NATT&DAG Januar 2020 Trondheim by NATT&DAG

JANUAR 2020

PRODUKTET ASTRID S KETAMIN FRA BEVISLAGERET LSD MOT ANGST OSV. TAGGEREN VS. BYPLANLEGGEREN GUIDE: STYRK DITT PERSONLIGE BRAND UNDER WW3 6 & 1 MØTER JONAS GAHR STØRE

FOTO: MARIA PASENAU

4 8 10 12 16 20 24 26 28 30 32 36 38 40 42 48 50 52 54

Tidens ånd Overhørt Quiz Ketamin og politifolk som ruser seg Vibe-check: Kan Ellen de Vibe og en tagger enes om NOE? Deprimert og angsty? Kanskje du bør prøve psykedelia Fra arkivet: Smil & Gift møtte Norges mektigste før de fikk makt Her er alle vinnerne av Osloprisen 2019! Spåkula 10 på byen: Hva gjør du når tredje verdenskrig bryter ut? GUIDE: Slik profiterer du på en verdenskrig Nisseluelandet Norge har endelig fått sin første mensenkunst-utstilling Redaksjonen anbefaler Musikkanmeldelser, Astrid S og senkapitalisme Hva er greia med Shining i 2020? Litteratur: BREAKING: den identitære bevegelsen består av vanlige høyreekstreme :) Filmanmeldelser NRKs 22. juli dissekerer det norske samfunnet Smil & Gift møter Jonas Gahr Støre

MÅNEDENS DRINK «Begeret er fullt»

4 cl Grevens eplecider 4 cl skambillig taxfree-sprit Toppes med tårer fra seks avgåtte justisministre IS-biter? Nope. Denne skal nytes like lunken som vårt forhold til syke, uskyldige barn i Syria.

ILLUSTRASJON: KATARINA CASPERSEN

MENSENKUNST

Helles til begeret renner over, og chugges deretter på segway i full fart vekk fra Finansdepartementet. FORSIDE KRISTINE WATHNE

TEKST PERNILLE REIMERS OG TIAGO GJESDAL

10 tegn på at du har blitt rekruttert av IS

FOTO: KRISTINE WATHNE

ER DU SYNSK. 16

VI PILSET MED EN TAGGER OG EN BYPLANLEGGER

SJEFREDAKTØR Ida Wammer wammer@nd.no REDAKSJONSSJEF Marco Reinertsen reinertsen@nd.no MUSIKKREDAKTØR Ludvig Furu furu@nd.no JOURNALISTER Yngve Sikko sikko@nd.no ART DIRECTOR Saralinn Hembre Singstad singstad@nd.no

SKRIBENTER Alexander Svanåsbakken Andreas Dahl Didrik Hagberg Eirik Kjøs Usterud Faduma Mohamud Gift Hannah Bull Thorvik Ida Wammer Ludvig Furu Marco Reinertsen Pernille Reimers Ruth Emilie Rustad Martinsen Smil Tiago Gjesdal Viviana Vega Yngve Sikko ILLUSTRATØRER Ane Barstad Solvang Katarina Caspersen FOTO Kristine Wathne Isak Okkenhaug Pernille Augusta Johan Magnus Stenvig Marthe Thu

DAGLIG LEDER Christian Fure fure@nd.no KOMMERSIELL LEDER Kjetil Lorentzen lorentzen@nd.no ADMINISTRASJON okonomi@nd.no UTGIVER NATT&DAG AS TRYKK Amedia Trykk AS Lesertall 110 000 distribusjon@nd.no Redaksjonen tar ikke ansvar for ubestilt materiell

orge har nettopp gått inn i Syria og hentet hjem en norsk IS-kvinne og hennes to barn, fordi ett av barna angivelig er dødssykt. (Nå har ikke vi vokst opp i noen Al Hol-leir i Syria, men noe sier oss at det finnes verre måter å dø på enn av sykdom der nede.) Beslutningen har rystet hele nasjonen til grunnvollene, og Norges mest maktkåte (og generelt kåte) parti har forlatt regjeringen. Å hente hjem et IS-medlem har satt rikets sikkerhet i fare, hevder de. Men ingen grunn til panikk! Både mor og barn tas hånd om av sertifisert personell. Henholdsvis fra PST og helsevesenet. Kvinnen er siktet for deltakelse i to terrororganisasjoner, hvor hun skal ha har fungert som husmor. Flere spør seg om dette EGENTLIG kvalifiserer til deltakelse. For når regnes man som et fullverdig medlem av en terrororganisasjon? Er det ikke lov å vaske en IS-terrorist sine truser heller nå? Og er det plutselig islamistisk terror å flørte med damer også?! Kan det hende at nettopp DU er med i en militant, islamistisk terrororganisasjon? Det er selvfølgelig helt umulig å si, men i samråd med bedriftspsykologen vår har vi utarbeidet en liste med punkter som kan indikere at du, ja, du ja, er rekruttert av IS. – Du har 4 barn i en alder av 21 og alle har PTSD. – Instagram Music er fortsatt ikke støttet i din region og kommer aldri til å bli det. – Foreldrene dine har grått flere ganger på nyhetene enn Ida Fladen. – Du blir fulgt av fire agenter fra PST på flyet hjem til Norge. – Regjeringen holder på å kollapse når du drar hjem til Norge. – Siste flybilletten du kjøpte var enveis. – Du har en venn som er bøddel.

– Snapmappet ditt ser slik ut:

– Du leser denne artikkelen på lasteplanet til en Toyota mens du kjører i ørkenen i Syria. – Det finnes en VG+ artikkel om ungdomsårene dine. – Du har egen bruker på bestgore og har hatt meetup med andre fra siden flere ganger. – Du mistenker at din beste venn er dobbeltagent fra et vestlig etterretningsbyrå. – En av episodene på Le Bureau er oppkalt etter deg . – De eneste som leser postene dine på sosiale medier er PST og terrorister. – Vennene dine fra Fpu har sluttet å kommentere profilbildene dine på Facebook. – Profilbildene dine på Facebook deles mye i kommentarfeltene på Resett, HRS og Document. – Navnet ditt har trendet på både arabisk og norsk Twitter.

ANNONSE

Nei, skulle man tatt seg en kreativ fagskoleutdanning, tro? Har du snust litt på mulighetene for å leve av å ta bilder? Eller tenkt litt på at det egentlig hadde vært topp å faktisk jobbe i moteindustrien? I dagens visuelle samfunn er etterspørselen etter nettopp sånne som deg økende, og det er mange veier til mål. En av disse veiene er en fagskoleutdanning som ruster deg for å skli rett inn i bransjen etter eksamen!

ERFARING OG STUDIE KOMBINERT Å komme inn i bransjer hvor erfaring trumfer karakterer krever sitt. Det evige spørsmålet om hvordan man skal opptjene seg erfaring når ingen vil ha noen uten nettopp erfaring, er noe mang en kreativ sjel har grått salte tårer over i frustrasjon. Men det finnes faktisk skoler som kommer bransjen i møte, som en ledende hånd mellom arbeidsgiver og kommende talenter. Fagskoler tilbyr nemlig en kombinasjon av skole og muligheten til å skaffe seg både nettverk og erfaring. Blant disse er Bilder Nordic School of Photography og School of Fashion Industry, to kreative fagskoler med felles campus i Oslo sentrum. Fag- og kommunikasjonssjef Sara Løvlien har selv vært elev på fotolinja på skolen, og mener opplegget som tilbys elevene ruster de godt for å møte bransjen. – Uansett hvilken linje du går på her, får du den erfaringen du trenger for å kunne gå rett ut i jobb etter endt utdanning. Det som skiller fagskoler fra universitet og høgskoler er at utdanningen maks er på to år, men den viktigste forskjellen er at vi jobber praktisk og yrkesrettet, ikke teoretisk. Med det mener hun at elevene hele tiden faktisk får teste det de lærer i yrkesrelevante settinger. Læring gjennom handling, ikke sant. – Du løser reelle problemstillinger for reelle kunder, dermed får du innblikk i hvordan ting faktisk fungerer og knytter kontakter, sier Løvlien.

ALTERNATIVENE ER MANGE Når det gjelder studieretningene du kan velge i på fagskolen er mulighetene som dårlige Tinder-dater: mange. På Bilder Nordic kan du velge mellom fotografi, film, visuell innholdsproduksjon for nye medier, mediedesign eller 3d -animasjon. Utdanningene spenner seg fra nettkurs i grunnleggende foto, til komplett toårig utdanning og påbygningskurs. Mer info finner du på bildernordic.no På School of Fashion Industry (Sofi) er alternativene å fordype seg som motekonsulent eller i moteindustri, motedesign, motekommunikasjon, interiør eller retail design. Mer info finner du på sofi.no – ALLE BRANSJER TRENGER VISUELT MATERIALE Er du en av de som sitter på vippen og vurderer om “å studere noe kreativt” er veien å gå? Stadig flere trekker til kreative yrker, samtidig som det kommer flere arbeidsplasser og muligheter for kreative folk. Likevel er det mange som ser på det som en sjanse å ta, mener Løvlien. Med den o’store digitaliseringen har mulighetsrommet tvert i mot åpnet opp for jobber vi ikke kunne sett for oss for bare et par smale tiår siden. Nettopp derfor mener Løvlien det er tryggere enn før å søke seg til noe kreativt. – Vi har aldri hatt et så visuelt samfunn som i dag. Alle bransjer trenger visuelt materiale hele tiden. Kreativitet og innovasjon er to ting som aldri kan

automatiseres. Vi har mange studenter som kommer hit stressa fordi foreldrene har sagt de bør satse på noe mer stabilt, men hva er vel mer stabilt enn å utdanne seg innenfor det visuelle, hvor etterspørselen bare stiger? Les mer og søk via bildernordic.no og sofi.no!

DETTE ER EN ANNONSE PRODUSERT AV NATT&DAG SIN KOMMERSIELLE AVDELING

SMÅSTOFF

TIDENS ÅND CORONAVIRUS – EN NY TYPE SPONSET INNHOLD? Tingene vi har vært mest redde for i januar: krig i Iran og coronavirus i Kina. Men etter at Innovasjon Norge stod bak det de påstod var en ORGANISK kampanje for å fjerne tiden på en norsk øy, kan vi ikke lenger stole på mediene. Alt kan jo være et stunt for noe! Hvorfor heter viruset det samme som en øl? Og hvorfor er det ingen som påpeker det? Er det bare et reklamestunt?? Er symptomene at man ligger på stranda og har det CHILL med halvnakne og sexy venner? Har noen prøvd å kurere viruset med lime, cruiserock og good vibes?? Om dette viser seg å være et stunt fra Innovasjon Kina eller en kampanje for Corona laget av et kreativt byrå, blir vi rasende. Det er 2020 og alt som kan drepe oss kan også være et reklamestunt. Vi gleder oss til å dø i Tuborgpesten, Heineken-tornadoen eller av Seidel-bakterien.

«UNPLUGGED» + support: CAMILLA ROSENLUND ROCKEFELLER / TORSDAG 5. MARS BILL. KR. 350,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

SENTRUM SCENE / LØRDAG 21. MARS BILL. KR. 315,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG. (HOVEDSAL) / FRI ALDER (GALLERI)

EXPLAINERS. FINNES IKKE SVARET I EN ANIMASJONSVIDEO FRA VOX, ER DET I HELE TATT ET SPØRSMÅL? Er det normalt med ereksjon? Hvordan fungerer egentlig global oppvarming?? Og hva FAEN er greia med ulikhet?? Vår gode venn Vox har svaret på alt. Ikke bare gir de oss informasjon, de bestemmer også hva vi skal få forklart, så vi slipper å velge selv. Om vi til slutt ikke klarer å få i oss informasjon uten at det skal forklares i en fargerik animasjon med talking heads og behagelig poppete bakgrunnsmusikk risikerer vi at de som lager videoene vil sitte med makten over all informasjon. Kommer det noen gang en explained-video om å slutte å se på explained-videoer? Og hva hvis det aldri kommer en explainedvideo om hvem som tjener penger på explained-videoer? Eller hvordan man kan lage explainers selv? I en dystopisk fremtid samles hele familien foran Vox-boksen for å se dagens obligatoriske elleve minutter lange video om hvorfor vi alltid har vært i krig med våre tidligere allierte Eurasia. Og for å kjempe imot, må vi lage våre egne explained-videoer av bark, bæsj og gamle kvister som prøver å forklare at vi en dag fikk informasjon fra andre steder enn Vox. Men det kommer vel aldri til å skje. Vi kan stole på Vox. Here’s why.

ROCKEFELLER / ONSDAG 15. APRIL BILL. KR. 315,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / TORSDAG 30. APRIL BILL. KR. 265,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / LØRDAG 25. APRIL BILL. KR. 265,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

ROCKEFELLER / FREDAG 1. MAI BILL. KR. 375,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

+ support: BABYGIRL SENTRUM SCENE / TORSDAG 28. MAI BILL. KR. 310,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG. (HOVEDSAL) / FRI ALDER (GALLERI)

ALT ER EN KAFÉ En annen ting vi ikke så for oss at fremtiden ville gi oss: at ALT er en kafé?? Vi skjønner at analoge butikker må ta grep om de skal konkurrere mot internett, algoritmer, sponset innhold og gratis retur, men er løsningen å drive kafé-relatert mersalg? Svaret er tydeligvis ja. For sånn er det i 2020. Enten må butikken din også være en kafé, eller så må du bo i butikken (ja, dette er en trend på vei opp!). Nå begynner det å bli litt vel

JOHN DEE / TIRSDAG 25. FEBRUAR BILL. KR. 320,- + BILL.AVG 18 ÅR LEG.

JOHN DEE / LØRDAG 21. MARS BILL. KR. 290,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

JOHN DEE / TORSDAG 26. MARS BILL. KR. 270,-/220,- (STUDENT) + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

JOHN DEE / LØRDAG 28. MARS BILL. KR. 250,- + BILL.AVG. 18 ÅR LEG.

B I L L E T T E R O G KO M P L E T T P R O G R A M : W W W. R O C K E F E L L E R . N O

kontinentalt, eller? Og med kontinentalt mener vi det sør-øst-asiatiske kontinent. En ting til: Hvis vi skal begynne å søle kaffe og usunne bakevarer på ting og klær vi ikke eier har virkelig bedrifter begynt å ta over privatlivet vårt. Kanskje er det akkurat det vi trenger, spesielt hvis den eneste måten vi kan hindre at store bedrifter stjeler dataene våre er å logge av litt mer. WHICH STØGGE DRITT-TING ARE YOU-FILTER PÅ INSTA Hvilken pokémon er du? Hvilken krigsforbryter er du? Det er noe magisk ved å se en ny grusom trend spre seg som et coronavirus på Insta. Først fra en oppriktig, men irriterende early user, til dem som ironiserer over at de ble Kylie Jenner på hvilken Kardashian-er-du-filteret, og til slutt de siste krampetrekningene flere uker senere fra ekstremt-offline venner, som fortsatt lurer på hvilken Simpson de er. På grunn av alt vi vet om big techs informasjonstyveri og fiendtlig innstilte staters cyber-krigføring, blir vi ikke bare irritert over fenomener som dette, men også paranoide (eventuelt berettiget mistenksomme). Hvem tjener på at vi kaster oss på? Hvorfor koster det ikke noe? Hva har vi gitt fra oss av informasjon og sjel når vi finner ut hvilken kattunge vi er? Ikke vet vi, det eneste vi vet er hvilken Pokémon ALLE vennene våre er, og det gjør nok en gjeng med russere i et varehus i St. Petersburg også.

ALLE HAR PROJEKTOR Vi har ikke TV engang, vi! Men projektor? Å, ja, det MÅ vi ha! Skal vi liksom sovne til Netflix-serier, explained-videoer og ulovlig nedlastede screenere av Uncut Gems på MAC-SKJERMEN?? Nei. Vi tilhører kanskje den første generasjonen etter krigen som ikke blir rikere enn foreldrene sine, men vi er også den første generasjonen som forventer å ha en liten kino i de knøttsmå leilighetene våre som vi aldri kommer til å eie.

NATURVIN-IMMUNITET Hipster-gudens veier er uransakelige, og for litt siden fant vi oss selv plutselig på et nach i et monstera-kollektiv på løkka. På et tidspunkt var det noen som sa følgende: «Jeg kjenner ikke lenger forskjeller på naturvin, ass. Jeg har blitt immun». Og så løp vi ut, og så oss aldri tilbake. Spesielt siden vi tok med vinen.

DIGGE KLIMAENDRINGER!!!! INGEN VINTER!!! Det er nok en varm vinter, og derfor sesong for en viss type folk i kommentarfeltet. De påpeker hvor deilig det er at det er så varmt, når det vanligvis skal være kaldt. Dette er også samme mennesker som, uansett hvor ille både klima og vær blir, alltid er tidlig ute med å si at det alltid har vært sånn, og at det bare er å …

uia.no

Ta studier på Sørlandet Ingeniør + en rekke studier innen >>

Lærer

Sykepleie

Økonomi

• Språk, litteratur, kommunikasjon og medier

• Teknologi og IT

• Ledelse, administrasjon og juss

• Kunst, teater og musikk

• Helse-, sosial- og idrettsfag

• Samfunnsfag

• Historie, filosofi og religion

• Realfag

SMÅSTOFF

… slappe av og kose seg. Muslimer, skatter og barnevernet er for disse menneskene, på tross av all sunn fornuft og forskning, tegn på verdens undergang. Men når forskere er enige om at vi står overfor en faktisk katastrofe, er det bare blind optimisme å spore. Vi bare blir igjen her og koser oss med de digge og katastrofale varme vintrene etter at dere er døde, vi da! Blir bra det her! Ikke tenk på oss! =) BRANN I PARKERINGSHUS Akkurat da vi begynte å bli vant til den herlig unorske trenden med bilbranner ute på gata, dukket det jammen opp en ny variant: Bilbranner i parkeringshus. Man skal aldri la en «krise» gå til spille, og der muslimer ofte har får skylda for bilbranner ute, ble ansvaret på brannen i parkeringshuset i Stavanger lagt på en Tesla. Det viste seg selvsagt ganske fort at bran-

nen hadde startet i en gammel dieselbil. Jaja! Selv om brannen kostet mye penger og avdekket de store politiske skillene mellom nordmenn, kom det i alle fall noe godt ut av det: Tweeten hvor Erna ba om fast food-anbefaling på strekningen Stavanger-Oslo.

GUBBEDISKUSJON OM AT GAMMEL MUSIKK ER BEDRE ENN NY Hvem sier at eldre, hvite menn ikke har noe å bidra med i samfunnsdebatten? Ole Martin Ihle hevdet i VG at han hadde bevis på at den mest populære musikken mellom 60- og 90-tallet var bedre enn nåtidens musikk, og viser blant annet til at eldre musikk hadde mer variasjon og færre tekstforfattere. Ingenting oser like mye glede som en som hevder å ha ubestridelige BEVIS på at deres kulturpreferanser er bedre enn andres! Og bare så det er sagt: vi vet at musikken vi hører på nå, laget til de som er like gamle som vi er, er mye bedre enn den musikken som ble laget da 50-åringer var unge. Og musikken vi hører på vil alltid være den beste! Det kan vi kanskje ikke bevise, men vi vet det.

10 TACO-SUSHI Vi kjenner alle igjen følelsen: Du har dritlyst på taco (i dag óg), men den i gjengen som er en middelaldrende japansk mann med kokkeklær insisterer på at dere spiser sushi i restauranten hans i stedet for. Okei, sier du, men da vil jeg at du kombinerer de to rettene i én superrett. Nei, svarer mannen, men legger til at han kan

putte en nacho-chip oppå laksemakien i stedet for. Du nikker og dere tar hverandre i hendene. Synes du dette høres for usannsynlig ut til å være sant? Da har du driti deg ut, for denne typen tacosushi blir faktisk solgt på Sushi Bar i Trondheim. REVERSE PAID INTERNSHIP Den knallharde internship-kulturen i USA nådde endelig sitt naturlige klimaks da et firma i New York så etter praktikanter som var villige til å betale 15 dollar i timen for å jobbe der, et såkalt reverse paid internship. Etter å ha gått viralt på Twitter trakk firmaet annonsen og fortalte at de skulle prøve å finne ut hva som hadde skjedd. MEN! Annonsen viste seg dessverre (eller heldigvis) å være falsk. Det betyr ikke at det ikke kommer til å skje en dag. Å måtte ta opp forbrukslån for å kunne jobbe på McDonalds er forhåpentligvis ikke mange år unna.

FAKTASJEKKING AV MEMES :-( Det er noe smått problematisk med faktasjekke-kulturen og det den medfører av uuttalte forutsetninger, som for eksempel at sannheten alltid finnes der ute et sted – med stor S! – og at den ikke kan betviles. Men slike filosofiske spekulasjoner ble altfor, altfor, virkelige da en viss blomsterbukett av en gratisavis skulle gjøre seg morsomme på Instagram med en vits om milliardæren og den pedofile overgriperen Jeffrey Epstein. Det gikk rett og slett ikke an å poste innlegget! Feilmeldingen som dukket opp så litt «rar» ut, noe som fikk varsellampene til å gå hos redaksjonens mest online person. Vi prøver uten Epstein-joken, foreslo vedkommende, og vips! Da gikk det. Årsaken er visstnok at Epstein-memes som har blitt spredt på plattformen har involvert «konspirasjonsteorier» om en god del rike og mektige folk. Ikkje bra, ikkje bra ...

Boblere: BARE rusbrus, hasjtørke fra Spania til Trondheim, «øh … normarlt!», Astrid S er et produkt, Torggatas mange ganglag, beige bukser (igjen), malte bukser (igjen), kreativitet (igjen), vinteren kom aldri – men vi sluttet å ha sex (igjen), å glemme at Frogner finnes, sopp (les sak s. XX), ketamin (les sak side XX), Peroni, Rick and Mortybacklash-backlash (Rick and Morty er OK igjen), rekordtidlig vårbenner’n, Joshua French-fan art, filmer som heter tankevekkende ting, Svenske Game of Thrones-høyreekstremister

Kun drop-in. 15 min klipp. 299 kroner. Finn nĂŚrmeste salong og se live ventetid pĂĽ cutters.no

SMÅSTOFF

OVERHØRT DERRIÈRE GARDE Det er mange kunstnere som produserer dritt i Norge. Men den i en Oslopris-nominert duo som er mest kjent for å kaste dritt på publikummet sitt – i konkret forstand! – var nylig på nach og fortalte om et nytt og kult band han akkurat har oppdaget: Team Me! Takk for anbefalingen! =) ETTER OLJEN Vi trodde ikke det var noe særlig mye penger i slampoesi, og var egentlig ganske glade for det, men Norges kanskje fremste (og da mener vi mest kjente, ikke beste) utøver av «kunsten» kjører rundt i en Tesla! Beklager kone! SOSIALDEMOKRATISK VAREHUS Det er ikke alltid det hjelper å være kjendis i Skandinavia. En komiker og skuespiller så full av kjærlighet at han måtte skrive teater-monolog om det, var så opprørt da han fikk vite at han måtte vente 14 dager på IKEA-kjøkkenet sitt at han spurte om det hjalp om han sa hvem han var. Det gjorde det ikke. :D Vestlandets aller største Venezia-venn bød en HF-gutt på køl i Bergen. Den tidligere politikeren, Instastory-entusiasten og Norges representant for eventyrland (for å si det på Hamsunsk) er også på Signal, noe som langt på vei bekrefter denne overhørten. Man er ikke der med mindre man vil ha narkotika ELLER er en del av en norsk redaksjon, selv om disse sklir ganske godt inn i hverandre. LIFE IMITATES ART En skuespiller/lege mest kjent for å være deprimert på lerretet og sint i kronikker, var på Café Sara med en reklamehatende reklameregissør bosatt i USA. Skuespilleren avsluttet kvelden med et sårt og needy «hadet a», akkurat som om han skulle til Fagerborg og ta repern eller vasse ut i vannet med en stor stein :/ ENDELØS KJÆRLIGHET Den norske vokalisten som humoristen Vegar Tryggeseid er aller mest opptatt av, sparer ikke bare tid på å slippe å vaske håret, han har også outsourcet oppdragelsen av barnet sitt til en au pair. La oss håpe hun er her er lovlig, da! PSYKISK VELTILPASS Det som sannsynligvis er Norges mektigste person om et par år, ble i fjor dyttet ned til andreplass på listen over Stortingets rikeste. Det har tydeligvis gått så hardt inn på ham at han ikke har tatt seg råd til å kjøpe airpods. PSYKISK UTILPASS En influencer (som ennå ikke har fått de 42 kronene vi skylder ham etter annonseinntektene vi fikk etter å ha skrevet en nekrolog om ham) er lidenskapelig opptatt av Auschwitz. Dette har vært sagt på TV, noe som automatisk skulle diskvalifisert informasjonen fra å havne i denne

spalten, men siden vi er lidenskapelig opptatt av ham OG vi attpåtil er livredde for at dette skal havne i glemselen, så må vi nevne det. NOMOFOBI En tidligere justisminister, soldat og Frp-politiker har ikke vært så opptatt på dagtid etter at han mistet jobben, derimot har han vært veldig opptatt med telefonen – hver fotoshoot vi har hatt med ham. På den første med kona som han holdt på å separere seg fra, på den andre med datteren som hadde blitt forfulgt av politiet fordi de trodde hun var i besittelse av narkotika. SPONSET INNHOLD FRA IRAN Hans samboer har aldri smakt Frydenlund fatøl! Forklaringen er ikke at hun er avholds, det er hun nemlig ikke, for vi var de som introduserte henne for petnat. Er hun langt foran oss i drikkevanene, eller er hun langt bak? Det er ikke godt å si, men vi tror og håper dette blir året hun tar steget fullt ut og blir influenser. BLODRØD RUSS En tidligere innsatt Akershusmann som etter soning fortsatte livet som bonde på gården han kanskje eller kanskje ikke drepte noen på, hadde «Allting går, går det ikke godt så går det galt», på russekortet sitt. Ja, det er jo sant, det! *TALEFEIL-STEMME*: LOYALT Den eneste gjenlevende inngiftede i kongefamilien skal ha laget det internasjonale tegnet for «ko-ko» bak den som sist forlot kongefamilien. Og verden. :/ DON’T KILL MY VIBE Broren til en av Norges fremste musikalske eksportartikler er ikke bare glad i å kritisere oss på Twitter, han er også så glad i egen musikk at han setter på sin egen julesang når han er på vors. Hvis ikke han hører på musikken sin, hvem skal høre på den da?? Men bortsett fra det er han sikkert veldig hyggelig! :) OH, DEAR En nylig avgått toppleder, i en veldig gammel avis, har visstnok utvist både bredbeint og bredskuldret atferd i sin redaktørgjerning. Angivelig har vedkommende startet flere foredrag med ryggen vendt mot publikum (!), for å så snu seg på triumferende Silicon Valley-vis og fremført resten. Og btw: Avisens nåværende redaktør vet ikke hva/hvem Smil & Gift er. ¯\_(ツ)_/¯ STÅ I MÅL En veldig høy reservekeeper og tidligere utenlandsproff i en av landets mest populære klubber står kanskje bakerst i køa når det kommer til å «stå i mål», men han står ikke bakerst i køa når det kommer til stå i mål. For han har nemlig det som nesten helt sannsynlig må være, ikke bare fotball-Norges, men NORGES største penis, på opp mot 30 cm.

Høyskolen Kristiania satser på kunstfag. Vi har nå det største utdanningsmiljøet innen kunstneriske og kreative fag i Norge. Etter sammenslåing med Norges dansehøyskole og Musikkteaterhøyskolen tilbyr vi nå bachelorstudier i musikkteater og dans med pedagogikk. Søknadsfrist for disse studiene er 15. februar! Les mer om vårt kunstfaglige studietilbud på kristiania.no

DETTE ER IKKE EN BLOMKÅL!

