Liten jente forsvunnet – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Erling Greftegreff

Liten jente forsvunnet Kriminalroman

2018

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN 978-82-8330-201-1 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.8 70 g. Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kapittel 1 Bjørkøy i Nordland, 11. november 1994.

De gikk skulder mot skulder, små, forhutlede dverger som forgjeves forsøkte å skjerme hverandre mot de nådeløse elementene. Den iskalde stormen fra havet, skum og sjøsprøyt fra de frådende vannmassene der ute, slo langt innover øya og truet med å sveipe dem med seg dersom de kom for nær. Og de merket det, som i en slags felles, kollektiv bevissthet, hvor hjelpeløst det hele ble. Hvordan stemmene deres bare forsvant inn i stormen. Hvordan ethvert rop ble svelget og knapt kunne høres av dem som gikk ved siden av. I tillegg kom mørket, som gjorde at de knapt så noe utenfor de smale korridorene av lys som lyktene deres maktet å gi. De merket alle håpløsheten i det de holdt på med. Hvordan de kjempet en allerede tapt kamp. Hvordan det allerede var altfor, altfor sent. Det var som om den nordnorske, evige vinternatten hadde inngått en allianse med den mektige vinterstormen, at de to i fellesskap hadde bestemt seg for å åpne alle porter og blåse menneskekrypene der ute i havgapet inn i den evige natten. At de nå virkelig skulle få kjenne på hvor betydningsløse og små de var, når naturen selv fant det for godt å vise muskler.

Og etter hvert som den lille flokken av hutrende, lysende og ropende mennesker fortsatte å bevege seg gjennom det karrige landskapet, merket de det. Hvordan den isnende vinden trengte gjennom klærne, gjennom kjøttet, og til sist, helt inn til margen. De prøvde allikevel å holde ut, innså hva som stod på spill. Ingen ville bli den første til å gi opp. De fulgte urgamle instinkter, pliktfølelsen overfor flokken, nedarvet gjennom tusenvis av generasjoner, fra forfedre forsvunnet i tiden, individer som kom fra langt varmere steder enn dem selv. Instinkter som fortalte dem at sammen var de sterke, og at som flokk kunne de utrette uendelig mye mer enn hver for seg. Og at som flokk var de forpliktet til å holde ut, bite tennene sammen. For flokken var ikke fulltallig lenger. De manglet tre, og det verste av alt, to av dem representerte det instinktene deres var kodet aller sterkest om å verne. To av de savnede var små barn. To små jenter. Det var det som holdt dem gående, som drev flokken videre. Den uutholdelige vissheten om at ute i dette infernoet av kulde, hav og mørke, ett eller annet sted, befant to av flokkens aller mest sårbare seg. To av deres egne. Men et annet instinkt hadde også begynt å slå inn, og det hadde begynt å brygge opp til en indre konflikt mellom disse to urgamle, nedarvede erkjennelsene. De kjente alle på denne konflikten også, der de gikk. Slik forfedrene deres hadde gjort i tusenvis av generasjoner før dem, gjennom alle tider mennesket hadde vandret rundt på denne planeten. På den ene siden, den betingelsesløse innsatsen for å redde representanter for flokkens barn, og på den andre, det aller viktigste, hensynet til å redde flokken selv. For ingen individer, ikke engang små barn, var verdt å risikere flokkens videre eksistens for. Flokken, dem, de var fundamentet. Uten flokken fantes ingen ting. De begynte å innse at det de holdt på med, var galskap. At dersom

de kom for nær det frådende havet, dersom de oppsøkte det som hadde tatt jentene, så ville de bli de neste. Og de hadde også barn. Så de holdt klokelig avstand, observerte i taushet de kullsvarte, massive bølgene som brøt over skjærene, gang etter gang, hvileløst repeterende. Som de hadde gjort i hver eneste storm i manns minne, og lenge, ufattelig lenge, før det. Milliarder av ganger, i millioner av år. Og som de ville fortsette med, utrettelig, i hver eneste storm, lenge etter at hver og en av dem var lagt i graven, og lenge etter at det siste mennesket hadde forlatt Bjørkøy for godt. Til bølgene hadde slipt ned skjærene der ute og alt som var igjen, var hav. Det var dette de stod opp mot, og som de, som alle andre generasjoner før dem, var dømt til å tape. Som de allerede hadde tapt. Lensmann Mikkelsen befant seg midt i flokken. Han bodde her ute, sammen med dem, men ingen forventet noe mer av ham enn av noen andre. Ikke prøvde han å gjøre noe mer ut av seg heller. Til det hadde han sett dette for mange ganger før, hvor maktesløse mennesker var, i kampen mot elementene. Hovedredningssentralen i Bodø hadde måttet kaste kortene. Ethvert forsøk på å søke med helikopter i dette været ville være selvmord. Lensmannen visste det, han hadde ringt likevel, men han visste at den nordnorske vinteren ikke brød seg om hverken politi, redningshelikoptre eller redningsskøyter. Og at den eneste som kunne gjort noe fra eller til, måtte ha vært Vårherre selv, men at han nok ikke prioriterte dem i kveld. Kun én skikkelse hadde brutt ut av flokkens sterke fellesskap, men han beveget seg til gjengjeld med en besatt manns intensitet. Det var Arthur, faren til de to små, Johanne og Emilia, og ektemannen til Jolanda, den siste av de savnede. Jentenes mor. Det ble kastet megetsigende blikk mellom menneskene i den lille gruppen etter hvert som tiden gikk og håpet svant. Den desperate og

fortvilte mannens stumme skrik ut i vinterstormen, de kunne ikke høre dem, men de kunne føle dem. De var akkurat som de andres. De andre mødrenes, og fedrenes, desperate skrik gjennom tidligere stormer, gjennom hundrevis, ja tusenvis av år. Der noen hadde mistet det kjæreste de hadde. De kjæreste de hadde. Nå skjedde det igjen, og denne gangen var det Arthur som mistet alt. Det var ikke mulig å utveksle ord der de gikk, skulder mot skulder i stormen, men den kollektive bevisstheten samlet seg rundt dette også. Og de visste alle at de delte også disse tankene der de gikk. Hvor mye kunne egentlig en enkelt mann tåle? Hvor gikk grensen for et menneske? Hva var det mulig å reise seg fra? «Sjynn må ha tatt dæm. De kan ikkje ha kome længer no!» Et lite øyeblikks lette i stormen gjorde at flere kunne høre ordene de alle hadde tenkt. Det var Rasmus som hadde ytret dem. Rasmus hadde sett mer uvær enn de fleste, som sjarkfisker gjennom mer enn førti år. Og han var ikke typen til å lage drama. Rasmus lagde aldri drama. Drama hadde aldri eksistert i Rasmus sitt hode i løpet av de femtiseks årene han hadde levd. Antagelig visste han ikke engang hva ordet betydde. Han sa bare det han tenkte, og innerst inne visste. Det de alle sammen innerst inne visste. Det kvakk plutselig til i gruppen da de hørte det klagende, langtrukne ulet ute fra havet. Det var som det hadde blitt båret til land med stormen, langt der ute et steds fra, for deretter å slå ned midt blant dem. De hadde hørt det, alle sammen. Alle rettet blikket instinktivt i retningen det hadde kommet fra. Så fikk de se Arthur, stående nede i vika, han holdt noe opp foran seg. De så at det rant vann fra det han hadde plukket opp fra fjæresteinene, og at det var grønt. Og de kjente den igjen, alle sammen. Den lille, grønne boblejakka til Johanne. Den eneste av sitt slag på øya, og som hun hadde fått på en handletur til Narvik. Og de hørte ham skrike igjen, som om stormen

