21 minute read

Hva er greia med Shining i 2020?

FOTO KRISTINE WATHNE TEKST LUDVIG FURU

«Man har mye å lære av Nickelback.

Advertisement

I dagene der Blackjazz fyller 10 år går Jørgen Munkeby i rosa jakke og lager stadionrock. Hva har skjedd med Shining?

SHININGS MIDTLIVSKRISE

ET ER SJELDENT en norsk musikkutgivelse skaper så store hekkbølger som Animal. Shining, som tidligere har befunnet seg i det brede grenselandet mellom jazz-, prog- og metallscenen, kom i fjor med et album man diplomatisk kan beskrive som off brand. VG trillet en ener, og kalte det for «årets dårligste og dummeste rockealbum».

Dette var kanskje en av de anledningene der såpass krasse karakteristikker virket på sin plass, for fansen stod også igjen med mange spørsmålstegn. Animal er nemlig en blanding av alle inspirasjonskilder som regnes som det som har kommersialisert rock og metal ned på kne de siste tiårene: Nickelback, Five Finger Death Punch, Thirty Seconds to Mars, Muse og det som verre er.

Det er over ett år siden, men det føles ut som det ikke skjedde for mer enn noen uker siden. D

– Jeg undervurderte nok effekten av en ener. Jeg tenkte at det bare var kult.

Men det er mange band som låter som dette, og det er mange album som får enere. Det som gjør Animal spesielt er omstendighetene – hvordan Shining hørtes ut før.

DET ER IKKE MANGE band som har gått gjennom like store stilistiske forandringer som Shining. Fra å være et akustisk avant garde-jazzband, ferske ut av NMH på tidlig 2000-tall, begynte de å lefle med elektronikk og prog-elementer i 2005. Til tross for god omtale i kredibel presse forble de et kommersielt nisjeprosjekt, som de fleste artister på Rune Grammofon tross alt er. Helomvending nummer to kom i 2010 da de slapp Blackjazz, en tittel som oppfordret til en ny sjanger – en måte å sømløst inkorporere jazz i metall på. De neste årene gikk med på å prøve å skape en blackjazzbevegelse, et International Blackjazz Society, som albumet fra 2015 heter.

I midten av den sprikende historien står Jørgen Munkeby, som bandets leder og eneste originalmedlem. Han ble brått lei av sjangeren han selv hadde skapt, og ville igjen ta med Shining på en ny helomvending. I stedet for å finne nye måter å rekontekstualisere obskure musikksjangre gjorde han noe ganske uventet: han lagde et nesten parodisk kommersielt rockealbum.

Helt uventet var det likevel ikke. I de to albumene som fulgte Blackjazz var nemlig de fiendtlige, progressive kantene pusset kraftig ned. Det var fortsatt heavy-musikk, men de frenetiske marerittene av rare taktarter, frijazz-partier med feite metalgitarer og trance-synther gjennom Line 6-forsterkere var forsvunnet. Det kan nesten virke som de passer inn før Blackjazz i diskografien, ikke etter. Det er liksom noe som mangler. Den trøtte rockeformelen er for synlig.

I 2018 fylte Munkeby tomrommet med EDM-synther, modulasjoner og allsangvennlige refreng.

DETTE KUNSTNERISKE VALGET var like uforståelig for undertegnede som for resten av fanbasen. Jeg sendte en mail til Munkeby, der jeg var ærlig om hvor mye jeg elsker Shining, men også hvor mye jeg misliker retningen han nå har tatt prosjektet.

En kald desemberdag møter jeg ham i Oslo sentrum. Han har polstret seg med moderne sportstøy for å kunne sykle i det jævlige været.

Hva tenkte du da du fikk mailen vår? – Det var en instinktiv frykt. Ryggmargsrefleksen fortalte meg at jeg måtte passe meg. Her er det en som er uenig, ikkesant.

