Se meg, jeg vil leke av Terje Melaas by Kommuneforlaget A/S

Terje Melaas

Se meg, jeg vil leke!

Kommuneforlaget

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Kommuneforlaget AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Kommuneforlaget AS Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Telefon: 24 13 28 50 Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@ kommuneforlaget.no www.kommuneforlaget.no

Til min gode venn Steinar Eriksen En dag skulle det visst bli slik at ingenting var som før. Jeg vil ikke si jeg har lært så mye av dette. Men av og til, Steinar, av og til, skjønner jeg litt mer av hvor viktig det er å leve. Og i livet er leken.

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kapittel 1 Barn vil leke! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lek – et usynlig arbeid? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Læring og ytre motivasjon i fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lek og indre motivasjon i fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Den lekende voksne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barn vil leke enda mer! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2 Lekerabling er initiativ til å starte lek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lekerabling er en ressurs for de voksne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lekerabling er risikabelt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barn har intensjoner som du må tolke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forståelse av lekerabling får konsekvenser for kamp-rablinger . . . . . . . . . . Forståelse av lekerabling har konsekvenser for det fysiske miljøet . . . . . . . . Vi må tro på leken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 13 16 19 22 26 29 29 31 33 36 38 40

Kapittel 3 Adgangsstrategi er initiativ til å komme inn i etablert lek . . . . . . . . .

43 Hva med barn som ikke bruker adgangsstrategier? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 De yngste barnas adgangsstrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 De eldre barnas adgangsstrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46

Kapittel 4 Leketema og narrativ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

51 Leketemaer dreier seg om felles fokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Narrativ og forståelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Forventninger og profesjonalitet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60

Se meg, jeg vil leke!

Kapittel 5 Lekerutine og vernestrategi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lekerutinenes ulike stadier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å støtte etablerte lekerutiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vernestrategier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvaliteten på personalteamet støtter lekerutiner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

63 65 70 71 74

Kapittel 6 Vennskap i lekende miljøer

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 Det-som-var-glede og det-som-kommer-glede . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 «På hils» og «på lek» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 80 Organisering med bakgrunn i «på hils» eller «på lek» . . . . . . . . . . . . . . . . 82

Kapittel 7 Lekerutiner og læringsmiljøer

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Moderat grad av nye elementer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begrepsutvikling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Historier setter krav til å tenke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samtaleturer, leseferdighet og matematikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

85 85 86 87 87

Kapittel 8 Å utgjøre en forskjell i andres liv

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Leken utjevner sosiale forskjeller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Leken i hverdagssituasjonene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 92

Kapittel 9 Samarbeid med foreldre om leken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97 Mer aktive foreldre i leken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Færre forstyrrelser med foreldre på laget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100

Kapittel 10 Lekekunnskap avler lek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

105 Fra dust til klok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106

Om forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

109

Innledning Både fagfolk og forlagsbransje har i mange år etterspurt en bok om lek til alle dem som ikke har utdanning som barnehagelærer. Det er denne gruppen som ofte er mest sammen med barna i hverdagen. Når jeg bruker betegnelsen pedagogisk medarbeider, henvender jeg meg derfor til ansatte i barnehagen som enten har fagbrev som barne- og ungdomsarbeider eller til den reflekterte assistent som søker ytterligere kunnskap. Boken bygger på mine tidligere utgivelser: Improvisasjonsblikk i barnehagen – Støtte til lekende samspill (2012), Kampen om leken (2014) og Blikk for lek i barnehagen (revidert utgave 2015). Denne boken erstatter ikke disse bøkene, og mange temaer er ikke omtalt her. Likevel har den i seg noe av lekens nerve som alle ansatte i barnehagen må ha et bevisst forhold til – en grunnkompetanse for å starte, verne og videreutvikle lek. Boken er et resultat av et forsknings- og utviklingsarbeid som har pågått gjennom fem år, og der mange barnehager har satt det å støtte barn til å leke rollelek sammen i fokus. I samarbeid med forlaget har vi bestemt oss for at referanser bevisst ikke benyttes. Her viser jeg til mine øvrige bøker. Målet er å presentere en lett tilgjengelig tekst, slik at hele personalteamet kan ha et felles utgangspunkt. Da kan jeg ikke annet enn å si lykke til med lesingen. Eller burde jeg snarere si lykke til med leken? Boken er tross alt ment som støtte til den! Skien, mars 2016 Terje Melaas

Se meg, jeg vil leke! Takk I forbindelse med arbeidet med boken ønsker jeg først og fremst å rette en stor takk til alle dere barnehagefolk jeg har vært sammen med i barnehagen. Mange har tatt meg med på interessante lekereiser, helt bokstavelig og like mye i tankene. Det er dessuten slik at jeg har min faste, dyktige redaktør som jeg har blitt så glad i. Anneli står meg bi! Gjennom våre saftige diskusjoner om «forfatterstemme» og hvordan man formidler et innhold, har vi også denne gangen kommet i mål. Nok en gang har min redaktør gjort redaktørens aller viktigste oppgave – å inspirere! Alltid en stor takk til Anneli Niemi i Kommuneforlaget. Jeg hatt stor glede av min reflekterte kollega Line Melvold. Hun har bidratt til å få tittelen på boken til å svinge. Hennes omsorgsfulle støtte og pedagogiske skarphet, kommer dessuten godt med i skriveprosesser. Uten at jeg har vært oppmerksom på det, har det nok sneket seg inn noen undertoner fra en kamerat jeg setter veldig høyt. Terje Moen, som også er barnehagelærer, og jeg har mang en gang sittet og diskutert pedagogiske verdensproblemer. Takk også til mamma som lekte tog med meg rundt i hele stuen, og takk til pappa som tok meg med på jobben. Pappa er trailersjåfør. Det er hans skyld at jeg laget hull i treseteren og toseteren i sofaen – samt treseteren i spisestuen. Som barn har jeg nemlig kjørt alt som kan kjøres av trailer. Vi snakker om trailer med tralle, uten tralle, semitrailer og vanlig trailer. Jeg hadde egne nøkler, og disse stakk jeg rett og slett inn i stoffet på møblene. Hvordan skulle jeg ellers startet opp en trailer? Den avsluttende runden av et manus er krevende når den kommer i tillegg til alt annet som skal gjøres. Her er en melding til min kone Hilde Haugerød Melaas og mine tre barn: «Slapp av, nå skal vi ut på ski igjen!» Bokens oppbygging Boken er delt inn i 10 kapitler. I kapittel 1, «Barn vil leke», forsøker jeg å sette temaet lek inn i en ramme. Hvorfor må man fokusere spesielt på leken? I kapittel 2, «Lekerabling er initiativ til å starte lek», belyses forskjellige initiativ barn bruker til å vise omverdenen at de vil leke. Disse initiativene likner på det jeg i kapittel 3 kaller «Adgangsstrategi er initiativ til å komme inn i etablert lek». Begge kapitlene viser hvordan vi kan tolke barns ønsker om å leke, og hvordan den enkelte pedagogiske medarbeider kan støtte barna til å leke videre. Kapittel 4, «Leketema og narrativ», understreker en del av de forutsetningene som må være på plass for at leken skal holdes i gang og ikke ebbe ut. For eksempel er barns erfa-