i noen få sekunder ville tillate dem å delta i Arthurs aller mørkeste øyeblikk. Så ble atter alle andre lyder feid bort og erstattet av det altgjennomtrengende brølet fra stormen, og resten av Arthurs fortvilelse og desperasjon ble værende igjen hos ham, alene. De kunne se hvordan han gjenopptok ferden langs den nå livsfarlige stranden, ufortrødent og manisk, lenger og lenger vekk fra dem. Opp og ned langs de forrædersk glatte knausene. Noen ganger stupte de lukt ned i det svarte, frådende havet, rett nedi til båra. Og fikk hun tak i deg i kveld, ville ingen noensinne se deg igjen, i alle fall ikke i live. Det var noe de alle visste. Ikke minst Arthur. Men det stoppet ham ikke, sinket ham ikke. Og flokken begynte å innse at innen natten var omme, ville de antagelig ha mistet enda et medlem. Men denne gangen var det noe annet. Dette var et instinkt som trumfet alt, absolutt alt. Det var en forelders kamp for sine barn, og det var noe flokken måtte respektere, akseptere, og hver og en av dem ville gjort det samme. Men dette var Arthurs kamp, og de kunne ikke ta den for ham. Ikke på de premissene. Så de huket seg sammen, enda litt lenger inne i klærne, som ikke lenger ga dem noe ly fra stormen. Så fortsatte de. De hadde samlet seg i kirken, alle som var igjen. Det hadde blitt tidlig natt, men her, i den evige natta, gjorde det ingen forskjell. Ute var det mørkt uansett, og stormen bet like vilt og uhemmet som tidligere. Presten sa noen ord, om tro og håp, men ordene hørtes hule og pliktskyldige ut. Ingen kunne redde dem lenger nå. Det eneste presten kunne gjøre, var å be Vårherre om trygg reise og en sikker ankomst. For til ham skulle de, noe annet ville det ikke være mening i. For Johanne og Emilia var himmelen det eneste alternativet, antagelig for Jolanda også, hun hadde vært et staut kvinnfolk. Men å finne dem, ville de nok aldri gjøre. For det båra tok i vinterstormene, det ga ho sjelden tilbake igjen.

Bare Arthur manglet på de glisne benkeradene, av dem som hadde hatt krefter nok til å fortsette gjennom natten. Han hadde fortsatt ikke gitt opp, og på vei hjem igjen fra kirken kunne de av og til fortsatt få et glimt av ham, der han løp opp og ned, utover de bratte knausene og svabergene, frem og tilbake. Og noen av dem så på hverandre igjen, på den tunge veien tilbake til husene sine, til varmen og tryggheten. Og de ristet sørgmodig på hodene. For hvor mye kunne egentlig et menneske tåle? Morgenen etter var det som om ingenting hadde skjedd på Bjørkøy. Havet var ikke blikkstille, det gikk fortsatt hvitt der ute, men den store båra var borte. Skummet drev ikke lenger over knausene ut mot storhavet. De første hadde allerede påbegynt søket igjen, og etter hvert som folk stod opp og fikk gnidd søvnen ut av øynene, fortsatte de. Men de visste det var for sent. Visste at jentene var borte, for alltid. Og den som visste det aller best, var Arthur Tyssvær. De traff på ham igjen, drivende, opp og ned svabergene, speidende utover havet, og ned på stranden, slik han hadde gjort gjennom hele natten. Men det energiske, maniske var borte. Intensiteten var ikke lenger der, og i øynene hans kunne de lese det, alle sammen. At han omsider hadde innsett det. At jentene hans, kona hans, familien hans, var døde. Og at de sannsynligvis var borte. For alltid.

Kapittel 2 På en holme i Lofothavet, 13. november 1994.

Den bredskuldrede, atletiske, men samtidig slanke kvinnen gikk med raske skritt. Hun snudde seg et par ganger mens hun gikk, speidet forbi rullesteinstranden nedenfor huset og utover havet, men det var ingenting å se. Ingen båter, ingenting annet enn opprørt, mørkt hav. Hun visste omtrent hvor lenge han pleide å være borte, og hun hadde egentlig god tid. Allikevel ville hun få det gjort, raskt. Dersom han fant ut hvem hun egentlig var, ville han drepe henne. Hun visste det, og derfor nølte hun ikke. Hun måtte være tilbake på hytta i god tid før han kom tilbake, noe annet var ikke et alternativ. Vinden hadde tatt seg opp, og utover det mørke, gråsorte havet hadde hvite skumtopper begynt å bygge seg opp på bølgetoppene. Hun visste at det ikke vil stoppe ham, ikke engang sinke ham nevneverdig. Derfor måtte hun bare få det gjort, hun kunne ikke vente. Dette var den eneste sjansen hun ville få. Hun var så opptatt av sine egne tanker at hun ikke la merke til båten som kom inn mot øya fra motsatt side, ute fra storhavet. Vinden svelget lyden av den lette utenbordsmotoren, og det mørke skroget, med den mørkkledde skikkelsen om bord, gikk i ett med det sorte havet, og

mørket som alltid innhyllet disse sene høstdagene så langt nord. Alt hennes fokus var rettet mot dette ene. Å komme seg dit hun skulle, gjøre det hun måtte, og komme seg tilbake før det var for sent. I det samme revnet skylaget, og det begynte å styrtregne. Kombinasjonen av det kalde vannet, den isnende vinden og redselen fikk henne til å skjelve. Idet den lille båten la til på den eneste moloen på den lille øya, var hun allerede på den andre siden, fullstendig uvitende om at hun ikke lenger var alene. Hun bøyde seg ned, og med raske bevegelser hentet hun frem det som lå gjemt dypt nede blant steinblokkene, under den store kampesteinen. Som bare skulle brukes når det var krise. Som hun hadde håpet hun aldri skulle få bruk for, og som hun hadde håpet bare skulle hentes ut igjen når alt dette var over. Men så måtte hun altså bruke den likevel. For nå var det krise. Hun visste hvor risikabelt dette var. Hun visste at signalene kunne fanges opp, at dette ikke var sikker kommunikasjon, men hun hadde ingen annen mulighet. Hun hadde ikke tid. Med vante, innøvde bevegelser begynte hun å montere sammen delene til radiosenderen, slik at den kunne begynne å virke. Hun var så oppslukt av arbeidet at hun ikke hørte den raslende lyden fra de små steinene som trillet ned fra stien bak henne, før det var for sent. I det neste ble hun klar over to ting. Hun ble klar over bevegelsen bak seg, en bevegelse som innebar vissheten om at hun ikke var alene allikevel, og hun ble klar over at en annen person stod rett bak henne og betraktet henne. Hun prøvde desperat å dekke senderen med sin egen kropp, prøvde å utsette det uunngåelige i noen sekunder til, kjøpe seg litt mer tid. Hun ventet, åndeløst, men ingenting skjedde. Hun snudde

