FISKEPIONEREN

Han

Jeg hadde akvarium hjemme, og har faktisk vært interessert i fisk så lenge jeg kan huske, forteller 79-åringen på Teamsforbindelse fra feriehuset i Frankrike.

– Jeg begynte å studere biologi, og somrene tilbrakte jeg som assistent på forskningsfartøyene til Havforskningsinsttuttet. Til sammen var jeg om bord i 12 måneder. Det endte i en hovedoppgave om rognkjeks, forteller han.

Mens den opprinnelige planen var å bli havforsker, ville skjebnen det annerledes. I 1969 begynte den nyutdannede fiskeribiologen å interessere seg for oppdrett, og turen gikk i 1970 til Danmark, der oppdrett av regnbueørret var en etablert næring. Oppholdet ga Myrseth innblikk i fôring og drift av dammene.

– Der lærte jeg veldig mye, og det var jo til og med faglitteratur på området, sier Myrseth. Og erfaringen fra Danmark skulle snart få følger.

– Da Stolt Nielsen Rederi A.S. averterte etter en marinbiolog i 1971, var jeg i et hyggelig intervju med Jacob Stolt-Nielsen jr. og fikk jobben. Ideen den gangen var å starte med hummeroppdrett, og jeg lagde en studie som viste at det nok ikke var så enkelt å få til, fordi hummerlarvene er kannibalistiske, forklarer Myrseth.

– På omtrent samme tid ble den første norske oppdrettslaksen solgt av Mowi, som baserte produksjonen på smolt som var ut i deres egne klekkerier. Jeg foreslo at vi heller skulle se på mulighetene med laks og ørret, sier Myrseth.

På samme tid ville Hydro selge seg ut av Mowi, og Myrseth og Stilt-Nielsen reiste rundt og så på anleggene i Norge. – Det var det også mye læring i, selv om den handelen ikke ble noe av, forteller Myrseth.

– Men det var mangel på smolt, og vi bestemte oss for å starte med smoltproduksjon.

Sea Farm ble startet i 1972, med laks- og ørretoppdrett som forretningsområde. Det ble bygd matfiskanlegg på Karmøy med ørret. Klekkeri og settefiskanlegg ble bygd på Fjon i Sveio, like nord for Haugesund, der det var store vannressurser. Det sto ferdig i 1974, og den første smolten ble levert fra anlegget i 1975.

– Det hadde da vært krise i næringen, og starten ble vanskelig, forteller Myrseth.

– Vi fikk problemer med å selge ørreten fra Karmøy-anlegget, og det ble også vanskelig å få solgt laksesmolten, og vi fikk med nød og neppe solgt de tretti tusen vi hadde produsert. Det ble noen tusen her og noen tusen der. Ørretyngelen ble kjørt til sildeoljefabrikk.

Nå var gode råd dyre. Myrseth reiste land og strand rundt for å undersøke markedet for smolt, og fikk napp nordover. Spørsmålet var om smolten ville tåle transporten.

– Jeg kom til at svaret var ja, og vi inngikk leveringsavtaler der vi tok risikoen knyttet til transport og 30 dager etter at den ble levert, forteller Myrseth.

– Det gikk veldig bra, og vi inngikk flere langsiktige avtaler om levering av laksesmolt. Ørreten var historie.

– Men det var en utfordring å skaffe rogn. Hoveddelen kom fra svenske Vattenfall, men også fra Island, forteller Myrseth.

– Utviklingen gikk fort, og vi begynte med oppdrett i ferskvann Sveio og bygde et anlegg i Nord-Trøndelag. I 1980 kom vi inn med en eierandel i Sævereid fiskeanlegg.

Alt gikk i smolt. Vi hadde fått taket på både smoltproduksjon og transport, og vi hadde mange kunder langs kysten fra Ryfylke til Hammerfest, forteller han.

I 1973 kom det en midlertidig konsesjonslov som begrenset mulighetene for å sette i gang med matfiskoppdrett i sjø – det var forbeholdt lokale interesser. Dessuten kunne man ikke være majoritetseier i mer enn ett matfiskanlegg. Det gjorde ekspansjon i Norge vanskelig. Dette ble ikke endret før 1990, da banker plutselig ble eiere av oppdrettsanlegg som følge av konkurser i bransjen. – Resultatet er at vi så oss om etter muligheter i utlandet, og i 1980 satte vi i gang med smoltproduksjon i Skottland, sier Myrseth. Men Sea Farm hadde bitt seg merke i den store norske eksporten av laks til USA, og undersøkte muligheten for å etablere seg i Seattle. I de neste årene etablerte det stadig voksende selskapet seg i USA og Canada (Øst- og vest-kysten), med oppdrett av både smolt og matfisk av atlantisk laks. I California i USA ble det etablert oppdrett av white sturgeon for produksjon av kaviar. Kunnskapen om dette fikk vi fra den russiske flyktningen Serge Doroshov.