NATT&DAGs historie med Munkeby er like schizofren som hans egen diskografi. Munkeby forteller om skyttergravene som oppstod mellom NMH og jazzlinja i Trondheim på slutten av 90- og utover 00-tallet. I Trondheim oppstod det en jazzbølge som tok inspirasjoner fra 50- og 60-tallets frie hardbop, mens de i Oslo var mer åpne for pop- og rockeinnflytelser. Litt for åpne, syntes NATT&DAG på den tiden, selv om Jaga Jazzist i begynnelsen fikk mye kjærlighet sendt sin vei. Kanskje fordi de ble sett gjennom en post-rock-linse.

Litt uavhengig av denne striden, virker det som, ble det i 2003 trykket en collage av folk som NATT&DAG mente måtte holde kjeft om at de var offer for Janteloven, signert Peter Amdam. Munkeby var i bildet, med en innklippet dildo over et sted der det for heterofile jazzere i utgangspunktet bare er saksofoner som skal inn. I 2013 hadde vi derimot et tøft svarthvittbilde av ham på forsiden, med et medfølgende intervju.

– Man er kul og hipp, man er ikke kul lenger, og så er man kul igjen. Men jeg nekter å la noen av avgjørelsene mine styres av frykt. Hvis man er redd for å miste kred, så har man kanskje ikke så veldig mye kred to begin with.

Frykt. Temaet tas opp gjentatte ganger i samtalen, nesten som han prøver å styre vinklingen på et feature-intervju om den vanskelige tiden.

– Bransjen er pissredd hele tiden. Det er jeg drittlei av. Bookingfolk er pissredde for å booke en turné som ikke selger bra. De er redde for hvordan det skal gå med bandet, de er redde for sine kontakter med venues. Plateselskaper er redde for å gi ut noe som ikke selger. Popartister er redde for de har følelsen av å ha bygget en karriere som er et luftslott, som bare er basert på pupper eller hvilken vei vinden går. Alle er redde hele tiden.

DET ER IMIDLERTID ikke vanskelig å forstå behovet for en mental strategi for å deale med motbøren som har møtt ham det siste året. I mars havnet han i hardt vær på Twitter etter å ha sluppet brannfakkelen om at «media driver en overdrevet backing av kvinnelige artister».

– Det var en liten filleting, men resultatet er litt interessant. Man plasserte meg på høyresiden, i Trump-verden, ikkesant. Den sammensatte politiske oppfatningen, den sammensatte personen, som man jo burde være, er det liksom ikke rom for.

Enten det er Twitter eller homogene musikkfestivaler – Munkeby trives ikke i ekkokammere. Han trives såpass lite at han har ofret, og fortsetter å ofre, ryktet sitt for å ha full bevegelsesfrihet. Å høre Munkeby snakke om twitterepisoden er ikke ulikt å høre ham snakke om bakgrunnen for hvorfor han lagde Animal, der han også bruker en liknende rom-metafor.

– Blackjazz-prosjektet handlet først om å sprenge ut et nytt rom. Og så handlet det om å lyse i alle hjørnene. Hva kan ha plass i dette rommet her? Og så begynte de veggene å være sånn … Faen heller, jeg vil ikke bare være her.

Men transformasjonen fra metall til stadionrock skulle ikke bli like lett for lytterne å bli med på som det hadde vært under de forrige forandringene – fra akustisk jazz til prog, og fra prog til metall.

«Hvis jeg skal dø, så skal jeg faen meg dø stående. Med to fuck offfingre i været, med et glis om kjeften. Sånn skal jeg dø. Ingen annen måte.

METALLGROPA – Jeg husker første blackjazz-konsert i Stavanger. Da vi spilte noe fra Blackjazz-plata gikk folk ut og tok seg en røyk. Så kom de inn da vi spilte noe gammelt.

Så det var ikke interesse for blackjazz i begynnelsen? – Nå i retrospekt ser det ut som at det var en suksess, at folk digga det fra starten. Men det var en kamp. Vi ble nok sett på som noen som kom inn fra jazzverdenen og ikke visste hva vi dreiv med. Sånn var det jo ikke, jeg har vokst opp med metall. på konsertene, selv om både In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster fra 2005 og Grindstone fra 2007 fikk svært positive anmeldelser i for eksempel Pitchfork.