seg, langsomt, og betraktet silhuetten hans over seg mot den gråsorte himmelen, mot regnet, som økte i intensitet for hvert minutt som gikk. Da han ikke sa noe, ikke gjorde noe, bare fortsatte å stå der og se på henne, gjorde hun et siste, desperat forsøk. Hun grep en stein som lå foran det ene kneet hennes, samtidig som hun langsomt reiste seg. Hun begynte å appellere til ham, for å kjøpe seg enda litt tid. Prøvde å gi seg selv en siste mulighet. «Hør her, vi kan ikke …» Slaget var tungt og sendte henne rett tilbake på bakken igjen. Hun kjente at steinen trillet ut av hånden hennes og landet ved siden av radiosenderen. Som fortsatt manglet antennen og derfor var like ubrukelig som steinen. Steinen, som hun visste hun aldri igjen kom til å få tak i. Den hadde vært hennes siste sjanse, halmstrået. Hun vred ansiktet i retning angriperen igjen, prøvde å myse, fokusere blikket, men hun var for omtåket. Regnet pisket henne i øynene, og hun kjente hvor sene bevegelsene hennes hadde blitt. Hvor hardt slaget hadde rammet henne. Hun åpnet munnen, prøvde å forme ord, men merket at hun ikke klarte det. Så oppfattet hun en bevegelse, over henne, mot henne, noe tungt mot hodet, men ingen smerte. Bare en rar følelse, som om noe brast inne i henne, oppe, i hodet hennes. Hun kjente hvordan kroppen med ett ble fullstendig kraftløs, og at hun ikke lenger kunne se. Så ble alt stille, og lyst. Veldig lyst. Hun kjente et dunk, men fortsatt ingen smerte. Og hun innså at dunket var enda et slag, mot hodet hennes, at han fortsatte å slå henne. Det var den siste tanken den allerede ødelagte hjernen hennes klarte å forme. Så ble lyset borte, mørket tok over, og spredte seg, raskt, til alt ble helt svart. Den mørkkledde skikkelsen slapp den blodige steinen, reiste seg og ble stående og se ned på henne. Han observerte hvordan blodet som

sildret ut av det store, åpne såret i hodet hennes, ble tynnet ut og vasket bort av det kraftige regnet. Han stod slik og betraktet henne mens hun vrengte øynene, så hvordan de beveget seg en siste gang, inntil de ble låst fast i et evig blikk, opp mot den tykke, grå himmelen. Han så hvordan regndråpene rikosjetterte mot øyeeplene hennes, hvordan dråpene traff, og hvordan de danset av, uten at øynene reagerte. Og han skjønte at hun var død. Han bøyde seg ned, tok opp igjen steinen og kastet den, så langt han bare klarte. Hørte plasket der ute fra mørket et sted. Så snudde han seg og gikk, raskt. Visste at han hadde dårlig tid. Veldig dårlig tid.

Kapittel 3 Hønefoss, fredag 8. januar 2016.

Mia Klev, etterforsker ved kriminalavdelingen på Hønefoss politistasjon, kikket på den unge kvinnen som satt på en stol på et kontor på Ringerike sosialkontor. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle gripe det an. Saksbehandleren hadde ringt politiet og lagt ballen i deres fang. Ballen hadde deretter blitt løftet videre, for så å droppes ned på krimvakta. Som akkurat denne dagen tilhørte henne, Mia. Den unge kvinnen hadde hardnakket hevdet at hun ikke visste hvem hun var, eller hvor hun bodde. Det eneste hun visste, var at noen hadde pekt på sosialkontoret og sagt til henne at hun måtte søke hjelp der. Hvem ville hun ikke si. «Hør her, du skal ikke for alvor ha oss til å tro på det der? At du ikke aner hvem du er? Eller hvor du kommer fra? Si meg, ser vi ut som idioter?» Mia hørte den uforsonlige klangen i stemmen til Frank. Den han fikk hver gang han ble utålmodig overfor noen, og som nå typisk hadde kommet etter tre sekunder. «Nei. Ikke hun.» Den unge kvinnen kastet et raskt blikk bort på Mia for å understreke poenget, før hun trassig møtte blikket til Frank igjen. Mia

skyndte seg å ile til, legge seg mellom før ting begynte å utarte. Hun kjente makkeren sin. «Ta det med ro, Frank.» Hun møtte blikket til den unge kvinnen igjen. «Har det skjedd noe? Har du vært involvert i en ulykke, siden du ikke husker noe?» Mia ville spille spillet på hennes premisser en liten stund, se hvor det bar dem, siden det åpenbart ikke nyttet å presse henne. Den unge kvinnen ristet på hodet. Hun var ung, men ikke pur ung. Kanskje i begynnelsen av tjueårene ? Ingen klassisk skjønnhet, men søt, som så mange kvinner i tjueårene. Litt lubben kanskje, men ikke overvektig. Hun snakket med umiskjennelig nordlandsk aksent. Alle som er født norske, blir registrert i Folkeregisteret ved fødselen og innrullert som medlemmer av det norske samfunnet. Dersom man vil kreve sine rettigheter som norsk borger, må man til gjengjeld som et absolutt minimum oppgi fødsels- og personnummeret sitt. Det var altså der det hadde buttet. Hun hevdet at hun hverken hadde et personnummer eller kunne fortelle hvem hun egentlig var. Og siden helse- og sosialetaten ikke hadde hjemler eller midler til å gå folk nærmere på klingen og, antok Mia, mer enn gjerne ønsket å skyve problemet over på dem, så satt altså frøken ukjent nå overfor politiet i stedet. Så lettvint det måtte være, å være alle de andre? Etatene, institusjonene, de private foretakene, ja alle? Når de fikk problemer, når noe falt utenfor den rammen, den lille firkanten som de hadde mandat til å operere i, så var det bare å ringe politiet. Og overlate dritten til dem. Selv om de hadde de laveste lønnstrinnene i hele systemet? Mia sukket. For hvem kunne vel hun ringe? «Har du i det minste et fornavn? Noe må du da ha blitt kalt opp gjennom årene?»

