8 minute read
Lyngenlinjen, mer enn en forsvarslinje, skrevet av forfatteren av boken med samme navn, side
Lyngenlinjen 1944-45
Av Kjell-Ragnar Berge, krigshistoriker og forfatter av boken om Lyngenlinjen
Advertisement
Operasjon «Nordlicht»
I oktober 1944 begynte det tyske tilbaketoget fra NordFinland og Ishavsfronten øst for Kirkenes. Generaloberst Lothar Rendulic var øverstkommanderende for Lapplandsarméen, eller 20. Gebirgs-Armee som var den tyske militære benevnelsen på arméen. Rundt 200.000 mann skulle føres tilbake til Troms, og en ny forsvarslinje etableres ved Lyngen. Operasjon «Nordlicht» var dekknavnet for tilbaketrekningen.
Lapplandsarméens krigsdagbok er intakt, og jeg har systematisk lest meg gjennom de rundt tolv tusen dokumentsidene for tiden fra juli 1944 til mai 1945. Gjennom dagboken kan vi følge gangen i operasjon «Nordlicht», fra planlegging til gjennomføring, og byggingen av Lyngenlinjen. Store deler av arméen ble sendt videre sørover til Tyskland, men noen av de mest erfarne troppene ble igjen og satt inn i den nye forsvarslinjen.
Studien av krigsdagboken viser at begrepet «Lyngenlinjen» er noe mer enn en forsvarslinje som kan markeres med en strek tvers over landet i NordTroms. Vi snakker mer om et forsvarsområde med forskjellige frontavsnitt og stillingsområder. Trusselen på land var et finsk-sovjetisk angrep langs hovedveien gjennom Skibotndalen til Lyngenfjorden. På sjøsiden var trusselen en vestalliert og sovjetisk landgang, derfor lå de tyske kystfortene tett langs kysten fra Kvænangen til Vestfjorden.
Tyskerne bruker begrepet «Lyngenfronten», og den blir inndelt i Lyngen-landfront og Lyngen-sjøfront. Fremste forsvarslinje i landfronten var Kilpisjärvi-stillingen som skulle holdes gjennom vinteren mens Lyngen-stillingen ble bygget. I tyske arkiv ser vi at både Lyngen-stillingen og Kitdal-stillingen blir brukt som navn på forsvarslinjen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen.
Hitlers beslutning
Et funn i de tyske arkivene forklarer mye av den militære aktiviteten i Nord-Troms det siste halvåret av krigen. I fjernskrivermelding datert 4. november 1944 mottar Lapplandsarméen Hitlers beslutninger angående Lyngenutbyggingen.
Befalingen er sammenfattet i tre punkt: Kilpisjärvi skal forsvares vinteren gjennom og flanken sikres med fremskutte støttepunkt langt mot øst (Nordreisa). I hele forsvarsområdet skal innbyggerne evakueres og bebyggelsen brennes ned så sant den ikke kan benyttes av egne tropper. Området øst for Skibotndalen må holdes så lenge som mulig til kommende sommer for å vinne tid til å bygge ut Kitdalstillingen til en uinntagelig festning.
Rendulics ordre om utbygging
Den 5. november 1944 gav arméens overkommando ut ordren som la rammene for utbyggingen av Lyngenfronten. Ordren følger opp Hitlers befaling, og utbyggingen skjer derfor parallelt i Kilpisjärvi-stillingen og Lyngen-stillingen. Dette er en sentral ordre som forteller mye, derfor har jeg gjengitt den i sin helhet i boken, oversatt til norsk.
Ordren bærer preg av at man hadde det travelt. Stridsstillingene var enkle konstruksjoner bygget etter
Kilpisjärvi-stillingen ved grensen til Finland er markert med grønn farge, det samme er også flankesikringen i Manndalen, Kåfjorddalen, Reisadalen og ved Sørkjosen. Lyngen-stillingen i fjellområdet mellom Skibotn og Signaldalen, samt de fremskutte støttepunktene langs veien til Finland, er markert med rød farge. Sjøfronten med en skjerm av kystfort, er markert med blått. Planen var at alle sivile i området øst for linjen merket Lyngenfront, skulle evakueres.
