Innbilt sammenheng eller vitenskap

Har du hørt nedsettende kommentarer om alle de som “tror de ser sammenhenger” som gjelder vår helse eller behandlingsmetoder? Kan det være slik at de som uttrykker seg på denne måten ikke riktig har forstått hva som kjennetegner oss mennesker som art, nysgjerrighet og evnen til å se mulige sammenhenger?

KOMMENTARARTIKKEL AV TRINE HAMNVIK, KONSULENT I NNH OG KRANIOSAKRALTERAPEUT

Trine Hamnvik, foto: Cecilie Aasbø

Hvis Marianne har begynt å legge merke til at hun blir hard i magen når hun spiser mye brød og begynner å lure på om det kan være en sammenheng, da har hun tatt i bruk vår grunnleggende egenskap til å sette sammen observasjoner og se mulige sammenhenger. Når Marianne stiller seg spørsmålet om brød gir henne treg mage, så har hun satt opp en hypotese (gjort en antagelse) som rettnok bare gjelder et enkeltindivid, henne selv. Er Marianne tilstrekkelig nysgjerrig så tester hun sin antagelse – kanskje lar hun først være å spise brød i en periode og hvis magen blir bedre, tester hva som skjer når hun igjen starter å spise brød.

Hva om vi forsøker å bruke vitenskapelig terminologi på hva Marianne driver med? Da kan vi si at hun startet med ikke-eksperimentell forskning (korrelasjonsforskning) med naturalistiske observasjoner av seg selv og ut fra det utformet en hypotese om kausal sammenheng (årsak/virkning) mellom inntak av brød og treg mage. Hun innså at hun kunne ta steget over til et eksperimentell forskningsdesign fordi hun kan manipulere det hun anså som den viktigste faktoren – inntak av brød. Så hun tok i bruk en-faktor “within-subject” eksperimentell forskningsdesign. Siden det bare er et individ som inngår i hennes forskning, så vil resultat hun observerer bare ha gyldighet (validitet) for det ene individet. Hvor sikkert kan Marianne være på at resultatet av hennes eksperimentering på seg selv er rett? Da er vi i hjerte av det som er problematisk med all forskning på levende vesener, kan det være andre faktorer som innvirker? Bedømming av om Mariannes resultat kan ha blitt forstyrret av for eksempel medisiner, stress,

menstruasjonssyklus, trening, andre matvarer eller hennes egne forventninger må hun gjøre selv – noe som kanskje resulterer i at hun gjør en eller flere nye forsøksserier mens hun forsøker å kontrollere de faktorene hun mistenker kan ha betydning.

VITENSKAP Vitenskap er et sett av metoder som brukes til å samle informasjon om fenomen innen et spesielt interesseområde og bygge opp en pålitelig kunnskapsbase om dette.

Hvis vi fjerner “et sett av metoder” i avsnittet over, har vi strengt havnet tilbake i det som gjør oss til mennesker; evnene til å sette ting i system og finne ut av hvordan det fungerer. Så lenge vi som enkeltindivider har evnen til å samle informasjon og sette dette i system, mener jeg at vi har bedre forståelse av de grunnleggende egenskapene med forskning enn de som har et fundamentalistisk syn på vitenskapen – de som tror at vitenskap gir eksakte svar.

Vitenskapelig tankemåte har vært med oss fra vi sammen begynte å systematisere tilværelsen innenfor religioner og andre tradisjoner. Ved hjelp av prøving og feiling (og mye dyp tankevirksomhet) har dette etter hvert blitt til de vitenskapelige metodene som vi i dag kjenner. Som i “Marianne”-eksemplet, er det alltid mulige feilkilder når vi forsker på levende individer. I stedet for å tenke eksakte svar når vi leser om forskningsresultater bør vi tenke “det mest sannsynlige svar ut fra de faktorene som er tatt med i forskningen” for gjennomsnittet av individene, ikke for den enkelte av oss.

EGEN ERFARING I stedet for å godta nedsnakking av personlige erfaringer som “innbilte sammenhenger” bør vi fremme nysgjerrigheten. Hvordan kan vi teste ut egne erfaringer og hva slags spørsmål kan vi stille til oss selv for å avsløre svakheter vi har oversett når vi trekker lærdom ut fra egen erfaring?