«Beate.» Svaret kom raskt, kort og konsist. Mia nikket. Det var i det minste en start. «Ja vel, Beate, og hvorfor vil du ikke fortelle meg hvem du egentlig er?» Hun lot kvinnen skjønne at heller ikke hun svelget historien om hukommelsestap. For selv om hun ikke var så direkte som Frank, så hadde han tross alt hatt et poeng. De var ikke dumme. I det minste ikke så dumme. Den unge kvinnen ble sittende og mønstre henne noen sekunder, som om hun faktisk vurderte å gjøre det, fortelle henne. Så ristet hun sakte på hodet. «Det eneste jeg kan si, er at dersom de rette folkene finner ut hvem jeg er, setter det både meg, og mennesker jeg er glad i, i fare. Jeg kan ikke.» Mia nikket. Så var de i det minste et steg videre. De hadde etablert at hukommelsestapet var en bløff. At den unge kvinnen i stedet hadde en hemmelighet hun ikke ville dele. «Skjønner.» Frank kom plutselig inn igjen, fra sidelinjen. «Du er en hemmelig agent, og vi er ikke klarert for å vite noe på dette nivået, er det sånn det er?» «Frank!» Mia kastet seg mellom enda en gang. Hun visste at Frank ikke var i det konstruktive hjørnet akkurat nå. «Hør her, Frank.» Hun prøvde, men han bet henne av. Hadde ikke til hensikt å la seg stanse enda en gang. «Mia, jeg tror vi må ringe kong Harald. Han er nok den eneste som er klarert for dette nivået. Han, eller Sonja.» Mia så hvordan det umiddelbart tente til i øynene på den unge kvinnen. «La meg ta dette, Frank, så vi kan bli ferdige her, ok?» Hun stirret

irritert bort på Frank, som til tilsvar himlet med øynene. Hans faste tegn på å strekke våpen. Men det var overfor henne, Mia, ikke overfor den unge kvinnen. Han mumlet noe uforståelig, det eneste som var mulig å oppfatte, var ordet «tvangstrøye». Det ble imidlertid sagt med tilstrekkelig både klarhet og volum til at det ble umulig å overhøre. Mia kjente hvordan de plutselig ble to mot en, hvordan også hun begynte å irritere seg grundig over Frank og den fullstendig unødvendige provoseringen hans. Men hvis hun tok denne konfrontasjonen nå, ville de være lenger unna en løsning på problemet enn noensinne. I stedet sendte hun den unge kvinnen et unnskyldende blikk. Et stilltiende signal om at de, som de to eneste voksne i samtalen, måtte ta grep for å komme videre. Og heldigvis tok ikke den unge kvinnen opp hansken. Hun hadde vel innsett det hun også, at Frank var en lang og tung vei å gå, dersom hun virkelig trengte en hjelpende hånd. For det var noe i måten hun hadde uttrykt seg på, som hadde vekket Mias nysgjerrighet. Hun hadde sagt det så nøkternt, så udramatisk. At hun ikke var villig til å risikere de konsekvensene som ville komme, dersom hun oppga sin egentlige identitet til dem. At det kunne sette både henne, og mennesker hun var glad i, i en vanskelig situasjon. Det var ellers en vanlig tanke hos paranoide, at det ville få en eller annen forferdelig konsekvens, dersom de trosset tvangstanken sin. Det fantes mange mennesker som levde i sin egen, intense verden av psykoser og vrangforestillinger, der noe eller noen alltid var ute etter dem. Fiender som bare kunne bekjempes med medisiner. Beate virket imidlertid ikke som en av disse. Hun var for fattet, for klar og orientert. Hun visste utmerket godt hvem hun var, og i hvilken verden hun befant seg. Hun ville bare ikke dele denne informasjonen med politiet. «Hør her, jeg forstår at du er redd for noe, at du føler noen er etter deg, dere … Hvem er forresten de andre?» Kvinnen svarte ikke, bare ristet sakte på hodet.

«Beklager, det kan jeg ikke si.» «Mia, hør her. La oss kjøre henne til legevakta, først som sist, hva? Noen piller og en klapp på skulderen, så er hun snart like fin igjen? Kanskje hun har rømt fra en av institusjonene i nærheten?» «Så, hva er planen din? Hvorfor trenger du plutselig en ny identitet nå?» Mia overhørte Frank fullstendig, og til sin store lettelse registrerte hun at Beate gjorde det samme. Et lite øyeblikk så kvinnen ned, slapp blikket til Mia, før hun hevet det igjen. Og i det lille øyeblikket så Mia noe sårt i det, noe skjørt. At hun kanskje ikke var den sterke, tause jenta hun prøvde å gi inntrykk av å være, allikevel. Så var det lille øyeblikket borte. «Det er en grunn til at jeg ikke kan si noe mer, og det er en grunn til at jeg kommer først nå. Men de grunnene kommer jeg ikke til å fortelle, jeg kan ikke. Da må jeg heller bo på gata. Får jeg hjelp til å skaffe meg en leilighet, et sted å bo, så skal jeg klare meg selv. Jeg skal finne meg en jobb, jeg skal ikke bli en byrde, men jeg må finne et fotfeste. Jeg må begynne et sted.» Hun ble stille noen lange sekunder, og Mia kunne igjen se sårbarheten i blikket hennes. Til og med Frank måtte ha merket den, for han holdt heldigvis kjeft. «Og jeg kan ikke gjøre det som den jeg egentlig er. Jeg må starte på nytt, bli et nytt menneske. Hvis ikke vil flere mennesker dø.» De hadde fremstilt henne for lege. Legen hadde konkludert med, som Mia hadde forventet, og som Frank proklamerte måtte være en legetabbe, at Beate var frisk. Derfor fulgte Mia nå Beate ned til krimteknisk og overlot henne til Danijela for sikring av fingeravtrykk samt DNA og avfotografering av tannstilling. Alle de gjøremålene krimteknikerne vanligvis gjorde for å identifisere et lik, som ikke lot seg identifisere bare ved å se på ansiktet. Denne gangen var det imidlertid

ikke et lik, men et spill levende menneske. Merkelig, tenkte Mia, for kanskje tiende gang, idet hun så ryggen til Beate forsvinne sammen med Danijela, inn mot krimteknisk. For en merkelig historie. For en merkelig kvinne. Hun skulle søke, over savnede og etterlyste personer, gjøre det hun kunne, men hun hadde sine tvil. Den unge kvinnen hadde sagt at det var lenge siden hun hadde eksistert under sin reelle identitet. Men hva var lenge? To år? Ti? Et liv? Hun skulle gjøre et forsøk på å finne ut hvem hun var, og om hun faktisk var meldt savnet, men etter en krimteknisk undersøkelse, og etter den grundige helsesjekken de hadde tatt for å utelukke sykdom og vrangforestillinger, så ville det snart bære rett ned til sosialkontoret igjen. For politiet hadde ikke noe bosted å tilby, og de kunne ikke bare sette henne på gata. Ikke kunne de pågripe henne heller. Hun hadde ikke gjort noe ulovlig. Hun pliktet riktignok å oppgi sin rette identitet til politiet, men de kunne ikke bare pågripe henne og fengsle henne på det grunnlaget. Jenta trengte hjelp. Noen måtte hjelpe henne med et sted å bo, så fikk de ta det med identiteten etter hvert. Mia kjente en viss skadefro forventning over muligheten til å returnere problemet. De hadde vært så glade for å bli kvitt henne der nede på sosialkontoret, det var nesten så saksbehandleren hadde danset på bordet da de tok henne med seg. En annens problem er ikke lenger et problem, det er bare noe som blir borte. Men av og til kan det dukke opp igjen. Som med Beate, med familienavn ukjent. Uten et sted å bo. Mia måtte smile. Den som ler sist, ler best.