Innledning ringer viktige. Hvilke erfaringer barn har, og hva de opplever sammen, er vel så sentralt. «Lekerutine og vernestrategi» er tittelen på kapittel 5. Her omtales den dype leken og betydningen av å danne små grupper barna i utgangspunktet etablerer selv. Barn i lekerutiner handler om «Vennskap i lekende miljøer». Kapittel 6 utdyper vennskapsrelasjoner i lek samt personalteamets organisering. Samfunnet har høye krav til gode læringsmiljøer i barnehagen. I kapittel 7, «Lekerutiner og læringsmiljøer», utdypes potensialet for læring i barns frie lek når de veiledes av pedagogiske medarbeidere. Til syvende og sist handler denne boken om å utgjøre forskjeller i små barns lekeliv, enten barn allerede leker mye eller lite. Målet er å ha høyt trykk på leken, slik at den enten vernes og videreutvikles eller blir startet. Kapittel 8, «Å utgjøre en forskjell i andres liv», tar for seg betydningen av å gjøre pedagogiske valg for å gi leken tid og plass. Foreldresamarbeid kan være så mangt. Etter min oppfatning er det en rekke gode grunner til å sette lek på dagsordenen i møte med foreldre. Det er dette som er utgangspunktet i kapittel 9, «Samarbeid med foreldre om leken». Siste kapittel er kapittel 10, «Lekekunnskap avler lek». Når du som leser har vært gjennom hele boken, håper jeg at jeg har fått tydelig frem hvordan kunnskap, selv i en travel hverdag, utgjør en forskjell ved at barn får muligheter til å leke sammen. Gjennomgående følger vi et personalteam som jobber i barnehagen. Teamet er ledet av Julia, pedagogisk leder. Basens team består foruten henne av barnehagelærer Roar, fagarbeider Elin og fagarbeider Christian. Slik jeg ser det, fungerer dette personalteamet svært godt og likner de barnehagene i forsknings- og utviklingsarbeidet mitt som lykkes best i å støtte barn til å leke rollelek sammen. Spørsmålet er hvorfor personalteamet lykkes så godt? Det jeg prøver å illustrere med dette teamet, er hvordan de utvikler kompetanse i fellesskap. Her er hver enkelt ansatt viktig! Ofte kan vi dynges ned av hvor dårlig ting funker. Mitt ønske er at leseren skal hente inspirasjon og mot fra alle som lykkes! Siden barnehagen stadig må forholde seg til hva ulike samfunnsaktører mener om den, og om hva som er barns beste, forsøker jeg å beskrive hvordan et personalteam kan arbeide med lek i relasjon til å prioritere. «Verdt å vite!» er satt sammen av resultater fra forsknings- og utviklingsarbeidet mitt som har pågått over en periode på fem år. Boken har en rekke fortellinger med særlig vekt på barn. Du vil møte ettåringene Fabian og Iman i forskjellige lekende sammenhenger. Det er viktig for meg å understreke at de aller yngste barna skal ha en sentral plass både i boken og i leken.

DEN DAGEN PISAUNDERSØKELSEN KOM TIL BYEN Inspirert av Gunnar Bull Gundersens dikt «Den gang skikkeligheten kom til byen» D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

sluttet ordfører , oppvekstkomité og bystyret å tro på fantasien , magien og leken .

stresset rundt med stressdressene sine og laget tress i barnehagene sine .

D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

ble virkeligheten viktigere enn fantasiverden .

T elling M an

ble viktigere enn tulling .

trodde tullinger var de som tullet

og mente leketid var unødvendig .

D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

ble leken fjernet med utdanningen og danningen erstatter med opplæringen .

M an

skulle måle og veie ,

telle tellekanter , trekanter , firkanter og bli bedre

P isainformanter

D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

ble man kantete i stilen og slurvete på leken .

M an

skulle bli så skikkelig

å dokumentere og evaluere tall og bokstaver i flere oktaver

D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

skulle man aldri huske at man hadde glemt fantasien , magien og leken .

STANDARD

var jo mantra nå

og standard skulle vi få

D en

dagen

P isaundersøkelsen

kom til byen

sluttet man å lytte med ørene sine , og ga beskjeder med de store munnene sine .

D et

ble så skikkelig at alt som ikke var fag ble overflødig .

M an

snakket , formidlet og doserte

skikkelig viktig og matnyttig

T erje M elaas

Kapittel 1

Barn vil leke! Barn over hele verden leker. Det er nesten så selvfølgelig at det kan virke unødvendig å reflektere over det.

Lek – et usynlig arbeid? At lek faktisk er en krevende del av jobben din, kan være vanskelig for folk utenfor barnehagen å forstå, og mange pedagogiske medarbeidere føler at den innsatsen de gjør for å skape gode lekemiljøer, kan bli undervurdert. Å tilbringe mye tid med barn betyr at kunnskap om hvordan barn kan støttes til å leke, er sentralt. Samtidig blir det viktig å formidle hvordan vi konkret arbeider, slik at hver og en i et personalteam kan skape forståelse hos for eksempel foreldre. Mange pedagogiske tiltak vi setter inn i barnehagen, kan virke usynlige, akkurat som om barn trives og leker med hverandre uten spesiell innsats fra personalteamet.

