Sigrun Slapgard WERNA GERHARDSEN
Jenta fra Løkka
Copyright © 2024 Kagge Forlag AS
Fotografiene brukt til omslaget og forsatsen er i familiens eie. Fotografiet brukt til ettersatsen tilhører Arne Berges etterkommere.
Omslagsdesign: Terese Moe Leiner
Layout: Ingrid Goverud Ulstein
Sats: akzidenz as | Dag Brekke
Bilderedaksjon: June Adomaityte
Papir: Holmen Book Cream 80 g
Boken er satt med: Indigo Antiqua 10,8/14,8
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-489-3305-2
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.
Kagge Forlag AS
Akersgata 45
0158 Oslo
www.kagge.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
INNHOLD
w
Forord 9
Sagt om Werna 11
DEL I GRIPE LIVET
1912–1932 21
Asfaltjente 30
Lenin og en høyreist mann 44
B-lagets første formann 58
Et refusert manus 67
Spøkelser gjennom Europa 71
DEL II TRIKKESKINNER OG FJELLTOPPER
1932–1940 81
Fram, kamerater 90
Fjelldåpen 94
Bleier og faner 106
Lysene slukkes i Europa 133
Lukt av pølser og våte luftmadrasser 151
Klokkene ringer 155
DEL III
KJEMP FOR ALT HVA DU HAR KJÆRT
1940–1945 159
En dobbeltverden blir til 175
Hverdagskrigen 182
Synge sangene innvendig 193
Ikke dø nå! 220
Bitene som mangler 227
En vidunderlig melding 231
Seier 242
DEL IV
EKSELLENSA
1945–1951 251
Å gjenoppfinne livet 264
Respektere og filleriste 268
En førstedame i dobbeltrolle 275
Bakholdsangrep 287
Husmor under kryssild 302
Bombefly på vei? 304 –
Å, for eit mildt diktatur! 310
Hvem tror hun at hun er? 321
Amerikafeber og andre tider 328
DEL V
I JORDBÆRÅKEREN MED KGB
1951–1961 337
Ny fart i ryktene 357
Barn av Oslo, ta plass! 362
Rare lyder i telefonen 365
Et nyttig tøvær 371
«Ikke alltid så lett å bli kvitt ‘a» 383
To par, ett telt 393
«Benket med bødlene» 397
Med barnevogn igjen 403
«En forferdelig historie» 426
Det som blir sagt bak ens rygg 434
Ikke noe slinger i valsen 438
DEL VI
VÅR TID ER NÅ?
1961–1970 453
Maktskifte med krøll 475
De svakeste først 481
Turbulens i trygdelandet 484
En flukt til fjells 487
Fra en dagbok 493
Sosialtjeneste for jenter? 496
Håp, alltid håp 499
En jente i øst 502
DEL VII
PÅ SKRAPHAUGEN 511
Takk – og en hilsen fra forfatteren 522
Om kildene 525
Intervjuer og samtaler 529
Bilderegister 531
Litteraturliste 535
Sluttnoter 541
FORORD
– Hun svek sitt land.
– Nei, hun var barnas beste venn, en idealist. Dette er én av mange ordvekslinger om Werna Gerhardsen. I min jakt på historien om henne har jeg blitt møtt med mange påstander, men også blanke spørsmål tilbake.
– Werna? Hvem var det?
Både glemt og sterkt husket, omstridt i fortellingene som verserer om henne. Gjennom sytten regjeringsår etter den andre verdenskrigen var hun fru statsminister Gerhardsen. Hun kunne valgt å leve tilbaketrukket som hjemmeværende frue, men gjorde det motsatte.
Werna stakk seg fram.
Hun var fattigjenta som ville styre, bygge et velferdssamfunn. Hun tok på seg lederverv, drev frivillig arbeid og var bystyrepolitiker i Oslo. Werna Gerhardsen ble oppfattet som landets førstedame, men brukte selv tittelen «husmor» når hun holdt sine foredrag landet rundt.
Hun døde i 1970, akkurat på et tidspunkt da kvinner forlangte å bli sett og tatt på alvor. Hun rakk ikke selv å oppleve en kvinnestyrt regjering, men Werna var en myndig barnelagsleder for Gro Harlem Brundtland, vår første kvinnelige statsminister.
I sin samtid var hun en berømt og omsnakket kvinne, glamorøs og på samme tid en hverdagslig Løkka-jente. Werna kunne ta på seg forkle eller være speideraktig guttejente om formiddagen, for
deretter å opptre i pels og perler med fiffen om kvelden. Hun kunne spise lunsj med Jackie Kennedy og danse folkevisedans med Nikita Khrusjtsjov, føre samtaler med Golda Meir og Tito.
Ryktene skulle komme til å gå om et påstått sovjetisk kjærlighetseventyr, hun ble overvåket og mistenkt for å svike sitt land. I nyere tid handler nesten alle presseoppslag om mistankene mot henne. For meg som biograf har det vært viktig å kartlegge hvem hun var i kraft av dokumenterte handlinger og fakta, forsøke å veie påstander opp mot det vi kan vite sikkert. Sterke utsagn om Werna står på trykk i mange memoarbøker, ofte uten kildehenvisninger.
Men jeg skulle oppdage at mye mangler i historiefortellingen om henne, som den underfortalte historien om Wernas hemmelige innsats under krigen.
Jeg har hatt tilgang til et bredt materiale, også i privat eie, og håper å kunne formidle et ærlig bilde av Werna Gerhardsens rikholdige liv slik jeg ser det tre fram fra alle mine kilder.
Noen gir uttrykk for at hun var en varmhjertet ledestjerne, andre framstiller henne som herskesyk. De polariserte oppfatningene av Werna har jeg oppfattet som en invitasjon til å undersøke hennes liv. Både skjellsord og ros kan si oss noe om hvordan hun stilte seg i en bestemmende tid for vårt velstandssamfunn.
Et sted mellom knyttnever og glamour er hun der, Werna, i kraft av seg selv.
SAGT OM WERNA
Født som Werna Julie Frimann Hosewinckel Koren Christie 6. august 1912, senere fru statsminister Werna Gerhardsen, død 11. januar 1970.
«Hun opptrer med like selvfølgelig sikkerhet ved Kongens bord som på talerstolen i Oslo bystyre.»
Sørlandet, 4.8.1962
«Hu Werna, hu var ei merr.»
Haakon lie, Sitert i JacobSen 1995: 170
Torgunn og Truls under krigen, pyntet i sine fineste strikkeplagg. Et bilde sendt til far i Sachsenhausen.
noen banket Hardt på døra.
Krigen gikk mot en slutt, og dagene var ren forventning. Han skulle komme hjem, være i live. En ny start ventet, hun følte seg sikker og skyndte seg mot ytterdøra, rev den opp.
Ingen var å se, bare lyden av løpende skritt ned trappene. Og der, på dørmatta, en ryggsekk. Sekken hans. Det var som å se sitt eget håp. Men uten ham var tursekken det motsatte. Det som var igjen etter ham fra oppholdet i Sachsenhausen. Et dødsbudskap.
Det hun hadde fryktet disse krigsårene, måtte ha skjedd. Alt var over. Hun sank sammen, ble sittende med bena rett fram, ryggen inntil dørkarmen. Hadde ennå ikke rørt den altfor velkjente sekken. Levert av Nasjonalhjelpen, sa en enkel adresselapp som var festet med hyssing og med stempel på. Hun lukket øynene for å slippe
synet, men klarte ikke å stoppe filmen som kom på hurtigspoling, scener ved kaffebålet, Rondane i kveldsglød, røde faner, marsjerende mennesker, piggtråd og fangedrakter.
Hva skulle hun si til barna? Det siste brevet fra fangeleiren hadde hun vist fram og lest høyt for dem, sånn omtrentlig oversatt fra det påtvungne tyske språket, og diktet litt til om båltegningen hans nede i hjørnet. Se, han har det ikke så verst.
– Mor, har vi ikke noe til frokost? lød det fra tiåringen Torgunn, som fremdeles var i pysjamas.1
Så velkomment det kunne være, det daglige strevet i krigshverdagen.
Så velkomment, så lenge du har håp.
Da hun i begynnelsen av krigen måtte være budbringer, visste hun hva risikoen var. «Skutt blir den …» Nå ventet de på frigjøring og fred, og alt spisset seg til. Listen over de henrettede ble stadig lengre, dem man ikke visste noe om. En av de forsvunne var som en bror for henne. Werna hadde kjent det på kroppen flere ganger gjennom krigsårene, hun visste hvordan det var, å tenke og frykte det verste. Hvordan man kunne fryse til is, bli fullstendig lammet.
Men aldri dette. Og likevel måtte hun ta seg sammen, få frokosten på bordet og feie over den enkle leiligheten før hun kunne sende barna over til mormor i Vogts gate. Veien var heldigvis kort fra der de bodde ved Carl Berners plass.