en felles standard og uten bruk av sement. Det var langt fra en festningsmessig utbygging slik det ble gjort på flere kystfort. Ordren gir også instruks om hvordan det skal bygges:
«Ved utbyggingen av stillingene må høyfjellets spesielt gunstige fordel og styrke bli utnyttet. Dersom lendet betinger en støttepunktmessig utbygging, må det likevel dannes en sammenhengende ildfront. Dalfører må kunne beherskes fra fjellsidene. Tyngdepunktet i dalførene og fjellovergangene må dannes i stor dybde. Fjelltopper må heller ikke spares på grunn av vanskelige terrengforhold. overkommando til Lillehammer og fikk kommandoen over hele Norge. Fra 18. desember 1944 til mai 1945 var Rundhaug hovedkvarter for general Ferdinand Jodl og Armee-Abteilung Narvik, som fram til krigens slutt hadde kommandoansvaret for Lyngenfronten og områdene sørover til Ofoten.
Fjellanlegg kommer ikke på tale. Bygging av standard stridsstillinger med splintsikre forlegningsrom og dekningsrom begynner straks. Framfor alt må disse bygges på eksponerte steder og senere tildekkes og kamufleres av troppene. Forberedelse til utgraving av groper begynner straks. Alle forlegningsrom som terrenget helt eller delvis kan gi beskyttelse mot beskytning, kan være av lettere type, eksempelvis finsketelt eller barakkedeler. Alle naturlige byggematerialer (mose, stein, leirjord) og dekningsmuligheter (steinblokker, fjellsprekker) må utnyttes».
Krigsfanger som arbeidskraft
Byggingen av landfronten fikk høyeste prioritet, og arbeidskraft ble hentet fra leirer og anlegg over hele Nord-Norge. De første byggearbeidene var i gang allerede i september, men etter Rendulics ordre ble det satt fullt trykk på arbeidene.
Arbeidskraften var tyske pioneravdelinger, Organisation Todt, og sovjetiske krigsfanger. Rundt 10.000 krigsfanger ble satt inn i byggearbeidene på landfronten. De levde under umenneskelige forhold med kulde og snø, og mange bukket under for sykdom og slit.
Hovedkvarter på Rundhaug
I tiden 15/11 til 18/12 1944 var arméens hovedkvarter på Rundhaug i Målselv. Det betyr at Rendulic ikke mottok ordren om tvangsevakuering mens han var Rundhaug slik det er blitt sagt. Den fikk han under oppholdet i Skoganvarre 28/10 til 6/11.
Hauptmann Hans Jo. Kreher i stilling tilhørende 7. kp/bergjegerregiment 143 på sydspissen av halvøya i Kilpisjärvi februar 1945. Hans Kreher var etter krigen en periode stabsoffiser ved NATO-hovedkvarteret på Kolsås. Foto: Hjalmar I. Sundes samling
Kilpisjärvi-stillingen januar–april 1945
I løpet av januar 1945 var stillingen besatt av erfarne og krigsvante bergjegere i 6. Gebirgs-Division, og divisjonens kommandoplass flyttet til Helligskogen Fjellstue. Allerede 6. desember kunne divisjonssjefen Generalleutnant Pemsel melde at av de 120 planlagte splintsikre forlegningsrom i Kilpisjärvi-stillingen var 110 ferdige.
De to avsnittene «Semmering Ost» og «Semmering West» dannet hovedkamplinjen ved Kilpisjärvi, og de tyske stridsstillingene lå konsentrerte i disse to avsnittene på hver sin side av hovedveien. Hele tre regiment infanteri ble konsentrert langs bilveien fra Helligskogen til Kilpisjärvi. Infanteriet ble støttet av mye artilleri. Fem artilleribataljoner med til sammen 56 artilleriskyts med kaliber fra 7,5 cm til 15 cm stod i området. I området var også en observasjonsavdeling for kontrabeskytning. Avdelingen var satt opp med teknisk utstyr som kunne observere og lokalisere fiendens artilleri.
Divisjonen hadde rundt 15.000 mann, men var forsterket med en grenaderbrigade, feltartilleri, pioneravdelinger, forsyningsenheter og transport slik at det samlet kunne være rundt 20.000 tysk personell i området fra Kilpisjärvi-stillingen til Skibotn.
Lyngenlinjen ble aldri satt på prøve i regulære kamper.
