Bli berørt - En bok om kvalitet i barnehagen by Kommuneforlaget A/S

[start tittel]

Line Melvold (red.)

BLI BERĂ&#x2DC;RT En bok om kvalitet i barnehagen

Kommuneforlaget

bli_book.indb 1

27.06.2014 12:30

[start kolofon]

© 2014 Kommuneforlaget AS, Oslo 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagstegning og illustrasjoner: Nuria Oliu Moe Omslag: have a book Sats: have a book Trykk og innbinding: Print in Baltic AS ISBN: 978-82-446-2235-6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Kommuneforlaget AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Kommuneforlaget AS Postboks 1263 Vika 0111 OSLO Telefon: 24 13 28 50 Henvendelser vedrørende utgivelsen rettes til: kundeservice@kommuneforlaget.no www.kommuneforlaget.no

bli_book.indb 2

27.06.2014 12:30

Innhold

Prolog �� 5 Line Melvold

K a p i t t e l 1 Når vi glemmer det viktigste �� 15 Godi Keller

K a p i t t e l 2 Fotspor i barns hjerte �� 29 Lene Holte

K a p i t t e l 3 Å utforske et hjertesukk

��

Merete Mortensen

K a p i t t e l 4 Sceneskifter �� 57 Nuria Oliu Moe og Ellen Morberg

K a p i t t e l 5 Å være pålogget �� 75 Synøve Berge

Epilog �� 87 Line Melvold

Forfatterne �� 95 Noter �� 99 Litteratur �� 101

bli_book.indb 3

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

Akkurat som om han har funnet nøkkelen til en dør som var låst. Og siden ... snakket Jonas!

bli_book.indb 4

27.06.2014 12:30

Prolog Line Melvold

Slik vi ferdes rundt i verden og handler med godhet kanskje, eller likegyldighet eller fiendtlighet overfor dem vi møter, får vi det store spindelvevet til å riste. Det livet jeg berører på godt eller vondt, vil berøre et annet liv, og det atter et annet i sin tur, og hvem vet hvor ristingen opphører eller på hvilke fjerne steder min berøring vil merkes. Frederick Buechner (Ciaramicoli og Ketcham 2000)

«Skal vi virkelig tørre å skrive en bok med tittel Bli berørt?» er en tanke som har slått meg mang en gang. Blir det for sukkersøtt? For mye hjertegreier og klisjéaktig? Rett og slett for mye følelser som setter faget i skyggen? Jeg har tenkt: «Ligger det for langt unna mye av det vi opplever som pedagogiske forventninger i disse dager?»

Så dukker de andre tankene opp, de som forteller meg at det jo er nettopp i dager som disse at man må se på de oppfatningene som står mot hverandre, og så ta et standpunkt om kvalitet. Det er nå vi må skrive en bok som setter barnas perspektiv i høysetet, og se på barna som budbringere av ny kunnskap. Derfor har vi til og med planer om flere bøker i samme serie, så det er bare å ruste seg for flere fortellinger om det å la seg berøre. Den første spiren til denne boka ble til i et møte med en student som uttalte følgende etter en forelesning om tilknytning:

bli_book.indb 5

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

Hva er det med meg som gjør at det er en alarmknapp som slår inn når jeg ser et barn på halvannet år under tilvenning, som trenger det lille ekstra blikket, fanget og trøsten, men som omtales av andre ansatte som et slitsomt barn som kun er ute etter oppmerksomhet? Hvorfor blir jeg berørt av barnets sårbarhet når andre ser på det som et problem? Hvorfor må jeg kjempe meg til å argumentere for å bruke det lille ekstra på dette barnet, som så tydelig viser et behov? Jeg forstår det virkelig ikke!

Når man hører en slik uttalelse, er det vanskelig å gi gode svar. Det virker overdrevet, kanskje ikke til å tro at slike ting skjer i barnehager i dag, men det er dessverre slik. Etter å ha hørt fortvilelsen i studentens stemme ble spesielt ett ord hengende igjen hos meg: berøre. Noen uker senere er det en annen student, Fatmana Emer, som deler en praksisfortelling. «Jeg vet ikke om det er noe å dele med dere, det er jo bare en liten situasjon fra hverdagen. Allikevel gjorde det noe med meg å se forvandlingen hos den lille gutten. Jeg ble berørt,» sa Fatmana med lav stemme.