Snart var hun på sykkel bort til Nasjonalhjelpens kontor rett bak Slottet, og ringte på i Colbjørnsens gate 2. Der ble hun møtt med vennlige blikk, men ingen kunne hjelpe. En ryggsekk til Gerhardsen i Ringeriksgata? Nei, det hadde de ikke hørt om. Men merkelappen sa Nasjonalhjelpen! Det måtte da være en beskjed, et følgeskriv!
– Nei, ingenting.2
Tausheten, tomheten i unnskyldende blikk var som en bekreftelse. De vegret seg åpenbart for å gi henne den endelige dødsmeldingen.
Hun svelget tårene da hun hentet barna, men Torgunn lot seg ikke narre av ansiktet hun satte opp.
I ettertid var det umulig å si hvor lang tid det gikk da alt stod stille og likevel dirret. Før en ringelyd brøt inn og de alle så med skrekk mot telefonen.
Werna hev etter pusten og kom seg på bena. Før hun fikk sagt hallo, hørte hun en ukjent mannsstemme.
– Jeg vet om ryggsekken, mumlet stemmen i stedet for å gi seg til kjenne.
Mannen fortsatte før hun kom til orde.
– Vær ikke redd, fru Gerhardsen. Einar Gerhardsen er ved god helse og kommet til Akershus.3
Det var som å få livet og tiden tilbake. Alt var ikke tapt, alt kunne ennå vinnes.
Werna var rundet tretti mens det så som mørkest ut, nå var hun fylt trettito, og Hitler var i ferd med å tape krigen. Etter ti nervepirrende dager fikk hun melding om at Einar var ute av Akershus, stedet der flere motstandsmenn satt med trussel om henrettelse. Det var en lettelse å få vite at han var tilbake på Grini. Nå fikk hun flere muligheter til fordekte treff, kunne få brakt og fraktet ut beskjeder, men barna måtte ennå ikke vite om kontakten. De spurte hvorfor hun var så travel, hva var det som hastet? Og hvorfor var hun glad? Det måtte skje i hemmelighet når hun syklet av gårde for å møte straffange nummer 13991 under dekke av selv å være veiarbeider. Stjålne gjensyn uten nærhet, og likevel forent om noe større. Det ble et hektisk halvår både innenfor piggtråden og utenfor.
| Werna g er H ard S
En plan ble lagt, ikke bare for de to og familien, men for et større vi.
Maidagene 1945 var ladet med forventning til frigjøringen som skulle komme. Werna var fungerende formann i Oslo Arbeidersamfunn og fikk nesten ikke døgnet til å strekke til. Hun var også budbringer for de politiske forhandlingene som foregikk mellom den delen av Arbeiderparti-ledelsen som var på Grini,l og den illegale partiledelsen utenfor leiren. Et partiutvalg satt dessuten i Stockholm, der krumtappen Martin Tranmæl trakk i trådene og hadde en sentral rolle i den hemmelige planleggingen. Tranmæl var ikke bare legendarisk som folketaler, han var allment kjent som selveste arbeiderhøvdingen. Formelt sett var han redaktør av Arbeiderbladet, men Tranmæl holdt orden på og styrte det meste i Arbeiderparti-ledelsen. Werna formidlet beskjeder til og fra, innenfor blusen, under innleggssålene i skoene eller i matkurven på sykkelen.
Hun var villig til å risikere livet, og denne gangen for et partipolitisk formål.
Allerede 8. mai 1945 på formiddagen kom Einar fra Grini og hjem til Ringeriksgata, der de to barna ventet på fortauskanten i nye, omsydde strikkejakker. Tre år og åtte måneder var gått siden tyske soldater hadde kommet og hentet far. Torgunn skulle fylle elleve til høsten og var blitt stor jente, hun registrerte forundret at foreldrene ble stående tause og holde hverandres hender i en evighet, som om det ikke fantes ord for det de hadde vært gjennom.
Men en slags fest ble det, før Einar måtte videre.
Oslo-gatene fyltes med jublende menneskemengder. Statsminister Johan Nygaardsvold og regjeringen var fortsatt i London, og ennå hadde ingen oversikt over hvor alle stortingsrepresentantene var. Arbeiderpartiets ordinære organisasjon hadde vært ute av drift i fem år. Men ikke helt.
Nå ble det avgjørende dager i rask rekkefølge. Einar kom til Youngstorget med gjennomdiskuterte planer. Dagen etter, onsdag 9. mai, ble Werna med da de brøt seg inn i Arbeiderpartiets gamle kontorer i femte etasje i Folketeaterbygningen. Her hadde Quislingregjeringen byttet låser og hatt sitt «propagandaministerium». Mens de fikk unna bilder og byster av Hitler og Quisling, kom det en velkjent mann inn døra. Martin Tranmæl hadde hastet hjem fra Stockholm. Werna slapp det hun hadde i hendene, og kastet seg rundt halsen på den eldre mannen. Da Einar grep tak i ham med et kraftig håndtrykk, kunne han se at Tranmæl, som var kjent for aldri å vise følelser, var blank i øynene.4
Men dette var ikke tidspunktet for dveling. Allerede førstkommende lørdag skulle Werna som leder for Oslo Arbeidersamfunn ha ansvar for den første samlingen. Det måtte bli i den nye salen i Samfunnshuset i Torggata, mente Tranmæl, og innkallingen skulle skje via flyveblader. Arbeiderbladet var ennå ikke begynt å komme ut igjen. Men siden folk flest var ute i gatene og feiret, var det ikke vanskelig å få spredt budskapet.
Fredag 11. mai fikk Werna igjen plassert ungene hos moren Klara på Torshov før hun syklet videre til Youngstorget. Hun fikk tak i organisasjonssekretæren og vaktmester Svensson i Samfunnssalen for å planlegge den store kvelden. Flere av dem som hjalp til med sjauing av stoler og bord, var kommet direkte fra Grini.
«Sammenkomst», var overskriften på flyvebladet. «Lørdag 12. mai kl 08 (kl 20) i Den nye Samfunnssal.» Først på programmet stod Werna Gerhardsen selv, hun skulle holde åpningstalen: minnetale over de falne helter. Så skulle fiolinisten Gunnar Knudsen spille, før Martin Tranmæl ville tale om gjenoppbyggingen av landet. Einar
Gerhardsen satte helt enkelt følgende overskrift: «Fra fengsler og konsentrasjonsleirer.»5 Det kunne knapt kalles et manus. Fra det nylig så forbudte sangheftet fra Grini valgte de ut sangene som skulle ramme inn møtet.
Folk strømmet til da kvelden nærmet seg. Gjensynsscener og etterlysninger vekslet om hverandre. Mange måtte stå i trengselen, det var minst sju hundre frammøtte. Werna var scenevant og en veltrent møteleder, men dette var noe helt annet enn all tidligere erfaring.
Flere fra hennes egen gjeng var borte, kjære ansikter ville aldri mer bli å se på møter og søndagsutflukter. Forsamlingen skulle komme til å merke at det kostet henne mye å smile, beholde kontroll, og særlig når flere i salen gav seg over, lente seg mot nærmeste skulder og hulket.6
En ung mann hun alltid hadde sett på som en bror, Arne Linderud, var nylig bekreftet omkommet i konsentrasjonsleiren Dachau. En annen var deres nære venn Per Lie. Begge var kjente ansikter for de fleste i salen, ildsjeler og ledere, hver på sin måte. Hvem kunne glemme en syngende og gjøglende Arne på et lastebilplan? Eller omsorgen fra gruppelederen Per når sanitetsmerket skulle tas, morsekunsten læres. Hva kunne være mer brutalt enn at akkurat disse to skulle være blant de unge døde? For Werna var det som å miste noen i familien, hjemme hos Arne hadde hun vanket siden før skolealder, og Per hadde hun delt kontor med siden 1934. Med
disse to unge mennene hadde hun kranglet og ledd, sunget og ropt slagord.
Hun kom seg gjennom talen, men måtte ta flere stopp og trekke pusten da hun skulle lese opp de kjæreste navnene på listen over alle døde. I salen kom lommetørklær fram, det bølget av tilbaketrengte lyder og uro, noen måtte få hjelp til å holde seg oppreist.
Da Werna var ferdig, trengte alle til de vakre tonene fra fiolinen. Mange lot tårene flomme fritt.7
Med innstendig og rungende stemme tok Martin Tranmæl over. Han fikk hodene til å løfte seg igjen. Ingen skulle være i tvil, arbeiderbevegelsen gikk inn i en ny æra, med folkets støtte. Og da ektemannen etterpå gikk opp med sin remse av strønotater, kom det en rystende og ukjent fortelling også for Werna. På stripen av dårlig papir stod det stikkord som «Nakne, snauklipte. Frøs. Sto i vann 3 timer – knebøy 1 time. Arbeidet – zugang. Marsjen, trebånner. Sulten, uhyggelig. Suppe, suppe – brød kvelden. Dysenteri. Beri-beri – Byller og sår. Tanken på de hjemme».8
Hun og Einar hadde verken rukket eller maktet å snakke gjennom krigsårene og sine egne opplevelser i løpet av disse fire hektiske fredsdagene. Men Einar fikk på sitt lune vis også fram de muntre sidene ved fangelivet. At de i Sachsenhausen, som på Grini, hadde klart å få trykt et sanghefte. At samholdet hadde vært sterkt, på tvers av politiske skillelinjer. At han selv var blant de heldige, da han som fange nummer 41714 i Sachsenhausen unngikk døden og fikk komme tilbake til Grini, denne gangen som fange nummer 13991.
