Filmanmeldelser

A HIDDEN LIFE Regi: Terrence Malick Premiere: 10.01.2020

FOTO: SF STUDIOS

THE LIGHTHOUSE Regi: Robert Eggers Premiere: 24.01.2020

FOTO: ERIC CHAKEEN / UNITED INTERNATIONAL PICTURES

UNCUT GEMS Regi: Benny- og Josh Safdie Premiere: Netflix, 31.01.2020

FOTO: HBO Etter å ha blitt vist grå himmel, svarte klipper, øde omgivelser og truende stillhet får vi se Willem Dafoe prompe høyt mens han tisser i en potte. Dette er særdeles toneangivende for resten av denne marerittaktige skipperskrøna.

Det som gjør The Lighthouse til en forfriskende film er at den til tross for å passe perfekt inn i den tidsriktige bølgen av art-horror føles litt som den kunne vært laget når som helst. Utover den gammeldagse settingen er tematikken tidløs: å brytes ned av isolasjon og press, hjelpeløshet i møte med naturkrefter og hva som skjer når menn heller vil lyve og drikke sprit enn å bearbeide følelsene sine. Filmen fremstiller mildt sagt ikke tiden da MENN VAR MENN og gjorde ORDENTLIG ARBEID som noe å hige etter.

Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i hovedrollene, som ikke er noen overraskelse, i og med at disse har vist seg å være mestere av ville blikk og frynsete nerver i filmer som henholdsvis Good Time og Speed 2. Dafoe ser ut som et levende Christian Krohg-maleri, mens barten, arbeidsklærne og det intenst fysiske skuespillet gjør at Pattinson vekker assosiasjoner til Buster Keaton, eller Charlie Chaplin i Modern Times. Dialogen kan best beskrives som ramsalt.

Filmen er full av konstraster, ikke bare mellom lys og mørke, men også i bildenes størrelse, der kropper og ansikter oftest enten opptar hele bildet eller fremstår som små flekker omgitt av bekmørke rom og blek, grå himmel. Bruken av svart/hvitt og det nesten kvadratiske bildeformatet bidrar ikke bare til den tidløse følelsen, men også til følelsen av innestengthet.

Nesten helt fri for konvensjonelle skrekkfilm-skremsler til fordel for trykkende dårlig stemning – kvernende maskineri, tungt regn, ubehagelige scener med sinte måker alle som har blitt overfalt av fugler utenfor McDonalds kan relatere til – som av og til sklir ut i voldsomme hallusinatoriske utblåsninger.

Selv om filmen eksplisitt refererer til sjøfartsmarerittene til Melville og Coleridge minner den vel så mye om Lovecraft. Det er en sjeldent vellykket fremstilling av den altomfattende skrekken over både natur, kropp, andre mennesker, arbeid og tilværelsen generelt.

Eirik Kjøs Usterud CURB YOUR ENTHUSIASM, SESONG 10 Regi: Larry David Premiere: HBO, 20.01.2020

Det føles som et pliktløp å si at det har skjedd mye med måten vi snakker om humor siden Curb først hadde premiere for 20 år siden. Det er allerede skrevet for mye om hva det er greit å tulle med (svaret er fremdeles alt), og det har aldri vært spesielt interessant. Sånn sett er det mest forfriskende med sesong 10 av Curb det som ikke har forandret seg siden premieren i 1999. David ser, i motsetning til tidligere kollega Jerry Seinfeld, fremdeles ikke ut til å bry seg om meta-diskusjoner om humor. Han holder stø kurs i hybridbilen sin og fortsetter å lage humor om det som til enhver tid er de mest betente temaene, uten at det gjøres et stort poeng ut av det. Vitsene om #metoo, Trump og rase verken begynner eller slutter med en sytete selvrefererende monolog om PK-kultur og cancelling. Og i motsetning til standupkomikere med platte trans-fiendtlige vitser, er Curb faktisk morsomt.

