Pegasus #37

# 37 2022

LOLITAFEMINIST? OM LOLITA-FASHION OG KVINNEFRIGJØRING

FANTONALDS NYE EVENTYR

TEGNESERIER

OM EN VELDIG ANNERLEDES DONALD-TEGNESERIE

Innhold 4 Organisasjonsnytt Nyheter fra den fantastiske organisasjonen Hyperion

6 Smånytt Nyheter for små og store nerder

7 Return of the Con Kommentar av leder i Hyperion Helle Munthe-Kaas

8 Nabonytt – Samspel i Sverok Vi hører fra søsterorganisasjonen vår i Sverige

10 Nabonytt – Orkenes sommerskole

Snakkebobler og harde slag

15

TEgneserieanbefalinger for den hisorieinteresserte

20

Fantonalds nye event yr

23

Vi hører fra søsterorganisasjonen vår i Danmark

12 Lolitafeminist?

Er lolitastilen forenelig med feministiske idealer?

15 Snakkebobler og harde slag Et lite innblikk i tegneserienes sjangerhistorie

20 Fem kjappe tegneserieanbefalinger for den historieinteresserte Tegneserier som ikke bare underholder

23 Fantonalds nye eventyr Hva skjer når Donald Duck blir til en skikkelig superhelt?

27 M – Verdens beste tegneserie?

En hyllest til den norske stripeserien M

30 Innrammede øyeblikk Om tiden i en tegneserierute og det å leve i øyeblikket

34 Worbla-ører Cosplay-guide

36 Reisefølget

Tegneserien om en rollespillgruppes utfordringer

40 2D: The Forgotten City Ett spill – to anmeldelser

42 Blåmanns hjarte Vinneren av novellekonkurransen 2021

46 Inventory Alt du trenger av tegneserierelaterte parafernalier

47 Fantasiduellen Nerdequiz!

2 Pegasus nr. 37 – 2022

Leder

Magasinet Pegasus #37 – 2022

i Redaksjonen

Tre kaotiske måneder

Ansvarlig redaktør Cassandra Norheim Bidragsytere Didrik Dyrdal Elisabeth Erring Gabriela Saez Ingeborg Olderø Oliver Levang Sofiya Stray Zev Bach

Leder i Hyperion Helle Munthe-Kaas

Forsidebilde Zev Bach Layout Martin Ernstsen Annonser annonser@magasinetpegasus.no

Asle Ydestad Tellefsen

Trykk Zoom Grafisk AS. Opplag 3000 Magasinet Pegasus er et nonprofit-blad utgitt av Hyperion.

Magasinet kommer ut i trykket utgave en gang i året og er gratis å abonnere på.

Magasinet Pegasus arbeider etter Redaktør-plakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. www.magasinetpegasus.no

Magasinet Pegasus- MagasinetPegasus podden Pegasus.no

Når dette magasinet kommer ut har jeg vært redaktør for Pegasus i omtrent tre måneder. Det har vært tre spennende, hyggelige og kaotiske måneder. Jeg kom inn i februar for å være vikar for redaktøren og føre magasinet frem til en ny utgave i løpet av våren.

Frem til da hadde jeg bare vært et vanlig redaksjonsmedlem og hadde ingen forutsetning for å forstå hvor mye arbeid det ligger i å faktisk skulle ha det fulle ansvaret for Pegasus. Jeg må si at opplevelsen har gitt meg en helt ny respekt for alle de som har gjort det før meg, og sikkert gjort det ganske mye bedre også.

Men det har også vært givende, og jeg kjenner på en ny mestringsfølelse, en følelse av at jeg nå kan ting jeg aldri hadde kunnet drømme om før jeg startet.

Denne litt korte utgaven hadde vi bestemt allerede før jeg ble ansatt som vikar-redaktør at skulle handle om tegneserier. Det er et utrolig bredt tema.

Og jeg tror at med dette magasinet, til tross for en beskjeden tykkelse, har vi fått frem en god del av bredden som finnes der.

Det er snakk om uvanlige Donald-tegneserier fra 90-tallet, en hyllest til den norske stripeserien M, og anbefalinger på historiske og biografiske tegneserier.

Med denne utgaven har alle bidragsyterne gitt uttrykk for sine interesser og lidenskap, og det gjør at jeg kan være stolt av det endelige resultatet. Alle som har vært med på å skape dette magasinet, fra tekstforfattere til illustratører til designeren, har gjort et flott arbeid som jeg gleder meg over å kunne dele med dere. God lesning!

redaktør Cassandra Norheim

3 Pegasus nr. 37 – 2022

DETTE SKJER I HYPERION

H

yperion – Norsk forbund for fantastiske fritidsinteresser er paraplyorganisasjonen for foreninger rundt om i landet som driver med dataspill, analoge spill, cosplay og mange

andre ting. Medlemsforeningene våre styrer seg selv og hva de driver med, mens Hyperion

deler ut penger til driften deres, og hjelper til med problemer som måtte oppstå. I tillegg er Hyperion

en stemme i samfunnsdebatten rundt spill, spillpolitikk og frivillighet. Hvis du vil vite mer om Hyperion eller hva en forening er, så anbefaler vi deg å besøke nettsidene våre på www.n4f.no.

Interesseforbund

Ill

I 2022 vil den store endringen av Hyperion sin struktur endelig tre i kraft. Alle interesseområder i Hyperion vil fra 2022 kunne opprette egne interesseforbund. Interesseforbundene vil ha som oppdrag å samle og bistå foreninger med felles interesser, og skape bedre tilpasset aktivitet for disse interesseområdene.

Alle foreninger vil få muligheten til å starte opp et eget forbund for den interessen de best føler de er egnet for, men skal ikke tvinges inn i et. Foreninger tilknyttet et interesseforbund kan få ekstra krav for medlemskap, og en annen utdeling av Frifondsmidler, men alle aktiviteter arrangert av et interesseforbund vil være åpne for alle medlemsforeninger i Hyperion.

u strasjoner :S ofi ya y

S tra

4 Pegasus nr. 37 – 2022

Samarbeid med Outland Hyperion har nå offisielt inngått et samarbeid med Outland. I praksis betyr dette samarbeidet at våre foreninger kan få 15-50% av på brettspill via Outlands B2B-nettside (også kjent som business to business). Alt den enkelte forening trenger å gjøre er å sende en mail til salg@outland.no, si at de er fra Hyperion og vil registrere foreningen i Outlands rabattordning, så vil de fikse dere en bruker slik at foreningen kan bestille diverse brettspill og rollespill. Det er bare å ta kontakt med Outland om det er noe mer dere lurer på angående ordningen eller det er noe på nettsiden dere savner.

Den fantastiske spilldagen 18. juni Regjeringen har bestemt at 2022 skal være Frivillighetens år og Hyperion har vært så heldige med å få vår helt egen dag! 18 juni er vår dag og vi har bestemt at det skal markeres over hele landet.

Diverse foreninger rundt omkring i landet skal være med på å arrangere denne dagen ved å vise frem sine interesser. Det skal være åpent arrangement slik at hvem som helst kan stikke innom i løpet av dagen og delta på de forskjellige aktivitetene som blir arrangert. Sjekk om det foregår noe der du bor!

Hyperion 20 år Den 19. februar var bursdagen til Hyperion og vi feiret 20 år! Dette planlegger vi også å feire med alle dere, med en ordentlig feiring høsten 2022. Vi skal ikke avsløre alt som skjer helt ennå, men det vil selvsagt bli en god representasjon av interessemangfoldet i Hyperion gjennom aktiviteter og konkurranser, samt foredrag om Hyperions historie fra da til nå. Planen er å ha et dagsarrangement som er åpent for alle og et kveldsarrangement kun for venner av Hyperion. Blir du med på feiringen?

5 Pegasus nr. 37 – 2022

Smånytt Fantastiske nyheter fra hele verden og omegn Avatar-rollespill Magpie Games, som tidligere har publisert rollespill som Masks, hvor man spiller som unge superhelter, startet i 2021 en kampanje på Kickstarter for å lage Fo t s o: M agpie Game et offisielt lisensiert rollespill basert på settingen i Avatar: The Last A i rbender.

Kampanjen ble fullt finansiert i løpet av 16 minutter og har samlet opp nesten 200 ganger så mye penger som det originale målet.

En krystall dannes når molekyler binder seg i et geometrisk, symmetrisk mønster, mens en kvasikrystall er unik fordi selv om den følger et mønster er det et mønster som er asymmetrisk og ikke gjentar seg selv.

De er svært sjeldne og bare noen få kan dukke opp under naturlige forhold.

Med denne oppdagelsen har det altså blitt funnet bevis på menneskeskapte kvasikrystaller som er eldre enn selve oppdagelsen av kvasikrystaller.

Netflix games

Avatar Legends, som spillet heter, er basert på det kjente rollespillsystemet Powered by the Apocalypse (PbtA), som først så dagens lys med spillet Apocalypse World. Her brukes løse regler og utradisjonelle ferdighetsscorer til å skape et actionfylt og dynamisk spill med fokus på å fortelle gode historier.

Avatar Legends er i innspurten av lanseringen etter en braksuksess på Kickstarter, og har allerede gått til digital publisering med trykte utgaver i ferd med å sendes ut. Takket være den utrolige mengden støtte inkluderer dette også diverse ekstrautstyr som terninger, kart og notatbøker.

Ny krystall oppdaget Etter prøvesprengninger av atombomber i ørkenen i New Mexico på 1940-tallet ble sanden omdannet til et slags glass som ble kalt trinititt. Dette materialet har man visst om i ganske lang tid, men i 2021 oppdaget en ny studie at den røde trinititten inneholdt en til da uoppdaget kvasikrystall.

6 Pegasus nr. 37 – 2022

Foto:

Netfl ix

I 2021 utvidet strømmegiganten Netflix tilbudet sitt til å også inkludere spill. Etter å ha gjort eksperimenter med å kombinere spill og film som Black Mirror: Bandersnatch ser det ut som Netflix har bestemt seg for å ta steget fullt inn i spillverdenen.

For øyeblikket er det Netflix kan tilby et lite utvalg med mobilspill som kan spilles i Netflix-appen på iOS- og Android-enheter. Noen av disse spillene er basert på kjente originaler som Stranger Things, men de fleste er mer generelle mobilspill.

Nylig har Netflix også kjøpt opp mobilspillutvikleren Boss Fight Entertainment og indie-utvikleren Night School Studio. Sistnevnte er kjent blant annet for å ha laget det svært godt mottatte spillet Oxenfree. Med disse nyvinningene er det ingen tvil om at Netflix er interessert i å utvide plattformen sin med mer spill i fremtiden.

Av: Helle Munthe-Kaas

nerdekultur

Return of the con C

ons, eller conventions, var blant de første organiserte samlingene med nerder jeg opplevde. Jeg var 15 år og dro på Desucon, som da var Norges største con.

Det var noe jeg hadde hørt om på nettet før, men aldri hadde turt å dra på før noen jeg kjente skulle dit og jeg ble med. Siden den gang har jeg deltatt på mange cons, og har gjort en del cosplay. Og selv om jeg ikke lenger er cosplayer i dag, har jeg fremdeles en stor forkjærlighet for cons. Jeg har alltid satt pris på at Norge har så mange små og uavhengige cons med sin egen unike stil. Hver og en av dem har alltid vært noe for seg selv slik at de alle føles spesielle og du alltid opplever noe nytt hver gang. Det har føltes viktig for meg at det finnes en kjerne av frivillighet og ekte nerdeglede i størstedelen av norske cons.

De siste to årene har det vært lite cons og langt mellom dem, av åpenbare grunner. Spillexpo fikk arrangere forrige høst til alles glede, men de har vært unntaket heller enn regelen. De mange mindre arrangementene har vært uteblivende.

Spillexpo er blant de største i Norge og er arrangert av Norgesexpo AS i samarbeid med Norges Varemesse. Det blir dermed noe annet enn de fleste norske cons som arrangeres av engasjerte frivillige. Men nå, etter en lang lockdown, begynner vi endelig å se at con-Norge blomstrer opp igjen!

Vi har allerede sett to nyoppstartede cons med Magicon i Lørenskog i februar og Harucon i Grimstad

i april. Av de allerede etablerte blir Kawaiicon avholdt igjen i mars, Kazokucon avholdes i Fjerdingby i mai, Constellation Norge i Asker i juni og Torucon i Trondheim i august. Det er mange cons vi kjenner til fra før som vi gleder oss til å se igjen i 2022.

Jeg begynte selv som en vanlig deltaker, men tok etter hvert en impulsavgjørelse om å melde meg som crew hos Banzaicon. Fort fant jeg ut at jeg trivdes svært godt med å jobbe frivillig og hjelpe til med å organiser cons. Siden da har jeg faktisk foretrukket å være en del av crewet fremfor å være en vanlig deltaker. Kanskje var det den samme følelsen som sto bak avgjørelsen om å stille til sentralstyret i Hyperion?

Alle frivillige organisasjoner har merket en nedgang i antall frivillige som vil stille opp og det er ikke annerledes for cons. Et con kan ikke fungere uten alle de engasjerte frivillige som står på med alle slags oppgaver. Det er et positivt tegn å se at så mange cons klarer å starte opp igjen, ikke bare for oss som elsker å gå på cons, men også for oss som er glad i frivilligheten.

Om du også har lyst til å dra på flere cons, men kanskje ikke har råd til å kjøpe billett, anbefaler jeg på det sterkeste å melde deg som crew. Opplevelsen er annerledes, men minst like fantastisk. Man får se hvordan alt henger sammen og bli en del av hele prosessen med å arrangere et con. Og hvem vet, kanskje ender du opp i styret en dag?