I kretsen rundt Tranmæl visste man at Einar Gerhardsen var hans utvalgte, og mange tenkte nok som ham, selv om Gerhardsen snart skulle komme til å uttale at hjemmefrontlederen Paal Berg var rette
mann som statsminister. De siste månedene hadde det vært mange drøftinger både på Grini, i hjemmefrontledelsen og i Stockholm om regjeringsspørsmålet, og om hva slags tiltak som måtte prioriteres når landet nå skulle samle seg om gjenoppbyggingen. Punktene som stod på ulike papirark, bar ofte Einar Gerhardsens skrift, de var drøftet og formulert i Sachsenhausen og på Grini, og mange ganger hadde Werna smuglet dem ut til bredere konsultasjon.
Hyllesten av fange nummer 13991 fra Grini ville ingen ende ta, Werna måtte stå lenge ved scenekanten før hun endelig kunne be salen om å synge med når nestemann ut var Grini-sangeren personlig, Otto Nielsen. Etter den musikalske avslutningen brøt møtet opp. «Det ble ikke spart hverken på omfavnelser eller tårer», som det het i referatet.9
Mange merket seg hvordan Werna med selvsagt autoritet hadde ledet denne første gjensynssammenkomsten. Og noen forundret seg.
w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w
w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w
w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w w Del I GRIPE LIVET
1912–1932
Faren, Johan Werner Koren Christie, levde ikke opp til forventningene og døde ung.
Werna var nylig fylt sju denne høstdagen 1919. Hun lå på et loftutspring blant lyskastere og lot blikket vandre. Et hemmelig sted der hun kunne ligge og glane så mye hun orket. Der nede var det en type mennesker som så nokså annerledes ut enn dem hun så til daglig i østkantgatene. Som å se inn i en fabelaktig annen verden, et unikt kikkhull til en virkelighet som var helt forskjellig fra hennes egen. Tanten hadde smuglet henne inn baktrappen til det ærverdige Nationaltheatret, dyttet henne opp stigen til lysloftet. Fra scenen ble det snakket sånn som moren hørtes når hun leste høyt fra bøker og blader.
Der Werna lå utstrakt på magen, var det god utsikt til både publikum og skuespillere, i lyset som spilte over scenen, steg det opp støvstrimer med lukt av pudder og parfyme. Hun kunne skvette til når tauverket knirket og gnog, når sceneteppet skulle raskt opp eller ned. Beskjeden fra tante Ingrid var å ligge musestille. En av de første
Moren, Klara Rønning, var en bestemt kvinne som valgte å være alenemor.
gangene hadde hun sovnet. Men nesten alltid var hun elektrisk av spenning og ville få med seg alt som ble sagt, alt det forunderlige som var å se. Monokler, sølvkikkerter, glitter og pels, hvite og svarte hansker. Det hendte at publikum var mer festlig kledd enn skuespillerne på scenen. Finere kledd enn de fleste på Løkka var de åpenbart, de som satt i salen.
Senere i livet skulle denne opplevelsen bli et gløtt fra tidlig barndom Werna gjerne delte med sine egne barn. Hun mente at hun her fikk en slags tidlig bekreftelse, at det var sant som det ble sagt i hennes eget arbeiderklassemiljø på Grünerløkka, at det bare var de bedrestilte og «fintfolk» som gikk på Nationaltheatret.10
Var verden ny, eller var den gammel? 1900-tallet var i ferd med å endre seg i rask takt. Året 1919 gav en følelse av både oppbrudd og håp, men mange var usikre på hvilken retning brytningstiden
fra Løkka ble oppdratt til å være «orntli’ folk».
Jenta
ville ta. Var det revolusjonens tidsalder, eller ville krig og krise bestemme over livet framover? Ordene om denne løfterike, men skumle tiden falt nok veldig annerledes hjemme hos Werna enn i den forsamlingen hun nå lå og kikket ned på. Hennes eget dagligliv var et lite kvistrom sammen med moren i Leirfallsgata nummer 9 og utelivet ved Akerselva, hun var datter av en arbeiderkvinne som hadde valgt å være alenemor.
Året før hadde spanskesyken tatt med seg faren, som Werna Christie hadde fått navnet sitt fra. Kan hende var det for å trøste både seg selv og barnet at tante Ingrid deretter hadde tatt med seg ungen på utflukt til teateret. Faren med det gjeve navnet, Johan Werner Koren Christie, hadde ikke levd opp til forventningene verken fra Christie-slekta eller fra Klara Rønning, Wernas mor. Han livnærte seg som kjørekar, var en fraværende og nokså fordrukken far. I sine første leveår hadde Werna knapt sett ham, men i tiden før han døde, kom han rett som det var hjem til ettromsleiligheten i loftsetasjen i Leirfallsgata på Grünerløkka. Den smittsomme sykdommen hadde gjort ende på den sykelige og alkoholiserte mannen. Bare i Kristiania døde over tusen mennesker av epidemien dette året, og influensasykdommen var særlig ille fordi den tok så mange unge liv. Faren ble bare trettini år. Wernas få minner om ham var forbundet med helgebesøk av en forkommen mann, og beskjed om ikke å forstyrre når han skulle sove ut rusen. Men disse tidlige minnene var nok også fargelagt av Klaras senere fortelling.
Den frittalende moren la aldri skjul på at det hadde vært liten grunn til å gifte seg med denne døgenikten av en mann, selv om hun i sin tid var nøye på at Werna skulle skrives inn med navn fra farsfamilien, og det uekte barnet, som det het den gangen, ble folkeregistrert som Werna Julie Christie. Moren erklærte seg sikker på at navnet Werna var den kvinnelege varianten av Werner,
mellomnavnet til faren. I tillegg føyde hun til Julie etter farmoren som Wernas mellomnavn. Både familie og omverdenen skulle vite hvem jentungen stammet fra. Og om faren hadde vært nokså fraværende, og moren ikke så ut til å bry seg nevneverdig om ham, var hans to søstre, Ingrid og Maisen, i nær kontakt med den vesle tanteungen.
Werna med lange fletter og et noe sjenert blikk, men hun har lært seg å stå på en scene og opptre.
Farens søster Ingrid hadde dukket opp like etter farens begravelse og hentet Werna med seg til arbeidsplassen sin, Nationaltheatret. Der hadde hun jobb som koldjomfru, ansvarlig for smørbrødanretningen i restaurantavdelingen, og hun hadde neppe sett for seg den umettelige interessen og begeistringen for teater og sceneliv hun med dette skulle utløse hos Werna. Det tok ikke lang tid før det ble fast rutine at småjenta ble invitert inn bakdøra til teateret, og slik fikk hun sin egen spesielle mulighet til å granske både publikum
og sceneoppsetninger. Og hver gang Klara sendte fra seg datteren til tantene, var det om mulig en enda strengere kontroll av klesdrakten enn når hun skulle på skolen. Var alle knapper på plass? Ingen hull? Alt helt og rent? «Vi er kanskje fattige, men vi er orntli’ folk», var refrenget.11
Fra moren Klara hadde Werna tidlig fått vite at det fantes samfunnsklasser hun selv var utestengt fra. Det nærmeste eksempelet var hennes egen farsslekt. Den gjeve Christie-klanen var så plaget av at en mann uten utdanning, en simpel arbeidskar på østkanten, gikk rundt og brukte Christie-navnet, at de kontaktet advokat for å få avgjort med hvilken rett han kalte seg for Christie. Dette skjedde alt før Werna ble født, men denne typen hendelser så ut til å prelle av på moren. Klara var ikke bare selvbevisst, hun var også fagorganisert og stolt over å ha fast jobb som kjøkkenarbeider. Uvanlig var det ikke at kvinner tok på seg forsørgeransvar alene og ikke bøyde nakken av den grunn, på Grünerløkka var det mange i samme situasjon. Men mye tyder på at Klara var mer enn vanlig utrustet, også med et friskt pågangsmot. Det er et faktum at hun sørget for at Werna på en måte bar opphavet sitt som en freidig proklamasjon, som ble flagget av både jentenavn, mellom- og etternavn.