Utenom nye referanser følger serien sin vante oppskrift. Larry lar seg fremdeles irritere av sosiale normer og havner i krangler med alle han møter. Den eneste forskjellen er at han i 2020 velter el-sparkesykler, er omgitt av MAGAcapser og havner i problemer fordi alle plutselig har begynt å legge merke til at manageren Jeff ligner på Harvey Weinstein.

Marco Reinertsen Den tilbaketrukne Hollywood-auteuren har de siste årene hatt problemer med å gjøre publikum blide med sitt nye filmspråk av vide, håndholdte, dansende bilder. A Hidden Life kan virke som et slags comeback, der samme signaturstil brukes til å fortelle en lineær og virkelighetsnær, men like fullt dypt åndelig, historie.

Franz Jägerstätter var en virkelig person, en østerrisk nazimotstander som døde i fengsel etter å ha nektet å avlegge Hitler-eden. Han døde i stillhet, og øyenvitner beskrev ham som uvanlig rolig før henrettelsen. Hva oppnådde han med sitt stille opprør? Hvor blir det av ringvirkningene til disse livene som ikke har historisk signifikans?

De færreste av oss lever liv som kommer til å få synlige konsekvenser for ettertiden, men vi opphøyer det individuelle sjelelivet til tross. I vidvinkel-linsa til Malick skjer akkurat dette, det nære blir stort. Bakgrunnen rommer utrolige mengder innhold, i dette tilfellet fjell, tåke og ruvende åkre. Det er ikke bare livet utenfor historiebøkene som er gjemt, det er også livet i denne pastorale landsbyen.

Svaret på dette spørsmålet er noe man finner svaret på i søken etter Gud, om man skal tro Malick. Og overtalingsevnen er forførende. Med sensuelle fortellerstemmer og gjentakende temaer i språk og bilder blir man lullet inn i en tankesirkel, etter hvert som man skjønner at filmen ikke kommer til å gi svar. Den lar deg være alene, og lar være å avbryte i et insisterende høyt antall minutter. Hva du får ut av filmen er opp til deg selv.

Ludvig Furu Safdie-brødrene har klart det umulige: å lage et enda mer stressende og klaustrofobisk urbant mareritt enn Good Time. «Jeg kan ikke takke de her nok for at de har fått kritikere til å si noe fint om meg for første gang på 30 jævla år», sa Adam Sandler nylig, under en prisutdeling i New York. Selv om Sandler vant mange kritikerhjerter med Paul Thomas Andersons Punch Drunk Love, omgås han fortsatt mange fiender, til tross for å være den mest populære skuespilleren i vår tid – tildels takket være Netflix og et sofapublikum som hater forpliktelser.

Men valget av casting hadde ikke vært oppsiktsvekkende om rammeverket ikke hadde vært så bra som det er. Uncut Gems føles som et eneste langt adrenalinrush, en bil i full fart mot en fjellvegg, der vi følger Howard Ratner i en nedadgående, kaotisk gambling-spiral.

Det ligger en nesten gammeldags karikert kritikk av kolonialismen i overtonene, der vi følger juvelen fra Etiopias slavedrevede gruver og deretter fra hånd til hånd på eiere, den ene mer besatt enn den andre. Som i Parasite innehar steinen en hellig kraft, en fascinasjon filmen også lykkes med å dra oss inn i via vakker CGI, der vi dykker inn i steinen og dens fraktal-aktige mønster.

Man kan skryte av mye i denne filmen, dens fascinasjon og kunnskap om miljøet den skildrer, de fargerike birollene, den fantastiske musikken til Daniel Lopatin, men hoveddrivkraften kommer i all hovedsak fra Sandler. På mange måter er den dypere i sitt mørke enn Good Time, men den føles også i større grad som en forviklingskomedie. Latteren sitter løst fordi vi klamrer oss nervøst til den.

