Bli bevisst - En bok om kvalitet i barnehagen by Kommuneforlaget A/S

[start tittel]

Line Melvold (red.)

BLI BEVISST En bok om kvalitet i barnehagen

Kommuneforlaget

bli bev_book.indb 1

17.02.2015 13:34

[start kolofon]

© 2015 Kommuneforlaget AS, Oslo 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagstegning og illustrasjoner: Nuria Oliu Moe Omslag: have a book Sats: have a book Trykk og innbinding: *** ISBN: 978-82-446-2256-1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Kommuneforlaget AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Kommuneforlaget AS Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Telefon: 24 13 28 50 Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kommuneforlaget.no www.kommuneforlaget.no

bli bev_book.indb 2

17.02.2015 13:34

Innhold

Prolog �� 5 Line Melvold, barnehagelærer og Marte Meo-terapeut

K a p i t t e l 1 Hvordan får du barna til å gjøre alt det der? �� 15 Eivor Evenrud, barnehagelærer

K a p i t t e l 2 «Jeg er her, altså!» �� 31 Birgitte Fjørtoft, barnehagelærer

K a p i t t e l 3 Vanskelig å være snill �� 49 Gjertrud Stigum, barnehagelærer og Marte Meo-veileder

K a p i t t e l 4 Bevissthet om barns trivsel og medvirkning i barnehagen �� 67 Thomas Nordahl, pedagogikkforsker og professor

K a p i t t e l 5 På vei til kraftfull ledelse �� 83 Styrere i kommunale barnehager i Øvre Eiker

Epilog �� 99 Line Melvold, barnehagelærer og Marte Meo-terapeut

Litteratur �� 109 Forfatterne �� 111

bli bev_book.indb 3

17.02.2015 13:34

«Min katt ser på stjernene , den ...»

bli bev_book.indb 4

17.02.2015 13:34

Prolog Line Melvold, barnehagelærer og Marte Meo-terapeut

Øyet ser alt, men ikke seg selv. Nordisk ordtak

Det har allerede gått en liten stund siden boka Bli berørt kom i hendene på dere barnehagefolk. Jeg er mer enn glad for at vi tok sjansen på en bok med en tittel som appellerer til det varme og nære i pedagogikken. Det virker faktisk enda riktigere nå i disse dager da det profesjonelle skjønnet og evnen til å vurdere ulike situasjoner trues med forenklede metoder og standardiserte formler som skal fungere på alle barn og føre til høyere kvalitet i barnehagen. Samtidig er det ikke nødvendigvis metodene eller formlene som truer kvaliteten i barnehagen og barnas mulighet til å utvikle seg i eget tempo og i tråd med egen personlighet. Det kan også være ubevisste, inngrodde praksiser som gjør at barn ikke får muligheten til å oppleve meningsskapende erfaringer i barnehagen:

bli bev_book.indb 5

17.02.2015 13:34

BLI BEVISST

Even er 3,5 år og allerede en bekymring for noen av personalet i barnehagen. Han er sjelden i ro: løper fra aktivitet til aktivitet, søker utfordringer, lager mye lyd og utfordrer en del av de uskrevne reglene i hverdagen. Å stå og vente på trappa til en voksen er ferdig med å kle på seg, har aldri vært noe alternativ for Even. Han er høyt og lavt og ofte høres latterkuler og sangstrofer fra toppen av klatretreet. «Hvordan skal det gå med han på skolen? Hjelpes meg!» uttaler en av personalet med et sukk. Det er februar, og tiden er inne for å lage svarte katter. Svarte katter er et kjent begrep i mange barnehager, og denne barnehagen er intet unntak. Det klippes og limes rundt bordet, og Even konsentrerer seg om å få festet øynene på toppen av kattens hode. «Min katt ser på stjernene», er forklaringen når en av de ansatte lurer på om han har satt dem feil. Even vet nøyaktig hva han holder på med. Problemene starter når de skal lage hale. Den ansatte forklarer at halen skal se ut som en spiral, og de skal klippe rundt og rundt i en sirkel slik at kattene får fine haler når de henges opp i taket. Even blir stille. Ser på de andre. Han nekter å lage en sånn hale. Han har aldri sett en ekte katt med en sånn hale. Nei, han vil lage sin egen vri på denne halen. Personalet ser på hverandre. Hvorfor kan han ikke bare lage en som er lik de andres? Hvorfor er det alltid Even som må gjøre noe som er spesielt og annerledes? Nå er bok nummer to i serien her, og denne gangen altså med tittelen Bli bevisst. Av og til har jeg tenkt om det i det hele tatt er mulig å la seg berøre uten bevissthet, men etter hvert som jeg har lest mer og lært

