FOKUS
TRENING
V E N N E L L E R F I E N D E? TEKST: MARI OUROM, ROS FOTO: MELINA MEYER MAGULAS Barbro Sætha er ernæringsrådgiver, mental- og fysisk trener ved Sterk helse i Oslo, samt foredragsholder for Sunn Idrett. Hun er også en svært viktig bidragsyter i prosjektgruppen til «Når trening blir tvang». Her har hun en slags dobbeltrolle- både som ansatt på treningssenter i 10 år, men aller viktigst har hun bidratt med sin egenerfaring med spiseproblematikk og et overanstrengt forhold til trening. Jeg kjenner Barbro som en sprudlende og frisk idrettsjente, med gode holdninger hva gjelder kropp, mat og trening, helt i tråd med ROS’ ånd. Vi har konkurrert en del i løping, men det er langrenn som ligger hennes hjerte nærmest, og hun har vært aktiv helt fra barndommen av. I 2008, da Barbro var 16 år, begynte tankene å kretse mer og mer rundt mat og kropp. Som følge av en operasjon året før hadde hun gått en del ned i vekt. Hun likte det hun så, og ble mer og mer oppmerksom på eget utseende. – Vennene mine har alltid vært misunnelig på kroppen min, men jeg var ikke fornøyd. Jeg har alltid vært noe større enn de andre, spesielt jentene jeg trente sammen med. Selv om jeg var best på ski på vinteren, hang jeg alltid bakerst på intervaller og på løpetrening. Jeg ville få den tynne kroppen jeg kunne være fornøyd med, og jeg ville bli sunn. Dette ble veien inn i det Barbro omtaler som ortoreksien. Hun ble mer og mer opphengt i kosthold og trening og kastet seg over artikler om hva hun kunne spise og hvordan hun skulle trene. Treningsmengden var høy, som vanlig, selv om kostholdet ble stadig mer begrenset. Tankene om hva som var rett og galt fikk hun ikke fred fra.
4
– Jeg tenkte så mye på hva jeg kunne spise at det begynte å bli slitsomt. All planlegging av trening, hva jeg skulle spise, hvilken tid jeg skulle spise. Jeg talte timer og jeg talte kalorier. Fikk jeg i meg litt for mye så stoppet alt opp. Da brukte jeg resten av dagen på å tenke på hvor mye jeg måtte trene for å forbrenne det jeg hadde spist. Dette tok så utrolig mye krefter. Tror ikke det er noen som kan skjønne hvordan det er.
«Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett.» – Jeg ønsket at foreldre og venner skulle bemerke at jeg ble tynnere, og jeg likte når de sa det i starten. Dette trigget nok spiseproblemene mine. Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett. Jeg har hatt en fantastisk barndom og har alltid blitt sett hjemme, men var nok den som ofte ble hakket på og som tok støyten på et vis. Barbro var glad i skolen og hadde mange venner, men en del mobbing og stygge kommentarer fra en person på barneskolen gjorde at hun ble veldig usikker. Dette var noe hun tok med seg videre. I starten av problematikken ville hun at folk skulle bemerke at hun ble tynnere, men til slutt begynte mange å bli bekymret og snakke om henne bak hennes rygg. – Det gikk lang tid uten at jeg brydde meg. Innerst inne visste jeg at noe var feil, men uansett hvor mye mamma, pappa og vennene mine sa ifra, så hørte jeg ikke og ble bare sint. Jeg trente mye uten at jeg spiste noe, nesten. Jeg visste at jeg måtte spise, men greide ikke. Det var som om noe stengte for halsen min.
