Fiskeridirektoratet
Fiskeridirektoratet gir råd til Næringsog fiskeridepartementet om hvordan fiskeri- og akvakulturnæringen bør forvaltes, og kontrollerer at lover og regler blir fulgt. Direktoratet har også et ansvar i å sikre sameksistens med andre næringer som for eksempel petroleum og havvind. Et rent og rikt hav, og tilstrekkelig areal, er en forutsetning for at disse næringene skal kunne bidra til verdiskaping i tiårene som kommer.
Gjenglemt redskap slutter ikke å fange fisk.
Illustrasjonsfoto: iStockphoto.
- SPØKELSESFISKE ER ET BETYDELIG PROBLEM – Vi har gått fra en situasjon med mer eller mindre fritt fiske til regulering, og det har gitt resultater, forteller fiskeridirektør Per Sandberg.
F
iskeridirektoratet har holdt til i Bergen siden opprettelsen av Norges fiskeristyrelse på slutten av 1800-tallet. I 1900 ble Fiskeridirektoratet opprettet. I begynnelsen var nok direktoratet opptatt av å bidra til økt fangst og fiskeeksport, sier Sandberg. – Men da vi fikk kollapsen i sildefisket på slutten av 60-tallet og utover ble det klart at det var behov for forvaltning og regulering. Kollapsen skyldtes nok en kombinasjon av overfiske og naturlige bestandssvingninger, men Fiskeridirektoratet gikk da over fra å være et organ som skulle bygge en næring, til et forvaltningsorgan som skal påse at næringens aktiviteter foregår innenfor lønnsomme og bærekraftige rammer, sier han. I henholdsvis 1989 og 2003 ble Havforskningsinstituttet og Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning skilt ut som egne virksomheter, og Fiskeridirektoratets rolle som forvaltningsorgan rendyrket. – Poenget var å skille mellom risikovurdering og kunnskapsproduksjon på den ene siden og forvaltningsansvaret på den andre. Det er en ryddig oppgavefordeling, samtidig som vi har stor nytte av den geografiske nærheten til forskningsmiljøene, sier Sandberg.
De viktigste fiskebestandene i norsk fiskeri er nordøstarktisk torsk – vanligvis kalt skrei, nordøstarktisk hyse og lodde. I tillegg kommer de såkalte pelagiske bestandene av makrell, kolmule og norsk vårgytende sild. Sandberg forteller om et komplekst system
av avtaler og forhandlinger som skal sikre bestandene mot overfiske. – Skrei, hyse og lodde er bestander Norge deler med Russland, og helt siden 1970-årene har fordelingsnøkkelen med 50/50 for skrei og hyse og 60/40 i Norges favør i Barentshavet stått seg, forteller Sandberg. Mer komplisert er det med de pelagiske artene, som vandrer over store havområder og dermed krysser grensene mellom mange lands havområder (eller økonomiske soner). – Det gjør at disse artene kan ha veldig forskjellig utbredelse fra år til år, og dermed oppstår det oftere konflikter knyttet til forvaltning, særlig av makrell og sild, forteller Sandberg. Det gjennomføres årlige forhandlinger om hvor mye som bør fiskes, gjerne kalt totalkvoter, med faglig grunnlag fra ICES – International Council for the Exploration of the Sea, med hovedkontor i København. ICES koordinerer forskning fra medlemslandene og arbeider med ekspertgrupper for hvert enkelt fiskeslag. – Dette er kompliserte forhandlinger, men systemet fungerer godt. Selv om det tidvis kan være vanskelig å bli enige om for eksempel kvotefordeling, tyder mye på at det er lettere å bli enige når bestandene når kritisk lave nivåer – da setter alle bremsene på, sier Sandberg. – Ut fra bestandsestimatene får alle land tildelt en kvote basert på et prosentvis uttak av den enkelte fiskebestand. Samtidig er det et mål at fisket foregår etter et beskatningsmønster der man blant annet går inn for å verne ung fisk.
– Til sammen gjør disse tiltakene at bestandene nå er på et mye bedre nivå enn for 25 år siden, sier Sandberg. – Vi har gått fra en situasjon med mer eller mindre fritt fiske til regulering, og det har gitt resultater. Unntaket er bestandene av kystnære arter som eksempelvis kysttorsk. For mange kystnære fiskebestander er kunnskapen mindre, og det er ting som tyder på at bestandsutviklingen her er svakere. Dette er noe vi arbeider for å få frem mer kunnskap om.
Problemet med såkalt uønsket bifangst, der arter man ikke fisker eller fangster etter, likevel blir fanget sammen med hovedfangsten, er relevant også i norsk sammenheng. Særlig er man opptatt av å verne yngel og rødlistede arter, men også bifangst av nise er et problem. – Fiskeridirektoratet foretar egne prøvetrekk der vi vurderer innslaget av yngel. Dersom det er for stort, blir fisket stanset eller flyttet, sier Sandberg. Plast i havet er et økende problem som får stadig større oppmerksomhet, både av hensyn til det marine miljøet, men også fordi en andel av plasten kommer fra mistet redskap som bedriver det man kaller spøkelsesfiske. For fiskegarn og teiner slutter ikke å fange fisk selv om de blir stående igjen på bunnen. – Hvert år gjennomfører direktoratet opprydningstokter for å samle inn mistet redskap. Fiskerne har plikt til å melde fra om slik redskap, og i fjor tok vi opp 700 garn, 134 km tauverk, 39 km med liner og 2670
teiner, sier Sandberg. – Men på verdensbasis viser beregninger at dette utgjør et betydelig problem, legger han til.
Hva så med uærlige aktører som driver bevisst over- eller tyvfiske? Også her har Fiskeridirektoratet verktøy for å ta synderne. – Fiskere er pålagt å føre daglig logg over fangsten, som så sjekkes mot vekt når fangsten ilandføres. Som ellers i samfunnet følger de fleste de lover og regler som er satt for at ressursuttaket skal bli riktig. Utfordringen er å avdekke de ulovligheter som måtte foregå, enten at ikke all fangst blir bragt til land for å regnes mot fartøyets kvote, eller at fangsten omsettes uten å bli registrert. – På noe sikt tror vi veien fremover er å få til automatisk registrering av fisken idet den kommer opp av havet, og at fangstregistreringen derfor skjer der. På kortere sikt ønsker vi oss automatisk avlesning av vekter, sier Sandberg. – Teknologien finnes for å få det til, og et slikt system vil hjelpe oss – både til å avsløre bevisst juks, men også regulære feilrapporteringer, sier fiskeridirektør Sandberg.
Fiskeridirektør Per Sandberg. Foto: Vegard Oen Hatten / Fiskeridirektoratet.
11