Første dag Den voksne sitter på utsiden av badet hvor de fire jentene leker. Selv er jeg på vei inn til en avdeling, men stanser ved siden av den voksne da hun hvisker at en av mødrene nylig har født i setefødsel, og at disse jentene har startet leken slik de pleier. Fra badet hører jeg flere av jentene stønne: «Åååh-åååh-åååh!» De fire jentene har installert seg to og to i hver sin balje. En av jentene står oppreist og sier: «Kom igjen», etterfulgt av en kort pause mens hun kikker ned på de andre. «Dere er så flinke!» Ny pause. Nå beveger jentas blikk seg til alle kanter. Kort tid etter griper jenta om et laminert ark som ligger på stellebordet. Hun holder det opp mot lyset og kikker ned på de andre en gang til. «Dette ser bra ut», sier hun og fortsetter: «Dere må presse mer så ungene deres kommer ut».

Se meg, jeg vil leke!

Dagen etter To av jentene som lekte inne på badet dagen før, passerer en gruppe barn som nylig har tatt i bruk et areal barna og personalteamet over noen uker har innredet til butikk. «Skal vi spise middag?» spør den ene jenta. I det samme kommer en gutt fra butikkleken mot dem: «Hva skal dere ha?» spør han. Jentene bestiller fisk. Gutten går mot en av de voksne som tørker benken. «Lage, lage, lage», høres fra gutten. Rett etterpå går han bort til jentene og så tilbake til den andre gruppen. Mens jentene spiser fisk, begynner blikket til den ene jenta å flakke. Da hun ser meg, sier hun: «Du har vondt i magen». Dermed kommer jeg frem til jentene og legger meg ned. «Åååh!» ynker jeg. Mens jeg ligger slik, tar jenta frem et nytt laminert ark som ligger på et av de små bordene, og på samme måte som dagen før, holdes arket opp mot lyset. Den voksne som tørker benken, legger plutselig fra seg kluten og holder hånden inntil øret. I det samme lager hun ringelyd og kikker opp mot gruppen i butikkmiljøet. «En venn av meg ligger i restauranten og trenger sykebil. Kan dere komme med en gang?» Umiddelbart høres lyden av sirener. Jeg blir hentet av den andre gruppen med barn. Her ser vi hvordan en barnegruppe får gode muligheter til frodig lek. Begynner vi å stille spørsmål om hvorfor barna får medvirke i lek på denne måten, er det nødvendig å trekke frem en rekke faktorer som kjennetegner kvaliteten på den enkelte voksne og på hele personalteamet som jobber i barnehagen. Umiddelbart ser vi at fortellingen viser hvordan leken får tid og plass. For eksempel henger jentenes lek sammen med hvordan de lekte dagen før. Den andre dagen skjønner vi hvordan barna i butikkmiljøet har brukt flere uker til å planlegge leken ved hjelp av personalteamet. I det hele tatt er barna både selvstendige og kreative i leken. Gutten som er servitør for jentene, leker i to forskjellige leker samtidig. Barna leker med andre ord mye! Personalteamets rolle er av vesentlig betydning. Først og fremst respekterer de at lek er selve begrunnelsen for hvorfor barn går i barnehage, og dermed gir leken tid og plass. Men det handler også om hvordan barn støttes direkte i leken og utenfor leken. Uansett hva vi gjør, enten det handler om fri lek, måltid eller samlingsstund, dreier alt seg om lek i en eller annen forstand. Kommentaren er hentet fra en pedagogisk medarbeider som har jobbet med lek som tema i en barnehage over en fem årsperiode. Hun understreker at tidligere tok

Kapittel 1 Barn vil leke de leken for gitt. I tillegg har de måttet tydeliggjøre overfor foreldre og myndigheter hvordan barns frie lek samtidig kan føre til et godt miljø med tanke på de store ordene læring, danning, medvirkning og demokrati. Ganske ofte føler vi at vi må slåss på lekens vegne. Mange vil ta fokus bort fra leken, akkurat som om den ikke er viktig nok! Slik jeg ser det, må vi ta et tilbakeblikk på historien for å skjønne vår egen tid.

Litt historikk Husker du nittitallet? Det kommer selvsagt an på hvor gammel du er, men det er viktig å være oppmerksom på at det skjedde en stor endring for både barnehagebarn og personalteamene i barnehagen i dette 10-året. Seksåringene skulle nemlig ikke lenger gå i barnehage. De skulle inn i skolen! Fagfolk og politikere var opptatt av «det beste» fra barnehagen og «det beste» fra skolen. Slik ble det sagt. Hva som var best, ble aldri diskutert særlig grundig. Men formuleringene var såpass spiselige og diplomatiske at en del av oss mente vel at når noe «er best», må man være for. Det man var for, handlet om å senke alderen for skolestart. Dermed kom seksåringene inn i skolen. Og det beste med det var at noen formulerte at i kategorien som het «best», lå begrepet «lek». I dag vet vi at lek har liten plass i skolen. Altså kan man tolke det dit hen at det de voksne i barnehagen fokuserte på, ikke var spesielt bra. Lek ser ikke ut til å være fint nok eller bra nok, og det har slettes ikke blitt lettere å fokusere på lek etter at skolen har kuttet det ut. Det påvirker sånne som oss det, vet du. En pedagogisk medarbeider forteller meg dette. Hun har jobbet i barnehagen i mange år, men syns hverdagen er mye mer stressende nå da barnehagen skal romme så mye mer enn lek. Vi holder oss på nittitallet en stund til. For noen i fagmiljøet hevdet at seksåringene kjedet seg i barnehagen, noe som i seg selv var et argument for å overføre seksåringer til skolen, sa de. Da var det noen andre fremragende fagpersoner som stilte kritiske spørsmål: Kanskje var det feil å møte tradisjonelle skoleaktiviteter ut fra at barn kjedet seg?