10 SMÅSTOFF

QUIZ

QUIZMASTER ANDREAS DAHL KRITIKK DAHL@NATTOGDAG.NO INSTAGRAM @ANDREAS_DAHL_

1 2

TENK NYTT!

3 4

5 6

Vi åpner med et Mexico-spørsmål (jeg trodde Corona-viruset hadde noe med Mexico å gjøre): En ny rapport fra DEA hevder at det nå finnes hele ni karteller som kjemper om makten i Mexico. Kan du nevne to av dem? Hvor mange prosent av Norges befolkning spiser taco hver fredag? Data fra 2018, slingringsmonn 3%.

Hva heter de to største norske merkevarene for tex-mexprodukter? For å være helt ærlig har jeg ikke fulgt med en dritt på noe som helst i 2020, så jeg kjører heller noen spørsmål fra 2010-tallet: Emneknaggen «YOLO» tar over verden og Felix Baumgartner hopper fra verdensrommet. Hvilket år? Tshawe krasjer en Lamborghini og Osama bin Laden dør. Hvilket år?

Sverre Magnus dabber på slottsbalkongen, alle kjøper fidgetspinner og Havnesjefen dør. Hvilket år?

ÅLESUND KUNSTFAGSKOLE FOR DEG SOM VIL 2 år hos oss + 2 år hos Vil du … · jobbe med kunst eller design · spesialisere din utdanning · jobbe med kreativ kommunikasjon · foredle dine evner … bli noe stort?

DJCAD i Skottland gir bachelor i kunst eller design

7 8

To år ved Ålesund Kunstfagskole gir deg: · 120 studiepoeng · Erfaring med materialer, teknikker og prosesser · Kunnskap om kunsthistorie, arkitektur og teorier

9 10

Johaug tas for doping og Pokémon Go tar over verden. Hvilket år?

Fotballfrue innrømmer photoshopping og IS erklærer et nytt kalifat. Hvilket år?

Hva er det kvinner «ifølge tradisjonen» (og Wikipedia!) angivelig kan gjøre den 29. februar som de tydeligvis ikke kan ellers?

Til slutt, hvilke av de følgende åtte navnene er Pokémon, og hvilke er legemidler? Cyndaquil, Spiriva, Cipralex, Tranquill, Scizor, Celebi, Efexor, Actos.

· Innsikt i visuell kommunikasjon og samtidskunst · Utfordringer som utvider horisonter, ferdigheter og muligheter

1 Sinaloa, Los Zetas, Tijuana/AFO, Juárez/CFO, Beltrán Leyva, Gulf, La Familia Michoacana, the Knights Templar, og Cartel Jalisco-New Generation (CJNG). 1p 2 12,6%. 1p 3 Old El Paso og Santa Maria. 1p 4 2012. 1p 5 2011. 1p 6 2017. 1p 7 2016. 1p 8 2014. 1p 9 Fri til en mann. 1p 10 Pokémon: Cyndaquil, Tranquill, Scizor, Celebi. Legemidler: Spiriva, Cipralex, Efexor, Actos. 2p for alle riktig, 1p for 3 riktige av hver

· Opplevelser fra studiereiser, samhold, møte med kunstnere

SVAR

Søknadsfrist

POENGSCORE 10-11 p 6-9 p 2-5 p 0-1 p

15.april

alesundkunstfagskole.no Facebook: Ålesund Kunstfagskole

Instagram: KUNSTSKOLEN

Alle på Litteraturhuset dabber i respekt når du snubler inn døra. På tide å erklære quiz-kalifat? Håper du kan noen kule fidget spinner-triks, for du har ikke så mye annet å spille på. ¯\_(ツ)_/¯

(US)

(UK)

Dagny · Bikini Kill · Dave Floating Points · Actress Koffee · Kamaal Williams Avalon Emerson (US)

(UK) LIVE

(JM)

(UK)

(UK) DJ-SET T

(UK)

(US) DJ-SET T

Alcest · Cockroach Clan · Kamara Leoparden · Los Bitchos · Myra Sherelle · Tropical Fuck Storm Signe Marie Rustad + mange flere! (FR)

(UK)

(UK) DJ-SET T

Følg med på øyafestivalen.no for fortløpende artistslipp, dagsprogram og annen informasjon!

(AU)

r på let te r.no l i b K j ø p t m a s te Ticke

12 SAMFUNN

TEKST LUDVIG FURU ILLUSTRASJON ANE BARSTAD SOLVANG

I LÃ&#x2DC;VENS K-HOLE

SAMFUNN 13

Du kommer hjem fra jobben og har lyst til å ta deg et glass vin, hvorfor ikke ta 40 mg ketamin i stedet for, liksom.

Vi spurte en ansatt i politiet som elsker ketamin om politiet selv pleier å bruke ulovlige rusmidler. Spoiler: de gjør det. – Første gangen jeg ble kjent med ketamin var på et sånt forsøk på Rikshospitalet. Da fikk jeg det intravenøst i armen, og hadde en helt fantastisk nær døden-opplevelse. Du havnet i et K-hole på Rikshospitalet? – Ja, jaja, absolutt, hehe. Mannen vi prater med, som er ansatt i politiet, har lang fartstid med alternative rusmidler. Han ble spesielt glad i dem da han fikk avsmak for alkohol etter å ha slitt med avhengighet. Etter episoden på Rikshospitalet fikk han øynene opp for ketamin, og tar det i perioder hver dag. Det funker mot søvnproblemene hans. – Aldri høye doser over tid, da. Men jeg bruker det for å få en rus også, i hverdagen. Du kommer hjem fra jobben og har lyst til å ta deg et glass vin, hvorfor ikke ta 40 mg ketamin i stedet for, liksom. For meg er det mye bedre. I tillegg har det en veldig antidepressiv effekt for meg, som også varer over tid. POLITIET, SOM DE fleste vet, hater narkotika. Faktisk så mye at de er villige til å straffe folk for å bruke det. I desember, da Rusreformutvalget la frem utredningen sin som sa at rusavhengighet bør møtes med helsevesenet fremfor justissektoren, var politidirektør Benedicte Bjørnland tidlig ute med stille seg kritisk til en legaliseringspolitikk. Faktisk såpass tidlig ute at hun ikke hadde lest rapporten ennå. Den ble ikke offentliggjort før tre dager etter innlegget hennes på NRK Ytring. Motviljen til forandring skapte reaksjoner, blant annet hos jurist i Civita, Torstein Ulserød. Han svarte med en kronikk der han skrev at « Det er utenfor politiets mandat å mene noe om hvor mye rusbruk samfunnet tåler». En sta direktør er én ting, men hva er de individuelle politibetjentenes holdning til ulovlige rusmidler? Finnes det rusliberale konstabler, som på dagtid løper etter fjerne tenåringer på Vaterland og på kvelden slapper av med en joint? – Det er ikke bare jeg som bruker, for å si det sånn. Det er mange. Haha. Hvordan vet du det? – Vi diskuterer det i lunsjen i kantina, selv om politifolk i utgangspunktet ikke kan snakke om det. Det er et tabu. Men hvis man er åpen først, så kommer det folk og betror seg. Det første man får høre er at det er mange politifolk som røyker cannabis når de først er på tur i Nederland og Spania, for eksempel. Hva er det mest av? – Det er nok mest cannabis. Noen bruker amfetamin … Så er det urinprøver i politiet, da, så det legger litt bånd på hvor

Ketamin Utviklet i USA i 1962. Brukt som dissosiativ bedøvelse på dyr, og mennesker under Vietnam-krigen. Popularisert som rekreasjonelt rusmiddel i Europas klubbkultur på 90-tallet. Det regnes nå som et nisjedop. Blir i hovedsak importert til Europa fra Kina og India, selv om det også er oppdaget produksjon i Nederland. Ble rundt år 2000 oppdaget at gir store og raske effekter mot depresjon, og ble 16. januar godkjent som legemiddel i Norge. Har visstnok hatt sinnssyke kallenavn som: «mauve», «jet», «super acid», «1980 acid», «super C» og «special LA coke». Normal dose er 2050 mg (sniffet), i følge Rusopplysningen.

Politiet Fanger tyver, o.l.

14 SAMFUNN

Det første man får høre er at det er mange politifolk som røyker cannabis når de først er på tur i Nederland og Spania.

mye de kan kose seg med.

rundt for mye.

Er det mye stjeling fra bevislagere eller? – Hahaha, ja. Hehehe.

Har du tatt det på politifest? – Nei. Hehe. Men jeg har tatt LSD.

Sånn som på film?? – Haha. Ja. Ja, det er det? – Jaja. Så det skjer på ekte. – Det skjer. AVHENGIG AV DOSERING kan ketamin gi vidt forskjellige effekter. I lave doser kan det virke som en stimulant. Tar man mer kan det ha hallusinogene, og antidepressive effekter. Tar man enda mer blir hallusinasjonene så omfattende at du «forsvinner», og havner i et såkalt K-hole. Legemidlet var i utgangspunkt et bedøvelsesmiddel for mennesker og dyr på 60- og 70-tallet. På 90-tallet ble det til en viss grad popularisert som et nytt og spennende motedop, og var i følge flere Dagbladet-oppslag fra 1999 «livsfarlig». Men det ble aldri like viktig for ravere som ecstasy, selv om mange ketaminbrukere ser på seg selv som en del av den demografien. Ketamin har altså et bredt bruksområde. I januar ble det legalisert som antidepressiva i Norge, og venter bare på å bli markedsført. Hva med skadevirkninger? EMCDDA (European Monitoring Centre for Drugs and Drug Addiction, red.anm.) mener det er skadelig for hukommelsen ved regelmessig bruk. – Skadevirkningene er ekstremt overdrevet. Jeg har lest mye forskning på dette her. For å få skader etter bruk må man bruke ekstremt høye doser over lang tid. Det kan ha en avhengighetsskapende virkning, i alle fall for min del, men den er psykisk, ikke fysisk. Kan ketamin brukes til hva som helst? – Noen ganger tar man seg en øl eller to for å slappe av, og andre ganger drikker man fordi man er furten og har lyst til å koble av. Noen ganger drikker man til og med på jobben. Jeg foretrekker å bruke andre rusmidler til det. En kompis av meg tok ketamin og sa han følte seg som Langbein, kan du kjenne deg igjen i det? – Ja! Det er jo avhengig av hvor mye man tar. Det som er vanlig er at man dissosierer og føler man mister kontakt med kroppen. Kanskje opplever man at kroppen gjør det den gjør, også er du med på turen. Derfor er det lurt å ikke gå

Er ikke det veldig noia? Løvens hule-opplegg? – Nei, assa, hvordan skal de oppdage at du mikrodoser på LSD? Nei, hvis det er politietterforskere til stede? – Du er i en setting der ingen har kompetanse på det, og ingen mistenker deg. Og alkohol svekker dømmekraften. Så når de andre sitter og har slurpet i seg så mye vin og sprit at de begynner å bli kjipe, så går jeg og legger meg. Du har aldri vært nære å bli tatt før? Mistenkt på jobben? – Nei, aldri. Ikke som du vet, nei? Kanskje de har en sak på deg? – Haha. Hvem vet, kanskje, men jeg tror ikke det er noen som har meg i kikkerten. Det er såpass mange som holder på med dette her. MANNEN SIER HAN i flere anledninger har diskutert ruspolitikk med andre i politiet. Når samtalen er god og fortrolig sier han at de fleste innrømmer at de ikke ser noen mening i straffen. Han sier det føles ugreit å jobbe i en organisasjon som promoterer disse holdningene og sammenlikner kulturen med sånn det var med homofili i liknende instanser før det ble legalisert i 1972. Alle vet de finnes, men ingen tør anerkjenne det. – De sier det er spennende å springe etter folk, men at det er ikke noe mening i det. De føler ikke de gjør en samfunnsnyttig jobb. Samtidig vet de at hvis de uttaler seg kritisk, så er det slutt på karrieren. Det blir lagt merke til. Det er veldig synd. Hvilke rusmidler synes du burde bli legalisert? – Alt som går an å få tak i på gata. Man burde få kjøpt det på et kontrollert utsalg. Hadde unge fått opplæring i rusmidler i konfirmasjonsalder, som en inngang til voksenlivet, så hadde man fått bukt med mye misbruk fordi folk hadde kunnet planlegge bruken. Det hadde redusert skadene også. Tror du dagens strafferettede politikk gjør noe med menneskesynet til betjentene? – Ja. Det snakkes jo om, det å springe etter narkomane. Jeg tror rett og slett at

det er noe de synes er morsomt. I stedet for å prøve å oppklare voldtektssaker, som har en mindre umiddelbar reward. Det er noe de ler av i lunsjen? – Jaja, det har jeg snakket med flere om, som ikke vet hva jeg driver med. Det er liksom gøy, morsomt, det er litt action. Horekunder er også morsomt å ta. Da er man der og tar dem på fersken. Patrulje kan fort bli en skam-safari, altså. – Safari er et godt ord for det. Politikken går utover menneskesynet. Når det er en idé om at noen er kriminelle, i stedet for at man gjør kriminelle handlinger … Da er veien kort til å tenke at man er født sånn, og at man fortjener straffen på grunn av det. Hvor optimistisk er du for fremtiden? – Det er stadig flere i politiet som tør å snakke om det, men ikke åpent. Du ser jo hvor utrolig sakte det går med LEAP Skandinavia, for eksempel. De har ikke mange medlemmer, selv om de kunne hatt ganske mange om det ikke var å tabubelagt, haha. LEAP, ELLER LAW Enforcement Action Partnership, et nettverk av tidligere justisansatte som jobber for en ny rusreform. Professor ved Politihøgskolen, Paul Larsson, er med i styret i organisasjonen. Han sier det er vanskelig å si noe om ruskulturen innad i politiet grunnet manglende data. – Vi hadde planer om å gjøre en undersøkelse på Politihøgskolen av studentene, selvsagt fullstendig anonymisert, men det ble lagt på is. Det har blitt gjort noe liknende i Danmark, og den viste jo at bruken var forholdsvis lik normalen blant den unge delen av befolkningen. Hva tror du, da? – Skulle du bli tatt for å bruke et slikt stoff har du sunket veldig dypt i mange politifolks øyne. Rusbrukere oppfattes gjerne som en problembefolkning. Holdninger er jo én ting, hva man gjør er noe annet. Det er innlysende at det er noen som røyker og bruker, men omfanget er det vanskelig å si noe om. Den ketaminglade politiansatte vi har snakket med er imidlertid overbevist om at det er flere skapliberale enn man skulle tro. – Jeg har mange historier om politifolk som ruser seg, men de passer seg ikke på trykk, dessverre. Folk kan skjønne hvem jeg er.

Det snakkes jo om, det å springe etter narkomane. Jeg tror rett og slett at det er noe de synes er morsomt.

Bli student ved Høgskulen i Volda!

Volda er særlig kjent for medieutdanningene sine, tradisjonsrike og innovative lærerutdanninger og et kreativt og godt studentmiljø med et mangfold av lag, organisasjoner og festivaler som Volda Animation, dokumentarfilmfestivalen, X2 og andre. Høgskolen i Volda tilbyr bachelor- og masterstudium innenfor: • Administrasjon, planlegging og ledelse • Estetiske fag, kunst- og musikkfag • Helse og sosialfag, sosionom og barnevern • Historie og religion • Idrett og friluftsliv • Lærer- og barnehagelærerutdanning • Medie- og journalistfag • Språk og litteratur Les mer på: hivolda.no

SPORT

Vi utdanner deg til FREMTIDENS YRKER Vi vil gi våre studenter et best mulig faglig tilbud med tett oppfølgning av hver enkelt student. Forelesninger på nett, et internasjonalt studie- og forskningsmiljø og utplassering i bedrift. Et nært og sosialt studiemiljø, med kort vei til naturopplevelser i verdensklasse. Hos oss kan du ta en bachelor eller master innen: sykepleie, vernepleie, logistikk, økonomi, sport, juss, samfunnsfag og IT.

SØKNADSFRIST 15. APRIL I himolde.no

16 SAMFUNN

TEKST YNGVE SIKKO FOTO KRISTINE WATHNE

Jeg synes det er litt rart, da. Alt skal styres av penger.

Vi fikk en graffitiartist og en pensjonert byplanlegger til å ta en pils sammen, for å undersøke hva en by er, og hvor kampene står. Er de mer enige enn de tror?

TAGGEREN OG PLANLEGGEREN

ra 1999 til 2019 var Ellen de Vibe mektig direktør i planog bygningsetaten i Oslo kommune. Hun er arkitekten bak arkitektene som står bak Fjordbyen Oslo, med energieffektive glassgiganter, Barcode-rekke, Søreng, Tjuvholm og nytt Deichman på samvittigheten. I fjor gikk hun av. Et halvt år senere er 67-åringen på pub. Hun har akkurat dratt to sammenstiftede A4-ark opp av lomma og gitt dem, fulle av grønne tusjmarkeringer, til en annen som liker å markere med tusj, nemlig taggeren Juse.

SAMFUNN 17

Det er ikke sånn at fordi du har mye penger så får du bestemme.

Ellen de Vibe (f. 1952) Direktør for planog bygningsetaten 1999-2019 Graffiti Det vet du hva er.

VI SKAL PRØVE å få dem til å snakke sammen om Byen. Begge prøver de å forme byen i sitt bilde. Den ene med planer og byggetillatelser, den andre med tusj og sprayboks. Klarer de å snakke sammen? De to sammenstiftede arkene er forresten Oslo kommunens handlingsplan for gatekunst. Og Juse liker den ikke. – Jeg synes de fremlegger det som en veldig enkel ting å få lov til å lage noe som helst. Men det er mye enklere for en artist som som maler noe annet enn bokstaver å få lov til et lage prosjekt. Jeg har gjentatte ganger prøvd å få gjennom prosjekter, men jeg har aldri fått det til. JUSE ER OPPVOKST et sted i nærheten av Oslo. Han startet å tagge da han var 10-12, rundt tida den norske graffitifilmen Grovt Skadeverk 2, kom ut. Som mange andre likte han hiphop-kultur, og startet med graffiti. På toppen en interesse for kunst. Det var den som gjorde at han aldri sluttet. J: – Det er så mange forskjellige mennesker. Jeg kjenner vestkantgutter som driver med det, østkantgutter som driver med det og jeg kjenner barneforeldre som driver å tagger på kvelden når kidsa har lagt seg. Juse beskriver seg selv som rebelsk, og at han alltid har likt det som har vært ulovlig. I tillegg liker han å utfordre seg selv ved å lage kunst utfordrende steder. Hvis det er han som løser labyrinten, er det Ellen de Vibe som har laget den. I en Morgenbladet-artikkel fra i fjor sommer, i anledning avgangen hennes, kan man lese at hun gjennom sine 20 direktør-år «stort sett» har fått viljen sin.

MEN VI HAR kommet for at de to skal snakke med hverandre. Vi holder oss litt i bakgrunnen og ser hva som skjer. De Vibe henvender seg til Juse: – Men hva slags gatekunst er det du holder på med? Han forklarer at han driver med mye forskjellig, både bokstaver og malerier utendørs, men at han også driver med kunst på lerret, går på kunstskole og har utstillinger. De Vibe tar ordet: E: – Tagging synes jeg er vanskeligere å forholde meg til enn gatekunsten, det som er bilder og sånn. J: – Det kunne jeg forstått. Men hadde ikke tagging eksistert, hadde aldri gatekunsten kommet seg til det punktet du liker heller. GRAFFITIARTISTENE, kjemper ikke de egentlig mot planene – eller tøyer de dem bare? Juse spør de Vibe hva hun egentlig synes om at folk kommer seg opp på taktopper – egentlig hvor enn de vil – også hvor ingen har planlagt at det skal være folk. E: – Det er egentlig to dimensjoner her. Som arkitekt, hvis man ser et gammelt hus, så tenker man, Ah, det var flott komponert! Fullendt og avsluttet, la nå det bygget være som det er! Så er det den andre siden: en planleggerhjerne tenker at friksjonen jo er en del av byens liv … J: – Ja. E: – Det er en sosiolog, John Pløger. Han snakker om «den fremmedes rom». De tilfeldige møtene du får når du beveger deg i en by, som du ikke får hvis du går i en idrettsklubb eller i et kjøpesenter. Og så snakker han om spatio-temporalitet, altså midlertidige ting som bare hender én gang og aldri skjer igjen. Og så snakker han om det estetiserende blikk. At du både er ute i byens rom for å se folk og for å bli sett. I det ligger det at det ikke er bare en selv eller utseende som blir sett, men også at ens uttrykk og aktiviteter blir sett. J: – Mhm. Kan du også la deg imponere av graffitikunstnere i denne byen som ofte maler veldig synlige steder, som også er høyt oppe og lite tilgjengelige? E: – … og på broer der du ikke skjønner hvordan de kommer til! J: – Vi klatrer! Og så er det mange vinternetter og høstnetter nedi elver og oppå tak og det som er. DET ER VANLIG å si at graffitimiljøet i Oslo nådde sin topp på 90-tallet. Siden den gang har antallet writere gått nedover. Men Juse mener at det fortsatt er mange hundre som holder på, hvis man inkluderer alle de som drar på fylla med en tusj i lomma. Kanskje halvparten gjør det litt mer nøye, og halvparten av dem igjen tar det ordentlig seriøst. Det dreier seg om kanskje femti stykker. Og mange skader seg. Juse sier han har hengt på gjerder, blødd overalt, knekt tenner, fingre og blitt banka opp. J: – Den gangen var det en som bodde i blokka jeg tagga på. Men jeg har også fått ordentlig bank av politiet i situasjoner før, der jeg har blitt tatt for å skrive på tog. Det er de ikke så glade i. Men det er du! Ellen de Vibe ler. J: – Det er fordi det er en utfordring å få tilgang. Og hvis man klarer det så vises det til alle når toget kjører gjennom byen. E: – Kan du sette noen ord på hva som er motivasjonen eller intensjonen din når du gjør dette? J: – Det er en terapi for meg selv å være

ute og lage noe. Jeg får ut det rebelske i meg, og så får jeg ut tanker og det vonde jeg har i meg, ved å lage noe pent, og kanskje på en utfordrende måte der jeg må planlegge i forkant. Og så har han mange av sine beste venner i miljøet. J: – Det er mer en familie enn det er venner, fordi vi gjør så mye sammen som krever planlegging, og det er mye spenning. Er du litt takknemlig for jobben Ellen de Vibe har gjort? J: – Både ja og nei. Jeg synes ikke den moderniseringen av Oslo er noe bra, jeg. E: – Du synes ikke den er noe bra? J: – Nei. E: – Nei. J: – Jeg liker det gamle bybildet, jeg. E: – Ja. J: – Det er min mening i det hele. Jeg liker ikke masse moderne bygninger og at alt skal være perfekt og pent. E: – Nei, og det derre med hvor polert og pent det skal være, det har jo vært mye diskusjon om det med Sukkerbiten for eksempel, skal man ha et fotomuseum der? Da kunne du jo stilt ut bildene dine eller noe sånt. Eller skal man, når vi regulerte første gangen, så regulerte vi for temporære aktiviteter, altså at du ikke hadde lov til å ha permanente bygg, men du skulle kunne ha telt og brakker og forskjellige paviljonger og sånt. De Vibe mener uansett ikke at polert/ikkepolert er så viktig for byutviklingen fremover. Mer sentralt blir spørsmålet vann/land, noe som resulterer i litt vennlig krangling om pirene på Aker Brygge (begge blir enige i at de er dårlige). Og så kommer vi tilbake til et stadig gjenvendende tema: penger og by. E: – … også det de har gjort i den siste runden hvor de har satt ut vanlige, «betalingsfrie» benker for å si det sånn, det er bra. Vanlige benker. E: – Ja, uten at du må kjøpe noe å spise og drikke og sånt. Det er bra. J: Men synes du det da er bedre å ta betalt for at folk skal poste opp reklameplakater på vegger hvor jeg går hver dag og jeg må se på hver dag? E: – Nei. J: – For det har jo ikke jeg godkjent. E: – Jeg holdt et innlegg for kultur- og utdanningsutvalget i Oslo kommune. Var det i går? Og da sa jeg klart fra om at at folk flest forventer å kunne ta i bruk arealet. Det er folket som eier gata. Og de forventer å kunne bruke den. Og det har vært en lang diskusjon om hvordan man kunne leie ut gate- og fortausgrunn til en rimelig penge til kunstnere. J: – Jeg har gjentatte ganger blitt leid inn til sånne events, for å male med barn og lage ting for kommunen. Men når vi går ut å gjør det som vår passion, og faktisk lager farger til folket uten å få betalt er det feil. IKKE BARE FÅR man ikke betalt, men må betale. Bøter. Juse har imidlertid holdt seg til «ikke snakk»-regelen, og har dermed unngått de største. Det er også en fordel å orke å sitte de 48 timene på glattcella som politiet har anledning til å gjøre uten å sikte deg. Han forklarer det med at han har noe som heter sunn fornuft. Ikke snakk, ferdig snakka. En gang malte han langs en motorvei. Det endte med å bli omringet av politiet, og den eneste måten å komme seg unna på var å løpe over i full trafikk over en seks felts motorvei. J: – Men politiet ga opp, de turte ikke

18 SAMFUNN

å løpe etter meg. Så kjørte de bare rundt. Det var sånn skogsfelt som jeg klarte å hoppe ned til, så kom de fra andre siden og lette etter meg. Men jeg gjemte meg i skogen i fem timer. E: – Det du sa med reklame er jo en kjempeutfordring. Vi laget en reklameplan som var ganske streng… Hehe, jeg vet ikke hvor mye jeg skal si om dette. E: – Den kom vel for i alle fall ti år siden. Også ville kommunen ha bysykler som skulle reklamefinansieres, og da er du med engang inne i et dilemma. Reklameplanen var laget ganske streng, så det var bare Oslo S og et lite område hvor du kunne ha litt sånn Times Square-reklame-tilnærming. Var det et argument som ble brukt, at det ga storbyfølelse? E: – Jada. Men ellers skulle det være i første etasje og i boligområder skulle det ikke være blendende lys mot soverom, og så videre. Og det var jo masse diskusjoner om disse nedstigningstårnene. Jeg husker DN hadde en syv-siders artikkel hvor de beskrev hele den politiske prosessen og hva det var som skjedde med reklamefinansieringen av bymøbler. E: – Men egentlig er jo Oslo ganske streng i forhold til mange andre byer. Hvis du ser London, for eksempel. Vi har jo forbud mot bevegelig reklame. J: – T-banen er jo nedklistra med bevegelig reklame hele døgnet? E: – Ja, stasjonene har vi ikke tatt med. Men byrommet forøvrig. J: – Hvorfor får de et fripass til å kjøre med reklame når de ikke vil ha vår kunst på sine vogner? Det er et offentlig rom. E: – Jada. Man kan godt si det. Nok en gang koker alt ned til penger. J: – Jeg synes det er litt rart, da. Alt skal styres av penger. E: – Vi fikk dempet ganske mye av reklamen. STEILE FRONTER ER det kanskje, en time ut i samtalen vår, men på 90-tallet var frontene steilere. Ellen de Vibe begynte som direktør i Plan- og bygningsetaten i 1999. Det var noen år etter den beryktede «taggehue»-kampanjen i 93/94, der taggere ble fremstilt som idioter det skulle føres krig mot. Krigsropet var «nulltoleranse». I ettertid kan en si at det gikk så där. Juse har bodd i Danmark og mener at de der gjør mer for graffitisamfunnet. De ser ikke på det som stygt, sier han, og de fjerner ikke like mye. Derfor har de finere piecer der, større piecer, og flere politiske budskaper. J: – Jeg føler at hele byen har mye mer sjel, og det merker menneskene, og jeg merker det på menneskene rundt meg der også. I stedet for at de er iskalde og stive som jeg ofte opplever den normale mannen her i Oslo. E: – Tror du det har noe med Christiania-tradisjonen å gjøre? J: – Christiania er der jo fordi København og Danmark er som det er. I Danmark oppfordrer de til kunst og politiske utsagn, selv om det ikke er direkte lovlig, eiendomsrett finnes jo der også. Utfallet blir bedre, og de har færre rusproblemer og er gladere der, hevder Juse. E: – Ja den statistikken kan man kanskje diskutere, men … J: – Kan jeg få en øl til? I 1997 SØKTE de Vibe på stillingen som direktør for Utsmykkingsfondet for offentlige bygg. Slik gikk det ikke, men samtalen dreier likevel inn på offentlig kunst. Juse er skeptisk. Han liker det, men skulle gjerne sett at det ble satset mer på unge og lokale kunstnere. de Vibe er enig, og peker på at en har begynt å tenke mindre på