Ved Kilpisjärvi-stillingen var det en del trefninger med finske patruljer, og noen finske flyangrep på de tyske stillingene. I grenseområdene til Sverige opererte norsk motstandsbevegelse fra Sepalsbasene, og informasjon om det tyske befestningsarbeider ble sendt til England.
Fremskutte støttepunkt i Nordreisa november 1944 – april 1945
Så lenge Kilpisjärvi-stillingen ble holdt, så skulle også Nordreisa holdes som flankesikring. Reisadalen ble avsperret, og en landgang hindres på Reisafjordens vestlige landside mellom Storslett og Bakkeby. Til sperring av riksvei 50 (E6) og veiforbindelsen til Bakkeby, ble sterke stillinger etablert i området Sørkjosen, og langs fjellovergangen til Langslett. Tyskerne fryktet også at det kunne bli etablert baser i det evakuerte Vest-Finnmark, derfor ble en spesialstyrke med fire jaktkommandoer opprettet. Hver kommando hadde rundt 50-60 mann, og disse opererte på egen hånd i området mellom Kvænangen og Porsangen.
Da tyskerne i april 1945 trakk seg ut av Kilpisjärvistillingen og etablerte seg i Lyngen-stillingen, så begynte de også å trekke seg tilbake fra de fremskutte stillingene på østsiden av Lyngen. Fem kystbatteri stod igjen øst for Lyngen, og fire av disse ble også trukket tilbake. Kystfortet på Spåkenes var eneste operative kystbatteri på østsiden av Lyngen ved krigens slutt 8. mai.
Lyngen-stillingen april – mai 1945
I april 1945 trakk tyskerne seg ut av Kilpisjärvi-stillingen, og grupperte seg i den permanente forsvarslinjen mellom Skibotndalen og Signaldalen. I tur og orden trakk avdelingene seg ut, de fleste ble regruppert til nye stillinger, mens overflødige tropper ble satt i marsj sørover. Den 23. april ble kommandoplassen til 6.Gebirgs-Division flyttet tilbake til Kvesmenes fra Helligskogen Fjellstue. Baktropper og ettertrygd sørget for de siste ødeleggelser av forlegningene ved hovedveien og stillinger i lendet ved Kilpisjärvi.
Lyngen-stillingen strakte seg fra Falsnes ved Skibotn, over Falsnesfjellet og fjellområdene øst for Kitdalen, til Paras innerst i Signaldalen. I Norddalen, innerst i Kitdalen, ble det bygget taubane fra dalen og opp til stillingene på fjellet.
Hovedkamplinjen ble inndelt i sektorer og bataljonsteiger med stridsstillinger. Fire bergjegerbataljoner lå ved hovedkamplinjen, mens to bataljoner bemannet de fremskutte sperrestillingene oppover Skibotndalen til finskegrensen. Artilleribataljonene ble fordelt og satt opp som støtte til bergjegerbataljonene, og det ble bygget mange små observasjonsposter for artilleriet innover fjellet.
Lyngen-stillingen var bare i en kort tid besatt. Flyttingen av de stridende styrkene fra Kilpisjärvi til stillingene i fjellområdene ved Lyngenfjorden ble fullført 25. april 1945, og bare to uker senere var krigen slutt.
Studie «Birkhahn»
I april 1945 hadde den tyske hæren 76.483 mann i området Lyngen-Narvik, det vil si at en tredjedel av hæren i Norge fremdeles oppholdt seg i de nordligste delene av landet. Forsyningsmessig var det svært krevende med en så stor styrke så langt mot nord. I februar 1945 utarbeidet overkommandoen på Lillehammer i samarbeid med korpsstaben på Rundhaug studie «Birkhahn» som var forslag til full tilbaketrekning fra hele Nord-Norge. Det ble ikke fattet en endelig beslutning før kapitulasjonen 8.mai 1945. Dermed ble landet spart for det som kunne blitt et nytt omfattende tilbaketog med evakueringer og store ødeleggelser, slik som under operasjon «Nordlicht».
Kilde: Boken «Lyngenlinjen» – Hitlers siste skanse i Norge 1945, Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45 (2019).
Rester fra den tyske Lyngenlinja fra 1944-45 ligger i nærheten av bunkere, dekningsrom og geværstillinger fra 1950- og 60-tallet og installasjoner fra Frøylinja som ble bygd på 1980-tallet og fram mot år 2000. Foto via niku.no