For Werna må synet av alle de staselige menneskene på Nationaltheatret ha gitt henne tanker om hva ulikhet kan bestå i, og i omgangen med sine Christie-tanter fikk hun sikkert også innsikt i hvordan ulike opphav preger menneskene. Teateret var i seg selv en markør for det høyere borgerskapet, med en beliggenhet som også var i passende gangavstand fra velstående borgerhjem på vestkanten. Et fåtall ståplasser var tilgjengelig for mindre bemidlete, såkalt annenrangs teatergjengere, men disse ble, som Werna, sluset inn via en sideinngang og opp mørke trapper. Som det heter i Nationaltheatrets historie: «Det borgerlige teaterpublikum var
spart for å se dem, for de slapp aldri inn i publikumsfoajeen. I annen losjerad og Amfitheatret som strakte seg nesten opp til taket, hadde stolene glatte og harde treseter av bøk. (…) Fattige studenter, teatergale hushjelper og følsomme småborgere samlet seg oppe under Nationaltheatrets tak med egen restaurant, billig og dårlig utstyrt.»12
Utsikt fra Nationaltheatrets balkong – og til en annen slags virkelighet.
Samfunnet Werna var født inn i, var borgerlig styrt og i stor grad dominert av det såkalte dannelsesborgerskapet. En typisk rangorden fra tidlig på 1900-tallet skjelnet mellom fem trinn på den sosiale stigen. «Først var det ‘de fine’. Det var embetsklassen, rederne og den velhavende handelsstand. Så kom ‘pene mennesker’. De var bankfolk, departementsfolk og andre ‘på kontor’. Barn av disse ble kalt ‘bedre manns barn’, et av tidens mest brukte uttrykk når det skulle berettes hva slags barn det var. Håndverkerne var ‘bra folk’ og stod i særklasse. Som nummer fire kom ‘massen’, et likegyldig
begrep som av de fine nedlatende også benevntes ‘populasjen’. Og som nummer fem kom de hjemløse, ‘uteliggerne’.»13 Av navn kunne Werna bli tatt for å være av «de fine» og «bedremannsbarn», men Løkka-jenta visste nok godt at hun hørte til «populasjen» eller «massen» med en mor som regnet seg som proletar, selv om morfaren var skomaker og dermed kunne sies å være «bra folk».
Mange år senere skulle hun sette tydelige ord på sitt eget utgangspunkt i tilværelsen, at hun var født på asfalten og vokste opp med vanskelighetene helt innpå livet. Den godt voksne Werna var blitt spurt om hvorfor hun hadde brukt så mye tid på å framskaffe ulike tilbud til barn, og svaret kom uten nøling: fordi ingen andre hadde noe å by proletarbarna. «Vår barnebevegelse var det eneste alternativ for den som søkte glede og atspredelse i den grå hverdag.»14
Det gamle Folkets Hus slik det var i Wernas barneår.
ASFALTJENTE
leirfallSgata nummer 9 er startpunktet for Wernas liv. Hun framhevet alltid sin Løkka-oppvekst. Men i dag finnes ikke lenger ettromsleiligheten på kvisten i fjerde etasje. Der, i gatestubben mellom Thorvald Meyers gate og Markveien, er nummer 9 slått sammen med nummer 11 og blitt til Leirfallsgata Borettslag i nybygd murstein. Grünerløkka av i dag har en stemning av blomstrende, avslappet og tidsriktig velstand, med flere bedrestilte beboere enn på Wernas tid. Røyk og støv fra fabrikkene langs elva er borte. Ingen dunst fra hestepærer i gatene. Steinkastet ned til Akerselva er riktignok det samme, med Ankerbrua og Nybrua like i nærheten. Leirfallsgata gikk tidligere fram til en leirskråning ned mot elva og fikk navnet etter et leirras som gikk rett før byutvidelsen i 1858.
Werna elsket å utforske Markveien og syntes det var den morsomste gata av alle, med alle avstikkerne som endte i Akerselva. Her kunne Werna og andre barn av og til falle uti når lekeplassen var gata og elvebredden. Tross gjerdene fantes det alltid en mulighet for ungene til å finne smutthull. Fra Søndre gate kunne de vinterstid ake rett uti elva. En gang med bare delvis isdekke akte en yngre nabogutt som het Rolf Kirkvaag, for langt utpå og gikk gjennom isen. Han ble reddet opp av den noen år eldre Werna, som fikk ham hjem og under varme tepper.
Werna kunne senere i livet fortelle muntert og fargerikt om oppveksten på Løkka, og på samme tid understreke at barna var overlatt til seg selv mens de fleste mødre måtte jobbe. For moren Klara fantes det verken barselpermisjon eller kommunalt barnepass.
Vanligvis fikk eldre søsken eller nabobarn oppgaven med å passe de minste. Werna ble av og til plassert hos nabofamilien Linderud, før hun kunne løpe på egne ben til morfaren. Mesteparten av dette østkantområdet var preget av småindustri, håndverk og handel, ingenting finnes nå lenger. Verkstedet der morfaren Kristoffer Rønning stoppet ut fugler og reparerte sko, er sanert bort. Bestefaren var håndskomaker av yrke, men hadde tidligere jobbet som skogvokter for godseier Løvenskiold og fikk fortsatt drive med en del småviltjakt og fiske.
Når Werna måtte være hos morfar mens moren var på jobb, hjalp hun til så godt hun kunne med utstoppingen av fugler. Arbeidet krevde ledige og presise fingre, men den aldrende morfaren strevde med stive og hovne arbeidshender. Werna må ha hatt med seg sterke inntrykk fra dagene på verkstedet. I området var det en blanding av
Werna elsket utelivet ved Markveien, her kunne de ake rett ned i Akerselva.
butikker, handelsboder og verksteder, men også mye elendighet. Noen steder var husene mer å regne som rønner, det var lukt av hestemøkk og utedo, klangen av jern som smalt mot ambolter, during og hamring fra ulike verksteder, og oftere klapring fra hester enn fra bilmotorer. Av og til en harsk lukt av tran når folk manglet annet stekefett. Andre ganger lå det som et teppe av røykfylt og støvete luft over bydelen.
Morfaren Kristoffer Rønning drev verksted og tok Werna med på skogsturer.
Hvordan livet ble levd i husene i denne delen av østkanten, er i dag like borte fra synsranden som fortellingen om Wernas forsvunne mormor. I de fleste overleverte fortellingene i Gerhardsen-familien har hun ikke engang et navn. Men hun het Lina Larsdatter Fjeld og var opprinnelig fra Trøgstad i Østfold, og hun gjorde som så mange
andre norske fattigfolk: En dag rundt århundreskiftet kjøpte hun billett til Amerika-båten og dro.
Fra moren fikk Werna høre om arbeiderkvinnene på Christiania Seildugsfabrik og betydningen av å være organisert.
Hva som førte til at en mor kunne etterlate en elleve–tolv år gammel datter, ligger i mørke. Ingen ser ut til å vite sikkert hva den egentlige grunnen var til at hun brått sa farvel til både mannen Kristoffer og datteren med døpenavnet Klara Elfrida. Den rundt førtiåtte år gamle Lina Larsdatter Fjeld reiste og skaffet seg et nytt liv og et nytt barn der over havet. Trolig så hun aldri datteren igjen. Og unge Klara? Etter hvert fikk hun nok klarhet i at hun hadde tre voksne halvsøsken i Trøgstad og en halvbror som var født i Amerika, men etter alt å dømme var det ingen kontakt med moren, som døde allerede i 1910, et par år før Werna ble født. Mye tyder på at det var røft farvann i overgangen til voksenlivet for skomakerdatteren Klara, som var forlatt av moren sin
og med en dobbeltarbeidende far. Skomaker Kristoffer måtte nesten alltid spe på sine små inntekter med andre oppdrag og utstopping av dyr.
Mobilisering til valg i 1921. Økt arbeidermakt er i ferd med å gjøre seg gjeldende.
I Gerhardsen-familien er det en vandrehistorie om den frareiste Kristoffer og tenåringsdatteren Klara som stadig blir gjenfortalt, men som det er få andre kilder til. Da far Kristoffer en periode trøstet seg med drikking og kortspill, skal den pur unge Klara en kveld ha blitt spilt bort i poker i en av ølkneipene på Vaterland.15 Hun ble tvangsgiftet med kveldens vinner, en mann med etternavn Johannessen. Dette er en nokså mørklagt del av familiehistorien, men den overleverte fortellingen er at den noe eldre Johannessen skal ha gjort henne gravid. Klara skal ha vært seksten eller sytten da hun med stort strev satte guttetvillinger til verden, begge dødfødt.
Etter dette lite omtalte kapittelet i Klaras liv gikk mannen og tvangsekteskapet ut av soga.16
Når vi i dag går over Ankerbrua og i retning sentrum, er det ikke mange hundre meter før de dukker opp, de store bygningene som forteller om arbeidermakt og hva slags sprang vår tid har vært med på. Landet var i Wernas oppvekst i ferd med å bygge ut fossekraft og industri. Den nye tiden gjorde sitt inntog med motorkjøretøy og biler, skiftende klesmoter og nye hjelpemidler til moderne liv. I alt dette skapte den voksende arbeidermakten en egen dynamikk, med sitt eget mektige avtrykk. Antallet medlemmer i Kristiania Arbeidersamfund mangedoblet seg i løpet av få år, og tallet på fagorganiserte økte like drastisk.
