull i den for andre gang. – Hva er den beregnet på da? spurte Ville, for han syntes ikke at et slangekosedyr var et sånt kosedyr som man hadde lyst til å kose med.
Moren til Frida så lenge på ham. – Den er egentlig mest ment å være til pynt, svarte hun og hørtes litt sur ut. – Å ja, sa Ville forbauset. Han syntes det var en merkelig form for pynt. Men foreldrene til Frida var jo litt merkelige noen ganger.
– Hør her, sa moren til Frida en dag. – Nå låner jeg sverdet, og så synes jeg at dere skal sette dere ned og lage noen fine perlebilder. Hun la fram perler og perleplater. – Og så skal jeg stryke dem når dere er ferdige, smilte hun og så lenge på Ville. Hun så på ham helt til han hadde satt seg ved bordet og tatt en perleplate. Så gikk hun. Ville lurte på hva moren til Frida skulle bruke sverdet til. Han hadde veldig vanskelig for å forestille seg at moren til Frida sloss med drager. Han så på Frida. Hun så sur ut. Ingen av dem hadde egentlig lyst til å drive med perling akkurat nå. De hadde jo nettopp begynt å kle seg ut som ridder og prinsesse. Men nå hadde de ikke noe våpen. – Vi kunne dra på skattejakt, foreslo Ville og så på skattkisten til Frida. – Men dragene, da? sa Frida og rynket på nesen. Hun hadde ikke mye lyst til å dra på skattejakt uten sverd. – Jo, men det er ikke alle skatter som blir voktet av drager, sa Ville. – Og selv om de blir det, så sover jo dragene av og til. Drager kan sove VELDIG lenge. Tornerose, for eksempel. Frida fniste. – Tornerose var vel ikke en drage. Så tenkte hun over saken og endte opp med at de godt kunne ta sjansen på en sovende drage hvis de var veldig stille. 14
De tok fram skattkisten til Frida. Men oppi den lå det bare barbiedukker, og det syntes ikke Ville var en ordentlig skatt. Han tømte barbiedukkene og alle klærne deres ut på gulvet og helte perlene oppi i stedet. Det så flott ut med alle de fargerike perlene, men de fylte ikke mye på bunnen av kista. – Vent litt, sa Frida, – jeg har flere perler. Hun hentet to store glass med skinnende perler fra hylla og helte dem oppi til de andre. Så tok hun en eske med paljetter og en pose med fargede glasskuler og helte dem også oppi. – ÅÅÅH! sa hun. – DET ser fint ut! Ville rørte rundt i blandingen. – Ja, sa han, – men det mangler liksom noe for at det skal bli en ordentlig skatt. Noe større. Han tenkte seg om. – Har du ikke noen gullmynter eller en magisk diamant eller noe? Frida trodde ikke at hun hadde det. Ville så seg rundt. Det VAR noe som manglet i skattkista. – VENT! ropte Frida plutselig. – Mamma har en magisk diamant på badet. De løp ut på badet. Og ganske riktig: Oppå hylla sto en stor, blå diamant. Den hadde form som en flaske med gullokk. – HÅHÅÅ! utbrøt Ville. – Det er akkurat en sånn diamant vi trenger til skatten vår! Han klatret opp etter diamanten. Frida så bekymret på ham. – Men du, jeg tror ikke vi får lov til å leke med den. – Jo da, sa Ville og tok diamanten ned fra hylla. – Det går sikkert bra. Vi passer jo godt på den. Frida så på diamanten.
15
– Men jeg tror det er best at jeg spør mamma først, sa hun. Hun gikk ned for å spørre moren. – Nei, sa hun da hun kom tilbake. – Vi får ikke lov til å leke med den. Men jeg kunne godt få den når flasken er tom. De så på den blå diamanten. Den var absolutt ikke tom. – Bare den hadde vært tom nå, sa Frida og så på Ville. Da fikk Ville en idé. Han tok gullokket av den blå diamantflasken og helte det som var oppi flasken, ut i vasken. Det luktet ganske sterkt, og det var vanskelig å få alt sammen ut gjennom det bitte lille hullet i flasken. Han måtte riste flasken opp og ned mange ganger for å få ut alt. Men til slutt var den tom, og så tok de den med seg inn på rommet. Der lekte de at flasken var en magisk diamant som ble voktet av en sovende slangedrage. De klarte å liste seg bort og fange dragen og sperre den inne i skattkista uten at den våknet. Etterpå krøp de i sikkerhet under dyna til Frida med diamanten. I det samme stakk moren til Frida hodet inn for å se hvorfor det var så stille. Ville kikket fram fra dyna. – Det er bare for ikke å vekke dragen, hvisket han. – Å, det var bra, smilte moren til Frida. – Så fint dere leker. Så fikk hun øye på perleblandingen i skattkista og kom helt inn på rommet. Nå smilte hun ikke lenger. Moren til Frida likte ikke at de blandet perlene. Men akkurat idet hun skulle til å begynne å kjefte, kravlet Frida fram fra dyna. I hånden hadde hun den magiske diamanten. Moren til Frida rev den til seg. Da hun oppdaget at flasken var tom, begynte hun å rope veldig høyt. Det var en veldig dyr parfyme, ropte hun. 16
17
– Den er MIN! ropte Frida. – Du sa jeg kunne få den når den var tom. Så ropte og skrek de alle sammen i munnen på hverandre, og Ville ble sendt hjem til seg selv. Han fikk ikke engang lov til å låne skattkista og dragen med seg hjem. Og så var den leken ødelagt. Men neste gang Frida kom for å spørre om han ville leke, hadde hun den magiske diamanten med seg. Det hadde endt med at hun fikk den. For nå var den jo tom likevel.