Barndommen varer i generasjoner - Forebygging er alles ansvar

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Barndommen varer i generasjoner.indd 1

06.06.2019 08:51:48

Barndommen varer i generasjoner.indd 2

06.06.2019 08:51:48

Kari Killén

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER FOREBYGGING ER ALLES ANSVAR 4. utgave

KF

Barndommen varer i generasjoner.indd 3

06.06.2019 08:51:48

© 2019 KF AS, Oslo 1. utgave, 2000 2. utgave, 2007 3. utgave, 2013 4. utgave, 1. opplag, 2019 Omslag og sats: have a book Trykk og innbinding: Merkur Grafisk AS ISBN 978-82-446-2363-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med KF er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Rådet for psykisk helse, Helse og Rehabilitering, Norske Kvinners Sanitetsforening og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har bidratt til den tilknytningsforskning som ligger til grunn for bokens teoretiske grunnlag i denne utgaven.

KF Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Kunde- og supportsenteret: 24 13 28 50 Bestilling, spørsmål og kommentarer: kundeservice@kf.no www.kf.no

Barndommen varer i generasjoner.indd 4

06.06.2019 08:51:48

Forord

Denne boken, som er en ny og bearbeidet utgave, handler om den viktige formen for forebyggende arbeid som utøves i direkte samarbeid med foreldre og barn ved helsestasjoner, barneavdelinger, barnehager, skoler, skolefritidsordninger (SFO), foreldre– barn-institusjoner og andre institusjoner der en møter foreldre og barn fra null til syv– åtte år. Andre former for forebyggende tiltak som er minst like viktige, og som tar sikte på å sikre barnefamiliers sosioøkonomiske forhold best mulig, tas ikke opp her. Det gjelder for eksempel utvidelse av permisjon fra barnets fødsel, gode og rimelige ordninger for omsorg av barn, kortere arbeidstid for småbarnsforeldre osv. Den form for forebyggende arbeid som handler om å hjelpe barn til å mestre og trene på pro­sosial atferd, behandles heller ikke. Disse emnene ligger utenfor forfatterens arbeidsfelt.

Det er over fem år siden siste revisjon. I løpet av disse årene har jeg hatt omfattende erfaring fra metodeutvikling i nært samarbeid med praksisfeltet. I denne utviklingen har integrering av nyere forskningsfunn stått sentralt. Det gjelder ikke minst hjerne- og traumeforskning. Dokumentasjon av de alvorlige konsekvenser ulike former for omsorgssvikt og overgrep har for barnets somatiske og psykiske helse, ikke bare i barndommen, men også resten av livet, gjør motivasjonen for utviklingen av forebyggende arbeid enda sterkere. Her har helsestasjonen en sentral rolle.

Min motivasjon for å engasjere meg i forebyggende arbeid skriver seg fra så langt tilbake som midten av 1950-årene. Jeg var da i utdanningsstilling ved en barne­ psykiatrisk behandlingsinstitusjon ved Chicago-universitetet i USA. De alvorlige psykiske problemer og den smerte som barna levde med, og som mange av dem til en viss grad sannsynligvis ville leve med resten av livet, gjorde et sterkt og varig inntrykk på meg. Dette inntrykket ble forsterket etter flere års praksis både i voksen­psykiatrien, der jeg møtte svært mange voksne pasienter som hadde vært traumatisert som barn, og i barnepsykiatrien, der jeg så hvordan foreldrenes ubearbeidede problemer var blitt videreført til barna.

5

Barndommen varer i generasjoner.indd 5

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Da jeg fikk anledning til, innenfor det tidligere Oslo Helseråd i begynnelsen av 1960-årene, å utrede og være med på å etablere de første familievernkontorene knyttet til helsestasjoner, sto også forebyggende arbeid øverst på prioriteringslisten.

Med henblikk på dette tilbrakte jeg ett år ved Tavistock-klinikken i London for å kvalifisere meg for dette arbeidet. Jeg hadde det privilegium å delta i grupper ledet av John Bowlby med helsesykepleiere og foreldre og barn. Jeg lærte mye om foreldre–barn-forhold, om gruppeprosesser og om hvordan å anvende denne kunnskapen. Jeg lærte også om mentalhygienisk konsultasjon (Caplan, 1970), det vil si hvordan vi kan hjelpe ulike yrkesgrupper til å fungere best mulig i møte med mentalhygieniske problemer.

Dette arbeidet fikk jeg anledning til å prøve ut i praksis en rekke år ved Familiekontoret ved Sagene helsestasjon i Oslo. Jeg erfarte både hvor lite det ofte skulle til for å snu destruktive prosesser i foreldre–barn-forholdet om hjelpen kom tidlig, og hvor viktig det var i noen situasjoner, for eksempel i akutte kriser, å investere mye på et tidlig tidspunkt, før de destruktive prosessene hadde kjørt seg fast. Men vi var over 50 år for tidlig ute. Det ble snart bestemt at vi skulle prioritere behandling av de mest belastede familiene. Forebyggende arbeid ble sett på som en luksus som vi ikke hadde råd til. Tiden har vist at vi ikke har råd til å la det være.

I en rekke år, først ved barneavdelingen på Ullevål sykehus, Nic Waals Institutt, Barnevernets Utviklingssenter (BVU) og senere ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), har jeg hatt muligheter til et meget nært samarbeid med barnevernsarbeidere, førskolelærere, helsesykepleiere, jord­mødre, leger, lærere, psykologer og sykepleiere. Samarbeidet har dreid seg om klinisk arbeid, utviklingsarbeid og forskning. Dette har vist meg noe om hvor tidlig og om hvordan spirene til positive så vel som til destruktive prosesser viser seg, enten disse gjør seg gjeldende alt fra svangerskap, fødsel eller først viser seg senere i forbindelse med kriser i familien.

I vår sosiallovgivning har «forebygging» alltid vært understreket som viktig og nødvendig. Men helse- og sosialtjenesten har vært tvunget til å behandle kriser og hardnakkede, alvorlige tilstander. Det finnes derfor ikke så mye forsknings­ materiale om forebyggende arbeid, men dette er ved å endre seg raskt. Vi har dessuten rikelig materiale om hva som skjer når vi ikke forebygger – og vi har fått kunnskap fra tilknytningsforankret forskning så vel som traume- og hjerneforskning som vil styrke vårt forebyggende arbeid.

6

Barndommen varer i generasjoner.indd 6

06.06.2019 08:51:48

FORORD

Etter over 50 års arbeid med samlivsforhold, foreldre–barn-forhold og omsorgs­ svikt, som kliniker, pedagog, konsulent og forsker, er det min erfaring at vi kommer for sent inn med hjelp til mange familier (Killén Heap, 1981, 1988; Killén, 1996a, b, 2015, 2019). Barn, foreldre og samfunn lider og betaler prisen. Fore­bygging er blitt en presserende nødvendighet for å kunne hjelpe barnet, foreldrene og samfunnet. Statens helsetilsyns veileder for helsestasjons- og skolehelse­tjenesten (1998) erkjente denne nødvendigheten og kom med sterke, faglig forankrede anbefalinger.

Kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (Helsedirektoratet, 2004) og Veileder i psykisk helsearbeid for barn og unge i kommunene (Helsedirektoratet, 2007) satte som mål å styrke sam­arbeidet og samordningen av tiltak mellom det kommunale psykiske helsearbeidet, spesialisthelsetjenesten og barnevernet. Dette er fulgt opp av Folkehelseinstituttet (2018), som understreker nødvendigheten av samarbeid mellom barnevern og psykiske helsetjenester. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helse­direktoratet har utgitt en felles rundskriv om samarbeid mellom helse- og barnevernsektoren (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet & Helsedirektoratet, 2015) der de kommer med anbefalinger. Helsedirektoratet publiserte i 2018 Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjon, skolehelse­tjeneste og helsestasjon for ungdom (Helsedirektoratet, 2018). For å kunne følge retnings­ linjene forutsetter det omfattende kunnskap og relasjonskompetanse.

Behovet for litteratur og erfaringsformidling om forebyggende arbeid med barn– voksen-relasjonene er stort. Det er tilgjengelig adskillig mer kunnskap enn den som anvendes i praksis i dag. Boken er et bidrag til å redusere denne avstanden.

Denne reviderte utgaven av boken reduserer avstanden ytterligere idet den integrerer andres og egen nyere forskning og metodeutvikling.

Det er mange som skal takkes: Kaja Bredland, tidligere studieleder ved Diakonhjemmets Høgskolesenter, hjalp meg for flere år siden med å disponere materialet til den første utgaven av boken og overbeviste meg om at den var verd å skrive.

Uten nært samarbeid med kolleger i praksis ville jeg neppe ha skrevet denne boken, heller ikke revidert den. Ellen Skjerven, tidligere leder for psykisk helsetjeneste for barn og unge, og Bodil Erdal, tidligere spesialkonsulent/helsesøster og deres kolleger i Bærum kommune, og Siri Svendsen, tidligere ledende helsesøster, og hennes kolleger i Oppegård kommune har vært inspirerende å samarbeide med. Hilde Strøm, tidligere helsesøster og pådriver i utvikling av barselgrupper for fedre, og 7

Barndommen varer i generasjoner.indd 7

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

hennes kolleger samme sted ga meg muligheten til å bidra til metodeutvikling på dette området. Noen av henvisningene til kolleger og kommuners arbeid er ikke nødvendigvis av nyere dato, men de har bidratt til å påvirke utviklingen.

Selv har jeg arbeidet med metodeutvikling overfor foreldre–barn hvor foreldre har hatt rusmiddelproblemer, psykiske problemer og lidelser samt andre alvorlige psyko­sosiale belastninger. Dette arbeidet har understreket hvor presserende nødvendig det er å satse på det forebyggende arbeidet.

Praktikere fra samtlige yrkesgrupper som boken henvender seg til, bidrar stadig til mitt arbeid med faglig utvikling.

Nært samarbeid med foreldre og barn gjennom mange års klinisk arbeid og forskning har bidratt til å øke min forståelse av den viktigste og mest utfordrende rollen i livet – foreldrerollen – og av barnets utrolige kapasitet for utvikling. De har generøst gitt av sin tid. Min takk går også til de institusjoner og praktikere som har gitt meg muligheter til å bidra til videreutvikling av forebyggende arbeid. Det gjelder Solstrand foreldre–barn-institusjon i Haugesund, det danske Elmehuset – en behandlingsinstitusjon for foreldre og barn, og småbørnskonsulentutdanningen ved det danske Psykologselskabet Toftemosegaard – Center for udvikling og forandring, hvor jeg fremdeles arbeider. Dessuten et omfattende antall tverrfaglige grupper i ulike kommuner i de nordiske land.

En hjertelig takk til dere alle for at dere engasjerer dere i forebyggende arbeid, og at dere deler deres erfaringer med meg.

En stor takk til redaktør Anneli Niemi, som enda en gang har vært en arbeidsom og god samarbeidspartner.

Oslo, mai 2019 Kari Killén

8

Barndommen varer i generasjoner.indd 8

06.06.2019 08:51:48

Kjære barn Kjære barn, nå skjedde det igjen det som ikke skulle skje du, min gode, lille venn at jeg ikke klarte se hva du prøvde å fortelle med din kropp og dine ord jeg burde være mer rolig, jeg som er så stor Kjære barn, nå ble det en gang til at jeg ikke prøvde nok å se din verden slik den oppleves for deg, det er det jeg gjerne vil slik at du får trøst og trygghet her på ferden for noen ganger blir du lei og sliten og du ser etter en voksen som kan hjelpe deg der og da du er sint, frustrert og kjenner deg så liten og et fang og trøst og varme vil jo virke veldig bra Kjære barn, jeg var ikke helt til stede da du kom til meg så glad og med et smil jeg fikk ikke med din mestring og din glede for jeg ser jeg burde lagt bort min mobil kjære barn, kan vi begynne om igjen for jeg vil så gjerne være her for deg og vil prøve å forstå deg, lille venn å få gode øyeblikk for deg og meg!

Hilsen far1

1

Diktet er skrevet av Børge Ravndal. Gjengitt med tillatelse.

Barndommen varer i generasjoner.indd 9

06.06.2019 08:51:48

Barndommen varer i generasjoner.indd 10

06.06.2019 08:51:48

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Vi må bruke tilgjengelig kunnskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Hva er forebygging? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Bokens oppbygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

DEL I Forståelsesgrunnlaget

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31

KAPITTEL 1 Hva er et «godt nok» foreldreskap? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33

Forutsetningene for «godt nok» foreldreskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 De viktigste foreldrefunksjonene og mentaliseringsevnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Evne til å se barnet og akseptere det som det er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 39 Evne til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Evne til empati med barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 Evne til å ha realistiske forventninger til barnets mestring . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Undersøkelse av foreldrefunksjoner og mentaliseringsevne . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43

KAPITTEL 2 Tidlig samspills betydning for hjernens utvikling . . . . . . . . . 44 «Godt nok» samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Risikosamspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Omsorgssviktsamspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 KAPITTEL 3 Tilknytning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Hva menes med tilknytning? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Indre arbeidsmodeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58 Ulike tilknytningsmønstre og -strategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Tilknytning i førskolealder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Tilknytning og barns utvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Tilknytning, atferdsproblemer, relasjoner og psykopatologi . . . . . . . . . . . . . . . . . 69 Sammenhengen mellom mødres forhold til egen oppvekst og barns tilknytning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Sammenhengen mellom sosioøkonomiske stressfaktorer og tilknytning . . . . . 71 Tilknytning mellom barn og profesjonelle omsorgsgivere . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73

11

Barndommen varer i generasjoner.indd 11

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

KAPITTEL 4 Forhold som kan forstyrre foreldre–barn-samspill og tilknytning der omsorgen er «god nok» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 Indre arbeidsmodeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 75 «Spøkelser på barneværelset» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Forholdet mellom foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 78 Forhold i familiens livssituasjon og nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Sårbare barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Forhold i barnets eget nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 82 KAPITTEL 5 Når bekymringen blir alvorlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Foreldres sterke og irrasjonelle engasjement i barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 83 Manglende positivt følelsesmessig engasjement i barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Foreldres uforutsigbare atferd eller livsstil . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 Foreldre med spesielle behov . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 87 Foreldre som både er aldersmessig og følelsesmessig umodne . . . . . . . . . . . 88 Foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Foreldre med psykiske lidelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 Foreldre med høyrisikobakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Foreldre som ruser seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Foreldre som lever i voldelige samlivssituasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Foreldre i skilsmissekriser og andre tapssituasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 105

