ROSinfo 2/20

2/20 F O K U S:AV H E N G I G H ET

SAVNET ETTER Å BLI SETT OG ELSKET SOM DEN MAN ER Egentlig er det ganske logisk at vi som mennesker er sosiale vesener som utvikler oss gjennom relasjoner til andre. Hvem har vel ikke kjent på smerten av å kjenne seg utenfor flokken? Vi lærer tidlig å tilpasse oss andre og samfunnet vi lever i.

Det viktige er å passe inn, koste hva det koste vil.

Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no

Og ja, det koster. Dessverre opplever stadig flere å ikke strekke til. Kravene er uoppnåelige, og vi sitter igjen med en følelse av å ikke være gode nok. Sakte men sikkert sniker både skam og skyld seg inn i systemet og smerten på innsiden vokser. Blir smerten for stor, må den døyves med noe. I og for seg en helt normal fellesmenneskelig reaksjon, så lenge man er bevisst på at akkurat nå orker jeg ikke å forholde meg til denne smerten/indre uroen. Problemene oppstår når det meste av motstand i livet blir lagt lokk på. Når vi ikke lenger vil forholde oss til kroppen vår, som til enhver tid kommuniserer og reagerer på verden rundt oss.

For en ting er sikkert, livet er ikke bare solskinnsdager. Vi må også lære å håndtere motstanden som kommer vår vei. For det gjør den!

ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no

I denne utgaven av ROSInfo kan du lese om mange ulike typer avhengighet.

Professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning, Thomas Clausen, gir en noe forenklet forklaring når det gjelder en fellesnevner for all avhengighet: «kanskje er det underliggende mange ganger nokså felles: ubearbeidede vonde følelser/opplevelser man forsøker å rømme fra». Smerten på innsiden vokser ofte i isolasjon. Det kan være fra andre mennesker og/eller isolasjon fra sitt eget indre. Livet foregår i hodet. Grubling, bekymringer, angst, nedstemthet, frykt med mer fyller ofte tankevirksomheten. Livsglede, håp, takknemlighet, medfølelse for seg selv og andre er nærmest fremmedord. Men langt der inne lever savnet og ønsket om å bli sett og elsket for den man er. Savnet etter å ha mennesker rundt seg som har tid, som lytter med tilstedeværelse og et oppriktig engasjement.

Som stiller de rette spørsmålene fordi de er nysgjerrige på hvem du er som medmenneske.

ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no

Alle trenger vi disse verdifulle møtene. Hvor vi opplever oss sett, akseptert og forstått. Som journalist og forfatter Ingeborg Senneset sier i intervjuet vi har med henne i denne utgaven: «Det å sjekke inn hos andre andlet til andlet minner deg om at du er nokon i verda. Du er ikke berre deg sjølv, det er nokon som kjem imot deg og smiler». Vi er ikke bare oss selv i vår egen lille boble. Vi er også av stor betydning for våre medmennesker. Ditt smil, engasjement, ærlighet og medfølelse for andre kan redde liv. Har du tenkt på det? Hvor stor betydning vi faktisk har for hverandre? Det at du ser noen som har det vondt kan hindre en alvorlig avhengighet i å utvikle seg.

Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no

Jeg ønsker meg et samfunn som virkelig prioriterer samhold og inkludering. Et samfunn som lærer sine borgere å ta vare på hverandre fordi vi bryr oss om hverandres ve og vel. Jeg frykter at for mye kontakt via nettet forringer vår evne til å bygge nære og gode relasjoner. Vi trenger en motvekt og satsing på de fysiske møteplassene hvor de unge lærer å «small talke». Hvor miljøet er varmt og inkluderende. Det vil jeg kalle forebygging i ypperste klasse når det gjelder alvorlig avhengighet.

God lesning og riktig god sommer!

Irene Kingswick

Generalsekretær ROS

Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no

ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider.

Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marianne Clementine Håheim Marte Vigeland Line Orvedal Ann Marie Utne Benedikte Ottzen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Forsidebilde: Hanne Berkaak/Mikrofilm Trykk: Allkopi

INNHOLD 4

Trening, venn eller fiende?

6

Når trening blir tvang

8

Å sjekke inn som menneske

11

Fra meg til deg

6

12 Avhengighet

16

Sjå på meg

18

Evaluering av pakkeforløpet

20

Endring

21

Mann nok

22

Å utforske sitt eget forhold til mat og spising

24

Rådgivers hjørne: Når livet endrer seg

26

Få bukt med overspising – virker det?

28 Bokanmeldelse: Inn i katastrofelandskapet

8

21

FOKUS

TRENING

V E N N E L L E R F I E N D E? TEKST: MARI OUROM, ROS FOTO: MELINA MEYER MAGULAS Barbro Sætha er ernæringsrådgiver, mental- og fysisk trener ved Sterk helse i Oslo, samt foredragsholder for Sunn Idrett. Hun er også en svært viktig bidragsyter i prosjektgruppen til «Når trening blir tvang». Her har hun en slags dobbeltrolle- både som ansatt på treningssenter i 10 år, men aller viktigst har hun bidratt med sin egenerfaring med spiseproblematikk og et overanstrengt forhold til trening.

Jeg kjenner Barbro som en sprudlende og frisk idrettsjente, med gode holdninger hva gjelder kropp, mat og trening, helt i tråd med ROS’ ånd. Vi har konkurrert en del i løping, men det er langrenn som ligger hennes hjerte nærmest, og hun har vært aktiv helt fra barndommen av. I 2008, da Barbro var 16 år, begynte tankene å kretse mer og mer rundt mat og kropp. Som følge av en operasjon året før hadde hun gått en del ned i vekt. Hun likte det hun så, og ble mer og mer oppmerksom på eget utseende.

– Vennene mine har alltid vært misunnelig på kroppen min, men jeg var ikke fornøyd. Jeg har alltid vært noe større enn de andre, spesielt jentene jeg trente sammen med. Selv om jeg var best på ski på vinteren, hang jeg alltid bakerst på intervaller og på løpetrening.

Jeg ville få den tynne kroppen jeg kunne være fornøyd med, og jeg ville bli sunn.

