Spøkelsesfiske er et betydelig problem

Fiskeridirektoratet

Fiskeridirektoratet gir råd til Nærings- og fiskeridepartementet om hvordan fiskeri- og akvakulturnæringen bør forvaltes, og kontrollerer at lover og regler blir fulgt.

Direktoratet har også et ansvar i å sikre sameksistens med andre næringer som for eksempel petroleum og havvind.

Et rent og rikt hav, og tilstrekkelig areal, er en forutsetning for at disse næringene skal kunne bidra til verdiskaping i tiårene som kommer.

Gjenglemt redskap slutter ikke å fange fisk.

Illustrasjonsfoto: iStockphoto.

- SPØKELSESFISKE ER ET BETYDELIG PROBLEM

– Vi har gått fra en situasjon med mer eller mindre fritt fiske til regulering, og det har gitt resultater, forteller fiskeridirektør Per Sandberg.

Fiskeridirektoratet har holdt til i Bergen siden opprettelsen av Norges fiskeristyrelse på slutten av 1800-tallet. I 1900 ble Fiskeridirektoratet opprettet. I begynnelsen var nok direktoratet opptatt av å bidra til økt fangst og fiskeeksport, sier Sandberg. – Men da vi fikk kollapsen i sildefisket på slutten av 60-tallet og utover ble det klart at det var behov for forvaltning og regulering.

Kollapsen skyldtes nok en kombinasjon av overfiske og naturlige bestandssvingninger, men Fiskeridirektoratet gikk da over fra å være et organ som skulle bygge en næring, til et forvaltningsorgan som skal påse at næringens aktiviteter foregår innenfor lønnsomme og bærekraftige rammer, sier han.

I henholdsvis 1989 og 2003 ble Havforskningsinstituttet og Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning skilt ut som egne virksomheter, og Fiskeridirektoratets rolle som forvaltningsorgan rendyrket. – Poenget var å skille mellom risikovurdering og kunnskapsproduksjon på den ene siden og forvaltningsansvaret på den andre.

Det er en ryddig oppgavefordeling, samtidig som vi har stor nytte av den geografiske nærheten til forskningsmiljøene, sier Sandberg.

De viktigste fiskebestandene i norsk fiskeri er nordøstarktisk torsk – vanligvis kalt skrei, nordøstarktisk hyse og lodde. I tillegg kommer de såkalte pelagiske bestandene av makrell, kolmule og norsk vårgytende sild. Sandberg forteller om et komplekst system av avtaler og forhandlinger som skal sikre bestandene mot overfiske. – Skrei, hyse og lodde er bestander Norge deler med Russland, og helt siden 1970-årene har fordelingsnøkkelen med 50/50 for skrei og hyse og 60/40 i Norges favør i Barentshavet stått seg, forteller Sandberg. Mer komplisert er det med de pelagiske artene, som vandrer over store havområder og dermed krysser grensene mellom mange lands havområder (eller økonomiske soner). – Det gjør at disse artene kan ha veldig forskjellig utbredelse fra år til år, og dermed oppstår det oftere konflikter knyttet til forvaltning, særlig av makrell og sild, forteller Sandberg.

Det gjennomføres årlige forhandlinger om hvor mye som bør fiskes, gjerne kalt totalkvoter, med faglig grunnlag fra ICES – International Council for the Exploration of the Sea, med hovedkontor i København. ICES koordinerer forskning fra medlemslandene og arbeider med ekspertgrupper for hvert enkelt fiskeslag. – Dette er kompliserte forhandlinger, men systemet fungerer godt. Selv om det tidvis kan være vanskelig å bli enige om for eksempel kvotefordeling, tyder mye på at det er lettere å bli enige når bestandene når kritisk lave nivåer – da setter alle bremsene på, sier Sandberg. – Ut fra bestandsestimatene får alle land tildelt en kvote basert på et prosentvis uttak av den enkelte fiskebestand. Samtidig er det et mål at fisket foregår etter et beskatningsmønster der man blant annet går inn for å verne ung fisk.