DEL II Ulike tilnærminger til forebygging

. . . . . . . . . . . . . . . 109

KAPITTEL 6 Inngangsporter til forebyggende arbeid . . . . . . . . . . . . . . . 111

Foreldrene i fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 Foreldre–barn-samspill i fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 Positiv bekreftelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Demonstrasjon og modellæring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Selvvurdering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Rollespill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Informasjonsmateriell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Barn i fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Er vi i ferd med å profesjonalisere foreldrerollen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 128 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131

KAPITTEL 7 En helhetlig, differensiert tilnærming til forebyggende arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Relasjonen til foreldrene – parallelle prosesser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Økt forståelse av barns medfødte kompetanse og tilknytningsbehov og av foreldreskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Styrking av foreldrefunksjonene – mentaliseringsevnen og utvikling av «godt nok» samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141

12

Barndommen varer i generasjoner.indd 12

06.06.2019 08:51:48

INNHOLD

Å bekrefte foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Å synliggjøre og tydeliggjøre barnet for foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Å undre seg sammen med foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Å vise sammenhengen mellom det foreldre gjør og barnets reaksjoner . . . . 146 Å snakke på vegne av barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 147 Å snakke til barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Å engasjere foreldre og barn i gledesfylte aktiviteter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Andre måter å påvirke samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Aksept av ambivalens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 150 Arbeid med forventninger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Bruk av video . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 Arbeid med indre arbeidsmodeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 158 Reduksjon av tabu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 162 Forberedelses- og bekymringsarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Reduksjon av stress – problemløsning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Krisebehandling og krisehjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Hjelp med grensesetting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170

KAPITTEL 8 Selektivt forebyggende arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173

Overgangen fra universelt forebyggende arbeid til selektivt forebyggende arbeid – den vanskelige samtalen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Selektivt forebyggende arbeid med foreldre med spesielle behov . . . . . . . . . . . 181 Samarbeid med foreldre med høyrisikobakgrunn, med foreldre som ruser seg, og med foreldre som lever i voldelige samlivssituasjoner . . . 186 Samarbeid med foreldre med psykiske lidelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Samarbeid med mødre som blir gravide i en alder hvor de er både aldersmessig og følelsesmessig umodne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 En tredelt tilnærming . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202

KAPITTEL 9 Forebyggende arbeid overfor barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Å sikre barn trygg tilknytning utenfor familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Broen mellom hjemmet og barnehagen/skolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 De profesjonelles omsorgsfunksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205 Å hjelpe barn til å bearbeide sine vonde opplevelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 209 Å redusere tabu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 210 Å dele barnets smerte – å akseptere barnets følelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Hjelp til å forstå og mestre sin omsorgssituasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 214 Reduksjon av ansvar og skyld . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Å gi barn muligheter til å oppleve mestring og tro på at de har kontroll over situasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 216 Å bidra til å sikre barn opplevelsen av kontinuitet og sammenheng i livet . . . . 216 Gruppen som hjelp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 218

13

Barndommen varer i generasjoner.indd 13

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

KAPITTEL 10 Etablering og styrking av nettverk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219 Bruk av grupper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Temaer i gruppekonsultasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Barnets behov for tilknytning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Barns reaksjoner ved adskillelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Å være der barnet er . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Å være barn av sine foreldre og foreldre til sine barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . 221 Å ta vare på barnets rettigheter – samlivsvold og overgrep . . . . . . . . . . . . . 221 Sammensetning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222 Gruppestørrelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Hyppighet – sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 223 Gruppelederens funksjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 224 Lederskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228

DEL III Kompetanse, konsultasjon, faglig veiledning og tverrfaglig samarbeid

. . . . . . . . . . . . . . 229

KAPITTEL 11 Kompetanseheving . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Konsultasjon og faglig veiledning i førstelinjetjenesten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 Tverrfaglig samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Utfordringer i tverrfaglig samarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 239 Oppsummering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 242 Avslutning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 245 Om forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 271

14

Barndommen varer i generasjoner.indd 14

06.06.2019 08:51:48

Innledning

Barndommen varer i generasjoner. Ikke bare varer den i generasjoner – den begynner allerede ved unnfangelsen. (Larsen, 2018)

I løpet av min forskningstid har jeg hatt regelmessig kontakt med nesten 300 mødre og et mindre antall fedre fra ulike sosiale lag. Det er svært mange foreldre som strever med prioriteringskonflikten mellom barn og arbeid, hjem og arbeid. Mange føler at de kommer til kort, at de svikter barna og opplever skyldfølelse. Aldri har vel foreldrerollen vært vanskeligere.

Men myten om det vellykkede, problemfrie foreldreskap lever videre. Far og mor, særlig mor, klarer alt, hun er alltid opplagt, alt går så greit, hun har alltid overskudd til barna sine. Samtidig som så mye annet har endret seg, tviholder vi på denne myten. Mange foreldre måler seg mot denne myten og får bekreftet sin egen opp­ levelse av ikke å være gode nok.

Det er mange måter å oppdra barn på, og det er mange meninger om oppdragelse både blant foreldre, fagfolk og i samfunnet for øvrig. Hva som blir oppfattet som god barneoppdragelse, varierer, ikke bare fra land til land, men også innen ett og samme land, fra et tidspunkt til et annet. «Barn skal ses, men ikke høres,» formidler et av synene på barneoppdragelse som var fremtredende her til lands opp til 1950-årene. Kunnskapen om barns behov og egenskaper har endret seg, og med den også barneoppdragelsen. Vi er blitt klar over at barnet helt fra fødselen er et sosialt kompetent lite individ. De forhold vi oppdrar barn under, har også endret seg. Mors- og farsrollene er inne i en endringsprosess som for mange er preget av prioriteringsproblemer, usikkerhet og konflikter. Stadig flere enn foreldrene er med og deler ansvaret for oppdragelsen av barna. Barn har fått flere omsorgspersoner å forholde seg til: personalet i barnehage, skole og skolefritidsordninger (SFO) og, 15

Barndommen varer i generasjoner.indd 15

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

for mange barn, steforeldre i tillegg til biologiske foreldre og stebesteforeldre i tillegg til biologiske besteforeldre. En rekke ulike holdninger til barneoppdragelse møtes. Dette kan bli en berikelse så vel som en belastning både for barnet og foreldrene. Barnet bruker svært mange krefter på å forsøke å forstå den fragmenterte voksne verdenen.

Samfunnsutviklingen og arbeidslivet har plassert mange foreldre i stressfylte situasjoner. Å stifte familie med små barn er blant annet en økonomisk utfordring som ofte pågår parallelt med et krevende arbeidsliv og/eller utdanning for én eller begge foreldre. Besteforeldrene er ofte selv fortsatt aktivt engasjert i arbeidslivet og kan være lite tilgjengelige for avlastning. Flytting kan føre til isolasjon og nødvendigheten av å etablere nye nettverk. Barn er i perioder syke, og kan ha større behov for omsorg enn det de hardt arbeidende foreldrene er i stand til å dekke. Stresset foreldrene opplever, kan ikke annet enn å smitte over på barna (Ellneby, 2000). Det er neppe mulig å unngå stress når et foreldrepar eller en enslig forelder skal stelle og lage frokost for ett, to eller tre barn, for deretter å følge til én eller flere barnehager og skole før vanlig arbeidstid. Det er neppe mulig å være så tilgjengelig for barna som en gjerne ville, når dagens andre oppgaver hjemme og ute presser på. Kravene til foreldre har økt. Samtidig er den tid de kan tilbringe sammen med barna, redusert.