Dette ble veien inn i det Barbro omtaler som ortoreksien. Hun ble mer og mer opphengt i kosthold og trening og kastet seg over artikler om hva hun kunne spise og hvordan hun skulle trene. Treningsmengden var høy, som vanlig, selv om kostholdet ble stadig mer begrenset. Tankene om hva som var rett og galt fikk hun ikke fred fra.

4

– Jeg tenkte så mye på hva jeg kunne spise at det begynte å bli slitsomt. All planlegging av trening, hva jeg skulle spise, hvilken tid jeg skulle spise. Jeg talte timer og jeg talte kalorier. Fikk jeg i meg litt for mye så stoppet alt opp. Da brukte jeg resten av dagen på å tenke på hvor mye jeg måtte trene for å forbrenne det jeg hadde spist. Dette tok så utrolig mye krefter. Tror ikke det er noen som kan skjønne hvordan det er.

«Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett.»

– Jeg ønsket at foreldre og venner skulle bemerke at jeg ble tynnere, og jeg likte når de sa det i starten. Dette trigget nok spiseproblemene mine. Jeg ønsket på en måte en bekreftelse på at jeg fikk det til, og innerst inne handlet det nok om et ønske om å bli sett. Jeg har hatt en fantastisk barndom og har alltid blitt sett hjemme, men var nok den som ofte ble hakket på og som tok støyten på et vis.

Barbro var glad i skolen og hadde mange venner, men en del mobbing og stygge kommentarer fra en person på barneskolen gjorde at hun ble veldig usikker.

Dette var noe hun tok med seg videre. I starten av problematikken ville hun at folk skulle bemerke at hun ble tynnere, men til slutt begynte mange å bli bekymret og snakke om henne bak hennes rygg.

– Det gikk lang tid uten at jeg brydde meg. Innerst inne visste jeg at noe var feil, men uansett hvor mye mamma, pappa og vennene mine sa ifra, så hørte jeg ikke og ble bare sint. Jeg trente mye uten at jeg spiste noe, nesten. Jeg visste at jeg måtte spise, men greide ikke. Det var som om noe stengte for halsen min.

Et vendepunkt kommer en tidlig morgen på ferie på Mallorca, når Barbro og faren er på joggetur sammen.

Her innrømmer hun alt og forteller om alt hun synes er vanskelig. At hun får panikk hvis det er for mye fett på en matrett og at hun er forfulgt av dårlig samvittighet. Faren reagerer med lettelse, og det samme gjør venninnene da hun etter hvert begynner å involvere dem. Barbro er fast bestemt på at hun skal klare å komme ut av det på egenhånd, men det tar ikke lang tid før hun begynner å gå til helsesykepleier.

Dette er ikke nok og hun får etterhvert kontakt med ernæringsfysiolog Aase, en person som skal vise seg å være viktig i tilfriskningsprosessen.

– Aase har hjulpet meg gjennom alt! Vi fikk raskt god kontakt og har jobbet med alt som er mulig. Hun var bestemt og tydelig, men gikk sakte fram og tvang meg ikke til noe som helst. Da jeg startet hos henne, var jeg

usikker og redd for hva dette var- livredd for å bli frisk.

Vi snakket om alt innen kosthold og trening, men det var aldri fokus på vekt. Det var heller det å sette seg mål og jobbe med selvtilliten som ble viktig i disse timene.

– Hele historien er som en berg- og dalbane. Noen perioder kunne jeg tro at det gikk mye bedre og jeg følte at jeg taklet situasjonen, men så kom nedturene som kunne vare lenge. Det ble alltid bedre etter at jeg hadde vært hos Aase.

Etter en god stund i behandling, da Barbro var 27 år, ble et av målene å gå Inga Låmi – et populært skirenn kun for kvinner. Hun stilte til start med null forventninger og med streng beskjed om å gi seg dersom hun kjente seg tom for krefter. Faren sto på sidelinjen i løypa i tilfelle noe skulle skje. Rennet gikk over all forventning, og Barbro gikk inn til klasseseier for aldersgruppen 16-29 år.

– Dette var en stor seier for meg, og den har jeg og Aase jobbet veldig mye med i ettertid, med tanke på matproblemene mine. Jeg liker ikke å kalle det spiseforstyrrelser, for det er et så alvorlig ord, men jeg har nok vært innom både anoreksi og bulimi på veien for å bli frisk.

Treningens betydning i denne historien er todelt. I enkelte perioder handlet trening kun om forbrenning, kompensering og en måte å håndtere følelser på. Det å være i ro skapte en enorm indre uro, og tiden som ikke gikk med til trening gikk med til annen aktivitet som gange og husarbeid. På den annen side var treningen en mestringsstrategi og en viktig motivasjon for å bli frisk. På spørsmål om Barbros historie med spiseproblematikk har hatt betydning for yrkesvalget, er svaret tydelig.

– Absolutt! Jeg har alltid hatt interesse for mat og trening, men jeg er aller mest opptatt av hva som skjer i hodet. Jeg mener det er nøkkelen til det aller meste; så det å være mental trener passer meg perfekt.

Egenerfaringen tar jeg med meg inn i jobbhverdagen, og jeg er veldig opptatt av å se hele mennesket. Selv føler jeg at jeg har blitt en bedre menneskekjenner og at jeg er ekstra oppmerksom på det indre stresset som foregår hos mange.

5

N Å R T R E N I N G B L I R T VA N G E - L Æ R I N G S P RO G RAM O M S P I S E F O RST Y R R E L S E R F O R T R E N I N G SS E N T E R B RA N S J E N TEKST: MARI OUROM, PROSJEKTLEDER Trening og fysisk aktivitet gir mange fysiske og psykiske helsefordeler, og er for de aller fleste et positivt innslag i hverdagen, som kan redusere stress og regulere følelser. Men for noen kan trening bli den eneste

måten å få utløp for vonde og vanskelige følelser på, og ta så stor plass i livet at den blir overdreven og tvangspreget. Når treningen blir så altoppslukende at den ikke lenger er et positivt innslag i hverdagen, men blir begrensende for andre arenaer i livet, kan det være en medvirkende faktor til å utvikle eller opprettholde en spiseforstyrrelse.