– Til sammen gjør disse tiltakene at bestandene nå er på et mye bedre nivå enn for 25 år siden, sier Sandberg. – Vi har gått fra en situasjon med mer eller mindre fritt fiske til regulering, og det har gitt resultater. Unntaket er bestandene av kystnære arter som eksempelvis kysttorsk. For mange kystnære fiskebestander er kunnskapen mindre, og det er ting som tyder på at bestandsutviklingen her er svakere. Dette er noe vi arbeider for å få frem mer kunnskap om.

Problemet med såkalt uønsket bifangst, der arter man ikke fisker eller fangster etter, likevel blir fanget sammen med hovedfangsten, er relevant også i norsk sammenheng. Særlig er man opptatt av å verne yngel og rødlistede arter, men også bifangst av nise er et problem. – Fiskeridirektoratet foretar egne prøvetrekk der vi vurderer innslaget av yngel. Dersom det er for stort, blir fisket stanset eller flyttet, sier Sandberg.

Plast i havet er et økende problem som får stadig større oppmerksomhet, både av hensyn til det marine miljøet, men også fordi en andel av plasten kommer fra mistet redskap som bedriver det man kaller spøkelsesfiske. For fiskegarn og teiner slutter ikke å fange fisk selv om de blir stående igjen på bunnen. – Hvert år gjennomfører direktoratet opprydningstokter for å samle inn mistet redskap. Fiskerne har plikt til å melde fra om slik redskap, og i fjor tok vi opp 700 garn, 134 km tauverk, 39 km med liner og 2670 teiner, sier Sandberg. – Men på verdensbasis viser beregninger at dette utgjør et betydelig problem, legger han til.

Hva så med uærlige aktører som driver bevisst over- eller tyvfiske? Også her har Fiskeridirektoratet verktøy for å ta synderne. – Fiskere er pålagt å føre daglig logg over fangsten, som så sjekkes mot vekt når fangsten ilandføres.

Som ellers i samfunnet følger de fleste de lover og regler som er satt for at ressursuttaket skal bli riktig. Utfordringen er å avdekke de ulovligheter som måtte foregå, enten at ikke all fangst blir bragt til land for å regnes mot fartøyets kvote, eller at fangsten omsettes uten å bli registrert. – På noe sikt tror vi veien fremover er å få til automatisk registrering av fisken idet den kommer opp av havet, og at fangstregistreringen derfor skjer der. På kortere sikt ønsker vi oss automatisk avlesning av vekter, sier Sandberg. – Teknologien finnes for å få det til, og et slikt system vil hjelpe oss – både til å avsløre bevisst juks, men også regulære feilrapporteringer, sier fiskeridirektør Sandberg.

Med bærekraft i ryggmargen

Bærekraft er en viktig del av Rambølls arv etter grunnleggerne Rambøll og Hannemann. Som pionerer og stiftere var de allerede i 1945 opptatt av bærekraft og etisk forretningsdrift, og denne arven har siden vært et fundament for vår virksomhet, sier leder for Rambølls Bergenkontor og divisjonsdirektør for tekniske systemer Montserrat Telseth.

Det ble demonstrert til fulle da Rambøll som første norske virksomhet og første rådgivende arkitekt- og ingeniør-virksomhet i verden i august 2020 ble sertifisert etter FNs 17 bærekraftsmål. Sertifiseringen ble foretatt av Bureau Veritas, og revisjonen har gjennomgått status i organisasjonen med hensyn til hvordan bærekraftsmålene er inkludert i strategi, prosjekter og leverandører. – Hos oss er bærekraftsmålene nedfelt ikke bare i overordnede strategier, men i handlingsplaner, aktiviteter og arbeidsprosesser, sier Telseth. – De gjennomsyrer hele virksomheten.

