Trening, venn eller fiende?

TEKST: MARI OUROM, ROS FOTO: MELINA MEYER MAGULAS

Barbro Sætha er ernæringsrådgiver, mental- og fysisk trener ved Sterk helse i Oslo, samt foredragsholder for Sunn Idrett. Hun er også en svært viktig bidragsyter i prosjektgruppen til «Når trening blir tvang». Her har hun en slags dobbeltrolle- både som ansatt på treningssenter i 10 år, men aller viktigst har hun bidratt med sin egenerfaring med spiseproblematikk og et overanstrengt forhold til trening.

Jeg kjenner Barbro som en sprudlende og frisk idrettsjente, med gode holdninger hva gjelder kropp, mat og trening, helt i tråd med ROS’ ånd. Vi har konkurrert en del i løping, men det er langrenn som ligger hennes hjerte nærmest, og hun har vært aktiv helt fra barndommen av. I 2008, da Barbro var 16 år, begynte tankene å kretse mer og mer rundt mat og kropp. Som følge av en operasjon året før hadde hun gått en del ned i vekt. Hun likte det hun så, og ble mer og mer oppmerksom på eget utseende.

– Vennene mine har alltid vært misunnelig på kroppen min, men jeg var ikke fornøyd. Jeg har alltid vært noe større enn de andre, spesielt jentene jeg trente sammen med. Selv om jeg var best på ski på vinteren, hang jeg alltid bakerst på intervaller og på løpetrening. Jeg ville få den tynne kroppen jeg kunne være fornøyd med, og jeg ville bli sunn.

Dette ble veien inn i det Barbro omtaler som ortoreksien. Hun ble mer og mer opphengt i kosthold og trening og kastet seg over artikler om hva hun kunne spise og hvordan hun skulle trene. Treningsmengden var høy, som vanlig, selv om kostholdet ble stadig mer begrenset. Tankene om hva som var rett og galt fikk hun ikke fred fra. – Jeg tenkte så mye på hva jeg kunne spise at det begynte å bli slitsomt. All planlegging av trening, hva jeg skulle spise, hvilken tid jeg skulle spise. Jeg talte timer og jeg talte kalorier. Fikk jeg i meg litt for mye så stoppet alt opp. Da brukte jeg resten av dagen på å tenke på hvor mye jeg måtte trene for å forbrenne det jeg hadde spist. Dette tok så utrolig mye krefter. Tror ikke det er noen som kan skjønne hvordan det er.

«Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett.»

– Jeg ønsket at foreldre og venner skulle bemerke at jeg ble tynnere, og jeg likte når de sa det i starten. Dette trigget nok spiseproblemene mine. Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett. Jeg har hatt en fantastisk barndom og har alltid blitt sett hjemme, men var nok den som ofte ble hakket på og som tok støyten på et vis.

Barbro var glad i skolen og hadde mange venner, men en del mobbing og stygge kommentarer fra en person på barneskolen gjorde at hun ble veldig usikker. Dette var noe hun tok med seg videre. I starten av problematikken ville hun at folk skulle bemerke at hun ble tynnere, men til slutt begynte mange å bli bekymret og snakke om henne bak hennes rygg.

– Det gikk lang tid uten at jeg brydde meg. Innerst inne visste jeg at noe var feil, men uansett hvor mye mamma, pappa og vennene mine sa ifra, så hørte jeg ikke og ble bare sint. Jeg trente mye uten at jeg spiste noe, nesten. Jeg visste at jeg måtte spise, men greide ikke. Det var som om noe stengte for halsen min.

Et vendepunkt kommer en tidlig morgen på ferie på Mallorca, når Barbro og faren er på joggetur sammen. Her innrømmer hun alt og forteller om alt hun synes er vanskelig. At hun får panikk hvis det er for mye fett på en matrett og at hun er forfulgt av dårlig samvittighet. Faren reagerer med lettelse, og det samme gjør venninnene da hun etter hvert begynner å involvere dem. Barbro er fast bestemt på at hun skal klare å komme ut av det på egenhånd, men det tar ikke lang tid før hun begynner å gå til helsesykepleier. Dette er ikke nok og hun får etterhvert kontakt med ernæringsfysiolog Aase, en person som skal vise seg å være viktig i tilfriskningsprosessen.

– Aase har hjulpet meg gjennom alt! Vi fikk raskt god kontakt og har jobbet med alt som er mulig. Hun var bestemt og tydelig, men gikk sakte fram og tvang meg ikke til noe som helst. Da jeg startet hos henne, var jeg

usikker og redd for hva dette var- livredd for å bli frisk. Vi snakket om alt innen kosthold og trening, men det var aldri fokus på vekt. Det var heller det å sette seg mål og jobbe med selvtilliten som ble viktig i disse timene.

– Hele historien er som en berg- og dalbane. Noen perioder kunne jeg tro at det gikk mye bedre og jeg følte at jeg taklet situasjonen, men så kom nedturene som kunne vare lenge. Det ble alltid bedre etter at jeg hadde vært hos Aase.

Etter en god stund i behandling, da Barbro var 27 år, ble et av målene å gå Inga Låmi – et populært skirenn kun for kvinner. Hun stilte til start med null forventninger og med streng beskjed om å gi seg dersom hun kjente seg tom for krefter. Faren sto på sidelinjen i løypa i tilfelle noe skulle skje. Rennet gikk over all forventning, og Barbro gikk inn til klasseseier for aldersgruppen 16-29 år.

– Dette var en stor seier for meg, og den har jeg og Aase jobbet veldig mye med i ettertid, med tanke på matproblemene mine. Jeg liker ikke å kalle det spiseforstyrrelser, for det er et så alvorlig ord, men jeg har nok vært innom både anoreksi og bulimi på veien for å bli frisk.

Treningens betydning i denne historien er todelt. I enkelte perioder handlet trening kun om forbrenning, kompensering og en måte å håndtere følelser på. Det å være i ro skapte en enorm indre uro, og tiden som ikke gikk med til trening gikk med til annen aktivitet som gange og husarbeid. På den annen side var treningen en mestringsstrategi og en viktig motivasjon for å bli frisk. På spørsmål om Barbros historie med spiseproblematikk har hatt betydning for yrkesvalget, er svaret tydelig.

– Absolutt! Jeg har alltid hatt interesse for mat og trening, men jeg er aller mest opptatt av hva som skjer i hodet. Jeg mener det er nøkkelen til det aller meste; så det å være mental trener passer meg perfekt. Egenerfaringen tar jeg med meg inn i jobbhverdagen, og jeg er veldig opptatt av å se hele mennesket. Selv føler jeg at jeg har blitt en bedre menneskekjenner og at jeg er ekstra oppmerksom på det indre stresset som foregår hos mange.