På avdelingen er det et tegnebord hvor det er lagt ut et stort, langt ark. Der kan barna komme og tegne når de har lyst. Hele dagen. Martin tegner nesten aldri, har jeg lagt merke til. Denne dagen står jeg ved bordet. Henrik står ved bordet, og Martin står to skritt unna og ser på meg. Jeg spør Martin om han har lyst til å tegne, men han rister på hodet. «Jo, kom da, jeg skal hjelpe deg,» prøver jeg meg på, men han rister fortsatt på hodet. Men jeg synes det er noe

bli_book.indb 6

27.06.2014 12:30

Prolog

i blikket hans som sier at han egentlig vil, men tør ikke. Jeg prøver å tenke ut noe lurt, men kommer ikke på noe i farta. Plutselig sier Martin selv: «Tommy kan tegne.» (Tommy er tøydukka hans.) «Ja, det var lurt,» sier jeg, «men du må hjelpe ham litt, da.» Martin ser usikkert på meg. Det jeg ser i blikket hans, gjør at jeg våger å presse ham litt. «Kom da. Tommy blir lei seg hvis du ikke hjelper ham,» sier jeg. Han tar et skritt fram, men stopper opp. Jeg strekker ut hånda mi, han tar tak og kommer litt nærmere, men stopper opp igjen når han kommer til benken han må stå på for å tegne. Jeg løfter ham opp og kjenner at han er helt stiv i kroppen. Han vil ikke. Hva skal jeg gjøre? Jeg stopper opp. Henrik som allerede står og tegner, bestemmer seg plutselig for å gå fra, og hele tegneplassen blir ledig. Martin begynner å tegne. Vi bytter farger hele tiden. Martin snakker om fargene og strekene han tegner, og hånda til tøydukken blir i veien etter hvert. Martin begynner å holde fargeblyanten selv med litt hjelp fra meg, men etter en stund kan jeg også slippe. Henrik kommer tilbake og vil tegne mer. Det er helt greit for Martin. Henrik vil at Martin skal tegne med svart, og det går Martin med på. Da kan jeg sakte trekke meg tilbake fra tegnebordet og være til stede på en annen måte enn tidligere …

Studenten kunne valgt så mange andre måte å løse dette på, men hun tillater seg å se bakenfor det som er akkurat her og nå, samtidig som hun er helt til stede. Det krever kanskje mye, eller kanskje ikke? Ved å være bevisst egen rolle og ha barnets perspektiv som kompass, forteller studenten at det var naturlig å løse det på denne måten.

bli_book.indb 7

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

Studentens fortelling og hennes tilstedeværelse i situasjonen gjorde noe med meg og de andre i klasserommet. Vi ble berørt, og jeg fikk med dette enda en tanke om å skrive noe om dette. Jeg har hatt lyst til å skrive en bok som fremhever de gode eksemplene – for de er det mange av hver dag i barnehagene rundt om. Det er de som setter i gang refleksjoner, og som fanger oss og gir oss de gode følelsene av viktigheten av jobben vår og ansvaret som ligger i hendene våre. Ved å være praksisnær og å ha barnas perspektiv, har jeg et håp om at boka kan brukes flittig på personalmøter, planleggingsdager og andre møtepunkter. Derfor finner du etter hvert kapittel et sett med spørsmål som dere kan jobbe med på den måten dere finner det hensiktsmessig.

Etter utallige møter i barnehager, med barn, personale, foreldre og studenter, synes jeg at jeg mange steder raskt kan sanse det altruistiske − denne evnen til å sette seg selv og sine behov til side og kun dvele ved og være i det den andre uttrykker. Jeg sanser det i alle fall veldig fort når det motsatte skjer. Et barn som akkurat hadde begynt på skole og SFO, hvisket meg forsiktig i øret: «Det er nok ikke alle voksne som jobber med barn, som er glad i dem. Men i min barnehage – der er alle voksne glad i alle barna hver dag.» Berøre. Å la seg berøre. Synonymer til berøre er angå, treffe, dreie seg om, ha med å gjøre, involvere, omhandle, stå i forbindelse med, vedkomme og vedrøre. Når jeg ser det slik, blir jeg rolig på at tittelen på boka er riktig. I boka Den lille, store forskeren (Gopnik mfl. 2002) står det at barne øyne tolker dine innerste følelser, og at vi er født med evnen til å oppdage universets hemmeligheter og vårt eget indres hemmeligheter likeså. Vi er født med trangen til å utforske og eksperimentere