7 Pegasus nr. 37 – 2022

Tekst: Helle Munthe-Kaas

Vi hører fr a våre søsterorganisasjoner i Sk andinavia

Sverok

Samspel i Sverok Hos Sverok, vår søsterorganisasjon i Sverige, har de i løpet av fjoråret startet opp et prosjekt de kaller «Samspel,» eller samspill på godt norsk. Formålet er å bruke verktøy som kortspill, rollespill og videospill for å arbeide med forebygging mot vold og mobbing.

De forskjellige metodene skal ha fokus på å lære barn hva vold er og hvordan man skal motvirke det så tidlig som mulig.

De formulerer sin visjon selv som at de vil bruke spill og lek for å skape en kontekst der alle kan påvirke og kjenne seg trygge.

Prosjektet startet i januar 2021 og har som plan å avsluttes i januar 2024, og de har fått tildelt ca 8,5 millioner svenske kroner til å gjennomføre prosjektet.

Dette prosjektet foregår på flere fronter. En del av det består i å ha samtaler med unge spillere om samtykke og hvordan de skal oppføre seg mot hverandre i spill.

For dette formålet har Sverok utviklet læringsmateriale rettet mot skoler og frivillige organisasjoner som arbeider med barn.

DISKUSJON: Skjermbilde fra en video hvor man får se barn diskutere sine opplevelser med spill mens de bygger sammen i Minecraft. Foto: Sverok.

8 Pegasus nr. 37 – 2022

nabonytt

LÆRINGSMATERIALE: Et bilde fra læringsmaterialet Sverok har utarbeidet for å lære barn om hvordan man skaper trygge miljøer.

Foto: Sverok.

Den andre delen av prosjektet handler om å gjøre voksne i stand til å skape trygge rom for barn under 15. For å styrke de voksne som skal gjøre dette arbeidet arrangerer de nettverkstreff og webinarer om aktuelle temaer. De byr på eksperter innen relevante problemstillinger knyttet til temaet og gjennom diskusjon lærer man av hverandre. I disse treffene og webinarene behandles temaer som kjønnsdiskriminering på nett, spillmekanikker i undervisning og lovgivning online. Andre temaer kan være hvordan man anvender spill i pedagogisk arbeid, hvordan man praktisk kan skape rettferdige og likestilte spillmiljøer eller hvordan man best støtter barnet i sin spillinteresse.

De starter fra et tilskuerperspektiv og lar deltakerne reflektere rundt temaer som for eksempel normer rundt kjønn. Målet med prosjektet er å kunne tilby tilpasningsdyktige verktøy for både profesjonelle i skolen og fritidsaktiviteter, med et fokus på barn på ungdomsskolen, men også ideelle organisasjoner som møter målgruppen.

I en video postet på YouTube under tittelen «Samspel - Intervjuer i Minecraft» får vi se en gruppe unge spillere spille Minecraft sammen mens de diskuterer mobbing og diskriminering de har opplevd mens de

spiller. Flere forteller at de synes folk oppfører seg snilt i spill, spesielt i spill som Minecraft der det ofte er yngre spillere. Andre forteller om ganger de har opplevd å bli mobbet og ertet fordi de er jenter og at noen av dem later som at de er gutter for hvis folk finner ut at de er jenter så blir de veldig opptatt av det. Det reflekteres på hvorfor folk mobber online og gjennom videospill, og også hvilke typer spill de opplever mest mobbing i.

Mellom disse mer alvorlige diskusjonene får vi se dem bygge og more seg i Minecraft. Man får se hvor gøy de har det med å få være kreative og samarbeide om å dekorere og ordne interiør i en bygning som skal være en skole. Det er et vakkert, og ikke minst effektivt, samspill av skaperglede og refleksjoner.

Den siste puslebiten i prosjektet er at de vil utvikle en møteplass innenfor Sverok der barn under 15 kan spille med hverandre. De skal organisere regelbundne spilltreff sammen med frivillige ledere, der barna kan fortsette å sees og spille i et trygt miljø. Etter prosjektet er fullført kommer utdanning i metoden for profesjonelle arenaer til å selges til interesserte aktører, mens metoden for frivillige organisasjoner kommer til å gjøres tilgjengelig på digitale læringsplattformer.

9 Pegasus nr. 37 – 2022

Tekst: Helle Munthe-Kaas

Vi hører fr a våre søsterorganisasjoner i Sk andinavia

bifrost

Orkenes sommerskole For syvende gang arrangerer Hyperions søsterorganisasjon i Danmark, Bifrost, sin sommerskole i uke 30 i Hobro. Sommerskolen er for spillinteresserte og aspirerende danske rollespillarrangører. Der er målet at deltakerne skal lære å arrangere rollespill samtidig som de inspirerer hverandre som både deltakere og undervisere, og skaper nye, kreative prosjekter i fellesskap.

Rektorene Eva Mærsk og Maria Østerby Elleby inviterer både gamle og nye elever til en fantastisk uke med undervisning i rollespilldesign og arrangørarbeid, networking og nye vennskap med gale og vakre mennesker.

En dyktig lærergruppe bestående av erfarne rollespillere står klare til å undervise i alt fra kommunikasjon og logistikk til spilldesign. Med seg har de en stor gruppe med frivillige, som skal sørge for at alt det praktiske lar seg ordne i løpet av uken.

Sommerskolens visjon består av tre hovedmål. Det første målet er å lære opp nye rollespillarrangører, både i det grunnleggende arbeidet med å arrangere, og det mer spesialiserte og avanserte. Det andre målet er å inspirere hverandre til å skape nye prosjekter som kan bidra til å skape aktivitet i det danske rollespillmiljøet. Sist men ikke minst ønsker de å skape et sterkt sosialt bånd og gode vennskap mellom arrangører på tvers av landet.

På Orkenes sommerskole kommer det mange forskjellige deltakere fra mange forskjellige rollespillmiljøer og kulturer. Derfor er det viktig for arrangørene i Bifrost at man kommer med et åpent sinn, klar til å akseptere alle. Bifrost har en drøm om at den kunnskapen man får på sommerskolen skal spres rundt

10 Pegasus nr. 37 – 2022

i landet, også til dem som ikke kunne delta, ved at deltakerne tar med seg det de har lært og bruker det i sine miljøer.

Undervisningen avhenger av om man er ny eller har vært med på sommerskolen før. Første- og andreårselever har klasseundervisning, mens elever som er med for tredje gang eller enda mer arbeider med sine egne prosjekter på prosjektlinjen. På prosjektlinjen er oppgaven at man skal arbeide med sitt eget rollespillprosjekt. Det kan for eksempel være et scenario til Fastaval (Danmarks største rollespill- og brettspillmesse), et blackboxscenario eller en fantasykampanje som man vil starte opp i sin lokale forening. Alle sjangere og typer rollespill er velkomne på sommerskolen.

Både enkeltpersoner og prosjektgrupper kan melde seg på med sitt konsept. Deltakerne forteller litt om sin prosjektide og erfaringer med å arrangere/designe rollespill under påmeldingen. På den måten kan underviserne lettere velge ut de prosjektene som vil kunne få mest ut av å bli arbeidet med under sommerskolen med mål om at de settes til verks i etterkant.

Første- og andreårselever undervises i forskjellige grunnfag rundt det å arrangere og designe rollespill.

Grunnfagene inneholder for eksempel prosjektledelse, rekruttering, scenografi, plot, roller og workshops, samt mer. Dessuten tilbyr de flere spesialiserte valgfag.

Vi ønsker Bifrost lykke til med sin syvende sommerskole. Vi håper alle deltakerne har en fantastisk uke og at de kommer ut av det med kunnskap og ideer som kan bringe enda mer magi tilbake til det danske rollespillmiljøet.

nabonytt

ORKENE KOMMER: Orkene ønsker velkommen til sommerskole atter en gang. Foto: Orkerne Kommer Facebook.

SOMMERSKOLE: Bilde fra sommerskolen 2018. Foto: Orkerne Kommer Facebook.

11 Pegasus nr. 37 – 2022

Nerdekultur

Av: Ingeborg Olderø

Lolitafeminist?

Kan kvinnefrigjøring og hyperfeminine subkulturer gå hånd i hånd?

Lolita er en type gatemote som blomstret opp i Harajuku-distriktet i Tokyo på 80-tallet. Stilen er en modernisert og noe Japan-isert sammensmelting av viktoriansk mote, fransk rokokko, og bekledning fra Nord-Amerika omkring 1900 (inkludert fiksjon satt i perioden som «Anne fra Bjørkely» og «Huset på prærien»).

Moten ble utviklet av japanske indie-motehus som «Baby the stars shine bright» og «Metamorphose temps de fille», og popularisert av jenter og unge kvinner. Lolitamote kjennetegnes av store, klokkeformede skjørt over fyldige underskjørt, hvite strømper, sløyfer, rysjer og blonder og finurlige små detaljer.

Det finnes en rekke underkategorier av lolitamote – classic lolita, sweet lolita, gothic lolita – og variasjonen er stor. Symmetri og harmonisk farge- og mønsterkombinasjon er likevel sentralt, og helt overordnet er søthet.

Også i Norge har vi et lite, men fargerikt lolitamiljø.

Vi viser stilen på conventions og nerdeevents, men arrangerer også egne treff – for sosialisering, fotoshoots, workshops og high tea.

Den typiske nordmann er såpass nøkternt kledd at om du går nedover gaten i full pastellfarget porselensdokke-estetikk, blir du lagt merke til. Barn blir ofte begeistret. Voksne rynker ofte på nesa.

Pia K. Lehtinen: «Lolitamote for meg betyr eleganse og femininitet, og gir en frihet til å leke seg med en personlig stil som passer meg godt.» Foto: privat.

12 Pegasus nr. 37 – 2022

For hvordan kan stolte feminister og kritikere av trange kjønnsroller og stereotypier få noe ut av en subkultur som tilsynelatende oser av konservative ideer om femininitet?

Sannheten er at lolitamoten har langt mer interessante røtter enn inntrykket kanskje tilsier, og representerer helt andre verdier enn navnet antyder for oss i vesten. Her passer det å sitere An Nguyen og Jane Mais artikkel «Lolita Fashion» fra 2017 i The Paris Review:

Nerdekultur «During a conversation I had with Nagisa, a Japanese Lolita from Osaka, we talked about the differences between Lolicon, Japanese for “Lolita complex” or the sexualization of young girls, and Lolita fashion, a youthful street style worn mostly by women. The “Lolita” in these two different concepts are considered unrelated and are defined and approached differently by men and women. The “Lolita” in Lolicon is defined by male gaze and desire that is directed toward prepubescent girls. Men project their sexual desire upon Lolita, wanting to take advantage of and control her.

In contrast, for women Lolita fashion exists as a domain removed from the sphere of cis-male influence.

Lolita has agency, feelings, and power.»

Lolitastilen har med andre ord ikke fetisj-konnotasjoner (uavhengig av hvorvidt utenforstående velger å fetisjisere den) og har heller ikke noe å gjøre med Vladimir Nabokovs roman «Lolita». Dette er noe alle i miljøet er inneforstått med.

Lolitamoten innehar like fullt en rekke komponenter som særlig i vesten anses som barnslige. Hvite strømpebukser, store fluffy skjørt, sløyfer og musefletter er alle ting som assosieres med småjenter. Kanskje det ikke er seksualiserende, men det reduserer vel like fullt voksne kvinner til dokkeaktige pynteting? Romantiserer det ikke passivitet og uskyld på en måte som umyndiggjør kvinner? Er det ikke rett og slett litt nedverdigende og tåpelig?

Dette kunne vært sant dersom lolitamoten og søthetsidealet var konstruert og videreført av menn, men det er det ikke. Tvert imot var lolitamotens hyperfeminine uttrykk del av en sosial protestbølge i form av aggressiv kawaii (søthet). Den representerte en avvisning av rigide roller og sosialt press om at kvinner skulle være blyge, stille og passive, og kle seg for andre - for å imponere skoler, for å få en god jobb, for å tiltrekke seg menn.

Lolita-feminiteten ofrer ikke patriarkatet en tanke. Den er ikke laget for å appellere til menn. Den omfavner tvert imot femininitet i den formen menn vanligvis vil ha seg frabedt. Prangende. Overdådig.

Sukkersøt og pastellfarget.

Når vi snakker om å trosse forventninger knyttet til kjønn, dreier det seg gjerne om kvinner som trer inn

i mannsdominerte sfærer, eller omvendt, og dette er viktige ting. Men vi burde også snakke om forventningene som peker i den andre retningen, altså ikke presset om å være feminin nok, men presset om ikke å være for feminin.

Julie Holst Pedersen: «Jeg har alltid følt meg litt på siden av det som er gjengs, og lolita er et slags signal om det til andre; jeg har ikke tenkt å følge regler jeg ikke ser poenget med.» Foto: privat.

13 Pegasus nr. 37 – 2022

Nerdekultur

Mange overfladiske tolkninger av feminisme fokuserer gjerne på å ta avstand fra alt som tradisjonelt er assosiert med femininitet, og vi har en tendens kulturelt til å se ned på en rekke ting som anses som typisk kvinner og jenter: å være emosjonell, å være naiv, å interessere seg for klær og interiør og andre estetikk-orienterte emner, og å pynte seg. Vi har en utbredt forestilling om at folk, især jenter, som liker å være dekorert på utsiden, må være tomme og uinteressante på innsiden.