Samfunnsendringene virker også etter hvert direkte på barna (Schultz Jørgensen, 2005; 2017). Samfunnet er blitt mer fragmentert, komplisert og uoversiktlig. Disse endringene stiller store krav til barna med hensyn til oppfattelse og forståelse. Barn skal også forholde seg til en medie- og reklameindustri som med hensyn til lyd, farge, tema og tempo kan være overveldende, selv for sanseapparatet til en voksen.

Det kan være vanskelig å få bearbeidet et inntrykk før det slås i hjel av det neste.

Samtidig er de voksne sjelden tilgjengelige til å bistå i bearbeidingen av inntrykkene, de har det så travelt. En pågående reklame bidrar til å utvikle sekundære behov som setter foreldre og selv små barn under press. «Catwalken» begynner i barnehagen. Som Skårderud uttrykker det «Vi sammenligner oss syke» (Skårderud, 2018). Vi lever i et medie- og reklamestyrt samfunn, og det er neppe blitt noe særlig lettere å være verken barn, foreldre eller andre omsorgspersoner som besteforeldre og pedagogisk personale.

Jo flere problemer samfunnet opplever når det gjelder større barn og ungdom, desto mer rettes oppmerksomheten, naturlig nok, men ikke nødvendigvis med rette, mot foreldrene. Foreldreskapet har en skala fra «godt nok», «risiko» til «for 16

Barndommen varer i generasjoner.indd 16

06.06.2019 08:51:48

INNLEDNING

dårlig». Vi beveger oss frem og tilbake langs denne skalaen alt etter hvilken livssituasjon vi befinner oss i, og hva slags omsorg og hjelp til å vokse opp vi selv har fått. De fleste foreldre er «gode nok». Det er neppe mange som er bedre enn «gode nok». Der hvor omsorgen er «for dårlig», dreier det seg om ulike former for risiko eller omsorgssvikt (Killén, 2015).

Svært mange barn i Norge vokser opp i hjem der foreldrene er i konflikt med hverandre, flere enn hvert fjerde barn vokser opp med én eller to foreldre som enten har psykisk lidelse eller rusmisbruk som er så alvorlig at det kan gå utover daglig fungering, og i underkant av 600 barn fødes hvert år av foreldre med kognitive vansker (Torvik & Rognmo 2011; Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2018).

Det er dokumentert at barn kan bli utsatt for overgrep på barnas arenaer, i barne­ hage, skole og idrettsforeninger av voksne de har hatt tillit til (Finkelhor et al., 1988; Kelley, 1994; Gervis & Dunn, 2004; Holterman & Skjong, 2018). Mange barn kan dessuten kjenne seg utrygge i barnegruppen i barnehage, skole og nabolag der noen mobber og andre blir mobbet. Det er også dokumentert at lærere kan mobbe barn (Sigsgaard, 2003). I Elevundersøkelsen 2017 svarer 2 % av elevene at de har blitt mobbet av voksne på skolen to til tre ganger i måneden eller oftere (Utdannings­ direktoratet, 2018). «Lærermobbingen» er en svært alvorlig form for mobbing (Fredriksen, 2017). Elever trenger beskyttelse mot lærermobbing (Lindboe, 2018).

Tall fra Oppvekstrapporten 2017 viser at en av ti norske barn lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, 2017).

Barn som bor på asylmottak, er fattigere enn mange norske barn, og fattigdommen vedvarer ofte så lenge de bor i mottak (Kvittingen, 2017). Så lenge det ikke er fattet vedtak om/avslag på oppholdstillatelse, har barn av asylsøkere heller ikke rett på barnehageplass. Om oppholdet er langvarig, lever disse barna isolert fra sitt barnenettverk. Dette er samfunnets omsorgssvikt.

Erkjennelsen av både omfanget og kompleksiteten av omsorgssvikt og de følger dette kan få av psykiske problemer og lidelser hos både barn, unge og voksne, er blitt større. 10–20 % av barnebefolkningen har psykiske plager som har betydning for deres daglige fungering (Mathiesen, Karevold & Knudsen, 2009). Noen av sammenhengene mellom belastninger og traumer tidlig i livet og relasjonsproblemer, somatiske og psykiske lidelser og utagering hos ungdom og voksne er godt dokumentert (se blant andre Kirkengen, 2007; Nordanger & Braarud, 2017).

17

Barndommen varer i generasjoner.indd 17

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Vi vet mye om tendensen til gjentakelse i neste generasjon (Egeland et al., 1987; George, 1996; Killén, 2019). Det er ikke slik at de som har vært utsatt for fysiske overgrep, nødvendigvis vil utsette sine egne barn for fysiske overgrep (Ertem et al., 2000), men holdninger og ubearbeidede problemer føres videre (Erickson & Egeland, 1996; George & Solomon, 1999). Foreldres måte å respondere til sine barn på kan spores tilbake til deres egen tidlige historie (Main et al., 1985; van IJzendoorn, 1995; Klette, 2007; Killén, 2015).

Profesjonelle omsorgsgivere Tidlig forebygging er blitt en presserende nødvendighet. Så er da omsider fore­ byggende arbeid basert på kunnskap og forskning begynt å få noe mer oppmerksomhet. Det har tatt lang tid. Vesentlig er at den kunnskap som er tilgjengelig i dag, integreres i vårt forebyggende arbeid. Det er imidlertid like vesentlig at vi reflekterer grundig over måten dette skal gjøres på. Denne boken er et bidrag til dette arbeidet.

Som nevnt er det mange andre personer og samfunnsforhold som påvirker barna.

Det er derfor vesentlig å se i retning av de yrkesgruppene som møter barn tidlig i livet. Å se hele befolkningen komme og gå, slik en jordmor, helsestasjons­ personale og pedagogisk personale i barnehage og skole/SFO gjør, gir mye kompetanse. Dette gjelder også tannleger og tannpleiere, som er de eneste yrkesgruppene som kan følge barnet opp til 18 år. De vil ofte forstå når barn og foreldre har det godt, når de er belastet og lider, og når omsorgen ikke er god nok og de har behov for hjelp. De har en iboende kunnskap som ikke alltid er begrepsfestet og knyttet til forskningsforankret kunnskap, og som derfor ikke får den tyngde og betydning den bør ha. Når de har integrert den tilgjengelige kunnskap, vil de være bedre i stand til å begrepsfeste sine observasjoner og forstå det de ser. Slik blir de i stand til å arbeide mer målrettet og får mot til å ta ansvar. De fleste av disse yrkesgruppene har som nevnt dessuten selv vesentlige omsorgsfunksjoner overfor barna og påvirker selv barnas utvikling.

Medier og politikere har først og fremst vært opptatt av økning av antall plasser i barnehagen og lite av kvaliteten på omsorg. Regjeringens strategi for foreldrestøtte Trygge foreldre – trygge barn (2018–2021) (Barne- og likestillingsdepartementet, 2018), Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) (Barne- og likestillingsdepartementet, 2018 gir signaler om behov for kompetanse.

