50
’’
ANMELDELSER FILM FOTO: JULIA CERVANTES/A24
FOTO: ERIC CHAKEEN / UNITED INTERNATIONAL PICTURES
FOTO: SF STUDIOS
A HIDDEN LIFE Regi: Terrence Malick Premiere: 10.01.2020
THE LIGHTHOUSE Regi: Robert Eggers Premiere: 24.01.2020
UNCUT GEMS Regi: Benny- og Josh Safdie Premiere: Netflix, 31.01.2020
Den tilbaketrukne Hollywood-auteuren har de siste årene hatt problemer med å gjøre publikum blide med sitt nye filmspråk av vide, håndholdte, dansende bilder. A Hidden Life kan virke som et slags comeback, der samme signaturstil brukes til å fortelle en lineær og virkelighetsnær, men like fullt dypt åndelig, historie. Franz Jägerstätter var en virkelig person, en østerrisk nazimotstander som døde i fengsel etter å ha nektet å avlegge Hitler-eden. Han døde i stillhet, og øyenvitner beskrev ham som uvanlig rolig før henrettelsen. Hva oppnådde han med sitt stille opprør? Hvor blir det av ringvirkningene til disse livene som ikke har historisk signifikans? De færreste av oss lever liv som kommer til å få synlige konsekvenser for ettertiden, men vi opphøyer det individuelle sjelelivet til tross. I vidvinkel-linsa til Malick skjer akkurat dette, det nære blir stort. Bakgrunnen rommer utrolige mengder innhold, i dette tilfellet fjell, tåke og ruvende åkre. Det er ikke bare livet utenfor historiebøkene som er gjemt, det er også livet i denne pastorale landsbyen. Svaret på dette spørsmålet er noe man finner svaret på i søken etter Gud, om man skal tro Malick. Og overtalingsevnen er forførende. Med sensuelle fortellerstemmer og gjentakende temaer i språk og bilder blir man lullet inn i en tankesirkel, etter hvert som man skjønner at filmen ikke kommer til å gi svar. Den lar deg være alene, og lar være å avbryte i et insisterende høyt antall minutter. Hva du får ut av filmen er opp til deg selv. Ludvig Furu
Etter å ha blitt vist grå himmel, svarte klipper, øde omgivelser og truende stillhet får vi se Willem Dafoe prompe høyt mens han tisser i en potte. Dette er særdeles toneangivende for resten av denne marerittaktige skipperskrøna. Det som gjør The Lighthouse til en forfriskende film er at den til tross for å passe perfekt inn i den tidsriktige bølgen av art-horror føles litt som den kunne vært laget når som helst. Utover den gammeldagse settingen er tematikken tidløs: å brytes ned av isolasjon og press, hjelpeløshet i møte med naturkrefter og hva som skjer når menn heller vil lyve og drikke sprit enn å bearbeide følelsene sine. Filmen fremstiller mildt sagt ikke tiden da MENN VAR MENN og gjorde ORDENTLIG ARBEID som noe å hige etter. Robert Pattinson og Willem Dafoe er perfekte i hovedrollene, som ikke er noen overraskelse, i og med at disse har vist seg å være mestere av ville blikk og frynsete nerver i filmer som henholdsvis Good Time og Speed 2. Dafoe ser ut som et levende Christian Krohg-maleri, mens barten, arbeidsklærne og det intenst fysiske skuespillet gjør at Pattinson vekker assosiasjoner til Buster Keaton, eller Charlie Chaplin i Modern Times. Dialogen kan best beskrives som ramsalt. Filmen er full av konstraster, ikke bare mellom lys og mørke, men også i bildenes størrelse, der kropper og ansikter oftest enten opptar hele bildet eller fremstår som små flekker omgitt av bekmørke rom og blek, grå himmel. Bruken av svart/hvitt og det nesten kvadratiske bildeformatet bidrar ikke bare til den tidløse følelsen, men også til følelsen av innestengthet. Nesten helt fri for konvensjonelle skrekkfilm-skremsler til fordel for trykkende dårlig stemning – kvernende maskineri, tungt regn, ubehagelige scener med sinte måker alle som har blitt overfalt av fugler utenfor McDonalds kan relatere til – som av og til sklir ut i voldsomme hallusinatoriske utblåsninger. Selv om filmen eksplisitt refererer til sjøfartsmarerittene til Melville og Coleridge minner den vel så mye om Lovecraft. Det er en sjeldent vellykket fremstilling av den altomfattende skrekken over både natur, kropp, andre mennesker, arbeid og tilværelsen generelt. Eirik Kjøs Usterud
Safdie-brødrene har klart det umulige: å lage et enda mer stressende og klaustrofobisk urbant mareritt enn Good Time. «Jeg kan ikke takke de her nok for at de har fått kritikere til å si noe fint om meg for første gang på 30 jævla år», sa Adam Sandler nylig, under en prisutdeling i New York. Selv om Sandler vant mange kritikerhjerter med Paul Thomas Andersons Punch Drunk Love, omgås han fortsatt mange fiender, til tross for å være den mest populære skuespilleren i vår tid – tildels takket være Netflix og et sofapublikum som hater forpliktelser. Men valget av casting hadde ikke vært oppsiktsvekkende om rammeverket ikke hadde vært så bra som det er. Uncut Gems føles som et eneste langt adrenalinrush, en bil i full fart mot en fjellvegg, der vi følger Howard Ratner i en nedadgående, kaotisk gambling-spiral. Det ligger en nesten gammeldags karikert kritikk av kolonialismen i overtonene, der vi følger juvelen fra Etiopias slavedrevede gruver og deretter fra hånd til hånd på eiere, den ene mer besatt enn den andre. Som i Parasite innehar steinen en hellig kraft, en fascinasjon filmen også lykkes med å dra oss inn i via vakker CGI, der vi dykker inn i steinen og dens fraktal-aktige mønster. Man kan skryte av mye i denne filmen, dens fascinasjon og kunnskap om miljøet den skildrer, de fargerike birollene, den fantastiske musikken til Daniel Lopatin, men hoveddrivkraften kommer i all hovedsak fra Sandler. På mange måter er den dypere i sitt mørke enn Good Time, men den føles også i større grad som en forviklingskomedie. Latteren sitter løst fordi vi klamrer oss nervøst til den. Det er en tragedie at en av årets største filmhendelser ikke blir å kunne sees på det store lerretet. Ludvig Furu
4
5
FOTO: HBO
CURB YOUR ENTHUSIASM, SESONG 10 Regi: Larry David Premiere: HBO, 20.01.2020 Det føles som et pliktløp å si at det har skjedd mye med måten vi snakker om humor siden Curb først hadde premiere for 20 år siden. Det er allerede skrevet for mye om hva det er greit å tulle med (svaret er fremdeles alt), og det har aldri vært spesielt interessant. Sånn sett er det mest forfriskende med sesong 10 av Curb det som ikke har forandret seg siden premieren i 1999. David ser, i motsetning til tidligere kollega Jerry Seinfeld, fremdeles ikke ut til å bry seg om meta-diskusjoner om humor. Han holder stø kurs i hybridbilen sin og fortsetter å lage humor om det som til enhver tid er de mest betente temaene, uten at det gjøres et stort poeng ut av det. Vitsene om #metoo, Trump og rase verken begynner eller slutter med en sytete selvrefererende monolog om PK-kultur og cancelling. Og i motsetning til standupkomikere med platte trans-fiendtlige vitser, er Curb faktisk morsomt. Utenom nye referanser følger serien sin vante oppskrift. Larry lar seg fremdeles irritere av sosiale normer og havner i krangler med alle han møter. Den eneste forskjellen er at han i 2020 velter el-sparkesykler, er omgitt av MAGAcapser og havner i problemer fordi alle plutselig har begynt å legge merke til at manageren Jeff ligner på Harvey Weinstein. Marco Reinertsen
5
6