«tomtekunst», altså en svær statue utenfor et forretningsbygg. Nå er rådende tanke å se mer på kunsten som en prosess. E: – Det kan være å lage en frokostsamling på en en eller annen bro, det kan være det å faktisk dyrke fram ting, å lage brød. Og hvor mange mennesker som involveres, at det i seg selv er på en måte en del av kunsten. Og det tenker jeg er en ny tilnærming til bruk av offentlige rom også, som jeg synes er interessant da. IKKE HELT ULIKT hvordan graffitimalerne tenker om gata generelt – eller hva kommunen i sin handlingsplan for gatekunst fremhever. Denne vinteren har det dukket opp to trekanter utenfor Sentrum Scene. Lovlige graffitivegger laget av sponplater.. Av mange blir det oppfattet som for trygt, ikke veldig interessant. Samtidig, gir det ikke en viss glede? Går man forbi omtrent hver dag ser man nesten alltid noe nytt. Er ikke dette den hellige gral av prosess alle egentlig ønsker seg? J: – Tanken er god, og teorien bak er en veldig god, men de er også veldig strategiske plassert. De to som står i sentrum er plassert utenfor politistasjonen. Så står du der og maler, mens de står og ser på hva du maler. Har måten du ser byen på endret seg siden du begynte å male på den? J: – Definitivt. Jeg er alltid på søken etter et sted å male. Ubevisst. Jeg går jo og ser på bybildet hele tiden. Jeg får med meg hver eneste lille merking. Jeg merker hvis noen har skrevet navnet sitt, og ikke er en tagger på et sted der det ikke har vært noe før. Jeg er ubevisst observant på absolutt alt som skjer på hvert eneste lille hushjørne og taktopp. Med én gang jeg ser et sted der det ikke er noe på, så tenker jeg … Da kan jeg sitte en uke og tenke: hvordan kommer jeg opp dit? Hvordan gjør jeg dette? De Vibe tenker også på byen stort sett hele tiden. E: – Jeg overser helt sikkert alle de små merkene som er satt opp overalt. Du leser alt det, mens jeg kan lese volum og fysisk form og sånn. Og så ligger det noen andre lag der. Den amerikanske sosiologen Saskia Sassen snakker om den virtuelle verden av økonomi, som ligger over byen. Deler av Manhattan er kjøpt opp av arabiske sjeiker. Du ser høyhus der det bare er ett lite lys – og det er kanskje vaktmesterens leilighet. Resten står tomt. Og noen av de posheste byggene på Manhattan kan være kjøpt opp og står og forfaller. Fordi investeringen i eiendommen, er mye mer verdt enn å bruke byen. DISKUSJONEN dreier i retning Hausmannskvartalet. Juse er opprørt over at Thon kjøper opp alle eiendommene rundt og setter til leie-skilt i vinduene uten å leie ut. Thon Eiendom kjører et waiting game, mener han. Om ti år kommer det ikke til å se ut som i dag. J: – Og da mister jo politikerne det de er så glad i å ta bilder foran. DE VIBE VAR med på opprustingen av Torggata, som har blitt fin, men like fullt er preget av strukturelle endringer: flere uterestauranter, flere spesial-klesbutikker. De som ønsker et annet tilbud blir presset lengre og lengre ut. Hun spør om hvordan Vega Scene, som ble investert i for å lage et «supplement» til Hausmania fungerer. J: – Alle jeg kjenner hater det bygget mer enn alt. E: – Å, hvorfor da? J: – Det bygget der kommer i alle år til å bli ødelagt av tagging, liksom. Dere ødela plassen vår, som vi har hatt i 10 år, eller 20 år, whatever, til å lage noe på. Det var

Vil du ha en hjerteløs, en sjelløs by uten noe kunst, uten noen ting?

minnesmerker der til døde folk, det var hedringer der til store ting i vårt miljø, som dere bare «nei, det skjuler vi med en rød bygning med glass på» liksom. J: – Det er jo greit, bygg en større og finere by så mye dere kan, men hva med å ta vare på de miljøene som faktisk blir satt pris på da, det som er hjertet av byen? Vil du ha en hjerteløs, en sjelløs by uten noe kunst, uten noen ting? Er det et element av opprør mot eiendomsretten i det du driver med? J: Jeg har ofte noen quotes ved siden av det jeg maler, men selve det å male er ikke politisk. Men jeg kan godt gå ut å lage en politisk piece, men da er det en politisk ytring, men da er det ikke min terapi og da skriver jeg ikke mitt navn. E: – Det er ikke sånn at fordi du har mye penger så får du bestemme. Olav Thon for eksempel, han bestemmer en del? J: – Han bestemmer mer enn meg! E: – Oslo kommune har hatt flere rettsaker mot Olav Thon. Men eiendomsretten står sterkt. Men med mindre det er snakk om landbrukseiendom, trenger du ikke konsesjon for å kjøpe eiendom så hvem som helst kan jo … Du må fortsatt ha råd til å kjøpe eiendom. E: – Nederland har en lovgiving som er sånn at hvis hus står tomme i mer enn seks måneder, så kan folk flytte inn, altså okkupere. Og de kan da få leie det til en veldig lav pris, i to-tre år eller et eller annet sånn. Men sånn er ikke lovgivningen i Norge. Vi hadde kanskje trengt noen insentiver for å ta i bruk ting mer temporært. Vi spør Ellen de Vibe om hun tenker at han hun har tatt en øl med er kriminell. E: – Jeg har ikke noe bakgrunn for å definere kriminell. Jeg synes det er bra han er engasjert, og så vil det alltid være situasjoner der de ulike rollene vi har vil gjøre at vi er uenige. Men jeg ser også likheter. Det er bra å uttrykke hva man vil med byen. Juse vil ikke bruke ordet likheter. – Jeg kan se sammenhenger. Det tror jeg er et bedre ord.

20 SAMFUNN

Han snakker med døde familiemedlemmer, flyr gjennom dataanimerte byer og ser en foss med vakre diamanter komme ut av tissen.

TEKST MARCO REINERTSEN FOTO KRISTINE WATHNE

PSYKEDELIARENESSANSEN Journalisten Michael Pollan tok LSD, sopp og DMT fra en padde for å lære mer om psykedeliaens terapeutiske effekter.

Å 60-TALLET fant man ut at LSD og annen psykedelia kunne brukes til mye annet enn å gi deg selvtilliten til å danse naken på Woodstock. Psykedelia kunne også forandre liv i positiv retning. Forskning på behandling med psilocybin og LSD tydet på overraskende effektiv behandling mot behandlingsresistente mentale lidelser som angst, alvorlig depresjon og avhengighet. Så kom forbudet. Tross lovende forskning ble det vanlig å høre skrekkhistorier om psykedelia i aviser og i holdningskampanjer. Amerikanske myndigheter lanserte krigen mot narkotika og forskning på psykedelia stoppet. Blant våpnene var totalforbud, lange fengselsstraffer og aggressiv etterforskning. I USA er det nå klassifisert blant såkalte schedule 1 drugs, i selskap med blant annet heroin, kategorien som gir svært høy straff for bruk og salg. I det

SAMFUNN 21

Michael Pollan (f. 1955) Amerikansk journalist, professor ved Harvard og forfatter, mest kjent for bøker om menneskers forhold til mat. Svogeren til Michael J. Fox. Ligner litt på Trond-Viggo? Psilocybin Det psykoaktive virkestoffet i psilocybinsopper (for eksempel fleinsopp).

siste har imidlertid holdninger endret seg og forskning på psykedelia er gjenopptatt. En som har gjort mye for å øke folks bevissthet om psykedelias behandlingspotensiale er amerikanske Michael Pollan. Han har skrevet bestselgeren How to Change Your Mind: What the New Science of Psychedelics Teaches Us About Consciousness, Dying, Addiction, Depression, and Transcendence. Nå er boka ute på norsk under den like kronglete tittelen Psykedelisk renessanse – Hva ny forskning på psykedeliske stoffer lærer oss om depresjon, bevissthet, avhengighet, dødsangst og transcendens (Flux Forlag, 2019). OM DU HAR tatt opp masse fag på Sonans for å komme inn på psykologi og er redd for at narkotika skal gjøre deg arbeidsløs (igjen) kan du slappe av. Det er nemlig ikke bare å ta masse LSD, dra ut i skogen og komme frisk ut igjen. Om behandlingen skal være effektiv må pasienten følge et omfattende program med terapi og støtte fra såkalte guider, psykologer eller psykiatere som er erfarne psykedeliabrukere. Med andre ord: Fortsett på studiet, men skaff deg riktig type relevant erfaring. Etter noen bli-kjent-timer hjelper guiden pasienten med å finne ut hva terapien skal fokusere på. Guidene er også til stede under det som kan være opp til 10-12 timer lange tripper. Målet er å la pasientens sinn gå dit «det trenger å være», og gi forsiktige dytt i riktig retning om pasienten skulle føle at ting begynner å gå galt.

– Mange opplever bad trips fordi de kjemper imot opplevelsen. I stedet for bør man omfavne den. Ser du et monster, ikke prøv å løp fra det, men gå bort til det og spør hva det kan lære deg. Denne måten å bli guidet på er ifølge Pollan en av grunnene til at man i kontrollerte tester med psykedelia-assistert terapi ikke har dårlige erfaringer. En psykedeliatripp kan, uansett hvor godt man kommer overens med et monster, være forvirrende. Dagen etter turen møter du derfor guidene igjen og har noe som kalles integration session. Her prøver man sammen å finne ut hvilke deler av trippen man kan bruke videre i livet, hva man har lært og hva man bør gjøre videre. I tillegg må man ta hensyn til det Timothy Leary på 60-tallet beskrev som set and setting, holdningen du har når du har når du går inn i en trip og det fysiske stedet du er på. Skal du bli kvitt depresjonen din bør du altså ikke ta LSD på vors under fadderuka rett etter at du har slått opp med kjæresten. TRYGGE OMGIVELSER til tross, tar du nok LSD kommer du til å se mye rart. I boka skriver Pollan om en nikotinavhengig dame som under en psykedelisk trip fløy gjennom flere hundre år med europeisk historie og døde tre ganger. Etterpå innså hun at å ta livet av seg selv med sigaretter er dumt når man har så mange muligheter. Dette er kanskje ikke innsikt man trenger LSD for å forstå, men kombinert med terapi kan

det være svært virkningsfullt. Ifølge Pollan sluttet hun på dagen. – Psykedelia får innsiktene til å virke som dype sannheter i stedet for å virke banale. Røykere vet at nikotin ikke er bra for dem, men de klarer ikke å stoppe. Plutselig tenker de: «nei, dette er virkelig sant, jeg MÅ stoppe». Så klarer de det. William James skrev om den mystiske opplevelsen, som er veldig lik den psykedeliske, og kalte det the noetic quality, altså at innsikten man får underveis ikke oppfattes som meninger, men som sannhet og kunnskap. Man har fremdeles bare veldig delvis kunnskap om hva som skjer i hjernen under en psykadeliatrip. Vi vet at det er reseptorer i hjernen som er involvert og at hjernens standardnettverk (stedet som forbindes med selvrefleksjon, fortid, fremtid og dagdrømming. journ. anm.) er mindre aktivt under en trip. Men vi vet ikke hva som skjer med reseptorene, eller hvorfor standardnettverket blir mindre aktivt. Pollan understreker at vi ikke vet helt hvordan antidepressiva fungerer heller. HVORFOR PSYKEDELIABEHANDLING viser spesielt stort behandlingspotensial mot nettopp depresjon, angst og avhengighet kan virke merkelig fordi de fremstår som tre ganske ulike lidelser. Pollan mener derimot de har mye til felles. Psykiateren Thomas Insel mener de tre kunne være manifestasjoner av en lignende sykdom og at man må tenke på dem som symptomer i

22 SAMFUNN

stedet for kilden til problemer. Det ga mye mening for Pollan. – Alle tre fører til en besatt måte å tenke på. Man er ikke i stand til å bryte ut av tankemønstre, og man grubler konstant. Psykedelia er veldig gode til å endre mentale vaner, og alle disse lidelsene handler om vanemessig tenking. Det er veldig vanskelig å få et perspektiv som bryter denne onde sirkelen. I boka skriver Pollan om egne opplevelser under guidede turer på psilocybin, LSD og alles favoritt: 5-MeO-DMT, et stoff fra giften til Colorado-padden(!). Det går som det må gå: Han snakker med døde familiemedlemmer, flyr gjennom dataanimerte byer og ser en foss med vakre diamanter komme ut av tissen. Mange forbinder LSD med folk som hopper ut av vinduet, bad trips og folk som blir gale. Er det ikke veldig farlig å ta psykedelia? – Det er ingen dødelig dose for hverken psilocybin eller LSD. Psykedelia er heller ikke vanedannende som metamfetamin, kokain og lignende stoffer. Risikoene er psykologiske. For mennesker som er disponert eller i faresonen for å utvikle schizofreni eller andre psykoselidelser, kan psykedelia være utløsende. Men det kan også trigges av å drikke mye alkohol eller av

Psykedelia viser spesielt stort behandlingspotensial mot nettopp depresjon, angst og avhengighet.

cannabis. Derfor sjekkes medisinsk historie og eventuelle diagnoser hos både pasient og familiemedlemmer nøye før pasienter får psykedeliabehandling. UVETTIG BRUK av psykedelia på 60-tallet samt eksperimenter i regi av CIA får av Pollan mye av skylden for stoffenes dårlige image. De negative overskriftene tok til slutt livet av den lovende researchen på psykedelia. Men så, på 90- og 2000-tallet begynte folk å gjenoppdage gammel forskning og fikk lov til å gjøre ny. Pollan mener dette skjer akkurat nå fordi USA etter 9/11 ble mer opptatt av krigen mot terror, og at støtten til krigen mot narkotika ikke lenger er like populær. I tillegg, mener Pollan, vokste folk rett og slett opp. De som ble eksponert for LSD på 60-tallet ble eldre og tok over institusjoner som FDA og EMA, Det europeiske legemiddelbyrå. Pollan nevner også manglende resultater i behandlingen av psykiske lidelser som en viktig årsak. Forekomsten av depresjon, avhengighet, angst og selvmord øker, og vi har ikke spesielt gode måter å behandle dem på. Det har ikke skjedd mye siden 80-tallet, da antidepressiva kom. Behandlere er rett og slett desperate etter nye verktøy. – Mange av legemidlene vi har er giftige, vanedannende, har alvorlige bivirkninger

og behandler bare symptomer. Om man plutselig får medisin som er trygg for kroppen og ser ut til å gi ganske raske resultater når psykiske lidelser øker, er det spennende. Det psykiatriske miljøet har vært veldig interesserte og åpne. De er ikke nødvendigvis overbevist ennå, men de vil se mer forskning. I og med at erfarne guider er så viktige for å få resultater, hvordan skal dette bli en del av helsevesenet i stedet for å bare bli noe for rike som kan betale? Helsetjenester i de fleste vestlige land sliter allerede med ressursmangler. – Hvis det viser seg at dette er mer effektivt mot depresjon enn antidepressiva må det dekkes av helsevesenet. Det er sånn man demokratiserer det. Man gjør det godkjent som en medisinsk behandlingsform. Pollan påpeker at psykedelia hverken er patentert eller dyrt å produsere. Det kan ironisk nok gjøre det vanskeligere å innføre fordi farmasøyt-firmaene ikke er interessert i medisin du bare tar én gang og ikke tjener særlig mye penger på. – Firmaet Compass Pathway tester behandling med psilocybin mot behandlingsresistent depresjon i Europa. Planen deres er å tilby en pakke til helsetjenestene. Det blir mer økonomisk enn ukentlig terapi eller en daglig dose medisiner. Å skalere dette vil bli veldig vanskelig, du trenger jo mange trente guider. Det er ikke sånn at hvilken som helst psykolog kan gjøre dette. De må forstå den psykedeliske opplevelsen, og sannsynligvis ha hatt en selv. Du skriver også om hvordan psykedelia kan hjelpe til «the betterment of well people»? – Alle sliter til en viss grad med depresjon, angst og avhengighet, enten det er til skjermen, narkotika eller sukker. Da virker det fornuftig at psykedelia kan hjelpe også disse. Det er ikke nok å bare å gjøre dette tilgjengelig til de med kliniske diagnoser, selv om det bør være første prioritet. Du sa at du var redd for at du ble fulgt med på etter at boka ble publisert. Det er strenge straffer for bruk og besittelse av psykedelia. Har du hatt problemer med myndighetene? – Nei. Det var grunn til bekymring siden jeg skriver at jeg gjorde ulovlige ting, så jeg fikk to advokater til å gå nøye gjennom boka. Jeg skriver aldri når eller hvor jeg tok psykedelia. Det gjør det ikke til en nyttig innrømmelse uten den informasjonen. Det er ikke nok å innrømme at du har gjort det? – Nei, hvis de ikke tar deg innen 3-5 år kan de ikke straffeforfølge deg. De må også vite hvilken stat det har skjedd i. Generelt sett har ikke psykedelia vært en prioritet, og det er ærlig talt fordi det er hvite og rike folk som bruker dem mest. Hvis afroamerikanere brukte psykedelia mer ville det blitt slått mye hardere ned på. Det er grusomt å si det, men det er det krigen mot narkotika viser. Er det mange som tilbyr deg psykedelia? – Det har vært noen ubehagelige øyeblikk med folk som står i kø på boksigneringer og sier at de har «en liten gave» til meg, også er det små psilocybin-gummibjørner. Jeg tar ikke i mot.

Benytt deg av fordelene mens du studerer og bli KLAR for arbeidslivet. Les mer om hvordan vi gjĂ¸r din studiehverdag enklere pĂĽ samfunnsviterne.no/student Meld deg inn: Kodeord KLAR til 2012

24 ARKIVET

Desember 2005

1 & 6 MØTER TROND GISKE

I HAR SITTET innelåst i NATT&DAG-skyskraperen og skrevet uten stopp siden 1988, og sånt blir det aviser av. Masse aviser, hvis skjebne er forseglet allerede ved trykkpressens start. Før eller siden havner de feilsortert i pose i full fart nedover kontinentet, i peisen eller forsvinner fra jordens overflate under andre, mystiske omstendigheter. Det er ikke KUN for gøy vi har sendt ett eksemplar av hver eneste utgave til Mo i Rana siden 1988, det er fordi vi har samlet et arkiv. Og nå har vi, med støtte fra Kulturrådet, digitalisert det. Til glede for deg som leser, og sannsynligvis til total, lammende angst for alle politikere turte å si ting med substans før internett kom og ødela ALT. Du kan trykke deg inn på nd.no/arkivet for å lese alt. Lenken fungerer ikke, sier du? Nei, det er ikke så rart, for dette er en papiravis.

April 2005

1 & 6 MØTER Han er blitt kulturminister, og oppesen som en tispe i løpetida. Han har fått lønnsøkning! Han legger igjen kortet i baren og kjøper runder til alle! Smil & Gift møter Trond Giske. Du er veldig flink til å danse. Det har vi sett. Har du gått på kurs? – Jeg har gått på danseskole. Almas danseskole i Trondheim. Der lærte jeg valsetrinn, rumba og cha cha cha. Men jeg har hatt usedvanlig lite nytte av den rumbaen. Det de egentlig burde lære deg på danseskole er jo det du har bruk for. «Hva gjør man på et dansegulvklokka to om natta?»

1 6

Klåing, heter det.

6 6

Pia Tjelta? – Ja, det har jeg. Men jeg kan da ikke sette det på trykk i Natt&Dag.

Vi har mistet telefonen vår, og hele telefonlista med den. Vi tenkte du kunne hjelpe oss med å fylle inn hullene. Vi begynner med P. Har du nummeret til Pia Haraldsen? – Nei, det har jeg ikke.

Hvordan er hun I FORHOLD TIL Gerd Liv Valla? – Det er kanskje det rareste spørsmålet jeg har fått – noensinne. Øh. Det er umulig å svare på. Begge er veldig hyggelige. På hver sin måte. For å si det mildt.

6 1

Hvordan ble du kjent med henne? – Via felles kjente. Det vil si Ari.

Ha ha ha. RETT I FELLA!! Vi er veldig snedige. Og du vanker med fiffen. Hvordan ble du venner med Ari og Märtha, og hvordan kan VI bli kjent med dem?

KNUT ARILD HAREIDE

– Ari ble jeg kjent med da han var relativt ukjent forfatterspire. Så det beste tipset er nok å se seg ut en spire med potensial og satse på at han gifter seg med en prinsesse. Men oddsene er nok ikke så store for at det skjer igjen med det første. Det har aldri slått deg at den kongefamiliegjengen kan ha sine grunner til at du får være med i klikken? Lenin sa noe om «nyttige idioter» … – Jeg kan kanskje være en idiot. Men spesielt nyttig er jeg nok ikke. Har ikke så mye makt som de kan benytte seg av i hvert fall.

6 1

Hallo! Du er kulturminister, for svingende! – Ja, faen. Det er sant.

Stemmer det at du tenner på jenter i bunad? At du har utviklet en aldri så liten fetisj der? Var det derfor APbeibsa iførte seg dette kostymet? – Hæ? Eh. Nei. Det stemmer nok ikke! (Ministeren blir en anelse rødere i ansiktet – journ. anm.) Hvis du hadde en gønner i ansiktet, og måtte spise bæsj, hadde du da valgt å spise din egen bæsj eller noen andres? – Hmm. Etter å ha sett hvordan VG slo opp Knut Arild Hareides svar på prompespørsmålene deres, er jeg veldig lite fristet til å svare på akkurat det spørsmålet. Beklager.

1 6

Ti hi, jeg synes jeg ser det: «Trond Giske vil SPISE SIN EGEN BÆSJ».

Han er jo bare barnet. Men hey, han er tross alt miljøvernminister i Norges land. Akkurat som Gro Harlem Brundtland en gang var! Dessuten er han mye penere.

Når var sist gang du prompa skikkelig? – Jeg har veldig god kontroll. Jeg har ingen problemer med å holde tilbake en

promp i sosiale sammenhenger. Full kontroll.

1 1 1

Det var ikke det vi spurte om. Vi krever svar. – Jeg husker faktisk ikke. Men har du prompa skikkelig i heisen noen gang? Med vilje? – Nei. Aldri.

Vi snakket med den trivelige spirrevippen Torbjørn Røe Isaksen fra Unge Høyre for en tid tilbake, og spurte om hvem han helst ville kline med, Per Kristian Foss eller deg. Det blir dermed naturlig å spørre deg

om hvem du ville klina med av de to? – Jeg må nok svare Torbjørn Røe Isaksen. Stikkordet er alder. Hvor mange penger brukte dette departementet på å sende ut signerte bilder av deg til fansen i fjor, you handsome devil, you? – Rolig nå. Folk skrev inn og bestilte signerte bilder av Thorbjørn Berntsen også. Det koster ikke så mye.

Vi vil ha et eksakt tall. – Det er jo et lite regnestykke, vi har sendt ut 40-50 bilder, vi sender med A-post, så det er ca fem kroner pr bilde, og så er det papiret. Resirkulert papir, så klart. Jeg vil anslå 300,- i alt.

ARKIVET 25

FORTIDA 1 & 6 MØTER

Oktober 2000

SIV JENSEN 1 & 6 MØTER Mai 2004

ERNA SOLBERG

Er Siv Jensen smigret over å bli omtalt som Stortingets sexsymbol? Hun er et fuckings stjerneskudd på den politiske himmelen. Hun er frodig som et oljemaleri fra gamle dager. Hun får ordet «kommunalminister» til å høres ut som «statsminister». Når hun går nedover gata er det karneval i Oslo! Pest eller kolera, Mrs. Statsråd?

1 6 1 6 6

Hva forbinder du med ordet sanselighet? – Hmmmmmmm … mmm … … mmmmm … – … jeg tenker på erotikk … Ååååkeeeiii …

Men Erna. Hva mener du om forskjellige ting? – Som hva?

Ting! Muslimske sjal, for eksempel? – Det bør være frivillig å gå med det. Og det er et stort element av gruppepress inne i bildet, så små barn har ikke noen reell valgfrihet. Men å forby det er ikke veien å gå. Krigen i Irak? – Ingen i regjeringen støttet invasjonen, ikke jeg heller. USA trodde sikkert at Saddam bidro til terrorisme, men det var nok et hevnmotiv inne i bildet også.

Hvordan mener du man skal gå fram for å få et mer kvinnevennlig og mer moderne Islam i Europa? – Noe av det viktigste er at vi klarer å få en europeisk debatt om hva Islam sier. Det er faktisk mange europeiske skriftlærde som tolker Koranen annerledes. Det står jo i Koranen at man ikke tolerer tvang, allikevel har man tvangsgifte og omskjæring i enkelte muslimske miljøer. Problemet er at det finnes mange kulturelle fortolkninger, at en kulturell praksis får et religiøst preg. Kristendommen har jo også vært gjennom, og går fortsatt gjennom, slike tolkningsprosesser. I Bibelen står det at man ikke skal ta rente, samme

sted som det om homofili står, faktisk. Men vi har helt glemt det ene… Vi er journalister, og har gjort research. Et google-søk på «Erna Solberg bazooka» ga 18 treff. Har du bazooka? – Nei, jeg nekter. Jeg har skutt med salongrifle, men det er det hele.

Enda rarere er det at søket «Erna Solberg kristen» ga 666 treff! Har du leflet med satanisme i ungdommen? Hvis du var ung nå, ville du vært inne i metall og darkness? – Nei nei nei. Jeg var KFUK-speider.

Du er jo en frodig dame. Gruer du deg ikke litt til Otto Jespersen drar på med A-materialet sitt, og kommer med fedmevitsene sine? – Det har jeg begynt å venne meg til. Såpass må man forvente. Men jeg merker at jeg blir større og større på karikaturtegningene. Jeg bare eser ut!

Hva er din favorittdag: 8. mars, 9. april eller 17. mai? – Jeg svarer 17. mai. Enhver bergenser vil si 17. mai.

6 6 6 6

Har du noen planer for 17. mai? – Jeg tror jeg skal til Os? Os? – Ja, det er den kommunen til Terje Søviknes. Hva skal du ha på deg? – Enten en rød drakt. Eller en blå drakt.

Hender det at du noen gang bare stopper opp og ikke vet hva du skal si? – Å, ja. Det verste jeg vet er å late som om jeg vet noe jeg ikke vet. Jeg liker ikke å uttale meg om ting jeg ikke har greie på.

Du har sagt at du må smile mer, og jobber med saken. Var det derfor du så så falsk ut sist gang jeg så deg

på TV? – Nei, fy så frekk du er! Jeg skal si deg en ting jeg, veldig ofte er det mye press knyttet til en TV-debatt. Jeg har så mye i hodet at jeg glemmer å tenke på hvordan jeg tar meg ut. Jeg blir så konsentrert av å konsentrere meg at jeg får en sånn dyp rynke i panna. Men egentlig er jeg veldig blid. Hva befinner seg innerst i hjertet ditt? – Der befinner det seg mye rart. Mye av det er veldig privat, og det får ikke dere vite noe om. Men det er viktig å understreke at en politiker har masse følelser på tross av at de skal være huggestabber og tåle kjeft i mange år.