bli bev_book.indb 6

17.02.2015 13:34

Prolog

mer om bevisstheten, vet jeg at det er absolutt mulig. Det fordrer selvfølgelig at du er pålogget, men refleksjonen over hvorfor du blir berørt av noe, kommer gjerne i etterkant. Opplevelsen av og ivaretagelsen av denne spontane og ekte følelsen av å bli berørt, er derfor helt avhengig av bevissthet. Å bli berørt er ikke nok til å forstå eller endre pedagogisk praksis. Opplevelsen må flytte seg fra den emosjonelle erfaringen og over til bevisstheten og tankene om hvorfor man lar seg berøre eller eventuelt provosere. Dette er bakgrunnen for tittelen på boka, og jeg vil gjerne presentere et nytt begrep som jeg kaller bevissthetslupen. Det er ikke noe nytt i forhold til hvordan dere allerede jobber, vil jeg tro, men istedenfor å bruke betegnelsen refleksjonsspørsmål har vi valgt uttrykket: å sette noe under bevissthetslupen. Dette er en nødvendighet hvis man skal gå fra synsing til faglig argumentasjon. I slike sammenhenger liker jeg godt spørsmålene:

er en tanke bedre enn en annen? · Når · Hva er alternativet (til den praksisen vi har akkurat nå)? En ansatt sukket oppgitt etter en krevende «ha-det-situasjon» med et barn på tilvenning der moren aldri så ut til å ta motet til seg for å gå. «Er det slik at du tenker at jeg skal være bevisst enhver ting jeg sier og gjør i enhver situasjon?» spurte hun den pedagogiske lederen sin etter at moren hadde gått. Den ansatte sa at hun følte seg observert og vurdert av mammaen. Den pedagogiske lederen svarer i sin tur opp med et nytt spørsmål: «Hva synes du er alternativet?» Det kan være fascinerende å være bevisst hva man lar seg bli berørt av i det pedagogiske arbeidet, fordi det går sånn i dybden på egne verdier og holdninger til barn, og det styrer videre de ulike valgene vi tar i relasjonene til barna. «Bevissthet er en merkelig egenskap: på en måte er den alt hva livet dreier seg om, men samtidig noe

bli bev_book.indb 7

17.02.2015 13:34

BLI BEVISST

svevende og ubeskrivelig», skriver Bjørn Grinde (2014, s. 7). Han skriver også om kroppens og hjernens behov for å slippe unna bevissthetens mas, for å få muligheten til å rydde i nervebanene og oppdatere hukommelsesarkivet. Dette behovet skal selvfølgelig ikke ivaretas på jobb, tenkte jeg da jeg leste det.