Det er en tragedie at en av årets største filmhendelser ikke blir å kunne sees på det store lerretet.

Ludvig Furu 5 5 4 6

NEI, NEI, JOJO

Nazisme er søppel, og det er denne 6x Oscarnominerte filmen også.

JOJO RABBIT Regi: Taika Waititi Premiere: 17.01.2020

FILMER SOM TAR en grufull historisk hendelse og setter det inn i en lettbeint og/eller moderne kontekst har ofte det samme problemet. Tenk Er ist wieder da (2015) eller The Death of Stalin (2018). Filmskaperne selv synes at idéen deres er så besnærende, ja beint ut mind fuck, at det i seg selv er nok. Men etter de første 15-minuttene er det lille som er igjen av sjokkfaktor ugjenkallelig oppbrukt. Derfra og ut ser man filmen på dens egne premisser. Kvalitet og nyskaping blir igjen viktige kriterier. 2

I JOJO RABBITer jøder ekle vesener. De drikker blod, har horn og sover hengende opp ned. De har hoggtenner, slangetunge, og de liker gull og diamanter – men også stygge ting. Absurd!

Det er liksom det som er det ene humorpoenget i denne komedien – at nazistisk tankegods er så absurd at det knapt er noe poeng å ta det på alvor. Det er ikke bare umorsomt, det er også tanketomt.

JOJO ER EN spedbygd og redd tiåring, ensom til tross for at han er med i Hitlerjugend. Faren kjemper i krigen og har ikke latt høre fra seg på flere år. Heldigvis har han en fantasivenn som er Adolf Hitler.

Så dukker Elsa opp fra en av veggene i andre etasje. Moren har skjult en jødisk jente hjemme hos dem. Elsa viser seg å være ganske snill og grei (og overraskende lite traumatisert!). Hvordan forholder den lille nazisten seg til det, mon tro? I Jojo Rabbit, for å tydeliggjøre at nazismen faktisk er absurd – som om det trengs overhodet, med mindre du faktisk er nazist – gjengis konspirasjonsteoriene som står sentralt i ideologien så karikert som mulig. Nazi-Tysklands apparatus, med Gestapo, SS, angivere, Hitlerjugend og faenskap, karikeres til den grad at det reduseres til skygger av vår kollektive avstandstagen fra nazismen etter 1945.

Og fantasi-Adolf, han er ikke akkurat som den ekte Adolf, for å si det sånn! Han lager rare ansiktsuttrykk, spiser enhjørning til middag og undrer seg over at buksene hans er så rare: skulle de kanskje vært enda bredere over hofta?

ESTETISERINGEN og den tegneserie-aktige fremstillingen av nazismen distanserer oss fra den. Ikke bare blir nazistene de andre, men de plasseres også i et parallelt univers som ikke har noe med vårt eget å gjøre. Først kan en tenke at dette står i direkte motsetning til tanken bak filmens hovedperson, hvis naive nazistiske overbevisning kommuniserer at vi alle kunne ha vært nazister. Men så kommer en på hovedpersonen er en ti år gammel gutt. We get it. Han er egentlig ikke nazist. Jojo Rabbit er for komfortabel med seg selv. Den er så jææævlig fornøyd med å ha kommet på konseptet Wes Anderson-Bare-AtNazisme at den glemmer å underholde. Når Jojo oppdager den jødiske jenta som skjuler seg i veggen føles det som om filmen omsider skal ta fatt – men så bare gjør den ikke det. Historien står helt stille, og vitsene forblir de samme. To timer med haha: et barn som er nazist og synes at jøder er forferdelige! Og folk sa «Heil Hitler» sykt mye i Nazi-Tyskland!