Enkelte kaller deg Stortingets sexsymbol, er du smigret? – He, he, he. Nei. Det er hyggelig at noen liker hvordan jeg ser ut, men jeg ble ikke politiker for å konkurrere på de premissene.

1 6

Nå er vel ikke konkurransen på Stortinget så veldig stor, da … – Det var dine ord …

Du er jo singel, syns du det er noen sexy menn på Stortinget? – Nei. Men nå kan det være jeg fornærmer noen. La meg si det slik: De er ikke helt i min aldersgruppe. Du er jo faktisk en av de få politikerne her til lands som vet å kle seg. Hvordan i huleste har du havnet i samme parti som Vidar Kleppe og Eli Hagen? – Nei, det syns jeg er dårlig gjort. Jeg er så

lei av at alle journalister synes det er greit å mobbe Frp-politikere for hår og klær, mens de ikke tør å gjøre det med andre politikere. Enkeltmennesker blir såra hver dag av det. Hvordan er Carl egentlig, bak masken? – Han er kjempesnill, omtenksom og veldig kunnskapsrik.

1 1 6

Men hvorfor er han alltid så svett i ansiktet? – Er han det?

1 1

Har du sett filmen Crash? – Kræsj? Nei.

Ja. – Det har jeg faktisk ikke lagt merke til.

Unnskyld! Nei, nå snakker vi heller litt om bil. Frp er jo voldsomt engasjert i bil, vei, og dieselavgifter. Hva er drømmebilen din? – Det er avhengig av hvilken livssituasjon jeg er i. Hadde jeg vært en småbarnsmor med to unger så hadde jeg vært opptatt av å kjøre dem rundt i en bil som er sikker. Men med dagens avgiftssystem har ikke barnefamiliene råd til sikre biler, men ender opp i små blikkbokser som knuses hvis de kræsjer.

Det burde du. Rapperen Big Pun, som nylig døde i ung alder av fedme, uttalte i et intervju at han først begynte å legge på seg da han fikk bil. Kommentar? – Man kan forske på mye rart og finne mange sammenhenger, men jeg er ikke helt sikker på det. Da tror jeg han hadde andre problemer enn at han kjørte bil. Men med lavere bilavgifter blir det jo enda flere pakistanere som kjører rundt i strøkne Mercedeser og BMWer? – He, he. Nei, vet du hva, altså. Jeg syns at alle som bor i dette landet her skal ha tilgang på gode, rimelige biler.

OS LO PR I S E N

2 01 9 Osloprisen er NATT&DAGs årlige kåring av de mest bemerkelsesverdige kulturaktørene fra året som har gått. Ifølge oss er de alle vinnere, men siden vi fremdeles har mer eller mindre tro på demokratiet, har vi latt det være opp til leserne å stemme fram den eller dem de mener fortjener prisen mest. Fredag 31. januar samlet vi alle de nominerte i ett rom, og alle vinnerne fikk hver sin lille, sorte plankett som de kan bruke til ting vi ikke kommer til å legge oss opp i. Her er alle vinnerne! Redaksjonen gratulerer.

ÅRE T S STEMME

ÅRETS VER ST E ST EM M E FOTO: STORTINGET

FORENINGEN TRYGGERE RUSPOLITIKK

2019 VAR ÅRET for stillstand i ruspolitikken. Men i påvente av rusreformutvalgets rapport lå ikke Foreningen Tryggere Ruspolitikk på latsiden. Ina Roll Spinnangr, Dagfinn Hessen Paust og de andre i organisasjonen skrev utrettelig om skadereduksjon i både tradisjonelle og utradisjonelle medier. I NORGE HAR rusliberalere alltid vært outsiders, noe som nok ikke bare har påvirket argumentene som har blitt brukt, men også hvordan disse argumentene har blitt fremført. Joda, den høflige og saklige debattstilen som FTR har gjort til sitt varemerke i året som har gått er kanskje den tenkende manns dress-i-marihuanamarsjen. Men den har like fullt tålmodig trukket den norske offentlige samtalen vekk fra sølepytten den vanligvis roter rundt i, og i retning opplyst og rasjonell diskusjon. Altså det som faktisk er poenget med å diskutere ting.

KJELL INGOLF ROPSTAD

Det er ikke bare en fordel for rusfeltet, som i årevis har skreket etter nettopp kunnskap, men for norsk offentlighet i sin alminnelighet. I TILLEGG ER DET ikke noe tvil om at de er på vei til å få til det de prøver på. Informasjonskampanjene rundt omkring i Oslo denne høsten, som opplyste for eksempel om at det er fullt mulig å ta heroin, kokain, GHB, MDMA eller alkohol uten å dø høstet forutsigbart nok kritikk. Men denne prellet av som vann på gåsa, for hadde FTR egentlig gjort noe annet enn å spre informasjon som kan redde liv? Nei, faktisk ikke viste det seg. Og de gråskjeggete politimennene som bekymret seg for signaleffekter og annen heksekunst satt igjen med nevnte grå skjegg i postkassa, mens alle på Twitter lo av dem og mente de burde stilles ut på «naturhistorisk museum».

I BYTTE MOT LITT MAKT på kort sikt har Ropstad vendt Krf fra et moderat sentrum mot konservativ og anti-vitenskapelig populisme. Ropstad og Krfs avgjørelse får alvorlige negative konsekvenser for samfunnet, miljøet og mennesker i sårbare situasjoner. Den nye Krf-lederen har også gjort sitt for å senke nivået på den offentlige debatten. For eksempel hans belærende tone til kvinner som ønsker abort («Klarer du en klarer du to») og stråmenn om at miljøbevegelsen og partier som MDG både truer menneskeverdet og det kristne menneskesynet. Skal man tro meningsmålingene den siste tiden, har han heller ikke gjort noe for å stoppe velgerflukten fra Krf. At vi som en indirekte konsekvens av dette fikk Instagramprofilen til Bollestad er en mager trøst. Det kan selvsagt hende det skjer et mirakel og høyredreiningen redder Krf og at Ropstad ikke ender opp i First House, men som statsminister. Uansett hva som skjer er Kjell Ingolf Ropstad fremdeles en av 2019s verste stemmer.

Å RE T S D E BAT T

Å R E T S BE ST E LIT T E RAT UR

ÅR E T S BE ST E S PIS E ST E D

NADA Hanna Stoltenberg, Gyldendal

Å RE T S B ESTE PO D KAST

ÅR E T S BE ST E MUS IK K

SZECHUAN CHENGDU Trondheimsveien 64

FOTO: MARTHE THU

FOTO: M. MANDELBAUM

FOTO: CORNELIUS POPPE / NTB SCANPIX

WAYS OF SEEING VS. TOR MIKKEL WARA OG LAILA BERTHEUSSEN

Å R E T S B EST E U T EST ED

MAKULATOR Kristian Augusts gate 7A

ÅR E T S BE ST E L IV E

Å R E T S B EST E KLU B B KO NSEP T FOTO: YNGVE SIKKO

BERRUM & BEYER SNAKKER OM GREIER, Lars Berrum og Martin Beyer Olsen / Rubicon

COLD WATER BURNING SKIN Fieh

Å RE T S BEST E KU N ST

Å R E T S BE ST E SC E N E KUN ST

BEGLOMEG på Henie Onstad Kunstsenter

ÅR E T S BE ST E FILM

BOMBEROMMET

Å R E T S B EST E TV

FOTO: KUNSTNERNES HUS

RESTLESS COLUMN Ida Madsen Følling, Kunstnernes Hus

FØR VI DØR Antiteatret

BARN Dag Johan Haugerud, Motlys

FØRSTE DATE Dplay / TV Norge

SPÅKULA TEKST REDAKSJONEN ILLUSTRASJON KATARINA CASPERSEN

Om vi kunne spå fremtiden hadde vi vært både rike og hatt enda mer angst enn vi allerede har. Det er selvfølgelig ikke lett å vite hva som kommer til å skje i år, men vi vet at de som ikke kan historien er dømt til å gjenta den. Og er det noe offentligheten er full av, så er det mennesker som ikke kan noe som helst om historie.

2020 Nå er det opp til deg å vise at du er bedre enn alle de såkalte ekspertene, algoritmene og klarsynte. Kryss av for det du tror vil skje og send det inn til oss på redaksjonen@nattogdag.no, så kan du være med i trekningen av en premie du ikke får vite hva er før du får den. Men det går jo bra, du som er så flink til å se frem i tid!

Det blir offentlig kjent hva Prins Sverre Magnus heter på Reddit.

Ja Nei

Det blir satt opp et Ibsen-stykke hvor appen TikTok brukes eller nevnes.

Ja Nei

Du kommer til å ha et bra år.

Ja Nei

En instapoet vinner Nobels litteraturpris.

Ja Nei

PSY kommer endelig til Norge for å fremføre megahitten «Gangnam Style».

Ja Nei

Aftenposten skriver en leder hvor de tar avstand fra rasisme i tittelen.

Ja Nei

Trond Giske blir stor på TikTok. Pun intended.

Ja Nei

Greta Thunberg mister jomfrudommen.

Ja Nei

Dagens Næringslivs reklame-bilag D2 legges ned.

Ja Nei

Tore Sagen sier n-ordet på Radioresepsjonen. IGJEN.

Ja Nei

Isah blir med på Skal Vi Danse.

Ja Nei

IS-kvinnen blir med på Skal Vi Danse.

Ja Nei

En norsk film får full score i en NATT&DAG-anmeldelse.

Ja Nei

Trump twitrer «Norway». Four more years :)

Ja Nei

Bahareh Letnes blir gravid med Per Sandbergs barn.

Ja Nei

Kongen dør.

Ja Nei

Sjaman Durek og Märtha Louise går fra hverandre.

Ja Nei

Jan Bøhler gir ut en sang om å bli ghostet.

Ja Nei

Anne-Elisabeth Hagen-mysteriet blir oppklart.

Ja Nei

Anne-Elisabeth Hagen var på kjøkkenet hele tiden.

Ja Nei

Hans-Petter Nygård-Hansen uttaler seg om noe han ikke har peiling på. Verden går videre.

Ja Nei

Utlagt tarm blir «in».

Ja Nei

Oslovelo går konkurs.

Ja Nei

Smil & Gift får møte Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard eller Ole Gunnar Solskjær.

Ja Nei

Revolver skrur opp ølprisene til 100 kr. Alle andre følger etter.

Ja Nei

Morgenbladet begynner med lederartikkel igjen.

Ja Nei

Thomas Piketty dukker opp på Øya-festivalen.

Ja Nei

Artisten Sigrid imponererer stort i utlandet.

Ja Nei

Lars Vaular gror fippskjegg, men barberer det vekk igjen når han skjønner at de andre norske rapperne nekter å henge seg på trenden.

Ja Nei

TV2 lanserer 71° nord – Robot edition (Norges tøffeste robot).

Ja Nei

30 10 PÅ BYEN I TRONDHEIM

FOTO PERNILLE AUGUSTA

Forsökt slappna av lite.

HVA GJØR DU NÅR TREDJE VERDENSKRIG BRYTER LØS? ABEL, 21 – Venter.

TOMMY, 40 – Melder meg i fronten og blir med i krig.

PÅL, 35 – Tar vare på politikerne i Trondheim og prøver å få dem trygt over til England eller Russland, avhengig av hvilket land vi havner i krig med.

GURO, 22 – Jeg hadde sikkert fått litt panikk. Og så hadde jeg prøvd å få tak i venner og familie, og gjemt oss så godt det går for å få brukt tiden med dem man er glad i.

JULIE, 35 – Jeg ville kjøpt en øl til. Hvis du sier nå at verden går under, Donald Trump tar over og alt går til helvete, og jeg sitter med så lite øl igjen, så ville jeg nok kjøpt meg en til, ja.

MIKAL, 30 – Det kommer jo helt an på hvilket land som angriper oss. Men jeg har sett en del videoer på YouTube, så jeg tenker at jeg gjemmer meg i en kjeller under et bord med tepper rundt for å minimere strålingen fra eventuelle bomber.

EIRIK, 25 – Først og fremst ville jeg forsikra meg om at alle mine nærmeste hadde det bra, prøvd å fått kontakt med dem på noe vis. Så ville jeg lagt en plan for hvordan vi skulle greid å overleve.

SEBB, 23 – Hvis jeg ikke blir drafta, som jeg håper jeg ikke blir, hadde jeg sannsynligvis gått til nærmeste nabo med et bomberom og trygla og spurt pent om jeg kunne gjemme meg der.

SILJE, 30 – Løper på butikken på vei hjem og tar med meg all boksemat jeg finner, henter gutten min, og springer ned i bomberommet vi har i kjelleren.

DILLON, 21 – Försökt slappna av lite. Jag vet fan inte, dricka ett glas rött och… Nej, jag hade fått panik alltså. Jag hade sprungit in på ett ställe. Jag hade supit mig full då.

VELKOMMEN TIL

CINEMATEKET! USF VERFTET, BERGEN

Bergens beste sted for de essensielle kino-opplevelsene! Enten det er premierer, klassikere eller sjeldent sette perler tilbyr vi opplevelser som blir med deg ut av kinosalen. Spesialtilbud Bruk promokoden “nattogdag” når du kjøper billett til en film som vises i februar, og du får billetten til spesialpris kr. 70. Billetter på Ticketco. Velkommen!

GUIDE: SLIK KAN DU BRUKE WW3 TIL PERSONLIG VINNING En verdenskrig fører med seg en rekke utfordringer, men også mange muligheter til å styrke ditt personlige brand. Her er måtene du kan utnytte tredje verdenskrig til å bli rik og kjent.

TEKST TIAGO GJESDAL

ONFLIKTEN MELLOM USA og Iran førte ikke til verdenskrig denne gangen, men det er ingen grunn til å slå seg til ro med at verden ikke vil kastes ut i en ny, verdensomspennende krig på et eller annet tidspunkt. Og når krigen først kommer (for det gjør den!) er det lett å være etterpåklok. Hvordan kunne man forberedt seg bedre? Dersom man mister venner, familie eller sitt eget liv, så er det som regel av samme årsak: man har glemt å planlegge, eller ikke planlagt godt nok. En tredje verdenskrig kommer til å bli trist og skummel, men siden vi bor i Norge, kan vi være rimelig sikre på at livene våre ikke vil stå på spill med det første. Dette åpner for at vi kan forholde oss til krigen på en helt annen måte. For er det én ting man kan lære av historien, så er det at krig fører med seg omveltende samfunnsendringer. Noen blir rikere, andre blir fattigere, noen oppnår heltestatus og andre kommer til å huskes som tyranner. Ta Ernest Hemingway for eksempel, som brukte erfaringene fra første verdenskrig til å skrive bøker, vinne Nobels Litteraturpris og som i dag huskes som en av verdens beste forfattere. Eller Hugo Boss, som designet uniformene til nazistene, og i dag er verdsatt til 3,54 milliarder amerikanske dollar. Krigen vil til slutt ramme også oss her på femillioners-knausen Norge, og dersom mesterplanen din fungerer, kan du i beste fall bli den neste Ernest Hemingway, eller i nest beste fall slippe å dø. Vi er en avis, og vår skjebne er dermed forseglet ved krigens utbrudd: vi vil enten tvinges inn som et ledd i okkupasjonsmaktens propagandaverktøy, eller dø. Vi vet ikke helt hva vi kommer til å velge ennå, men

vi vet i alle fall at vi ikke har noen mulighet til å realisere de andre planene våre. For at ikke alle planleggingsdagene skal være fullstendig forgjeves, trykker vi dem her. Og det aller første man er nødt til å spørre seg er: Hadde vi visst hvem Patton, Hitler, Lincoln og Schindler var hvis det ikke hadde blitt laget en film om dem? Mest sannsynlig ikke! Å få laget en film basert på din reise er utvilsomt den sikreste og mest høyverdige måten å oppnå berømmelse på. Det er et medie som massene formelig sluker, og det er foreløpig ingen grunner til å anta at dette vil avta med det første. Det viktigste er derfor å gjøre noe som egner seg å lage film eller TV av – og det er bare fantasien som setter grenser. Gjem et betydelig antall av krigens mest utsatte minoritet i kjelleren din Til tross for endeløs nasjonalistisk propaganda, er du i stand til å tenke selvstendig, og om nasjonen din driver med etnisk rensing, skjønner du at dette er galt. Gjem derfor et betydelig antall av krigens mest utsatte minoritet i kjelleren din. Jo flere, jo bedre. Ikke nok med at du sikrer deg en film som vil stille deg i et meget godt lys, du redder potensielt flere titalls liv, og det er jo ikke så ille bare det. Bli krigshelt Gjør som Richard Winters og resten av gjengen i Easy Company kjent fra Band of Brothers: Ha en kick-ass krigstid og cash inn fame etterpå. Gjør noe heroisk på slagmarken, risiker livet ditt og endre utfallet av krigen. Etter en krig er det viktig for den vinnende siden å dyrke sine krigshelter, og du vil kunne velge og vrake i filmtilbud. For det å være

en krigshelt er kanskje den letteste måten å få laget en film eller tv-serie om seg selv. Gjem minst tre av fiendens soldater i kjelleren din Etter et feilet bakholdsangrep langt bak ditt lands grenser er fiendens soldater på flukt, og om ingen hjelper dem vil de garantert bli henrettet. Mennesker er mennesker, og innerst inne er vi like alle sammen. Du forstår at det er tilfeldighetene som har avgjort hvem som er født i hvilket land, og hvilken side man tvinges til å kjempe for. Dette er mer risikabelt om du skulle bli tatt, da du vil bli husket som en forræder. Det vil også ta lengre tid før du får avkastningen (filmen) om din gode gjerning, men når den først kommer vil alt være verdt det. Svikt landet ditt Dette er det eneste punktet hvor vi kan garantere at du enten får makt og blir rik, eller blir husket, dog som en landsforræder og potensielt henrettet. Ta en Quisling, du har fortjent det, queen! Du vil bli hatet av mange, og de fleste du i dag anser som venner vil slette alle bilder av deg på Instagram, men det ligger mange muligheter i å svikte landet sitt. Om siden din vinner krigen sitter du igjen som eneveldende diktator i Norge (makt og penger), og du kan bruke oljefondet som din private brukskonto til hva enn du måtte ønske (spendingspree på Finn?). Om Norge derimot skulle være på siden som vinner krigen vil du bli tatt til fange, og muligens henrettet, men(!) du vil bli husket i lang tid. Start en burgerkjede som utelukkende lager burgere av kjøttet til ofrene fra krigen

Om du ikke klarer å gjøre noe som er spesielt nok til å huskes, må du profittere på krigens grusomheter i stedet. Det er ikke lenge siden det var utenkelig å spise en burger uten kjøtt. Nå er det hverdagskost, og om ikke lenge er det mest miljøvennlige valget å spise andre mennesker. Business handler om å være først ute med det siste, og selv om du kommer til å møte mye motstand til å begynne med, kommer praksisen til å være normalisert innen et par år. Er du tidlig ute kan dette være begynnelsen på ditt helt eget fastfood-imperium. Start en vlogg om hvor kjipt livet ditt er nå som landet ditt har tapt krigen Ligger landet ditt an til å tape krigen? Frykt ikke. Her ligger det store muligheter. I Italia kom den nyrealistiske bølgen som en reaksjon på tapet i andre verdenskrig. Felles for filmene var at de ble filmet på location med amatørskuespillere og beskrev de vanskelige forholdene italienerne levde i etter at Mussolinis fall. Men det er for mye styr å lage en nyrealistisk film helt alene. I stedet kan du starte en Youtube-kanal hvor du vlogger om livet ditt. Med masse views kommer reklameinntekter og kjendisstatus! Et par forslag: – Me saying goodbye to my dying mother; u wont believe how she died. – How I get to school, day in a life. – Getting ready for my son’s funeral; makeup tutorial. – DIY Guide: Making my own prostheses.

Lykke til!

VÅREN 2020 BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

ROMANTISK BRUCKNER OG DRAMATISK BEETHOVEN

BIT 20 ENSEMBLE

SEAFLOOR DAWN CHORUS

MUSIKALSKE FABLER OG EVENTYR TORSDAG 6. FEBRUAR

KAMMERKONSERT

BEETHOVEN 250 ONSDAG 11. MARS

KAMMERKONSERT

TORSDAG 30. OG FREDAG 31. JANUAR

KAMMERMUSIKALSKE SKØYERSTREKER

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

TORSDAG 13. OG FREDAG 14. FEBRUAR

TORSDAG 20. FEBRUAR

TORSDAG 5. MARS

TORSDAG 23. JANUAR

TORSDAG 16. JANUAR

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

THE BLUE PLANET IN CONCERT

MAHLERS NIENDE

SIBELIUS’ FIOLINKONSERT

ONSDAG 5. FEBRUAR

NESTE STEG 3 - KLIMA

OPERA

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

LØRDAG 21. MARS – FREDAG 27. MARS

TORSDAG 2. OG FREDAG 3. APRIL

TORSDAG 16. APRIL

LA CLEMENZA DI TITO

KRISTUS PÅ OLJEBERGET

DE UNGES KONSERT 2020

bergenphilive.no www.harmonien.no BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

FREDAG 17. APRIL

ONS 22.APRIL– TORS 23.APRIL– FRE 24.APRIL

SJOSTAKOVITSJ’ FEMTE MED BFUNG

KRAGGERUD SPILLER TSJAIKOVSKIJ

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

NESTE STEG 4 - MENNESKET TORSDAG 30. APRIL

ANNONSE

Sebastian vippet mellom landegrenser, valgte reklameskole i Stockholm 20 år gamle Sebastian Pandonis sto overfor et spørsmål folk også stilte seg under unionstiden: Norge eller Sverige? Med tilbud fra to kreative privatskoler var han usikker, men valget endte til slutt på nabolandet.

Måtte få ny hobby Sebastian startet dermed på det toårige løpet for Art Direction / Copywriter på prisvinnende Berghs School of Communication i Stockholm. Byen var han ikke kjent med, han hadde faktisk aldri vært i nabohovedstaden før han ble innkalt på intervju.

Sebastian Pandonis

– Hvorfor endte valget på en by du aldri har vært i? – Jeg er en sånn som bare hopper uti ting og ser hva som skjer. Jeg ser ikke trailere, jeg går bare rett på filmen, hehe. Men jeg fikk en god tone med Berghs på intervjuet, og hadde generelt et godt inntrykk. Da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plass der

ringte de meg for å fortelle det direkte. Sånne ting setter jeg pris på. Fra før av hadde Sebastian lagt bak seg et halvt år på designlinja på Johan Borups Højskole i København og et halvt år som junior designer i kommunikasjonsbyrået Dinamo, som også oppfordret han til å forlate landet. – Hvordan fungerte søknadsprosessen? Var det vanskelig å komme inn? – Man leverer først en opptaksprøve. Jeg satt ofte igjen etter jobb for å arbeide med prøven, så det ble hobbyen min i noen måneder. Jeg ville ha god tid og gjøre det grundig, så jeg slapp å stresse rett før fristen. Deretter var det et intervju og brått var jeg inne! – Har du måttet finne deg ny hobby nå da? – Ja, eller jeg fikk mer tid til å ha et sosialt liv igjen. Det var hyggelig å få tilbake, men jeg er glad jeg la ned såpass mye arbeid i prøven. Det funka jo! Deilig å være norsk i Sverige Nå bor Sebastian i en leilighet i Stockholm og er på sitt andre semester. Klassen på 30 elever er delt slik at halvparten jobber med tekst og halvparten visuelt. Men det er ingen skiller i klassen av den grunn, skal vi tro den unge ADen. – Vi jobber mye på tvers og er en sammensveisa gjeng. Det finnes mange stereotypier om reklameskoler, men de stemmer ikke i det hele tatt. Jeg jobber rett og slett med 30 av mine beste venner hver eneste dag. Men det å få 30 nye bestevenner skjer selvfølgelig ikke over natta. Sebastian understreker at skolen legger godt til rette for samhold. – I starten var det mye fokus på å bli kjent, ofte gjennom å tvinge oss ut av komfortsonen. – Hva var det kleineste dere måtte gjøre? – Vel, vi har måttet prøve oss på både improteater og dansing. Det var utenfor komfortsonen for de fleste av oss. Ganske kleint, men veldig effektivt! – Hvordan er det egentlig å være norsk i Sverige om dagen? – Ah, det er deilig å være norsk i Sverige! Vi er bare to nordmenn på dette kullet, og jeg er den eneste i min klasse. Det er helt Skavlan-tilstander her, for det er sant at svensker ikke forstår norsk. Heldigvis har SKAM hjulpet litt, og folk er generelt positive til nordmenn her.

ANNONSE

B E

Dette er en annonse produsert av NATT&DAG sin kommersielle avdeling for Berghs School of Communication.

R G H S – Berghs School of Communication har 7 heltidsstudier i Stockholm (Communication Design, Art Director/ Copywriter, Produksjonsledelse, Growth Marketing, Strategisk kommunikasjon, Public Relations, Digital Strateg/Digital Kreatør) og en internasjonal Bachelorutdanning der man leser en termin i Stockholm og resterende terminer i UK, Australia eller USA. – Skolen har hele syv ganger totalt, blitt utnevnt til School of The Year i Future Lions i Cannes, som gjør våre studenter ansett blant de beste i verden. – 9 av 10 studenter jobber innenfor sitt utdanningsfelt 6 måneder etter avsluttet studie. – Berghs Alumni er ettertraktet såvel i skandinavia som internasjonalt og mange av våre studenter starter sine karrierer i New York, Amsterdam eller London.

Egen skolepsykolog Nå står snart praksis for tur for gjengen på 30. Selv har Sebastian en liberal by for øyet. – Jeg prøver å skaffe med praksisplass i Amsterdam sammen med en copywriter. Det er vanlig at man søker som et team. Alle skal være utplassert i én måned, og mange søker seg til andre storbyer i Europa eller New York. – Du vil ikke utenfor Europa? – Å flytte til Stockholm var første steget i å flytte lenger. Jeg håper å få meg jobb i et annet land etter studiet, og da er New York absolutt et godt alternativ. – Du har gått på Berghs i litt over et halvt år nå. Er du fornøyd med valget? – Veldig! Det er en fantastisk skole altså. Bransjenært og med et skikkelig fokus på reklame, som er det jeg satser på for fullt. Allerede første uka var det brief med en reell kunde og så var det bare å kjøre på. Hver uke kommer det nye oppdrag som skal presenteres for kunden samme uke. Det er intenst, men gøy. – Heldigvis har skolen også mye fokus på mental helse. Alle her jobber hardt og mye, derfor har vi også

Foto: Willia m

Röhl

en del forebyggende arbeid mot stress. Klassen vår er veldig åpen og alle støtter hverandre, i tillegg til at skolen har egne gruppetimer med psykolog hver mandag, som alle kan melde seg på. – Har du noen tips til nordmenn som sitter og gråter ned i opptaksprøven akkurat nå? – Sett deg grundig inn i oppgaven og begynn så tidlig du kan. Bruk heller tid på idéen enn å pirke på håndverket. Snakk om oppgaven med venner og familie, vis skisser og ta til deg feedback. Lag noe som reflekterer deg, ikke hva du tror de vil se.

– Våre utdanninger er aktivitetsbasert, som innebærer at vi jobber praktisk og nært virkeligheten, som igjen gjør at våre studenter er klare for arbeidslivet rett etter utdanningen. Søk på berghs.se

KUNST

TEKST YNGVE SIKKO

Norges første utstilling av mensenkunst er et faktum. Kurator Una Mathiesen Gjerde driter i om det provoserer eller ikke.

kien, Telemark. Ikke lenger bare hjembyen til en viss Peer Gynt-skrivende legende fra norskboka, nå er byen også åsted for Norges første utstilling av kunst som tematiserer menstruasjon.

SYKLUS. Telemark Kunstsenter, 01.02 – 22.03.20 Kunstnere: Wencke Mühleisen (NO), Monica Englund (SE), Stense Andrea Lind-Valdan (DK), Ane Barstad Solvang (NO), Maria Pasenau (NO), Marin Håskjold (NO). Kurator: Una Mathiesen Gjerde.