Even klipper og ordner. Fornøyd med sin egen spesielle hale. Ingen av de andre barna ser ut til å reagere på at hans hale er annerledes, før et barn spør: «Får vi lov til å velge selv hvordan halen skal være?» Personalet ser på hverandre. Det blir en rar stillhet. Ingen er helt sikre, ser det ut til. «Ja, dere kan jo det da, MEN den halen du har laget, er jo veldig fin den da, Jenny.» «Jammen Even sin er mye mer spesiell. Jeg vil også ha en som er min egen.» Og slik ble det dette året. 18 forskjellige haler. Fordi Even gjorde slik han syntes var best. For ham. Min refleksjon over denne situasjonen er at personalet vet hva som er barnets beste, vet at det er riktig å la Even klippe og ordne sin egen katt. Utfordringen sitter mer i kroppen og i vanene, og kanskje i det lettvinte når alle barn gjør likt. Holder seg innenfor ramma. Være som de andre. Være lik. I denne boka kan dere lese fem ulike kapitler som tar for seg bevisst pedagogikk (hvis jeg kan uttrykke det på den måten): Eivor Evenrud skriver i velkjent og praksisnær stil der hun påpeker at variablene i barnehagen er så mange at vi aldri kan få et helt riktig bilde av hva barnehagen inneholder og bør inneholde. Vi vil og kan uansett aldri få en metode, et verktøy eller et pedagogisk

bli bev_book.indb 8

17.02.2015 13:34

Prolog

opplegg som virker for alle eller fanger opp alt, skriver hun. Eller som i fortellingen med Even: Barn vil aldri selv ha lyst til eller ha glede av å lage noe som er helt likt det alle de andre lager, og som på toppen av det hele er bestemt av en voksen. Hvis det er en kultur i barnehagen som oppfordrer barna til å lage sine egne versjoner av ting, vil de velge det. Eller som ei jente så genialt forklarte: «De voksne har bestemt at vi barna er helt enige i at det er artig med sånn ART. Da prøver jeg å finne ut hva den voksne vil at jeg skal svare.» I motsatt ende av nysgjerrighetsdimensjonen finner vi kjedsomheten, skrev jeg i Bli berørt. Skal vi med full bevissthet gå inn i en barnehagetradisjon som fører til kjedsomhet? Tanken er tappende. «Jeg er her altså!» er tittelen på kapitlet til Birgitte Fjørtoft. Hun skriver varmt og tankefullt om etikkens nærvær eller fravær i de mange situasjonene vi deler med barna hver dag. Hun skriver blant annet at hun tror den eneste måten hun kan åpne opp for barnas væren på − for deres måte å være i verden på og for at barna skal få oppleve at det er rom for dem sånn som de er − er ved å hele tiden jobbe med å bli kjent med seg selv; ha en bevissthet for profesjonen, kan være en annen beskrivelse.

Hvem er du i situasjoner der du ikke helt vet hva du skal gjøre, og hvordan påvirker dette barna du har rett foran deg? En vikar kom fortvilet til en annen ansatt og var usikker på hva hun skulle gjøre med et barn som ikke ville roe seg. Pappaen hadde kjørt sin vei, og vikaren visste at han skulle være på jobb i fire uker uten å være hjemme. Dette hadde foreldrene ikke fortalt barnet sitt, men som vikaren sa: «Det vet barnet, og nå vil han ha smokk. Men det er langt ut i oktober, og vi ble enige på forrige avdelingsmøte at vi må kutte ned på smokkbruken. Hva gjør jeg nå?» Hvilken bevissthet har vi til reglene vi lager på møterommene? Hvor stor plass får etikken i avgjørelsene?

bli bev_book.indb 9

17.02.2015 13:34

BLI BEVISST

Gjertrud Stigum møter mange barnehageansatte i sin jobb som Marte Meo-veileder. Hun forteller om noen av sine erfaringer i kapitlet «Vanskelig å være snill», der hovedfokuset er at det vi bevisstgjør oss på og fokuserer på, blir det mer av. Hun beskriver også viktigheten av å gå bak adferden og forstå mer av det som skjer med barnet, heller enn å sette alle kluter inn for å endre på barnet. Det er omgivelsene som må se seg selv i speilet. Hun har muligheten til å bruke mye video i arbeidet sitt, og på denne måten fanger hun opp mange av de verdifulle øyeblikkene som kan gå oss hus forbi i en hverdag der mange ting skjer på en gang.

