Fra meg til deg

Jeg: meg og min verden av regler og kontroll.

Mamma: fjellet i min tilværelse som virkelig fikk gjennomgå.

Jeg så redselen i øynene hennes, og jeg så håpløsheten av situasjonen.

Jeg så alle gjespene etter søvnfattige netter, og dødsangsten hun hadde på mine vegne.

Likevel hadde sykdommen satt klørne i meg, og tankene om kropp, mat og vekt ble altoppslukende. Alle tok vare på meg. Behandlere, sykepleiere, leger, men kanskje mest av alt deg, mamma. Når alle instanser gjorde alt i sin makt for å se og høre meg, hvem tok da vare på deg? Skammen var stor, for selv da jeg var på mitt dårligste, var du den jeg bekymret meg mest for.

Jeg følte meg egoistisk, og det var nettopp derfor jeg skammet meg sånn. Hjernen min hadde ikke plass til å fange deg opp da den kjempet for energi til å fortsette å fungere. Jeg ønsket så inderlig å gi deg en klem og fortelle deg hvor takknemlig jeg var for at du klarte å holde ut dette kaoset. Holde ut mine absurde utbrudd og mine uforståelige tanker. Du forsøkte å skjule din egen smerte og frykt for å beskytte meg. Jeg fikk aldri takket deg, for spiseforstyrrelsen tynget meg til stillhet. Mens spiseforstyrrelsen kontrollerte løgnene jeg snakket, og handlingene jeg utførte, var selve identiteten min bortgjemt. Hun tittet fram støtt og stadig. Hun fanget opp alle blikk du ga meg. Alle ord du brukte for å vise din frustrasjon. Jeg så deg. Spiseforstyrrelsen gjorde meg nummen, den la et lokk over følelsene. Likevel klarte skammen å snike seg fram til overflaten. Jeg så deg. Selv ikke sulten kunne numme skyldfølelsen for alt jeg utsatte deg for. Til og med da jeg var sint og oppgitt over at du hele tiden måtte mase på hvor lite jeg spiste. Jeg så deg, og jeg hørte deg. Det var dessverre ingenting jeg kunne gjort annerledes. Sykdommen var sterkere enn skyldfølelsen, men skyldfølelsen fikk meg til å ønske å bli bedre. Det første skrittet mot tilfriskning var ikke den gang for min egen del, men for din. Du var min motivasjon på de dager jeg ikke orket mer. Du var og er fjellet i min tilværelse. Takk.

Ettertanker: Jeg tror og håper flere kan relatere til teksten min. Mitt hovedbudskap er å fremheve det faktum at den med en spiseforstyrrelse kan se hvor mye smerte en påfører de rundt seg, de man er så utrolig glad i. Til tross for at alle øyne var på meg, den «syke», så kunne jeg se dere; kjære pårørende. Dere er helter.

Birte Rosendahl