– Da vi lagde Blackjazz var jo Nine Inch Nails og Marilyn Manson veldig uhipt i Norge, den amerikanske, industrielle produksjonen. Da låt band sånn som Kåre Vestrheim skrudde det. Tørre trommer, smått. Indievibe. Pressebildene våre var Slipknot-aktige. Det burde også vært veldig uhipt. Folk sa jeg ikke burde, men dette ville jeg.

Tidsånden var nødvendigvis ikke med Shining i 2009 heller. Munkeby snakker som om han på det tidspunktet ikke hadde noe å tape, fordi det ikke kom nok mennesker Pressekorpset jublet i alle fall over Blackjazz fra første lytt, og etter hvert var det pausesiggende publikummet overvunnet også. De bygget seg opp en fast metall-fanbase, og ble booka til flere og flere festivaler. Men å bli kommers betyr nødvendigvis også at du blir behandlet som et produkt som skal selges. Etter hvert ble det vanskelig for Munkeby å ville fylle hylleplassen han hadde blitt tildelt.

– Vi ble plassert på alle disse metallfestivalene, Wacken og sånt, som et smartassalibi. Vi var dømt til å alltid være det, og dermed dømt til alltid å være et av de aller minste bandene også. Du er litt misforstått hele tia. Sånn er dessverre Blackjazz fortsatt. Den metallgropa er slippery, man faller fort ned i den, også kommer man seg aldri ut. Samme som proggropa, men der passet vi vel egentlig aldri helt inn.

Hva er gropa til Animal? – Den har ennå ikke havnet nedi noe. For meg er det et kvalitetstegn, men det er også problematisk. Jeg skulle ønske vi hadde en grop der vi passa, der det var 20 andre band, med det samme publikummet. Så kunne vi turnert sammen. En blackjazzfestival, liksom, skjønner du?

Det var vel det du prøvde på, ved å brande blackjazz som en ny sjanger? – Jo. Men det var for få som ble med. Blackjazz er rett og slett for vanskelig å spille. Jeg brukte 20 år på å legge til rette for at jeg skulle få laget den plata. Hadde det ikke vært for mine 20 år, der jeg vokste opp med Sepultura, Pantera og Entombed … Ti år med det, og ti år med å studere jazzmusikk …

ET SPØRSMÅL OM SMAK Selv om Blackjazz fortsatt er Munkebys mest anerkjente utgivelse hittil (selv om Animal har langt høyere streamingtall, skal sies), er det viktig å ikke glemme egenverdien av de foregående utgivelsene, som kom etter de relativt konvensjonelle, akustiske one-take-albumene Where the Ragged People Go fra 2001 og Sweet Shanghai Devil fra 2003. Selv om de proggete, nu-jazzartefaktene Kingdom of Kitsch og Grindstone ikke fant grobunn for å gjøre noe såpass storslagent som å ta norsk jazzhistorie i en ny retning, er de like fullt to svært originale raringer.

Kingdom of Kitsch kan noen ganger føles som Jaga Jazzists PTSD-rammede lillebror; et skrudd vesen. Likevel gjør den tidvis tørre, akustiske klangen at det fortsatt har en viss nærhet til virkeligheten. Grindstone, derimot, virker som at har tredd helt ut av virkeligheten, inn i en drømmeverden der alle lyder til en viss grad er, om ikke syntetiske, så til en viss grad fremmede. Uansett om notene forestiller et barokk preludium, Williams-aktig filmmusikk eller seige, industrielle metallriff er det en distinkt følelse av at dette er landskap ingen har vært i før.