Situasjonen med Even og de svarte kattene settes i et interessant perspektiv når vi leser Thomas Nordahls kapittel «Bevissthet om barns trivsel og medvirkning i barnehagen» om forskning om barn og trivsel i barnehagen. Han viser til en studie der barn er informanter. Resultatene viser at guttene opplever sitt forhold til de voksne som markant dårligere enn jentenes. Det viser seg blant annet at jentene blir oftere trøstet av voksne enn det guttene blir (s. 47). Det er noe å være seg bevisst, er det ikke? Også han understreker at god kvalitet i barnehagen er viktig både for barnas trivsel og læring og av hensyn til deres videre læring og utvikling i utdanningsløpet. Dette synes å være viktigere enn å fokusere snevert på standardnormer for barnehager, hevder han. Hvis denne forskningen med barn som informanter skal føre til at barn opplever mer medvirkning i egen hverdag, må vi i alle fall gjøre oss kjent med resultatene og ta inn over oss at faktisk ikke alle barn trives i barnehagen. Det viser seg også at foreldre er mer fornøyd med barnehagen enn det noen av barna er, og det er jo et paradoks i seg selv. Avslutningsvis har en gruppe styrere beskrevet en prosess der de fant frem til egne og hverandres styrker ved å jobbe med personlig og faglig ståsted over en lengre periode. Ved å tørre å uttrykke usikkerhet og sette ord på de overveldende følelsene som noen

bli bev_book.indb 10

17.02.2015 13:34

Prolog

ganger kan ta tak i en styrers kropp og sjel, ble det enklere å forstå hva som var årsaken til disse følelsene. Hverdagen kan fort ta overhånd når oppgavene er mange og sammensatte, og hvis man ikke setter av tid til å tenke gjennom «hva driver jeg med?» og «hvor er barnehagen på vei?», vil det kunne resultere i en hverdag preget av «snu bunken»-rutiner, få dagene til å gå opp og overleve de mange påleggene som kommer ovenfra. Med andre ord: energilekkasjer.

Even har fått med seg to av de andre barna på basen til å leke «se-hvor-lange-bein-strømpebuksa-mi-kan-få». De tre guttene ler av hverandre og går rundt og etterligner Langbeins karakteristiske latter mens strømpebuksa henger og slenger både her og der. En ansatt kommer fra pause og inn der hvor de tre guttene befinner seg, og uttaler med høy og skingrende stemme: «Men strømpebuksene blir jo ødelagte, og det er et fryktelig leven her!» Guttene stopper opp og ser på den ansatte. Hun virker litt fortumlet over hele situasjonen, og kanskje ikke minst over seg selv og sitt eget utbrudd. Hun ser på guttene og smiler. Så begynner hun å le Langbeinlatteren hun også … Guttene legger seg på gulvet og ler høyere enn noensinne. «Vet dere gutter, da jeg var liten, hadde vi noe på barne-tv som het Pompel og Pilt. De var noen snålinger egentlig. Nå begynte jeg å tenke på dem når jeg var så sur mot dere. Da tenkte jeg: ’Observere, reflektere, reparere.’ Unnskyld at jeg var så høy i stemmen, dere. Jeg tenkte meg ikke om jeg. Jeg har ikke tenkt til å bli en sånn voksen som dere synes er ei sur kjerring.» Nå lo guttene enda mer.

Denne ansatte har selvinnsikt og selvironi. I tillegg har hun ingen vanskeligheter med å be om unnskyldning når hun har gjort noe (ubevisst) mot barna som ikke var bra. Det krever relasjonelt mot og bevissthet rundt hvordan eget syn på barn og barns væren i verden kommer til uttrykk i slike spontane situasjoner. Når små barn

bli bev_book.indb 11

17.02.2015 13:34

BLI BEVISST

forstår at de må bli «likere» andre for å passe inn, må vi voksne være klar over at vi kan stå i fare for å forfordele barn som er lik oss selv. Det viser seg at vi mennesker allerede fra vi er 5–6 måneder gamle, foretrekker personer som er lik oss selv og som liker det samme som oss. Selv trivielle ting som hvilken frokostblanding et barn har med seg i barnehagen og hva pålegget på skiva er: «Vi har leverpostei på maten, så da kan vi leke sammen.» Lik farge på sokker eller votter kan ha stor betydning for hvordan barn danner vennskap og knytter gode bånd.