18

Barndommen varer i generasjoner.indd 18

06.06.2019 08:51:48

INNLEDNING

Barnehagepersonale selv er i økende grad blitt oppmerksomme på betydningen av kvalitet i omsorgen i barnehagen (Pape, 2013; Brandtzæg, Torsteinson & Øiestad, 2013; Hansen, 2014; Fagereng, 2015; Melaas, 2016; Melvold, 2018). Vi har dess­ uten lært at for mange barn kan det å begynne i barnehagen være en «smertefull overgang» (Klette & Killén, 2018), og deres kortisolnivå heves (Vermeer & van IJzendoorn, 2006; Drugli et al., 2017). Lærere i småskolen, SFO/AKS, og ledere i fritidsaktiviteter kan også være viktig omsorgspersoner for barna, og kan bidra til at barn føler seg trygge og trives. Trygge barn utvikler seg og lærer best.

I denne sammenheng er det godt å se at det fokuseres på å styrke lokale arenaer (Helsedirektoratet, 2018b). Å føle seg trygg, oppleve tilhørighet og det å trives i oppvekstmiljøet og lokalsamfunnet er av grunnleggende betingelser for god psykisk helse (Mathisen, Karevold & Knudsen, 2009).

Som profesjonelle må vi erkjenne at våre bidrag til å hjelpe foreldre til å bli best mulige foreldre ikke nødvendigvis alltid har vært gode. Kanskje har vi stått i fare for å profesjonalisere foreldrerollen? Begreper som foreldrekompetanse og samspillstrening er «in». Samtidig som samfunnet har blitt mer og mer komplisert, og samtidig som forventningene til foreldrene øker både utenfor og innenfor familiene, øker våre krav til «foreldrekompetanse». Er vi på riktig vei?

Vi må bruke tilgjengelig kunnskap Det er fortsatt mye vi ikke vet. Men adskillig mer kunnskap enn den som anvendes i praksis i forebyggende arbeid i dag, er tilgjengelig. Det gjelder kunnskap om barnets medfødte potensial, tidlig foreldre–barn-samspill og -tilknytning, hjernens utvikling og de forhold som påvirker dette. Det finnes omfattende forskning som dokumenterer sammenhengen mellom omsorgssvikt og overgrep i barndommen og psykiske og somatiske helseproblemer i ungdom og voksenliv (Felitti et al., 2001; Felitti, 2002; Kirkengen, 2007; Kirkengen & Næss, 2015; Dyb & Stensland, 2016).

Vi må bruke disse kunnskapene slik at det legges grunnlag for trygg tilknytning.

Trygg tilknytning er av grunnleggende betydning for utvikling av motstandskraft, dvs. evne til å hanskes med de utfordringer og belastninger som er uunngåelige for de fleste i livet.

19

Barndommen varer i generasjoner.indd 19

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Hjerne- og traumeforskning har gjort forebyggende arbeid enda mer påtrengende (Perry et al., 1995; Hart, 2006; Getz et al., 2011; Kirkengen & Næss, 2015; Nordanger & Braarud, 2017). Den viser hvor avgjørende det tidlige foreldre–barn-samspillet er for hjernens utvikling. Før trodde vi at barnets hjerne var arvet og at dens utvikling var forutbestemt av barnets utrustning. Nå vet vi at den enkelte hjerne er bygget opp av en kompleks blanding av arv og erfaring.

Vi har visst svært lenge at barnets opplevelser de første årene er av avgjørende betydning for dets videre utvikling. I Spitz’ (1946) klassiske undersøkelse av spedbarn i institusjon, som hadde minimal menneskelig kontakt og responderende stimulering, var spedbarna apatiske og deprimerte og avvisende overfor sosial interaksjon. Det har vist seg at deprivasjon (følelsesmessig og fysisk vanskjøtsel) slett ikke trenger å være så omfattende for å påvirke spedbarnets utvikling (Rutter, 1987; Egeland, 2009).

Vi har også lært at barn er sosiale vesener fra fødselen (Stern, 1979/2004). Nyfødte er i stand til å kommunisere, samspille og lære. De viser engasjement og åpenhet og iver overfor sin omsorgsgiver. De imiterer omsorgsgivers ansiktsuttrykk. De er aktive samspillspartnere. Dette har mødre visst lenge, men deres utsagn, som «jeg er sikker på at hun så meg inn i øynene like etter fødselen, og at vi hadde kontakt», er blitt avvist av fagfolk. Vi har lenge hatt spesifikk og anvendbar kunnskap om foreldre–barn-samspill og tilknytning (Ainsworth et al., 1978; Crittenden, 1992a; Stern, 2004; Killén, Klette & Arnevik, 2006; Killén, Arnevik & Klette, 2012).

Tilknytningsforskning har bidratt med kunnskap om ulike tilknytningsmønstre.

Disse vil igjen kunne si oss noe om hva barna har opplevd og opplever, og hvordan vi best kan bistå dem i deres utvikling.

Nyere forskning om tidlig foreldre–barn-samspill og tilknytning vil bidra til at profesjonsgrupper som møter barn og foreldre tidlig i barnets liv, kan få adskillig større kunnskaper enn det de har hatt, til å bidra til forebygging av vanskelige foreldre–barn-forhold, omsorgssvikt og psykiske problemer. Det gjelder kunnskap som helsesykepleiere, barnehagepersonale og andre allerede har i kraft av sin erfaring, men som det ikke er blitt satt ord på, og som det heller ikke har vært forskning til å bekrefte før i den senere tid.

20

Barndommen varer i generasjoner.indd 20

06.06.2019 08:51:48

INNLEDNING

Erfarne praktikere har ofte observert at barndommen kan vare i generasjoner. De har også observert at barndommen begynner ved unnfangelsen (Olofsson, 2003; Brodén, 2007; Larsen, 2018). Tilknytningsforskningen dokumenterer prosesser og mekanismer som kan forklare dette fenomenet. Det handler om våre «indre arbeidsmodeller». I den senere tid har vi også fått bekreftet at vår evne til å leve oss inn i andre menneskers situasjon og bli oss bevisst vårt eget bidrag til relasjoner, er avhengig av vår mentaliseringsevne – også kalt refleksjonsevne.

Vi har dessuten erfart at psykiatrisk behandling av ungdom ikke alltid gir så gode resultater som vi ønsker (Kjelsberg, 1999; Andreassen, 2005). Dette viser nødvendigheten av å investere sterkere i forebyggende arbeid. Det foreligger forskning som dokumenterer at uansett hvor mye vi investerer i behandling av omsorgssvikt, så er det alltid noen foreldre og barn som vi ikke lykkes i å hjelpe (Killén Heap, 1981, 1988; Cohn-Donelly & Daro, 1987; Jones, 1987; Killén, 2015; 2019). Noen barn har behov for en annen og ofte en langvarig omsorgssituasjon. Samtidig har de behov for hjelp til å bearbeide tapet av sine foreldre og sitt nettverk og til å beholde kontakt med sine foreldre og viktige personer i nettverket. Men dette er forhold som barn og foreldre har fått lite hjelp med (Falch-Eriksen, 2016).

Vi har i dag gode nok arbeidshypoteser til å kunne investere mer systematisk både i universelt og selektivt forebyggende arbeid. Målet for begge er å sikre barnet trygg tilknytning og trygge oppvekstforhold og muliggjøre en utvikling som står i forhold til barnets ressurser. Hvis regjeringens ulike strategier skal kunne realiseres, er det behov for at den forståelse og relasjonskompetanse som formidles i denne boken, integreres og videreutvikles.