BLODFOSSEN

MEN ER MENSENKUNST virkelig kult og grenseoverskridende i det herrans år 2020? Kurator-debutant Una Mathiesen Gjerde trekker fram at mensen nettopp ikke lenger er tabu eller provoserende. – De siste årene har det eksplodert. At Erna Solberg står på FN-toppmøte og snakker om mensen, det hadde ikke skjedd da Jens Stoltenberg var statsminister, og ikke bare fordi Erna Solberg er kvinne og Stoltenberg mann. – Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos, sier Gjerde. OG TREKKER fram at Karl Ove «ikke veldig feminist» Knausgård i boken Så mye lengsel på så liten flate, som utkom i forbindelse med at forfatteren kuraterte en utstilling på Munch-museet, fortolket Munchs Blodfossen som et symbol på menstruasjon. Munch hadde jo både et komplekst og tosidig forhold til Kvinnen. Gjerde på sin side setter sin lit til brev han skrev i perioden, der det kommer frem at tema for maleriet er første verdenskrig og blodutgytelsene på de europeiske slagmarkene. Litt mer troverdig, kanskje, med tanke på at mensen var et fortiet tema på Munchs tid. Men i vår tid er det ikke det, og ting har endret seg mye bare de siste årene. – Rundt 2017 var det noe som skjedde. Det siste året har det også nådd idretten, P3 lager en serie, DR i Danmark lager en serie. Og Telemark Kunstsenter lager mensenutstilling. Tittelen er SYKLUS. Utstillingen viser frem seks kunstneres (fire norske, én svensk og én dansk) mensen-relaterte arbeider fra 1982 frem til i dag. Det er alt fra danske Stense-Andrea Lind Valdans malerier der hun bruker sitt eget mensblod som pigment til Maria Pasenaus selvutleverende fotografier, og så er det keramiske arbeider, skulpturer, film og performance. ET AV VERKENE er et opptak fra en performance Wencke Mühleisen gjorde i Amsterdam i 1982. Hun kledde seg naken mens hun snakket om nazisme og fascisme, før hun helt ut av det blå helte rød maling over underlivet sitt. Å nei, så flaut, utbryter hun, hun har fått mensen! Da hun spør publikum om en tampong reagerer de med flau stillhet. – Det er en veldig liten del av hele performancen, men det er veldig eksplisitt og, vil jeg si, grenseoverskridende. Men er det sånn i dag? Ting har jo skjedd siden 1982. Vann har rent gjennom elver, pils har glugget seg forbi strupehoder og rødt blod har … ja, det har kommet ut av kvinner. – Mange vil si at mensenkunst var relevant, fordi det var tabu. Det er den tanken om at kunst skal provosere. Men skal man begrense det slik at det kun er kunst som provoserer som er interessant, så får vi et snevert bilde på kunst. Ingenting provoserer lenger, uansett. – Ikke noe i min utstilling, nødvendigvis. Og det er heller ikke derfor jeg har laget den. Skulle jeg provosert, skulle jeg laget denne utstillingen for ti år siden. Provokasjon kan være et nyttig verktøy og en samtalestarter. Men tenker man på hva som blir omtalt som store utstillinger de siste 10-20 årene sånn generelt så er ikke provokasjon det første ordet jeg tenker på. Hva tenker du på da? – En fellesnevner er at noe er samtalestartere. Det kan være mange ting. I alle møter med kunst vil hvert enkelt publikum ha sitt eget møte med verket. Noen kan bli provosert, andre ikke, noen kan synes noe er fint, mens andre synes det samme verket er gravstøgt.

Mensen er så i vinden at hvem som helst kan bruke det som en greie for å få kred og kudos. Mensenkunst. Foto: Maria Pasenau, fotografi fra publikasjon Whit Kind Regrets Pasenau (2015-2018)

Valgte du en historisk vinkling på utstillingen slik at folk ikke skulle kunne avfeie den med: aaah mensenkunst er så mainstream! Kjedelig! – Det har jo blitt mainstream! Det er derfor det er viktig for meg at det historiske er med. Litt av poenget er å løfte det faktum at dette ikke bare er en trend. Det må sees i en kontekst. HER ER LITT kontekst: De første kunstnerne med tydelige

menstruelle referanser som det heter, dukket opp i New York på 60-tallet. Shigeko Kubota festet en pensel i skrittet som hun malte med og Gunvor Nelson laget filmen Schmeerguntz, der hun kryssklippet polerte reklamefilmkvinner med en kvinne som dro en tampong ut av skjeden. På 70-tallet får også andre vestlige land sine menstruelle kunstverk, og allerede i 1973 er det en mensenkunstutstilling i Göteborg. På 80-tallet dabbet det litt av, før det rundt tusenårsskiftet ble et oppsving, denne gangen også

KUNST 37

PT. 2 «

Skulle jeg provosert, skulle jeg laget denne utstillingen for ti år siden. Haha. – I tredje mosebok står det at kvinner skal holde seg innendørs i to uker når de menstruerer. Når de er ferdig skal de komme til synagogen med to offerduer. For å bøte på den syndige utfloden. MYE JOBB! Men også i vår egen tid blir menstruasjon omtalt som noe negativt. Et kjent eksempel: I 2015 ble Donald Trump intervjuet av Megan Kelly, en pågående journalist fra Fox News. I etterkant sa han til CNN: «There was blood coming out of her eyes, blood coming out of her wherever.». – Mensen har altså blitt brukt både for å undertrykke kvinner og som hersketeknikk. Litt derfor tenker jeg at det faktisk er relevant fortsatt. Uavhengig av om det er et menstruelt stigma eller ikke. Det er med andre ord ikke til å komme unna at det er mye politikk i det. Uavhengig av at du sier det ikke er et politisk statement. – Men det er ikke den eneste lesningen av det! Det er også veldig privat og utleverende. INTET MENNESKELIG er meg fremmed, het det i det gamle romerriket. Men for menn er mensen egentlig det. Samtidig er jo kunsten i sin natur et redskap for å kommunisere erfaring eller innsikt på tvers av nettopp slike uoverkommelige skiller. Er mensenkunsten rettet mot menn? – Jeg kan heller aldri forstå en sædutløsning. Takashi Murakami har en skulptur der en en animelignende karakter får utløsning og det er sædvirvel som liksom bøyer seg opp i lufta. Når jeg ser det verket så tenker jo jeg noe annet enn deg. Ikke bare fordi vi er to forskjellige personer, men også fordi du skjønner hvordan det føles å komme på den måten. Jeg har ingen forståelse av en mannlig orgasme i og med at jeg aldri har erfart den selv. Trist! – Ja, men jeg har jo forståelse for en kvinnelig orgasme. Det som er trist er at vi aldri egentlig kan forstå hverandre. – Haha. Joda. Men kunsten er heldigvis et virkemiddel som gjør det lettere.

Ikke mensenkunst. Edvard Munch, Blodfossen (1915). CC BY 4.0 Munchmuseet

utenfor den vestlige verden. Og sånn har pendelen svinget, i takt med de mye omtalte feministiske bølgene. Men på 2010-tallet har det tatt helt av. Mange feministiske kampsaker var allerede tatt, påpeker Gjerde. Men likestilt er vi ennå ikke. Hvorfor har mensenkunst blitt mainstream akkurat nå? – Det som er interessant når man snakker og leser om mensen, er at man finner ganske konkrete sammenhenger

fra antikken og fram til i dag mellom hvordan kvinner har blitt undertrykket og hvordan man har snakket om mensen. Aristoteles hadde en idé om kjønnet der kvinnen var en motsatt mann. Det kvinnelige kjønnsorganet var en penis som gikk innover, og da ble menstruasjonen lest som kvinnelig sæd. Og så var det idéen om at kvinnen kom med materien og mannen med intellektet. Så kvinnen kunne i teorien produsert et barn helt selv, men det barnet ville vært hjernedødt.

I 2020 DRIVER også menn med mensenkunst. Britiske Anish Kapoor er ikke bare en av verdens mest kjente nålevende kunstnere, han er også en mann som har laget mensenkunst. I praksis en rekke dryppende røde, ikke spesielt interessante bilder, som han lanserte med sitater som handlet om at han utforsket sitt feminine jeg. – Det er greit om menn lager kunst om mensen også! De fleste heterofile menn, sett at de lever i parforhold en eller annen gang i løpet av livet, eller vokser opp med en mor eller søster, må forholde seg til menstruasjon. Det er helt klart en større del av en kvinnes liv, men man skal ikke si sånn: Øhhhh, dere får ikke røre vårt territorium! – Man burde egentlig ikke begrense dette til å handle om kjønn. Det handler mer om individuelle erfaringer. Alle menstruasjonssykluser er helt unike. – Noen deler mye om mensen, andre lite. Noen er interessert i mensen på et politisk eller filosofisk plan. Andre vil bare snakke om sin egen menstruasjon, om hvor sykt mye eller lite de blør. Og noen lager kunstutstillinger! Tror du dette intervjuet hadde blitt bedre om det ble gjennomført av en kvinne? – Det er helt greit at det gjøres av en mann. Det spiller ingen rolle. Kanskje det er bra til og med? For da sitter ikke jeg bare og snakker om kvinnelige erfaringer, men blir tvunget til å reflektere over hva menn tenker også. – Det er fint at menn kan snakke om mensen også. Derfor er jeg glad det er en mannlig intervjuer. Selv om du virker litt ubekvem der du sitter i hjørnet.

REDAKSJONEN ANBEFALER

PODKAST

TEKST

FRASSEMAJAS DETETKTIVBYRÅ, PODKAST Ny podcast der Frasse Levinsson, blogger og ansikt utad for den svenske NATT&DAGfetteren Nöjesguiden, har fått med seg Maja Asperö Lind. De har i skrivende stund bare sluppet to episoder, men konseptet virker lovende, til tross for at konseptet er noe uklart – utover at de er en gutte-og-jente-podcast. Men så er det nå engang sånn at jazzing på tvers av kjønnene er en viktig svensk verdi. Og det både kan, og bør, vi ta med oss inn i hjertene våre, der den norske folkesjela holder hus. Yngve Sikko

ERLEND LOE OG ENHJULSSYKLING, INTERVJU I AFTENPOSTEN Et intervju av Erlend Loe som er frelst av enhjulssykling er en av de tingene man ikke visste at man trengte før man har det. Når Erlend Loe sier at «Det føles ut som jeg har kastet bort år av livet mitt.» er det vanskelig å ikke få lyst til å prøve seg på en sykkel med ett hjul. Og hvem vet, kanskje er enhjulssykling det som har manglet i livene våre? Tiago Gjesdal

15.02.20 KNUT REIERSRUD BAND

NYT POPCAST, PODKAST Å være musikkinteressert handler om å finne så mange måter som mulig å unngå å høre på musikk på. Når Netflix-dokumentarer og gruppechatter har uttømt sitt potensial er det på tide å vende øret mot podcasterne. Den New York-baserte avisen The New York Times snakker bedre om musikk enn de skriver om den. I NYT Popcast snakker Jon Caramanica med kunstskapsrike gjester om aktuelle temaer, og det er nesten aldri kjedelig uansett hva de snakker om. Litt som et nyhetsbrev, bare at gøy. Yngve Sikko

29.04.20

11.06.20

DAWN

NASHVILLE

LANDES

PUSSY

THE A24 PODKASTEPISODEN MED UNCUT GEMS-SKAPERNE OG PAUL THOMAS ANDERSON Distribusjons- og produksjonsselskapet A24 (Uncut Gems, The Lighthouse, Midsommar osv) har blitt blant de beste i sin bransje ved å gi mye kreativt frihet til veldig flinke mennesker. Det er en filosofi de har videreført i podkasten sin, hvor de i episoden Seduce and Destroy with Josh Safdie, Benny Safdie & Paul Thomas Anderson har satt en mikrofon i et rom med tre av få menneskene som har laget gode Sandlerfilmer. I en time snakker de tre mennene uforstyrret om å henge på settet til Kubrick, smugle juveler i fisker, Adam Sandler, hverandres filmer og mye mye annet. Marco Reinertsen

REDAKSJONEN ANBEFALER TING PÅ INTERNETT

COOL FREAKS’ WIKIPEDIA CLUB De færreste Facebook-grupper er uunnværlige. I alminnelighet er de en kilde til irritasjon. Jeg leser over mine: Klasse 9B uten lærer, Polen-tur, UiO pensum - kjøp og salg, Nei til bilen i Oslo. Så har vi gruppene med (delvis) ironisk medlemskap: Klassekampen - dette er avis, alt annet er borgerpresse og vi som elsker Dag Solstad. Til slutt finner jeg fag-grupper jeg aldri sjekker og memes-fellesskap som morer meg en sjelden gang. Men det finnes et unntak: Cool Freaks’ Wikipedia Club. Gruppen er viet de mest obskure Wikipediaartiklene der ute. Med sine snart 50.0000 medlemmer er det ikke akkurat noen losje, men usedvanlige strenge og til tider hårsåre mods klarer å bevare kvaliteten. Dette er ikke stedet for debunking av klassiske anekdoter eller quiz-trivia. Her finner man derimot poster om racerhesten Potoooooooo, Karl Marx’ underarmsbyller, Obamas forhold til Lil Wayne og danseplagen i 1815. Og jo særere posten er, jo mer engasjert er kommentarfeltet. Et berikende sted for deg som liker alt det jævlig rare der ute, eller bare liker å åpne med et «faktisk!» på seminar. Hannah Bull

13.08.20 JOSHUA RAY WALKER

ROVERSTADEN.NO III @ROVERSTADEN III TICKETMASTER.NO

THE ORIGINAL CRICHTON LEPRECHAUN NEWS STORY PÅ YOUTUBE Da noen visstnok skal ha sett en leprechaun i Crichton, Alabama mobiliserte mange seg for å finne den magiske skikkelsen. Resultatet er et nyhetsinnslag så absurd at en sliter med å tro på at det er ekte. Jeg kommer ikke på en bedre å måte å bruke de neste to minuttene sine på enn å se dette. Tiago Gjesdal

REDAKSJONEN ANBEFALER

FILM OG TV

MUSIKK

HIP HOP EVOLUTION, DOKUMENTARSERIE, NETFLIX Er det ikke rart å se på Hip Hop Evolution i stedet for å bare … høre på hiphop? Spørsmålet ble stilt av en venn av meg i en gruppechat, til hans forsvar idet lørdagskvelden var iferd med å gå over i natt. Men uansett tid på døgnet er svaret det samme: Nei! Sesong fire av dokumentarserien er nå ute. Noen av temaene denne gangen er: Three Six Mafia og 90-tallets sørstatsrap, mixtape-æreaen og DJ Dramas storhetstid, en viss gubbe ved navn 50 Cent og 2000-tallets superprodusenter. Hvis du ikke synes det er gøy, så liker du ikke hiphop. Selv om du hører på det. Og dessuten er det det beste du kan se på mens du spiser middag. Yngve Sikko

ROMSKIP – DAGENS UNGDOM, EP For de uheldige som har fått med seg hypetoget fra norske musikkjournalister, kan det virke som om all ny lovende musikk bare består av helstøpte popbrands som skal erobre BBC1 eller fylle de siste 3:30 av Skavlans evigrullende sirkus av kloke ord til ettertanke. Heldigvis dukker det fra tid til annen opp musikk som virkelig smeller, både musikalsk og lyrisk. Aktører som setter ord på den vage følelsen av utilpasshet og aggresjon som føles så jævlig riktig akkurat her og nå. Et slikt band er Romskip og deres nye EP «Dagens ungdom» er kanskje deres mest finstøpte og orginale knippe låter per dags dato. Det låter rått, konfronterende og med en akkurat riktig dose nikk til The Aller Værste. Hvis noen i det ganske land av og til skulle lure på hvordan lyden av å loke retningsløst rundt i en kaosrus hvor man like gjerne kan ende opp i demonstrasjonstog som på den éne hellige betongflekken på Møllarensiden av Pudikken, så er det akkurat slik det høres ut. Joakim Randa Berthelsen

AKIRA PÅ CINEMATEKET 16./ 20./ 23. FEBRUAR Post-apokalyptisk, dystopisk cyberpunkmanga fra 1988 regissert av Katsuhiro Otomo. Handlingen er lagt til Neo-Tokyo i år 2019, og med en tematikk som hentyder til tidligere sci-fi-klassikere som Blade Runner (1982) og 2001: A Space Odyssey (1968) har kultfilmen i sin tur hatt stor innflytelse og avlet frem ca ørten referanser innen vestlig populærkultur i løpet av de siste 28 årene (bl.a. The Matrix (1999), Looper (2012), Isle of Dogs (2016), Stranger Things (2016-) og musikkvideoen til Stronger av Kanye West). Akira fortjener å ses på et lerret på grunn av de presise animasjonstekniske utførelsene som står bak, hvor formspråket med et perverst fokus på visuell kvalitet og estetiske detaljer fungerer som en sadistisk påminnelse om hvordan dagens vestlige uncanny valley-fremkallende CGI-animasjoner har frarøvet animasjonsfilmen de kvalitetene den en gang hadde. Ruth Emilie Rustad Martinsen

CHYNNA – IN CASE I DIE FIRST, EP Chynnas bars er sikkert for depressive til at noen i det hele tatt har turt å analysere metaforene hennes på genius.com. Den konsekvente bruken av kapiteler i sangog albumtitler reflekterer likegyldighetsattitÿden som også ellers preger musikken hennes. in case i die first er like dysforisk og emo i både beat og tekst som titlene skulle antydet, blandet med snedige puns og en nonchalant herky-jerky flow som gjør det hele ganske - i mangel på et kulere ord - «fornøyeligt». Ruth Emilie Rustad Martinsen

FILM

Foto: Kjell Korsmo

BEING JOHN MALKOVICH PÅ CINEMA NEUF 24. FEBRUAR Charlie Kaufmans første film fra 1999 er også en av hans beste (den eneste dårlige filmen han har skrevet er Human Nature fra 2001). I Malkovich prøver deprimerte Christian Scwartz (John Cusack) å tjene nok penger på dukketeater til å overleve, men ser seg tvunget til å få en jobb på et kontor som ligger i en etasje mellom 6. og 7.. Det går det som det må: På kontoret oppdager han et kott som fører inn i hodet til John Malkovich, hvor man kan være i 15 minutter før man våkner opp på ved en motorvei i New Jersey. Marco Reinertsen

STUDÉR

FOTO

VIDEO

Søknadsfrist 24. april oslofotokunstskole.no

’’

ANMELDELSER MUSIKK VYBZ KARTEL To Tanesha Short Boss Muzik, 10.01.20 Kongen av dancehall viser den myke siden av seg selv i det som er en ode til hans baby momma, Tanesha Johnson. Vybz Kartel, født Adijah Azim Palmer, har vært og er fortsatt en, av de mest innflytelsesrike og viktige reggae- og dancehall-artistene fra Jamaica siden 90-tall ble til 2000-tallet. De siste årene har han sittet i fengsel, men likevel på mystisk vis klart å være en av bransjens mest produktive. I 2019 kom nyheten om at Vybz hadde søkt om å bli en del av et rehabiliterende musikkprogram i fengsel, mens han venter på en gjenopptakelse av saken. Resultatet er To Tanesha, hans første offisielle utgivelse siden 2016. Det er et reflektert stykke arbeid fra en fyr som har hatt tid til å reflektere rundt både egne tanker og følelser, og som klarer å anerkjenne feilene han har gjort. Albumet poengterer også hvor kompliserte forhold kan være, og spor nummer ti, «Fell Apart», står som et håp for framtida. Her erkjenner han at ting går bra, til tross for at forholdet ikke funker. Det er spesielt interessant at dette kommer fra en mann som har sittet i fengsel for mord siden 2014. Tanesha er forøvrig også godt kjent i Dancehallscenen, ettersom Kartel ved flere anledninger har referert til henne i flere sanger. Denne gangen dedikeres ti spor ene og alene til henne og forholdet deres. Og som med alle forhold går ting opp og ned. Til sist: Det er forfriskende at Vybz tester ut r&b, og at den patoisen er vannet ut med flere engelske ord. Uvant, men jeg kan digge det. Faduma Mohamud

SQUAREPUSHER Be Up A Hello Warp Records, 31.01.20 Det irriterer meg alltid noe helt jævlig når jeg ser en anmeldelse av et kultband med en lang historie der anmelderen åpenbart ikke vet eller bryr seg spesielt mye om artisten. Så for å komme eventuell irritasjon i forkjøpet vil jeg innrømme med en gang at jeg aldri har hørt et helt Squarepusher-album før. Jeg har fått med meg at han er en stor favoritt blant folk som digger eksentrisk elektronisk musikk med hyperaktiv trommeprogrammering, men personlig har jeg for det meste fått behovet mitt dekket av Venetian Snares på den fronten. Nå som kortene er på bordet kan jeg hvertfall si at Be Up A Hello er et fint første møte med artisten. Jeg har lest at Squarepusher er en virtuos bassist og trommeslager i tillegg til elektroniker og at han henter mye inspirasjon fra jazzfusion, men dette albumet er en ren elektronisk affære. Vi snakker snirklete melodier toppet av ekstremt innfløkte, aggressive breakbeats og gurglende acid-bass. Låtmaterialet har en veldig fin balanse av koselige, snille melodilinjer med klare hint av klassisk og jazz sidestilt med mørkere, mer rent acid-orienterte kutt. Smart nok er det også en fin beat-fri pustepause midt på albumet. Squarepusher konstruerer låtene sine nesten som gode actionsekvenser, der elementene er i perfekt samspill og det alltid dukker opp en ny vending, et nytt element eller enda villere trommer akkurat når det trengs. I likhet med all den beste musikken er dette noe du kommer til å synes er enten toppen av underholdning eller utrolig irriterende, og jeg vet hvertfall hvilken side av gjerdet jeg lander på. Vet du hva, fuck it, jeg tror jeg skal begynne å høre på Squarepusher i 2020. Jeg har allerede bestemt meg for å begynne å høre på Steely Dan og Skinny Puppy i år, så det er like greit å slenge Squarepusher på haugen. Tenk så mange fete artister det finnes der ute som har en diger katalog du ikke har hørt, da! Hva faen er det du skal gjøre som er så jævla mye viktigere, høre på PODCASTS??? Send meg gjerne et pip hvis du vet hvilke av platene til Squarepusher som er best. Dette blir bra! Eirik Kjøs Usterud

SIRI BYRKJEDAL Songs for a Restless World KOSO, 17.01.20 Songs for a Restless World består av ti sanger med Siri Byrkjedals vokal, en gitar og en synthesizer som sammen fokuserer på klimakrisa. Hvordan lager man musikk om verdenskriser uten at det blir ironisk «Heal the World»-stemning, spør du? Ifølge Songs for a Restless World: ved å bytte ut «there are people dying» med «some days I think a lot about the things I didn’t do». Det vil si: ved å fordele skyldfølelsen/ansvaret og ikke peke finger. Den positive 90-tallsaktivismen er altså byttet ut med en tristere Simon and Garfunkel-stemning. «A Great Fake Piece of Land» handler om de store plastøyene som flyter rundt omkring på verdenshavene, «What Happens» om fake news og «Some Days» om de dagene man ikke gidder å tenke på klimakrisa og dens konsekvenser. Dette universet er ment for alle som er bekymret for fremtiden, men som fortsatt har troen på at vi kan gjøre verden bedre. Det er vanskelig å lage diskré klimakrise-musikk. Byrkjedal klarer det nesten. Selv om det tidvis kan være fint å høre på, velger jeg likevel å høre på alt annet. Man forblir nemlig like passiv som før av å sitte og høre henne synge om at verden er i ferd med å rakne. Ruth Emilie Rustad Martinsen

QUANDO RONDO Qpac 10.01.20

070 SHAKE Modus Vivendi Def Jam, 17.01.20

Undertegnede calla både Quando Rondo-året 2018 og Quando Rondo-året 2019. Men karrieren hans tok ikke av i like stor grad som andre rappere som for ett og to år siden, eksempelvis Lil Baby og YoungBoy Never Broke Again, som den gangen befant seg på omtrent samme punkt i karrieren som 20-åringen fra småbyen Savannah, ved Georgias kystlinje, en fire og en halv timers kjøretur fra innlandsbyen og rapmetropolen Atlanta. Qpac er Quando Rondos fjerde lengre prosjekt, og etter tittelen å dømme, også det prosjektet som virkelig skal gi ham ikonstatus. Ikke at 2018-mixtapene Life B4 Fame og Life After Fame eller fjorårets From the Neighbourhood to the Stage var spessielt ydmykt tittulert, de heller. Jada: Quando Rondo er en tidstypisk syngerapper. Men selv om det ved første lytt kan fremstå som om særegenhetene hans er veldig mange andres særegenheter også, bringer han faktisk noe nytt til bordet. Der en Chicagoartist som Polo G (som gjester spor 7, «Marvelous»), makter å gjøre den selvmedlidende og/eller straight up tragiske sounden til noe enormt patosfullt, noe som passer i katedraler, eller der en New York-melankoliker som Lil Tjay har gatas råhet i alt fra tekster til intens levering og tilstedeværelse, er Quando Rondo mer som en dude som sitter på verandaen utenfor huset og synger lavt for seg selv mens han klimprer på en gitar. Det er mye blues i Quando Rondos hiphop. Så, hva er problemet? Der det til en viss (ikke veldig stor!) grad skurrer er i vokalen. For er det nok nødvendighet i det Quando Rondo holder med på for øyeblikket? Gir han nok av seg selv? Han er en ryddig rapper, og musikken hans er aldri direkte feil, men skal man være streng så høres han for øyeblikket mer flink enn inspirert ut. Mulig er det også derfor Qpac sklir gjennom høyttalerne uten at man stopper opp ved en spesiell låt og tenker at fyyyyy faeeeen!!!! Kanskje må han ta enda mer farvel med tidsånden for å finne seg selv sånn ordentlig. Og det kan det jo hende han gjør allerede senere i år – eller kanskje heller: i Quando Rondo-året 2021. Yngve Sikko

Det beste som kom ut av Kanye West-kaoset kjent som albumet Ye, er siste halvdel av sporet «Ghost Town». Det var først her folk fikk øynene opp for Danielle Balbuena, alias 070 Shake. Gåsehudfremkallende, skrev flere anmeldere om outro-refrenget. Det samme kan sies om debutalbumet, Modus Vivendi. Et Google-søk forteller at tittelen er et latinsk begrep som kan bety at motstridende parter avtaler en fredelig sameksistens. Det blir også brukt om en måte å leve på. Det passer godt når vi i løpet av 14 spor får servert en melankolsk og sentimental, men også håpefull og reflektert, Shake. I sameksistens! Til tross for at mange fortsatt prøver å låse henne fast til rap-kategorien, blir det i mine øyne (ører!) feil å putte Shake i bare én bås. Tilnærmingen hennes til musikk er eklektisk. Shake leker seg med alt fra kraftig og buldrende synthbasert produksjon, som for eksempel på det 80-talls-inspirerte pop-sporet «Morrow», til det mer neddempede og drømmende «Divorce», som byr på en liten pause, før Shake tar lytteren med videre til den mørkeste delen av Modus Vivendi, dystre «The Pines». Innholdsmessig veksler albumet mellom emner som farene ved monogami, astrologi, og tilværelsen som flue på veggen, alle ting en utforskende tilnærming fungerer godt med. Samtidig er Shake en ung artist, og det å finne plass i dette svære musikalske universet tar tid. Og hvorfor skal man alltid settes i én kategori? Kan man ikke eksistere i flere? Det er uansett spennende å følge med på hva hun begir seg ut på. Shake dykker også tungt i stemmemodulering i albumet som helhet. Nylig fortalte hun Pitchfork at dette ble gjort for å gjøre sounden hennes «mer ekte». I noen spor får dette derimot motsatt effekt og det blir en avstand mellom henne og lytteren. Jeg lengter etter en mer nedstrippa stemme, som kunne fungert bedre med de sårbare temaene. Dette tar ikke bort det faktum at det er en jævlig bra debut, fra en artist jeg alltid gleder meg til å høre mer fra. Faduma Mohamud

123456

KOMMENTAR

ASTRID A/S DET SKAL IKKE være lett å være kvinnelig musiker. Når kritikerne endelig har sluttet å stille spørsmål ved en ung kvinnelig artists integritet, talent og autentisitet, så skal man bli kritisert for å ikke pumpe ut nok støy.