bli_book.indb 8

27.06.2014 12:30

Prolog

inntil vi finner svarene, skriver forfatterne. Så hvilke muligheter får barna i barnehagen til å utforske sitt univers i barnehagen? Forfatterne skriver videre noe som passer godt inn i barnehagens realiteter, synes jeg: «Vi mennesker later til å være programmert til å gjennomføre våre største prosjekter mens vi hygger oss med våre hverdagslige små gleder» (side 236). Å la seg bli berørt − av barnas unike, fantastiske blikk på verden, som i mange tilfeller kan være både uoversiktlig og travel; raske bevegelser fra de store kroppene våre, høyere stemmer enn det vi egentlig selv liker å ha; raske avgjørelser i mangel på den berømte tiden, og manko på nok armer og bein de dagene vi virkelig trenger å være alle på jobb. «Skal vi liksom la oss berøre midt oppe i alt dette kaoset?» sa en ansatt til meg med en undertone i stemmen som fortalte om kjærlighet og varme. «Tja du,» sa jeg, «hva er alternativet? Hva sitter vi igjen med hvis vi ikke lar oss berøre? Anerkjennelse annenhver mandag og medvirkning siste fredag i hver måned?»

Som fersk pedagogisk leder skulle jeg ta imot et nytt barn på avdelingen.

Jonas hadde fått plass i barnehagen rett over nyttår. Helsestasjonen var bekymret for ham ved toårskontrollen. Gutten hadde ikke sagt et ord, og helsesøster mente at siden han ikke snakket, så var det noe galt med gutten. Så Jonas fikk en akuttplass, hos meg. Mammaen jeg møtte da de kom til barnehagen, var bekymret. Bekymret over at det var noe skikkelig galt med den lille gutten hennes, Jonas. Jeg spurte henne om hva hun syntes om å være i barnehagen en uke på tilvenning, og det ville hun gjerne.

bli_book.indb 9

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

bli_book.indb 10

Jonas var til stede i barnehagen, med blikk og kropp, mimikk og smil. Det fortalte oss at han trivdes i sin nye verden, hos oss. Han snakket ikke, men gjorde seg forstått på andre måter. Han snakket hjemme, hadde mammaen fortalt, men det var akkurat som om han skrudde av språket når han gikk ut av huset. «Ikke stress med det,» svarte jeg til det. Han kommer til å snakke når han er klar. Den første uken gikk, og jeg fortalte mammaen hva som antakelig ventet henne i uken som kom. På mandag når hun skulle vinke til Jonas for å gå på jobb, så kom Jonas til å gråte. «Du har et frisk barn,» sa jeg, «det må du tenke! Jonas har en trygg tilknytning til deg, og at han gråter når du går, er et naturlig tegn på kjærligheten dere har til hverandre.» Mammaen hadde tårer i øynene nå. Mandagen kom, Jonas gråt, men det gikk over. Han virket blid og fornøyd hos oss. Dagene og ukene gikk, men språket uteble. Kollegaer hos meg var bekymret, og de hadde delt sin bekymring med styrer. Styrer var også bekymret nå. De lurte alle sammen på om jeg ikke hadde tenkt å foreta meg noe når det gjaldt Jonas’ språk. Skjemaer og tester ble gitt til meg: Dette var viktig å gjennomføre. Vi måtte få oversikt over det verbale språket til Jonas! Men kunne dette være riktig? Jeg kjente stor motstand i meg! Inne på avdelingen var jeg nå sammen med Jonas. Noen barn lekte kennel ... Jeg spurte dem om vi kunne få være med, Jonas og jeg. Jonas fikk frem et smil som gikk fra øre til øre. Et barn foreslo at vi kunne være valper som de kunne kjøpe ... at vi kunne ha egen butikk.