Som Leventhal (1996) formulerte: «Spørsmålet er ikke om vi som klinikere kan forebygge omsorgssvikt (for svaret er ja), men om vi som samfunn har råd til de ressurser som skal til for å utvikle den nødvendige service.» Leventhal tar nok munnen litt for full. Vi har stadig behov for mer kunnskap for å kunne forebygge godt nok. Spørsmålet er heller ikke om vi har råd til det. I den vestlige verden har vi råd til det. Spørsmålet er snarere om vi er villige til å prioritere forebyggende arbeid på dette området. Selv vil jeg hevde at vi ikke har råd til å la det være – verken menneskelig eller økonomisk. Det haster!

21

Barndommen varer i generasjoner.indd 21

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Hva er forebygging?

På tross av manglende prioritering av forebyggende arbeid preges vi av troen på at alt kan forebygges. Det preger lovgivningen, og det preger samfunnets holdning, men ikke handling. Vi må erkjenne at neppe alt lar seg forebygge. Derfor er det viktig å avklare hva vi mener med forebygging.

Forebygging i denne sammenhengen handler om å • styrke foreldrenes positive engasjement i barna • forebygge smertefulle, frustrerende og konfliktfylte relasjoner mellom foreldre og barn • sikre at barn får utviklet sitt potensial • styrke barns motstandskraft • forebygge at foreldre kommer til kort i foreldrerollen • forhindre at barn utsettes for omsorgssvikt • forebygge at barn undertrykker sine følelser • forebygge at barn bruker sine krefter på å overleve i en angstfylt situasjon, krefter de skulle brukt på lek og utvikling • forebygge at barn utvikler tilknytningsforstyrrelser som gir utviklingsforsinkelser, psykiske problemer, somatiske problemer og atferdsproblemer • forebygge utvikling av psykiske problemer og kriminalitet hos ungdom og voksne • forebygge neste generasjons omsorgssvikt Det har vært vanlig å skille mellom primærforebygging, sekundærforebygging og tertiærforebygging. Jeg vil ta utgangspunkt i disse betegnelsene. Det er imidlertid behov for mer hensiktsmessige betegnelser. Daro (1999) introduserte universell, selektiv og indikert forebygging. Disse betegnelsene vil bli introdusert her og anvendt videre i boken.

• Universell (primær) forebygging tar sikte på å hindre at problemer oppstår. Den retter seg mot hele befolkningsgrupper ved helsefremmende tiltak, f.eks. samlivskurs, foreldreforberedende kurs, barselgrupper for mødre, barselgrupper for fedre, temakvelder for foreldre om barns behov og utvikling, samt ulike tilbud til barn.

22

Barndommen varer i generasjoner.indd 22

06.06.2019 08:51:48

INNLEDNING

EKSEMPEL FRA HELSESTASJONEN Fem mødre deltar med barna i gruppekonsultasjon med helsesykepleier og lege. Barna er ca. to måneder gamle. To av mødrene er utadvendte, prater lett med helsesykepleier, lege og hverandre og viser stolt frem barna sine.

To av mødrene forholder seg tause, men lyttende. Den femte moren prater også lett, men hun forteller mest om hvor strevsomt hun har det. Hun formidler at hun aldri får tid til å sove, «han gråter mesteparten av tiden, han kan ikke være frisk … eller kanskje jeg ikke har melk nok». Helsesykepleier, lege og de andre mødrene lytter oppmerksomt til henne og viser forståelse. Hun blir tatt godt vare på av de andre mødrene. En av mødrene hadde hatt tilsvarende problemer med sitt første barn, som hun forteller om. En annen hadde hatt det de første ukene. Mødrene kommer dessuten med ulike råd. Hun får vite av helse­sykepleier og lege at barnet er i fin form. Han får nok melk. Hun blir oppmuntret til å ta kontakt med helsesykepleier eller en av mødrene hvis situasjonen vedvarer. Innen neste gruppekonsultasjon har mor og barn falt til ro.

Eksemplet viser betydningen av gruppestøtte og nettverksbygging og de profesjonelles rolle i universelt forebyggende arbeid.

Det er heller ingen grunn til å vente med universelt forebyggende tiltak til foreldreforberedende kurs knyttet til svangerskap, barselgrupper osv. Kunnskap om relasjoner, samliv, foreldreskap og foreldre–barn-forhold bør være en naturlig del av undervisningsplanene fra ungdomsskolen og videre.

• Selektiv (sekundær) forebygging tar sikte på tidlig å identifisere risikofaktorer og å hindre at identifiserte problemer utvikler seg videre. Den retter seg mot grupper med spesielle behov.

Mens det drives universelt forebyggende arbeid, for eksempel ved en helse­stasjon, identifiseres risikofaktorer og problemer der det er behov for selektivt fore­byggende hjelp. Dette er en av flere viktige argumenter for å investere i universelt fore­ byggende arbeid. Det vil dessuten ofte være hensiktsmessig å arbeide med selektivt forebyggende prosesser innenfor universelt forebyggende institusjoner, eventuelt i samarbeid med andrelinjens helsetjeneste, for eksempel barne­psykiatriske og voksenpsykiatriske poliklinikker, og barnevern. Det er mindre stigmatiserende enn selektivt (sekundært) forebyggende arbeid kan være.

23

Barndommen varer i generasjoner.indd 23

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

EKSEMPEL FRA HELSESTASJONEN En mor var uteblitt fra første møte i en barselgruppe. Helsesykepleier ringer henne. Mor forteller at hun hadde følt seg uvel, og at barnet og hun hadde sovet dårlig. Helsesykepleier hadde tidligere ved hjemmebesøk etter fødsel registrert at mor virket trist, og at hun hadde vært lite opptatt av barnet. Familien, bestående av mor, far og barnet, var nyinnflyttede i distriktet. Far var mye borte, ofte to uker om gangen i forbindelse med sitt arbeid. Helsesykepleier lyttet til mor og formidlet forståelse. Dette stimulerte henne til å snakke om sin vanskelige situasjon, og helsesykepleier foreslo at hun skulle komme til helsestasjonen en av dagene.

Mor kom, og det viste seg at hun var deprimert, noe hun også hadde vært i svangerskapet og i perioder tidligere.

Helsesykepleier alminneliggjør noen av mors problemer og refererer til gruppen hun kan være med i. Helsesykepleier snakker om fødsels­ depresjoner, om den store omstillingen og om hvordan depresjon belaster mange, av og til bare i kort tid, mens andre kan slite med den i mange måneder.

Helsesykepleier spør om hun tidligere har fått behandling for depresjonene, noe hun har. Etter at helsesykepleier har fått bekreftet at mor ikke har noen kontakt med noen behandler i byen, tilbyr hun seg å formidle kontakt til distriktets psykiatriske poliklinikk, som de ofte samarbeider med. Mor hadde selv tenkt på det og vil gjerne at helsesykepleier formidler kontakt. Helsesykepleier snakker igjen om gruppen og understreker at den vil kunne være en hjelp for henne.

Mor kom til det følgende gruppemøtet. Hun ble møtt med mye interesse og forståelse. Hun var åpen om sin depresjon, og det kom frem at en annen av mødrene også hadde vært deprimert ved en tidligere fødsel, men at det hadde vært vanskelig å snakke om det.

Helsesykepleier brakte inn temaet «tendensen til idyllisering av foreldre­ rollen», og at problemer og depresjoner ikke er så lette å snakke om, men at helsestasjonen og gruppen er et sted hvor det er mulig.