Se meg, jeg vil leke! Disse fagpersonene mente at en del barnehager laget førskoleaktiviteter som minnet om «skoleaktiviteter». Hva med å støtte barns lek slik at den ble enda mer spennende, fremfor å lage «skoleaktiviteter?»

Vår egen tid Vi går over til vår egen tid. Nå har vi tatt leken tilbake! Etter at det er satset skikkelig på lek i flere år, er nå selve leken hele hensikten med hvorfor vi er på jobb. Dessuten er vi mye flinkere til å sette ord på hvordan vi hjelper barn til å leke lenge, og hvilken verdi dette har for barnas utvikling. Foreldrene har også fått opp øynene for det som skjer i barnehagen. Og vi voksne er stoltere av den jobben vi gjør i hverdagen, uten at det nødvendigvis heter noe spesielt som for eksempel prosjekter og sånn. Kort sagt handler denne boken om å følge opp de kritiske røstene fra nittitallet. De var forut for sin tid. Det har jo ikke bare blitt mindre lek i skolen. Den norske barne hagen har utviklet seg i samme retning. Det er imidlertid mange forhold som truer barns muligheter til å leke. Åpenbare faktorer kan være nedsatt helse, krig, terror og mennesker på flukt. Her er det med andre ord fravær av forutsetninger som frigir overskudd til lek. Men barns lek kan være truet selv om alle de overstående faktorer er fraværende.

Læring og ytre motivasjon i fokus Myndigheter i en rekke land fokuserer på barns muligheter til å lære grunnleggende ferdigheter som for eksempel språkforståelse i tidlig alder. Det finnes en rekke gode argumenter for dette. Alle barna på basen er i samlingsstund. De er akkurat ferdige med å lese en bok med mange bilder, og Signe (5 år) blir fra seg av begeistring da hun kikker på det siste bildet. Det er jo en ost! Og selv om Signe har vært i Kroatia en hel sommer og badet hver dag, er det ingenting som kan måle seg med osten. Selve høydepunktet med Kroatia var jo en ost. Akkurat nå skjønner Signe at hun har en vanvittig god historie å fortelle! «Vet dere hva?» Mens Signe tar ordet, begynner Ichna og Amedh å trykke hverandre på skuldrene. «Signe vil fortelle noe!» Den voksne forsøker å få øyekontakt med Ichna og Amedh. Den voksne vil ikke kjefte på dem. Hun vet at de har sittet i samlingsstunden

Kapittel 1 Barn vil leke og forsøkt å konsentrere seg om boken. En bok som fenger mange av de andre barna. Men Ichna og Amedh kan umulig forstå hva det dreier seg om. Mens Ichna og Amedh stadig trykker på hverandre, hever Signe stemmen. Noen vil nok oppfatte henne som litt veslevoksen. Andre vil si hun er en liten skuespiller. I alle fall reiser Signe seg opp og går mellom Ichna og Amedh og holder vennskapelig rundt dem. «Hør her!» Og nå hører alle på Signe. «Mamma og pappa skulle åpne kjøleskapet». Alle hører fortsatt. «Altså før vi skulle bade – for det var jo sommer og veldig varmt, og så var det jo i Kroatia». Nå kan ikke Amedh være stille lenger. Siden Signe holder en hånd på skulderen hans, kan han jo både trykke litt på henne og Ichna samtidig. Trykk! «Nei, nå må Amedh være snill gutt», sier Signe og smiler hjertelig til ham. Blikket hennes stråler på en slik måte at hun gjerne vil at Amedh skal betrakte hennes historie som en gave. «Vet du hva et kjøleskap er, Amedh?» Mens Amedh trykker enda litt mer, er det en rekke andre barn som velvillig svarer på hva et kjøleskap er. De kan, blir det sagt, være store og små. Faktisk er det mange kjøleskap som ikke likner kjøleskap, rett og slett fordi de ser ut som vanlige kjøkkenskap. Og kjøkkenskap og kjøleskap er forskjellige skap. Dermed hevdes det at kniver og gafler, altså skapet med bestikk, er et annerledes skap enn kjøleskap. Dessuten er det romtemperatur i skapet med bestikk. I kjøleskapet må det jo være kaldt, og derfor bruker man strøm. «Vi har svalskap!» Når ett av barna i førskolegruppen sier dette, kan ikke Ichna og Amedh annet enn å fnise. Selv Signe må gi opp å få deres oppmerksomhet. Derfor stiller hun seg i midten: «Hør her!» Signe smiler til dem som ser på henne. Hun vet at hun snart skal få mange til å le: «Den ene osten i kjøleskapet luktet så vondt. Derfor luktet det fis i hele rommet da vi åpnet kjøleskapet». Begeistringen er stor, tenkt at det virkelig dunstet av fis – først i kjøleskapet og så i hele rommet. Tenk om hele Kroatia luktet fis? I det samme ble Fise-Kroatia funnet opp – for en fryd! Signe gjentar «fis» og kikker smilende på Ichna og Amedh. «Fis», sier hun en gang til og holder seg for nesen. Ichna og Amedh kikker på Signe før de begynner å trykke seg selv på nesen.