IKKE DERMED sagt at man ikke kan kødde med nazisme. «Are we the baddies»- sketsjen i That Mitchell and Webb Look, der en SS-soldat begynner å reflektere over at de har hodeskaller på luene sine, er et godt eksempel på morsom nazi-humor. Et annet er Inglorious Basterds (2009), og går vi enda lenger tilbake finner vi Dr. Strangelove (1964). Men Jojo Rabbit er ingen ny Inglorious Basterds. Hovedrollen er søt og fotoet er flott å se på. Men resultatet er likevel (eller kanskje nettopp derfor!) mer frastøtende i sin forutsigbarhet, enn morsomt eller nyskapende. Yngve Sikko

1917 Regi: Sam Mendes Premiere: 24.01.2020

Å lage en såkalt «one take»-film later til å være filmskapere i Hollywoods hvite hval. De vil vise hvor flinke og briljante de er gjennom å la være å klippe, eller i det minste late som (det er jo simulert alt sammen). Men de bruker så mye tid på å fokusere på om de klarer det, at de glemmer å tenke på om de burde. I 1917s tilfelle kunne de like gjerne latt være.

Nå skal det sies at lite kan slå en en godt gjennomført lang tagning. Men disse simulerte éntagningsfilmene blir det bare mer og mer en gimmick. Når det ikke tilfører filmen noe ekstra, hva er vitsen? Det er dette 1917 lider under. Den begynner å irritere deg, du sitter der og teller de skjulte kuttene, som for det meste er ganske åpenbare. Det blir aldri mer intenst. Sanntid-elementet brukes til å skape spenning, men det går bare ikke.

At plottet er tilnærmet meningsløst gjør det hele til en kjedelig affære. 1917 ligner mer på et videospill enn en film: Det er et klassisk leveringsoppdrag og de møter motstand på veien. Men motstanden, og det som skjer i mellomrommene, er stusselige saker.

Det er gøy å se en krigsfilm fra 1. verdenskrig, til en forandring. Det er en fascinerende krig som var blodig og meningsløs. Men dessverre klarer ikke Sam Mendes å skape noe som fester seg. Filmen hans kollapser under sin egen viktighet. Det er vel derfor den er nominert til Oscar for beste film. Sånt spiser de opp.

Alexander Svanåsbakken 3

CATS Regi: Tom Hooper Premiere: 25.12.2019

Rebel Wilson unzipper huden sin. To ganger. Idris Elba popper frem stadig vekk, sier ord som «ineffable», og teleporterer bort igjen. Ian McKellen leverer tidenes mest tafatte «mjaaaau, mjau, mjau» og Jason Derulo roper «miiiiilk!», tilsynelatende uten grunn. Plutselig dukker det opp kakerlakker med stockphotofjes, mus med livredde barnehoder og andre ufyselige Cronenberg-skapninger. Jernbanekatten Skimbleshanks er her! Og jaggu kan han stepppe!

Alt dette, og en million andre bisarre, estetisk skadeskutte øyeblikk, fortalt med Tom Hoopers inkompetente filmspråk og satt til Andrew Lloyd Webbers mest kokain- og pengeinfiserte musikk, utgjør millionsastingen Cats. Dansesekvensene ser ut som Polarekspressen og høres ut som tidenes verste Emerson, Lake & Palmer-live-sett. Overgangene består stort sett av katter som ser megetsigende og strengt på hverandre, uten å gi publikum et eneste clue om hva dette egentlig handler om eller hvorfor man skal bry seg. Under avslutningsnummeret hadde halvparten av publikum gitt opp og satt og lo høylytt av filmen. Og når Judi Dench-katten stirrer rett inn i kameraet og i det dypeste alvor synger til publikum at «a cat is not a dog» før et massivt kor med fullt orkester stemmer i at, helt riktig, «a cat is not a dog», da er det bare å takke Hooper for at han fryktløst og arrogant kastet seg inn i dette prosjektet uten noen erfaring med VFX, nektet å høre på konsulenter, og fødte denne brutale katastrofen av en film.

Jeg har sett den to ganger allerede og gleder meg til neste gang!

Didrik Hagberg 1