Eksemplet viser helsesykepleiers rolle i møte med deprimerte mødre. Hun følger opp aktivt ved uteblivelse, formidler forståelse for belastningen av depresjonen, 24

Barndommen varer i generasjoner.indd 24

06.06.2019 08:51:48

INNLEDNING

informerer og allmenngjør depresjon, utforsker omfang og behandlingsmotivasjon, henviser til distriktspsykiatrisk poliklinikk (DPS) og bygger bro til gruppen og gruppens funksjon.

Barnehager, skole, SFO og familiesentre, som har både omsorgsoppgaver og pedagogiske oppgaver, har også forebyggende oppgaver. De identifiserer risikofaktorer og problemer der det kan være behov for både universelt, selektivt og indikert forebyggende hjelp (Killén, 2015, 2017a, 2019).

EKSEMPEL FRA BARNEHAGEN Per (fem år) var et ressurssterkt barn som hadde fungert godt i barnehagen i de to årene han hadde vært der. Men over en tre–fire måneders tid endret han atferd. Han virket ofte lei seg, tok lettere til tårene, og den konsentrasjonen og det engasjementet i leken som tidligere hadde vært karakteristisk for ham, var uteblitt.

Mor hadde også trukket seg noe tilbake. Far, som tidligere hadde hentet Per, hadde personalet i barnehagen ikke sett på lenge.

Pedagogisk leder etablerte nærmere kontakt med Per, og i samlingsstunden snakket hun om hvordan mange, både voksne og barn, kunne være både lei seg og redde. Dette utløste respons fra gruppen. Det kom eksempler fra barna om alt fra å være redd for naboens hund, å ha gjort noe galt og få straff, til at far er sint og mor lei seg. Per var taus. Pedagogisk leder snakket om at det ofte hjelper å ha noen å snakke med om hvordan en har det.

Pedagogisk leder tok initiativ overfor mor og fortalte at hun hadde sett at Per hadde sett bekymret ut, og at hun tenkte at da hadde kanskje ikke mor det så godt heller. Mor reagerte først med å si litt aggressivt: «Jeg klarer meg godt.» Pedagogisk leder svarte at det hadde hun også inntrykk av at hun gjorde – og at hun hadde slik en flott gutt – men at flotte gutter også kunne være lei seg. Da brast mor i gråt og fortalte at de nettopp hadde flyttet inn i ny leilighet, og at mannen hadde truffet en annen.

Pedagogisk leder hadde to samtaler med mor, noe som munnet ut i henvisning til Familierådgivningskontor. Per begynte etter hvert å snakke om far og det at han savnet ham. Han engasjerte seg etter hvert mer i lek.

25

Barndommen varer i generasjoner.indd 25

06.06.2019 08:51:48

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

Eksemplet viser pedagogens funksjon overfor både barnet og moren. Bekymringen for Per motiverer pedagogen til å ta et skritt nærmere Per og til å snakke åpent om at mange barn kan ha det vanskelig. Slik legger pedagogen grunnlaget for senere å kunne hjelpe Per. Samtidig viser eksemplet betydningen av å være direkte og støttende overfor mor.

EKSEMPEL FRA SKOLEN Berit (seks år) gikk i første klasse. Hun hadde «tilpasset seg godt» og syntes å trives på skolen. Kontaktlæreren bekymret seg likevel for henne.

Hun «meldte seg av og til ut» og «ingen kunne nå henne». Kontaktlærer konsulterte sine kolleger, men fikk tilbakemelding om at hun konstruerte problemer hos en velfungerende jente. Kontaktlæreren klarte imidlertid ikke å slå seg til ro med kollegenes beroligelse, men konsulterte anonymt en klinisk sosionom ved en barnepsykiatrisk poliklinikk. Gjennom denne konsultasjonen ble kontaktlærer hjulpet til å konkretisere sin bekymring ytterligere. Det kom etter hvert frem et bilde av et barn som strevde med opplevelser som kontaktlæreren ikke hadde noe viten om. I konsultasjonen drøftet de mulige måter å nå Berit på. Kontaktlærer tok mer kontakt med Berit der hvor det var naturlig. I klassens time snakket hun og klassen om at det ikke alltid var lett å være barn. Det hadde vært en del aggresjon i skolegården som kom opp. Klassen fikk i oppgave å lage en tegning hvor noen var slemme og andre redde.

Berit tegnet tre figurer, en stor figur med lange armer som slo en mindre figur, og en meget liten figur som sto langt borte og så på.

Eksemplet viser et utbredt problem: tendensen til ikke å ville se barns lidelser. Det er en følelsesmessig belastning for de profesjonelle (Killén, 1996a, b; 2015). Hvis barn skal få hjelp, må noen være i stand til å se og ta ansvar (Halvorsen, Killén & Grøgaard, 2013).

Eksemplet viser dessuten at skolen kan være et naturlig sted å synliggjøre hva barn strever med, og gi barn muligheter til å formidle sine tanker. Dette er det første og ofte det vanskeligste og viktigste initiativet å ta for å hjelpe barn.

• Indikert (tertiær) forebygging tar sikte på å redusere og hindre konsekvenser av problemer som allerede har oppstått.

26

Barndommen varer i generasjoner.indd 26

06.06.2019 08:51:49

INNLEDNING

Der vi ikke lykkes verken med universelt eller selektivt forebyggende arbeid, dreier det seg om indikert forebyggende arbeid. Da er det behov for behandling og for intervensjon i familiene for å sikre barnet hjelp og til tider også beskyttelse.

EKSEMPEL FRA HELSESTASJONEN Mor, far og tre barn (fire år, to år og to måneder) var nylig flyttet til kommunen. Mor og far var meget reserverte ved helsesykepleiers besøk etter fødselen. Far var arbeidsledig. Verken toåringen eller fireåringen gikk i barnehage. Fireåringen ga inntrykk av forsinket utvikling, han hadde dårlig språk og «virret» rundt i rommet. Begge de eldste barna var på vakt. Far førte ordet. Mor var passiv. På spørsmål om de var interes­sert i barnehage for toåringen og fireåringen, svarte far noe aggressivt at det trodde han ikke. Barna hadde vært i barnehagen i den kommunen de hadde bodd i, og der hadde de blandet seg i alt. De hadde til og med «trukket barnevernet inn, for liksom å hjelpe».

I dette eksemplet dreier det seg ikke om verken universelt eller selektivt forebyggende arbeid. Det er behov for indikert forebyggende arbeid, et omfattende moti­ vasjonsarbeid og differensierte hjelpeprosesser overfor både foreldre og barn. Det er sannsynligvis også behov for bruk av både den formelle og faglige autoritet som barne­vernet gir rammer for. Fremfor alt vil et tverrfaglig samarbeid være nødvendig.

Indikert forebygging – behandling – vil ikke bli tatt opp i denne boken, men jeg har drøftet det grundig andre steder (Killén, 2019).

Det vil likevel ikke alltid være noe helt klart skille mellom selektivt og indikert forebyggende arbeid. På grunnlag av den kjennskap vi har til en familie, kan vi tro at det er behov for selektivt forebyggende arbeid. I løpet av vårt samarbeid med familien kan vi bli klar over at det dreier seg om indikert forebyggende arbeid, kanskje om omfattende behandlingsbehov.