En spiseforstyrrelse kombinert med overdreven trening kan være svært alvorlig. Vi vet at inntil 80 % av personer med anoreksi og 50 % av de med bulimi oppgir å trene overdrevent mye. I tillegg er overdreven trening også utbredt hos en del av de med uspesifiserte spiseforstyrrelser. Uspesifiserte spiseforstyrrelser er spiseforstyrrelser som ikke passer innunder de definerte diagnosene vi har i dag, for eksempel ortoreksi og muskeldysmorfi.

Hvilken form for trening en person driver, og hvor denne treningen finner sted, er selvsagt individuelt.

Det er grunn til å tro at mange som har eller som er i risikosonen for å utvikle en spiseforstyrrelse, oppholder seg på treningssentre. Det er derfor en viktig arena for forebygging og tidlig identifisering av problematikken.

Behov for økt kompetanse

I 2017 opplevde ansatte ved treningssenterkjeden Stolt trening i Oslo at et av deres medlemmer døde av spiseforstyrrelser. Hun hadde trent ved senteret i mange år, i perioder svært mye. I ettertid spurte de ansatte seg om de burde ha grepet inn. Treningssentre har ikke juridisk ansvar for medlemmenes helse, men de har et moralsk ansvar for å hindre skader og sykdom knyttet til treningen. Ansatte har derfor et ansvar for å gripe inn dersom de ser at et medlem åpenbart ikke er frisk nok til å følge treningen.

6

implementering og utbredelse av programmet har ROS inngått et samarbeid med Sats og Virke trening, som er hovedorganisasjonen til norske treningssentre bestående av 400 kjeder og enkeltstående sentre.

Kjersti Oppen, bransjedirektør i Virke trening, er tydelig på at de ønsker å gjøre e-læringen til en prioritert del av opplæring og videreutvikling for ansatte og nyansatte.

Vi gleder oss til lansering og implementering av programmet, som vil skje i 2020 og 2021.

Ta gjerne kontakt med prosjektleder Mari Ourom på mari@nettros.no dersom du ønsker å vite mer. Vi vil også rette en stor takk til Stiftelsen Dam for støtte til prosjektet.

Vårt nye elæringsprogram vil vil være casebasert, der deltagerne får se en rekke videosnutter som de så skal reflektere over. Et av programmets viktigste formål er å gi økt kunnskap om spiseforstyrrelsers mangfold, og en bevisstgjøring om at sykdommen ofte ikke kan ses utenpå.

Samtidig vet vi at spiseforstyrrelser ofte ikke kan ses utenpå, noe som gjør identifisering problematisk.

En absolutt forutsetning for å kunne identifisere spiseforstyrrelser i treningssenterbransjen er derfor økt kunnskap om sykdommens mangfold og forløp.

ROS har med støtte fra Stiftelsen Dam utviklet et e-læringsprogram om spiseforstyrrelser rettet mot treningsbransjen. Målet er å sikre grunnkunnskap om spiseforstyrrelser, samt implementere felles retningslinjer og prosedyrer for identifisering og håndtering av problematikken ved norske treningssentre, uavhengig av kjede. Økt bevisstgjøring om forebygging og sykdommens mangfold og forløp er en absolutt forutsetning for at personer som har utviklet et tvangspreget forhold til trening og er i faresonen for å utvikle en spiseforstyrrelse, blir fanget opp på et tidlig tidspunkt.

E-læringsprogrammet er casebasert med innslag av teori, myter/fakta og refleksjonsoppgaver.

Det er også lagt vekt på anbefalte retningslinjer for sentrene og ansvarsavklaring. For best mulig

7

FOKUS

Å SJEKKE INN SOM MENNESKE TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM FOTO: PAAL AUDESTAD Det kan ta tid å introdusere Ingeborg Senneset, for ho har mange roller og er engasjert på mange frontar.

Blant anna er ho journalist, forfattar, foredragshaldar og utdanna sjukepleiar.

I 2017 kom boka Anorektisk, som gjennom dagboknotatar og blogginnlegg gir eit innblikk i Senneset si lange historie med anoreksi og tvangslidingar, og skildrar korleis ho opplevde åra som pasient i psykiatrien. Bak seg har ho blant anna tre år som inneliggande pasient i sjukehus.

I dag er Ingeborg Senneset ein ressursperson som blir spurt om å gi sine perspektiv på alt frå psykiatri til vaksinar. Ho har også vore ei stemme for betre behandling av rusavhengige, og fleire gonger trekt parallellar mellom anoreksi og ruslidingar, blant anna i eit portrettintervju med =Oslo i 2017.

Eg ringer henne for å snakke om avhengigheit, temaet for denne utgåva av ROSinfo.

Ordet «avhengigheit» gir fort assosiasjonar til skadeleg avhengigheit av for eksempel rusmidlar, men kan bety og omfatte mykje meir. Kva rolle har avhengigheit spelt i ditt liv?

– Som dei fleste andre, trudde eg som yngre at avhengigheit gjaldt dei vi kalla «narkomane». Heldigvis har vi kome dithen at vi ikkje lenger automatisk snakkar med nedlatande språk som knyter det så sterkt til kriminalitet. No snakkar vi heller om rusavhengige og rusbrukarar.

– Sjølv har eg kjent kor tilfeldig det var at eg hamna akkurat i anoreksi. Eg sleit mykje som barn, og eksperimenterte med former for sjølvskading i eit

8

forsøk på å lindre det vonde eg bar på. Så las eg heilt tilfeldig ei bok som blant anna skildra ei jente som hadde anoreksi, og i mitt hovud verka det kjempelurt – ein måte å skade seg på som var heilt usynleg. Det vart jo synleg til sist, men ikkje før mange år etterpå.

Eg utvikla ei avhengigheit til spiseforstyrringa, til å bruke mat og svolt for å halde meg stabil. Eg brukte ustabilitet for å handtere ein annan ustabilitet.

Tenkjer du at mat eller fråvær av mat kan fungere som rusmiddel?

– Samanlikninga mellom spiseforstyrringar og ruslidingar er god når det gjeld utgangspunktet, men ikkje lenger så god når ein begynner å sjå på konsekvensane.

Det er heilt andre sosiale og økonomiske utfordringar viss du brukar rusmidlar. Det kan vere utruleg dyrt å ha bulimi eller overspisingsliding, for eksempel, men det er ikkje samanliknbart med å bli involvert i kriminelle miljø. Det er ulike sjukdommar på mange måtar. At det som er din rus, er tilgjengeleg på nærbutikken, er ikkje nødvendigvis ein fordel. Du kan aldri fjerne deg frå eit matmiljø, som du i ein annan grad kan frå eit rusmiljø.

Du må lære deg å leve med riktig dose. Og så går det jo i periodar. Ein er ikkje dømt til å vere elendig resten av livet.

– Det som har vore viktig for meg, er først og fremst å bryte ned den heilt misforståtte pidestallen som anoreksi står på. Eg har oppfatta det som at anoreksi står øvst på ei slags rangering av sjukdommar, og at ein tenkjer at den som har anoreksi, liksom har mest kontroll. Så kjem dei med «mindre kontroll», som personar med bulimi og overspisingsliding, og så rus under der igjen. Rusbruk har jo til og med blitt sett på som kriminelt. Eg har lyst til at dei skilja skal brytast ned. Det som skil ein med anoreksi frå dei andre, er at den med anoreksi har to problem samtidig – ei undervekt og ei psykisk liding.

Kva kan vi gjere for å bryte ned dei skilja?

– Vi må bruke openheit. Så må vi bli flinkare til å bruke varierte illustrasjonsbilete når vi skriv om sjukdommane. Dei færraste med spiseforstyrringar er tynne; dei aller fleste ser heilt vanlege ut. Det må vi vise fram.

Vidare må vi jobbe med haldningar, og snakke om avhengigheitslidingar på andre måtar. Når ein treng ei handling, eit rusmiddel eller eit næringsmiddel for å stabilisere psyken sin, gløyme eller fjerne smerte, så har ein eit problem. Ein må sjå på sjølve problemet i staden for å hakke laus på det eine symptomet personen har.

– Mange vekslar også mellom symptom, for eksempel mellom bulimi og alkohol eller anoreksi og overspising.

Det er vanskeleg med diagnosar, for på den eine sida er dei inngangsbilletten til behandling og økonomisk støtte. På den andre sida er dei som ei stengt dør når det gjeld å finne fram til eigen identitet utan diagnosen.

– Viss du ikkje finn ein identitet utover mat og vekt, så er det vanskeleg å kome ut av sjukdommen. Det er difor det er så fortvilande når folk seier at ein må ta vare på seg sjølv. For å kunne gjere det, må ein også ta vare på verda og andre menneske. Eg kan gå gjennom ein dag og vere nøgd med det eg har gjort, helst ovanfor andre, men det er ein framand tanke å skulle setje seg åleine på ein benk for å finne min eigenverdi.

I tidlegare intervju har du omtala spiseforstyrringa som ein venn i nauda. Kva relasjon har du til denne vennen i dag?

– Då eg var som sjukast, var det meir som eit ekteskap.

Eg levde veldig tett på sjukdommen, og hadde vanskeleg for å lausrive meg. Prosessen med å bli betre var som ei langsam skilsmisse.

– Sjukdommen er framleis eksen min, og mykje av meg er forma av han. Han er ein sånn eks som stadig

9

FOKUS

oppsøker deg og ringer midt på natta. Eg er nok veldig heimsøkt av min eks. Eg kan ha periodar kor eg er ustabil, og ikkje har så mykje sosial kontakt som eg gjerne skulle ønske, fordi det er så mykje støy frå sjukdommen. Den støyen må eg måke unna for å klare å gjere dei tinga eg vil gjere, og vere den arbeidstakaren og vennen eg vil vere. Eg synest ikkje alltid at eg lukkast med det. Det er nok i overkant kritisk, men mi eiga stemme seier at sjukdommen framleis tek for stor plass. Eg skulle verkeleg ønske at eksen ikkje ringte meg konstant, for eg er lei av stemma hans.

– Eg har ikkje lyst til å gifte meg igjen, men eg prøver og feilar veldig mykje.

«Det å sjekke inn hos andre andlet til andlet minner deg om at du er nokon i verda. Du er ikkje berre deg sjølv, det er nokon som kjem imot deg og smiler.»

– Etter at coronapandemien kom, kunne eg ikkje vakne om morgonen og skunde meg til jobb i Akersgata lenger. No skal eg berre vere heime på heimekontoret.

Eg har 100 % jobb, og det er travelt i avisa, men det er framleis isolasjon. Då eg var sjuk – då eg ønskte å vere sjuk – valte eg isolasjon heile tida. Isolasjon var og er ein anorektikar sin beste og dermed verste venn, og difor er det ei veldig ulempe for meg i dag. Det trur eg gjeld uavhengig av kva ein slit med, om det er spiseforstyrringar eller alkoholisme, for eksempel. Det å sjekke inn hos andre andlet til andlet minner deg om at du er nokon i verda. Du er ikkje berre deg sjølv, det er nokon som kjem imot deg og smiler. Dei tinga gjer at du bygger eit anna sjølvbilete og blir distrahert frå tankane om deg sjølv.

– Det er så sunt å treffe andre, til og med folk du irriterer deg over, for då sjekkar du inn som menneske.

Det er ein fantastisk ting å gjere, og det er det ingen av oss som kan lenger. FaceTime er ikkje det same.

Sjølv om du ser ein annan person på ein skjerm, er det framleis todimensjonalt, som Finn Skårderud nyleg skreiv i Aftenposten.

– I starten ramla det litt utfor for min del, og eg måtte ta grep. Eg fekk god hjelp av ei venninne. Ho sa til meg: «I morgon kl. 8.30 står eg utanfor hos deg, og så går vi

10

tur». No går eg til jobb om morgonen. Eg snur jo og går heim att, men det er likevel ein tur før arbeidsdagen begynner, som gjer at eg har litt same rutinar som elles. Då minner eg kroppen om korleis eg elles ville ha levd dagen min. Ho har også laga ein Youtube-video med tips til korleis ein kan ivareta psyken sin i desse dagar. Eg anbefaler alle å sjå videoen på Linnéa Myhre sin YouTube-kanal.

Kva av tipsa følgjer du, anna enn å gå tur?