Kvinner får gjerne presentert et nokså smalt utsnitt på skalaen for hva som utgjør akseptabel grad av femininitet. Man skal være damete nok til å være konvensjonelt attraktiv og snill, men ikke så mye at man ikke blir tatt seriøst. Ikke fjollete. Ikke så mye dame at det blir kleint. Mange jenter og kvinner har følt på at typiske feminine interesser og uttrykk er ting man burde gjøre opp for, eller skamme seg litt over. I hvert fall hvis man vil bli anerkjent som et komplett, kompetent menneske, eller en seriøs aktivist.

seg, og å bruke seg selv som lerret, ikke behøver å bli igjen i barndommen. Du mister ikke identiteten din når du blir voksen. Du er ikke kontraktsbundet til å ha et litt mer kjedelig forhold til alt rundt deg bare fordi du passerer 25. Lolitamoten representerer alt dette.

Den er en livsbekreftende kilde til glede og selvtillit.

Og - la oss ikke glemme - det er en hyggelig hobby.

Jeg både komponerer antrekk, leter etter potensielle lolitaplagg og tekstiler på bruktbutikker, endrer og fikser på klær, og syr mine egne kreasjoner. Jeg får designe, skape og være kreativ, jeg får treffe nye mennesker, og jeg får gå omkring og føle meg som en slags eventyrfigur.

På et helt upolitisk plan er det innmari gøy å være en Nordic Lolita. Og på et helt politisk plan er det inspirerende. Lolitamotens etos om stolt hyperfemininitet ut av ørene, selvhevdelse og frihet er kraftfôr for min feminisme.

Lolitamoten sier "nei takk" til alt dette og kjører sin nisje av femininitet ut til det absolutt ekstreme. Den avviser at man ikke kan være både kjempesøt og kompetent, og den avviser at du ikke har lov til å være kawaii når du er voksen. Den romantiserer ikke det barnslige i form av uskyld eller passivitet, men i form av fargeglede, kreativitet og frihet. Hvorfor skal ikke et voksent menneske kle seg i lyserosa kjole med kaninunger på? Vi lever bare én gang. Det er utrolig befriende og fornøyelig å minne tilfeldige folk om at: gjett hva, dette er lov. Du har lov til å like ting samfunnet syns blir for dumt!

I Norge og i vesten forøvrig er lolitamote spesielt godt etablert i nerde- og cosplaymiljøet. Dette naturlig nok fordi japansk popkultur er et stort overlappende interessefelt, men også fordi nerdemiljøet allerede er fullt av grupper og subkulturer som er vant med skråblikk og dømming. Cosplay? Utkledningslek er for unger. Laiv? Voksne som leker seg? Furries? Er ikke det bare kink, da? E-sport, hvafforno?

I nerdemiljøet er det lov å være som man er, og innrømme at det å ha det gøy, å eksperimentere og uttrykke

14 Pegasus nr. 37 – 2022

FEMININ OG FEMINIST: Artikkelforfatter Ingeborg Olderø mener lolitamoten kan bære et feministisk budskap og gi kvinner frihet til å være feminin på sine egne premisser. Foto: privat.

Av: Cassandra Norheim Illustrasjoner: Sofiya Stray

Tegneserier

Snakkebobler og harde slag – Om sjangerlitteratur og tegneserier Ofte hører man om «sjangerlitteratur,» gjerne som en motsetning til den seriøse litteraturen, selv om det ikke nødvendigvis stemmer. Men hva er sjanger og hvor kommer den fra og hvorfor blir denne litteraturen sett på som mindre verdt? Og hvordan henger den sammen med tegneserier? For det gjør den, og det er det jeg vil vise med denne korte gjennomgangen av tegneserienes historie.

Kort sagt er en sjanger en kategori man samler verk som ligner hverandre i. At noe ligner på noe annet gjelder vel det meste, men når man snakker om sjanger tenker man på en slags gruppering hvor nye verk blir skapt for å passe inn med de tidligere. Altså at når en forfatter setter seg ned for å skrive følger hun kanskje noen faste mønstre, slik at det hun skriver ender opp med å ha mye til felles med inspirasjonen.

De fleste av oss er godt kjent med sjangre som fantasy, science fiction og horror, og er dermed også kjent med reglene som gjelder for hver av dem. Selv om ikke alle fantasy-fortellinger har alver med bue eller trollmenn med langt skjegg, så ser vi at all fantasy har noen grunnleggende ting til felles.

Sjanger har også blitt en sterk markør for identitet. De fleste har nok en favorittsjanger, og det er helt vanlig å se at bøker sorteres i hyllene etter om de er kriminalromaner, science fiction eller horror. Vi vet hva vi liker og leter etter andre ting som ligner på dem for å få mer av det. Derfor er det viktig for oss som lesere at sjangerbetegnelser sier noe om hva vi kan forvente.

Innen den moderne, “seriøse” litteraturen regnes ofte originalitet som tegnet på stor kunst, og sjangerlitteraturen blir dermed forkastet fordi den i stedet

handler om å følge etablerte mønstre.

Men det betyr ikke at de ikke kan være underholdende historier som betyr mye for folk.

Tvert imot, så er det takket være de faste mønstrene vi finner i hver sjanger at man kan la seg bli så revet med av slike fortellinger. Når en har en ramme for hva som kan skje og hvordan det kan gjøres, er det lett å skape massevis av forskjellige historier som alle oppfyller de ønskene den tenkte leseren har.

Begynnelsen på sjangerlitteraturen ser vi kanskje på 1800-tallet, med gotiske fortellinger om vampyrer og spøkelser, en ny interesse for gamle myter og en fascinasjon med teknologi i rask utvikling. Det må nevnes at sjanger fantes til en viss grad fra før av.

Kjærlighetshistorier var allerede en populær form på denne tiden, og enda tidligere hadde man de faste formene tragedie og komedie i teateret, som stammer så langt tilbake som oldtidens Hellas. Det var ikke begynnelsen på sjanger i seg selv, men kanskje på de vi er mest kjent med i dag. Mary Shelleys Frankenstein ble utgitt i 1818, Bram Stoker ga ut sin Dracula i 1897, og Jules Verne introduserte tidlige science fiction-elementer i sine eventyrromaner mellom 1863 og 1905.

Til å begynne med var det ikke å regne som sjanger, for det fantes ikke noe å kopiere fra: de tidlige verkene i det vi nå tenker på som horror, science fiction og fantasy gjorde noe som knapt hadde blitt gjort før.

De skapte nye fortellinger om nye ting, og i denne kreativiteten og innovasjonen dukket det opp ting som folk hang seg fast ved og ville se mer av. Mange verk på denne tiden ble publisert som føljetong.

Det betydde at i stedet for å bli utgitt som én enkelt ferdig, innbundet bok, ble de trykket i små bolker som ble trykket i aviser eller sendt ut via postordre.

15 Pegasus nr. 37 – 2022

dataspill

16 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Det var blitt enklere å trykke mye tekst, men det var fremdeles billigere å publisere dem i små biter så man ikke investerte masse penger i en hel bok som viste seg å ikke bli populær.

På denne tiden ser vi også at krimfortellinger blir populære, kanskje på grunn av deres enkle og engasjerende spenningsstruktur som har holdt seg mer eller mindre lik helt siden den begynte. Normen for denne sjangeren ble satt av Edgar Allan Poe i 1841, med det som regnes som verdens første detektivhistorie.

Så må vi også snakke om tegneserier. En kan si at noen av de aller første tegneseriene var hieroglyfer på veggene i oldtidens Egypt, selv om det ikke blir helt riktig. Det var nemlig ikke tegneserier i tradisjonell form, men det er et tidlig eksempel på at man kommuniserer ved hjelp av bilder. Vi kan også se på broderte veggtepper fra middelalderen, som noen ganger inneholdt en sekvens med bilder for å uttrykke en historie.

Men det var ikke før på 1800-tallet at vår litt snevrere definisjon av tegneserier dukket opp. Det var allerede en tradisjon for humoristiske tegninger og karikaturer som gjorde narr av grupper eller kjente personer, og noen tegnere innen denne tradisjonen begynte å lage serier med bilder for å formidle små historier. De ble fort populære og særlig i USA ble det vanlig at aviser trykket tegneseriestriper, ofte i søndagsutgaven.

Disse tidlige tegneseriene var nesten uten unntak små vitser eller humoristiske fortellinger, og de var tegnet i en veldig karikert stil, hvor karakterene var tegnet enkelt med overdrevne trekk. Ikke ulikt det vi fremdeles ser i tegnefilmer og mange stripetegneserier den dag i dag.

På 1920-tallet i USA vokste det seg frem en stor trykkeindustri. De mange konkurrerende avisene hadde store opplag og ga næring til trykkeriene. Denne industrien hadde behov for stadig mer de kunne trykke, fordi det i praksis handlet om å kunne få ut så mye som mulig for å tjene mest mulig. De fant det i de nye, såkalte pulp-magasinene. “Pulp” var en billig type papir som ble brukt fordi det kuttet produksjonskostnader. Det var ikke særlig høy kvalitet, men

det gjorde at til og med små og smale publikasjoner hadde mulighet til å komme på trykk og nå ut.

Kanskje på grunn av denne billige produksjonen og store rekkevidden endte pulp-magasinene opp med å bli et spillerom for ideer som ofte ikke var regnet som verdige for mer seriøs publikasjon. Også viktig var det at ettersom pulp-magasinene gjerne var små og måtte dekke produksjonskostnader trengte de noe spektakulært som kunne trekke et publikum. Det var her sjangerlitteraturen ble for alvor etablert, med forfattere som H. P. Lovecraft, skaperen av Cthulhu-mytoset, og Robert E. Howard, skaperen av barbaren Conan, publisert i magasinet Weird Tales. Det viste seg at det var stor interesse for spenningshistorier med fantastiske rammer og faste strukturer.

Det var også på denne tiden at tegneserier begynte å rive seg løs fra avisene. I starten besto tegneseriebladene av striper fra aviser som hadde blitt samlet og trykket opp på nytt i et eget blad. Men det tok ikke lang tid før originale tegneserier dukket opp, og da rettet mot samme publikum som pulp-magasinene.

Selv om humortegneseriene fremdeles sto sterkt, og særlig når det gjaldt avisene, var det nå en interesse for å fortelle større og mer spennende historier med tegneserier. I praksis betydde dette at når de første originale tegneseriebladene dukket opp, tok de samme type historier som pulp-magasinene og publiserte dem som tegneserier.

En av de viktigste tidlige sjangrene var horror, eller skrekkhistorier. Denne sjangeren ble modellert etter gotisk fiksjon som Frankenstein, og verkene til Edgar Allan Poe. Disse fortellingene var en sjanger i seg selv, ofte bare kalt gotikk, og var svært populære. De benyttet seg av frykt for å få leseren til å godta de overnaturlige elementene. Ved å skremme leserne kunne gotikken fortelle troverdige historier om umulige ting. Med utgangspunkt i denne formen for fiksjon begynte forfattere å skrive om overnaturlige vesener og skapninger fra andre verdener, men også om det grusomme mennesker kunne gjøre mot hverandre.

Skrekkhistorier var kanskje populære nettopp fordi de kunne tilby en opplevelse utenom det ordinære, presentert på en slik måte at det likevel føltes ekte.

17 Pegasus nr. 37 – 2022

TEgneserier Derfor ble skrekkhistorier veldig viktige for den tidlige pulp-litteraturen, hvor de store trekkplastrene gjerne var fargerike omslag med illustrasjoner av skremmende monstre, demoner og levende døde.

H. P. Lovecraft har fremdeles enorm betydning for skrekksjangeren den dag i dag, og fikk utgitt sine første historier gjennom disse magasinene.

Fantasy og science fiction fulgte naturlig fra skrekkhistoriene. Fantasysjangeren hadde allerede begynt så smått med forfattere i 1800-tallets romantikk, som hentet inspirasjon fra gamle myter og ridderfortellinger. Det lå bak den tidlige fantasylitteraturen det samme prinsippet som lå bak de gotiske skrekkhistoriene. Den sentrale tanken var at fortiden lå gjemt under det sanselige, og ventet på å bli brakt inn i nåtiden. Det tok form av historier om gjenferd og forbannelser, men også om en tapt, mytisk riddertid og en glemt overnaturlig verden. Særlig historiene om Kong Arthur og britiske folkehistorier om en annen verden, “otherworld,” hvor feer og alver levde, ble grunnlag for disse fortellingene.

Det var likevel ikke før pulp-magasinene tok av at fantasy virkelig ble stort. Fantastiske helter fra verdener løst basert på middelalderen og oldtiden og fylt med trolldom, som Robert E. Howards karakter Conan, ble kjempesuksesser. De lignet ofte på skrekkhistoriene, da de også ofte benyttet seg av mørke krefter og forferdelige monstre, men lente seg mer mot det fantastiske enn det skremmende. Vampyrer og varulver gikk fra å være rene kilder til frykt til å være fantastiske fiender for helter som hadde egenskapen til å overvinne dem.

Science fiction ble også etablert. Gotisk horror hadde allerede lekt med tanken om nye teknologier og banebrytende vitenskap, som med Dr. Jekyll og Mr. Hyde, og med Frankenstein og hans monster. Fellestrekket var at denne vitenskapen var i stand til å overskride de grensene som man regnet som satt av naturen og i mange tilfeller av Gud. Det var ubehagelig og fantastisk fordi det skapte tvil rundt hvorvidt naturens lover er eviggyldige.

Science fiction-sjangeren tok denne tradisjonen, og

18 Pegasus nr. 37 – 2022

dyrket den videre, gjerne for å fortelle historier som ikke nødvendigvis var skremmende, men heller positive til en ny, teknologisk verden. Slik dukket det opp historier om intelligente roboter, romskip og usynlighetsserum, for å nevne bare noen av de tingene forfattere forestilte seg for fremtiden. Jules Verne hintet mot noen av disse temaene i sitt forfatterskap gjennom 1800-tallet, men det var pulp-magasinene som gjorde det mulig å skape en hel sjanger av det.