Se meg, jeg vil leke! Som vi ser, er språket en vesentlig forutsetning for å forstå. Vet man for eksempel hva et skap er, er det lettere å finne assosiasjoner til andre typer skap. Slik handler dette om å forstå hva begreper betyr. Vanskeligere er det å oppfatte sammenhenger. For eksempel at det i et skap er en vond lukt som kan sveve ut i et rom. Og enda verre er det å relatere til selve årstiden, nemlig sommerferien. Slik handler dette både om begrepsforståelse og sammenhenger i tid og sted, noe som i sin tur påvirker trivsel og glede. Selv om Signe og den voksne ser ut til å være opptatt av å inkludere Ichna og Amedh, ser vi at mangel på forståelse også kan virke ekskluderende. Derfor er det med andre ord slett ikke underlig at myndigheter i en rekke land er opptatt av barns læring og språkferdigheter. Jo bedre grunnlag man har i tidlig alder, desto bedre rustet er man siden i livet til å lære mer. Det er imidlertid mange måter å bidra til at barn lærer på. Norge har utviklet seg i retning av den pedagogikken som utøves i land som for eksempel Storbritannia og Frankrike. Denne utviklingen kan handle om å legge større vekt på trening av faglige ferdigheter gjennom prosjekt- og temaarbeid – mer enn vekt på barns frie lek. Her kan lekbetonte arbeidsmåter være viktige. Når noe er lekbetont, innebærer det å hente elementer fra lek inn i en læringsstyrt aktivitet. Hvert barn som kommer frem til flippoveren, tar på seg bokstavhatten etter at ordensbarnet har slått i rektangelet. Nå er tiden inne for å velge mellom sirkel eller kvadrat som skal tegnes for å ramme inn de forskjellige lydene i ordet. Dette er et eksempel på en situasjon barn kan ha både glede og nytte av. Likevel er aktiviteten ledet av voksne med mål om å kjenne igjen lyder på forskjellige bokstaver og anvendelse av matematiske begreper. Elementer vi kjenner fra leken, blant annet en rekvisitt som bokstavhatt, kan bidra til å skape høy motivasjon slik at læringsutbyttet styrkes. Alt dette er eksempler på lekbetonte virkemidler hvor formidling av kunnskap står sentralt. Måten det blir gjort på, er en form for ytre motivasjon. Det vil si at voksne forsøker å lokke barna inn i en aktivitet som skal styres av de voksne. De avslutter førskolegruppen på vanlig måte etter at de har klippet ut et femtall og limt tallet oppå hver sitt kort med fem seigmenn. Nok en gang skal de legge seg på gulvet og forme et tall, som i dag er fem, med kroppen sin. Jarle gidder ikke, noe han mumler høyt nok til at det høres. Den voksne overser kommentaren og skryter av dem som ligger på gulvet. «Flott femtall», sier den voksne. «Hæ?» Barna kikker spørrende på den voksne. «Vi bare ligger sånn, vi», sier de i munnen på hverandre før de ruller rundt på mattene. «Og nå ruller vi».

Kapittel 1 Barn vil leke Hva barn i realiteten lærer, er alltid vanskelig å si noe sikkert om. Hvorvidt barna holder motivasjonen oppe eller bare deltar for å gjøre den voksne fornøyd, er også viktige spørsmål å stille. Uansett kan det ligge en fare for at barn blir umotiverte og til og med erfarer at læring er kjedelig.

Lek og indre motivasjon i fokus Norske barnehager er kjent for å avsette mye tid til lek. Men er det nødvendigvis det samme som kvalitet? Det kommer an på.

Inne «Ja, vi er veldig opptatt av at barna skal få leke fritt, altså – og så er det jo så mye læring i lek», sies det fra personalet. Flere av barna går rundt fra rom til rom, stopper opp i grupper av andre barn og går videre. Innimellom tildeles de vandrende barna små roller. I korte sekvenser om gangen spiller disse barna de kjedeligste rollene, men det er roller som er helt nødvendige. For eksempel hunden som eieren skal lage mat til. Men da må hunden ligge i hundehuset sitt og ikke gjøre annet enn å bjeffe – når eieren vil at det skal bjeffes. Så er det alle som skal kjøpe. De som skal stå på den andre siden av disken og fortelle hva de vi ha, slik at de bak disken kan gjøre de interessante tingene: Rydde varer på plass, ta imot penger og fremfor alt oppdage folk som stjeler! Ikke minst er det bruk for elever når det skal lekes skole. Barna som vil leke lærere, ønsker mest av alt at elevene skal sitte stille og ta imot alt det gøyale som kommer fra lærerrollen. Heldigvis er mange barn gode til å vandre. Da slipper de å være med i leken så lenge. De slipper riktignok ikke å kjede seg. Når de går frem og tilbake og later som om de leker, kjeder de seg bare på en annen måte. Mens de går rundt, kan de samtidig benytte anledningen til å dytte noen eller tråkke på nybygde legobygg.

Ute Mange barn sykler. De voksne kaller det favorittaktiviteter og synes det er viktig at barna skal bruke frileken til det de brenner mest for. Etter nærmere observasjoner viser det seg at syklingen for noen av barna ikke er lek med andre. De sykler rundt og rundt uten samspill. En del av disse barna er de som vandrer og flakker fra det ene til det andre inne.

Se meg, jeg vil leke! Hverdagen kan gå sin vante gang uten at vi stiller spørsmål. Til og med brukerunder søkelser foreldre svarer på, kan skåre høyt. Foreldre har ofte verken anledning eller kompetanse til å se barnehagens hverdagsliv. Dermed kan også foreldre narres til å tro at det barna gjør mye, er synonymt med hva de liker og som samtidig stimulerer utviklingen. Foreldrene ble overrasket da de etter hvert skjønte hvor mye arbeid vi som personal team la ned i leken. De trodde først at det var unødvendig. Flere foreldre har også søkt råd om hvordan barna kan støttes til å leke hjemme. Og vi har fått ganske mange spennende diskusjoner om hvor lenge de bør se på skjerm, og om skjerm påvirker lek og vennskap. Ikke minst om det som skjer hjemme påvirker muligheter til å få venner og leke sammen i barnehagen. Uttalelsen synliggjør hvordan det kan være når personalet og foreldre går samme vei. Derfor er det for enkelt å si at når barn gis tid til fri lek, har de automatisk høy motivasjon til å leke. Dessuten kan vi absolutt ikke ta for gitt at tid til fri lek er det samme som at barn lærer. Det kan godt tenkes at barn har høy grad av motivasjon til å leke, men om de leker og hva de eventuelt lærer, vil være vanskelig å uttale seg om. Antakelig er dette noe av årsaken til at leken ser ut til å få mindre verdi. Vi er redde for at barn ikke lærer nok, og det med god grunn. Miljøet i fortellingen over illustrerer at barn langt på vei forstyrrer hverandre. Og når leken avbrytes eller blir veldig repeterende, snakker vi samtidig om mindre trivsel og dårlige språkmiljøer. Siden utdanning i en eller annen form er en nødvendighet i våre dager, er det lett å forstå hvorfor det fokuseres så sterkt på tidlig læring. Frilekssituasjoner er derfor ingen garanti for at barn gjennom egen lyst og nysgjerrighet, indre motivasjon, har det bra. Verken i «nået» eller i et utviklingsmessig perspektiv.