På veien via Torggata til Youngstorget i dagens bybilde står bygningene der som et slående og håndfast symbol på et tidsskille, og mange av de monumentale mursteinshusene kom opp i Wernas tid. De er en påminnelse om hvilken samfunnsomveltning hun var en del av, hun som vokste opp i et Løkka-fellesskap der det var liten sosial sikkerhet, og der de fleste eide lite. Manglende forutsigbarhet og fattigdom var snarere regelen enn unntaket for menneskene nederst på samfunnsstigen i starten av det forrige århundret. Hvor ille og akutt fattigdommen var for Klara og lille Werna, er vanskelig å fastslå. Gerhardsen-fortellingen slik den ofte er ført i pennen av Einar, vektlegger alltid fattige kår og mangel på brødskiver. De første fotografiene av småjenta Werna viser imidlertid en lubben og velstelt unge, med sløyfe i håret og pyntekrage av knipling. Hun har tydeligvis ikke manglet mat som liten, det er et uttrykk av overskudd og kraft over henne. På ett av bildene er det også en påfallende kontrast mellom det skøyeraktige blikket og hvordan de små armene er lagt bestemt i kors.
Moren Klara var så heldig å ha jobb med tilgang til mat, hun jobbet på et kantinekjøkken i Lakkegata som serverte rimelige måltider for arbeidsfolk, men hva er målestokken for å være fattig? Sikkert er det at Werna tidlig måtte ut i arbeid. Å dele et lite loftsrom med moren betydde blant annet at de begge måtte tåle at den andre brukte vaskevannsfatet til morgen- og kveldsstell; potte eller dobøtte var løsningen når de ikke orket å løpe alle trappene ned til utedoen i bakgården. Det sier sitt når Werna så ofte kom tilbake til en drøm hun delte med mange andre i denne delen av byen, nemlig at østkant-rønnene måtte rives, og at barna i framtiden skulle få en bedre oppvekst enn hun selv hadde hatt.
Barnearbeid i fabrikkene var forbudt fra 1909, men fortsatte i ulike former og særlig i arbeiderstrøk som på østkanten av Kristiania. Arbeiderrettigheter var et stridsspørsmål med stigende temperatur. Werna ble født inn i en tid med kamp, en tid som ville utfordre de markante klasseforskjellene.
I hennes eget liv var disse forskjellene nokså konkret og personlig til stede. Hun tråkket jo daglig rundt i morfarens hjemmelagede barnesko i sitt østkantliv, selv om hun kunne pynte seg med mellomnavnene Frimann Hosewinckel Koren i tillegg til Christie. På Stortinget er det en fjern slektning av henne som er framhevet på det velkjente maleriet med Christian Magnus Falsen i frontpositur. Ved siden av ham står eidsvollsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie, som i sin tid ble stortingspresident. Han var broren til Wernas tippoldefar, Edvard Eilert Christie.17 Om jentungen Werna var klar over denne lange og innfløkte familielinjen rett inn i huset på Løvebakken når hun trasket forbi på vei til teateret, er uvisst. Men gjennom sine Christie-tanter og morens fortelling fikk hun nok en tidlig oppfatning av hva klasseforskjell kan bety.
Overfor familien skulle Werna knapt komme til å nevne faren eller hans slektslinje, men ofte framheve sitt nære forhold til moren og morfaren.18 Ved senga der Werna sov, kom hun hele livet til å ha hengende et bilde av moren Klara, født i 1889, og den staute kvinnen i portrettet gir på sin egen måte et mer slående inntrykk enn elegante menn på et stortingsmaleri. Hun er rank og stram i holdningen, med et direkte blikk. Klara var også kjent for å være glad i en dans og en dram, og for alltid å ha en kvikk replikk på lager. Hvor hentet hun sitt glade vesen fra, undret mange i familien.
«Slurpen» var ett av kallenavnene på det kommunale kjøkkenet der Klara jobbet.
Klara var alltid tidlig oppe for å komme seg på jobb. Hun stod i kjøkkenanretningen og drev med matservering i den kommunale bespisningen i Lakkegata 79, på folkemunne «Slurpen» eller
Endelig jobb! Sammen med kolleger i samvirkelaget.
«Etern». I familiefortellingen om henne blir det framhevet hvor kvikt og effektivt hun ordnet opp med matgryter og dekketøy, men også hvordan hun etter hvert ble en mester til å fylle ut tippekuponger for flere tippelag. Hun ble satt pris på som den muntre og kontante personen hun var, men også for sin gode evne til å tenke ut matematiske system. Tippetegnene måtte føres for hånd i tre rekker, og hun fulgte godt med. Klara var på fornavn og etternavn med alle de engelske fotballspillerne, og ble påstått å ha nærmest en slags sjette sans. Hun kunne frittes ut om hvorvidt Arsenal eller Manchester United var inne i gode eller dårlige perioder. Det ble sagt at hun sjelden tok feil.19 Hun var særlig festlig selskap for sine barnebarn når hun tok seg en «kårnjakk» til tippeøkta. Klara ble en høyt elsket Bista og skulle få nære bånd til alle sine tre barnebarn.
Denne glade klippen i Wernas liv kunne være like bestemt som hun var løssluppen, er fortellingen som fortsatt lever videre.
Landet var på mange måter nyskapt da Werna kom til verden i 1912. For bare sju år siden var unionslandet Norge blitt selvstendig. Tre år tidligere var Bergensbanen åpnet, et par år senere kom Dovrebanen, og det ulendte og langstrakte landet var i ferd med å bli mer sammensveiset. Bilene begynte å bli flere og raskere.
Da hundreårsjubileet for Grunnloven av 1814 ble markert i 1914, var både bondesamfunnet, kystlivet og den voksende industrien representert i en stor utstilling på Frogner i Oslo. Tidens signal var tydelig: I dette landet bygger vi en bedre framtid, og vi nordmenn har tro på oss selv. Parafinlampene var byttet ut med elektrisk lys, i hvert fall for bybarn som Werna.
Også Nordahl Rolfsens lesebok skapte et slags fellesskap, den var obligatorisk lesning for flere generasjoner norske skolebarn, om den kanskje var noe idylliserende og for harmonisk orientert etter mor
Klaras smak. Hun delte slett ikke den innbakte kristeligheten, men hadde større sans for samtidsorienteringen mot verden utenfor og ikke minst alle slags naturvitenskaplige og geografiske opplysninger. Snart fikk Werna vite forskjellen på kamel og dromedar, hvor elefanter hørte hjemme, og at lamaen er Amerikas kamel. Mor og datter kunne sitte bøyd over den illustrerte leseboken i lange økter. Det var hjemme og på gata, men kanskje aller mest fra Klara, at Werna fikk sine tidlige leksjoner om sosial ulikhet og at samfunnet var fullt av motsetninger. Moren mente bestemt at det viktigste var å være organisert, ikke bare på jobb, men også på fritiden. Hun fortalte om kvinnene på Christiania Seildugsfabrik som reiste seg i protest et par år før hun selv ble født i 1889, og om fyrstikkpakkerskene som gikk til sin berømte streik nettopp dette året. Uten å gå til organisert aksjon hadde kvinnene aldri blitt hørt, mente moren. Arbeiderne i alle bedrifter langs Akerselva hadde støttet de streikende kvinnene, en leksjon i hvordan man skulle skaffe seg styrke i en tid da kvinner ikke hadde stemmerett.20
Og når mor Klara skulle på møte, bar det til morfar med Werna. Etter endt arbeidsdag i verkstedet var han alltid ivrig etter å komme seg ut i skogen, og aller helst for å fiske. Alt før hun begynte på skolen, hadde Werna vent seg til å være ute og sovne ved et bål, om det var aldri så mørkt og mystisk der i skogen.
Fra morfaren lærte Werna framfor alt ikke å være redd.
«Det er to ting du aldri skal være redd for», sa morfar Kristoffer, «det er mørket, og det er menneskene.»
Werna lærte fort. Når morfaren av og til sa nei, hun fikk ikke bli med på tur, ble det bråk.
«Så skrek jeg så hele Grünerløkka hørte det. Da fikk jeg bli med likevel, og måtte passe bålet mens han gikk etter fisken.»21
De første arbeidskonfliktene hadde meldt seg på slutten av 1800-tallet, men retten til å organisere seg var nå i ferd med å få gjennomslag og tvang fram en ny politisk hverdag. Siden århundreskiftet hadde Landsorganisasjonen vokst jevnt og trutt, i 1914 telte den 67 000 medlemmer, og i 1922 var det blitt 83 600. Tanken om et samfunnsansvar for de svakeste fikk også bredere politisk støtte enn før. I 1915, da Werna var tre år gammel, kom de «Castbergske barnelover» som blant annet lovfestet såkalt uekte barns rett til farsnavn og arv etter faren. Klara hadde altså vært tidligere ute enn disse pionerlovene da hun i 1912 krevde retten til å gi datteren farens familienavn. Noen annen arv kan hun ikke ha tenkt på, for kjørekaren Christie var notorisk blakk og drikkfeldig, og levde fra hånd til munn. Klara gav i hvert fall uttrykk for at det var hennes eget valg å klare seg som enslig mor.