27.06.2014 12:30

Prolog

Jonas var nå i gang med å henge et teppe over et bord ... butikken! Vi to krøp inni, under bordet, og ventet spent på å bli kjøpt. Men ingen ting skjedde. Kanskje de andre barna hadde glemt oss? Hva skulle jeg komme på nå? Jeg begynte å lage noen valpelyder, så de andre barna hørte at vi var der, at vi ventet, og at vi hadde lyst til å bli kjøpt! «Vooooof voooof ...» kom det svakt fra meg. Jonas så på meg. Og jeg hørte plutselig et lite ... «voooof» fra ham. Han svarte meg med de samme bjeffene! Slik startet samtalen vår der vi lå under bordet. Samtale på valpespråk! Tenk at Jonas snakket med meg! Jeg ble varm, fikk gåsehud. Han snakket med meg! «Hva? Har du ikke gått i pause ennå?» sa en kollega til meg da hun løftet teppet. Jeg ble både overrasket og sint. Jeg fikk bare et skikkelig knurr frem, et skikkelig sint knurr. Jonas og jeg kikket på hverandre under bordet. Det ble helt stille. Nå knurret han skikkelig! «Voooof!» Jeg smilte til ham ... Veldig lavt sa han nå: «Meg kan prate.» «Ja, det vet jeg, Jonas,» svarte jeg. «Meg kan det andre språket også, ikke bare snakke valp.» «Ja. Tenk! Det kan du, Jonas!» Så løp han ut av butikken og bort til de andre. Han snakket nå! Han snakket! Akkurat som om han hadde funnet nøkkelen til en dør som var låst. Og siden ... siden snakket Jonas! Nøkkelen!

bli_book.indb 11

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

Denne situasjonen med Jonas kom tilbake til meg da jeg leste en fantastisk bok med tittel Miraklene i Santo Fico (Smith 2004), og jeg stoppet opp der en gammel mann forklarer hva han tenker når han ser en sommerfugls kamp ut av puppen:

Når jeg ser på en sommerfugl som kjemper, synes jeg synd på den for alt strevet, blir jeg av og til fristet til å leke Guds hånd og bøye meg ned og hjelpe den. Jeg kunne så lett ha revet over noen tråder – bare noen få. Det ville gjort kampen så mye lettere, og den ville aldri få vite det. Men jeg gjør det ikke. Vet du hvorfor? Fordi jeg vet jeg ville ødelagt den. Den ville dø. Jeg lærte det i biologitimene på seminaret. Sommerfuglen har en … en … ting i magen, tror jeg. Denne … tingen er full av en væske som skal fylle årene i sommerfuglvingene. Det er trykket av kampen, og presset for å komme ut av det puppens fengsel den selv har laget, som tvinger denne væsken ut av denne … tingen i magen og inn i årene i vingene. Uten denne væsken kan vingene aldri folde seg helt ut, og den vil aldri kunne fly. Den vil ramle ned på jorden og dø. (s. 304−305) Noen ganger bruker barna litt lengre tid, og de må få muligheten til å finne de riktige nøklene. I vår iver etter å hjelpe barna kan det hende at vi overkjører dem og setter dem inn i båser eller forståelsesrammer som ikke er utviklende for dem. Slik kan jeg også tenke når jeg ser barns iver, eller kamp, for å mestre hverdagens mange utfordringer. Alt fra å ta på seg strømpebuksa, skjære over ei brødskive, finne det riktige ordet, prøve å overtale mamma eller pappa om å få smokken eller å få lov til å være litt

bli_book.indb 12

27.06.2014 12:30

Prolog

lenger oppe. Det er så fristende å hjelpe til, men barna må allikevel klare kampene sine selv. Vi kan stå ved dem, men ikke overta påkjenningene livet kan gi. I formålsparagrafen fremheves verdier som respekt, åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene. Kan vi se disse verdiene i egen praksis – i hvordan vi opptrer i relasjoner med de ulike barna? Jeg opplever det til stadighet. Heldigvis. Kan vi se disse verdiene i våre skriftlige refleksjoner som presenteres i denne boka? Jeg håper det. Etter å ha jobbet systematisk med praksisfortellinger i mange ulike barnehager forteller personalet begeistret om hva praksisfortellinger og refleksjonene over fortellingene gjør med dem. De ser hverdagen på nye måter, og det hjelper dem til å komme ut av fastlåste tanke- og handlingsmønstre. Eller som en ansatt sa: «Det er som om jeg har fått antenner − antenner for barnas perspektiver.»

Dere vil møte praksisfortellinger om høstblader og bringebær, om Jesusbarnet og om en orangutangbaby og om den lille karen som tørker hendene. Der det som er felles, er at vi har blitt berørt av barnas uttrykk og perspektiv. Dere får også tankene til en «pøbelpedagog» om det som skjer rundt normalitetsbegrepene og kartleggingshysteriet. Til slutt kommer noen oppsummerende betraktninger. God lesning.

bli_book.indb 13

27.06.2014 12:30

BLI BERØRT

Barn må få leve i sine drømmer, barn må få slåss for sin frihet, og verden må få være gåtefull , rik og uoppdaget.

bli_book.indb 14

27.06.2014 12:30