KANAAN The Odense Sessions El Paraiso Records, 14.02.20

OKAY KAYA Watch This Liquid Pour Itself Jagjaguwar, 24.01.20

Ok: hvis Norge er så jævla hjemsøkt av JANTELOVEN, hvorfor har vi så mye bra prog, jazz og impro-virtuoser da? Når sosialdemokratiet er på sitt beste later det til å være perfekt grobunn for å gi litt faen i låtskriving til fordel for groove, improvisasjon og masse, masse gitarsoloer. Kanaan føyer seg fint inn i samme landskap som Jaga Jazzist, Elephant9, Bushman’s Revenge også videre, og viser at dette er en paraply det definitivt er plass til fler under. Når du kaller platen din “The [sett inn ord her] Sessions” ligger det liksom litt i kortene at dette blir en løssluppen affære. Og godt er det, for selv om Kanaan er helt i stand til å lage gode komposisjoner låter de bedre jo mer utflytende de er. Det finnes en spesiell rå glede i å høre tre musikere som kjenner hverandre utrolig godt (pluss produsent Jonas Munk på ekstra gitar og synth) nærmest male og utforske et landskap sammen og dytte hverandre lenger og lenger oppover i et crescendo som aldri stopper. Dette er klassisk psykedelisk musikk som plasserer seg tydelig innenfor en søttitalls estetikk uten at det låter som det har spesielt mye med narkotika å gjøre, og for meg maner det fram bilder av fjell, hav og generelt utemmet natur. Kanaan får ikke helt fram fleksibiliteten og variasjonen de viste på førstealbumet her, men når de jammer så jævlig hardt som dette syns jeg ikke det gjør noe i det hele tatt. Plata er en flott helhet full av opp- og nedbygninger som sannsynligvis er like diggbar for proggere, jazzfolket og stonerrock-crowden. For litt siden gjorde min venn Raymond (ja, han fra Beglomeg!!) meg oppmerksom på at det en gang var positivt ladet å si at musikk SUGER. Dette er på tide å ta tilbake, og dette albumet er en perfekt anledning til å bruke det om. Det drar deg med på en reise og det er en tur som er vanskelig å rive seg bort fra. Eirik Kjøs Usterud

Watch This Liquid Pour Itself fortoner seg som en terapitime hvor Kaya Wilkins selv både er pasient og terapeut. Med vann og annen væske (svette, mensen) som gjennomgående metaforer for angst, formidler Okay Kaya først og fremst til seg selv – dernest til andre som eventuelt gidder å høre på – en fortelling som gir assosiasjoner til en kontrollert, men splittet personlighet. Først og fremst fordi albumet består av så mange dualiteter, der Kaya blant annet utnytter sitt brede stemmeregister til overraskende vekslinger mellom lys og dyp vokal som gjør det vanskelig å høre at disse lydene kommer fra samme menneske. Som på sitt forrige album holder hun fast på kontrasten mellom den ironiske lystigheten i melodien og de melankolske, depressive tekstene som fremføres med en ofte naiv, drømmende vokal. På Helsevesen, som eneste norske innslag, høres hun ut som det som kunne vært kjærlighetsbarnet til Øystein Sunde og Julee Cruise, idet hun formidler sine mest trivielle tanker som om det skulle vært profetier: «Jeg har blødd igjennom hele min blå pysjamas / faen heller jeg håper det går av i vask». I tillegg til det med mensen bekrefter Okay Kaya at hun er blant oss vanlige dødelige ved å dra nytte av relaterbare meme-formater: «you don’t love me at my guttural sounds, you don’t deserve me at my guttural sounds». Hun viser også selvironi og ærlighet gjennom one-liners som «on my way to the nearest AA-meeting» og «sex with me is mediocre». I samsvar med den splittede personligheten er albumet i det hele tatt preget av sjangerskifter, som for å representere de abrupte skiftene i sinnsstemningene hennes. Der «Insert Generic Name», i tråd med sangtittelen selv, kunne vært en hvilken som helst generisk poplåt, beveger «Psych Ward» seg i retning rock og gir assosiasjoner til Angel Olsen som er representert av samme plateselskap. På den discoinspirerte «Mother Nature’s Bitch» introduserer Kaya Wilkins sitt eget mood med en klisjéaktig, amerikansk programleder-stemme: «everybody / please give a warm welcome to / this current mood». Selv om det til tider gjennom lyttingen er fristende å lengte etter et mer fullstendig album og en større sjangermessig begrensning godtar man sakte, men sikkert at sjangerskiftene, og de ironiske lagene som følger med, har en eller annen form for terapeutisk funksjon. Ruth Emilie Rustad Martinsen

I VG 25. januar klager anmelder Tor Martin Bøe over at Astrid S ennå ikke har gitt ut debutalbumet. Nylig besluttet hun også å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe fokusert fram mot det ventede albumslippet. Artistmanager Silje Larsen Borgan svarte med noen velplasserte ballespark i en kronikk, og vi kan konkludere med at det til tross for at det er noen haters der ute, så har kvinnene seiret over Den Slemme Kritikken. Så hvorfor sitter jeg da igjen med denne ugne følelsen av at noe er galt? Hele mitt liv har jeg ønsket å se kvinner dominere hitlistene med selvskrevne låter, hvorfor føler jeg ikke for å applaudere Astrid S for hennes artistiske integritet? TRENGER VI EGENTLIG flere Astrid S-hits? Er det gubbete av meg å spørre? Misforstå meg rett, jeg ønsker artister som Astrid S og Sigrid alt vel, og jeg stiller absolutt ikke spørsmål ved verken talentet deres, det harde arbeidet og aller minst suksessen. Det er kanskje tåpelig å bolke disse artistene sammen bare fordi de er unge kvinner, men de blir jo gjerne trukket frem som eksempler på at nå er det jentene som bestemmer. Likestillingen har seiret. Strømmetallene lyver ikke – markedet har talt, og de vil ha KVINNER! Men etter å ha mislyktes i å skille mellom dem på musikk-quiz for n-te gang, så har jeg funnet ut av hva som plager meg: de representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme. I et samfunn der alt er til salgs, har også feminisme blitt omsettelig. Det tydeligste eksemplet på dette er bruken av «Don’t Kill My Vibe» i Dnbs reklame for kampanjen #huninvesterer. Låta har blitt den type feminist-anthem kvinner kan høre på mens de løper på tredemølla, for å føle seg freshe når de senere gynger nedover gangen på stiletthæler på vei til styremøtet. Det lille ekstra dyttet som får influenseren til å tørke av seg sminken, ta en selfie og poste et bilde på Instagram under den modige hashtaggen #nomakeup. Jeg anklager ikke Sigrid for å bevisst pushe en NHO-vennlig feminisme, og jeg klandrer heller ikke Aurora for at hun hylles som vår tids Björk, selv om Björk var hakket mindre bilreklamevennlig. For disse Gen Z-erne hadde aldri noe valg. Mye tyder nemlig på at vi har endt opp med et snevrere spillerom for kvinner i popmusikken. Hvordan kunne det frie markedet fasilitere dette? PÅ 80- OG 90-tallet, under musikkanalen MTVs storhetsperiode, fantes det et mylder av kvinnelige forbilder i popmusikken man kunne velge mellom. Alt fra sjefen sjøl, Madonna, til rap-og r&b-gruppene TLC, Salt-N-Pepa og En Vogue, vokalister i band som The Cranberries, Roxette, Hole, androgyne Annie Lennox, kule Neneh Cherry, Linda Perry fra 4 Non Blondes med sin svære munn og rare bomse-flosshatt. Popmusikken var et fat du kunne forsyne deg av, og bruke til å mikse en passende identitet. I 1999 ble det solgt flere plater enn noensinne. Det samme året ble fildelingstjenesten Napster lansert og panikken var snart et faktum. Det som fulgte var på mange måter en homogenisering av kvinnelige artister på MTV. Jeg lider ikke under noen vrangforestilling om at 80- og 90-tallets musikkbransje var drevet av feministisk idealisme, men på denne tiden lønnet det seg å satse på både små og mellomstore artister, og man kunne investere i eksisterende talent uten å måtte forme en artist fra bunnen av. Man hadde råd til å ta risikoer, og la personlighet diktere image i større grad. Men hvor skal pengene komme fra? Når man ikke lenger kan tjene betydelige summer på platesalg og millioner av strømminger, så må man diversifisere – hente inntekter fra andre bransjer, gjennom for eksempel sponsoravtaler, slik idretten har måttet gjøre. I tillegg holder det

Så lenge kapitalismen approprierer feminismen er ingen kvinne fri. ikke bare å være flink til å synge og danse, for kravene til autentisitet har forandret seg – følelsen at vi har med en fabrikkert artist fyller oss med ubehag. I tillegg til å være ung, dyktig og talentfull, så skal kvinnelige artister i dag helst også være samfunnsbevisste og selvstendig tenkende. Problemer oppstår når de blir for selvstendig tenkende eller frittalende, når de risikerer å fremmedgjøre målgruppa til Norrøna eller Obos. De kan gjerne ha integritet nok til å ville fokusere på å lage et godt og personlig album, men ikke så mye integritet at de risikerer å falle ut av hitlistene. De skal være frie kvinner, men ikke så frie at de utfordrer dagens markedsorienterte status quo. Tverre kjerringer selger ikke vindjakker. TOR MARTIN BØE har tidligere vist, ehm, «sunn skepsis» til at Astrid S vant Årets spellemann i 2018, da han mente at «den legger et enormt press på en artist som ikke engang har gitt ut debutalbumet sitt». Nesten to år etter bestemmer han seg for å få litt fortgang i sakene og legge litt press selv. «Hvor vanskelig kan det være å spille inn ti låter, få det ut i verden og komme seg videre? Det blir i alle fall ikke lettere av å utsette det igjen og igjen». Ja, hvor blir det av albumet, Astrid S? Nå er du 23 år, skynd deg før egga dine skrumper inn! Som svar på hvorfor det har tatt tid, og hvorfor Astrid S nylig har besluttet å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe med debutalbumet, svarer manager Halvor Marstrander at Astrid S ønsker at «albumet skal bli best mulig og musikalsk sett være noe hun kan stå inne for hundre prosent, som er henne». Selv forstår jeg godt hvis Astrid S trenger en pust i bakken. Et raskt søk på Spotify viser at hun kanskje ikke ga ut et album i fjor, men til gjengjeld ni (!) singler, samt flere remixer. Det burde dessuten vært nesten rørende for et gubbehjerte at en ung musiker ønsker å rydde timeplanen for å jobbe med noe så uhipt og markedsmessig ulogisk som et fullengders album i 2020. Men Tor Martin Bøe er ikke fornøyd med denne forklaringen. Målt opp mot markedsplanen til de andre revenue-genererende kvinnelige ledestjernene på Norges pophimmel, Sigrid og Aurora, så er Astrid S sin progresjon ikke god nok for Norges nye næringsorienterte kulturstrategi. I fjor meldte VG at «prosjektet» Astrid S går i rødt (til tross for at initialene hennes er AS ;-)). Han avslutter innlegget med å skrive at hun trenger en hit. «Helst flere. Og hun trenger det snart». FOR EN ÅRVÅKEN kvinnelig musiker som har rusla rundt blokka noen ganger, er denne formen for stresspåføring en gjenkjennelig felle som legges ut av menn. De står der med vidåpen dør til musikkbransjen, ferdigveltet patriarkat – det er bare for damene å gå rett inn. Hva er det dere venter på, egentlig? At neglelakken skal tørke?! Hvis vi kvinner så mislykkes i å marsjere inn og feie opp all suksessen som mennene nå har gitt oss tilgang på, så fortjente vi kanskje ikke den Spellemannen? Og kanskje vi endelig slutter å klage om kjønnsbalansen i festival-lineups i samme slengen? Til tross for Bøes misogyne undertoner lykkes han likevel i å tegne en ganske presis karikatur av kultursynet som råder i Norge anno 2020. Fokuset er verken integritet eller kvalitet, men profitt. Platebransjen har også for lengst lært at så lenge de skyver unge kvinners suksess foran seg, kan de avfeie kritikk av deres kalkulerte samlebåndsmusikk som anti-feministisk og usolidarisk. Det er viktig å ikke la suksessen til disse artistene bli en sovepute, eller forveksle den med makt og reéll fremgang. Etter å ha hørt den ene Astrid S-klonen etter den andre under en demosession ved en norsk bransjefestival i fjor, ble det åpenbart for meg at denne nye arenaen for unge kvinnelige artister ikke kan være særlig romslig. Da er det i grunn helt likegyldig hvorvidt Astrid S har kunstnerisk integritet eller ikke. Det blir til slutt bare nok et salgsargument. Viviana Vega

42 MUSIKK

TEKST LUDVIG FURU FOTO KRISTINE WATHNE

I dagene der Blackjazz fyller 10 år går Jørgen Munkeby i rosa jakke og lager stadionrock. Hva har skjedd med Shining?

SHININGS MIDTLIVSKRISE D

ET ER SJELDENT en norsk musikkutgivelse skaper så store hekkbølger som Animal. Shining, som tidligere har befunnet seg i det brede grenselandet mellom jazz-, prog- og metallscenen, kom i fjor med et album man diplomatisk kan beskrive som off brand. VG trillet en ener, og kalte det for «årets dårligste og dummeste rockealbum». Dette var kanskje en av de anledningene der såpass krasse karakteristikker virket på sin plass, for fansen stod også igjen med mange spørsmålstegn. Animal er nemlig en blanding av alle inspirasjonskilder som regnes som det som har kommersialisert rock og metal ned på kne de siste tiårene: Nickelback, Five Finger Death Punch, Thirty Seconds to Mars, Muse og det som verre er. Det er over ett år siden, men det føles ut som det ikke skjedde for mer enn noen uker siden.

Man har mye å lære av Nickelback.

albumene som fulgte Blackjazz var nemlig de fiendtlige, progressive kantene pusset kraftig ned. Det var fortsatt heavy-musikk, men de frenetiske marerittene av rare taktarter, frijazz-partier med feite metalgitarer og trance-synther gjennom Line 6-forsterkere var forsvunnet. Det kan nesten virke som de passer inn før Blackjazz i diskografien, ikke etter. Det er liksom noe som mangler. Den trøtte rockeformelen er for synlig. I 2018 fylte Munkeby tomrommet med EDM-synther, modulasjoner og allsangvennlige refreng.

– Jeg undervurderte nok effekten av en ener. Jeg tenkte at det bare var kult.

DETTE KUNSTNERISKE VALGET var like uforståelig for undertegnede som for resten av fanbasen. Jeg sendte en mail til Munkeby, der jeg var ærlig om hvor mye jeg elsker Shining, men også hvor mye jeg misliker retningen han nå har tatt prosjektet. En kald desemberdag møter jeg ham i Oslo sentrum. Han har polstret seg med moderne sportstøy for å kunne sykle i det jævlige været.

Men det er mange band som låter som dette, og det er mange album som får enere. Det som gjør Animal spesielt er omstendighetene – hvordan Shining hørtes ut før.

Hva tenkte du da du fikk mailen vår? – Det var en instinktiv frykt. Ryggmargsrefleksen fortalte meg at jeg måtte passe meg. Her er det en som er uenig, ikkesant.

DET ER IKKE MANGE band som har gått gjennom like store stilistiske forandringer som Shining. Fra å være et akustisk avant garde-jazzband, ferske ut av NMH på tidlig 2000-tall, begynte de å lefle med elektronikk og prog-elementer i 2005. Til tross for god omtale i kredibel presse forble de et kommersielt nisjeprosjekt, som de fleste artister på Rune Grammofon tross alt er. Helomvending nummer to kom i 2010 da de slapp Blackjazz, en tittel som oppfordret til en ny sjanger – en måte å sømløst inkorporere jazz i metall på. De neste årene gikk med på å prøve å skape en blackjazzbevegelse, et International Blackjazz Society, som albumet fra 2015 heter. I midten av den sprikende historien står Jørgen Munkeby, som bandets leder og eneste originalmedlem. Han ble brått lei av sjangeren han selv hadde skapt, og ville igjen ta med Shining på en ny helomvending. I stedet for å finne nye måter å rekontekstualisere obskure musikksjangre gjorde han noe ganske uventet: han lagde et nesten parodisk kommersielt rockealbum.

NATT&DAGs historie med Munkeby er like schizofren som hans egen diskografi. Munkeby forteller om skyttergravene som oppstod mellom NMH og jazzlinja i Trondheim på slutten av 90- og utover 00-tallet. I Trondheim oppstod det en jazzbølge som tok inspirasjoner fra 50- og 60-tallets frie hardbop, mens de i Oslo var mer åpne for pop- og rockeinnflytelser. Litt for åpne, syntes NATT&DAG på den tiden, selv om Jaga Jazzist i begynnelsen fikk mye kjærlighet sendt sin vei. Kanskje fordi de ble sett gjennom en post-rock-linse. Litt uavhengig av denne striden, virker det som, ble det i 2003 trykket en collage av folk som NATT&DAG mente måtte holde kjeft om at de var offer for Janteloven, signert Peter Amdam. Munkeby var i bildet, med en innklippet dildo over et sted der det for heterofile jazzere i utgangspunktet bare er saksofoner som skal inn. I 2013 hadde vi derimot et tøft svarthvittbilde av ham på forsiden, med et medfølgende intervju.

Helt uventet var det likevel ikke. I de to

– Man er kul og hipp, man er ikke kul lenger, og så er man kul igjen. Men jeg nekter å la noen av avgjørelsene mine styres av

frykt. Hvis man er redd for å miste kred, så har man kanskje ikke så veldig mye kred to begin with. Frykt. Temaet tas opp gjentatte ganger i samtalen, nesten som han prøver å styre vinklingen på et feature-intervju om den vanskelige tiden. – Bransjen er pissredd hele tiden. Det er jeg drittlei av. Bookingfolk er pissredde for å booke en turné som ikke selger bra. De er redde for hvordan det skal gå med bandet, de er redde for sine kontakter med venues. Plateselskaper er redde for å gi ut noe som ikke selger. Popartister er redde for de har følelsen av å ha bygget en karriere som er et luftslott, som bare er basert på pupper eller hvilken vei vinden går. Alle er redde hele tiden. DET ER IMIDLERTID ikke vanskelig å forstå behovet for en mental strategi for å deale med motbøren som har møtt ham det siste året. I mars havnet han i hardt vær på Twitter etter å ha sluppet brannfakkelen om at «media driver en overdrevet backing av kvinnelige artister». – Det var en liten filleting, men resultatet er litt interessant. Man plasserte meg på høyresiden, i Trump-verden, ikkesant. Den sammensatte politiske oppfatningen, den sammensatte personen, som man jo burde være, er det liksom ikke rom for. Enten det er Twitter eller homogene musikkfestivaler – Munkeby trives ikke i ekkokammere. Han trives såpass lite at han har ofret, og fortsetter å ofre, ryktet sitt for å ha full bevegelsesfrihet. Å høre Munkeby snakke om twitterepisoden er ikke ulikt å høre ham snakke om bakgrunnen for hvorfor han lagde Animal, der han også bruker en liknende rom-metafor. – Blackjazz-prosjektet handlet først om å sprenge ut et nytt rom. Og så handlet det om å lyse i alle hjørnene. Hva kan ha plass i dette rommet her? Og så begynte de veggene å være sånn … Faen heller, jeg vil ikke bare være her. Men transformasjonen fra metall til stadionrock skulle ikke bli like lett for lytterne å bli med på som det hadde vært under de forrige forandringene – fra akustisk jazz til prog, og fra prog til metall.

MUSIKK 43

Hvis jeg skal dø, så skal jeg faen meg dø stående. Med to fuck offfingre i været, med et glis om kjeften. Sånn skal jeg dø. Ingen annen måte.

METALLGROPA – Jeg husker første blackjazz-konsert i Stavanger. Da vi spilte noe fra Blackjazz-plata gikk folk ut og tok seg en røyk. Så kom de inn da vi spilte noe gammelt. Så det var ikke interesse for blackjazz i begynnelsen? – Nå i retrospekt ser det ut som at det var en suksess, at folk digga det fra starten. Men det var en kamp. Vi ble nok sett på som noen som kom inn fra jazzverdenen og ikke visste hva vi dreiv med. Sånn var det jo ikke, jeg har vokst opp med metall. Tidsånden var nødvendigvis ikke med Shining i 2009 heller. Munkeby snakker som om han på det tidspunktet ikke hadde noe å tape, fordi det ikke kom nok mennesker

på konsertene, selv om både In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster fra 2005 og Grindstone fra 2007 fikk svært positive anmeldelser i for eksempel Pitchfork. – Da vi lagde Blackjazz var jo Nine Inch Nails og Marilyn Manson veldig uhipt i Norge, den amerikanske, industrielle produksjonen. Da låt band sånn som Kåre Vestrheim skrudde det. Tørre trommer, smått. Indievibe. Pressebildene våre var Slipknot-aktige. Det burde også vært veldig uhipt. Folk sa jeg ikke burde, men dette ville jeg. Pressekorpset jublet i alle fall over Blackjazz fra første lytt, og etter hvert var det pausesiggende publikummet overvunnet også. De bygget seg opp en fast metall-fanbase, og ble booka til flere og flere festivaler. Men å bli kommers betyr nødvendigvis også at du blir behandlet som et produkt som skal selges. Etter hvert ble det vanskelig for Munkeby å ville fylle hylleplassen han hadde blitt tildelt. – Vi ble plassert på alle disse metallfestivalene, Wacken og sånt, som et smartassalibi. Vi var dømt til å alltid være det, og dermed dømt til alltid å være et av de aller minste bandene også. Du er litt misforstått hele tia. Sånn er dessverre Blackjazz fortsatt. Den metallgropa er slippery, man faller fort ned i den, også kommer man seg aldri ut. Samme som proggropa, men der passet vi vel egentlig aldri helt inn. Hva er gropa til Animal? – Den har ennå ikke havnet nedi noe. For meg er det et kvalitetstegn, men det er også problematisk. Jeg skulle ønske vi hadde en grop der vi passa, der det var 20 andre band, med det samme publikummet. Så kunne vi turnert sammen. En blackjazzfestival, liksom, skjønner du? Det var vel det du prøvde på, ved å brande blackjazz som en ny sjanger?  – Jo. Men det var for få som ble med. Blackjazz er rett og slett for vanskelig å spille. Jeg brukte 20 år på å legge til rette for at jeg skulle få laget den plata. Hadde det ikke vært for mine 20 år, der jeg vokste opp med Sepultura, Pantera og Entombed … Ti år med det, og ti år med å studere jazzmusikk … ET SPØRSMÅL OM SMAK Selv om Blackjazz fortsatt er Munkebys mest anerkjente utgivelse hittil (selv om Animal har langt høyere streamingtall, skal sies), er det viktig å ikke glemme egenverdien av de foregående utgivelsene, som kom etter de relativt konvensjonelle, akustiske one-take-albumene Where the Ragged People Go fra 2001 og Sweet Shanghai Devil fra 2003. Selv om de proggete, nu-jazzartefaktene Kingdom of Kitsch og Grindstone ikke fant grobunn for å gjøre noe såpass storslagent som å ta norsk jazzhistorie i en ny retning, er de like fullt to svært originale raringer. Kingdom of Kitsch kan noen ganger føles som Jaga Jazzists PTSD-rammede lillebror; et skrudd vesen. Likevel gjør den tidvis tørre, akustiske klangen at det fortsatt har en viss nærhet til virkeligheten. Grindstone, derimot, virker som at har tredd helt ut av virkeligheten, inn i en drømmeverden der alle lyder til en viss grad er, om ikke syntetiske, så til en viss grad fremmede. Uansett om notene forestiller et barokk preludium, Williams-aktig filmmusikk eller seige, industrielle metallriff er det en distinkt følelse av at dette er landskap ingen har vært i før.

44 MUSIKK

TILBAKE TIL NÅTIDEN. I Shinings siste singel, «Wolves», er det derimot lite å spore av den nådeløst kompliserte musikken Munkeby har vokst opp med og tillært seg gjennom høyere utdanning. Det er ingen metall igjen. Coltrane-frasene er byttet ut med M83-saksofon. Det er trommemaskin, komprimert Muse-sound på gitaren, store EDM-synther, Daft Punk-vocoder, et MGP-pompøst tekstlandskap og eteriske pianolinjer. Hva skjedde med oppdagelseslysten? Animal har kanskje tatt Shining til et nytt sted, men ikke til et nytt sted for musikk, med stor M. Er du enig i det? – Fra Kingdom of Kitsch og utover ble det veldig spesielt. På godt og vondt, synes jeg. Hvilke grenser er det jeg vil sprenge? Er det liksom, verdens grenser, andres grenser eller mine grenser? For meg er det like interessant å sprenge mine egne grenser. Så du er enig i analysen? – Ja, jeg er det, men … Min erfaring er at Animal ikke ble så vanlig i uttrykket som jeg trodde det skulle bli. Det har ikke vært like lett å finne band vi kan turnere med som er like, plateselskaper som passer, bookingselskaper, festivaler … Du tror ikke det har mer å gjøre med at fans er forvirret, da? Du har hatt et sofistikert prog-, jazz- og metallpublikum, som kanskje ikke henger med på Animal. – Jo. Men de ble jo forvirra da Blackjazz kom også. Ok, men jeg er uansett nysgjerrig på hva som ligger bak det kunstneriske prosjektet. Du har studert musikk, du har åpenbart en raffinert smak, du er sykt god til å spille. Hvor kommer trangen til å lage noe som er såpass lett å fordøye? – Det er to krefter i sving her. Det ene er hva som pirrer meg, hva jeg synes er spennende. Og så er det den obsternasige greia, trangen til å gjøre noe når jeg ikke får lov. Jeg erkjenner jo at akkurat det ikke er et godt kompass. Hvis jeg går ut på gata og spør om retningen, og går konsekvent motsatt vei, liksom. Det er viktig at ledestjernen er noe jeg har lyst til, men hvis noen etter jeg har funnet den sier nei, så blir det sånn, fuck you, nå skal jeg i hvert fall gjøre det. MUSIKERE SOM HAR som har brukt årevis av livene sine på å lære seg hvordan musikalske verktøy virker utvikler gjerne sterke meninger om hvordan de bør brukes også. Dermed åpner ikke bare kunnskapen dører, den skaper også begrensninger – kanskje spesielt når man omgir seg med andre musikere med noenlunde lik oppfatning av hva som funker og hva som ikke funker. Sitter jazzstudentene noen ganger trøtte og leie på øvingsrommet, grytidlig om morgenen, og lurer på hvor det ble av den umiddelbare, emosjonelle reaksjonen til musikk? Den som kom da du hørte favorittartisten din for første gang? Er det sånn at lytteren fremmedgjør seg selv, desto mer den prøver å forstå? I en komposisjonstime på NMH, tidlig på 2000-tallet, satt klassen til Munkeby og studerte et partitur av et tolvtoneverk i plenum. Etter de hadde diskutert stykket gikk det opp for ham at de ikke engang hadde hørt på verket. Han forteller det føltes ut som å sitte på et arkitektkontor, fremfor en musikkskole. De var ikke interesserte i hvordan det låt. Han illustrerer en linje mellom hendene sine, som viser hva slags lytteforhold man kan ha til musikk. Diskusjonen om det lydløse tolvtoneverket er ytterst på den ene siden, og de rå følelsene på den andre. Tenkemusikk og følemusikk.

– Det er riktig det du sier at den vanlige innfallsvinkelen til musikk er at man først føler, og at smak først kommer inn senere i livet, når man blir mer intellektuell. Det henger vel sammen også, at hvordan du føler avhenger av hvordan du tenker? Det er umulig å ta et stykke musikk ut av den sosiale konteksten det hører hjemme i.

– Ja, jeg er enig i det, men det å føle seg smart gir også en god følelse. Jeg er ikke enig i at tenåringsstadiet nødvendigvis er dumt, mens utviklet smak er smart. Utviklingen går ikke nødvendigvis én vei heller. Jeg føler selv at jeg nå er på vei tilbake til det rent emosjonelle. Det er det jeg tenker også, når jeg ser

på Shinings diskografi. Dere var snusfornuftige avant garde-jazzere i 20-årene, ble litt mindre elitistiske da dere tok inn metallen, så har dere kastet kredden på sjøen med de siste platene. – Ja. Jeg synes heller ikke at det nødvendigvis er sånn at smart musikk nødvendigvis er mer verdt. Det kan også være jævlig tomt. Jævlig selvhøytidelig og «keiserns

03.02 04.02 05.02 10.02 11. 02 12.02 15.02 18.02 22.02 24.02 25.02 26.02 02.03 03.03 04.03 08.03 09.03 10.03 10.03 11.03 11.03 16.03 17.03 17.03 18.03 20.03 21.03 23.03 24.03 25.03 26.03 27.03 28.03 30.03 31.03 31.03 01.04 01.04 14.04 15.04 20.04 21.04 22.04 25.04 27.04 28.04 29.04 29.04 04.05 05.05 05.05 11.05 12.05 11.06 13.08

Fakta om Makta Quiz - GRATIS Chansons Internationales - GRATIS Operapub - GRATIS PopQuiz - GRATIS Tirsdagsjazz - GRATIS Operapub - GRATIS Knut Reiersrud Band Chansons Internationales - GRATIS Second Hand Marked - GRATIS PopQuiz - GRATIS Live podcast “Innsiden” - GRATIS Operapub - GRATIS Fakta om Makta Quiz - GRATIS Chansons Internationales - GRATIS Operapub - GRATIS Tove Bøygard og Tom Roger Aadland PopQuiz - GRATIS The Gates of Slumber + Tempelheks Tirsdagsjazz - GRATIS Boklansering: Fakta om Makta Operapub - GRATIS Fakta om Makta Quiz - GRATIS Psykologisk Salong Chansons Internationales - GRATIS Operapub - GRATIS Story Party Oslobluesen 25 år PopQuiz - GRATIS Tirsdagsjazz - GRATIS Operapub - GRATIS Bjølsen Valsemølle Undertakers Cirkus Second Hand Marked - GRATIS Fakta om Makta Quiz - GRATIS Live podcast “Innsiden” - GRATIS Chansons Internationales - GRATIS Jesse Malin Operapub - GRATIS Tirsdagsjazz - GRATIS Operapub - GRATIS PopQuiz - GRATIS Chansons Internationales - GRATIS Operapub - GRATIS Paal Flaata & Trond Granlund & The Ride Fakta om Makta Quiz - GRATIS Live podcast “Innsiden” - GRATIS Operapub - GRATIS Dawn Landes PopQuiz - GRATIS Psykologisk Salong Chansons Internationales - GRATIS Fakta om Makta Quiz - GRATIS Tirsdagsjazz - GRATIS Nashville Pussy Joshua Ray Walker

MANDAGER

PIZZA - BAR - RESTAURANT - QUIZ - POPQUIZ LIVE PODCASTER - SECOND HAND MARKEDER - ANALOG SPILLKLUBB - OPERAPUB - SHOW STAND-UP - KONSERTER - EVENTS - VORSPIEL - FILM - MOTE - KUNST - JULEBORD - AFTERWORK - MØTEPLASS - CO-WORKING SPACE

OPERAPUB

22.02.20

ONSDAGER

ROVERSTADEN.NO III @ROVERSTADEN III TICKETMASTER.NO

46 MUSIKK

Det er helt klart at det har vært en jævla slitsom tid, etter Animal kom ut.

nye klær»-opplegg. Er det noe av musikken til Shining du tenker det om? – Alt jeg har laget kan jeg med hånden på hjertet si at jeg mente, på den tiden det ble laget. Så når jeg ser tilbake på det … Jeg synes Blackjazz er en bra plate, en viktig plate. Den er kul bare som lyd også, men det er helt klart at mye av viktigheten til den plata er konteksten. Tidspunktet den kom ut i et musikkhistorisk perspektiv. Det er ikke «keiserns nye klær», men det handler om at det ble gjort ting der som ikke var blitt gjort før. Det gjør ikke plata mindre verdt, men det betyr ikke at dette nødvendigvis er den eneste, eller riktigste, måten å lage musikk på. Hva med Animal, trenger man noen referanser for å forstå den? – Som du vet åpner det med et Nickelbackriff. Det var vel en sånn fuck off til elitistiske folk fra min side, men du trenger ikke forstå det for å like låta. Det er ikke en viktig del av låta. Det er en parantes. Men på låta «When The Lights Go Out», der var det en linje som går «everybooody», som er en Backstreet Boys-referanse. Nå er teksten endret («are you reaaady», journ.anm.) fordi linken til Backstreet Boys tok for stor plass. Det ble en smartass-greie, et ironisk sleivspark. Men kitschy er det uansett. – Kanskje jeg tar feil, men jeg oppfatter kitsch som ikke-ironisk. Tidsånden på 90-tallet var ironisk. Det er et frigjørende, safe og deilig sted å være, fordi man kan

aldri bli tatt på noe. Men det er også en feig greie, fordi du trenger aldri stå for noe. Man blir også umulig å kritisere. – Du har helgardert deg. Men det å være kitschy, å gå inn for noe som egentlig er ulovlig, uten å ha den utveien med å si at man bare kødda … Det er sånn jeg gikk inn i Animal-prosjektet. Det er helt klart det er ting her som er på kanten av det som er burde væe lov, men det er ærlig, og jeg mener musikk må være ærlig. For å bli personlig, når jeg hører hvilke band Animal er inspirert av blir jeg møtt av mitt ungdomsskole-jeg. Jeg hørte kanskje ikke på akkurat de samme bandene, men musikken hadde det samme uttrykket av rå følelser, en fullstendig mangel på tvetydighet. Jeg var veldig glad i Dream Theater, for eksempel. For meg er det sånn tenårene høres ut – direkte og mye. – Ting var ikke avmålt på den tiden. Nei, ikkesant. Ingen hensyn som tas. For meg er det skummelt og ukomfortabelt å søke de følelsene igjen, fordi jeg forbinder dem med å være påståelig og dum. Hva er det som får deg til å søke tilbake til det uttrykket, nå som du snart er 40?  – Jeg er vel 15 år eldre enn deg … Det kan hende at det er fordi det jeg er oppi nå er en midtlivskrise, eller hva man skal kalle det for, haha. Du sa at de enkle, unyanserte følelsene som funka da du var ungdom ikke funker for deg nå som du er 25. Det kjenner jeg meg igjen i. Men pendelen min har begynt å svinge tilbake, jeg har begynt å sette pris på det igjen. Nå synes jeg mye av musikken jeg syntes var smart i 20-årene virker tom. Og liksom, det er ganske dumt å pule. Men det er også ganske gøy. Og man gjør det. Det er ikke alt som er enkelt som nødvendigvis er meningsløst. Det har skjedd mye i Munkebys liv etter Blackjazz. Faren hans har gått bort, og han har fått en sønn. Ting som preger et menneske, som også får det til å høre på andre typer musikk. – Hvis musikksmaken min ikke skulle forandret seg i takt med meg selv ville jeg følt meg uærlig. Det finnes artister som lager den samme typen musikk i år etter år. AC/

DC, Meshuggah … Enten forandrer de seg ikke, og det synes jeg ikke er et godt tegn, eller så separerer de musikken fra den de er, noe jeg heller ikke synes er et godt tegn. NÅ SOM BLACKJAZZ fyller ti år merker han det er godt å lage noe som ikke er innfløkt og aggressivt. Akkurat som at han ikke trives i rom der folk er for like, går han også fort lei av andre ting. – Alle er liksom enige om at Nickelback er det dummeste i verden. Men det er jo ikke sånn at ingen liker Nickelback. Dritmange liker Nickelback. De er jo et av verdens største band. Jeg tror man skal være forsiktig med å stenge ute virkeligheten. Det er masse man kan lære der. Hva er det du har lært av Nickelback, for eksempel? – Hvordan skrive catchy poplåter i rockedrakt. Av Five Finger Death Punch, da? – Nei, det er ikke så veldig mye annet enn produksjonen. Vi endte opp med å bruke produsenten deres, Kane Churko. Okei, men det må være NOE du synes er dårlig smak. Alle har en grense. – Hmm. Jeg så på Better Call Saul, og hvis det er én ting musikalsk jeg ikke liker, så er det en låt jeg hørte der, som var sånn retro bluesrock-greier som bare ... Det var noe pentaton-greier og ... Det er en av de få typene musikk jeg ikke klarer. Ble du redd da reaksjonene på Animal kom? – Jeg ble jo bekymra. Det har vært en sinnssyk kamp. Det har vært jævlig slitsomt, og det har satt meg på prøve. Men jeg husket på at da Meshuggah kom med den siste plata si, så hørte jeg 30 sekunder av det, selv om jeg elsker bandet. Hva hadde skjedd om Meshuggah hadde gitt ut en akustisk country-plate? Da hadde jeg i hvert fall hørt på’n! Jeg hadde posta om det, kanskje ikke likt den, men jeg hadde faen meg hørt den. Også kunne de gitt ut en ny singel etter det, der de låter som de har pleid å låte. Da hadde det i hvert fall blitt en spenning, noe som skjer. Da tenkte jeg at jeg heller vil være det bandet.

JØRGEN MUNKEBY ANMELDER SHINING The Ragged People 3 Where Go (2001)

En god start! Akustisk Coltranefrijazz. Plata ble spilt inn i gangen på Norges Musikkhøgskole, med kun to mikrofoner rett til en båndspiller jeg fikk låne av Bigbangs Øystein Greni. Shanghai Devil 4 Sweet (2003)

Noen hakk mer særegen og mer moden enn forrige plate. Of Kitsch 5 InYouTheWillKingdom Be A Monster

(2005) For å være ærlig så er de to første platene våres ikke annet enn et spennende historisk bakteppe for Shining. Men med Kingdom begynner spennende ting å skje, gitt! «Strikingly original» skrev Pitchfork, og der synes jeg de har rett.

(2007) 4 Grindstone Her proffes det opp, både i

produksjon, fremføring og låtskriving. Det varmes opp til Blackjazz. Selv om alt er litt «bedre» enn forrige plata, så føles plata fortsatt kun en overgangsplate til what’s to come. Blackjazz (2010) En ekte klassiker! Til tross av skavanker, så trekkes det opp for X-faktor og historisk viktighet.

Blackjazz (2011) 5 Live Denne liveplata er en av de

sterkeste musikalske statementene jeg har sett. For fremtidige blackjazzere vil dette være en viktig guide for å lære hvordan man skal lage blackjazz. One One (2013) 5 One Denne har måttet leve i

skyggen av sin storebror Blackjazz, men er faktisk på mange måter bedre Blackjazz enn originalen. Blackjazz 4 International Society (2015)

Plata lider litt av å samtidig peke fremover og bakover. Det er tydelig at noe må skje på neste plate! Men det er veldig bra låter, da! (2018) 6 Animal Jevnt over er Animal den

desiderte beste Shining-plata. Elegant produksjon, råbra låter og faktisk den dystreste og mest personlige plata jeg noensinne har laget. I fremtiden tror jeg Animal vil bli stående som en like sterk klassiker i vår katalog som Blackjazz.

Er du en mann som har sex med andre menn kan du teste deg gratis og anonymt hos Sjekkpunkt. Vi tilbyr sjekk av hiv, syfilis, gonorĂŠ og klamydia. Mrk: Ny adresse fra 4. november. Arbeidersamfunnets plass 1 2 etg. (inngang fra Torggata)

Man-tirs: 10 - 14 Ons-tors: 16 - 20 LĂ¸r: 11 - 14 helseutvalget.no/sjekkpunkt

Foto: Kimm Saatvedt,

Sjekkpunkt flytter til nye lokaler

ANMELDELSE LITTERATUR

UTEN IDENTITET Mislykket reise på innsiden av den identitære bevegelsen.

Vi har digitalisert arkivet!

«Hvis vi har en demonstrasjon, så plasserer vi ikke den tykkeste fyren foran med et banner. Generelt prøver vi å unngå tykke mennesker». Det sier Robert Timm, lederen for den tyske identitære bevegelsen, et sted i Rasmus Hage Dallands Identitær – En reise inn i Europas nye høyre.

LA DET IKKE herske noen tvil: de er opptatt av image, de unge europeerne som utgjør den såkalte identitære bevegelsen, det høyreradikale miljøet som forfatteren forsøker å komme på innsiden av. Dessverre bærer resultatet i veldig stor preg av akkurat det. Målet for boken er å forstå hvem de identitære er, og hvordan de tenker. Dalland skriver i forordet, «Formålet med boka er ikke å avsløre, men å undersøke». Det høres ut som noe man skriver når man nettopp har jobbet i to år med å komme på innsiden av en ekstrem bevegelse og ikke maktet å avsløre noe som helst.

6 www.nd.no/arkivet

AT FORFATTEREN ikke evner å komme på innsiden er en svakhet, men det er en svakhet som kunne blitt maskert om vi kom på innsiden av forfatteren. Og det hadde ikke trengt å være personlig. Dalland reiser rundt i Europa, hvorfor ikke skrive om det også? Skrive om alt det han ser, forsøke å kontekstualisere utsagnene til de identitære? Leser man boken slik den er fremstår Europa som et kontinent i borgerkrig. Slik er det ikke å reise rundt i verdens mest utviklede og demokratiske kontinent. DE IDENTITÆRE later som at de ikke er høyreekstreme, men som forfatteren påpeker: fellestrekkene mellom de identitære han snakker med er at de utpeker minoritetsgrupper, at de har sterke anti-islamske meninger, er sterke motstandere av venstresiden og at de ønsker en statsbasert Leitkultur. I tillegg kommer ideen om «reimmigrasjon». Høres litt små-fascistisk ut gjør det ikke? Legg til at mange i bevegelsen har bakgrunn fra nazistiske organisasjoner, og at de snakker om å angripe før de blir angrepet, mens de skyter med AK-47 på polske skytebaner. Europa, våkn opp! For å parafrasere de identitæres egen propaganda. Ja, her er det retten og sletten ganske mye å forstå, som forfatteren sier. Men gjør han det? Prosjektet hans er så preget av det kildene sier med munnen sin, at han mest av alt fremstår som et talerør. Og det er jo også slik de bruker ham. HAR DE NOE å skjule, mon tro? Noen sitater gir hint. Ta for eksempel dette: «Jeg vet ikke om du kjenner til hvem Erwin Rommel var? En berømt tysk general fra andre verdenskrig. Han avslo luksus, og mente det ville gjøre mannen svak, og han levde et enkelt og måteholdent liv. Jeg er enig og prøver selv å gjøre det samme.» Hylle en nazi-general. Helt normalt! I EN SJELDEN fin passasje et stykke ut i boken, skriver Dalland om den

IDENTITÆR - EN REISE INN I EUROPAS NYE HØYRE Rasmus Hage Dalland Oversatt av Erik Ringen Solum bokvennen , 2020

greske historikeren Herodot. Han innså at for å forstå mer av seg selv og mer av sin egen identitet, behøvde man andre kulturer å speile seg i. Den innsikten kunne vært et fint utgangspunkt for resten av boken. Både for å åpne leserens sinn for for det som kommer, men også som en påminner om at de identitære er produkter av ganske konkret europeisk tankegods i møte med innvandringen, og at dette stikker dypere enn den historiske fascismen eller nazismen, selv om disse er nærliggende paralleller. Forstår vi de identitære, ser vi også oss selv i et klarere lys. Et konkret eksempel: «Bygg festning Europa», er et av de identitæres slagord. Og det er jo det EU gjør. De identitære tar på mange måter bare konsekvensen av EUs faktisk eksisterende grensepolitikk. De identitære sier det bare litt mer rett ut, og så plusser de på med konspirasjonsteorier som the great replacement, hvilket gjør at de tar det enda et skritt lenger og tar til orde for reimmigrasjon – i praksis deportasjoner. I STEDET STARTER boken med at forfatteren ikke kommer inn på Berghain. Ellers er det en flat og lite personlig bok. Dalland nevner at han røyker litt hasj i Amsterdam, og én gang beskriver han ølen sin som «min sedvanlige pils». Og det er vel egentlig det mest spenstige som kommer fra den monotone og uinspirerte fortellerstemmen. Boken er ellers stappfull med helt ubrukelige setninger: «Martin Sellner er helt enig da jeg poengterer at hatefulle ytringer vel ikke er veien å gå». O-K-A-Y! DET FREMSTILLES som om boken «bare presenterer» de identitæres synspunkter, og at for å å forstå må man møte og høre på også de man er uenige med. Men vi blir aldri kjent med dem forfatteren møter. Identitær: En reise inn i Europas nye høyre beskriver intervjuobjektene sine kun overfladisk («sleik, velpleid skjegg» osv.), og sitatene ligner mer på talepunkter enn noe som kommer frem i en åpen og tillitsfull samtale. Det gjør dem ikke bare lite egnet til å skape innsikt, det gjør også intervjuobjektene boken er bygd rundt, flate – og dermed også Identitet – en reise i det identitære Europa til en flat bok. En bok uten identitet. Yngve Sikko

På American College of Norway få hjelp til valg av studiested, fag, søknader, m.m., på en rimelig måte, mens du fullfører ett år av din bachelorgrad!

1. år

2. år

3. år

4. år

Bachelorgrad

’’

ANMELDELSER FILM FOTO: JULIA CERVANTES/A24

FOTO: ERIC CHAKEEN / UNITED INTERNATIONAL PICTURES

FOTO: SF STUDIOS

A HIDDEN LIFE Regi: Terrence Malick Premiere: 10.01.2020

THE LIGHTHOUSE Regi: Robert Eggers Premiere: 24.01.2020

UNCUT GEMS Regi: Benny- og Josh Safdie Premiere: Netflix, 31.01.2020

Den tilbaketrukne Hollywood-auteuren har de siste årene hatt problemer med å gjøre publikum blide med sitt nye filmspråk av vide, håndholdte, dansende bilder. A Hidden Life kan virke som et slags comeback, der samme signaturstil brukes til å fortelle en lineær og virkelighetsnær, men like fullt dypt åndelig, historie. Franz Jägerstätter var en virkelig person, en østerrisk nazimotstander som døde i fengsel etter å ha nektet å avlegge Hitler-eden. Han døde i stillhet, og øyenvitner beskrev ham som uvanlig rolig før henrettelsen. Hva oppnådde han med sitt stille opprør? Hvor blir det av ringvirkningene til disse livene som ikke har historisk signifikans? De færreste av oss lever liv som kommer til å få synlige konsekvenser for ettertiden, men vi opphøyer det individuelle sjelelivet til tross. I vidvinkel-linsa til Malick skjer akkurat dette, det nære blir stort. Bakgrunnen rommer utrolige mengder innhold, i dette tilfellet fjell, tåke og ruvende åkre. Det er ikke bare livet utenfor historiebøkene som er gjemt, det er også livet i denne pastorale landsbyen. Svaret på dette spørsmålet er noe man finner svaret på i søken etter Gud, om man skal tro Malick. Og overtalingsevnen er forførende. Med sensuelle fortellerstemmer og gjentakende temaer i språk og bilder blir man lullet inn i en tankesirkel, etter hvert som man skjønner at filmen ikke kommer til å gi svar. Den lar deg være alene, og lar være å avbryte i et insisterende høyt antall minutter. Hva du får ut av filmen er opp til deg selv. Ludvig Furu

Etter å ha blitt vist grå himmel, svarte klipper, øde omgivelser og truende stillhet får vi se Willem Dafoe prompe høyt mens han tisser i en potte. Dette er særdeles toneangivende for resten av denne marerittaktige skipperskrøna. Det som gjør The Lighthouse til en forfriskende film er at den til tross for å passe perfekt inn i den tidsriktige bølgen av art-horror føles litt som den kunne vært laget når som helst. Utover den gammeldagse settingen er tematikken tidløs: å brytes ned av isolasjon og press, hjelpeløshet i møte med naturkrefter og hva som skjer når menn heller vil lyve og drikke sprit enn å bearbeide følelsene sine. Filmen fremstiller mildt sagt ikke tiden da MENN VAR MENN og gjorde ORDENTLIG ARBEID som noe å hige etter. Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i hovedrollene, som ikke er noen overraskelse, i og med at disse har vist seg å være mestere av ville blikk og frynsete nerver i filmer som henholdsvis Good Time og Speed 2. Dafoe ser ut som et levende Christian Krohg-maleri, mens barten, arbeidsklærne og det intenst fysiske skuespillet gjør at Pattinson vekker assosiasjoner til Buster Keaton, eller Charlie Chaplin i Modern Times. Dialogen kan best beskrives som ramsalt. Filmen er full av konstraster, ikke bare mellom lys og mørke, men også i bildenes størrelse, der kropper og ansikter oftest enten opptar hele bildet eller fremstår som små flekker omgitt av bekmørke rom og blek, grå himmel. Bruken av svart/hvitt og det nesten kvadratiske bildeformatet bidrar ikke bare til den tidløse følelsen, men også til følelsen av innestengthet. Nesten helt fri for konvensjonelle skrekkfilm-skremsler til fordel for trykkende dårlig stemning – kvernende maskineri, tungt regn, ubehagelige scener med sinte måker alle som har blitt overfalt av fugler utenfor McDonalds kan relatere til – som av og til sklir ut i voldsomme hallusinatoriske utblåsninger. Selv om filmen eksplisitt refererer til sjøfartsmarerittene til Melville og Coleridge minner den vel så mye om Lovecraft. Det er en sjeldent vellykket fremstilling av den altomfattende skrekken over både natur, kropp, andre mennesker, arbeid og tilværelsen generelt. Eirik Kjøs Usterud

Safdie-brødrene har klart det umulige: å lage et enda mer stressende og klaustrofobisk urbant mareritt enn Good Time. «Jeg kan ikke takke de her nok for at de har fått kritikere til å si noe fint om meg for første gang på 30 jævla år», sa Adam Sandler nylig, under en prisutdeling i New York. Selv om Sandler vant mange kritikerhjerter med Paul Thomas Andersons Punch Drunk Love, omgås han fortsatt mange fiender, til tross for å være den mest populære skuespilleren i vår tid – tildels takket være Netflix og et sofapublikum som hater forpliktelser. Men valget av casting hadde ikke vært oppsiktsvekkende om rammeverket ikke hadde vært så bra som det er. Uncut Gems føles som et eneste langt adrenalinrush, en bil i full fart mot en fjellvegg, der vi følger Howard Ratner i en nedadgående, kaotisk gambling-spiral. Det ligger en nesten gammeldags karikert kritikk av kolonialismen i overtonene, der vi følger juvelen fra Etiopias slavedrevede gruver og deretter fra hånd til hånd på eiere, den ene mer besatt enn den andre. Som i Parasite innehar steinen en hellig kraft, en fascinasjon filmen også lykkes med å dra oss inn i via vakker CGI, der vi dykker inn i steinen og dens fraktal-aktige mønster. Man kan skryte av mye i denne filmen, dens fascinasjon og kunnskap om miljøet den skildrer, de fargerike birollene, den fantastiske musikken til Daniel Lopatin, men hoveddrivkraften kommer i all hovedsak fra Sandler. På mange måter er den dypere i sitt mørke enn Good Time, men den føles også i større grad som en forviklingskomedie. Latteren sitter løst fordi vi klamrer oss nervøst til den. Det er en tragedie at en av årets største filmhendelser ikke blir å kunne sees på det store lerretet. Ludvig Furu

FOTO: HBO

CURB YOUR ENTHUSIASM, SESONG 10 Regi: Larry David Premiere: HBO, 20.01.2020 Det føles som et pliktløp å si at det har skjedd mye med måten vi snakker om humor siden Curb først hadde premiere for 20 år siden. Det er allerede skrevet for mye om hva det er greit å tulle med (svaret er fremdeles alt), og det har aldri vært spesielt interessant. Sånn sett er det mest forfriskende med sesong 10 av Curb det som ikke har forandret seg siden premieren i 1999. David ser, i motsetning til tidligere kollega Jerry Seinfeld, fremdeles ikke ut til å bry seg om meta-diskusjoner om humor. Han holder stø kurs i hybridbilen sin og fortsetter å lage humor om det som til enhver tid er de mest betente temaene, uten at det gjøres et stort poeng ut av det. Vitsene om #metoo, Trump og rase verken begynner eller slutter med en sytete selvrefererende monolog om PK-kultur og cancelling. Og i motsetning til standupkomikere med platte trans-fiendtlige vitser, er Curb faktisk morsomt. Utenom nye referanser følger serien sin vante oppskrift. Larry lar seg fremdeles irritere av sosiale normer og havner i krangler med alle han møter. Den eneste forskjellen er at han i 2020 velter el-sparkesykler, er omgitt av MAGAcapser og havner i problemer fordi alle plutselig har begynt å legge merke til at manageren Jeff ligner på Harvey Weinstein. Marco Reinertsen

123456

FOTO: UNIVERSAL PICTURES

1917 Regi: Sam Mendes Premiere: 24.01.2020 Å lage en såkalt «one take»-film later til å være filmskapere i Hollywoods hvite hval. De vil vise hvor flinke og briljante de er gjennom å la være å klippe, eller i det minste late som (det er jo simulert alt sammen). Men de bruker så mye tid på å fokusere på om de klarer det, at de glemmer å tenke på om de burde. I 1917s tilfelle kunne de like gjerne latt være. Nå skal det sies at lite kan slå en en godt gjennomført lang tagning. Men disse simulerte éntagningsfilmene blir det bare mer og mer en gimmick. Når det ikke tilfører filmen noe ekstra, hva er vitsen? Det er dette 1917 lider under. Den begynner å irritere deg, du sitter der og teller de skjulte kuttene, som for det meste er ganske åpenbare. Det blir aldri mer intenst. Sanntid-elementet brukes til å skape spenning, men det går bare ikke. At plottet er tilnærmet meningsløst gjør det hele til en kjedelig affære. 1917 ligner mer på et videospill enn en film: Det er et klassisk leveringsoppdrag og de møter motstand på veien. Men motstanden, og det som skjer i mellomrommene, er stusselige saker. Det er gøy å se en krigsfilm fra 1. verdenskrig, til en forandring. Det er en fascinerende krig som var blodig og meningsløs. Men dessverre klarer ikke Sam Mendes å skape noe som fester seg. Filmen hans kollapser under sin egen viktighet. Det er vel derfor den er nominert til Oscar for beste film. Sånt spiser de opp. Alexander Svanåsbakken

3 NEI, NEI, JOJO Nazisme er søppel, og det er denne 6x Oscarnominerte filmen også. JOJO RABBIT Regi: Taika Waititi Premiere: 17.01.2020

I JOJO RABBIT er jøder ekle vesener. De drikker blod, har horn og sover hengende opp ned. De har hoggtenner, slangetunge, og de liker gull og diamanter – men også stygge ting. Absurd! Det er liksom det som er det ene humorpoenget i denne komedien – at nazistisk tankegods er så absurd at det knapt er noe poeng å ta det på alvor. Det er ikke bare umorsomt, det er også tanketomt. JOJO ER EN spedbygd og redd tiåring, ensom til tross for at han er med i Hitlerjugend. Faren kjemper i krigen og har ikke latt høre fra seg på flere år. Heldigvis har han en fantasivenn som er Adolf

ESTETISERINGEN og den tegneserie-aktige fremstillingen av nazismen distanserer oss fra den. Ikke bare blir nazistene de andre, men de plasseres også i et parallelt univers som ikke har noe med vårt eget å gjøre. Først kan en tenke at dette står i direkte motsetning til tanken bak filmens hovedperson, hvis naive nazistiske overbevisning

kommuniserer at vi alle kunne ha vært nazister. Men så kommer en på hovedpersonen er en ti år gammel gutt. We get it. Han er egentlig ikke nazist. Jojo Rabbit er for komfortabel med seg selv. Den er så jææævlig fornøyd med å ha kommet på konseptet Wes Anderson-Bare-AtNazisme at den glemmer å underholde. Når Jojo oppdager den jødiske jenta som skjuler seg i veggen føles det som om filmen omsider skal ta fatt – men så bare gjør den ikke det. Historien står helt stille, og vitsene forblir de samme. To timer med haha: et barn som er nazist og synes at jøder er forferdelige! Og folk sa «Heil Hitler» sykt mye i Nazi-Tyskland! IKKE DERMED sagt at man ikke kan kødde med nazisme. «Are we the baddies»sketsjen i That Mitchell and Webb Look, der en SS-soldat begynner å reflektere over at de har hodeskaller på luene sine, er et godt eksempel på morsom nazi-humor. Et annet er Inglorious Basterds (2009), og går vi enda lenger tilbake finner vi Dr. Strangelove (1964). Men Jojo Rabbit er ingen ny Inglorious Basterds. Hovedrollen er søt og fotoet er flott å se på. Men resultatet er likevel (eller kanskje nettopp derfor!) mer frastøtende i sin forutsigbarhet, enn morsomt eller nyskapende. Yngve Sikko

FOTO: UNIVERSAL PICTURES

FILMER SOM TAR en grufull historisk hendelse og setter det inn i en lettbeint og/eller moderne kontekst har ofte det samme problemet. Tenk Er ist wieder da (2015) eller The Death of Stalin (2018). Filmskaperne selv synes at idéen deres er så besnærende, ja beint ut mind fuck, at det i seg selv er nok. Men etter de første 15-minuttene er det lille som er igjen av sjokkfaktor ugjenkallelig oppbrukt. Derfra og ut ser man filmen på dens egne premisser. Kvalitet og nyskaping blir igjen viktige kriterier.