Kapittel 4 Hønefoss, onsdag 1. juni 2016.

Den mørkkledde skikkelsen stod i skogbrynet og speidet inn på uteområdet i barnehagen, på de små barna som lekte der inne. Men det søkende blikket var ikke rettet inn mot gruppen av barn som en felles, kaotisk enhet. Det fokuserte på å skille ut ett barn i særdeleshet. Så fikk han øye på henne. Hun gikk med målrettede skritt, rundet hjørnet av den gamle trevillaen som utgjorde barnehagen, med plastbøtta og spaden, på sin sedvanlige, målbevisste vei mot sandkassen. Som lå på den andre siden av barnehagebygget, skjermet for fellesskapet fra de andre. Akkurat slik hun pleide. Mannen lot seg gli enda litt lenger inn i det tette krattet, der villniset av løvverk og kjerr utgjorde et effektivt skjul. Han kikket på klokken og nikket bekreftende for seg selv. Han kunne ikke stille den etter jenta, men det var ikke mye om å gjøre. Han hadde sittet på dette stedet mange ganger nå og fulgt rutinene hennes. Eller, i realiteten var det jo barnehagens rutiner han fulgte. Og han hadde lært at barna ble sluppet ut omtrent på denne tiden, hver dag, antagelig etter et måltid eller noe. Og nå, fem på to, var hun der igjen, i sandkassen, med spaden og bøtta.

Han reiste seg, forsiktig for å unngå å lage lyd, bevegelse, noe som kunne trekke til seg oppmerksomhet. Det ble gjort av gammel vane, som en del av et innøvd, for lengst fastgrodd ritual han ikke lenger var seg bevisst. Han hadde forberedt seg lenge nok nå, det fantes ikke lenger usikkerhetsmomenter han ikke hadde tatt høyde for. Alle forberedelser var gjort. Det eneste han ikke kunne ta full høyde for, var tilfeldigheter, uflaks, men det kunne han aldri gjøre i noe fall. Derfor skulle det skje i dag. Det var nå eller aldri. Han lot seg gli ut av krattet i en jevn bevegelse samtidig som han dro hetta enda litt lenger ned i øynene. Så, uten å nøle, uten å bruke verdifulle sekunder på ingenting, begynte han å skrå over veien, mot de tre barna som intetanende lekte på baksiden av barnehagen. Fortsatt var det ingen voksne å se. Det pleide alltid å gå noen minutter, minimum fem, ofte både sju og åtte, før den første voksenpersonen rundet bygget for å sjekke barna. Det ville si at han fortsatt hadde minimum fire minutter på seg. Han grep ned i den store lommen på frakken mens han krysset den lite trafikkerte bygdeveien, og plukket opp billedboken med dyrene. Han plukket samtidig frem posen med kjærligheter på pinne. Tolv stykker i alt, i alle farger og fasonger. Som skapt for å avlede oppmerksomheten hos små barn, holde interessen deres inn mot innholdet i posen i de sekundene han ville trenge. Myntet på de to småungene som akkurat nå holdt på i huskestativet et stykke bak den lille jenta. «Hei, Susanne.» Den lille jenta, Susanne, kikket undrende opp på ham fra sandkassen. «Hei?» Han hørte det spørrende i stemmen hennes, skjønte at hun akkurat nå lurte på hvem han var, og hvordan han kjente henne. «Se her, Susanne, har du sett denne?» Han trakk opp billedboken og holdt den opp slik at hun kunne se.

«Vet du hva slags dyr dette er?» Han passet på å holde boken slik at hun så at det var et dyr der, men holdt samtidig over selve elefanten, slik at hun ikke skulle få et tilstrekkelig glimt til å identifisere den. Den lille jenta gjorde akkurat som han hadde håpet på. Hun reiste seg, nysgjerrigheten hadde tatt overhånd, og hun satte kursen rett mot ham. Dessverre hadde de to andre også fått med seg det lille opptrinnet, og akkurat nå klatret de ned av huskene sine for å komme løpende de også. «Det er en elefant.» Han så ned og så at Susanne allerede stod ved bena hans, på den andre siden av gjerdet, og myste gjennom stakittet mot bildet. «Så flink du er, vent litt, vet du hva dette er?» Han begynte å bla samtidig som han tok opp posen med godteriet. «Se her, se oppi denne dere så lenge!» Han kastet posen, som landet rett foran de små føttene på vei fra huskestativet. Barna bråstanset og plukket opp posen. Susanne, som hadde fått med seg alt, kikket opp på ham, tydelig usikker på om hun skulle bli, eller om også hun skulle styrte bort for å undersøke posen sammen med de to andre. I samme øyeblikk bøyde han seg lynraskt over gjerdet, grep tak i henne og svingte henne over. Han tok et solid grep over munnen hennes samtidig som han passet på å ikke dekke nesen. Deretter hvisket han inn i øret hennes mens han raskt krysset veien tilbake igjen: «Ikke vær redd, Susanne, det går fint.» Han lot blikket sitt møte hennes i et fragment av et sekund. Øynene hennes var vidåpne, blikket utstrålte sjokk og redsel. Han merket at hun prøvde å kjempe imot, prøvde å gjøre anskrik, at hun kjempet med de bittesmå kreftene hun tross alt hadde, men at det selvsagt var forgjeves. Han gikk fortsatt, løp ikke, det kunne fort tiltrukket seg oppmerksomheten til de to med godteposen, som fortsatt var fullstendig oppslukt av innholdet. Fire sekunder senere hadde han krysset over på den andre siden av

veien, og ytterligere to sekunder senere var han oppslukt av terrenget. Så begynte han å løpe. Han rundet den store furua, løp over den lille kollen, ned på den andre siden og mot bilen som stod parkert på den lille glenna. Susanne sparket og fektet vilt nå etter å ha virket nærmest paralysert de første sekundene. Han hadde ikke tid til å prøve å roe henne. Han hadde noen minutter på seg, kanskje to–tre, før de ansatte i barnehagen ville oppdage at de manglet et barn, og slå full alarm. Eller, oppdage det hadde de antagelig gjort allerede, men de måtte i tillegg innse at hun ikke lenger befant seg innenfor gjerdet. Mye kom an på hvor godt de to andre barna klarte å beskrive hva som hadde skjedd, hvor fort de ansatte ville skjønne sammenhengen, men godteposen de to hadde, ville vel forklare det meste? Den første politibilen ville snart være på vei, og han visste at den ville stanse all møtende trafikk på denne lokalveien. Var han fortsatt på den da, ville spillet være over før det hadde begynt. Han åpnet bagasjelokket, fortsatt med et fast grep om jentas munn slik at hun ikke skulle klare å skrike, dro frem sprøyten og stakk den ned i halsgropen hennes. Deretter trykket han det beroligende stoffet inn. Han merket hvordan den lille kroppen først stivnet til, deretter hvordan hun prøvde et siste, fortvilet forsøk på å komme løs idet hun kjente stikket i halsen. Han svelget når han møtte blikket hennes, og så den utilslørte redselen i den lille jentas øyne. Så, som ved et trylleslag, begynte øyelokkene hennes å gli ned, øynene rullet i hodet på henne, før hodet i neste øyeblikk bikket over mot den ene siden. Og han kjente hvor lettet han ble over at hun ikke lenger kunne ta del i dette marerittet, som det måtte fortone seg som for henne. Han la henne forsiktig ned på teppet som var klargjort i det tomme bagasjerommet, og stripset håndleddene hennes sammen. Deretter dro han