Det er vel bra å kjede seg litt? Du lurer kanskje på om barn behøver å ha det gøy hele tiden? Er det ikke sunt å kjede seg litt? Å skape rom for lek er noe annet enn å ha det gøy hele tiden. Å kjede seg kan være både destruktivt og konstruktivt. Barn som mangler erfaring med å leke, enten på grunn av nedsatt funksjonsevne eller på grunn av manglende erfaring, vil ha færre muligheter til å omsette den energien som ellers kan ligge i å kjede seg til å skape spennende lek. Barn som kjeder seg, men har erfaring med å leke, kan lettere komme tilbake til leken med nye innfallsvinkler slik at den berikes.

Kapittel 1 Barn vil leke Lek er med andre ord noe annet enn underholdning! I underholdningen mottar man det man får. Når barn leker, er de selv med på å skape den gjennom grundige forhandlinger. Tårer og smil går side om side. For barn ligger selve demokratiet midt i leken, og som ellers i samfunnet settes verden på prøve når demokratiske utspill blir undergravet.

Kjedelig lek kan føre til trøbbel I lek som er på grensen til avbrudd, er det også en tendens til at barn kan komme til å undertrykke hverandre. Hun kikker seg rundt. Garasjen hun har forsøkt å bygge i sanden, har rast for tredje gang på rad. Og hun vil så gjerne lage dobbel garasje med plass til to biler ved siden av hverandre. Nå hadde hun nesten fått det til. I det samme hun skulle kjøre inn bil nummer to, ble alt så vanskelig. Bil nummer to var litt større enn bil nummer en og for stor til å få plass i hennes lille, doble garasje. Barnehagen har nesten ingen andre biler som er små nok til denne typen garasjer, så hun hadde ikke andre biler å velge mellom. Derfor, i all forsiktighet, hadde hun lirket inn bil nummer to og raspet hull i taket. Vips. Garasjen ødelagt! Huset ødelagt! Alt ødelagt! Først vræler hun alt hun kan, og sparker i plankene på kantene av sandkassen. Etterpå fortsetter hun å kaste sand over huset som det andre barnet har laget. Verandaen til det andre barnet blir dynget ned av sand, og det samme med det tynne gelenderet som det har tatt så lang tid å lage. Det fasjonable huset som en gang hadde dobbel garasje og veranda med rekkverk, er ikke lenger ett hus, kun en sandhaug. Frilekssituasjoner skal definitivt ikke bagatelliseres. Gjennom flere års arbeid ser jeg at mange barnehagebarn står på utsiden av leken, men mange har det også ganske kjedelig i leken sin. Konflikter og undertrykkelse oppstår oftere når leken er på grensen mellom kjedsomhet og avbrudd.

Ser du konflikten eller ønsket om lek? Husker du at jeg problematiserte hvordan man på 90-tallet brukte seksåringer som kjedet seg som argument for skoleliknende pedagogikk? I denne boken er målet å støtte barn til å leke uavhengig av alder, og barn som jenta i sandkassen med dobbel garasje er gode eksempler på at barn vil leke enda mer. Hva om det i en travel hverdag

Se meg, jeg vil leke! er lettere å fokusere på at jenta kaster sand på huset til det andre barnet, enn å se hennes ønske om å leke? Å støtte jenta til å bygge garasje kan berike leken til alle barna i sandkassen. Slik er det mulig å jobbe mer med lek og mindre med brannslukking i form av konfliktløsning. Det er opp til deg å støtte leken videre!

Den lekende voksne Tross alt er det relativt utfordrende å støtte barn til å fokusere på det samme i leken. Dessverre viser det seg at mange barn som sliter med å leke, ofte tilbys et fang. Som pedagogiske medarbeidere har vi heldigvis en rekke muligheter, og noen ganger ligger svaret i bare å vise at vi er til stede og passer på. Andre ganger benytter vi det fysiske miljøet i kombinasjon med vår egen rolle direkte i leken. Sett fra utsiden kan det være mange som misforstår hvor viktig dette arbeidet er. Vi som har lek som fag, må derimot vite hvordan vi skaper muligheter for barn til å leke. Et fang kan være opplading til å komme ut i en større lekeverden. Da må vi som pedagogiske medarbeidere gjøre hele jobben. Det vil si å sørge for omsorgsfull opplading og for pedagogisk støtte til å bruke oppladingen i lek med andre barn.

Observerende, til stede og ikke røre Paradoksalt nok kan jobben din avskrives med at «det bare er lek og moro», fordi folk lurer på om pedagogiske medarbeidere bare glor. Den voksne smiler til en av ettåringene som slår seg litt i et fall. Leppen brettes ned, og det er like før gråten kommer. Vips. To triste og forstørrede øyne møter den voksnes smil. «Er det ikke farlig?» spør den lilles øyne. Akkurat like fort som dagen før inntreffer smilet på nytt. «Ikke farlig, nei». Historien viser hvordan vi noen ganger skal være aktivt observerende uten å røre. Her ser vi hvordan et omsorgsfullt blikk i seg selv er støttende. Når vi er nære og bevisste på en slik måte, gir vi barn plass til å være sammen med andre barn eller et lite frirom for seg selv en liten stund.

Kapittel 1 Barn vil leke Hun leker og leker hele tiden, skjønner du. Men jeg har lagt merke til at innimellom må hun skaffe seg et ørlite frirom for seg selv. Dagene kan jo være lange, og det er store grupper av barn og voksne her. I sånne situasjoner gjør jeg ikke annet enn å vise henne at jeg faktisk er her. I løpet av en dag er det relativt mange forskjellige måter å utøve voksenrollen på. Likevel er det ingen tvil om at der vi strever mest, er i rollen som den lekende voksne. Kombinasjonen av ulike voksenroller er det optimale. Det handler om å bruke rekvisitter som ønsker barn velkommen i fellesskapet, være aktivt observerende og ha en leken væremåte. Målet er det samme hele tiden, nemlig at barn skal støttes til å leke lenge med andre barn på en selvstendig måte.

