Dikemark
DIKEMARK
– Porten stenges kl. 21
Dikemark er i dag et vakkert og stille område, men i tidligere tider, helt siden det i 1905 åpnet som Christiania kommunale sindssygeasyl, har det yret av liv her. Mengder av historier og hemmeligheter sitter i forfalne vegger, og nå har de også kommet ut i bokform. TEKST: LIVEIN FOTO: VIBEKE GLOSLI
D
et hele startet med en artikkel nettopp her i LIVEIN for to og et halvt år siden. LIVEINs journalist, Aina Skoland, og fotograf, Vibeke Glosli, ville lage en artikkel om disse mystiske bygningene etter at de hadde vært kulisser for TVserien Jul i Blodfjell i desember 2017. Det tok imidlertid ikke lang tid før de fant ut at det lå mye historie her som var langt mer spennende enn som så, og at det å skrive en artikkel bare ville være å pirke i overflaten. De ville gjøre mer, lære mer, forstå mer og se mer, og dermed ble tanken om en bok lansert. STERKE BILDER – For meg var dette en uimotståelig utfordring, forklarer Vibeke, som har tatt alle bildene i boken DIKEMARK – Porten stenges kl. 21. – Det er jo egentlig umulig å ta bilder av noe som ikke er lenger. Jeg har derfor valgt å fokusere på hvilke følelser jeg selv kjenner på ved å være her på dette
68
vakre området, med disse fantastiske bygningene, som likevel rommer så mye vondt og vanskelig. Bildene fra boken har fått svært rosende omtale av mesterfotograf Morten Krogvold, og mange lot seg da også begeistre av bildene som i forbindelse med lanseringen av boken ble utstilt i en nedlagt pasientkorridorer på Dikemark. – Det hadde sikkert vært lurere og enklere for oss selv å stille ut bildene i et galleri, men det passet liksom ikke. Vi følte at både bildene og historien kom bedre til sin rett i disse lokalene som faktisk har vært befolket av pasienter og helsepersonell, og det hele ble en sterk opplevelse for de rundt 300 besøkende som var innom utstillingen. DET HANDLER OM MENNESKENE Nettopp pasientene ved det psykiatriske sykehuset har vært sentrale i historien i boken, sammen med ansatte og andre som har vært tett knyttet opp mot
Dikemark i løpet av sykehusets 115 år lange historie. – I teksten har jeg ønsket å ta med leseren på en tidsreise, og si noe om hvordan det har vært å være der, forklarer Aina som har gått dypt inn i materien og snakket med utallige mennesker som på ulik måte har vært involvert i sykehuset. – Jeg har ønsket å sette meg inn i hvordan det har vært å være menneske i denne historien. Enten det har vært som pasient som har jobbet seg gjennom sine traumer, eller nettopp pådratt seg noen nye her, eller å være ansatt og dag etter dag gå på jobb og se denne lidelsen inn i øynene, med viten om at de står opp mot med en sykdom man ikke fullt ut har forstått. Det har også vært mange som har fortalt oss om hvordan det har vært å bo i området. Som barn lekte de i det nydelige parkanlegget og kunne høre pasienter skrike fra avdelingene, og bevitne folk som var «annerledes» ute i hagen.