hetta over hodet hennes og smekket igjen bagasjelokket. Han hadde vurdert å tape munnen hennes også, men hadde slått det fra seg. Han visste ikke hvor mye en slik liten kropp egentlig tålte. Han løp rundt bilen, kastet seg inn bak rattet, vred om nøkkelen og spant av gårde. Han registrerte til sin lettelse at han ikke møtte noen på veien, annet enn to sivile biler på vei i motsatt retning, kjørt av to kvinnelige sjåfører. De hadde antagelig vært på butikken eller noe, og var på vei hjem for å lage middag til mann og barn. Forhåpentligvis var tankene deres bundet opp i alt annet enn bilene de møtte underveis. For om det verste skulle skje, om han møtte politiet her og det kom til en biljakt, kunne han i verste fall risikere jentas liv. En fullskala biljakt, det var høyrisiko, både for ham og henne, og han merket hvordan presset og spenningen økte etter hvert som han nærmet seg bykjernen, og samtidig visste at muligheten for å møte utrykningskjøretøyene økte. For de hadde makt og midler til å stanse ham. I barnehagen, med barnehagetantene, hadde risikoen kun handlet om oppdagelse. At de skulle se ham og slå alarm. Politiet, det var noe helt annet. Så begynte han å møte flere biler. Plutselig hadde han en bil bak seg også, som kom svingende ut fra en sidevei. Den glidende overgangen, fra null trafikk til bytrafikk, var i ferd med å manifestere seg, og før han visste ordet av det, satt han i en kø og ventet på grønt lys. Bilen hans var med ett fullstendig oppslukt av annen trafikk, han var ikke lenger alene, men en av hundre. Han kastet et raskt blikk på det digitale uret på dashbordet. Det hadde fortsatt ikke gått mer enn fem minutter siden han stuet henne baki. Han hadde greid det. Første fase var gjennomført.

Kapittel 5 Hønefoss, onsdag 10. februar 2016.

Hanna Vang sugde på filtersigaretten som om det siste oksygenet som var å oppdrive på planeten, akkurat nå befant seg inne i det lille filtstykket på sigaretten. Sigarettgloen glødet i et siste pust av liv før den sluknet for aldri mer å kunne vekkes til live. Hun knipset sneipen i en bue, så hvordan den tok asfalten, rullet litt bortover før den la seg til ro. Og følte allerede en overveldende trang til å tenne seg en ny. Få enda noen minutters pause fra den monotone jobben på Blå Kors-senteret. Sortere innleverte klær, henge dem opp i utsalget, smøre snitter, servere varmmat til stort sett byens løse fugler, som fikk sponset måltidene av kommunen. Akkurat som hun selv måtte være her på tiltak for å være berettiget til å motta trygdeutbetalingen. Hun sukket. Det var ikke slik hun hadde sett for seg livet sitt som tjuefire. «Hei, Hanna!» Hun skvatt til av å høre sitt eget navn bli ropt ut. Hun snudde seg mot lyden. «Beate? Hei!» Hun gikk med raske skritt mot den unge kvinnen som hadde ropt på henne. Hun så at Beate gikk ifølge med en annen ung kvinne som Hanna aldri hadde sett før. Den ukjente kvinnen var

slankere enn Beate, kanskje et par centimetere lavere, og det mørkeblonde håret noen anelser mørkere enn Beates. Hanna nådde frem og ga Beate en klem. «Dette er Linda, søsteren min. Hun har akkurat flyttet inn hos meg, hun har ikke noe eget akkurat nå, så hvis du …» Ordene ble hengende litt før Hanna plukket dem ned. «Selvfølgelig.» Hun snudde seg mot den ukjente, som hadde blitt introdusert som Beates søster. «Hei, Hanna, hyggelig å hilse på deg. Og jeg jobber som du kanskje skjønner, på dette etablissementet her.» Linda nikket og smilte. Hun var penere enn søsteren, det så hun nå. Smilet viste et sett melkehvite tenner, og de mørkeblå eller grønne øynene, det var vanskelig å si uten å stirre for lenge, smilte de også, sammen med leppene. «Kom, bli med inn. Jeg kan spandere litt suppe. Det er fortsatt litt igjen, jeg skal varme den opp.» De to søstrene fulgte lydig etter henne opp trappen og inn i den dunkelt belyste og spartansk innredede restauranten. Møblert med møbler donert til Blå Kors og i hovedsak driftet av mennesker med en krevende fortid. Som Hanna. Snart satt de tre og snakket ved et av bordene, som om de hadde kjent hverandre hele livet. Og Hanna tenkte at hun likte Linda. At hun likte henne veldig godt.

Kapittel 6 Hønefoss, onsdag 1. juni 2016.

Leder for kriminalavdelingen, politioverbetjent Gard Hassel, kikket ut over forsamlingen. Den bestod av politiførstebetjent Wilhelm Gran, politiførstebetjent Hans Kjekshus og politibetjentene Mia Klev, Frank Holter og Solveig Kristin Eide. Blikket hans var hardt og alvorlig. De visste alle hva dette møtet gjaldt, alarmen hadde gått minutter etter at bortføringen var et faktum, og hele stasjonen var på bena. En barnekidnapping var ikke dagligdags. Ikke på Hønefoss. De stirret på bildet av den lille jenta på fremviserlerretet på parolerommet. En liten jente på fem år, kledd i en rosa parkdress, og med en rød lue på hodet. Det alvorlige, runde ansiktet stirret tilbake på dem. I den ene hånden holdt hun en blå spade, i den andre en lilla plastbøtte. Den gule, tykke stripen av snørr som rant ned fra det ene neseboret illustrerte på sin egen, snurrige måte hvor liten hun var. Og hvor sårbar. «Hun heter Susanne Berg og ble som dere allerede vet, bortført fra barnehagen for litt over en halvtime siden. Operasjonssentralen sendte umiddelbart alle ledige patruljer til stedet, som viste seg å være ingen!» Hassel ristet litt oppgitt på hodet.

«Vi kom ikke til stedet før for ti minutter siden, vi hadde ingen bil i nærheten. Det betyr at verdifulle minutter gikk tapt og gjerningsmannen fikk tid og anledning til å komme seg unna.» Han sukket tungt. «Vel, uansett, gjerningsmannen er ikke langt unna, det er som sagt bare en halvtime siden hun forsvant. Innsatsleder er der oppe nå og organiserer en leteaksjon, vi kan ikke utelukke at hun befinner seg i nærområdet. Vi vet ikke hvilke motiver gjerningsmannen hadde for å ta henne, for alt vi vet, har han allerede sluppet henne, og hun befinner seg i terrenget rundt barnehagen. Politihelikopteret, Heli 30, er varslet og på vei, de vil bruke varmesøkende kamera, men dere vet jo selv hvor begrenset det virker i tett skog. Røde kors samler også alle tilgjengelige ressurser, og vi har satt KO ved barnehagen.» KO var det tekniske begrepet på stedet hvor operasjonen ble ledet fra, og hvor ressursene samlet seg, både før og etter at de ble satt i sving. «Vi har altså mannskaper ute allerede, alle ledige patruljer søker i byen og utvider søket til etter hvert å gjelde omkringliggende områder, problemet er jo selvsagt at vi foruten Susanne ikke aner hva vi leter etter.» «Var det ingen vitner?» Gard Hassel nikket lakonisk på hodet. «Joda, to små barn, fem og seks år gamle. Noen sier at barn er de beste vitnene, at de har et eget øye for detaljer. Vel, i så fall har gjerningsmannen vært usannsynlig heldig med de to som befant seg bak barnehagen da han slo til. Det, og det faktum at svinepelsen ga dem en pose kjærlighet på pinne, gjorde tydeligvis at observasjonsevnen var jevngod med null.» «Så hva har vi?» Det var Wilhelm som spurte. «En mann, det er hva vi har. Det er de enige om, de to vitnene. Derfra og ut blir alt plutselig veldig uklart. Den ene sier at han så ut som en superhelt, at han hadde på seg en eller annen drakt, den andre

at han så ut som en militærmann. Den ene av dem beskriver ham som kjempestor, den andre at han var mindre enn faren hans, som vi har sjekket via barnehagen at er ca. 185 centimeter høy. Det trikset med slikkeriene har virkelig betalt seg, barna hadde ikke øynene noe annet sted etter at han slengte posen til dem. Posen er for øvrig på krimteknisk nå, vi kan jo håpe at de får et treff, men jeg har mine tvil. Dette virket ganske profesjonelt.» Det ble et øyeblikks stillhet. En kort, stille stund der hver og en lot informasjonen synke inn, og hvor de bearbeidet og prosesserte den slik de selv syntes fungerte best. Mia lot tankene fare til den lille jenta, hvordan hun måtte ha det nå. Hvor redd hun måtte være. Og hvor fortvilet situasjonen måtte være for foreldrene hennes. Hvor fra seg av engstelse de måtte være akkurat nå. Wilhelm tenkte på det samme. Men i tillegg brukte han noen sekunder ekstra på å evaluere hva dette faktisk betydde for ham. For han var ikke i tvil om hvem som kom til å stå i stormens øye og motta all dritten som uomtvistelig ville komme i kjølvannet av en slik sak. Det ville ikke gå mange timene før pressen ville begynne å stille ubehagelige spørsmål, spørsmål som ville tappe ressurser, ressurser han ikke hadde. Pressekonferanser og helvete, han hatet de greiene der. Som om pressekonferanser kunne hjelpe dem å finne henne? Og så ville de vri det over til å handle om dårlig etterforskningsledelse dersom resultatene uteble, de jævla ulvene, slik de gjorde hver gang. Og han, Wilhelm, ville enten bli helt for en dag og raskt glemt, ved en hurtig oppklaring, eller idiot, og husket for det, lenge, dersom ting dro ut. Det var det samme hver gang, de valgte alltid en av ytterlighetene. Det som lå midt imellom, som nesten alltid var sannheten, det solgte ikke aviser, eller genererte klikk, som det jo het i dag. Fy faen som han hatet dette! «Har vi sjekket om det er noen pedojævler som er på frifot i distriktet?»

«Nei, Frank. Det som er gjort, er å varsle de andre politidistriktene, vi har sendt ut en riksvarsling slik at alle vet hva som har skjedd. Jeg ringte også desken på Kripos, og de har varslet alle grensestasjoner, flyplasser og skipsavganger slik at vi har en mulighet til å fange dem opp dersom de prøver å forlate kongeriket. Problemet er jo selvsagt igjen at vi ikke vet hva vi ser etter. Vi har et skralt signalement, det er alt, unntatt Susanne, selvfølgelig, som gjerningsmannen helt sikkert vil holde skjult. For øvrig har vi ingen holdepunkter for at hun er på vei ut av landet. Per nå har vi ingen holdepunkter i det hele tatt.» Hassel skrudde av fremviseren, og det ble så stille i rommet at de alle kunne høre lyden fra den elektroniske viften inne i fremviseren mens den sakte døde hen. «Hans, du er jo indisponert for oss de neste ukene med lederutdanningen på Politihøgskolen, men dere andre, legg alt annet til side og fokuser på dette. Vi må finne denne jenta før det er for sent.» «Jeg skulle gjerne ha vært med.» Hans Kjekshus kremtet og kikket fra den ene til den andre før han fortsatte: «Men jeg vet at dere ikke vil trenge meg, dere kommer til å gjøre en fremragende jobb alene. Bare hold fokus, pass på hverandre og gjør hverandre gode, det er det eneste som betyr noe. Og dersom det er noe, så si ifra, så skal jeg se hva jeg kan gjøre, det var bare det jeg ville si. Lykke til!» Nikking. Taust bifall. Fra alle unntatt Wilhelm. Han orket ikke engang late som. Han hadde hatt større respekt for Hans da han var sitt gamle, ufordragelige jeg. Da han ikke hadde gitt uttrykk for å være noe annet enn den oppblåste, arrogante bleien han var. Nå satt han i stedet og tørrtrente det ledelsespisset sitt på dem, sikkert noe han hadde lært på det kurset han gikk på? Motivasjonstale og dritt, skulle liksom være kompis, og samtidig noe mer enn dem?

Som om de brydde seg det aller, aller minste om hva han tenkte, om noe som helst? Det samlet seg mørke skyer i horisonten, han så det, nå som Hans skaffet seg denne lederutdanninga. Men samtidig, han var ikke i en situasjon hvor han kunne klage. Selv hadde han kategorisk avvist å ta det lederkurset, Hassel hadde spurt ham først, og han hadde høflig, men bestemt takket nei. Han skulle saktens heller tatt et akvarellmalekurs sammen med Helene, hvor utrolig lite fristende det enn ville fortonet seg. Så da kunne han ikke kritisere det heller, at Hans fikk det kurset og dermed staket ut veien videre, opp og frem. Det var bare at utsikten til å få Hans som sjef var mildt sagt urovekkende. Kanskje ikke så mye for ham, mer for de yngre, ikke minst Mia. Hans var en kødd, som akkurat nå var inne i en forbigående fase av ambisjonsstyrt vennlighet, men han var fortsatt en kødd. Og han ville forbli en kødd til de gravde ham ned. Wilhelm lukket øynene i noen sekunder og kjente på følelsen av verden som trykket ham bakover. Som presset på, midt i trynet hans, samtidig som den stablet opp dritt foran ham i tårnhøye fonner. Og Hans Kjekshus var bare en liten klatt i dette fjellet av dritt, et usselt lite uromoment. For det var utfordringene hjemme som tappet mest. Jobben hadde faktisk blitt noe han hadde gledet seg til for å komme seg unna, få litt fri. Og så dette her? Han var redd frihetsfølelsen var definitivt over. For når det gjaldt savnede unger, så fant man dem enten ganske fort, eller så ble de borte lenge. Av og til for alltid. Han kunne håpe på det første, på en enkel løsning, men fryktet det siste. Gard hadde uttrykt det godt. Dette virket profesjonelt. «Og si endelig fra, Wilhelm, om det er noe jeg kan hjelpe dere med.» Han fikk plutselig inn lyden av Hans Kjekshus igjen. Den hadde sikkert vært der hele tiden. Var han ikke ferdig ennå? Wilhelm så ikke på ham, bare nikket. Han følte at han måtte det, at han ikke

bare kunne ignorere ham helt. Men spørre Hans om hjelp? Hva var det de sa? Når det ble en kald dag i helvete? De hadde samlet seg på kontoret til Wilhelm etter morgenmøtet, Wilhelm, Mia, Frank og Solveig Kristin Eide. Solveig var ny og hadde erstattet Paulsen som makker for Hans Kjekshus. Paulsen, som hadde blitt skutt og drept i tjeneste noen måneder tidligere. Mia husket Solveig fra skoledagene. De kom fra Hønefoss begge to, men Solveig var et par år eldre enn henne. Mia husket henne som ei fotballjente som spilte like godt som gutta. Røft, brutalt og godt. Det var derfor hun hadde vært i Asker og Bærum disse årene også, på grunn av fotballen som hun nå hadde lagt på hylla. Hun hadde visstnok spilt på et ganske høyt nivå, og Mia hadde sett henne på TV noen ganger, på sportsnyhetene. Mia visste ikke akkurat hvor god hun hadde vært, hun var ikke interessert i fotball, men hun husket at hun alltid hadde vært litt redd for Solveig i barneårene, selv om Solveig aldri hadde gjort henne noe. Når sant skulle sies, hadde vel aldri Solveig engang lagt merke til at Mia eksisterte. Satan lå med hodet på fremlabbene og fulgte med. Mia og Frank var flokk, det var greit, det var ikke dem den dype knurringa var til ære for. Det var et ukjent menneske der inne, en ny lukt. Og Satan likte ikke nye lukter. Eller ukjente mennesker. «Kan jeg klappe ham?» Wilhelm så overasket bort på Solveig. Var hun seriøs? De fleste på huset var livredd Satan, også de som hadde jobbet der i mange år. Han ristet tvilende på hodet. «Nei, tror ikke det er noen god ide. Han merker når folk er engstelige for ham, han kan være litt brå.» Solveig gliste. Den store prisen med snus kom tydelig frem under overleppa hennes. «Da så. Jeg er ikke engstelig.» «Se her!» Frank reiste seg og gikk bort til hylla bak skrivebordet til

Wilhelm. Satan spisset umiddelbart ører og fulgte med. Frank plukket ned posen med hundekjeks, som han selv hadde kjøpt og satt der. Det var bare Frank som kunne gi ham fra den. «Prøv et par av disse, det er den billigste livsforsikringen jeg noensinne har hatt. Et par sånne om dagen, så dreper han meg ikke. Vi er faktisk blitt gode venner. Prøv, om du absolutt vil hilse på ham.» Frank kastet posen bort til henne, og hun tok imot. Wilhelm fulgte med mens hun bit for bit kjøpte Satans tillitt. Han visste ikke om han egentlig likte det han så. Det store dyrets plutselige hengivenhet overfor et vilt fremmed menneske, bare på grunn av noen hundekjeks? Han håpet det var fordi Satan hadde oppfattet at han, Frank og Mia snakket med Solveig, inviterte henne inn og introduserte henne som en del av flokken. Ellers var Satan i ferd med å bli bløt, men det visste han jo at ikke var tilfellet. Men jenta var tøff, det skulle hun ha. Ikke bare i det ytre. Det bodde noe inni henne også. Tæl. Og han hadde alltid visst å verdsette sånt. «Vel, som dere alt har skjønt, alt annet blir satt på vent inntil vi har gjort de innledende grepene i denne bortføringssaken. De første timene er de viktigste, bla-bla-bla, alt dette vet dere, jeg gidder ikke å kaste bort tid på å innprente ting dere allerede kan fra før. Mia?» Mia løftet blikket og møtte Wilhelms. «Moren til Susanne kommer etter hvert. Kan du snakke med henne og ta imot savnetmeldingen? Du er vel den av oss som passer best til det.» Mia nikket. «Frank, du og jeg tar turen opp til barnehagen. Vi må ta et straksavhør av de ansatte, høre om de har noe mer å bidra med. Og når det gjelder de to ungene som så gjerningsmannen, skal jeg høre med sedelighet. De er vant til å avhøre unger. Solveig?» Solveig Kristin Eide satte allerede blikket i hans da han snudde seg

mot henne. Gliset gikk nesten trill rundt i det markerte ansiktet med den muskuløse halsen rett under. Det brede smilet var gjennomført politisk ukorrekt all den tid en liten jente var forsvunnet, men han likte det. Hun utstrålte en trekkhunds engasjement for å jobbe hardt og lenge, uten synlige bonuser, annet enn kanskje et klapp og et vennlig ord i retur. Et naivt, ungdommelig pågangsmot han virkelig misunte henne. Han husket ikke engang lenger hvordan det føltes. «Vi må gå opp familiesporet. Dersom det verste har skjedd, dersom en overgriper står bak, sliter vi, men forhåpentligvis kan vi finne noe i familierelasjonene. En eks som er misfornøyd med omsorgsrettighetene sine, ett eller annet i den gata. Har familien mye penger? Kan det være snakk om løsepenger? Bor mor og far sammen? Hvis ikke, kan den ene av dem stå bak denne dritten? I tillegg vil jeg at du tar et søk på pedofile overgripere som bor i området, slik at vi vet hva vi har. Hvem soner for øyeblikket, og hvem er ute der? Tar du den?» Et energisk nikk til svar, og et stadig like bredt glis. Wilhelm håpet i sitt stille sinn at gliset ikke kom til å tørke ut allerede etter de første timene. Solveig var fersk. Hun hadde kanskje en romantisk forestilling om etterforskning som noe glamorøst og spennende, noe nær slik det ble fremstilt på TV? Han visste ikke, visste bare at realiteten oftest var det motsatte. At det eneste det dreide seg om, var hardt, tidkrevende, metodisk arbeid, meislet ut for tålmodige mennesker, der løsningene ikke kom hoppende ned i fanget på noen geniale sjeler som nærmest slapp å anstrenge seg. Det var TV, og det var sprøyt. En etterforskning i slike saker som dette, der de begynte på bar, nærmest skrapet mark, var egnet til å tørke vekk fliret hos selv de mest optimistiske. Solveig måtte antagelig bytte den digre snusklysa inni gliset sitt mange ganger før hun i det hele tatt nærmet seg noe som helst. Hvis de i det hele tatt ville nærme seg noe. Man visste aldri. Han reiste seg. «Da begynner vi.»

Vil du lese resten? «Liten jente forsvunnet» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no