Hvordan støtte barn i frilekssituasjoner? Mange voksne arbeider systematisk med lekbetonte aktiviteter, men å støtte barn til å leke selvstendig i «frilekssituasjoner» er den vanskeligste jobben. Å delta i leken på en slik måte at barn støttes til å være selvstendige, er krevende. Det er viktig med stor kunnskap om rekvisitter som hilser velkommen! Enkle triks som å vanne sanden, slik at den blir lettere å bygge med, bør kunne gjøres uten store problemer. Bevissthet om for eksempel størrelser på biler er heller ikke vanskelig. Det handler om å ha blikk for hva som øker spenningen i leken. Alle vet jo at dersom store biler skal få plass ved siden av hverandre i en garasje laget i sand, stilles det høye krav til ferdigheter. Fokusering på materialer som forestillende og ikke-forestillende, er avgjørende. Noen barn kan støttes til å leke i kraft av at materialet, som for eksempel forestiller en bil, gir assosiasjoner til hvordan leken kan lekes. Det motsatte kan være støttende for andre barn. Ved at materialene ikke forestiller noe konkret, kan de brukes på mange forskjellige måter. Når kravet til fastlagte fasitsvar fjernes, kan den enkeltes individualitet få plass i en lek som ellers ville være vanskelig å leke. Mohammad har nettopp kommet til barnehagen. Han har blitt med meg i sandkassen, og jeg kjenner at jeg er like nervøs som jeg pleier. Mohammad kommer rett fra mottak, har blitt så stor som fem år gammel – og jeg vet at verden ligger fremfor ham med langt større oppoverbakker enn det mange andre vil møte. Vi er kanskje allerede midt i en gedigen oppoverbakke, tenker jeg. Mohammad kikker på meg et lite sekund før han kaster sand opp i luften.

Se meg, jeg vil leke! Jeg tar nok ikke feil. Mange barn er som Mohammad, selv om de har bodd i Norge hele sitt liv og er etnisk norske. Men denne gangen gjelder det Mohammad – som jeg har ansvar for. Smilet og latteren hans er ikke til å ta feil av. Det er noe manisk og altoppslukende, en lukt av noe grufullt lag på lag under det øyet ikke kan se og munn aldri finner ord for. Rett ved siden av Mohammad sitter Isak, en av de mest tålmodige skolestarterne jeg har hatt som pedagog. «Det blir oversvømmelse!» roper Isak. Flere av barna har laget kolossale oljeboringsplattformer. Men Mohammad dynger alt og alle ned med sand. Personlig føler jeg hvordan kontaktlinsene blir knudrete og hårbunnen begynner å klø. Her må det brukes improvisasjonsblikk. Uten forvarsel drar jeg hendene til Mohammad til side og tupper ham i baken. Først da jeg får laget en utrolig amatørmessig helikopterlyd, ser det ut til at Mohammad er med på hva som skjer. «Prokka-pakka-prokka-pakka-prokka-pakka», tuter jeg ut. Jeg sier til Isak at Mohammad og jeg flyr til land nå som det har blitt oversvømmelse i Nordsjøen. Mulig det er dårlig fantasi. Imidlertid er det det beste jeg har å fare med for øyeblikket. Jeg føler plutselig en vanvittig misunnelse overfor mine kamerater som er økonomer, journalister og revisorer, og som kan ta en kaffekopp og en liten prat over de profesjonelle utfordringene de står overfor. Her, i møte med Mohammad, må det handles klokt nå. Og jeg vet at det kan komme duster, idioter og skrullete lekfolk på sykkelstien og se mot sandkassen. De vil sikkert undre seg over hvorfor det går en voksen mann og tupper et barn i rumpa. Hvorfor i heiteste tyttebærlyngen dras armene til side og opp og ned? Hvis jeg nå, på toppen av det hele, begynner å forbanne meg over hvor underbetalt jeg er, går det vel to kuler for varmt! Og det er for mye. På den andre siden av sandkassen kaster jeg sand sammen med Mohammad. Det slår meg, enda jeg er godt trent, hvor slitsomt det er å kaste sand. Mohammad ser ikke sliten ut i det hele tatt. I løpet av tre minutter tar jeg tak i armene til Mohammad igjen. Han vifter med stumpen og signaliserer med latteren at han er mer enn klar nok. Etterpå flyr vi tilbake til Nordsjøen. «Hei!» roper jeg til Isak. «Hei!» svarer Isak. «Hå!» sier Mohammad. «Hei!» gjentar Isak. «Snakkas!» fortsetter jeg, og Isak svarer: «Snakkas!» «Hå!» fortsetter Mohammad i det samme han gjør seg klar til å ta armene opp. «Snakkas, Mohammad», avslutter Isak og fortsetter å bygge opp plattformen som er overlesset med sand.