I 1985 ble Sea Farm børsnotert som første norske oppdrettsselskap, etter å ha levert god lønnsomhet over flere år. Myrseth hadde i de vanskelige årene etablert en eieran- del på 10 prosent i selskapet, som året før hadde kjøpt engelske Shearwater Fish Farmering, som drev oppdrett av ørret og også hadde virksomhet i UK (ørret ) og i Frankrike, Spania og Hellas med oppdrett av marin fisk som piggvar, havabbor (sea bass ) og havbrasme ( guilthead sea bream). Nå var produksjon av matfisk også aktuelt, ved siden av smoltproduksjon. I USA ble det i California også etablert oppdrett av white sturgeon for produksjon av kaviar. – Samtidig, i 1985, ble restriksjonene knyttet til klekkerier opphevet i Norge, og det ble bygd mange nye klekkerier, sier Myrseth. Da ble det etter hvert overskudd på smolt, og Fiskeoppdretternes salgslag gikk konkurs sammen med ca. 30 prosent av selskapene i næringen. Mange gründere mistet det de hadde bygd opp. Det skapte krise i næringen, og i 1991 ble lovgivningen endret slik at begrensinger på eierskap ble tatt bort og fisk kunne pantsettes. Alt dette gav grunnlag for ny vekst i næringen.

Myrseth lærte mye av Jacob Stolt-Nielsen om forretningsdrift, og i 1986 sluttet Myrseth i Sea Farms og startet Marine Farms. Selskapet gikk inn i lakseoppdrett i Chile og Skottland og oppdrett av havabbor og havbrasme i Hellas og fra 1990 også i Spania. Selskapet vokste jevnt og kjøpte etter hvert ut sine partnere i UK og Spania. Selskapet Galaxidi Marine Farms ble i 1995 solgt slik at virksomheten i Middelhavet kunne konsentreres om selskapet i Culmarex i Spania.

I Chile gikk Marine Farms i kompaniskap med tre chilenske selskaper som manglet smolt. Selskapet Salmones Huillinco ble en stor smoltprodusent som tjente gode penger. Chilenerne tok ut hele overskuddet som utbytte, og dette kom også vel med for marine Farm som bygget opp selskapene i Europa.

Over årene vokste selskapene i Spania og UK. I UK drev vi både med produksjon av rogn, smolt og matfisk. Rognen eksporterte vi bl. a til Chile, forteller Myrseth.

Det å være diversifisert så vi på som en fordel, var det lave priser på laks, så var ikke prisene på Middelhavsfisk nødvendigvis lave.

I 2000 hentet selskapet inn penger fra eksterne investorer for videre vekst på bl. a. matfiskkonsesjoner vi kjøpte og fikk tildelt i Norge. Men hurtig vekst og lave laksepriser i 2003 gjorde at vi i 2004 igjen hentet mer penger eksternt, og i 2006 ble selskapet børsnotert – min andre børsnotering, sier han.

Marine Farms kunne fortsette å vokse, sier Myrseth, som i disse årene hadde en rekke internasjonale verv. Han hadde også ekspandert til Vietnam og Belize, og etablert seg i Norge med oppdrettsanlegg. I 2010 ble selskapet solgt til Morpol ASA, et polsk selskap som var stort på videreforedling av laks og som nå ville inn i oppdrett. Marine Fars ble nå tatt av børs.

– Jeg har vært heldig og fått med meg gode medarbeidere i landene vi har drevet. De har gjort en formidabel innsats. Med en «fraværende eier» har disse spilt en viktig rolle, men det har gjort at jeg har vært mye på reise og da alltid med joggesko i kofferten. Det er viktig å holde seg i god fysisk form, så jogge gjør jeg fortsatt regelmessig, forteller 79-åringen.

– Det er hyggelig å se at selskapene jeg startet har utviklet seg videre med nye eiere. Culmarex i Spania oppdretter nå over 20 000 tonn og er Spanias største oppdrettsselskap. I Skottland har selskapene vokst og Galaxidi Marine Farm i Hellas lager nå over 12 000 tonn fisk, sier han.

Myrseth ble etter salget av Marine pensjonist, men er fortsatt aktiv i næringen gjennom styreverv og prosjektutvikling. Fra 2012 til 2014 var han styreformann i Morpol ASA inntil dette selskapet ble kjøpt av Mowi ASA.

Hva slags fremtidsvyer har du for norsk oppdrett? vil vi vite.

– Næringen står sterkt kunnskapsmessig og i markedet, nå gjelder det å holde tempoet oppe og utvikle seg videre. Noe av det viktigste er nok å få kontroll på sykdom og lus, og her mener jeg at det må sterkere regulering til når det gjelder anleggenes tetthet og lokalisering i sjø. Havmerder og lukkede resirkuleringsanlegg på land kommer også til å bli viktige fremover, sier han.

– Jeg tror også at det finnes muligheter som ikke blir utnyttet, for eksempel når det gjelder torsk og flatfisk, men også innlandsfisk som gjørs, røye og abbor, sier han.

– Dessuten tror jeg det blir viktigere og viktigere å tenke internasjonalt. Om tjue år tror jeg USA og Kina kommer til å konsumere laks som er produsert lokalt i RASanlegg. Derfor blir det svært vesentlig å følge etter markedet og samtidig ha øynene åpne for at det finnes en rekke høyprisarter som har stort potensial ved siden av laks. Her må næring og forskning tenke offensivt!

LAGER UNIKT FÔR SOM INGEN ANDRE: