42 MUSIKK
TEKST LUDVIG FURU FOTO KRISTINE WATHNE
I dagene der Blackjazz fyller 10 år går Jørgen Munkeby i rosa jakke og lager stadionrock. Hva har skjedd med Shining?
SHININGS MIDTLIVSKRISE D
ET ER SJELDENT en norsk musikkutgivelse skaper så store hekkbølger som Animal. Shining, som tidligere har befunnet seg i det brede grenselandet mellom jazz-, prog- og metallscenen, kom i fjor med et album man diplomatisk kan beskrive som off brand. VG trillet en ener, og kalte det for «årets dårligste og dummeste rockealbum». Dette var kanskje en av de anledningene der såpass krasse karakteristikker virket på sin plass, for fansen stod også igjen med mange spørsmålstegn. Animal er nemlig en blanding av alle inspirasjonskilder som regnes som det som har kommersialisert rock og metal ned på kne de siste tiårene: Nickelback, Five Finger Death Punch, Thirty Seconds to Mars, Muse og det som verre er. Det er over ett år siden, men det føles ut som det ikke skjedde for mer enn noen uker siden.
«
Man har mye å lære av Nickelback.
albumene som fulgte Blackjazz var nemlig de fiendtlige, progressive kantene pusset kraftig ned. Det var fortsatt heavy-musikk, men de frenetiske marerittene av rare taktarter, frijazz-partier med feite metalgitarer og trance-synther gjennom Line 6-forsterkere var forsvunnet. Det kan nesten virke som de passer inn før Blackjazz i diskografien, ikke etter. Det er liksom noe som mangler. Den trøtte rockeformelen er for synlig. I 2018 fylte Munkeby tomrommet med EDM-synther, modulasjoner og allsangvennlige refreng.
– Jeg undervurderte nok effekten av en ener. Jeg tenkte at det bare var kult.
DETTE KUNSTNERISKE VALGET var like uforståelig for undertegnede som for resten av fanbasen. Jeg sendte en mail til Munkeby, der jeg var ærlig om hvor mye jeg elsker Shining, men også hvor mye jeg misliker retningen han nå har tatt prosjektet. En kald desemberdag møter jeg ham i Oslo sentrum. Han har polstret seg med moderne sportstøy for å kunne sykle i det jævlige været.
Men det er mange band som låter som dette, og det er mange album som får enere. Det som gjør Animal spesielt er omstendighetene – hvordan Shining hørtes ut før.
Hva tenkte du da du fikk mailen vår? – Det var en instinktiv frykt. Ryggmargsrefleksen fortalte meg at jeg måtte passe meg. Her er det en som er uenig, ikkesant.
DET ER IKKE MANGE band som har gått gjennom like store stilistiske forandringer som Shining. Fra å være et akustisk avant garde-jazzband, ferske ut av NMH på tidlig 2000-tall, begynte de å lefle med elektronikk og prog-elementer i 2005. Til tross for god omtale i kredibel presse forble de et kommersielt nisjeprosjekt, som de fleste artister på Rune Grammofon tross alt er. Helomvending nummer to kom i 2010 da de slapp Blackjazz, en tittel som oppfordret til en ny sjanger – en måte å sømløst inkorporere jazz i metall på. De neste årene gikk med på å prøve å skape en blackjazzbevegelse, et International Blackjazz Society, som albumet fra 2015 heter. I midten av den sprikende historien står Jørgen Munkeby, som bandets leder og eneste originalmedlem. Han ble brått lei av sjangeren han selv hadde skapt, og ville igjen ta med Shining på en ny helomvending. I stedet for å finne nye måter å rekontekstualisere obskure musikksjangre gjorde han noe ganske uventet: han lagde et nesten parodisk kommersielt rockealbum.
NATT&DAGs historie med Munkeby er like schizofren som hans egen diskografi. Munkeby forteller om skyttergravene som oppstod mellom NMH og jazzlinja i Trondheim på slutten av 90- og utover 00-tallet. I Trondheim oppstod det en jazzbølge som tok inspirasjoner fra 50- og 60-tallets frie hardbop, mens de i Oslo var mer åpne for pop- og rockeinnflytelser. Litt for åpne, syntes NATT&DAG på den tiden, selv om Jaga Jazzist i begynnelsen fikk mye kjærlighet sendt sin vei. Kanskje fordi de ble sett gjennom en post-rock-linse. Litt uavhengig av denne striden, virker det som, ble det i 2003 trykket en collage av folk som NATT&DAG mente måtte holde kjeft om at de var offer for Janteloven, signert Peter Amdam. Munkeby var i bildet, med en innklippet dildo over et sted der det for heterofile jazzere i utgangspunktet bare er saksofoner som skal inn. I 2013 hadde vi derimot et tøft svarthvittbilde av ham på forsiden, med et medfølgende intervju.
Helt uventet var det likevel ikke. I de to
– Man er kul og hipp, man er ikke kul lenger, og så er man kul igjen. Men jeg nekter å la noen av avgjørelsene mine styres av
frykt. Hvis man er redd for å miste kred, så har man kanskje ikke så veldig mye kred to begin with. Frykt. Temaet tas opp gjentatte ganger i samtalen, nesten som han prøver å styre vinklingen på et feature-intervju om den vanskelige tiden. – Bransjen er pissredd hele tiden. Det er jeg drittlei av. Bookingfolk er pissredde for å booke en turné som ikke selger bra. De er redde for hvordan det skal gå med bandet, de er redde for sine kontakter med venues. Plateselskaper er redde for å gi ut noe som ikke selger. Popartister er redde for de har følelsen av å ha bygget en karriere som er et luftslott, som bare er basert på pupper eller hvilken vei vinden går. Alle er redde hele tiden. DET ER IMIDLERTID ikke vanskelig å forstå behovet for en mental strategi for å deale med motbøren som har møtt ham det siste året. I mars havnet han i hardt vær på Twitter etter å ha sluppet brannfakkelen om at «media driver en overdrevet backing av kvinnelige artister». – Det var en liten filleting, men resultatet er litt interessant. Man plasserte meg på høyresiden, i Trump-verden, ikkesant. Den sammensatte politiske oppfatningen, den sammensatte personen, som man jo burde være, er det liksom ikke rom for. Enten det er Twitter eller homogene musikkfestivaler – Munkeby trives ikke i ekkokammere. Han trives såpass lite at han har ofret, og fortsetter å ofre, ryktet sitt for å ha full bevegelsesfrihet. Å høre Munkeby snakke om twitterepisoden er ikke ulikt å høre ham snakke om bakgrunnen for hvorfor han lagde Animal, der han også bruker en liknende rom-metafor. – Blackjazz-prosjektet handlet først om å sprenge ut et nytt rom. Og så handlet det om å lyse i alle hjørnene. Hva kan ha plass i dette rommet her? Og så begynte de veggene å være sånn … Faen heller, jeg vil ikke bare være her. Men transformasjonen fra metall til stadionrock skulle ikke bli like lett for lytterne å bli med på som det hadde vært under de forrige forandringene – fra akustisk jazz til prog, og fra prog til metall.