Vår yngste datter byttet barnehage i en alder av 3 år. Da hun hadde vært der i en uke, satt hun med en alvorlig mine ved middagsbordet. Hun hadde liten matlyst. Vi foreldrene visste at overgangen til ny barnehage var en tøff opplevelse, og hun hadde forlatt sin aller beste venn, Philip, i den andre barnehagen. Vi satt i stillhet før hun sa: «Selv om jeg ikke leker med Hello Kitty og sånn, trur jeg nok vi må kjøpe en sånn leke. Da kan det hende at Kristin har lyst til å bli venn med meg.» Bowlby poengterte allerede i 1973 at for et lite barn finnes det ingenting verre enn å bli forlatt og overlatt til all verdens farer og til sin egen uregulerte affekttilstand uten sin primære omsorgsperson til stede. Slike opplevelser kan være like kraftfulle som å miste en man elsker, hevdet han (Wenneberg 2011, s. 35). Dette må vi ha et bevisst forhold til når vi tar imot alle barna som suser inn over dørstokken i landets mange barnehager. Det er en påkjenning og en enorm overgang som vi må ivareta på en etisk væremåte. Vi er våre relasjoner, skriver Tor Wenneberg (2011). Å bli forlatt kan ha mange dimensjoner. Å bli forlatt kan for et barn være å ikke bli sett, hørt og forstått, eller med andre ord ikke bli regnet med eller høre til. Kulturen i barnehagen må derfor være slik at alle føler at de hører til uansett annerledeshet, meninger og væremåte.

bli bev_book.indb 12

17.02.2015 13:34

Prolog

Even sitter og iakttar kattene som henger på rad og rekke. De to kompisene hans setter seg ved siden av ham. Alle tre ser på kattene som henger på rad og rekke. Even snur seg til den ene ansatte som holder på å rydde i alle papirene på et skatoll i nærheten. «Lise! Lise! Hvorfor lager vi egentlig svarte katter?» «Jommen det er en lang tradisjon det her i barnehagen! Vi lager alltid det når det er karneval.» «Ja, men hvorfor gjør vi det, liksom? Hvorfor må vi ha svarte katter når det er karneval?» «Jommen det har vi alltid det, Even. Se så fine de er. Og foreldrene deres synes det er stas når dere tar de med hjem.» «Ja, men jeg skjønner ikke hvorfor akkurat katter. Hvorfor ikke en hest? Eller hund? Eller snegle? Og hvorfor må katten være svart?» Den ansatte smiler forsiktig mens hun sier: «Du Even, du Even, jeg har sannelig ikke noe godt svar til deg, jeg. Dette må vi undersøke nærmere.» «Jeg tror jeg kunne vært en svart katt med øynene oppe på hodet, for jeg liker å se på stjernene. Da ser jeg liksom hele taket på verden. I alle fall noen ganger når det er mørkt. Kanskje det er derfor jeg må lage katter», prøver Even seg …

Hva fyller vi hverdagen med i barnehagen, og hvorfor? Hvordan er du i dette arbeidet, og hvilke spor setter du hos de mange barna du møter på din vei? Med håp om Langbeinlatter og Pompel og Pilt-setninger ønsker jeg deg god lesning. Husk:

Det du blir bevisstgjort, kan vi ofte gjøre noe med. Det vi ikke får bevisstgjort, gjør alltid noe med oss! Gordon Johnson

bli bev_book.indb 13

17.02.2015 13:34

«Har vert på tur ...»

bli bev_book.indb 14

17.02.2015 13:34