TILBAKE TIL NÅTIDEN. I Shinings siste singel, «Wolves», er det derimot lite å spore av den nådeløst kompliserte musikken Munkeby har vokst opp med og tillært seg gjennom høyere utdanning. Det er ingen metall igjen. Coltrane-frasene er byttet ut med M83-saksofon. Det er trommemaskin, komprimert Muse-sound på gitaren, store EDM-synther, Daft Punk-vocoder, et MGP-pompøst tekstlandskap og eteriske pianolinjer.

Hva skjedde med oppdagelseslysten?

Animal har kanskje tatt Shining til et nytt sted, men ikke til et nytt sted for musikk, med stor M. Er du enig i det? – Fra Kingdom of Kitsch og utover ble det veldig spesielt. På godt og vondt, synes jeg. Hvilke grenser er det jeg vil sprenge? Er det liksom, verdens grenser, andres grenser eller mine grenser? For meg er det like interessant å sprenge mine egne grenser.

Så du er enig i analysen? – Ja, jeg er det, men … Min erfaring er at Animal ikke ble så vanlig i uttrykket som jeg trodde det skulle bli. Det har ikke vært like lett å finne band vi kan turnere med som er like, plateselskaper som passer, bookingselskaper, festivaler …

Du tror ikke det har mer å gjøre med at fans er forvirret, da? Du har hatt et sofistikert prog-, jazz- og metallpublikum, som kanskje ikke henger med på Animal. – Jo. Men de ble jo forvirra da Blackjazz kom også.

Ok, men jeg er uansett nysgjerrig på hva som ligger bak det kunstneriske prosjektet. Du har studert musikk, du har åpenbart en raffinert smak, du er sykt god til å spille. Hvor kommer trangen til å lage noe som er såpass lett å fordøye? – Det er to krefter i sving her. Det ene er hva som pirrer meg, hva jeg synes er spennende. Og så er det den obsternasige greia, trangen til å gjøre noe når jeg ikke får lov. Jeg erkjenner jo at akkurat det ikke er et godt kompass. Hvis jeg går ut på gata og spør om retningen, og går konsekvent motsatt vei, liksom. Det er viktig at ledestjernen er noe jeg har lyst til, men hvis noen etter jeg har funnet den sier nei, så blir det sånn, fuck you, nå skal jeg i hvert fall gjøre det.

MUSIKERE SOM HAR som har brukt årevis av livene sine på å lære seg hvordan musikalske verktøy virker utvikler gjerne sterke meninger om hvordan de bør brukes også. Dermed åpner ikke bare kunnskapen dører, den skaper også begrensninger – kanskje spesielt når man omgir seg med andre musikere med noenlunde lik oppfatning av hva som funker og hva som ikke funker. Sitter jazzstudentene noen ganger trøtte og leie på øvingsrommet, grytidlig om morgenen, og lurer på hvor det ble av den umiddelbare, emosjonelle reaksjonen til musikk? Den som kom da du hørte favorittartisten din for første gang? Er det sånn at lytteren fremmedgjør seg selv, desto mer den prøver å forstå?

I en komposisjonstime på NMH, tidlig på 2000-tallet, satt klassen til Munkeby og studerte et partitur av et tolvtoneverk i plenum. Etter de hadde diskutert stykket gikk det opp for ham at de ikke engang hadde hørt på verket. Han forteller det føltes ut som å sitte på et arkitektkontor, fremfor en musikkskole. De var ikke interesserte i hvordan det låt. Han illustrerer en linje mellom hendene sine, som viser hva slags lytteforhold man kan ha til musikk. Diskusjonen om det lydløse tolvtoneverket er ytterst på den ene siden, og de rå følelsene på den andre. Tenkemusikk og følemusikk. – Det er riktig det du sier at den vanlige innfallsvinkelen til musikk er at man først føler, og at smak først kommer inn senere i livet, når man blir mer intellektuell.

– Ja, jeg er enig i det, men det å føle seg smart gir også en god følelse. Jeg er ikke enig i at tenåringsstadiet nødvendigvis er dumt, mens utviklet smak er smart. Utviklingen går ikke nødvendigvis én vei heller. Jeg føler selv at jeg nå er på vei tilbake til det rent emosjonelle.