– Eg prøver på alle og feilar på alle, og så prøver eg på nytt. Eg har jobba hardt med å bli mykje snillare med meg sjølv. Det å tilgje og le av meg sjølv når eg feilar, i staden for å straffe meg sjølv ytterlegare, føler eg er det friskaste ved meg.

– Viss eg ikkje får til ein ting, prøver eg no å tilgje meg sjølv og tenkje at i morgon er ein ny dag. Noko av det friskaste ein kan gjere, er å vere mot seg sjølv som ein er mot andre. Det er ingen andre i verda eg ville kravd at skulle hoppe over eit måltid, for eksempel – det er jo ein vanvitig ting å gjere.

– Eg kan bli stressa når folk spør om eg er frisk i dag, for eg går jo på ein måte rundt og «faker» frisk, men eg prøver å vere meir avslappa og seie – nei, eg er jo ikkje det, men eg gjer mange friske ting og har fokus på det.

Eg meiner det ikkje handlar så mykje om kva du er, men om kva du gjer.

Synest du det er unødvendig å spør om nokon har blitt friske?

– Det er jo eit naturleg og ofte velmeint spørsmål å stille, men eg trur nok ikkje at det er eit veldig givande spørsmål å få svar på i mitt tilfelle. Kva er eigentleg frisk? Det blir ein stor filosofisk diskusjon, og eg føler ikkje eigentleg at det er til nokon nytte. Om du svarer ja eller nei, seier det framleis ikkje noko om deg som menneske. Det seier ingenting om du er glad eller trist, eller om du føler at du har suksess. Det seier berre noko om kor mange punkt i diagnosemanualen du oppfyller.

Du kan heller spørje vedkommande om dei føler at dei har meiningsfylte dagar. Det er ein mykje meir verdifull ting å vite, i alle fall i mi bok.

FRA MEG TIL DEG Jeg: meg og min verden av regler og kontroll.

Mamma: fjellet i min tilværelse som virkelig fikk gjennomgå.

Jeg så redselen i øynene hennes, og jeg så håpløsheten av situasjonen.

Jeg så alle gjespene etter søvnfattige netter, og dødsangsten hun hadde på mine vegne.

Likevel hadde sykdommen satt klørne i meg, og tankene om kropp, mat og vekt ble altoppslukende. Alle tok vare på meg. Behandlere, sykepleiere, leger, men kanskje mest av alt deg, mamma. Når alle instanser gjorde alt i sin makt for å se og høre meg, hvem tok da vare på deg? Skammen var stor, for selv da jeg var på mitt dårligste, var du den jeg bekymret meg mest for.

Jeg følte meg egoistisk, og det var nettopp derfor jeg skammet meg sånn. Hjernen min hadde ikke plass til å fange deg opp da den kjempet for energi til å fortsette å fungere. Jeg ønsket så inderlig å gi deg en klem og fortelle deg hvor takknemlig jeg var for at du klarte å holde ut dette kaoset. Holde ut mine absurde utbrudd og mine uforståelige tanker.

Du forsøkte å skjule din egen smerte og frykt for å beskytte meg. Jeg fikk aldri takket deg, for spiseforstyrrelsen tynget meg til stillhet. Mens spiseforstyrrelsen kontrollerte løgnene jeg snakket, og handlingene jeg utførte, var selve identiteten min bortgjemt. Hun tittet fram støtt og stadig. Hun fanget opp alle blikk du ga meg. Alle ord du brukte for å vise din frustrasjon. Jeg så deg. Spiseforstyrrelsen gjorde meg nummen, den la et lokk over følelsene. Likevel klarte skammen å snike seg fram til overflaten. Jeg så deg. Selv ikke sulten kunne numme skyldfølelsen for alt jeg utsatte deg for. Til og med da jeg var sint og oppgitt over at du hele tiden måtte mase på hvor lite jeg spiste. Jeg så deg, og jeg hørte deg. Det var dessverre ingenting jeg kunne gjort annerledes. Sykdommen var sterkere enn skyldfølelsen, men skyldfølelsen fikk meg til å ønske å bli bedre. Det første skrittet mot tilfriskning var ikke den gang for min egen del, men for din. Du var min motivasjon på de dager jeg ikke orket mer. Du var og er fjellet i min tilværelse. Takk.

Ettertanker: Jeg tror og håper flere kan relatere til teksten min. Mitt hovedbudskap er å fremheve det faktum at den med en spiseforstyrrelse kan se hvor mye smerte en påfører de rundt seg, de man er så utrolig glad i. Til tross for at alle øyne var på meg, den «syke», så kunne jeg se dere; kjære pårørende. Dere er helter.

Birte Rosendahl

11

FOKUS

AV H E N G I G H ET TEKST: NINA HVIDSTEN, ROS ILLUSTRASJON: HANNE BERKAAK Ordet avhengighet brukes i mange ulike sammenhenger. I vårt arbeid kan vi høre om det å være avhengig av mat, avhengig av sukker, avhengig av «likes» og så videre. Mange snakker også om spiseforstyrrelser som avhengighetslidelser. Men hva er avhengighet, egentlig?

For å hjelpe oss å kaste lys over dette, har vi kontaktet Thomas Clausen, professor ved Senter for rus- og avhengighetsforskning.

Hva er egentlig avhengighet?

– Det finnes egne diagnosedefinisjoner for avhengighet.

I diagnosestandarden som brukes i Norge, må man oppfylle minst tre av seks kriterier for å kvalifisere for diagnosen avhengighet: • • • •

•

•

sterk lyst eller følelse av tvang til å innta substansen problemer med å kontrollere substansinntaket med hensyn til innledning, avslutning og mengde fysiologisk abstinenstilstand når substansbruken har opphørt eller er redusert utviklet toleranse, slik at økte substansdoser er nødvendig for å oppnå den samme effekten som lavere doser tidligere ga føler økende likegyldighet overfor andre gleder eller interesser som følge av bruk av ett eller flere psykoaktive stoffer, og mer og mer tid brukes på å skaffe eller innta stoffer eller komme seg etter bruken opprettholder substansbruken til tross for åpenbare tegn på skadelige konsekvenser, og man kan fastslå at brukeren var, eller kunne forventes å være, klar over skadens natur og omfang.

– I befolkningen generelt og i vår dagligtale vil begrepet avhengighet kunne forstås og brukes også på andre måter.