Som nevnt var krimsjangeren en av de tidligste distinkte sjangrene som dukket opp innenfor litteraturen. I denne perioden utviklet den seg til den enda mer spesifikke detektivsjangeren. Den tidligere krimsjangeren handlet om en detektiv som forsøkte å løse et sentralt mysterie og har vært en svært levedyktig sjanger. Detektivsjangeren derimot var mer begrenset, og selv om vi kan se dens ettermæle i dagens krim har den nå mer eller mindre forsvunnet. Dette var historier som handlet om tøffe og smarte detektiver som etterforsket og kjempet mot farlige kriminelle.

Fokuset var mindre på selve krimgåten og mer på de barske detektivene og deres ofte fysiske kamper og skytedueller mot de kriminelle. Disse var også populære historier i pulp-magasinene og ble særlig viktige for de tidlige tegneseriebladene.

Med utgangspunkt i hele denne sjangerverdenen fant tegneseriebladene sin identitet i å fortelle spennende historier om det skremmende og fantastiske, altså arven fra gotikken, og det som viste seg å trekke publikums oppmerksomhet. Det var særlig detektiver som sto i sentrum, men også med innslag av skrekk og science fiction og til og med ridderfortellinger som Prins Valiant.

I pulp-magasinene og kulturen rundt dem hadde det blitt skapt en spesiell type helt. Det var vanlig at fortellingene som ble publisert i disse magasinene fokuserte på heltefigurer med unike egenskaper og utseende, karakterer som det var lett å knytte seg til og bli engasjert i. Historier om maskerte helter var særlig noe som dukket opp i denne forbindelse.

Karakterer som av forskjellige grunner hadde behov for å skjule sin identitet ble beskrevet med maskering

Tegneserier Bare et år senere dukket det som skulle bli Marvels første superhelt også opp. The Human Torch var en androide som kunne kontrollere flammer. I begynnelsen var han “bare” et slags science fiction-monster, ikke ulikt mange andre figurer fra den samme tiden. Men i løpet av kort tid ble han gjort om til en helt, kanskje delvis på grunn av suksessen Supermann hadde hatt.

Superhelter ble det nye store trekkplasteret for tegneserier og skapte en gullalder for tegneserieindustrien. Det var takket være disse overmenneskelige heltene med hemmelige identiteter at tegneserier vokste seg så store som de skulle bli. Med sin tydelige arv fra både science fiction, fantasy, detektivhistorier og horror etablerte de en helt ny nisje for seg selv. Fremtidige superhelter fortsatte å bygge på dette grunnleggende sjangeruniverset, med forskjellig vekt på de forskjellige sjangrene. Captain America hentet mye fra detektivsjangeren, mens Namor, kongen av Atlantis, er mer forankret i fantasy.

som skjulte ansiktet. Disse var gjerne en slags detektiver eller vandrende helter som kjempet mot urett.

Zorro var en av de tidligste og fremdeles en av de mest kjente. Konseptet ble fort tatt opp i tegneseriene, hvor Fantomet, som de fleste av oss kjenner, ble en av tegneserieverdenens første maskerte helter. Ettersom tegneserier er et visuelt medium ble det populært å gi heltene sine et unikt kostyme, også fordi det gjorde at publikum lett kunne kjenne igjen sine favoritter.

I 1938 dukket den første ekte superhelten opp, under navnet Supermann. De to jødiske amerikanerne Jerry Siegel og Joe Shuster bygde videre på en science fiction-historie Siegel tidligere hadde skrevet om en mann som får overmenneskelige krefter fra en eksperimentell medisin. Ved å kombinere dette konseptet med den allerede populære kostymekledde heltefiguren skapte de verdens første superhelt.

Den dag i dag er tegneserier og sjangerlitteratur begge godt etablert med sine egne konvensjoner. De fleste forbinder nok ikke tegneserier i dag bare med humoristiske stripeserier eller sjangerbundne action-historier, ettersom mange tegneserier siden da har forsøkt å løsrive seg fra sjangerlitteraturen for å fortelle andre typer historier.

Her finner vi sosialrealistisk fiksjon, biografier, historisk fiksjon, politiske allegorier og mye mer.

Allikevel står fremdeles superheltene sterkt og bærer fremdeles arven fra den lille perioden på 1920- og 30-tallet da sjangerlitteraturen og tegneseriene hadde sitt største overlapp. Til og med i Donald Duck, som er enda større enn Supermann og Captain America (i alle fall i tegneserieformat) her til lands, finner vi action, eventyr og science fiction akkurat som i de gamle pulp-novellene. Kanskje er det ikke så rart at til tegneserier fremdeles regnes, sammen med sjangerlitteraturen, som en del av vår felles nerdekultur, til tross for at det egentlig bare er en måte å fortelle alle slags historier på. Det var tross alt takket være sjangerlitteraturen at tegneserier ble det de er i dag.

19 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Av: Gabriela Saez

Fem kjappe tegneserieanbefalinger for den historieinteresserte Hvorfor bør man lese tegneserier? Tegneserier og grafiske romaner har en unik evne til å formidle tunge og komplekse temaer som gjør at du som leser, må ta innover deg flere inntrykk. Gjennom bruk av sterke visuelle virkemidler, fokus på karakterer og plot, så kommer man ikke unna at tegneserier ofte kan være mer engasjerende enn tradisjonelle bøker.

Spiegelman introduserer i tegneserien er at man samtidig får se hvordan forholdet mellom far og barn er.

Tegneserier kan være så mye mer enn superhelter og fantasi. Noen ganger er det også en måte å formidle historie på. Et fagfelt som for mange oppleves som tørt og kjedelig, blir plutselig mye mer reelt og følelsesladet enn en tradisjonell historiebok.

I tegneserien er jødene fremstilt som mus, nazistene som katter, mens andre nasjonaliteter har fått form som griser, hunder og elger. Noe som gjør at den føles mer som en typisk tegneserie, selv om historien er ekte, noe som også, etter min mening gjør den ideell til historieformidling på skoler.

Historie er et viktig verktøy for oss, så vi kan forstå oss selv og det samfunnet vi lever i, og ved å studere fortiden, kan man, forhåpentligvis, unngå å gjenta de samme feilene i fremtiden. Med det i tankene anbefaler jeg fem tegneserier som bruker fortiden til å formidle sin historie.

MAUS: En overlevendes fortelling del I og II, av Art Spiegelman

«Maus» gikk viralt i år, etter at et skolestyre på en skole i Tennessee valgte å forby tegneserien da de mente at innholdet var upassende for skolens elever. Ikke overraskende gav det «Maus» en liten seiersrunde på sosiale medier og satte i gang en diskusjon om tegneserier, historie og sensur.

Tegneserien er skrevet og tegnet av Art Spiegelman, og er en gjenfortelling av opplevelsene Spiegelmans far gjennomgikk under andre verdenskrig. Vrien

20 Pegasus nr. 37 – 2022

Første del handler om livet i Polen før krigen, jødehatet og forsøkene på å unngå å bli sendt til konsentrasjonsleirene, mens del to fokuserer mye mer på Auschwitz.

«Maus» er en ærlig og brutal fortelling av opplevelsene under Holocaust og hvordan foreldrene håndterer traumene fra det i årene etter. Spiegelman utforsker skyldfølelse, lettelse og hvor dypt enkelte opplevelser kan synke inn hos noen – så dypt at de preger de neste generasjonene. En tegneserie alle burde lese, uansett alder.

Tegneserien ble først publisert i 1987 og siste del ble utgitt i 2009. «Maus» er utgitt hos Cappelen Damm på norsk og er oversatt av Lars Amund Våge.

MARCH av John Lewis, Andres Aydin og Nate Powell

«March» er en selvbiografisk tegneserie basert på opplevelsene til den amerikanske politikeren John Lewis på 1960-tallet. Han er kjent som en av lederne av borgerrettsbevegelsen.

Tegneserier

Tegneserien er en trilogi, hvor den første boken tar for seg Johns oppvekst i landlige omgivelser i staten Alabama, til hans møte med Martin Luther King jr. og starten på studentbevegelsen i Nashville.

Bok to fokuserer på den kjente bussturen sørover i USA, Freedom Riders, hvor borgerrettsbevegelsen satte fokus på segregeringspolitikken i sørstatene og hvordan de ble møtt av politikere, politi og borgere.

Tredje og siste del av biografien handler om hvordan SNCC, Student Nonviolent Coordinating Committee (Studentenes ikkevoldelige koordineringskomite), iherdig jobber med å få gjennom stemmerett for alle borgere, uansett hudfarge.

Serien er publisert av Topshelf Productions, ikke oversatt til norsk.

60 damer du skulle møtt av Marta Breen, illustrert av Jenny Jordahl

Marta Breen er kanskje landets mest kjente feminist om dagen? Med bøker som: «F-ordet.

155 grunner til å være feminist,» «Født feminist: hele Norge baker ikke,» «Hvordan bli (en skandinavisk) feminist» og mange flere, er det ingen tvil om at Breen brenner for likestilling.

Sammen med Jenny Jordahl gav hun ut tegneserien «60 damer du skulle ha møtt,» fordi de syntes det var deprimerende å innse at historiene om menneskeheten i så stor grad blir fortalt med kvinner i en evig birolle.

I boken samles det derfor kort og godt historier om 60 norske damer vi alle skulle ha møtt, i alle fall ha hørt om! Fra krigsreporter Lise Lindbak, kommunist Ellisif

Wessel, feminist Gina Krog, samepioner Elsa Laula Renberg og 56 andre kvinner man kan se opp til, får man seg en artig historieleksjon. Jeg tør å påstå at kvinnehistorie aldri har vært mer underholdende å lese enn nå.

Og et lite PS: skulle du være nysgjerrig kan du også sjekke ut «Kvinner i kamp: 150 års kamp for frihet, likhet og søsterskap!» av denne duoen.

Utgitt av Manifest forlag i 2016.

They Called Us Enemy av George Takei

George Takei er for mange kanskje aller best kjent som Hikaru Sulu i Star Trek, men han er også en dedikert aktivist og forfatter.

I den selvbiografiske tegneserien «They Called Us Enemy,» forteller Takei som er av japansk opphav, om hvordan barndommen hans ble preget av å bli sendt til en konsentrasjonsleir i USA, som en direkte konsekvens av angrepene på Pearl Harbor i 1941.

I perioden 1942 til 1945 var det bestemt at alle med japansk opphav, inkludert amerikanske borgere skulle bli sendt til egne leire, noe som skal ha påvirket omkring 120 000 mennesker i USA alene.

Det er en sterk historie, fortalt gjennom øynene til et barn som først ikke forstår hva som skjer og deretter prøver å leve et liv med litt normalitet innenfor leirens grenser. En gripende og godt skildret fortelling om det som anses for å være et av de største bruddene på amerikanske borgerrettigheter i det 20. århundre.

Publisert av Topshelf Productions, ikke oversatt til norsk.

21 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Andre verdt å nevne:

Når man først hopper ned i ett kaninhull så oppdager man gjerne flere, og her er det fem tegneserier til undertegnede har oppdaget, men ikke fått lest ennå, som kan være verdt å sjekke ut: The Harlem Hellfighters En fiksjonalisert beretning om opplevelsene til 369th Infantry, kalt «Hellfighters» som bestod hovedsakelig av afroamerikanske soldater, under første verdenskrig. Til tross for at den bare er løst basert på virkelighetens Hellfighters, blir den hyllet som et flott bidrag i afroamerikansk historieformidling.

The Imitation Game: Alan Turing Decoded Alan Turing regnes i dag som faren til teoretisk informatikk og kunstig intelligens. Briten var en dyktig kodeknekker som er best kjent for arbeidet sitt med å knekke koder under andre verdenskrig. Dessverre ble han forfulgt av myndighetene for sin seksuelle legning før han til slutt valgte å ende livet sitt. Livet til Turing har blitt filmatisert tidligere, men finnes også som en tegneserie fra 2014.

PERSEPOLIS av Marjane Satrapi

Siste på listen er nok en biografisk tegneserie, men denne gangen skal vi til Irak og Satrapis liv. Selve fortellingen starter i 1979 når sjahen blir styrtet og videre om hvordan det var å leve i Teheran under Irak-Iran krigen, flytte til Europa som 14-åring, før hun senere returnerer til Irak.

De fire delene fokuserer på ulike perioder av Satrapis historie og er godt illustrert. Temaene vi er inne på er mange, men mest fremtredende er nok feminismen i østen og hvor sterk makten er hos staten.

Det er en skarp og innsiktsfull tegneserie, som tar leseren gjennom Iraks triste historie. Persepolis ble også brakt til det store lerretet som film i 2007.

Utgitt i fire deler i en samlet utgave av No Comprendo Press.

22 Pegasus nr. 36 37 – 2022 2020/2021

Barefoot Gen En historisk manga-serie av Keiji Nakazawa, som er løst basert på hans opplevelser som en av de overlevende etter Hiroshima. Tegneserien starter i Hiroshima i 1945 hvor hovedpersonen Gen Nakaoka bor med familien sin. Etter at atombomben ødelegger Hiroshima må Gen og andre overlevende klare seg i en ny verden.

The Best We Could Do Illustrerte memoarer av Thi Bui. Tegneserien tar for seg Buis foreldre sine liv før og under Vietnamkrigen, deres flukt fra landet når Bui var liten og hvordan de til slutt ender opp i USA som flyktninger fra krigen.

Den anses som et forfriskende perspektiv på Vietnamkrigen som skiller seg fra de mer tradisjonelle filmene, bøkene og seriene man ser om temaet.

Av: Asle Ydestad Tellefsen

Tegneserier

Fantonalds nye eventyr Disneys svar på «The modern age of Comic Books»

For skummelt for lillebror!

Som liten var jeg som mange andre i Norden fan av Donald. Selv om jeg ikke kunne lese enda var det fremdeles vanlig å bla gjennom Donald-bladene, se på de fargerike bildene og le av masse rare onomatopoetikon skrevet på gøyale måter. Donald-blader har alltid vært en veldig familievennlig tegneserie, men selv gøye figurer har sine mørkere sider. Jeg visste ganske tidlig at storebrødrene mine hadde Donald-blader under senga som jeg var for liten til å lese, og selvfølgelig fikk jeg tak i disse. Dette var Donald-tegneserien som var for skummel for lillebrødre.

Om jeg hadde kunne lese så hadde jeg kanskje forstått hva slags enormt hopp dette var fra de vanlige tegneseriene jeg var vandt med, før det var for sent. For det viser seg at bilder av muterte kyborg-ender kan gi de fleste fireåringer mareritt.

Dette er artikkelen om Donalds mørkeste tidsperiode, og kanskje et av de særeste, og i min (mer voksne) mening, beste sidesporene Disney har hatt: Fantonalds nye eventyr.

Scenen settes klar og Andeby blir født

I 1933 imiterte melkemannen Clarence Nash dyr, for å underholde noen barn. Dette ble tilfeldigvis plukket opp av forbipasserende Walt Disney, som så satte seg sammen med et team av tre animatører om å skape liv til en rekke underholdnings figurer. 9. juni 1934 ble kortfilmen «The Wise Little Hen» vist, og Donald Duck var født. Spol frem til tegneserieindustrien på 1950-tallet og Donald fikk sin egen gullalder. Spesielt i Norden, Nederland og Italia. Dette var takket være den amerikanske tegneserieskaperen Carl Barks.

I 1942 fikk Barks tilsendt et manus fra Disney, som han var så misfornøyd med at han skrev om hele manuset selv og tegnet ferdig verket før han sendte

DJEVELSK HEVNER: Omslaget for Fantonalds første opptreden. Foto: Disney.

det inn. Dette førte til historien «Donald Duck Finds Pirate Gold», og skulle vise seg å bli en ny epoke for Donald. Mens filmene frem til nå hadde fokusert på en klossete og rampete karakter, puttet Barks ham inn i et byliv. Han skapte byen Andeby rundt karakteren, og tegnet opp et helt nytt liv til serien. I de enkelte historiene dukket det opp karakterer som i begynnelsen hadde som formål å trekke historien frem, men disse fikk senere gjentakende roller og ble til karakterer som Skrue McDuck, Petter Smart, nabo Jensen, Dolly Duck og alle de kjente karakterene vi ser i dag.

23 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Carl Barks skapte et helt nytt sammenhengende univers. Historier og eventyr, heller enn korte humor-sketsjer. Det var disse historiene som ble viktig for europeiske lesere, og kanskje spesielt i Italia. En by med kjente karakterer, historier som gikk på kryss av hverandre, bakgrunnshistorier og selvfølgelig slemminger.

Og der det er slemminger, vil det også vokse frem de som kjemper imot.

Kræsjet mellom Donald og «The Modern Age of Comic Books»

NYE EVENTYR: Den nye Fantonald-serien tok en mørkere tone enn tidligere Donald-serier.

Foto: Disney.

En rar og antagelig stormfull dag i Italia 1969, hadde redaktøren for tegneserieselskapet Topolino, Elisa Penna, en ide. Hva om den kjente Disney-karakteren Donald Duck fikk et alter ego som brukte kveldstiden sin på kampen mellom rett og galt? Slik ble historien om hvordan Donald fant den skjulte kjelleren til gentlemanstyven Fantomius og startet et nytt liv som superhelten Fantonald til! Dette førte til manuset for den første fortellingen «Paperinik il diabolico vendicatore» eller på Norsk: Fantonald, den diabolske hevneren!

Det var derimot ikke før i 1996 at denne serien virkelig skulle ta av og gi oss den mindre kjente perlen av et tegneserieeventyr, «Fantonald: Nye Eventyr».

Dette skjedde altså etter 1985, kjent som «The Modern Age of Comic Books». Generelle superhelter fikk på denne tiden nye design, skapere ble mer selvstendige og publisering ble mer kommersielt. Det var også en stor vekst i populariteten til antihelter slik som X-Men, Batman, Daredevil og mange flere. Dette

24 Pegasus nr. 37 – 2022

gjorde at tegneseriene fikk ta for seg mørkere temaer enn før, og man fikk også helter som for eksempel kun opererte om natten. Det kom også ut serier som endret og relanserte hele tegneserieuniverser. DC lanserte «Crisis on Infinite Earths» som tok livet av tidligere kjente karakterer som Supergirl og Flash (Barry Allen) og hele Multiverset sitt. Marvel ville også slå inn en ny tidsalder, og kom ut med serien «Secret Wars» (nåtidens Marvel-fans kan holde utkikk etter de neste Avengers-filmene), og skapte med dette drastiske endringer til sitt univers.

På dette tidspunktet endret hele layoutet av hvordan superhelttegneserier så ut seg, og et par tegneserieforfattere i Italia ville ikke la denne muligheten til å gjøre noe med Donald gå forbi.

Forfatterne Alessandro Sisti , Ezio Sisto, Claudio Sciarrone og Max Monteduro satte seg sammen og sa «Hva om Fantonald fungerer mer som en Marvel-superhelt?»

Historien starter da en allerede godt etablert

Tegneserier

Fantonald løper inn i en situasjon hvor en reporter blir angrepet av romvesener, og finner ut av at ingen av våpnene han bruker fungerer mot dem. Heldigvis for Fantonald kommer politiet til situasjonen og romvesenene ser seg nødt til å evakuere. Da Donald senere får seg en ny jobb i den 150 etasjer høye bygningen «Ducklair Tower» og finner en skjult etasje, 151. etasje, møter han den kunstige intelligensen «One» som bestemmer seg for å hjelpe ham i kampen med oppgradert utstyr og nye våpen som kan bekjempe tids-pirater, romvesener, gale forskere og kyborger.

Serien trykket ut 52 utgaver og holdt på helt frem til januar 2001, i tillegg til 4 spesialutgaver som tok for seg bakgrunnshistorien til karakterer, mer bakgrunnshistorie og mer detaljerte beskrivelser av mindre karakterer som dukker opp i løpet av historien. Dette var den første tegneserien Disney gav ut i samme stil som de store amerikanske tegneseriene, som virkelig viser at det kan ha vært et seriøst forsøk på å konkurrere i det voksende markedet av tegneserier for et mer voksent publikum. Men selv om det var mye nytt, det som virkelig skiller serien fra andre Disney-tegneserier er omgivelsene og estetikken historien foregår i.

Et slags semi-post-apokalyptisk cyberpunk Andeby

Mens vanlige Donald-historier finner sted i den koselig og trivelig versjonen av Carl Barks’ Andeby, endret Fantonald-serien dette så mye som overhode mulig.

Inspirert av Marvel og DC sine nye, mørkere tegneserier ble Andeby tegnet opp som et slags futuristisk Gotham, hvor høye neonkledde skyskrapere omringer et ellers mørkt, dystert og kriminelt drevet Andeby som her blir en ordentlig metropol. I stedet for en gøyal verden hvor onkel Skrue svømmer rundt i penger og Donald får betalt for småjobber i små gullmynter, befinner vi oss nå i et Andeby som blir styrt av et velfungerende aksjemarked i en stadig mer digitalisert markedsplass. Estetikken er mørkere, ofte innendørs i store bygninger fulle av rør og ledninger, eller ute i en stormfull bakgate hvor det regner sidelengs.

I tillegg foregår også store deler av historien i romskip eller i andre utenomjordiske omgivelser. Plutselig er

ikke Petter Smart den eneste kjente oppfinneren i byen, og gøyale grafiske elementer som «tenkehetten» er byttet ut med gale forskere som skrur sammen robot-ender i et laboratorium dypt under bakken i kloakken på oppdrag for en tidsreisende reporter som prøver å skape en bra historie.

Kjente figurer som trillingene Ole, Dole og Doffen, og onkel Skrue dukker så vidt opp i tegneserien og blir så å si aldri nevnt, mens andre karakterer som Dolly, fetter Anton og bestemor Duck er totalt ignorert. I stedet får vi andre karakterer som Xadhoom, en forsker fra planeten Xerba som eksperimenterte på seg selv og fikk superkrefter hun bruker på å hevne «The Evronian Empire» som erobret planeten hennes, Angus Fangus som er seriens privatdetektiv/ journalist, Everett Ducklair, oppfinner av masseødeleggende våpen, med billioner i våpenindustrien og Konrad Kiwi, reporteren som prøver å stille Fantonald frem i et dårlig lys, som grunnen til alt det onde.

Serien tar naturligvis for seg en mer militarisert verden. Da Andeby er herjet av kriminalitet dag og natt, og romvesen truer verdensfreden, slår selvfølgelig militæret inn. Vi får da flere karakterer som dukker opp for å hjelpe Fantonald eller stoppe ham, alt ettersom handlingen i historien, og er klare til å kjempe til døden. For denne serien er ikke ukjent for å ta for seg død som et tema, selv om det viser seg at hver gang romvesener som «Evronians» blir skutt dør de ikke nødvendigvis, men muterer seg tilbake til sporer.

Inspirasjon fra Marvel og DC Comics

Det er enkelt å se at karakterene i seg selv har hentet mye inspirasjon fra eksisterende tegneserier og superhelter. Fantonald, med alle sine funky gadgets og duppeditter, utgjør en slags rar versjon av Batman.

Everett Ducklair var først tydelig inspirert av Iron Man, før han bestemte seg for å meditere over ødeleggelsene og fikk heftige Doctor Strange-vibber. Angus Fangus spiller rollen for Fantonald som J. Jonah Jameson gjør i Spider-Man sine serier, og nærmest skriker «Gi meg bilder av Fantonald». Xadhoom er en forbannet Silver Surfer-type karakter med en tragisk bakgrunnshistorie som får Batman sin til å høres ut

25 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier gjentagende karakterer er det heldigvis noe å holde seg fast i, om ikke kunne man lett innbilt seg at man leser forskjellige tegneserier for hver gang man plukker opp et nummer.

«Donalds mørkeste midtlivskrise»

Ved å skape en tegneserie i denne stilen, men samtidig beholde de eksisterende karakterene, skaper man et interessant skille. Karakteren hadde allerede en bakgrunnshistorie, estetikk og «spilleregler», som man nå er nødt til å beholde i en mørkere, mer alvorlig setting. Hvordan skaper man for eksempel skillet mellom fattige, late Donald som ikke kan betale husleia til onkelen sin – kontra superhelten som må kjempe tilbake mot en horde av romvesener som erobrer planeter for å suge ut følelsene fra alle som bor der og gjøre dem om til hjernedøde slaver, slik at de kan mette seg selv med emosjonell bensin?

KYBORG-AND: Bare én av de mange tingene Donald møtte på i sine moderniserte eventyr som Fantonald.

Foto: Disney.

som syting. Likevel leverer serien nok personlighet til hver karakter, som gjør man lett kan se forbi inspirasjonen og inn i en egen personlighet. Et godt eksempel på dette er Everett Ducklair, som gir fra seg billionær-statusen fordi han ikke klarer å stoppe seg selv fra å konstant lage masseødeleggende våpen i et forsøk på å kvele sine egne ressurser. Men det er ikke bare karakterene som henter inspirasjon fra andre steder, historiene gjør definitivt det samme!

Hver utgave føles som del én av tre, fra hver sin egen lille historie, og dette gjør serien i sin helhet til litt av en lapskaus å komme seg gjennom. Alle disse historiene har roterende forfattere og tegnere, noe som gjør at enkelte utgaver virker latterlige og komiske, mens andre plutselig er blodig alvorlige. Takket være

26 Pegasus nr. 37 – 2022

Måten dette er gjort på er ganske simpel og genial: Du gjemmer alvoret i et tykt lag av plott og dialog, slik at yngre lesere kan nyte det visuelle som vanlig mens de eldre leserne kan plukke med seg det dypere alvoret. Dette er en strategi Donald-historier har brukt i årevis i utgangspunktet, og er hvordan tegnere som for eksempel Carl Barks klarte å lage en barnevennlig og morsom tegneserie, som har hovedfokuset rundt å forklare grunnprinsippet til kapitalisme. ( «De varige verdier» av Carl Barks fra 1952, for de som skulle lure).

Fantonalds nye eventyr er en fantastisk opplevelse, og om du enda ikke har blitt overbevist over hvor absurd kaotisk og genial denne serien er anbefaler jeg på det sterkeste å plukke den opp. Om ikke annet så kommer du til å bli introdusert til noen av de mest bakgrunnsutfyllende karakterene du noen gang har sett i en tegneserie, og samtidig få vridd hjernen rundt i en tidsreisende-multiversskapende-absurd historie.

Og med den ironiske twisten med at Disney nå eier Marvel, er det kanskje bare et spørsmål om tid før vi får se Fantonald i Avengers via introduksjonen til multiverset? ...Please?

Uansett kan denne serien anbefales på det sterkeste, dersom du klarer å finne et par historier liggende!

Bare husk å holde den unna små lillebrødre.

Av: Helle Munthe-Kaas

Tegneserier

SELVPORTRETT: Mads Eriksens hovedkarakter er nært basert på ham selv, også i utseende. Foto: Schibsted.

M – Verdens beste tegneserie?

Som mange norske barn leste jeg svært mye tegneserier da jeg var liten. Norge er kjent for å ha en sterk tegneseriekultur, til tross for den lille størrelsen vår.

Ifølge skoletesten PISA 2001 lå norske gutter på tredjeplass når det gjaldt å lese tegneserier ofte, bare slått av Japan og Finland.

også inneholdt helt absurde situasjoner i tillegg til de dagligdagse.

De mest populære bladene her til lands er Donald og Pondus, og min familie abonnerte selvsagt på Donald som jeg fikk hver uke, i tillegg til at vi kjøpte Pondus og Nemi-bladene hver måned. Jeg husker at jeg alltid gledet meg til å lese “M” av Mads Eriksen i Pondus-bladet. M handlet enkelt og greit om hverdagen til Mads og Madammen, bare at hverdagen deres

Jeg eier 4 av 5 samlebøker og leter febrilsk etter den siste på finn.no, loppemarkeder, bruktbutikker og svartemarkedet. Jeg fant en bruktbutikk på nett som hadde samtlige M-blader fra tiden der Mads hadde sitt eget blad og kjøpte selvsagt alle de 40+ utgavene.

Og nå ser jeg frem til bok nr 6 en gang i framtiden.

Samlingen min må bli komplett, kosteligste.

I den ene stripen får Madammen en parkeringsbot for å ha parkert på handicapplass og i den neste spiller Mads stolleken med Emperor Palpatine fra Star Wars.

27 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Tegnestilen i M skilte seg ut fra alle de andre først og fremst ved at den var så sykt nerdete, med så utrolig mange obskure popkultur-referanser. Eller, var det popkultur? Mange av referansene og figurene som dukket opp var ikke noe jeg var kjent med, hentet fra gamle tegneserier og smale science fiction-verk. Heldigvis har jeg blitt kjent med mye av kildematerialet i eldre alder.

Stripene var morsomme nok i seg selv, men nå som jeg faktisk skjønner referansene, så forstår jeg dem på et dypere nivå. Det betyr at for hver gang jeg leser tegneserien så blir den morsommere og morsommere fordi jeg forstår mer og mer.

De eneste jeg kjente som også likte M like mye som meg var også ganske nerdete, så jeg vet ikke hvor «pop» de popkulturelle referansene egentlig var. Kanskje heller nerdekultur? Pop står for «populær» og på den tiden (2000-tallet og før) var ikke disse interessene for spill, scifi og fantasy like populære som de er i dag. Disse dager er superheltfilmer som Avengers-filmene av de mer populære filmene som «alle» ser og gaming har blitt en utrolig populær fritidsaktivitet, hvor 86% av 9-18-åringene driver med det. Kanskje hadde ikke M vært like særegen om Mads Eriksen var 25 og gav ut serien i dag?

Det var også et absurd element i nesten hver stripe, for du visste aldri hva du kunne forvente. Mange andre stripeserier følger et etablert mønster med en fast setting. Selv om du ikke egentlig vet nøyaktig hva du kan forvente, så er det satt innenfor visse rammer, så du vet hvordan verden ser ut og hvilke problemer karakterene kan oppleve.

M var annerledes. Du kunne aldri forutse historier som da Madammen tilfeldigvis fikk en forbannet klovnedokke som prøver å drepe Mads, hvor han heldigvis til slutt blir reddet av David Hasselhoff, fordi Mads har forkledd seg i blond parykk og neglisje.

Det var noe «random» som gjorde at den skilte seg veldig ut for meg. Til tider føltes det som om ingenting hang på greip, og det elsket jeg.

28 Pegasus nr. 37 – 2022

M var en god blanding av realisme og fantasi der hjemsøkelse fra et gullfiskspøkelse som følge av at Mads med uhell dreper gullfisken til Madammen, curling med guden Tor, sandorm fra Dune i sandkassa og en xenomorph fra Alien-filmene løpende løs i leiligheten er like normalt som krangling om oppvask og rydding, flaue turer på apoteket og kjipe deadlines.

Jeg var allerede interessert i noen av de tingene som gikk inn i M sitt referanse-univers. Star Wars, Ringenes herre, videospill, tegneserier og så videre. Jeg satte meg ned og så To tårn og alt bakommaterialet fra filmen etter at vi fikk extended edition-DVDene da jeg var 8 år gammel. En stund kunne jeg så og si alle replikkene utenat.

Moren min har alltid vært glad i science fiction, så jeg husker jeg så den originale Star Wars-trilogien i en ganske ung alder. Vi passet på å ta dem opp fra TV-sendingen, slik at vi kunne se på dem når vi ville.

Og det eneste jeg virkelig likte å lese jevnlig gjennom barndommen min, var tegneserier.

Jeg ble interessert i å dykke enda dypere og finne ut mer om hvor disse referansene kom fra etter jeg leste M. Fordi den var så annerledes ble den fort til favorittegneserien min i hele Pondus-bladet. Jeg fant også stripene online, hvor jeg ofte leste dem fra første til siste, eller til tider trykket på «tilfeldig» og det funket så bra siden serien også er bygget på «tilfeldig» humor.

Jo eldre jeg ble, jo mer satte jeg pris på M. I årene som har gått har jeg sett flere filmer og tilbrakt nok tid på nettet til å forstå hvor mange av de ukjente referansene i stripene kom fra. Jeg fikk vite om kult-klassikeren Dune og plutselig forsto jeg hva den store ormen som angrep sandkassa var. Og vipps hadde stripen enda et lag, en insidehumor som jeg endelig var på innsiden av.

Jeg trodde alltid at karakteren Mads var så overdrevent tullete for seriens skyld og at ingen voksne personer faktisk var slik, men til min overraskelse så kan jeg i voksen alder nå si at Mads er en fullstendig

Tegneserier

UKOMPLETT: Den nevnte samlingen som fremdeles ikke er komplett.

Foto: Helle Munthe-Kaas.

realistisk og tredimensjonal karakter, og forholdet hans med Madammen som er preget av tull, barnslighet og kaos er ganske litt mitt eget forhold. Vi har aldri vært det alvorlige og ordentlige paret foreldrene mine har vært. Barndommens meg hadde vært stolt.

M dukket først opp i Dagbladet i 2003, fikk sitt eget månedshefte i 2005 og holdt seg gående til 2014 selv om det føles mye lengre ut enn det det egentlig er.

Mads Eriksen hadde slitt seg ut og måtte gi seg, men tusenvis av bønner og internettposter har blitt hørt og M vendte offisielt tilbake til Pondus i høsten 2021.

Mads har heldigvis satt helsa si først og er kun tilbake på deltid, i et rimelig tempo, og det tror jeg vi alle er utrolig takknemlige for.

Uansett hvor mange stripeserier som dukket opp i Nemi og Pondus, var det ingen som kom i nærheten av å være så unikt og tullete morsom. Mads hadde en humor jeg ikke fant mange andre steder.

Til tross for alle stripene om deadlines og stresset rundt å tegne striper, er jeg utrolig glad og stolt over at Mads Eriksen aldri prøvde å gjøre tegneseriene sine mer «passende» for allmennhetens interesser og smak. Min far, som gjerne leser mye Pondus, falt aldri helt for M og forsto ikke mye av humoren eller referansene. Hadde M prøvd å appellere til folk som ham som ser på fotball, ikke liker science fiction eller som aldri har giddet å prøve videospill (beklager pappa, jeg er veldig glad i deg altså), så hadde ikke serien vært den samme. Den hadde ikke vært like unik.

På samme måte som Nemi var utrolig viktig og inspirerende for meg som en alternativ person som hørte på metall og elsket drager, var M veldig viktig for meg som en nerd. Ikke for å fjase med klisjeer, men det var fint å vite at det var folk der ute som var like gærne og rare som meg. Som Mads.

Dette er en hyllest til deg, Mads Eriksen, skaperen av verdens dummeste og beste tegneserie.

29 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

Av: Cassandra Norheim

Innrammede øyeblikk Hverdagen de siste par årene har for mange av oss sett veldig ulik ut fra det vi var vant med fra før. Men hva trenger jeg egentlig si om det? Det har blitt sagt så mye om korona-hverdagen at det knapt finnes noe som er igjen å si. Jeg kunne skrevet side på side om lockdown og smittevernregler som de har vært og endret seg gjennom disse årene, men det hadde ikke vært noen interessant lesning. Godt er det da at vi er på vei ut av den unormale hverdagen, kanskje allerede har tatt steget helt ut. For selv om smitten fremdeles finnes og hjemmekontor har kommet for å bli, er det ikke lenger noen lockdown her i Norge. I alle fall ingen som vi merker noe særlig til. Krav har blitt til anbefalinger, maskene har forsvunnet, og myndighetene sier at de aller fleste av oss vil bli smittet før eller siden og at det egentlig var uunngåelig i det lange løp. Ting blir ikke som før, men vi får i alle fall en eller annen slags normal.

Men det var noe rart med tiden de siste to årene. Det var noe uvanlig. For mange av oss, meg selv inkludert, var det en følelse av å leve i en boks, eller en rute. Ikke bare fordi jeg fysisk befant meg inne i en

30 Pegasus nr. 37 – 2022

liten, boksaktig leilighet mesteparten av tiden, men også fordi det var noe mer enn fysisk, noe metafysisk, som rammet meg inn i øyeblikket. Følelsen var av at alt sto stille. Hver eneste dag var låst fast i det samme øyeblikket, den samme rutinen, den samme leiligheten. Der livet før hadde bestått av, ja, rutiner, men også det uforventede og det ukontrollerte og det impulsive der ute, var ting blitt langt mer strømlinjet og regulert. Det var mindre rom for ting som kunne skje. På den måten følte jeg på en visshet om at det som gjaldt nå var det som kom til å gjelde for alltid.

Det samme rommet, den samme dagen, for alltid.

Den vanlige variasjonen man opplever i et vanlig liv var ikke lenger der når restriksjonene gjorde det vanskelig å gjøre noe annet enn det helt nødvendige, det rutinemessige.

Men samtidig, på den andre siden, følte jeg også at jeg aldri kunne vite hva som ville skje. Jeg visste aldri når nye regler kom til å gjelde, ble overrasket av lettelser fulgt av innskjerping fulgt av lettelser igjen. Selv om rutinene virket evige virket fremtiden også fullstendig ubestemt, for det var ingen tidslinje jeg kunne se

Tegneserier SPERRET INNE: Følelsen av at alt er og forblir det samme, for alltid. Foto: Public domain.

for meg. Jeg hadde ikke noen kalender som fortalte meg når og hvordan denne rutinen kom til å endre seg. Jeg tror jeg opplevde i disse to årene hvordan det ville vært å leve i en tegneserierute.

For å forklare må vi sette noen premisser. Man kan snakke om så mangt og påstå både det ene og det andre, men om det skal være noen vekt i det må man tross alt definere premissene for hvorfor man sier det. Det første jeg må bestemme er hva tegneserier handler om, og det vil jeg påstå er ganske enkelt. Tegneserier kan handle om mye, men egentlig handler de om tid. Se bort fra alle karakterene de tar for seg og historiene de forteller, for det er vi egentlig ikke interessert i når vi snakker om tegneserier generelt.

Det de uttrykker under alt det spesifikke og unike for hver enkelt av dem er noe om tid. Det høres kanskje rart ut, men om du prøver å finne ut hva absolutt alle tegneserier har til felles kan du kanskje se det. En tegneserie består av en serie med tegninger (ja, så enkelt

kan det være), eller egentlig hvilke som helst slags bilder, som forteller en historie eller formidler et budskap når en leser observerer dem i riktig rekkefølge.

Ofte bruker de rammer eller ruter rundt bildene, ofte bruker de snakkebobler, ofte er det en kronologisk struktur, men ingen av disse tingene er nødvendige.

Det eneste de alltid har til felles er at det er bilder med en rekkefølge.

Så når jeg sier at tegneserier handler om tid mener jeg at de handler om å sette ting i rekkefølge. Å sette øyeblikk i rekkefølge. Som en følge må vi da også konkludere at tid handler om rekkefølge, men det er vi kanskje allerede enige om. Når vi måler tid måler vi hvor mange ganger en viser med en fast frekvens kan flytte seg fra en hendelse skjer til en annen. Eller egentlig, hvor mange svingninger et cesium-atom kan gjøre. Disse svingningene er en sekvens, en rekkefølge, som kommer mellom vårt utvalgte startpunkt og BRYTE UT: Allerede i 1905 tenkte man på hvordan det ville være å bryte ut av rammen, som her i Little Sammy Sneeze av den amerikanske tegneren Windsor McCay. Foto: Public domain.

31 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegneserier

vårt utvalgte sluttpunkt. Når vi til slutt kan lese av tiden det tok å løpe 60 meter er det vi har målt en rekkefølge med hendelser som vi kan sette tall på. Der, så handler tid om rekkefølge. Det er jo også derfor vi lar oss fascinere av tidsreise, for da kan vi forestille oss hvordan det ville vært om rekkefølgen kunne brytes.

Om vi ser på en enkelt tegneserierute for seg selv ser vi gjerne på et lite øyeblikk. Noen ganger kan det være et langt øyeblikk. Om det for eksempel er en snakkeboble eller to i ruta må vi se for oss at den varer i alle fall like lenge som det tar for karakterene å si det som blir sagt der. Andre ganger kan vi se at en handling og en reaksjon på den skjer i samme rute, så det må være mer enn bare et synkront bilde. Med synkront mener jeg at alt det som foregår i samme bilde skjer samtidig, for det gjør det nemlig ikke alltid i tegneserier. Men det er allikevel et stillbilde det er snakk om. Det finnes ingen faktisk bevegelse i ruta, og det tidsrommet den kan inneholde er lite. En rute er ikke nok på egen hånd.

Dette er den ruta jeg føler jeg har levd i de siste to årene. Ett enkelt øyeblikk frosset i tiden og tatt ut av kontekst. Alltid likt, hver eneste dag. Jeg har vært en tegneseriefigur tegnet inn i en liten ramme som jeg ikke har egenskapen til å bevege meg utenfor. For med noen få unntak kan ikke tegneseriekarakterer bevege seg utenfor rutene de er tegnet inn i. De eksisterer innenfor ruta fordi det er deres målestokk for tid. Når det finnes tegneserier hvor de faktisk gjør det blir det gjerne brukt til å skape paradokser eller bryte den fjerde veggen ved å vise hvordan karakteren kan strekke seg fra et øyeblikk til et annet. Litt som tidsreisehistorier. De fleste tegneseriefigurer er nødt til å holde seg innenfor rammene. Og jeg kan heller ikke hoppe frem og tilbake i tid, tror jeg i alle fall.

Kanskje er det enda en ramme et sted ved siden av den jeg lever i, på det store arket jeg har blitt tegnet på, men den versjonen av meg som lever der er en annen, på et annet tidspunkt. For leseren ser det ut som en historie, men fra den andre siden er det en rekke bokser låst fast i hver sine øyeblikk. Selv om karakteren har det samme utseendet er det en ny

32 Pegasus nr. 37 – 2022

tegning for hvert bilde, en ny versjon.

Men tegneserier handler nettopp også om kontinuitet.

De handler om å lese bildene, ikke bare å se dem. Når vi leser tegneserier er det sjelden vi stopper opp for å studere hvert enkelt bilde for seg, og når vi gjør det er det gjerne for å forstå hvordan et enkelt bilde henger sammen med det før og det etter. Vi setter bildene i en kontekst.

Tegneserier krever noe spesielt fra leseren. De krever at en er i stand til å se på to forskjellige bilder og forestille seg hva som skjer mellom dem. Altså at en klarer å forstå hvordan det ene blir til det andre. For det er ikke sånn at bildene naturlig beveger seg sånn at det blir en sekvens. Jobben med å skape en sammenheng og forstå hva som skjer mellom hvert bilde slik at forskjellen fra det ene til det andre gir mening skjer i leserens hode, ikke på papiret. På den måten kan man si at det å lese tegneserier krever en sterk forestillingsevne og fantasi.

Samtidig virker det gjerne som tegneserier er enkle å lese. Vi sier kanskje at det er lett lesning, at det er for barn, at det er tankeløst kan noen til og med finne på å si. Er det sant? Det er i alle fall sant at for de fleste av oss føles det ganske enkelt og uproblematisk å lese dem. Vi må som regel ikke tenke oss om noe særlig for å forstå hva som skjer mellom rutene. Som regel går det flytende. Så hvordan kan jeg si at tegneserier krever noe av leseren når de er så enkle å lese? Jo fordi jeg mener at det tegneserier krever av oss er noe de aller fleste av oss har, men kanskje ikke bruker hele tiden. Tegneserier krever en sterk forestillingsevne, men har samtidig egenskapen til å bringe ut den evnen i enhver. Det gjør dem ganske mektige.

Og for å komme tilbake til de siste to årene og hvor merkelige de har vært, så er det kanskje lett å glemme at de har ført oss hit vi er nå. Restriksjonene vi har måttet leve med har ikke vært for ingenting, det tror jeg det er svært få som vil påstå. Ved å gå inn i lockdown og leve med en unormal og innrammet hverdag har vi sammen klart, til en viss grad, å holde smittetallene nede slik at vi ikke så verre konsekvenser

Tegneserier

enn det absolutt uunngåelige. Og vi holdt ut til vaksineringsprogrammene kom på plass og det ble anledning til gradvis gjenåpning og den nye normalen vi begynner å kjenne på nå. Det jeg prøver å si er at ruta jeg levde i er del av en større kontekst, og det som skjedde der har ledet til det vi opplever nå.

En tegneserierute ser ut som et fastlåst øyeblikk når du ikke kan se resten av serien, og de siste to årene virket som å være fanget i en fordi jeg ikke kunne se sammenhengen.

Dette handler om mer enn bare pandemi og lockdown. Jeg tror de fleste av oss på et eller annet tidspunkt i livet går gjennom en periode hvor det føles som alt står stille, som vi gjentar de samme rutinene igjen og igjen, som vi ikke kommer noen vei. Jeg tror jeg vil gå gjennom det igjen, og jeg tror det samme vil skje med deg.

Å lese er alltid en øvelse i å sette ting i sammenheng, men jeg tror at med tegneserier er dette enda mer sentralt. Det er umulig å lese dem uten å ta det konkrete øyeblikket og sette det inn i den store helheten, og vi gjør det så naturlig at vi ikke engang merker at det skjer.

Kanskje er det mulig at tegneserier kan la oss forstå hvordan ting henger sammen. Hvordan vi er del av noe større og dette øyeblikket er del av en lang sekvens med øyeblikk som alle hører til hverandre i en helhet. Kanskje lar de oss forstå verden litt bedre når vi leser dem, nesten uten at vi selv innser det. I alle fall er tegneserier en fin ting å ha når man går gjennom en ensformig periode av livet. I alle fall kan de være til glede.

Jeg sa tidligere at tegneserier handler om tid, men kanskje skal jeg endre litt på den påstanden. Tegneserier handler om kontekst.

Det kan være tid, men det kan være mer enn bare tid. De handler om å lese hvert enkelt bilde som en del av noe større heller enn bare et bilde. Hvert bilde står for en del av en større sammenheng, en helhet. Og det handler om å forstå tegnene og symbolene som brukes, dem vi forstår fordi vi har sett dem før og lært hva de betyr. For det er ikke en selvfølge at en skal vite hva en snakkeboble representerer.

PERSPEKTIV: Det er mange måter å forstå ruter på. Fra Understanding Comics av Scott McCloud. Foto: Tundra Publishing.

33 Pegasus nr. 37 – 2022

cosplay

Av: Elisabeth Erring

Worblaøre r Dette er en tutorial som fungerer på mange forskjellige dyreører, for eksempel katt, hund, gris eller faun, men jeg ønsket å lage en flaggermus.

Se gjerne på referansebilder fra dyret du skal lage og gå ut ifra deres øreform.

Steg 1

Jeg starter med å dekke isoporhodet med aluminiumsfolie så det ikke blir skadet av varmepistolen.

Steg 2

Du trenger: • • • • • • • • • •

Hårbøyle Varmepistol Isoporhode Aluminiumsfolie Bakepapir eller bakematte i silikon Worbla Papir, tusj og saks Vannleire Trelim Maling og malerkoster (spesielt en chipbrush eller tannkost)

34 Pegasus nr. 37 – 2022

Tegn øreformen på et ark og klipp ut. Du trenger bare ett øre for du bruker samme mal for å lage det speilvendte. På øre-malen er det viktig å legge på en ekstra «flapp» nederst som skal holde rundt bøylen.

Steg 3

Bruk malen og tegn rundt den på Worblaen to ganger, den ene speilvendt. Her bruker jeg Worbla Meshed Art fra Nerdeportalen.

Meshed vil hjelpe meg så formen på ørene ikke utvider seg og de blir deformerte fra malen min, og teksturen på Meshed vil også hjelpe meg å holde leiren på plass senere.

cosplay

Steg 4

Etter at du har klipt ut Worbla-ørene, så varmer du ett med varmepistol mens du har et bakepapir under. Plasser øret på bøylen, fest det ved å ta den ekstra «flappen» rundt bøylen. Nå er det å arbeide med å få formen på øret som du vil ha den før det stivner.

Dra og bøy så øret får en naturlig form. Om du ikke er fornøyd så varmer du det opp igjen og former til du er fornøyd. Gjør det samme på det andre øret.

Steg 5

Her er et frivillig steg, om du vil lage ekstra detaljer med leire.

Her bruker jeg lufttørkende papirleire og jobber meg frem til et utseende som ligner referansebilder av en flaggermus. Leiren bare dyttes godt på Worblaen og når jeg er fornøyd med resultatet må jeg vente til leiren har tørket før jeg kan gjøre noe videre.

(Følg anvisning på leirepakka).

Steg 6

Bruk trelim som primer, det vil holde leiren på plass og gi et godt grunnlag for videre fargemaling.

Mal ørene med trelim i ca 3 lag med tørke i mellom. Deretter brukte jeg en basefarge av lik hudtone som jeg skulle bruke som sminke på meg selv. For å få fargen til å se realistisk ut så flikket jeg forskjellige toner av blå, grønn, lyse og mørke hudtoner og forskjellig rødt. Å flikke farge er å dra kostens bust bakover og slippe så fargen på kosten spruter mot motivet.

Tips!

Om du ikke har drevet med Worbla før så er det viktig du beveger varmepistolen så Worblaen får en jevn varme over det hele ellers kan den bli brent og varmet kun der du holder varmepistolen. Det hjelper å prøve seg frem. Worbla blir veldig klissete når den varmes opp så derfor er det viktig med bakepapir under så Worblaen ikke setter seg fast i bordet.

35 Pegasus nr. 37 – 2022

36 Pegasus nr. 37 – 2022

37 Pegasus nr. 37 – 2022

38 Pegasus nr. 37 – 2022

39 Pegasus nr. 37 – 2022

2d: The Forgotten City Ett spill – to anmeldelser

40 Pegasus nr. 37 – 2022

Tidsreisefantasten

Historiefanatikeren

T

P

he Forgotten City er et spill hvor du er nødt til å løse et 2000 år gammelt mysterium ved å reise gjennom en portal til fortiden. Den titulære byen ble offer for en forbannelse hvor alle innbyggerne ble transformert til statuer av gull, og ditt oppdrag er å finne ut hvordan det skjedde og forhindre det. Din personlige motivasjon er klar: bare ved å endre fortiden slik at portalen som brakte deg dit aldri blir laget kan du skape et paradoks som bringer deg tilbake til din egen tid.

Allerede fra begynnelsen benytter spillet seg av kjente og kjære tidsreisetroper. Romerne snakker perfekt engelsk, men når du spør dem om det sier de at de snakker latin og at du forresten har en veldig rar aksent. Portalen som bringer deg tilbake i tid minner om åpningsanimasjonen for Doctor Who, og et av de første målene som dukker opp i quest-loggen er “create a paradox.”

Videre finner du ut at du nå er fanget i en tidsloop hvor du kan lære mer for hver gang, men alltid må starte på det samme punktet som før. Er det en klisje? Ja, kanskje, men det er en grunn til at ting blir klisjeer og det er at de er så kule at man rett og slett bare må bruke dem om og om igjen.

Som tidsreisehistorie har dette spillet alt det som trengs for å være kult, interessant og akkurat passe hjernevrengende.

5/5

Tidsmaskiner

remisset i The Forgotten City er at du blir brakt tilbake i tid til en romersk by hvor du må leke detektiv for innbyggerne. I byen har de en regel om at så lenge ingen synder skal alt gå bra, men om bare én av dem synder vil alle bli straffet for det.

Det interessante er at ingen er sikre på hva det egentlig betyr.

Den antikke romerske settingen gir mange muligheter for å fortelle om det historiske, men velger kanskje litt for enkle løsninger.

De konkrete historiske referansene er få og vage, og vi får ikke vite noe særlig om Romerriket.

Allikevel er det et sted den historiske settingen briljerer og det er når det gjelder filosofi.

Med et hovedspørsmål om hva det egentlig betyr å synde er det mange karakterer som har sitt å si om det, og her har forfatterne skrevet inn mange interessant perspektiver med utgangspunkt i romersk filosofi og lov.

Det er kult å kunne stille en romersk legionær spørsmål om moral og høre ham svare med begrunnelse i antikkens filosofi.

Alt lagt sammen mislykkes spillet i å være en ordentlig historietime, men klarer å gi en troverdig skildring av tankene til folk fra fortiden.

3/5

41 Pegasus nr. 37 – 2022 Romerhjelmer Pegasus nr. 30 – vår 41

Blåmanns hjarte — Et, bad heksa.

Ho sette ein dampande bolle føre Åsulf, som streva for å skjula avskyen sin for blandinga. Det stinka rusta jarn og morken bork. Små, svarte klumpar duppa i den brunraude væska, som var klår øvst, men tjukk og grumsete lenger ned. Alt blodet måtte ha sokke til botnen. Eigentlig såg ikkje suppa, om ein kunne kalla ho det ut, så verst ut, men dessverre hadde han sett kva som hadde gått i henne. Munnvikane hans tvinga seg opp i eit smil, som han vona ikkje såg alt for falskt ut. Han ynskte å gjera alt han kunne for å halda seg på godsida til heksa. Den siste halvtimen hadde han fantasert om at ho eller dottera hennar skulle opna halsen hans, slik dei hadde gjort med Blåmann. Dei trong hjartet hans. Heldigvis hadde han berre vore ein geitebukk. Då var det verre med nokre av dei andre ingrediensane Åsulf hadde skimta.

Han vart var at heksa stira på han, men likevel nølte han med å eta. Eller kanskje nettopp difor.

Kva om det var gift? Blikket hans vandra frå henne til dottera hennar, som tala med Olav. Ho skrubba framleis vekk blodet frå armane sine i eit kar. Ho virka forresten litt misnøgd no, så kanskje venen hadde sagt noko dumt. Olav kunne tala godt om mangt, men Åsulf trudde ikkje at han visste korleis ein svallar med jenter. Særleg ikkje ei som var fager. Ho likna eigentleg mykje på mora, men hadde eit dryss av frekner i andletet, og fletta hennar var raud, ikkje svart med gråe striper. Olav sa noko, og den unge heksedottera, Alda, skratta rått. Så hadde kanskje Olav munntøyet i orden likevel.