Hvor unik Klara var i sin tid, er vanskelig å fastslå, men det er grunn til å minne om at norske kvinner fikk allmenn stemmerett først i 1913 – og da med unntak for kvinner som mottok offentlig støtte – og at temaet kvinnesak ikke stod høyt på den politiske dagsordenen i noe parti. Ingenting tyder på at Klara tvilte på verken seg selv eller datterens evner. Tvert imot fikk Werna ofte oppleve at moren hevdet seg i mannsdominerte sammenhenger og oppfordret datteren til å gjøre det samme. I et tilbakeblikk på sin første skoledag på Vahl skole i Herslebs gate rett ved Botanisk hage på Tøyen gir Werna tjuefem år senere et eget vitnesbyrd om Klaras egenrådige måte å være på. Werna skulle begynne på skolen, men det var slett ikke nødvendig å stille like presis som alle andre, mente moren, hun var jo til vanlig i fullt arbeid, eneforsørger som hun var, og hadde akkurat fått tiltrengte feriedager. Tre dager for sent stilte mor og datter opp til skolestart, til Wernas store gremmelse. «Jeg hører til dem som ennå minnes min første skoledag med en liten følelse av
gru. (…) Jeg kan ennå huske den ekle følelsen i mellomgulvet da jeg ved min mors hånd vandret inn skoleporten på gamle Vahl skole. Da vi kom inn i klasseværelset, stirret alle sammen interessert på meg. De kjente hverandre alle sammen, hadde vært sammen i hele tre dager alt. Jeg var fremmed og utenfor.»22
Når det gjaldt arbeiderbevegelsens egne barneaktiviteter, viste Klara en større iver. Hun forlangte at Werna måtte begynne i det lokale arbeiderbarnelaget for å veie opp for kristendomsundervisning og det hun anså som borgerlige sider ved skolegangen.
Og Werna fulgte lydig påbudet fra sin bestemte mor da hun åtte år gammel ble meldt inn i arbeiderbevegelsens Grünerløkka-lag i august 1920. Klara mente dessuten at Nationaltheatret var vel og bra som tidsfordriv og underholdning, men Arbeiderpartiets lokale barnelag var bedre, og dessuten mer oppbyggelig. Der kunne jentungen lære seg å bli en del av et fellesskap og selv stå på scenen i Arbeiderteaterlaget.23
Moren, Klara Rønning, var en bestemt kvinne som valgte å være alenemor.
LENIN OG EN HØYREIST MANN
w
det norSke arbeiderparti ble i 1919 meldt inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern) med hovedkontor i Moskva, og odelstinget hadde det samme året lovfestet retten til åtte timers arbeidsdag. Nå fikk skolejenta Werna føling med en optimisme som var preget av den russiske revolusjonen og gleden over at verdenskrigen var over. Fra Sovjetsamveldet kom det selvsikre uttalelser om at Europa ville bli kommunistisk innen kort tid, og den russiske revolusjonen ble møtt med jubel. Arbeiderpartiet hadde tatt forbehold når det gjaldt klassediktatur og holdt fortsatt på en parlamentarisk linje, men tilslutningen til kommunistinternasjonalen skapte begeistring i mange arbeidermiljø. Også i barnelaget ble det sunget arbeidersanger, flagget med røde faner og snakket om helten Lenin. Yte etter evne, få etter behov. Slik skulle det en gang bli, i en ikke altfor fjern framtid. De var midt i en ny tid, arbeiderungdommen ville ikke finne seg i forfedrenes slit og træl.
I barnelaget var det som å få en hel familie, ikke minst var det de tre Linderud-guttene, Einar, Arne og Tore, som Werna snart tenkte på og omtalte som sine «brødre». Til felles hadde de at fedrene døde under spanskesyken, og at moren Elvida Linderud var en like selvstendig enke som Klara Rønning var selvstendig alenemor. Elvida ble Wernas første lagleder, fra før hadde hun vandret ut og inn hjemme hos Linderud-familien. Barna spiste middag sammen rett som det var, ofte kunne det være Klara som kom hjem med et ekstra matspann. På lagsmøtene lærte de nye sanger, «lillebror» Einar Linderud akkompagnerte på gitar og hadde en sikker sangstemme,
og de fikk kurs i ulike emner. De dro på turer ut til øyene eller i marka, lærte geografi og politikk – og små knep for å tenne bål.
På bilder og fra lagsrapporter kan det se ut som at småjenta Werna har vært en guttejente, både uvøren og freidig. Hun hadde vokst opp med fri lek gatelangs og utflukter sammen med bestefar, og hadde en mor som ikke brydde seg for mye om konvensjoner. Når Werna forteller om en bestevenninne hun var redd for å ha mistet, gir hun et lite innblikk i at hun nok kunne sette sine jevnaldrende venninner på prøve. «Like før ferien hadde jeg nemlig trukket armen hennes av ledd så vi var av den grunn uvenner da vi reiste på landet, og nå var jeg spent på om hun fremdeles var sint.»24
Hun beholdt skolevenninnen sin, men i barnelaget ble de utfordret på en annen måte enn på skolen. Jenter som gutter måtte
De var som en utvidet familie. Wernas «brødre» Arne, Einar og Tore Linderud.
lære seg å ta ordet, snakke med tydelig stemme og framføre sine innlegg, enten det handlet om bruk av kompass, kaffekoking eller årsakene til verdenskrigen. Werna gikk opp på en scene for første gang sammen med barnelagets kor, senere ble det små teaterroller og sangnummer. De fikk høre foredrag som tok oppgjør med barnearbeid, bolignød og barnedødelighet. Den nye tiden var kommet, barna skulle vekk fra fabrikkrøyk og sot, ut i naturen og få skolegang og kulturell fostring. Også arbeiderstrøkene måtte få sine lekeplasser og parker. Det måtte bli slutt på at byen deres ble omtalt som «de elendiges hovedstad».
Werna på første rad (nummer fire) i Kristiania Arbeidersamfunds barnelag, fotografert sammen med guttekorpset, trolig 1920.
Året etter at Werna ble med i barnelaget, kom det til storstreik og spente situasjoner flere steder. På havna i Kristiania gikk demonstrerende arbeidere anført av ungdom fra Arbeiderpartiet i konfrontasjon med streikebrytere den 27. mai 1921. Bak det avsperrede området stod militærpolitiet klar. Demonstrantene
prøvde å storme sperringene, kastet stein mot politiet og bygde sine egne barrikader av jernskinner og vinkeljern. Men protesten ble til slutt slått hardt tilbake av ridende politi og fotfolk med pisk og køller.
Når er det hun ser ham første gang på fellesmøtene for barnelagene i Kristiania Arbeidersamfunn, den ragende lederen, en veiarbeider som ofte bare blir kalt Gerhard? Han heter egentlig Einar Henry Olsen, men har nylig gjort som skikken opprinnelig var i det norske bondesamfunnet, og tatt farens navn Gerhard til etternavn. Nå bruker han stort sett navnet Einar Gerhardsen, har blitt tjuesju år og er en revolusjonær alvorsmann med mange verv. Når han snakker, er ingen i tvil om at ordene «arbeider» og «kommunisme» er gjeve saker.
På et møte i 1924 vet vi at han har lagt merke til tolv år gamle Werna. Hun har mye på hjertet, og dessuten kan hun synge. Denne kvelden står hun opp og skal synge solo, men er spinkel og liten og har vansker med å bli hørt i det tettpakkede lokalet. Da griper møteleder Gerhardsen resolutt inn, tar den barnlige tolvåringen under armene og løfter henne opp på et bord. – Nå kan du synge!25
Werna var blitt selvsikker nok til å opptre med sang, men også holde innlegg for en fullstappet sal. Hun hadde tross alt flere år bak seg i barnelaget, minst to ganger i uka, en møtekveld og alltid utflukt i helgene. De var etter hvert blitt en egen kjernegjeng, hennes «brødre» Arne, Einar og Tore Linderud og to av jentene som oftest var med på utflukt, Aud Ruud og Martha Brattli. Ofte var også Per Lie med i gjengen. På bildene, som Einar Linderud var flittig til å lime inn i små album, er det en ungjente som ofte gløtter opp på fotografen med småblygt blikk.26 Fotogene Werna er alltid enkel
å gjenfinne på fellesfoto. Å dømme etter alle aktivitetene hun var med på, ofte som eneste jente i en guttegjeng, må hun ha vært både sunn og sterk, og hun ser ikke ut til å mangle selvtillit etter som hun vokser opp. Werna var gjerne med på alle slags skogsutflukter, vant som hun var til å være med morfaren, overnatte ute og passe bål.
Hun var selv blant de heldige som hadde en mor i jobb; mange av de andre barna opplevde at foreldrene gikk arbeidsløse og var uten inntekt. Tidene var trange, og arbeidsledigheten så bare ut til å øke.