Senioringeniør Ragnhild Wessel-Holst er BREEAM NOR AP, det vil si kvalifisert til å yte rådgivning om miljøsertifisering av bygg. Hun har vært vitne til at miljøsertifisering av både nybygg og rehabiliteringsprosjekter er blitt den nye normalen, forteller hun.

Blant rehabiliteringsprosjektene Rambøll jobber med, er Bergen Rådhus. Bygningen er et markant landemerke med vernet fasade som setter begrensinger for et energieffektivt bygg. Det dreier seg om et bygg fra 1974. Ved å la fasaden og de store byggkonstruksjonene av betong bestå, redusere man klimagassutslippene. For Bergen Rådhus er det beregnet 70 prosent reduksjon i klimagassutslipp i forhold til nybygg sier Wessel-Holst.

Arkitekt og prosjektsjef Lars Jarle Nore nikker. Det ligger et stort potensial i bedre utnyttelse av eksisterende bygningsmasse. – «Den mest klimavennlige kvadratmeteren er den du ikke bygger», er blitt en etablert sannhet i bransjen, sier han. – Men det er viktig å ha fokus på god funksjonalitet og effektiv arealutnyttelse også ved rehabilitering og ny bruk av eksisterende bygg. Selv om rehabiliteringen gjøres med så små utslipp som mulig, blir klimaeffekten over tid reelt sett mindre dersom arealet blir dobbelt så stort som nødvendig sammenlignet med nybygg, sier han. – Å måle klimaavtrykket per bruker er ofte mer relevant enn per kvadratmeter, spesielt når en ser på byggets drifts-

Montserrat Telseth, xxx

Lars Jarle Nore nikker, Arkitekt og prosjektsjef

Ragnhild Wessel-Holst, Senioringeniør, BREEAM NOR AP

Med bærekraft i ryggmargen

fase. God planlegging av hensiktsmessig bruksformål og fokus på arealutnyttelse og bruksmønster i tidligfase i prosjekter er avgjørende for å skape gode helhetlige og bærekraftige løsninger over tid, sier han. Dette jobber vi bevisst med i utvikling av program og brukerkonsept for store komplekse nasjonale prosjekter som Regjeringskvartalet, Campus NTNU og Universitetet i Bergen, forteller Nore.

Materialbevaring og sirkulærøkonomi er blant satsingsområdene både hos Rambøll og i den oppdaterte BREEAM-modellen som er på trappene. For å bidra til økt resirkulering av byggematerialer, har Rambøll etablert Rehub – et system som skal gjøre det enklere å sørge for at byggematerialer kan resirkuleres og benyttes i nye prosjekter. – Her kan eiere av byggematerialer registrere materialene, og vi i Rambøll dokumenterer dem med hensyn til kvalitet og innehold av farlige stoffer. Så kan de som har behov for materialene søke dem opp og kjøpe dem for videre bruk. Vårt mål er å gjøre det så enkelt som mulig å få brukte kvalitetssikrede byggematerialer om igjen, sier Wessel-Holst.

BoPilot Bergen er et annet prosjekt Rambølls arkitekter deltar i. I tråd med endringer i befolkningen og ikke minst familiestruktur, er det behov for helt andre og mer bærekraftige boløsninger enn tidligere. Her har ikke boligmarkedet klart å henge med, mener Wessel-Holst. – I BoPilot, som er igangsatt av Bergen kommune, ser vi på mulighetene for å la brukerne ha påvirkning på det som bygges, i tillegg til at vi ser på muligheter for delte arealer og andre samarbeidsformer mellom beboerne. Her handler det om å finne morgendagens måte å bo på, sier hun.

Rambøll har et stort spenn av tjenester, og dekker en lang rekke fagområder. – Det som er viktig, er at vi makter å beholde et totalperspektiv på bærekraft, sier Montserrat Telseth. – Vi er opptatt av å jobbe tverrfaglig for å utvikle de gode løsningene for fremtiden.

«Det som er viktig, er at vi makter å beholde et totalperspektiv på bærekraft.»