Vaksinering, døden og samfunnet

TEKST: TRINE HAMNVIK

Det er 8. mars 2021 og jeg vandrer på Vestre gravlund i Oslo, den gamle kirkegården som ligger rett nord for Vigelandsparken. Dette er kirkegården hvor jeg føler meg så nær landskapsarkitekten, han eller hun som for over 100 år siden startet å plante det som i dag har blitt til et spennende nettverk bestående av alleer med forskjellige treslag, hver med sin unike kvalitet. En gammel gravlund som ser ut til å ha startet med strikse linjer, men, som alt organisk, har blitt mer og mer mangfoldig etter hvert som nye elementer har kommet til -samtidig som eldre elementer har helt eller delvis forsvunnet. På bakken viser gravstøttene det samme mangfoldet – fra de som virkelig ønsker å være et monument som skiller seg ut fra sin omgivelse, til minnesteiner som glir inn som del av naturen.

EPIDEMI Jeg går og tenker på at kirkegården jeg vandrer i har, siden del ble åpnet i 1902, opplevd minst to store epidemier. Spanskesyken er den som ligner mest på dagens pandemi, men tuberkulosen tok flere liv. Jeg går og er frustrert over alle de som fremdeles virker å tro at vi kan “tenke bort” dagens epidemi. Mener de virkelig at vi bare kan benekte at Covid-19 tar liv, og fortsette som vanlig? Nedstengningen av landet har skapt mye lidelse og skadevirkningene vil vi se i lang tid fremover, det må vi se i øynene – og, vi må lære, for nye epidemier vil komme.

Vi få som nå vandrer her, på Norges største gravlund, er spredt utover hele det store arealet – det samme opplever jeg når jeg bruker kollektivtransport og går i Oslos gater – folk er så utrolig dyktige til å spre seg ut på en slik måte at det blir maksimal avstand, og de er flinke til å bruke munnbind. Hvor lenge må vi fortsette med disse små tilpassingene hver av oss gjør i vår hverdag som til sammen får så stor virkning? De som har gjort at vi ikke befinner oss i en løpsk pandemi her i Norge.

UT I MIN HAGE Tror jeg deler med mange en tankegang hvor jeg ser på min kropp mer som et økosystem enn den kroppen som beskrives i medisinsk litteratur. Vi mener at så lenge kroppen er i “økologisk”-balanse så vil den være selvregulerende og i stand til å møte det meste. Derfor er det naturlig å søke til de minst mulige inngripende terapiformene når vi får helseproblemer. Siden jeg er på vei til å utvikle diabetes så er det naturlig for meg å starte med omlegging av kosthold og livsstil, ikke med medisiner som gjør det mulig å fortsette å leve som før. Likevel, vi er realister, er det ikke mulig for min kropp å gjenvinne en sunn balanse, så er det bra at det fins medisiner og jeg vil da forsøke å oppnå en best mulig balanse med medisiner.

Er jeg vaksinemotstander fordi jeg

ikke engang vurderer å ta den årlige influensavaksinen? Fordi jeg forsøker å gi kroppen min de næringsmidlene den trenger for å være sterk nok til å klare å kjempe ned en sykdom? Nei, jeg er en person som pleier min hage, min kropp, og som fortløpende gjør en vurdering av hvorvidt det vil være mer fordelaktig for min kropp å bli vaksinert eller ikke. Ser jeg på meg selv, så er jeg “gammel og fet”, i grenselandet mot diabetes, derfor er risikoen for at jeg skal bli alvorlig syk, eller få “langtids-korona”, høyere enn for gjennomsnittsbefolkningen.

Det er selvsagt en risiko ved ethvert inngrep, også vaksinering, og det er en risiko ved enhver sykdom. Men, dette er livet, hvert åndedrag bærer i seg muligheten for å være inngangen til døden. Den kan oppstå inne i meg selv, eller den kan komme utenfra. Er det ikke et under at jeg kan vandre her på kirkegården! Et under hvordan hele det økosystemet som utgjør min kropp har blitt til. og hvordan den nå kan samspille både med verden inn i meg, tarmfloraen, og den ytre verden!

HVA MED VÅR FELLES HAGE? Sett ut fra mine egne behov så kunne jeg gjerne ha valgt å la være å vaksinere meg. Men, jeg er også en “celle” i et større individ – samfunnet. Sett ut fra et samfunnsperspektiv, med tanke på alle «celler» rundt meg, skaper den pågående pandemien med nedlukking så stor lidelse at jeg ikke er i tvil om at jeg vil vaksinere meg. Jeg har ingen reservasjoner, uansett vaksinetype, inkludert AstraZeneca. Det vil ikke si at jeg er sikker på at vaksinene er godt nok utprøvd, men at jeg er sikker på at det å ta vaksinene vil bringe mindre lidelse enn å ikke ta dem, både for meg selv og ute i vår store felles hage.

Kommer jeg til å ta influensavaksine når denne om et år eller to dekker koronaviruset slik det da har utviklet seg? Jeg tviler, men det er en ny avgjørelse jeg må ta når den tid kommer – for slik er livet, vi må hele tiden gjøre nye valg. Så, i morgen ruller jeg opp armen og får et lite stikk – og jeg håper at det vil være et lite bidrag som hjelper samfunnet til igjen å kunne åpne opp! Måtte vi da ha visdom nok til å prioritere de valg vi må gjøre for at naturen og klimaet skal kunne fortsette å gi oss de livsbetingelsene vi trenger for å overleve som art.