Avhengighet

TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS ILLUSTRASJON: HANNE BERKAAK

Ordet avhengighet brukes i mange ulike sammenhenger. I vårt arbeid kan vi høre om det å være avhengig av mat, avhengig av sukker, avhengig av «likes» og så videre. Mange snakker også om spiseforstyrrelser som avhengighetslidelser. Men hva er avhengighet, egentlig? For å hjelpe oss å kaste lys over dette, har vi kontaktet Thomas Clausen, professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning.

Hva er egentlig avhengighet?

– Det finnes egne diagnosedefinisjoner for avhengighet. I diagnosestandarden som brukes i Norge, må man oppfylle minst tre av seks kriterier for å kvalifisere for diagnosen avhengighet:

sterk lyst eller følelse av tvang til å innta substansen problemer med å kontrollere substansinntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde fysiologisk abstinenstilstand når substansbruken har opphørt eller er redusert utviklet toleranse, slik at økte substansdoser er nødvendig for å oppnå den samme effekten som lavere doser tidligere ga føler økende likegyldighet overfor andre gleder eller interesser som følge av bruk av ett eller flere psykoaktive stoffer, og mer og mer tid brukes på å skaffe eller innta stoffer eller komme seg etter bruken opprettholder substansbruken til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser, og man kan fastslå at brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over skadens natur og omfang.

– I befolkningen generelt og i vår dagligtale vil begrepet avhengighet kunne forstås og brukes også på andre måter. Kan en i prinsippet bli avhengig av hva som helst?

– Diagnosen avhengighet slik den defineres over, kan man få som følge av langvarig eksponering for rusmidler (lovlige eller ulovlige). Men det snakkes også om såkalte non-drug addictions, det vil si avhengighet av adferd/opplevelser uten tilførsel av rusmidler. Eksempler på slik adferd er gambling, shopping, sex, trening og så videre. I et diagnosesystem som brukes mye i USA, har man inkludert gambling som en nondrug addiction i diagnosemanualen.

– Bakgrunnen for å snakke om non-drug addictions er at de samme områdene i hjernen som påvirkes av rusmiddelavhengighet vil påvirkes av for eksempel gambling. Dette gjelder områdene for belønning, motivasjon, læring og hukommelse. Man kan derfor utvikle avhengighet med utgangspunkt i de samme endringene i funksjon av disse hjerneområdene, og få tilsvarende adferd med kontrolltap og prioritering og så videre, som ved rusmiddelavhengighet.

– Det som er ulikt for non-drug addictions er at man ikke tilfører et rusmiddel som når frem til hjernen. Isteden er det naturlige signalsubstanser og prosesser i hjernen som virker, da ofte med lavere intensitet enn ved bruk av rusmidler. Kunnskapen om non-drug addictions eller adferdsavhengighet er mindre enn kunnskapen om rusmiddelavhengighet, og det pågår en utvikling av kunnskapsgrunnlaget.

– Mange vil si at de er avhengige av mange ting i livet sitt, igjen uten at det kvalifiserer for en diagnose formelt sett. Noen vil være “avhengig” av faste rutiner, eller en viss orden i sakene sine, uten at dette er en diagnose eller går ut over liv og helse på noen måte

Finnes det mennesker som er mer disponert for avhengighet enn andre?

– Ja, man kan være både genetisk disponert, altså at man har arvet en sårbarhet fra sine foreldre gjennom gener, og man kan bli utsatt for hendelser i livet som gjør en sårbar eller mer disponert for å utvikle en avhengighet. Det vil si at både arv og miljø spiller inn. Jeg tenker ofte langs en sårbarhetsskala fra sårbar til robust. Genetisk sett er man et gitt sted på skalaen. Miljøfaktorer vil kunne legge seg på toppen av genetikken og enten forsterke eller gi motstandskraft mot sårbarheten.

– Vi har ikke gode markører på genetisk sårbarhet som brukes i praksis, og derfor vet vi ikke hvem som er mest eller minst sårbare, men vi vet en del om miljøfaktorer som disponerer. For eksempel gir det å vokse opp i kaotiske hjem, bli utsatt for overgrep og annet, økt sårbarhet.

Hva tenker du om mat- og sukkeravhengighet – finnes det?

– Mat- og sukkeravhengigheter er ikke definert som diagnoser og dermed ikke definert som sykdommer/ avhengigheter i Norge.

– Sukker kan gi en opplevelse av belønning, det vil si noe vi mennesker liker, gjentar og som vi synes det er vanskelig å slutte med. Det vil si at det vil ha en del likheter med det som kjennetegner rusmiddelavhengighet. Sukker er også et stoff man inntar i kroppen og som gir effekter etter inntak, som rusmidler. Det er også en del forskjeller. Sukker når først hjernen vår etter at det er absorbert i mage/ tarm, og blodsukkeret reguleres ganske raskt i kroppen via insulin etc., slik at det holder seg ganske stabilt. Det vil si at vi ikke får langvarige og bratte endringer i konsentrasjon i hjernen, slik man ville fått av heroin.

– Mange mennesker spiser for mye sukker og finner det vanskelig å slutte. Sukkeravhengighet er noe mange opplever at de har, selv om tilstanden ikke kan defineres som en sykdom slik definisjonsmanualene legger opp til i dag.

Personer med spiseforstyrrelser opplever seg ofte avhengige av f. eks å overspise eller kaste opp. Hvor passer dette inn i avhengighets-spektrumet?

– Jeg er ikke ekspert på spiseforstyrrelser, men man kan kanskje se spiseforstyrrelsen som en dimensjon langs aksen «kontroll på matinntak», der man i den ene enden har de som har ukontrollert matinntak, mens man i den andre enden har de med for mye kontroll (og lite matinntak).

– I et slikt bilde vil anoreksi og bulimi/overspisingslidelse være i hver sin ende av skalaen, men begge handle om en «kontroll-lidelse» når det gjelder matinntak. En del av de med spiseforstyrrelser bruker mat som del av følelsesregulering, og vil håndtere vonde følelser enten gjennom å spise mye eller å spise lite. På denne måten blir spiseadferden en mestringsstrategi. I rusfeltet er det også mange pasienter som bruker rusmiddelinntak som mestringsstrategi for å håndtere vonde følelser. Med denne typen forståelsesmodell kan man si at det finnes ulike former for mestringsstrategier som mennesker bruker for å håndtere sine vonde følelser. Noen bruker mat, mens andre bruker rusmidler. Atter andre utvikler en annen psykisk lidelse, som f. eks angst, depresjon eller tvangsadferd.

– Dette er nok uansett en forenkling, men det kan likevel være nyttig for å se på hvordan mennesker håndterer vanskeligheter på ulike måter. Ulike mestringsstrategier kan gi ulike ytre uttrykk, men kanskje er det underliggende mange ganger nokså felles: ubearbeidede vonde følelser/opplevelser man forsøker å rømme fra.

«Så min mindfulness er her ute, som vi er nå. Å flytte fokus og ja… kjenne på naturen og høre fuglene og lukt… og det er liksom, det roer meg da, på en god måte. Og er nok det som er viktigste grunnen til at jeg klarer meg da, såpass godt som jeg gjør.» – Nora.

NATUREN LAR DEG BARE VÆRE SOM DU ER

TEKST: LISE K. J. TRANGSRUD

De siste tiårene har vi sett en stor økning i mengden forskning som sier noe om betydningen av at vi mennesker har tilgang til og oppholder oss i naturen. Naturen blir fremhevet i forbindelse med hva som bidrar helsefremmende og styrker vår livskvalitet. Naturen løftes også frem når det gjelder hva som bidrar til at vi kommer oss og får det bedre i forbindelse med ulike helse- og velferdsproblemer; det vi kan kalle våre recovery prosesser. En god del av den internasjonale litteraturen om naturens helsebringende potensiale knytter seg til bruk av terapi i naturen. I Norge har vi også eksempler på at dette får økt oppmerksomhet.

Likevel må vi ikke glemme at de fleste av oss tilbringer mesteparten av tiden i vårt eget dagligliv. Det er nødvendig med et fokus på hva som kan bidra positivt inn i livene våre, enten det er før/ under/etter behandling eller om vi ikke er innom behandlingssystemet i det hele tatt. Verdens helseorganisasjon fremhever i den forbindelse at helse først og fremst skapes og opprettholdes i hverdagen, gjennom de mestringsstrategiene vi har og gjennom det vi gjør som oppleves meningsfullt for oss. Å søke ut i naturen kan være ett eksempel på en slik mestringsstrategi.

I et forskningsprosjekt finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge har vi utforsket hvordan personer med spiseforstyrrelser opplever natur og friluftsliv som en del av deres recovery i hverdagslivet. Vi lurte blant annet på: Hvordan opplever personer med spiseforstyrrelser deres møter med naturen? Hva erfarer de at natur og friluftsliv har å si i deres recovery-prosesser? For å undersøke og utforske disse spørsmålene gjorde vi først et systematisk litteraturstudie av både norske og internasjonale studier. I hovedsak viste studiene at friluftsliv bidro til en større aksept av egen kropp og bedre selvfølelse. Likevel, det var få av studiene som eksplisitt fremhevet de subjektive historiene og erfaringene til personer med spiseforstyrrelser. Flesteparten av studiene vi fant innledningsvis hadde fokus på friluftslivsaktivitetene og sa heller ikke så mye om hva som skjer i møtene mellom natur og menneske.

Et møte med naturen er et kroppslig møte Vi ikke bare har en kropp, men vi er kropp, sa den franske fenomenologen Merleau-Ponty. Når vi snakker om spiseforstyrrelser kan vi kanskje si at vi er kropp, men at det ikke alltid oppleves slik. For mange vil ikke kjenne på kroppen sin.