Det er det jeg tenker også, når jeg ser på Shinings diskografi. Dere var snusfornuftige avant garde-jazzere i 20-årene, ble litt mindre elitistiske da dere tok inn metallen, så har dere kastet kredden på sjøen med de siste platene. – Ja. Jeg synes heller ikke at det nødvendigvis er sånn at smart musikk nødvendigvis er mer verdt. Det kan også være jævlig tomt. Jævlig selvhøytidelig og «keiserns

03.02 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 04.02 Chansons Internationales - GRATIS 05.02 Operapub - GRATIS 10.02 PopQuiz - GRATIS 11.02 Tirsdagsjazz - GRATIS 12.02 Operapub - GRATIS 15.02 Knut Reiersrud Band 18.02 Chansons Internationales - GRATIS 22.02 Second Hand Marked - GRATIS 24.02 PopQuiz - GRATIS 25.02 Live podcast “Innsiden” - GRATIS 26.02 Operapub - GRATIS 02.03 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 03.03 Chansons Internationales - GRATIS 04.03 Operapub - GRATIS 08.03 Tove Bøygard og Tom Roger Aadland 09.03 PopQuiz - GRATIS 10.03 The Gates of Slumber + Tempelheks 10.03 Tirsdagsjazz - GRATIS 11.03 Boklansering: Fakta om Makta 11.03 Operapub - GRATIS 16.03 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 17.03 Psykologisk Salong 17.03 Chansons Internationales - GRATIS 18.03 Operapub - GRATIS 20.03 Story Party 21.03 Oslobluesen 25 år 23.03 PopQuiz - GRATIS 24.03 Tirsdagsjazz - GRATIS 25.03 Operapub - GRATIS 26.03 Bjølsen Valsemølle 27.03 Undertakers Cirkus 28.03 Second Hand Marked - GRATIS 30.03 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 31.03 Live podcast “Innsiden” - GRATIS 31.03 Chansons Internationales - GRATIS 01.04 Jesse Malin 01.04 Operapub - GRATIS 14.04 Tirsdagsjazz - GRATIS 15.04 Operapub - GRATIS 20.04 PopQuiz - GRATIS 21.04 Chansons Internationales - GRATIS 22.04 Operapub - GRATIS 25.04 Paal Flaata & Trond Granlund & The Ride 27.04 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 28.04 Live podcast “Innsiden” - GRATIS 29.04 Operapub - GRATIS 29.04 Dawn Landes 04.05 PopQuiz - GRATIS 05.05 Psykologisk Salong 05.05 Chansons Internationales - GRATIS 11.05 Fakta om Makta Quiz - GRATIS 12.05 Tirsdagsjazz - GRATIS 11.06 Nashville Pussy 13.08 Joshua Ray Walker MANDAGER

PIZZA - BAR - RESTAURANT - QUIZ - POPQUIZ - LIVE PODCASTER - SECOND HAND MARKEDER - ANALOG SPILLKLUBB - OPERAPUB - SHOW - STAND-UP - KONSERTER - EVENTS - VORSPIEL - FILM - MOTE - KUNST - JULEBORD - AFTERWORK - MØTEPLASS - CO-WORKING SPACE

OPERAPUB

ONSDAGER

22.02.20

«Det er helt klart at det har vært en jævla slitsom tid, etter Animal kom ut.

aldri bli tatt på noe. Men det er også en feig greie, fordi du trenger aldri stå for noe.

Man blir også umulig å kritisere. – Du har helgardert deg. Men det å være kitschy, å gå inn for noe som egentlig er ulovlig, uten å ha den utveien med å si at man bare kødda … Det er sånn jeg gikk inn i Animal-prosjektet. Det er helt klart det er ting her som er på kanten av det som er burde væe lov, men det er ærlig, og jeg mener musikk må være ærlig.

nye klær»-opplegg.