Hitler. Så dukker Elsa opp fra en av veggene i andre etasje. Moren har skjult en jødisk jente hjemme hos dem. Elsa viser seg å være ganske snill og grei (og overraskende lite traumatisert!). Hvordan forholder den lille nazisten seg til det, mon tro? I Jojo Rabbit, for å tydeliggjøre at nazismen faktisk er absurd – som om det trengs overhodet, med mindre du faktisk er nazist – gjengis konspirasjonsteoriene som står sentralt i ideologien så karikert som mulig. Nazi-Tysklands apparatus, med Gestapo, SS, angivere, Hitlerjugend og faenskap, karikeres til den grad at det reduseres til skygger av vår kollektive avstandstagen fra nazismen etter 1945. Og fantasi-Adolf, han er ikke akkurat som den ekte Adolf, for å si det sånn! Han lager rare ansiktsuttrykk, spiser enhjørning til middag og undrer seg over at buksene hans er så rare: skulle de kanskje vært enda bredere over hofta?

CATS Regi: Tom Hooper Premiere: 25.12.2019 Rebel Wilson unzipper huden sin. To ganger. Idris Elba popper frem stadig vekk, sier ord som «ineffable», og teleporterer bort igjen. Ian McKellen leverer tidenes mest tafatte «mjaaaau, mjau, mjau» og Jason Derulo roper «miiiiilk!», tilsynelatende uten grunn. Plutselig dukker det opp kakerlakker med stockphotofjes, mus med livredde barnehoder og andre ufyselige Cronenberg-skapninger. Jernbanekatten Skimbleshanks er her! Og jaggu kan han stepppe! Alt dette, og en million andre bisarre, estetisk skadeskutte øyeblikk, fortalt med Tom Hoopers inkompetente filmspråk og satt til Andrew Lloyd Webbers mest kokain- og pengeinfiserte musikk, utgjør millionsastingen Cats. Dansesekvensene ser ut som Polarekspressen og høres ut som tidenes verste Emerson, Lake & Palmer-live-sett. Overgangene består stort sett av katter som ser megetsigende og strengt på hverandre, uten å gi publikum et eneste clue om hva dette egentlig handler om eller hvorfor man skal bry seg. Under avslutningsnummeret hadde halvparten av publikum gitt opp og satt og lo høylytt av filmen. Og når Judi Dench-katten stirrer rett inn i kameraet og i det dypeste alvor synger til publikum at «a cat is not a dog» før et massivt kor med fullt orkester stemmer i at, helt riktig, «a cat is not a dog», da er det bare å takke Hooper for at han fryktløst og arrogant kastet seg inn i dette prosjektet uten noen erfaring med VFX, nektet å høre på konsulenter, og fødte denne brutale katastrofen av en film. Jeg har sett den to ganger allerede og gleder meg til neste gang! Didrik Hagberg

For å fortelle sannheten om 22. juli måtte serieskaperne Sara Johnsen og Pål Sletaune ta seg friheter.

FEM MILLIONER SANNHETER

or å komme seg til Norges høyeste takterrasse må man først ta heisen opp 25. etasjer, skyve til side en tung metalldør og klatre opp en parkeringshusaktig metalltrapp ytterligere to etasjer. Så står man der, på toppen av Postbygget, tidligere kjent som Postgirobygget og er for første gang likeverdig med Oslo Plaza.

dette må jo være stedet i Oslo man ser mest av dette Samfunnet. I tillegg var det i dette bygget Aftenposten, arbeidsplassen til seriens hovedperson (jada, Anine Welsh er hovedpersonen), holdt hus den sommerdagen for snart ni år siden. Utsikten er pretty sweet.

TEKST YNGVE SIKKO FOTO MARTHE THU

VI DELER utsikten med Sara Johnsen og Pål Sletaune, skaperne av NRKs 22. juli-serie. De hadde som mål å fortelle en sannhet om 22. juli og måten de valgte å gjøre det på var å gjennomføre en seksepisoders disseksjon av det norske samfunnet. Og kanskje er det derfor vi har tatt dem med opp hit, selv om Johnsen har høydeskrekk –

Sara Johnsen: – Rett før premieren tenkte jeg: folk kommer ikke til å se det. De er lei. Det vi forteller er jo en veldig sakte fortelling. Det ikke er en actionfortelling hvor man skal følge en karakter med mål, hindring og handling.

… man kan ikke late som at alt skal toppstyres og så går det fint.

Vi kan ikke egentlig smykke oss med å ha vært så enormt samfunnsengasjerte i noen av våre andre prosjekter. Veldig mye av det kom da vi begynte å intervjue folk. OVER ÉN MILLION nordmenn har sett den mest sette episoden. Også kunstnerisk har serien vært en suksess. Den beste om 22. juli hittil? Ja! Der Pauls Greengrass’ Netflix-film 22. July fremstod platt og overfladisk sett med norske øyne, og Erik Poppes Utøya: 22. juli fremstilte terroren som en ubegripelighet, der mantraet var «vi vil aldri forstå», prøver Johnsen og Sletaune på det helt motsatte, nemlig å prøve å forstå. Hvordan kunne det skje her? Hvorfor skjedde det akkurat da? Pål Sletaune tror folk har hatt behov for å tenke ordentlig gjennom det en gang til. P: – Hele idéen vår er å fortelle om de rundt. Han utdyper: – Det vi prøvde å gjøre tok vi fra The Wire, den journalistiske måten å jobbe på. Å ta utgangspunkt i virkeligheten. Vi tenkte ikke på hvilke serier vår serie skulle ligne på. Det kan ikke være slik at film- og TV-serier blir en evig selvrefererende greie som bare går og går av seg selv, uten input fra virkeligheten. I MANGE AV lanseringsintervjuene duoen har gitt, har hovedfokuset vært på dette, altså «prosessen». De har snakket med folk i nødetatene, folk på sykehusene og i politiet – ja, generelt sett vært så grundige i research-arbeidet en nesten må være når en skal lage drama basert på 22. juli. Men er det en fare for at dette fokuset på arbeidsprosess gjør at vi går glipp av noe av det serien forsøker å formidle? Sagt rett ut: at det er sterke strømninger i det norske samfunnet som direkte eller indirekte førte til terrorangrepet? Burde vi ikke snakket om de hatefulle idéene som ulmer der ute – fortsatt? Bør vi ikke skrote New Public Management en gang for alle? Den er de ikke med på, Johnsen og Sletaune, som forresten også er et gift ektepar, med det innebærer av handleposer med julegaver som skal byttes, lune spørsmål, små dult og smil underveis. Det karakterene bryr seg om og er frustrerte over – innsparingstiltak, stoppeklokke-omsorg, overtid og sviktende kommunikasjonslinjer – kommer fra nettopp prosessen. S: – Vi kan ikke egentlig smykke oss med å ha vært så enormt samfunnsengasjerte i noen av våre andre prosjekter. Veldig mye av det kom da vi begynte å intervjue folk. Da kom disse historiene som man ble veldig overraska over. S: – I begynnelsen ble vi veldig opptatt av konsulentbyråer og hvordan de påvirker politiske prosesser. Hvordan konsulentbyråer har vært involvert i den fusjonen ved Ullevål. Det fikk vi høre om fra legene. Det var ikke noe vi visste om på forhånd. Vi var kanskje litt blåøyde, kan man si? DET SOM SJOKKERTE aller mest, var å oppdage at Norge har veldig mange systemer der de på toppen egentlig ikke vet noe om hva dem under dem driver på med. Politimestre er ikke politi lenger. Det heter bare sjef nå. Og sjefe kan man gjøre hvor som helst. Denne måten å organisere institusjoner gjør det vanskeligere å snakke sammen, mener Johnsen. S: – Det finnes offentlige systemer der du ikke kan krangle med sjefen uten å få en følelse av at okei, da får jeg ikke den stillingen. Det var litt overraskende for meg. S: – Jeg syntes også det var veldig rart å høre om

rapporteringen. At leger på traumestua må skrive rapport om hvilke kanyler som er brukt, liksom. Fordi det er en økonomi! Man tenker at et sted, i visse situasjoner, så oppløses den økonomiske tankegangen, at det gjelder det å redde, da er det liv og død. Det er ikke sånn at man lurer på om man skal sende helikopter til Utøya fordi det koster penger. Man tenker at sånn er det ikke. P: – Men sånn er det. S: – Ikke så enkelt da! P: – Neida. Det er spissformulert. De økonomiske modellene som McKinsey (konsulentbyrå journ.anm.) bruker, ble utviklet i bilfabrikkene i Detroit på 30-tallet. Akkurat de samme prinsippene som er laget for å lage en Ford raskest mulig, brukes for å få et sykehus til å bli lønnsomt. Man skal ikke være så veldig smart for å skjønne at det kanskje er feil tankegang. REGNESTYKKENE SOM ble gjort for å finne ut hvor mye Ullevål sykehus var verdt, var helt ned til bestikket. Man telte gafler, skjeer og kniver. Hva vil det lønne seg å gjøre med 8000 skjeer, mon tro? Det kan jo tenkes at gaflene bør legges ut på anbud, mens knivene bør være helseforetakenes ansvar. Så får fylkeskommunen styre med skjeene. Ja, det er lett å harselere med markedstenkningen som Johnsen og Sletaune tar et oppgjør med i 22. Juli, men det er grunn til at New Public Management slo gjennom i utgangspunktet. Det offentlige behøver koordineringsmekanismer. P: – Det er jo egentlig verdens beste innsalg. Vil vi få mer ut av våre felles penger? Ingen vil si nei til det. Skal vi drive ting mer effektivt? Ja, selvfølgelig! Men hvis man bruker en modell som viser seg å gjøre det motsatte, så må man også tørre å si det. S: – Og det er viktig å lytte til de menneskene som faktisk jobber der ute. Hva er det politimenn føler de ikke får gjort? Man må lytte til de menneskene, man kan ikke late som at alt skal toppstyres og så går det fint. P: – Det blir som om Blücher kommer inn Oslofjorden og man tenker «mja, de er så dyre disse kulene, vi venter». Dere har sagt at dere er opptatt av at sannheten om 22. juli ikke skal bli forvrengt. Men hvor sikre er dere på at det dere viser er sannheten? P: – Hva er sannhet? Ikke sant. Dette er en dramaserie, det er viktig. Det er ikke en dokumentarisk gjengivelse av det som skjedde. Men vi har beholdt faktaene i bunnen. Virkeligheten i seg selv er utrolig rotete, hvis man skal lage film av den så må man uansett ta valg. Det er viktig at folk leser seg opp, ser dokumentarer og fyller ut vårt bilde. Fiksjonalisering åpner for en klarhet. Er fiksjonene sannere enn virkeligheten? P: – 22. juli har fem millioner forskjellige sannheter. Vi kan ikke påberope oss en sannhet, men det er en dramatisk sannhet, og vi har etterstreba å få det så sant som man får det. Så tar vi heisen ned til gateplan igjen. Vinduene ut mot rundkjøringa mellom Postbygget og det forhatte Galleri Oslo-bygget kaster sterke refleksjoner. To menn som ser ut til å være østeuropeere bruker glasset som speil. De barberer seg og tar gelé i håret og bryr seg ikke om at vi trasker forbi. Norge fortsetter.

Sara Johnsen (f. 1970) Regissør og manusforfatter Kjent for: Upperdog (2009), Rosemari (2016) Aktuell med: serieskaper NRKs 22. juli Pål Sletaune (f. 1960) Regissør og manusforfatter Kjent for: Budbringeren (1997), Naboer (2005) Aktuell med: serieskaper NRKs 22. juli 22. juli Dramaserie, NRK Premiere 05.01.2020 Serieskapere: Sara Johnsen og Pål Sletaune Regi: Pål Sletaune Medregi: Gjyljeta Berisha Manus: Sara Johnsen (hovedforfatter), Pål Sletaune, Kjersti Wøien Håland og Gjyljeta Berisha Produsent: Elisabeth Tangen Eksekutiv produsent: Ivar Køhn

Vi har hørt et rykte om at ingen av sønnene dine stemmer på Arbeiderpartiet.

Ikke engang dine egne BARN vil ha deg som statsminister! – I min familie er det veldig respekt for at det du stemmer er et privat valg og jeg er godt overens med mine barn i diskusjonen om viktige samfunnsspørsmål. Og det var for øvrig en nyhet.

1 6

Så godt overens virker det ikke som dere er.

Hva er planene deres for å unngå at alle potensielle Ap-velgere lekker til partier med en mye tydeligere appell til ungdommen, som MDG, Rødt eller SV? – Nå er jo Ap det største partiet i skolevalgene, selv i et år hvor vi ikke gjorde det så godt som vi ønsket. Og jeg har tro på at Ap og Auf med et sosialdemokratisk budskap om rettferdighet og at vi der skal nå klimamål samtidig som vi skaper jobber, at det kan treffe unge mennesker. Dette spørsmålet stiller vi på vegne av … hmm … ALLE. Hva gjør du hvis du skal gå bananas? – Da skreller jeg en banan.

1 1 1

Herregud.

… Du vet at ingen bryr seg om at politikere er snille eller slemme lenger? Og at du kan si HVA du vil? Du er fri! Du kan si banneord og du kan være kriminell. Ingen bryr seg! Du er fri!!!!! – Jeg kan nok være en del friskere i private lag hvor jeg er fri for sånne som dere. Og da kan jeg være privat.

Hva betyr det? Si banneord? Karakteristikker av folkegrupper? – For eksempel, det kan skje. Men den åpne følelsen av sånn helt frihet for meg er å stå ned på ski i stor fart.

Hva roper du til folk når de står i veien i skisporet? – Når man møter bikkje i sporet og sånn må man bare rope høyt nok, gi lyd fra seg.

6 1 6

Hva roper du da? – Hoi! Nørd.

Men kunne du ikke ropt «Nå kommer Jonas Gahr Støre her!». Er ikke det mer effektivt? – Det er for lang setning, jeg kjører så fort at det går ikke.

JONAS GAHR STØRE

Da vi intervjuet Jan Bøhler sa han, under sterkt press, at favorittminoritetsgruppen hans i Norge er tamilene. Hva er din? – Eh … Jeg tror jeg vil si samene. Det er et urfolk og det har Norge et særlig ansvar for. Jeg kommer akkurat fra et besøk i Nesseby hvor jeg besøkte en samisk skoleklasse som jeg ble veldig rørt over å møte. Barn som lærte samisk som førstespråk i dagens Norge, det er et viktig spørsmål for identitet og kultur.

Hva synes du om sangene til Jan Bøhler? – Jeg liker bildene bedre enn lyden.

Hvorfor liker du ikke lyden? – Jeg er veldig glad i Jan Bøhler. Både det politiske engasjementet og hans gutteaktige evne til å i komme i kontakt med unge mennesker, fra mange kulturer.

Vi må snakke om det borgerlige kaoset. Gikk Frp ut av regjering av taktiske årsaker? – Ja.

Hvorfor? – De orket ikke ansvaret det var å styre et land. Og ville ha fri posisjon til å si bramfritt hva de mener, velge budskap som kan splitte og høyne temperaturen. Det klarer de ikke i regjering, og da måtte de ut.

Har de ventet på en mulighet? – Det er NATT&DAG jeg møter nå, er det ikke?

Haha. – Jeg tror Siv Jensen ikke klarte å stå imot trykket fra deler av partiet om å få snakke i store bokstaver, hoppe på enkle løsninger og profilere seg, som er det motsatte av å måtte ta ansvar for vanskelige saker.

Nå kan Krf og Venstre skryte av at de har sparka Frp ut av regjering. Tror du de feirer? – Ja, jeg tror de er tosidige. Jeg tror de opplever at en spenning er borte internt i regjeringen, men de mister flertallet. Og de mister jo ikke Frp, for Frp er jo partiet de må gå til i alle saker på Stortinget. Og da må de finne en løsning med et Frp som skal være friere, friskere og rankere.

Gjelder det også i ruspolitikken? Senterpartiets Kjersti Toppe har sagt at de er villige til å snakke med Frp om rusreformen. – Det er et behov for en reform på rusområdet. Det ligger en veldig grundig NOU til grunn for hva politikere kan velge, og den

har veldig viktige vurderinger av hvordan vi kan gå fra strafferettspleie til helsepleie for de som er mest utsatte. Det er det vi i Ap arbeider med, men vi har ikke landet konkrete posisjoner i den saken ennå. Det er mange som er bekymret for Aps standpunkter innen rus. Mener dere politiet fortsatt skal ha anledning til å straffe?

Og ja, tvungen urinprøve må regnes som straff. – Vi har ikke gått gjennom denne saken punkt for punkt, posisjon for posisjon. Men vi har i vårt program mål om at ruspolitikken må innrettes bedre for å hjelpe de menneskene som trenger hjelp. Vi er ikke for en legalisering av stoffer som i dag ikke er tillatt, men vi er nødt til å oppdatere politikken i forhold til det samfunnet vi lever i.

Bør det fortsatt være anledning til å tvinge folk til å avlegge urin-

prøver? – Vi har ikke diskutert disse sakene i partiet, så det ønsker jeg ikke å kommentere. Hvor mye vil en eventuell legaliseringsbølge i USA ha å si for Norges ruspolitikk? – Ingen er isolert i sitt syn på spørsmål knyttet til rus, det er kulturelle endringer som skjer mellom land. Men hvilke vedtak som gjøres i amerikanske delstater er ikke avgjørende for hvilke vedtak som vi skal gjøre i Norge.

Men det blir mindre press fra amerikanske myndigheter til å drive en hard ruspolitikk? – Det er fortsatt uklart, for det er et sterkt ideologisk skille mellom de føderale myndighetene og presidenten i USA og det som skjer i en del delstater. Her ligger den amerikanske modellen i et ganske stort spenn.

Erna beskrev Trump som en «normal mann med sans for humor». Hvordan vil du beskrive ham i en setning? – Han er en mann. Og hvilken humor han har har ikke jeg erfart.

6 1 1 6

Hihi.

Har du varit med en kille? – Unnskyld? Har du varit med en kille? – Eh, nei. Har du hatt lyst? – Nei.

Angrer du på at ikke gjorde det i ungdommen?

– Nei. Er det mange fine damer på bikram yoga? – Mange fine damer og mange fine menn! Unge mennesker i alle aldre.

Har du fått noen venner der? Yoga-venner? – Det er et veldig behagelig sted hvor jeg kan gå, nikke hyggelig til folk, gå på trening og gå ut igjen uten mer styr.

Det er ingen som spør deg om hvorfor vi ikke kan legge ned oljebransjen på bikram yoga? – Nei, for eksempel. Det er det ingen som spør om.

Si en ting du er misunnelig på Jens Stoltenberg for, og en ting du ikke er misunnelig på han for. – Ikke misunnelig på skiteknikken hans.

Er han dårlig til å gå på ski? – Nei, men jeg er bedre. Jeg er jo egentlig ikke misunnelig på Jens Stoltenberg, men jeg må jo finne et …

Det er en setning jeg ikke hadde trodd på nesten uansett hvem som sa det. At man ikke er misunnelig på Jens Stoltenberg. Han virker som om han har det bra. – Ja, men jeg har det jo veldig bra jeg og. Jeg sier ikke at jeg skulle hatt jobben hans, det tenker jeg at han skal få ha i fred. Han får jobbe mye utenriks som var mitt hovedfag da jeg var statsråd. Noen ganger er jeg litt misunnelig på det.

1 6

Du var mye i tax-freen? – Nei, aldri i tax-free.

Hva var det siste du skrev til ham på sms eller messenger? – Det var ganske nylig, da jeg skrev «Ja, jeg er på WhatsApp»

I mange år har det blitt snakket om Giske og Tajik som dine etterfølgere. Det ser ikke ut til at det blir noen av dem. Kan du si tre overbevisende grunner til at det blir Marianne Marthinsen. – Her er jeg konvensjonell. Arbeiderpartiet har en leder, han er motivert for jobben og har et langt tidsperspektiv.

Og er fysisk sterk? – Og er fysisk sterk og psykisk veltilpass. Så han bruker ikke tid på den type spørsmål.

6 6

Hvis du hadde sett Trond Giske med en hund i skisporet foran

deg, hva hadde du ropt da? – Hoi!

1 1

Det spørs hva han hadde gjort med hunden, si!

Har du noen gang stått i bar overkropp og strammet alt du kan for å se hvor sterk du ser ut? – Ja.

Når var sist gang du gjorde det? – Hehe. Jeg går på yoga, da. Da hender det at du må gjøre det.

Du MÅ ikke? Du velger å gjøre det. – Ja, jeg velger å gjøre det. Det er ikke veldig imponerende, da. Men det er nok til at jeg tenker at her er det noe å gå videre med.

1 6 1 1 1

Haha.

Roper du når du gjør det? – Nei. Ikke «hoi» engang? – Nei.

Hvis du skulle kjøpt hasj av noen på Stortinget, hvem hadde det vært mest sannsynlig at kunne skaffet det til deg? – Da sier jeg Jan Bøhler. For hvis det passerer hos ham har det skjedd en revolusjon. Det er en ikke-tenkelig problemstilling.

Han har mange kontakter, men jeg tror ikke han ville … – Nei, Jan er en lov og ordenmann.

6 6 6 6

Ehh, kunne… – Men jeg ville ikke kjøpt hasj! Nei. – Bare så det er … Få med det.

Hva hvis det ble legalisert? – Det er en hypotetisk problemstilling. Rådgiver: Hehe. det kunne du kanskje svart nei på, eller? – Hva da? Rådgiver: Om du ville kjøpt hasj om det var lov. – Jeg har ikke kjøpt hasj og har ikke tenkt å gjøre det heller, så det må du ta med. Litt good ol’ Arbeiderparti er det igjen i dere, tross alt: Luftambulansetjenesten bør nasjonaliseres, har du sagt. – Den er nasjonal, men jeg mener den bør være en del av sykehusenes tjenester. Det å lyse ut noe på anbud som varer i ti år er veldig fastlåst i et opp-

FOTO KRISTINE WATHNE

Jonas Gahr Støre (f. 1960) er Arbeiderpartiets leder, og er sammen med Reiulf Steen den eneste lederen av partiet siden krigen som ikke har vært statsminister. Han elsker ski, yoga og å snakke om Nord-Norge, men er ikke like glad i å mene noe om ruspolitikk. Smil & Gift møtte ham dagen etter at Frp gikk ut av regjering.

legg som hindrer mulighet til å utvikle tjenesten hele veien. Dere fremstår litt på defensiven hvis dere bare vil stoppe privatiseringen og ikke nasjonalisere ting som ennå ikke er i en krise? – Nasjonalisere er et litt fremmed ord i norsk retorikk, men jeg mener for eksempel at det offentlige på sikt bør ta ansvar for Barnevernet fullt og helt.

Kan du nasjonalisere Egon og legge det ned? – Det tror jeg er et godt eksempel på et tilbud som bør være privat.

Hvis, eller når, det er jo hypotetisk om du blir statsminister, hvilken verdensleder gruer du deg mest til å ha møte med? – Jeg har møtt mange statsledere som jeg ikke ville hatt på privat middag før, og gruer meg ikke til å møte noen. Jeg mener det er viktig å møte folk, også de man er mest uenige med. Hvilke verdensledere som er tilgjengelige i 2021, 2022, det vet vi jo ikke helt nå. Men jeg har ikke for vane å grue meg til møter.

Er det noen som lukter bedre enn andre blant lederne? – Jeg sniffer ikke så mye på dem.

Det hender jo at man kjenner en liten ... dunst. – Jeg har ikke noe inntrykk av at den topplederen luktet over en annen toppleder. Men om budskapet deres stinker, det er jo en annen sak.

Hvem er en av de du har møtt som du ikke ville invitert på middag, da? – Presidenten i Uganda som ville argumentert for dødsstraff for homofile, han er jeg ganske sikker på at jeg ikke ville hatt glede av å spise et måltid med.

Hvordan smalltalker man med en sånn person? Hva sier du? «Hva har du gjort i dag»? – Det var noen år siden jeg møtte han, om en samtale som handlet mye om det. Hvis målet er å ha en samtale så må man jo komme inn i den samtalen. Hvis målet er å slå fra deg med det du mener, også løpe ut igjen, så gjør du jo ikke noe særlig inntrykk. Så du må ha litt smalltalk. Og folk liker å snakke om landet sitt og det de er opptatt av, og det er ofte en god start.

Forteller du hvor mye en øl koster i Norge? – Det er sjeldent det som får i gang samtaler med verdensledere, uavhengig av hva de måtte lukte.

mer og a d e in f e g n a M nn! mange fine me

Jeg er jo egentlig ikke misunnelig på Jens Stoltenberg.

Hoi!

25 sTUdenTraBaTT pÃ¥ pizza ved framvisning av sTUdenTBevis

KUN VED HENTING OG KAN IKKE KOMBINERES MED ANDRE TILBUD.

dominos.no

NATT&DAG Januar 2020 Trondheim

Articles inside

Hva er greia med Shining i 2020?

NRKs 22. juli dissekerer det norske samfunnet

Filmanmeldelser

Litteratur: BREAKING: den identitære bevegelsen består av vanlige høyreekstreme

Musikkanmeldelser, Astrid S og senkapitalisme

Nisseluelandet Norge har endelig fått sin første

mensenkunst-utstilling Redaksjonen anbefaler

Ketamin og politifolk som ruser seg

Vibe-check: Kan Ellen de Vibe og en tagger enes

om NOE? Deprimert og angsty? Kanskje du bør prøve psykedelia

10 på byen: Hva gjør du når tredje verdenskrig bryter ut?

GUIDE: Slik profiterer du på en verdenskrig

Tidens ånd

Overhørt

Quiz