12

Kan en i prinsippet bli avhengig av hva som helst?

– Diagnosen avhengighet slik den defineres over, kan man få som følge av langvarig eksponering for rusmidler (lovlige eller ulovlige). Men det snakkes også om såkalte non-drug addictions, det vil si avhengighet av adferd/opplevelser uten tilførsel av rusmidler.

Eksempler på slik adferd er gambling, shopping, sex, trening og så videre. I et diagnosesystem som brukes mye i USA, har man inkludert gambling som en nondrug addiction i diagnosemanualen.

– Bakgrunnen for å snakke om non-drug addictions er at de samme områdene i hjernen som påvirkes av rusmiddelavhengighet vil påvirkes av for eksempel gambling. Dette gjelder områdene for belønning, motivasjon, læring og hukommelse. Man kan derfor utvikle avhengighet med utgangspunkt i de samme endringene i funksjon av disse hjerneområdene, og få tilsvarende adferd med kontrolltap og prioritering og så videre, som ved rusmiddelavhengighet.

– Det som er ulikt for non-drug addictions er at man ikke tilfører et rusmiddel som når frem til hjernen.

Isteden er det naturlige signalsubstanser og prosesser i hjernen som virker, da ofte med lavere intensitet enn ved bruk av rusmidler. Kunnskapen om non-drug addictions eller adferdsavhengighet er mindre enn kunnskapen om rusmiddelavhengighet, og det pågår en utvikling av kunnskapsgrunnlaget.

– Mange vil si at de er avhengige av mange ting i livet sitt, igjen uten at det kvalifiserer for en diagnose formelt sett. Noen vil være “avhengig” av faste rutiner, eller en viss orden i sakene sine, uten at dette er en diagnose eller går ut over liv og helse på noen måte Finnes det mennesker som er mer disponert for avhengighet enn andre?

– Ja, man kan være både genetisk disponert, altså at man har arvet en sårbarhet fra sine foreldre gjennom gener, og man kan bli utsatt for hendelser i livet som gjør en sårbar eller mer disponert for å utvikle en avhengighet. Det vil si at både arv og miljø spiller inn. Jeg tenker ofte langs en sårbarhetsskala fra sårbar til robust. Genetisk sett er man et gitt sted på skalaen. Miljøfaktorer vil kunne legge seg på toppen av genetikken og enten forsterke eller gi motstandskraft mot sårbarheten.

– Vi har ikke gode markører på genetisk sårbarhet som brukes i praksis, og derfor vet vi ikke hvem som er mest eller minst sårbare, men vi vet en del om miljøfaktorer som disponerer. For eksempel gir det å vokse opp i kaotiske hjem, bli utsatt for overgrep og annet, økt sårbarhet.

Hva tenker du om mat- og sukkeravhengighet – finnes det?

– Mat- og sukkeravhengigheter er ikke definert som diagnoser og dermed ikke definert som sykdommer/ avhengigheter i Norge.

– Sukker kan gi en opplevelse av belønning, det vil si noe vi mennesker liker, gjentar og som vi synes det er vanskelig å slutte med. Det vil si at det vil ha en del likheter med det som kjennetegner rusmiddelavhengighet. Sukker er også et stoff man inntar i kroppen og som gir effekter etter inntak, som

rusmidler. Det er også en del forskjeller. Sukker når først hjernen vår etter at det er absorbert i mage/ tarm, og blodsukkeret reguleres ganske raskt i kroppen via insulin etc., slik at det holder seg ganske stabilt.

Det vil si at vi ikke får langvarige og bratte endringer i konsentrasjon i hjernen, slik man ville fått av heroin.

– Mange mennesker spiser for mye sukker og finner det vanskelig å slutte. Sukkeravhengighet er noe mange opplever at de har, selv om tilstanden ikke kan defineres som en sykdom slik definisjonsmanualene legger opp til i dag.

Personer med spiseforstyrrelser opplever seg ofte avhengige av f. eks å overspise eller kaste opp. Hvor passer dette inn i avhengighets-spektrumet?

– Jeg er ikke ekspert på spiseforstyrrelser, men man kan kanskje se spiseforstyrrelsen som en dimensjon langs aksen «kontroll på matinntak», der man i den ene enden har de som har ukontrollert matinntak, mens man i den andre enden har de med for mye kontroll (og lite matinntak).

– I et slikt bilde vil anoreksi og bulimi/overspisingslidelse være i hver sin ende av skalaen, men begge handle om en «kontroll-lidelse» når det gjelder matinntak. En del av de med spiseforstyrrelser bruker mat som del av følelsesregulering, og vil håndtere vonde følelser enten gjennom å spise mye eller å spise lite. På denne måten blir spiseadferden en mestringsstrategi. I rusfeltet er det også mange pasienter som bruker rusmiddelinntak som mestringsstrategi for å håndtere vonde følelser.

Med denne typen forståelsesmodell kan man si at det finnes ulike former for mestringsstrategier som mennesker bruker for å håndtere sine vonde følelser.

Noen bruker mat, mens andre bruker rusmidler. Atter andre utvikler en annen psykisk lidelse, som f. eks angst, depresjon eller tvangsadferd.

– Dette er nok uansett en forenkling, men det kan likevel være nyttig for å se på hvordan mennesker håndterer vanskeligheter på ulike måter. Ulike mestringsstrategier kan gi ulike ytre uttrykk, men kanskje er det underliggende mange ganger nokså felles: ubearbeidede vonde følelser/opplevelser man forsøker å rømme fra.

13

«Så min mindfulness er her ute, som vi er nå. Å flytte fokus og ja… kjenne på naturen og høre fuglene og lukt… og det er liksom, det roer meg da, på en god måte. Og er nok det som er viktigste grunnen til at jeg klarer meg da, såpass godt som jeg gjør.»

– Nora.

N AT U R E N L A R D E G B A R E VÆ R E S O M D U E R TEKST: LISE K. J. TRANGSRUD De siste tiårene har vi sett en stor økning i mengden forskning som sier noe om betydningen av at vi mennesker har tilgang til og oppholder oss i naturen.

Naturen blir fremhevet i forbindelse med hva som bidrar helsefremmende og styrker vår livskvalitet.

Naturen løftes også frem når det gjelder hva som bidrar til at vi kommer oss og får det bedre i forbindelse med ulike helse- og velferdsproblemer; det vi kan kalle våre recovery prosesser. En god del av den internasjonale litteraturen om naturens helsebringende potensiale knytter seg til bruk av terapi i naturen. I Norge har vi også eksempler på at dette får økt oppmerksomhet.

Likevel må vi ikke glemme at de fleste av oss tilbringer mesteparten av tiden i vårt eget dagligliv.

Det er nødvendig med et fokus på hva som kan bidra positivt inn i livene våre, enten det er før/ under/etter behandling eller om vi ikke er innom behandlingssystemet i det hele tatt. Verdens helseorganisasjon fremhever i den forbindelse at helse først og fremst skapes og opprettholdes i hverdagen, gjennom de mestringsstrategiene vi har og gjennom det vi gjør som oppleves meningsfullt for oss. Å søke ut i naturen kan være ett eksempel på en slik mestringsstrategi.

I et forskningsprosjekt finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge har vi utforsket hvordan personer med spiseforstyrrelser opplever natur og friluftsliv som en del av deres recovery i hverdagslivet. Vi lurte blant annet på: Hvordan opplever personer med spiseforstyrrelser deres møter med naturen?

Hva erfarer de at natur og friluftsliv har å si i deres recovery-prosesser? For å undersøke og utforske disse spørsmålene gjorde vi først et systematisk

14

litteraturstudie av både norske og internasjonale studier. I hovedsak viste studiene at friluftsliv bidro til en større aksept av egen kropp og bedre selvfølelse.

Likevel, det var få av studiene som eksplisitt fremhevet de subjektive historiene og erfaringene til personer med spiseforstyrrelser. Flesteparten av studiene vi fant innledningsvis hadde fokus på friluftslivsaktivitetene og sa heller ikke så mye om hva som skjer i møtene mellom natur og menneske.

Et møte med naturen er et kroppslig møte Vi ikke bare har en kropp, men vi er kropp, sa den franske fenomenologen Merleau-Ponty. Når vi snakker om spiseforstyrrelser kan vi kanskje si at vi er kropp, men at det ikke alltid oppleves slik. For mange vil ikke kjenne på kroppen sin.

Flere av deltakerne i dette forskningsprosjektet omtalte spiseforstyrrelsen som noe som foregikk oppe i hodet og beskrev en følelse av at de hadde «stengt av» fra halsen og nedover. I møtet med naturen beskrev de hvordan de opplevde at kroppen ble koblet på igjen.

Underlaget fikk betydning; hvordan føttene møtte bakken og sank litt ned mellom barnålene. I naturen ble sansene vekket til live igjen. Røtter, steiner og tuer krevde oppmerksomhet og tilstedeværelse, noe som bidro til å flytte fokus fra en selv og utover mot naturen.

Deltakerne i studien beskrev naturen som beroligende. Å høre fuglene, å ta på gresset, å ha plass og luft til å puste fritt. Den uroen de fremhevet som en vesentlig del av spiseforstyrrelsen, beskrev de som litt mindre fremtredende i naturen. «Det er som om naturens ro smitter over på meg», som en av deltakerne sa. «Også er det så stille der», sa en annen.

Selv om stillhet kan være vanskelig fordi det fortsatt kan være mye lyd på innsiden, så løftet deltakerne frem at

det gjerne var snakk om en annen stillhet i naturen. Mer som et fravær av by-lyder enn en total stillhet. Dette beroligende ved naturen ble også løftet frem gjennom en opplevelse av naturen som noe stabilt. Fjellene, trærne og steinene representerte en slags kontinuitet i det de beskrev som en ellers omskiftelig tilværelse. Til sammen ga naturen dem en følelse av å høre til i en større helhet, en opplevelse av at vi mennesker også er en del av naturen og en følelse av å ikke være så «feil», for i bunn og grunn er vi jo alle sammen naturlige.

og et sted hvor det opplevdes legitimt å ta vare på seg selv og være god mot seg selv, uten at de følte at noen dømte en av den grunn. Det var ikke sånn at naturen nødvendigvis fjernet alt som opplevdes vondt eller vanskelig, og det er kanskje heller ikke poenget.

Det tar ofte litt tid å få det bedre og prosessen går ikke nødvendigvis rett frem. I alt det komplekse og ambivalente, så fremhevet deltakerne at naturen kunne gi en pause og ikke minst støtte til å stå i hverdagens utfordringer.

Naturen tar imot deg uten å dømme

Fokuset på opplevelser med natur, friluftsliv og recovery i en hverdagskontekst har vært viktig å holde fast på i denne studien, fordi det innbyr til å vektlegge erfaringer basert på det å være en person, en aktør i eget liv, hvor ikke symptomer eller diagnosekriterier er det fremtredende. Flere og flere studier tar til orde for at utelukkende kliniske perspektiver undergraver ressurser og erfaringer fra de som har førstehåndskunnskap.

Ofte presenteres ensidige og fragmenterte bilder hvor viktige nyanser blir oversett. En viktig hensikt med denne studien har derfor vært å løfte frem perspektiver fra personer med egenerfaring og tydeliggjøre den erfaringsbaserte kunnskapen. I tillegg peker studien på at det er behov for et mer sammenhengende fokus på kropp, tanker og følelser i spiseforstyrrelser. Deltakerne i denne studien viser hvordan naturen nettopp utfordrer vår vestlige dikotomi mellom det fysiske og det psykiske ved å fremheve at naturen tar imot hele deg, med alle dine erfaringer, og lar deg bare være slik du er.

En viktig del av å være i naturen ble knyttet til opplevelsen av å få en pause. En pause fra all uroen, fra alle tankene, en pause fra det de beskrev som en kritisk selvevaluering og en opplevelse av å være god nok som man er. Av og til opplevde de også at naturen speilet følelsene deres og var et sted de kunne uttrykke det som var vanskelig. Mange hadde vært ute og ropt og skreket i vind og regn, til bølger som slår og et opprørt hav. Naturen tok imot.