Flere av deltakerne i dette forskningsprosjektet omtalte spiseforstyrrelsen som noe som foregikk oppe i hodet og beskrev en følelse av at de hadde «stengt av» fra halsen og nedover. I møtet med naturen beskrev de hvordan de opplevde at kroppen ble koblet på igjen. Underlaget fikk betydning; hvordan føttene møtte bakken og sank litt ned mellom barnålene. I naturen ble sansene vekket til live igjen. Røtter, steiner og tuer krevde oppmerksomhet og tilstedeværelse, noe som bidro til å flytte fokus fra en selv og utover mot naturen. Deltakerne i studien beskrev naturen som beroligende. Å høre fuglene, å ta på gresset, å ha plass og luft til å puste fritt. Den uroen de fremhevet som en vesentlig del av spiseforstyrrelsen, beskrev de som litt mindre fremtredende i naturen. «Det er som om naturens ro smitter over på meg», som en av deltakerne sa. «Også er det så stille der», sa en annen.

Selv om stillhet kan være vanskelig fordi det fortsatt kan være mye lyd på innsiden, så løftet deltakerne frem at

det gjerne var snakk om en annen stillhet i naturen. Mer som et fravær av by-lyder enn en total stillhet. Dette beroligende ved naturen ble også løftet frem gjennom en opplevelse av naturen som noe stabilt. Fjellene, trærne og steinene representerte en slags kontinuitet i det de beskrev som en ellers omskiftelig tilværelse. Til sammen ga naturen dem en følelse av å høre til i en større helhet, en opplevelse av at vi mennesker også er en del av naturen og en følelse av å ikke være så «feil», for i bunn og grunn er vi jo alle sammen naturlige.

Naturen tar imot deg uten å dømme En viktig del av å være i naturen ble knyttet til opplevelsen av å få en pause. En pause fra all uroen, fra alle tankene, en pause fra det de beskrev som en kritisk selvevaluering og en opplevelse av å være god nok som man er. Av og til opplevde de også at naturen speilet følelsene deres og var et sted de kunne uttrykke det som var vanskelig. Mange hadde vært ute og ropt og skreket i vind og regn, til bølger som slår og et opprørt hav. Naturen tok imot.

Men selv om deltakerne løftet frem naturen som mindre krevende å forholde seg til enn mye i samfunnet, så beskrev de likevel at naturen stilte noen krav til dem. Kanskje på en litt annen måte. «I naturen er det andre spilleregler», sa en av deltakerne. Mens de til vanlig opplevde at spiseforstyrrelsen satte mye av premissene, så krevde naturen at en spilte på lag med kroppen sin. At man lyttet til den og tok hensyn til dens behov. Naturen ble på en måte en læremester

Prosjektet «Friluftsliv og naturopplevelser hos personer med spiseforstyrrelser», er et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Sørøst-Norge hvor formålet er å utforske hvordan personer med spiseforstyrrelser opplever natur og friluftsliv i hverdagen, som en del av sine recovery prosesser. I tillegg til et systematisk litteraturstudie omfattet prosjektet en kvalitativ studie med åtte deltakere (syv kvinner og en mann) som alle har interesse for natur og friluftsliv, samt erfaringer med bulimi og/eller overspisingslidelse. Resultatene fra studien er basert på to intervju med hver deltaker, hovedsakelig gjennomført i deres nærnatur. En kompetansegruppe bestående av personer med egenerfaring fra spiseforstyrrelser og/eller andre psykiske helseutfordringer har deltatt i utformingen av prosjektet og analyse av data.

og et sted hvor det opplevdes legitimt å ta vare på seg selv og være god mot seg selv, uten at de følte at noen dømte en av den grunn. Det var ikke sånn at naturen nødvendigvis fjernet alt som opplevdes vondt eller vanskelig, og det er kanskje heller ikke poenget. Det tar ofte litt tid å få det bedre og prosessen går ikke nødvendigvis rett frem. I alt det komplekse og ambivalente, så fremhevet deltakerne at naturen kunne gi en pause og ikke minst støtte til å stå i hverdagens utfordringer.

Fokuset på opplevelser med natur, friluftsliv og recovery i en hverdagskontekst har vært viktig å holde fast på i denne studien, fordi det innbyr til å vektlegge erfaringer basert på det å være en person, en aktør i eget liv, hvor ikke symptomer eller diagnosekriterier er det fremtredende. Flere og flere studier tar til orde for at utelukkende kliniske perspektiver undergraver ressurser og erfaringer fra de som har førstehåndskunnskap. Ofte presenteres ensidige og fragmenterte bilder hvor viktige nyanser blir oversett. En viktig hensikt med denne studien har derfor vært å løfte frem perspektiver fra personer med egenerfaring og tydeliggjøre den erfaringsbaserte kunnskapen. I tillegg peker studien på at det er behov for et mer sammenhengende fokus på kropp, tanker og følelser i spiseforstyrrelser. Deltakerne i denne studien viser hvordan naturen nettopp utfordrer vår vestlige dikotomi mellom det fysiske og det psykiske ved å fremheve at naturen tar imot hele deg, med alle dine erfaringer, og lar deg bare være slik du er.