Er det noe av musikken til Shining du tenker det om? – Alt jeg har laget kan jeg med hånden på hjertet si at jeg mente, på den tiden det ble laget. Så når jeg ser tilbake på det … Jeg synes Blackjazz er en bra plate, en viktig plate. Den er kul bare som lyd også, men det er helt klart at mye av viktigheten til den plata er konteksten. Tidspunktet den kom ut i et musikkhistorisk perspektiv. Det er ikke «keiserns nye klær», men det handler om at det ble gjort ting der som ikke var blitt gjort før. Det gjør ikke plata mindre verdt, men det betyr ikke at dette nødvendigvis er den eneste, eller riktigste, måten å lage musikk på.

Hva med Animal, trenger man noen referanser for å forstå den? – Som du vet åpner det med et Nickelbackriff. Det var vel en sånn fuck off til elitistiske folk fra min side, men du trenger ikke forstå det for å like låta. Det er ikke en viktig del av låta. Det er en parantes. Men på låta «When The Lights Go Out», der var det en linje som går «everybooody», som er en Backstreet Boys-referanse. Nå er teksten endret («are you reaaady», journ.anm.) fordi linken til Backstreet Boys tok for stor plass. Det ble en smartass-greie, et ironisk sleivspark.

Men kitschy er det uansett. – Kanskje jeg tar feil, men jeg oppfatter kitsch som ikke-ironisk. Tidsånden på 90-tallet var ironisk. Det er et frigjørende, safe og deilig sted å være, fordi man kan For å bli personlig, når jeg hører hvilke band Animal er inspirert av blir jeg møtt av mitt ungdomsskole-jeg. Jeg hørte kanskje ikke på akkurat de samme bandene, men musikken hadde det samme uttrykket av rå følelser, en fullstendig mangel på tvetydighet. Jeg var veldig glad i Dream Theater, for eksempel. For meg er det sånn tenårene høres ut – direkte og mye. – Ting var ikke avmålt på den tiden.

Nei, ikkesant. Ingen hensyn som tas. For meg er det skummelt og ukomfortabelt å søke de følelsene igjen, fordi jeg forbinder dem med å være påståelig og dum. Hva er det som får deg til å søke tilbake til det uttrykket, nå som du snart er 40?

– Jeg er vel 15 år eldre enn deg … Det kan hende at det er fordi det jeg er oppi nå er en midtlivskrise, eller hva man skal kalle det for, haha. Du sa at de enkle, unyanserte følelsene som funka da du var ungdom ikke funker for deg nå som du er 25. Det kjenner jeg meg igjen i. Men pendelen min har begynt å svinge tilbake, jeg har begynt å sette pris på det igjen. Nå synes jeg mye av musikken jeg syntes var smart i 20-årene virker tom. Og liksom, det er ganske dumt å pule. Men det er også ganske gøy. Og man gjør det. Det er ikke alt som er enkelt som nødvendigvis er meningsløst.

Det har skjedd mye i Munkebys liv etter Blackjazz. Faren hans har gått bort, og han har fått en sønn. Ting som preger et menneske, som også får det til å høre på andre typer musikk.

– Hvis musikksmaken min ikke skulle forandret seg i takt med meg selv ville jeg følt meg uærlig. Det finnes artister som lager den samme typen musikk i år etter år. AC/ DC, Meshuggah … Enten forandrer de seg ikke, og det synes jeg ikke er et godt tegn, eller så separerer de musikken fra den de er, noe jeg heller ikke synes er et godt tegn.

NÅ SOM BLACKJAZZ fyller ti år merker han det er godt å lage noe som ikke er innfløkt og aggressivt. Akkurat som at han ikke trives i rom der folk er for like, går han også fort lei av andre ting.

– Alle er liksom enige om at Nickelback er det dummeste i verden. Men det er jo ikke sånn at ingen liker Nickelback. Dritmange liker Nickelback. De er jo et av verdens største band. Jeg tror man skal være forsiktig med å stenge ute virkeligheten. Det er masse man kan lære der.

Hva er det du har lært av Nickelback, for eksempel? – Hvordan skrive catchy poplåter i rockedrakt.

Av Five Finger Death Punch, da? – Nei, det er ikke så veldig mye annet enn produksjonen. Vi endte opp med å bruke produsenten deres, Kane Churko.

Okei, men det må være NOE du synes er dårlig smak. Alle har en grense. – Hmm. Jeg så på Better Call Saul, og hvis det er én ting musikalsk jeg ikke liker, så er det en låt jeg hørte der, som var sånn retro bluesrock-greier som bare ... Det var noe pentaton-greier og ... Det er en av de få typene musikk jeg ikke klarer.

Ble du redd da reaksjonene på Animal kom? – Jeg ble jo bekymra. Det har vært en sinnssyk kamp. Det har vært jævlig slitsomt, og det har satt meg på prøve. Men jeg husket på at da Meshuggah kom med den siste plata si, så hørte jeg 30 sekunder av det, selv om jeg elsker bandet. Hva hadde skjedd om Meshuggah hadde gitt ut en akustisk country-plate? Da hadde jeg i hvert fall hørt på’n! Jeg hadde posta om det, kanskje ikke likt den, men jeg hadde faen meg hørt den. Også kunne de gitt ut en ny singel etter det, der de låter som de har pleid å låte. Da hadde det i hvert fall blitt en spenning, noe som skjer. Da tenkte jeg at jeg heller vil være det bandet.

JØRGEN MUNKEBY ANMELDER SHINING

Where The Ragged People Go (2001) En god start! Akustisk Coltranefrijazz. Plata ble spilt inn i gangen på Norges Musikkhøgskole, med kun to mikrofoner rett til en båndspiller jeg fikk låne av Bigbangs Øystein Greni. 3

Sweet Shanghai Devil (2003) Noen hakk mer særegen og mer moden enn forrige plate. 4

In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster (2005) For å være ærlig så er de to første platene våres ikke annet enn et spennende historisk bakteppe for Shining. Men med Kingdom begynner spennende ting å skje, gitt! «Strikingly original» skrev Pitchfork, og der synes jeg de har rett. 5

Grindstone (2007) Her proffes det opp, både i produksjon, fremføring og låtskriving. Det varmes opp til Blackjazz. Selv om alt er litt «bedre» enn forrige plata, så føles plata fortsatt kun en overgangsplate til what’s to come. 4

Blackjazz (2010) En ekte klassiker! Til tross av skavanker, så trekkes det opp for X-faktor og historisk viktighet. 6

Live Blackjazz (2011) Denne liveplata er en av de sterkeste musikalske statementene jeg har sett. For fremtidige blackjazzere vil dette være en viktig guide for å lære hvordan man skal lage blackjazz. 5

One One One (2013) Denne har måttet leve i skyggen av sin storebror Blackjazz, men er faktisk på mange måter bedre Blackjazz enn originalen. 5

International Blackjazz Society(2015) Plata lider litt av å samtidig peke fremover og bakover. Det er tydelig at noe må skje på neste plate! Men det er veldig bra låter, da! 4

Animal (2018) Jevnt over er Animal den desiderte beste Shining-plata. Elegant produksjon, råbra låter og faktisk den dystreste og mest personlige plata jeg noensinne har laget. I fremtiden tror jeg Animal vil bli stående som en like sterk klassiker i vår katalog som Blackjazz. 6

Sjekkpunkt flytter til nye lokaler

Er du en mann som har sex med andre menn kan du teste deg gratis og anonymt hos Sjekkpunkt. Vi tilbyr sjekk av hiv, syfilis, gonoré og klamydia.

Mrk: Ny adresse fra 4. november. Arbeidersamfunnets plass 1 2 etg. (inngang fra Torggata) Man-tirs: 10 - 14 Ons-tors: 16 - 20 Lør: 11 - 14

helseutvalget.no/sjekkpunkt

This article is from: