Line Melvold, Lene Holte, Lene-Marie Monrad-Hole og Christine Wallumrød
Å SKAPE ROM FOR MENING
Lek og prosjektarbeid i barnehagen
© 2023 KF (Kommuneforlaget AS)
1. utgave, 1. opplag 2023
Fotografier: © forfatterne.
Fotografier fra Stiftelsen Barnas Have er gjengitt med tillatelse. Omslag: have a book
Sats: have a book
Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS
ISBN: 978-82-446-2407-7
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med KF er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
KF
Postboks 1263 Vika
0111 OSLO
Telefon: 24 13 28 50
Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kf.no
www.kf.no
I’ve got you under my skin
I’ve got you, deep in the heart of me
So deep in my heart that you’re really a part of me
I’ve got you under my skin
Det er tonene til Frank Sinatra som høres ute på Røttenes sted på Ulvøtangen. Det er de eldste barna i barnehagen som kaller seg for Røttene. I dag er stemningen her ute litt annerledes. Det er som om alle kroppene er fulle av alle slags følelser, og det nærmer seg at tiden i skogen er over. Det yrer av liv, og alle barna er i en eller annen form for bevegelse. Det foregår fisking av krabber (særlig å prøve å få fatt i en sværing), det er tegning og konstruering av nye spill på ark (men som egentlig spilles online), det er husking i hengekøyer, plukking av roseblader for å lage parfyme – alle er sysselsatt på en eller annen måte. Likevel er stemningen lun og dempet. De ansatte er også annerledes i dag. De ser både glade og berørte ut. Det er kanskje ikke så rart, for det er fredag 25. juni. Og det betyr avslutningsseremoni for barna. Det har vært et helt spesielt år her ute i skogen – et år fylt med sanseinntrykk, lek, mystikk og mysterier. Tanken på at dette er ved veis ende er vanskelig å ta inn over seg. For både små og store.
I’ve got you under my skin
Det rulles høytidelig ut en rød løper som en del av det avsluttende ritualet. Én etter én inviteres barna frem for å motta fotoboken og smykket som de har jobbet med den siste tiden. Det er såpebobler, applaus og jubel i skjønn forening. Barna sitter ekstra rake i ryggen, og følger med på vennene sine etter hvert som de inviteres frem. De trykker fotoboken inntil kroppen, og venter tålmodig på at alle skal få sin, før de åpner sin egen. Det er sterkt å være vitne til måten de ser på hverandre. Ingenting blir sagt, men alle sanser er vidåpne.
I’ve got you, deep in the heart of me
Og de ansatte sliter selvfølgelig med klumpen i halsen. At de er glad i denne flokken de har foran seg, levner ingen tvil. Røttenes liv her ute i skogen gjennom et helt år har satt dype spor. Å være så tett på hverandre og naturen setter seg i både hjerte, hud og hår. Og ikke minst under neglene. I formålsparagrafen står det at vi skal lære barna å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Det merkes på en dag som denne.
So deep in my heart that you’re really a part of me
Det er som om de 6 ukene med sammenhengende regn og søle er glemt akkurat nå. Det samme gjelder dagene med kuldegrader, sludd, isete stier og kalde føtter. Glemt er diskusjoner, forhandlinger og uenigheter. Og ikke minst flis i fingeren, skrubbsår på knærne, kvister som klorer på kinnet og maur som vandrer over ostesmørbrødene. Det er nesten sånn at de ansatte også har glemt all frakting av ved og bæring av treflis, ømme muskler og vannblemmer. Nesten helt glemt i dag.
I’ve got you under my skin
Barnehagelivet er ved veis ende nå. En ny reise står for tur. Og bagasjen er fylt med naturopplevelser, vennskap, fellesskap, mestring og tro på seg selv. Barna har lekt, undret, utforsket og sanset seg enda mer robuste dette året. Alle erfaringer og opplevelser setter seg i kroppen, og de føles. Gjennom leken, fantasien og naturen styrkes både den fysiske og psykiske helsen. Å være i takt med oss selv og i takt med naturen blir nesten som å danse. Likevel er vi kanskje ikke danseklare hver eneste dag. Et av barna sa det på denne måten en mørk og stormfull ettermiddag i skogen:
«Voksne er voksne. Barn er barn. Sånn er det. Jeg kan si hva jeg mener. Du kan si hva du mener. Men vi trenger ikke være enige, og sånn er livet.»
Og sånn er kanskje også rytmen i dette livet? Takt og utakt lever side om side. Følelsene sitter godt under huden denne dagen, og det er fint det. Vi har fortsatt hverandre en liten stund til. Og vi har Frank Sinatra. Det går bra det her.
Livet i barnehagen
Et barnehageliv setter dype spor i alle som er en del av det. I barn, foreldre og ansatte. Å være så tett på hverandre over tid setter seg i både hjerte og hode. Fortellingen over er fra Stiftelsen Barnas Have på Nøtterøy, og gir et lite innblikk i hvordan deler av livet kan fortone seg på en uteavdeling – der Frank Sinatra1 er like selvfølgelig som ostesmørbrød. Der det spilles sjakk, og spikkes med kniver og små økser. Der barna lager små hus til alvene som bor i skogen, og der både ekorn, rådyr og rever kommer jevnlig på besøk.
Gjennom boken vil vi by på flere smakebiter fra Stiftelsen Barnas have. Smakebiter som handler om både lek og prosjektarbeid, som kanskje kan inspirere til
et fornyet blikk på egen praksis, og som gir muligheter til å reflektere over hvilke spor din barnehage ønsker å sette i de mange livene dere berører hver eneste dag. Vi håper det.
Vi har også hatt gleden av å samarbeide med en lang rekke barnehager de siste årene. Stemmene herfra preger boken gjennom ulike refleksjoner, betraktninger og fortellinger fra praksis. Det har gitt oss et spennende innblikk i hvordan barnehagens innhold kan se ut, og hvor ulikt barnehager velger å jobbe.
Før du begynner å lese, skal du vite at vi i arbeidet med denne boken har hatt utallige timer med faglige samtaler, diskusjoner og refleksjoner om hva barnehage egentlig skal være for barn. Tenk det, etter alle disse årene vi har jobbet i og med barnehager, snakker vi fortsatt om disse helt grunnleggende tingene. Og det er klart det er et viktig spørsmål nettopp dette: Hva og hvordan skal dagene til barna være for at de skal føle seg trygge, trives og få mulighet til å leke sammen med vennene sine?
Når vi skriver og snakker om dette, kan det tidvis virke banalt at vi i 2023 ikke har kommet lenger. Men det er nå engang slik at det er vanskeligere å gjennomføre noe enn å tenke en tanke eller uttrykke en mening. Det kan være flere ulike årsaker til at barnehager ikke helt får til å jobbe slik de egentlig ønsker å jobbe med barns lek, ønsket faglig innhold og demokratiske prosesser.
I disse samtalene våre kommer vi ikke utenom bemanningssituasjonen og dens betydning for å skape gode dager for barna. Det er provoserende at det fremdeles er en kamp for å få de som bestemmer over økonomiske prioriteringer, til å forstå hvor viktige mennesker barna er.
For at barn skal få mulighet til å leke over tid, ha hverdager med sammenheng og ikke for mange avbrudd, så fordrer det tilstedeværende ansatte som kjenner på seg at de har både tid og rom for å hengi seg til barnas lek. Slik er det ofte ikke nå, fordi vi er for få på jobb over tid. Det er en trist erkjennelse.
Men: Innholdet i hverdagen må likevel prioriteres på vegne av barn. Det må ledes faglig av styrer og pedagogiske ledere. Det må jevnlig være faglige diskusjoner og samtaler om hva som skal til for at barna får mulighet til å få leke over tid og kunne gå i dybden i leken sin. Det må årlig løftes opp hvilken tilstedeværelse ansatte skal ha i leken, og hvordan man best mulig kan sørge for at leken holder seg flytende. Og ikke minst: Vi må snakke om barn som ikke kommer inn i leken, barn som trenger hjelp fra ansatte til å forstå hvordan leken foregår, og hvordan det er mulig å ha ulike roller og perspektiver inn i leken. Vi tror vi vet alt dette, egentlig.
Følgende praksisfortelling illustrerer så fint hvordan et lekende samspill mellom ansatte, og en felles forståelse for lekens betydning, ønsker nye barn velkommen i tilvenningsperioden.
Det er tidlig formiddag, og heldigvis er vi allerede tre ansatte på jobb. Vi har tre nye barn på avdelingen vår som kommer fra andre barnehager, og selv om de «kan» barnehage, er det allikevel en overgang å skulle forholde seg til helt nye barn, omsorgspersoner, miljøer og måter å leke på. Sasha, min kollega, og jeg veksler blikk, og forstår at vi nå må mer aktivt inn i leken. Han tar frem sykehus-lekekofferten, og jeg finner frem kosedyr-lekekofferten. Det viser seg nemlig at det er noen av kosedyrene som er syke, og jammen dukker det opp to syke babyer på samme legekontor. Sasha og jeg blir leger og forsøker så godt vi kan å hjelpe de syke. De nye barna går straks i gang med å ordne medisiner, gå på apoteket, ta på munnbind, snakke sammen, trøste og faktisk glemme litt at de nettopp var lei seg. Leken kan romme omsorg og varme også i savn og en trist avskjed, samtidig som den er en invitasjon inn i andre følelser. Der og da tenkte jeg på betydningen av nettopp dette, og jeg er så glad for denne balansegangen – at vi både kan ha det moro og samtidig gjøre dagen bedre for de nye barna. Det skapes bånd også mellom oss kollegaer, en relasjon som hviler på en trygghet om at det som gjøres nå, er viktig og riktig.
Vi bør stille oss spørsmålet om hvordan vi selv føler oss når vi som voksne i møte med andre mennesker opplever at vi ikke kan være oss selv, og der vi kjenner utrygghet og usikkerhet på om vi er på bølgelengde med den andre. Dette kan fort føre til både avstand, distanse og utrygghet. Og videre: Hvordan føler barn seg hvis de møter ansatte som ikke har lekenheten i seg, eller evnen til å tone seg inn i barnas perspektiv eller lytte til deres synspunkter?
Etter å ha jobbet mange år i ulike barnehager, er det som om leken blir viktigere og viktigere. Det handler også om kunnskap om lekens betydning for barns utvikling og hvilke juridiske rammer vi har å forholde oss til. Barnehagens innhold må romme tid for lek. Vi forstår kanskje enda en gang hvor viktig det er det vi gjør i barnehagen, og hvor mye det faktisk krever av oss. Det er bakgrunnen for denne boken. Selv om det er mange hinder i veien, selv om bemanningen er som den er, så må vi tørre å sette søkelyset på oss selv og arbeidet vi gjør. Lek er en rettighet barn har, og et ansvar vi bærer. Ledelse av dette arbeidet blir sentralt for å lykkes, og det må bygges stein for stein i personalgrupper for å få det til. Livet her og nå vil bygge et fundament barna skal stå støtt på videre i livet.
Sammenhenger
Vår erfaring er at det er bred enighet blant ansatte om at leken er viktig i barns liv. Selvfølgelig. Ingen er uenig i det. Og lek er noe barnehager har jobbet med i årevis. Men vi vet at det er lett å snakke varmt om barns lek, men hvordan kan vi gjøre det i praksis? Årshjul, ukeplaner, dagsrytme, tid og rom kan ofte avsløre andre prioriteringer. Med andre ord er det ikke alltid like lett å overføre det man snakker om, til handling.
Mange forfattere, oss selv inkludert, har skrevet mye om leken og de ansattes rolle. Men vi erfarer at det finnes et behov for å jobbe enda mer systematisk og strukturert med leken slik at den får sin velfortjente plass, bokstavelig talt. Så: Hvordan skaffer vi leken det fysiske rommet den trenger? Vi vet at leken får bedre og rikere muligheter i et frodig lekemiljø som ivaretar barnas aldersmessige behov.
Det er i miljøer med gode møteplasser og kloke materialvalg tilpasset barna, at leken kan flyte og gå mer i dybden enn hvis hverdagen preges av mange avbrudd og voksenstyrte aktiviteter. Dette er noe vi skal gå i dybden på i denne boken.
Boken skal også handle om prosjektarbeid. Hva er koblingen mellom leken, lekemiljøer og prosjektarbeid? Dette er spørsmål vi vil forsøke å gi svar på, men innledningsvis kan vi si at prosjektarbeid, i likhet med leken, handler helt grunnleggende om en måte å praktisere barns rettigheter på. Prosjektarbeid gir impulser som flytter leken enda et steg videre, inn i enda flere kreative prosesser sammen med andre barn og ansatte. Det lekende samspillet blir da gjensidig avhengig av hverandre, og karakterer og temaer som barna møter i de ulike prosjektene, lever videre i leken til barna.
I følgende fortelling får du en smakebit fra barns lek med tydelig inspirasjon fra tidligere prosjektarbeid. Rita og Jean Claude er to karakterer som har vært hyppig på besøk hos tre- og fireåringene et helt år.
Onsdag morgen. Det er august og klokka har ikke engang rukket å bli halv ni. Brannalarmen skal testes, og vi har valgt at alle barna skal være ute, slik at de ikke blir skremt av den høye lyden. Det er fremdeles tilvenning, og det er ikke alle som er helt trygge enda. Christine (en ansatt) går inn på nostalgi-rommet for å slå følge med de to barna som leker der. Barna boltrer seg i høyhælte sko, vesker og hatter. Christine forteller at de må bli med ut en liten stund, men at de kan leke videre snart. Da sier det ene barnet: «Rita, Rita, fort deg, vi må rekke toget!» «Jajajaj, jeg kommer Jean Claude», svarer den andre. «Vi må rekke frem til stasjonen i tide.» Barna løper ut, og Christine kan ikke annet enn å smile av leken. Tenk at de to karakterene barna ble kjent med i forrige barnehageår fremdeles lever i beste velgående i leken. Det som er fint med nostalgirommet, er at rekvisittene til karakterene fremdeles er tilgjengelig for lek, og slik bindes lek, lekemiljøer, materialer og prosjekt sammen.
Mange barnehager gir uttrykk for at det kan være krevende å praktisere prosjektarbeid, og at det virker stort, komplisert og nærmest uoverkommelig i en hektisk hverdag. Og hva er egentlig et prosjekt? Hvordan kan man starte et slikt arbeid, og hvordan få det til å leve i hverdagen? Vi kjenner oss igjen i slike tanker og spørsmål. Når usikkerhet eller manglende overskudd treffer oss, kan det være lettere å la tanken om prosjektarbeid ligge og heller gjøre noe annet, eller fortsette å gjøre det samme som vi alltid har gjort. Å kjenne på usikkerhet er en ærlig sak. Men det skal ikke hindre oss i å prioritere å skape et meningsfullt innhold som kan berøre både hjertet og hodet til barna.
Vårt største ønske med denne boken er at de erfaringene vi har gjort oss, kan inspirere barnehager til å sette i gang et mer systematisk arbeid der lek, lekemiljøer og prosjektarbeid får en sentral plass. Tanken er rett og slett at dette kan gjøre det lettere å komme i gang. Ikke fordi boken skal brukes som en fasit på hvordan arbeid med lekemiljøer og prosjektarbeid skal gjøres – men heller som en mulig veiviser, en veiviser som kan skape retning og trygghet for ansatte, og som steg for steg kan brukes for å videreutvikle en praksis der barna får reell medvirkning og påvirkning i egen hverdag.
Rekkefølger
Strukturen i boken er ikke tilfeldig. Den er skrevet i den rekkefølgen vi tenker det er klokt å arbeide i. Så vi vil oppfordre deg til å starte med begynnelsen og jobbe kronologisk med innholdet. Etter alle de prosessene vi har ledet i barnehager de siste årene, ser vi klart at arbeidet bør starte med å utvikle kunnskap og forståelse for leken og lekemiljøene. Deretter kan man jobbe videre med prosjektarbeid.
Det er flere grunner til dette, men først og fremst handler det om en grunnleggende holdning og innstilling til lek. Når det systematiske arbeidet med lek og lekemiljøer etableres først, opplever vi at holdningen til og bevisstheten om lekens betydning for barn, utvikles og forankres. Perspektivene endrer seg når ansatte har internalisert en grunnleggende holdning til lek som en rettighet barn har. Å navigere etter hva barn har rett til, og gjennomgående spørre seg
hva som skaper mening i et barns liv, legger også et godt grunnlag for utvikling av prosjektarbeid. I tillegg har vi erfart hvor sentrale lekemiljøene og materialvalgene blir i fremtidige prosjektopplevelser, og av den grunn er det også sentralt at dette utvikles først. Alt dette skal vi komme tilbake til senere i boken.
Vi håper å kunne by på perspektiver som både kan utfordre og videreutvikle eksisterende praksis, og ikke minst bidra til å skape bevissthet rundt valgene vi tar på vegne av barn i hverdagen. Det er kanskje her vi må starte. For hva er det vi helt grunnleggende bør prioritere og bruke tiden vår på i barnehagen? Hva er med på å skape god psykisk helse for barn? Hva kan berøre både hjerte og hode hos barn? For det er jo som Frank Sinatra synger: I’ve got you, deep in the heart of me, og da må vi rett og slett se nærmere på hva som kan gi mening i barns liv.
Vi har lyst til å understreke noen ting allerede nå. Dette handler om noe dypere enn lekens betingelser, ansattes lekende væremåte og de meningsfulle opplevelsene vi er med på å gi barna. Når alt kommer til alt, handler det om hvordan hvert eneste barn føler seg i barnehagen. Å føle seg trygg. Å føle seg hjemme i et vennskap eller som en del av flokken. Å føle at når det snakker, så er det ansatte som lytter, slik at barnet får lyst og mulighet til å være nysgjerrig på verden og hvordan det kan være å leve her – som en aktør, med egne meninger, tanker og følelser. Det handler om en god start på livet. Det er det viktigste. Og da må vi ansatte møte barna med verdighet, klokskap og innsikt i hvilke perspektiver som bringes frem. Det er et arbeid med mening, både her og nå og senere som gode minner i barna, selv om de kanskje ikke kommer til å huske alt det de har gjort sammen i barnehagen. Slik sett jobber vi med fremtiden hvert eneste øyeblikk vi er sammen med barn. Intet mindre.