Men når snart en tredel av landets arbeiderklasse stod uten arbeid, ble fellesskapet i barnelagene og arbeidersamfunnet enda viktigere. Klara var en førende part for at datteren ble en så ivrig deltaker i disse rene Arbeiderparti-aktivitetene, men på samme tid ble Werna fortsatt oppmuntret til å fortsette sine besøk der hos tante Ingrid på Nationaltheatret. Kanskje fikk det henne til å lengte etter selv å stå på scenen?
Da jeg leter etter Wernas avtrykk i avisspaltene, dukker hun tidlig opp. I et program for en søndagssammenkomst i Folkets Hus i 1927 er det «opplesning av lille May, sang av Werna Christie».27
Som oftest stod hun på den lokale teaterscenen i nabolaget, da hun etter hvert ble med i Arbeiderteaterlaget. Hun spilte blant annet i Alexander Kiellands enakter På hjemveien, og gjorde det godt. «Werna Christie og Aage Pettersen, som stykkets unge par, var meget gode», het det i en omtale i Arbeiderbladet.28
På ett av bildene som finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv, står Werna på scenen og synger, på et annet er hun en del av teatertablået. Hun smiler stort mot kameraet.
Men da jeg prøver å finne henne i forsamlingsbildene av den unge Einar Gerhardsen som forteller om sin eventyrlige reise til selveste Vinterpalasset og Lenin, finner jeg henne ikke i mengden. Mens jeg
blar gjennom utklipp og personlige eiendeler som familien har tatt vare på, finner jeg derimot to vakre og sjeldne glansbilder som er produsert i Tyskland, «Vergiss mein nicht» og «Zur Erinnerung» i utsmykket skrift på to rosa hjerter og en stemorsblomst i profilert trykk, som hun har tatt vare på gjennom alle år i en åttekantet konfekteske. Bakpå har hun skrevet «Werna Christie 1924» og «Werna Christie 1926» med sirlig formskrift. Kan det være de bedrestilte tantene som har gitt henne denne gjeve presangen?
På samme tid som jentungen Werna lot fingrene gli over de lekre glansbildene og tok vare på dem som verdisaker, reiste Einar rundt og fortalte om inntrykk fra reisen til Russland, om talene til Trotskij og Lenin. Om behovet for å bruke dynamitt om nødvendig.
På søndagssamlingene i Folkets Hus må Werna også ha blitt omsluttet av trengselen og jubelen rundt fortellingen om den russiske revolusjonen. Her var det mennesker som stimlet sammen i begeistring, et sus kunne gå gjennom forsamlingen når selveste Vladimir Iljitsj Lenin ble beskrevet. Einar Gerhardsen hadde selv opplevd revolusjonshelten på talerstolen i Petrograd, byen som i 1924 ble omdøpt til nettopp Leningrad. (Og som i 1991 fikk sitt gamle navn St. Petersburg tilbake.) Kanskje var Werna selv en av dem som måtte strekke seg opp på tå når Einar Gerhardsen kom på møtene for å fortelle. Han var sekretær i Norsk Kommuneforbund og satt i styret for Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, snart skulle han bli partisekretær. Og han var ikke alene om å lytte til Lenin; hele arbeiderbevegelsen var inspirert av den russiske revolusjonen fra 1917. På det samme landsmøtet som valgte Kyrre Grepp til formann i Arbeiderpartiet i 1918, hadde partiet også sluttet seg til de såkalte Moskva-tesene, med noe forbehold. Alt som jentunge hadde Werna blitt bergtatt av talekunsten til Kyrre Grepp.
«Den russiske revolusjonen gjorde et voldsomt inntrykk på meg», sa hun mange år senere.29
Det radikale linjeskiftet i Arbeiderpartiet skulle komme til å føre til strid og splittelse, men i Wernas lokale miljø ble heltedyrkingen av Kyrre Grepp enda større da han døde så altfor tidlig i 1922. I barnelaget hørte hun ham fortelle om et land «hvor barna før ikke hadde fått gå på skole, men nå skulle det bli annerledes».30 Og selv om Werna i førstningen neppe fikk med seg rekkevidden av ordet «revolusjon», hadde hun vært blant barna som ropte «JA!» så høyt hun kunne en gang Grepp hadde spurt om de ville samle inn blyanter og skrivesaker for å hjelpe russiske barn.31 Hun sprang rundt med bøsse i hele nabolaget, tigget og samlet inn det hun kunne komme over. Det gikk så langt at hun ble kastet ut av småbutikken på hjørnet av Korsgata for ulovlig tiggeri.
Fortellingen hennes om bakgrunnen for den russiske revolusjonen var i ettertid nokså rett fram: «I Russland hadde arbeiderne hatt det så vondt at de ikke hadde hatt noen rettigheter som mennesker. Noen få var veldig rike, men de store massene hadde vært så fattige. Og verre enn alt dette syntes jeg det var at de ikke engang hadde fått lære å lese og skrive. Men så en dag mistet de tålmodigheten og laget revolusjon. Det betydde at arbeiderne tok makten for å bygge landet sitt med større likhet for menneskene. Men det ble vanskelig for de måtte samtidig slåss mot utenlandske tropper som prøvde å stanse deres kamp, og dessuten ble det dårlige år i jordbruket, slik at de fikk for lite korn.»32
At livet på Løkka gjorde det enkelt å få sympati med den russiske revolusjonen når den ble fortalt på denne måten, er ikke vanskelig å forstå.
Werna
Moskva-reisen til Einar Gerhardsen var en historie som kunne fortelles flere ganger, og med nyfrelst glød. Med det granskende avstandsblikket til biografen Finn Olstad får Gerhardsens reise overskriften «Som troende i Moskva», og den tjuetre år gamle Einar blir skildret som iherdig pilegrim, «en ung aktivist i den hellige by».33 Han delte gjerne sin «eventyrlige opplevelse» med andre, og ikke minst, sin beundring for Lenin. Hos Einar Gerhardsen fantes det ingen tvil, Lenin var helten for de russiske folkemassene og var høyt elsket. Dette måtte og skulle inspirere norske arbeidsfolk, mente Gerhardsen. Rundt den unge mannen var det en særskilt energi. En glød som var koblet til et nesten pietistisk alvor når han fartet rundt til lokallagene som distriktsstudieveileder. Trolig fikk Werna også vite at Einar Gerhardsen hadde flere dristige meritter bak seg. Som
Muligheten for revolusjon ble drøftet på en hytte med det fredelige navnet Kristi Rolighet.
da han i 1921 truet Aftenposten med dynamitt fordi «man ville ikke lenger tåle dens skriverier»,34 og deretter ble arrestert. Boten ble på hele hundre kroner, omtrent to månedslønninger når han jobbet full stilling i vegvesenet. Han ble hånet på lederplass i Aftenposten og omtalt som «en mindre soignert herre». Berømmelsen og anerkjennelsen vokste i arbeiderbevegelsen, det var ingen tvil om at Einar Gerhardsen var en ekte revolusjonær. Det ble bekreftet på nytt da det viste seg at han og broren faktisk hadde en kasse dynamitt gravd ned ved en Bærums-hytte som var i ferd med å bli like berømt som Einar Gerhardsen selv.
Hytta lå ikke så langt unna Kolsåstoppen ved Dælivannet og var satt opp på dugnad av Einars far, Gerhard Olsen, og arbeidskamerater i veivesenet, lenge før buss og bane nådde fram til traktene. Faren hadde familierøtter i Asker, og nå ble skogsområdet i Bærum et elsket utfluktssted for byguttene Gerhardsen. Men faren rev kontant ned Lenin-bildet Rolf og Einar hadde hengt opp, han hadde ikke fulgt med Arbeiderpartiet i den radikale svingen det tok i 1918, men meldt seg inn i det mer moderate partiet Socialdemokratene. At den enkle plankehytta etter hvert skulle få en sentral rolle i den store norske endringstiden, hadde neppe Gerhard Olsen, oppsynsmann i veivesenet, sett for seg. Så visste han da ofte ingenting om de hemmelige møtene der det ble klekket ut revolusjonære tanker og planer, framfor alt av sønnen Einar og hans nesten tjue år eldre mentor Martin Tranmæl. Her ute på Bærums-hytta kunne de avslutte kveldsmøtene med å gå ut på verandaen i nattemørket og synge «Internasjonalen» av full hals. «Vi tok i det vi orket», som Einar senere skulle fortelle, «for at sangene skulle rekke lengst mulig ut.»35
I ettertid kan man kanskje undre seg over vurderingsevnen når brødrene Rolf og Einar Gerhardsen holdt seg med dynamitt der ute
ved farens nybygde hytte, med det fredelige og noe ironiske navnet Kristi Rolighet. Men historiene om «bolchevikhytten», slik den var omtalt i en etterretningsrapport fra 1922,36 og Einars konsekvente bruk av «kommunist» og «kommunisme» som sine fremste honnørord, har etter alt å dømme bare bidratt til å øke beundringen hos Werna.
Han var femten år eldre enn henne, og han raget nesten et hode over de fleste andre når han holdt sine flammende Moskva-hyllester.