42 Pegasus nr. 37 – 2022

Skrevet av: Didrik Dyrdal Illustrasjoner: Zev Bach

Det hadde vore han som fyrst hadde foreslått at Åsulv skulle fara til heksa for å løysa problemet sitt: mangelen på mannsmot. Han hadde ikkje akkurat vunne mykje heider i kampane mot Skule jarl, og han miste vyrdnad dag for dag. Kong Håkon gadd knapt å sjå på han lenger. Om det ikkje endra seg, kom han aldri til å fylgja faren som lendmann.

— Du har betalt meg godt for trolldrykken, sa heksa spottande. — Han er ikkje forgifta. Korleis trur du elles at eg skulle fått nye kundar, eller unngått å måtte leggja hovudet på hoggestabben?

Ho hadde eit poeng. Åsulf tok bollen og lyfte han til munnen. Eit sekund nølte han, og så tok han den fyrste slurken. Blandinga smakte som ei salt, krydra viltgryte kokt i blod. Overraskande godt.

Ho var heilt på høgd med nokre av dei dårlegare middagane ved hirda. Han gulpa ned resten av bollen. Så venta han på effekten medan Olav stirra på han som om han skulle skapa seg om til ein frosk.

Han kjende ei varm kjensle spreia seg i magen, men elles inga endring. Uroa som han hadde følt sidan dei kom inn i stova, sitra enno i kroppen. Kva var det han nett hadde drukke? Ikkje noko kristeleg…

Plutseleg merka han det, trylledrykken, som brann seg gjennom blodårene, og han spratt opp. Hjartet hamra som ei sleggje. Det var ikkje redsle, men kvilelause krefter. Han kjende på armen sin og følte at huda glødde som ein omn.

— Der ja, sa heksa.

Han heldt blikket hennar. — Ved neste slag står eg fast som fjellet. Eg kan ikkje fatta kvifor eg nokon gong har vilja fly.

Ho lente seg over bordet og kviskra i øyret hans, — Det finst ingen djervskap utan prøving, så no skal du ut og råka jotunen. Du finn han ved vasskanten til fjorden. Ut med deg. * Åsulf trødde ut på gardstunet. Sola hadde sokke bak svære, utgamle eiker og furer, og plassen låg i djup skugge. Disen, som tidlegare hadde skjult alt, dekte no berre graset og dei lågaste buskane, så ein sjøblå himmel synte seg over den mørke skogen. Han tok nokre steg mot restane etter Blåmann, som hadde funne sin siste kvilestad på kanten av glenna. Nokre geiter stod imellom dei tjukke stomnane og synte respekt for hovdingen sin. Då Åsulf nærma seg, brekte dei og rygde nokre metar inn blant trea. Han knelte og strauk handa over den raggete pelsen. Han var gråleg, men glei over i svart på bringa, der eit stort hol gapte ut mot ein blodpytt.

diger skapnad bia nokre meter ut i fjorden. Trollet stod med vatn opp til bringa, men Åsulf trudde det måtte vera minst tre meter høgt. Tang-aktig hår dekte hovudet, og ein klase under munnen laga eit svartgult skjegg. Trollet synte to radar med tynne, kvasse tenner då han opna gapet og hylte. Åsulf stokk. Ein salt eim av rotnande fisk og daudingar reiv i nasen, og skriket fekk ramnane i trekronene over til å letta. Han rikka seg ikkje ein tomme bakover, men trekte sverdet, som skein raudt i kveldssola. Han steig fram mot vasskanten, der vatnet sleikte på opne berg og lause steinar.

— Takk, kviskra han. – Eg skal ikkje gløyma deg, og eg skal ikkje misbruka motet ditt.

Han reiste seg og vandra langs stien i retning av fjorden. Handa hans leikte med hjaltet medan han gjekk. Det fanst ingen tvil om at han kom til å sigra. Sverdet hans skulle hogga djupt i jotunen og drikka blod frå gløymde tider, frå ein skapnad fødd i eld og mørker. Slike utyske måtte lukkast vekk frå jorda. Han skulle kjempe som ein av heltane i sogene, som Artur sjølv, mot ein fiende full av vondskap og heidenskap. Ein rest frå tida før den kristne Guden lyste opp landet, og jotnane flydde inn i øydemarka: inn i fjella, i dei djupe skogane, ned i havet og inn i sprekkane til isbreane.

Skogen opna seg ut mot vatnet. Små bylgjer kruste over vassflata under den tynne skodda, som likna eit holete teppe. Heilt som venta, såg han ein

43 Pegasus nr. 37 – 2022

Brått forsvann trollet med eit surklande klukk, og berre ein krins i vatnet ymta om kvar det hadde vore. Åsulf byrja å vada utover.

— Niding. Torer du ikkje kjempa mot ein kristen riddar? Røysta hans gjalla utover fjorden.

Det einaste svaret var bruset frå fossane som fór ned berget på den andre sida av vatnet. Redsla greip han. Kva om trollet hadde sumt vekk, og han ikkje fekk høve til å kjempa mot det? Ville det nye motet hans, djervskapen, vara om han ikkje fekk fullført oppgåva frå heksa? Kanskje det då ville ha forsvunne neste dagen som kraftig vin-rus? Han vada ut.

Noko glei under vassflata. Det kom rett mot han og kroppen hans spende seg, klar til byks eller hogg. Med eit veldig plask braut trollet opp nokre metar ifrå han. Små straumar silte ned kroppen til uhyret medan det reiste seg.

I den eine handa heldt det ei rusta stålklubbe, som det måtte ha henta på fjordbotnen. Det sveipte det piggete våpenet føre seg, som for å testa reaksjonen hans.

Åsulf hukte seg ned for å betra spensten og merka dei ruglete steinane under skoa. Vatnet skvalpa frå rørslene til trollet. Ein augneblink vurderte han å trø lenger ut, men han såg på trollet, som hadde vatn opp til navlen, kor snøgt det vart djupt. Han kunne alt berre springa med å lyfta beina nesten opp til brystet, og sjølv det truga med å bringe han ut or likevekt. Vatnet kjendest som honning.

Han følte eit stikk av otte, for stillinga gav ein klår fordel til trollet, som openbert kunne bevega seg snøgt i vatnet.

Så kjende han på ny livskrafta til Blåmann brenna i hjartet, og det sende ein storm av vill djervskap ut i kvar einaste lem. Han merka munnen stivna i eit glis og stira på trollet, som tok eit steg mot han. Det drog hai-munnen sin opp i eit slags smil, før det hylte på ny. Skriket skar i øyra som ein pisk på ein trælrygg. Det klang hatefult og vreidt, men hadde også ein merkeleg, sorgsam tone.

— Eg skal enda lidinga di. Blikket til Åsulf låste seg i dei kalde fiskeauga til trollet.

– Snart får du fred.

Trollet sprang fram. Det svinga klubba ut til sida, før det sveipte henne fram i ein snøgg boge. Åsulf kasta seg ned på kne og sette den ledige handflata i botnen. Over han suste klubba, og han merka lufta som kvervla etter henne. Han rugga tilbake før han kasta seg mot uhyret. I midten av bykset hogg han mot det skjelete låret rett over vassflata. Han merka ein hard støyt i armen då det råka. Så røska han sverdet ut or kjøtet. Han stod no rett under trollet. Det saud rundt dei. Eit eller anna trefte vatnet nær han, og sekundet etter skjøna han at trollet hadde mist grepet på klubba.

Det skreik og knakk saman. Ein augneblink var det på beina att før det tumla saman på nytt. Åsulf kjende eit stikk av medkjensle, som han tvinga vekk. Han hogg, og tarmar glei ut or magen til kjempa. Armane flaksa vilt og piska opp kvitt skum, som snøgt vart farga grått av det svarte blodet.

Han prøvde å koma seg unna, men miste fotfestet og duppa under. Vatn pressa seg inn i nasen og munnen. Noko råka han. Eit sekund såg han berre kjappe rørsler i det mørke vatnet og skuggar som fór over vassflata. Han streva med å koma seg opp utan å sleppa sverdet, men klarte å stagga seg på beina. Grådig trekte han inn ei munnfull luft, som smakte roten fisk.

Han kasta på hovudet for å finna trollet og såg ein mørk rygg gli vekk. Det prøvde å fly ut på djupare vatn.

— Heilag-Olav, skreik han.

Så kava han seg fram og bora stålet langt inn i ryggen til trollet, halvvegs opp til hjaltet. Det mørke blodet spruta ut og samla seg rundt dei. Trollet brølte, og han kunne høyra at hatet og sorga no var blanda med redsle. Det rista og sumde fram med Åsulf hengande etter sverdet.

Dei nådde så langt ut i fjorden at Åsulf miste

fotfeste, men han tviheldt på hjaltet og ein hårtjafs. Føtene hans leite etter grunnen, men fann ingenting. Så forsvann han under og svelgde vatn, før han skauv seg opp att. Han sette det eine beinet i ryggen på uhyret og sparka frå. Sverdet sleppte taket i kjøtet og frigjorde trollet. Han trekte armen tilbake i vatnet for eit nytt stikk, men trollet skaut fram, og tanghåret glapp ut or grepet hans. Det svann i mørkeret og lét berre att ein svart sky i vatnet etter seg.

Eit par minutt trødde Åsulf i vatnet og granska vassflata før han gav opp. Han glei sverdet inn i slira som flaut ved hofta. Så vende han seg og sumde til han kom inn på grunna. Der kava han seg opp på land og sette seg på ei rot. Han trong ein kvil. Svarte flekker heldt på å løysa seg opp i fjorden. Han visste at trollet ikkje ville leva lenge, for det hadde kjendest som eit banehogg. Det var eit banehogg. Han hadde merka at han drap då odden sokk i kjøtet. Det spelte inga rolle om skapnaden ville bruka sine siste stunder åleine på botnen. Han unnte han det. * Han visste ikkje kor lenge han sat før han gjekk tilbake til garden. Der prøvde han å forklåra kva som hadde hendt, men det verka som dei ikkje skjøna han. Alda spurde medan ho tørka dei våte kleda hans føre elden, og Olav skravla og studerte han med ein ottefull mine. Dei trudde visst at han hadde vorte galen. Berre heksa forstod. Ho kvilte seg i hjørnet med eit glas mjød, og eit smil leikte på leppene hennar. Han smilte tilbake, for no såg han henne meir som ein Avalons vaktar, Frua i vatnet, enn ei heks. I soga til Artur hadde Frua gjeve troll-sverdet til kongen og teke imot han etter det siste slaget. Heksa måtte vera ei slags heimleg utgåve av Morgana. Han skulda henne mykje. Endeleg var han ein ekte riddar, ikkje berre i namnet, men i hjartet.

45 Pegasus nr. 37 – 2022

inventory Fra 90 kr

Clip-on lampe Nå blir det mye lesing! Om du skal klare å komme deg gjennom alle tegneseriene du har planer om å lese må du fortsette gjennom natten. Og nettopp da er det lurt å ha et lite lys som kan plasseres diskret på boken eller bladet slik at du ikke forstyrrer noen andre rundt deg som prøver å sove.

150200 kr

Sett med tegnepenner Det neste målet blir selvsagt å lage din egen tegneserie. Med et godt sett med tegnepenner har du alt det du trenger for å bringe ideen din til liv.

Kanskje skal nettopp du lage det som blir den nye store tingen!

Fra 60 kr

Falske briller Har du en hemmelig identitet som du trenger å skjule? Noen som kjenner deg men du kanskje vil unngå? Det løser seg med en god forkledning, og om et par briller funker for Supermann må det funke for deg. Bli helt ugjenkjennelig med dette enkle og billige trikset.

46 Pegasus nr. 37 – 2022

Sølv

Grå-glitter

Salpetersyre og saltsyre

3. Kongevann er navnet på en syre som løser opp gull uten å løse opp andre metaller. Hvilke to syrer er den en blanding av?

2. Tolkien nevner flere steder i sine verk metallet mithril. Hva betyr dette navnet på alvisk (sindarin)?

3. Hvilken kjent tegner skapte mange av Marvel sine største helter, som Thor, Hulk og Ant-Man?

2. Batman er aktuell med ny film, men hvilket år fikk han sin første opptreden på kino?

1. Supermann regnes som den første ordentlige superhelten. Hva heter han i sitt alter ego som journalist?

Jack Kirby

Kravatt, avledet av kroat

1. Hvilket metall er Kongsberg kjent for utvinningen av?

Superhelter

1943

Bukser

Edle metaller

3. Hvilket registreringsnummer har den ikoniske røde bilen til Donald?

Clark Kent

Cirka 3600 år gammel

3. I 1660 ble den franske overklassen betatt av et slags skjerf inspirert av uniformen til kroatiske leiesoldater. Hva kalles dette skjerfet?

2. Den ovenfornevnte tegneren introduserte karakteren Petter Smart. Hva heter han på engelsk?

313

2. Hvilket klesplagg begynte å bli populært blant kvinner, særlig i arbeiderklassen, i 1920-årene både i Europa og Amerika?

1. De tidlige Donald Duck-tegneseriene ble publisert uten tegnernes navn. Hva het den veldig populære tegneren som mange lesere kjente igjen som «the good duck artist?»

Gyro Gearloose

1. Den tidligste kjente avbildningen av et korsett finner man på en gammel statuett. Hvor gammel er den?

Donald og venner

Carl Barks

Motehistorie

Fantasiduellen

47 Pegasus nr. 37 – 2022

magasinetpegasus.no pegasus@n4f.no

48 Pegasus nr. 37 – 2022