Bokens oppbygging Enten det dreier seg om universell eller selektiv forebygging, må den basere seg på den best tilgjengelige kunnskap og dokumentasjon som finnes. Denne boken beskriver differensierte måter å forebygge på og gir et forskningsforankret forståelsesgrunnlag for det ansvaret vi alle har for å forebygge. For å kunne forebygge 27

Barndommen varer i generasjoner.indd 27

06.06.2019 08:51:49

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

vanskelige omsorgsgiver–barn-forhold, omsorgssvikt, psykiske problemer og atferdsproblemer må vi ha kunnskap om de prosesser som er gode, og som fører til «god nok» omsorg og psykisk helse. I dag vet vi at barndommen begynner ved unnfangelsen. Både alkohol og voldelige situasjoner som utløser stressreaksjoner hos mor, påvirker fosteret (Olofsson, 2003; Zeanah, 2007; Getz et al., 2011; Kirkengen & Næss, 2015; Larsen, 2018).

Vi må ha kunnskap om de prosesser som hindrer utviklingen av «god nok» omsorg, slik at vi kan modifisere dem. Her står selvfølgelig foreldre–barn-forholdet sentralt.

Det handler om å styrke dette. Et godt foreldre–barn-forhold er en beskyttelse overfor både aktuelle og senere belastninger. Det har vi trodd lenge, men nå vet vi det.

Det er lenge siden de viktigste foreldrefunksjonene ble dokumentert (Killén Heap, 1988; Killén, 2015). Det er først i de senere tiårene at vi har fått mer anvendbar kunnskap om foreldre–barn-forhold og de faktorene som påvirker det. Det gjelder kunnskap om samspill, tilknytning, hjerne- og traumeforskning, de prosesser og mekanismer som bidrar til at barndommen begynner ved unnfangelsen og varer i generasjoner. Det handler om foreldrenes «indre arbeidsmodeller av barnet», dvs. deres oppfatning og holdning til barnet – og deres evne til mentalisering, dvs. deres evne til å holde barnet i sin bevissthet.

Dette forståelsesgrunnlaget behandles i del I. Kapittel 1 tar for seg hva et «godt nok» foreldreskap innebærer og de foreldrefunksjoner det forutsetter. Kapittel 2 omhandler foreldre–barn-samspill og hvordan hjernens utvikling er avhengig av dette samspillet. Et sentralt tema i forståelsesgrunnlaget er også tilknytning. Dette behandles i kapittel 3. Det dreier seg om det forståelses- og relasjonsbaserte arbeidet som denne boken handler om. Eller som Bjørndal (2009) formulerer det: kunnskapsbaserte og brukersentrerte tjenester.

For å kunne drive forebyggende arbeid har vi behov for å ha kunnskap om de ulike forhold som kan forstyrre foreldre–barn-samspill og -tilknytning der omsorgen ellers er god nok. Dette tas opp i kapittel 4.

Det vil skje at helsesykepleiere og annet helsestasjonspersonale står overfor situasjoner som vekker alvorlige bekymringer, og hvor det vil være behov for samarbeid med barnevern og psykiatri. Disse temaene behandles i kapittel 5.

28

Barndommen varer i generasjoner.indd 28

06.06.2019 08:51:49

INNLEDNING

Denne boken tar ikke sikte på å presentere enda en ny modell. Vi har kjennskap til en rekke manualiserte tilnærminger, og disse har inspirert mange. Denne boken formidler ikke én manualisert tilnærming. Den formidler derimot hvordan en arbeider forebyggende ut fra et differensiert forståelsesgrunnlag. Foreldre er ulike, barn er ulike, familier er ulike, nettverk er ulike, grupper er ulike – de har ulike ressurser og problemer. Det er behov for differensierte tilnærminger. Forebygging handler om både å avhjelpe aktuelle problemer og lidelser og å forebygge langtidskonsekvenser. Boken presenterer de nødvendige ingredienser/elementer som settes sammen på ulike måter, og skreddersys til enkeltfamilier, grupper og nettverk.

De modeller som har sett dagens lys de siste tiårene årene, både manualiserte og andre, har alle noe å bidra med til en differensiert tilnærming til forebygging (Muir, Lojkasek & Cohen, 1999; Marvin et al., 2002; Rye, 2002; Sanders, Cann & Markie-­ Dadds, 2003a, b; Hafstad & Øvreeide, 2004; Ogden et al., 2005; Olds, 2007). Det må imidlertid ligge en forståelse til grunn, ellers kan det lett bli «God dag, mann! Økseskaft».

I del II behandles den differensierte tilnærmingen til forebyggende arbeid med henholdsvis foreldrene, tidlig foreldre–barn-samspill og tilknytning samt forebyggende arbeid overfor barna. Dette introduseres i kapittel 6 der ulike inngangs­porter til forebyggende arbeid presenteres. I kapittel 7 behandles den helhetlige, differensierte tilnærming til forebyggende prosesser, og i kapittel 8 behandles selektivt forebyggende prosesser.

Samarbeidet med foreldrene representerer ulike utfordringer for ulike profesjoner.

Vi klarer ikke å hjelpe alle der det er nødvendig for at barnet skal få en god nok omsorgssituasjon.

Men det er som nevnt ikke bare foreldre som er omsorgspersoner for sine barn. Det gjelder ofte også familiens nettverk. Personalet i barnehagen, småskolen, i SFO og i andre barne- og foreldre–barn-institusjoner har også omfattende omsorgsfunksjoner overfor barna. De tilbringer til tider flere av barnets våkne timer sammen med barna enn det foreldrene har mulighet for. Disse omsorgspersonenes forhold til barna er viktig for barnas trivsel og utvikling. Det er av stor betydning at de profesjonelle omsorgsgivere blir i stand til å være gode samspillspartnere og tilknytningspersoner for barna. Forebyggende arbeid overfor barna behandles i kapittel 9.

Både foreldres og barns nettverk har stor betydning i forebyggende arbeid. Det er 29

Barndommen varer i generasjoner.indd 29

06.06.2019 08:51:49

BARNDOMMEN VARER I GENERASJONER

vesentlig at vi bestreber oss på å skape sammenhenger mellom omsorgen hjemme og i de institusjonene utenfor hjemmet hvor barn tilbringer mye tid (Killén, 2017a).

Dette behandles i kapittel 10.

I del III kapittel 11 gis en kort innføring i forutsetningene for godt forebyggende arbeid, kompetanse, faglig veiledning, konsultasjon og tverrfaglig samarbeid – forutsetningene for at den kunnskap og de ferdigheter som denne boken formidler, skal kunne integreres, tas i bruk og videreutvikles.

Gjennom bokens ulike deler belyses det teoretiske stoffet med eksempler fra praksis.

Når det gjelder hva som virker, er vår viten foreløpig noe mer begrenset. Forståelse av et fenomen kommer før handling. Vi begynner å få rikelig dokumentasjon om hva som skjer når vi ikke forebygger. Forskning på forebygging er vanskelig og krever tid og investering. Det foreligger imidlertid etter hvert solid dokumentasjon som viser oss hvilke retninger vi bør gå i. Det dreier seg dessuten om ulike tilnærminger. Med åpenhet overfor barns og foreldres signaler, nettverkets kvalitet og gode teoretisk forankrede arbeidshypoteser og differensierte tilnærminger er det sannsynlig at vi beveger oss i riktig retning. Vi må holde oss informert om erfaring og forskning som viser hvilke elementer i de ulike tilnærminger som fører frem.

30

Barndommen varer i generasjoner.indd 30

06.06.2019 08:51:49