På reise i Russland er også datidens mest kjente nordmann, polfareren Fridtjof Nansen. Han får ved selvsyn oppleve at revolusjonen ikke klarer å brødfø folkemassene som skulle få et nytt og bedre liv. Minst fem millioner mennesker led sultedøden mellom 1920 og 1922. Nansen tar bilder for å dokumentere, på ett av dem ligger likene av tre skinnmagre og utsultede smågutter på en lem framfor et uthus. For alle Lenins beundrere, og for russiske bolsjeviker, kan ikke prestisjenederlaget ha svidd verre. De trengte vestlig hjelp. Fra landsbyen Buzuluk øst i Russland skriver Nansen: «Det verste vi har set er kirkegården hvor det lå en haug av 70 til 80 nakne lik, mest av barn som var døde de siste to dager, og samlet op fra barnehjemmene, og fra gatene.»37 I slutten av november 1922 kommer Nansen til byen Marks i Saratov oblast og oppsummerer: «Så megen jammer og elendighet i denne verden. I disse to dager har jeg sett mer enn i et helt liv.»38 Offisielt ble skylden lagt på tørke og misvekst i det tradisjonelle kornkammeret, og i tillegg var det enkelt å finne andre årsaker å skylde på, som verdenskrigen, revolusjon og indre uro. Ettertidens historikere vet at det framfor alt var tvangstiltakene med rekvirering av matvarer på landsbygda og forbudet mot all privat handel som ble drepende for bønder som ellers til alle tider var vant til å holde seg med et kriselager. Men Sovjetunionen var ennå ikke
formelt opprettet, og hvem skulle man rette kritikken mot når den russiske arbeiderrevolusjonen tross alt appellerte om internasjonal hjelp?
Som tenåringsjente må Werna ha følt seg løftet fram av nystartede lag og tiltak. Ideologene i arbeiderbevegelsen var opptatt av at barne- og ungdomsaktiviteter skulle legges inn under de røde fanene. Sjefsideologen for barnelagsvirksomheten, Christian Hilt, hevdet at borgerskapet i alle land drev et planmessig arbeid for å oppdra barn til å forsvare det kapitalistiske samfunnet, og at dette krevde mottiltak. Arbeiderlagene måtte bli like systematiske! «Slå dørene opp til Folkets Hus for barna og skap hjem for dem der, slik at de ikke savner søndagsskolene, speiderorganisasjonene og de borgerlige institusjonene.»39 Fra Moskva og Den kommunistiske internasjonale var det også en eksplisitt målsetting at arbeiderungdommen måtte «erobre adgang til vitenskapen, kunsten og litteraturen».40 For Werna ble døråpningen til organisert fellesskap noe helt annet enn et kikkhull ned på andres teater. I en grønn, liten medlemsbok fikk hun stempel og merke for hvert oppmøte. Snart skulle de bli en voksende bunke, disse medlemsbøkene, som forteller sin egen historie om en Werna som alltid stiller opp. Hun har tatt vare på dem, og de er fortsatt i familiens eie. Her er nesten ingen fravær, her må hun ha følt at hun hørte til. På søndagssamlingene i Folkets Hus kunne hun også ta inn tidens puls og være en aktiv del av en forsamling. Hver søndag formiddag var det foredrag, i åpen utfordring til gudstjenestetiden. Barnelagene fikk stor oppslutning både i Oslo og i resten av landet. Laget som var tilknyttet Kristiania Arbeidersamfund, vokste fra 70 til rundt 500 medlemmer bare på ett år etter oppstart i 1921. Foredragene kunne handle om nordisk gudelære, om fiskerne i Nordland eller om internasjonale tema. De
fikk høre om forholdene i Russland og i Ungarn. Det ble sunget og danset leikarring. Nye allsanger ble innøvd, de unge måtte lære seg å synge. I teaterlaget sørget den blinde pianisten Feyling, som alltid ble ledsaget av sin lille datter, for musikkfølge. Og her ble det bare brukt røde faner, ingen norske flagg, ikke engang på 17. mai.
For en Løkka-jente som var sulten på kunnskap, og som opplevde en nyoppdaget kjærlighet til teater, sang og litteratur, ble søndagene et etterlengtet mål for uka. Foredragene gav næring til en drøm hun bar på. Kanskje kunne hun selv en dag stå bak et kateter, være det mennesket som fikk lydhøre barn og unge til å ville eie kunnskap. Selvtilliten vokste, og hun lærte seg å synge med høy og klar stemme.
På overflaten var det stø kurs i arbeidet som ble lagt ned i Kristiania Arbeidersamfund og i ulike lokallag, Arbeiderpartiet var fremdeles tilsluttet Komintern, men direktivene fra Moskva var i ferd med å bli omstridt. 30. desember 1922 var føderasjonen Sovjetunionen et formelt faktum. I kretsen rundt Tranmæl var det økende motstand og skepsis til å ta diktat fra en sentralstyrt ledelse i Moskva. Einar Gerhardsen, som i flere år opptrådte som Moskvafrelst, hadde også lært å bli politisk ringrev. På februarlandsmøtet i 1923 hyllet han Moskva-utsendingen Nikolaj Bukharin og brukte som vanlig ordet kommunisme som et honnørord, men arbeidet egentlig for Tranmæls linje: å bryte med Komintern. Kort tid før møtet hadde han i et avisinnlegg advart mot «Underkastelsens og kadaverdisiplinens, den blinde lydighetens aand».41 Tranmæl hadde klokkertro på massebevegelsens makt, og uttrykte sterk mistillit til Lenins disiplinerte eliteparti. Det måtte komme til et brudd med Moskva. Da Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923 og tok tilbake sin egen råderett, gikk den fløyen som fra nå av gjerne ville
ha enerett til å bli kalt kommunister, ut av partiet og stiftet sitt eget: Norges Kommunistiske parti, NKP.
21. januar 1924 døde Lenin, og med det gikk også selve revolusjonslandet inn i en avgjørende tidsendring. Stålmannen som hadde manøvrert seg fram i maktposisjon mens Lenin syknet til, kunne nå gripe all makt i Sovjetunionen. Dette var Josef Stalins tid, og snart skulle det komme skremmende nyheter fra Moskva.
Hvor mye unge Werna fikk med seg av kursendringen hjemme og i Sovjetunionen, finnes det få kilder om. Hun var ennå ikke blitt personlig kjent med Tranmæl, som gikk for å være Arbeiderpartiets uoffisielle leder, men kildene forteller at hun allerede som barn så opp til hans disippel Gerhardsen.42 Hennes ungdomsdager ser ut til å ha vært fylt fra morgengry til sengetid med handelskurs og forsøk på å skaffe seg jobb, kveldsmøter, teaterlag og søndagsutflukter. Hun skrev ikke selv dagbøker, men det er tidlig spor etter henne i Einar Linderuds dagbøker og syvende sanser.43 Mye av det hun var med på, foregikk under røde faner. Men hva drømte jenta fra Løkka om, og hvordan bestemte det hennes politiske syn? Vi får et lite gløtt av et slags svar da hun senere i livet ble spurt av en journalist om hvorfor hun som ung ville «storme samfunnstilstandene», som han kalte det. «Det er vel aldri i en revolusjonær tid mulig å stille seg eksakte mål, det som teller da, er spørsmålet om å komme seg ut av nød og elendighet, og hvordan», svarte Werna.44
Hun sier også at hun slett ikke ville hatt barne- og ungdomstiden om igjen.
Da Werna røpet overfor moren at hun hadde en drøm om å bli lærer, meldte hverdagen seg. Klara hadde klart å skrape sammen til middelskole, men at datteren skulle få en langvarig lærerutdanning,
var utenfor rekkevidde. Dyrtiden strammet seg til, mor og datter kunne ikke lenger klare seg på én lønn. Werna måtte i arbeid fortest mulig. De lyktes med å få et kommunalt stipend til et handelskurs mens Werna tok forskjellige småjobber. Etter et års tid måtte hun for alvor kaste seg over jobbsøknadene. De lå etter med husleie og regninger, og nå stod Werna opp like grytidlig som moren for å finlese annonsene i Aftenposten. Deretter var det å haste ut for å stille seg i kø. Foran dørene til hvert eneste utlyste jobboppdrag fyltes det raskt opp av arbeidsledige.
Hun fikk lære seg å ta ordet, vinne en sak. Her som eneste kvinnelige delegat på Norsk Kjøttindustriarbeiderforbunds landsmøte.
Werna var heldig og fikk etter noen uker fast ansettelse på delikatessekjøkkenet til Oslo Samvirkelag i Helgesens gate. Et bra sted å jobbe, mente moren, som alltid handlet i samvirkelagets butikker, her var det nemlig ikke mulig å få noe som helst på krita. En god ting for arbeidsfolk, var mor Klara overbevist om. Snart var Werna, på morens oppfordring, også medlem av Kjøttindustriarbeiderforbundet, og ikke lenge etter er hun, fremdeles tenåring, å finne på et bilde som eneste kvinne blant mange, mange menn.