Kapittel 1 Barn vil leke Tilbake på den andre siden fortsetter vi å kaste sand opp i luften. Mohammad begynner kanskje å bli både litt lei og sliten. Det er bare fornavnet på hva jeg føler. Jeg merker meg at Mohammad er mindre stiv i kroppen, og i den grad han ler, er latteren mindre hysterisk. Kommer han ikke litt nærmere meg, tro? En svak åling hvor Mohammads kropp liksom smyger seg mot meg? Forsiktig åler jeg meg på samme måte mot ham. I løpet av noen minutter sitter Mohammad på fanget mitt, denne store, lille gutten på fem år. Jeg gjemmer hodet mitt bak hendene og drar dem vekk. «Bø!», sier jeg, akkurat som «borte-titt-tei-lek» med spedbarn. Mohammad smiler og ler forsiktig. Akkurat nå vet jeg ikke at det skal gå en halv time før han holder hardt rundt halsen min og klemmer. At han i flere dager fremover kommer til å sovne akkurat på denne måten i armkroken min, vet jeg heller ikke. Men jeg vet at dersom noen på utsiden av barnehagen tror at jeg har en spesielt enkel jobb, så kan de kysse seg i noe som ikke egner seg på trykk. En del barn kan ikke uten videre gå rett inn i andres lek. Egentlig hadde Isak og vennene hans etablert en god del kompliserte regler Mohamad kanskje manglet forutsetninger til å se – om han i det hele tatt var i nærheten av den bølgelengden vi kaller oljeindustri. Sand er et materiale som ikke forestiller noe spesielt. I tillegg er det god plass i denne sandkassen. Ved å improvisere innenfor rammen av temaet til Isak og vennene slipper Mohammad å bli ekskludert fordi reglene tilpasses ham. På denne måten knyttes det kontakt mellom Mohamad og de andre barna i sanden. Altså får han relasjoner til både andre barn og til meg som tilknytningsperson. Dermed kan vi si at materialene i denne sammenhengen hilser Mohammad velkommen i fellesskapet. Mange barnehager har skapt stor bevissthet til materialbruk. Men som vi ser, skal den voksnes rolle og det fysiske miljøet supplere hverandre. Dersom vi på ramme alvor skal si at frilek vektlegges hos oss, må det være innenfor en ramme hvor personalteamet er aktive i leken. Mye av arbeidet i frilekssituasjoner handler derfor om å skape muligheter for detaljer som at små biler passer bedre i garasjer lagt i sand. Det innebærer videre at vi må ha kunnskap. Likevel tror jeg ikke kunnskap er nok. Å gå rundt og leke helikopter og kaste sand opp i luften kan, som jeg har forsøkt å illustrere, oppfattes som en utakknemlig jobb. Tilbakemeldinger som: «Dere har det jo så koselig og morsomt» er ikke uvanlig.

Se meg, jeg vil leke! Mangel på innsikt kan lede folk flest til å tro at mye av det vi gjør verken er vanskelig eller har en god, faglig begrunnelse. Hva er koselig og morsomt med barn som faller på utsiden? Alle vil si seg enig i at dette er problematisk. Men slik jeg ser det, er de færreste utenfor barnehagen i stand til å se hvor fort barn kan falle på utsiden. Lek er på mange måter en skjør beskjeftigelse! Mange barnehagefolk kan fortelle om hvordan de føler seg misforstått i sine profesjonelle yrkeshandlinger, og hvordan det kan oppleves undervurderende og utakknemlig. Dessuten kan det minske lysten til å innta en lekende rolle når andre tror det bare er tøys og kos.

Barn vil leke enda mer! Utallige observasjoner av barns lek gjennom de siste fem årene får meg til å hevde at barn som allerede leker mye, vil leke mer. Barn som har hatt en litt kjedelig lek, ønsker mer spenning og dramatikk for å videreutvikle den. Dessuten er det svært mange barn som har stått på utsiden av leken som har fått hjelp til å leke. Selv om vi er usikre på hva barn velger å gjøre, hvem de skal være sammen med, og hva de kanskje lærer, er det likevel stor sannsynlighet for at barn som får delta i frilekssituasjoner, har de beste forutsetninger for trivsel og læring – nettopp fordi deres egen indre motivasjon er sentral. «Ma-je-stes», sier jenta langsomt og kikker ned i papiret. «Ma-jo-nes», svarer den andre jenta, og spør: «Du kan vel lese ma-jo-nes»? «Ma-jo-nes», svarer jenta tilbake. Like etterpå kommer en av guttene syklende. «Blir dere med på tur i dag?» spør han. Jentene kommer mot ham med det samme, men den ene jenta snur seg og løper tilbake mot vinduet. «Vi tar med boka di på tur, lille venn. Så kan jeg lese for deg». Barns frie lek, som i denne fortellingen, styres av barna selv, og de velger leken fordi den er gøyal og spennende. Den ene jenta lærer seg kanskje spesifikke, språklige ferdigheter som å si majones. Men det er leken som er målet – ikke læringen. Likevel kan læringsverdien være høy fordi barna styres av sin egen indre motivasjon. I tillegg opplever barna mestring, noe som er viktig nå og på lang sikt. Å ha erfaring med at nysgjerrighet og utprøving er spennende og bidrar til økt kunnskap, vil kunne sette seg i ryggmargen for resten av livet. Livslang læring, ut fra

Kapittel 1 Barn vil leke et lekende perspektiv, kan derfor få gode betingelser. Hvilket er sentralt for mennesker i alle aldre – gjennom barndom, skoleliv, yrkesliv, fritid og alderdom. For at barn skal få disse rammene om leken, må hele personalteamet kunne støtte og veilede dem til å leke sammen over tid. Pedagogiske medarbeidere har derfor et sentralt ansvar. Dere er nær barna i deres hverdag, og dere er den yrkesgruppen i barnehagen som tilbringer mest tid i barnegruppen. I lek går kvantitet og kvalitet hånd i hånd fordi den tar tid og plass. Hvem barna er mest sammen med, blir dermed et sentralt poeng.

REGNBUENS FARGER ER FOR LITE V il

du virkelig ha en barnehage i alle regnbuens farger ?

H vor

finner du for eksempel fargene fræsj , frøskj og glitterrik ?

F innes Da F ræsj

ikke de ?

er det all grunn til å ta dem frem .

kan du forresten få på klærne uten at de ødelegges .

F røsj

er ikke fin , men lukter godt .

G litterrik D et D et

er veldig individuell .

kommer an på øyet som ser .

kommer faktisk an på hvilken barnehage den er i .

M en

ikke der de velger standard .

D et D en I ngen Og

er regnbuen .

som har patent på fargene .

i disse barnehagene liker glitterrik .

om de hadde gjort det , ville de sagt :

D en

passer bare for gamle kjerringer !

D et

er standard , det og

–

i de barnehagene som kjører hardt på regnbuen .

H vorfor

vil du virkelig ha en barnehage

i alle regnbuens farger ?

T erje M elaas