Men selv om deltakerne løftet frem naturen som mindre krevende å forholde seg til enn mye i samfunnet, så beskrev de likevel at naturen stilte noen krav til dem. Kanskje på en litt annen måte. «I naturen er det andre spilleregler», sa en av deltakerne. Mens de til vanlig opplevde at spiseforstyrrelsen satte mye av premissene, så krevde naturen at en spilte på lag med kroppen sin. At man lyttet til den og tok hensyn til dens behov. Naturen ble på en måte en læremester

Prosjektet «Friluftsliv og naturopplevelser hos personer med spiseforstyrrelser», er et doktorgradsprosjekt ved Universitetet i Sørøst-Norge hvor formålet er å utforske hvordan personer med spiseforstyrrelser opplever natur og friluftsliv i hverdagen, som en del av sine recovery prosesser. I tillegg til et systematisk litteraturstudie omfattet prosjektet en kvalitativ studie med åtte deltakere (syv kvinner og en mann) som alle har interesse for natur og friluftsliv, samt erfaringer med bulimi og/eller overspisingslidelse. Resultatene fra studien er basert på to intervju med hver deltaker, hovedsakelig gjennomført i deres nærnatur. En kompetansegruppe bestående av personer med egenerfaring fra spiseforstyrrelser og/eller andre psykiske helseutfordringer har deltatt i utformingen av prosjektet og analyse av data.

15

FOKUS

S J Å PÅ M E G! TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM ILLUSTRASJON: NILLE HORGEN, @NILLEILLUSTRATIONS Som barn ropte eg ofte desse orda. Kanskje hadde eg funne opp ein dans, laga eit skodespel eller lært meg å hinke heile vegen over tunet – det viktigaste var at nokon såg. Behovet for å bli sett og bekrefta av dei rundt oss, er naturleg og djupt menneskeleg. Som barn ser vi til foreldre og søsken, seinare til venner og jamaldrande. Andre sine blikk og tilbakemeldingar instruerer, korrigerer og motiverer oss. Å bli bekrefta av andre er ein viktig måte å lære på, og noko vi alle treng. Problema oppstår først når behovet for bekreftelse utanfrå blir for stort, eller får overstyre det vi sjølv måtte tenkje og meine. Å vere ytrestyrt, altså ha fokus på forventningar og krav utanfor oss sjølve, kan føre til at ein ikkje blir kjend med seg sjølv og sine eigne behov. Slik hadde eg det i mange år. Allereie som barn var eg veldig opptatt av kva andre syntest om meg, og ville gjerne gjere alle til lags. Mange val var styrt av mi frykt for å gjere noko feil, få kjeft eller bli avvist.

Blikket utanfrå blei etter kvart også viktig for korleis eg såg og oppfatta min eigen kropp. Eg vart tidleg medviten om at ulike kroppstypar blei tillagt ulik verdi, og at det «beste» var å vere tynn. Eg begynte å leike med tanken på å endre på kroppen min for å bli tynnare og dermed betre. Slankeforsøka starta tidleg, motivert av eit ønske om bekreftelse frå andre.

Som 13-åring fekk eg min første sommarjobb, og var plutseleg i eit arbeidsmiljø med menneske frå heile verda. Dei var unge vaksne som eg såg opp til og hadde lyst til å bli likt av. Den sommaren begynte eg på ein slankekur som skulle føre til alvorleg anoreksi. Eg trudde kollegaene, særleg han eg hadde eit godt auge til, kom til å leggje meir merke til meg dersom eg gjekk ned i vekt. Eg trudde at kroppen var berar av min verdi.

Det gjer vondt å tenkje på i dag, men slik var det eg såg verda den gong.

16

Dessverre verka det lenge som om hypotesen min stemte. Eg gjekk ned i vekt, og folk la merke til det. Eg fekk positive kommentarar som gav meg blod på tann.

Eg tenkte at kommentarane berre ville bli fleire og meir positive jo tynnare eg vart, så eg la meg i selen. Kjensla av meistring og kontroll var berusande. Endeleg fekk eg det til.

I løpet av kort tid tok maten fullstendig styring over livet mitt. Slankeprosjektet utvikla seg til ei spiseforstyrring som enda med innlegging. Eg stritta imot behandling heile vegen til psykiatrisk avdeling. Eg hadde det vondt både psykisk og fysisk, men ville ikkje endre på noko. Eg ville bli i den skrøpelege kroppen, for eg trudde framleis at det å vere tynn var billetten til kjærleik, aksept og lukke – sjølv om alt i livet mitt peika på det motsette.

Vegen tilbake til normalvekt var smertefull. Etter fire månader på sjukehus fekk eg reise heim, litt mindre skrøpeleg enn eg hadde vore, men framleis med kaos i hovudet. Eg tenkte mykje på korleis folk kom til å reagere på vektoppgangen min. Var lei meg for at eg ikkje hadde klart å få meg kjærast medan eg var på det tynnaste, og slik eg såg det, finaste. Andre sine blikk betydde alt. Det distraherte meg nok frå viktige prosessar i tilfriskinga, og gjorde at eg ikkje klarte å nyttiggjere meg den behandlinga eg fekk. Det er vanskeleg å jobbe med eigne tankar og kjensler når ein konstant tenkjer på kva andre synest.

Det skulle ta mange år før eg kunne kalle meg frisk.

Som 16-åring utvikla eg bulimi, noko som bringa med seg dramatiske endringar både i kvardagen, sinnet og kroppen. Eg var ikkje synleg sjuk lenger, og det var vondt å merke at folk dermed såg meg annleis. Blikka endra seg. Som alvorleg undervektig hadde eg fått merksemd og omsorg, og framande hadde snudd seg etter meg på gata. Det spelte ikkje noka rolle om dei hadde gjort det av sjokk, avsky eller frykt – eg sakna det likevel.

Snart stod eg igjen og ropte: Sjå på meg!

Eg var ukomfortabel i eigen kropp, skamma meg over sjukdommen min og følte meg lite verd. Bekreftelse frå andre, då særleg gutar og menn, vart viktigare enn nokosinne. Det vart som ei avhengigheit. Når eg no ser tilbake på tenåra og dei tidlege 20-åra, ser eg ei jente utan grenser. Alkohol og merksemd frå andre fekk dei negative tankane til å sleppe taket for ei stund, så det vart mykje av det. Eg stoppa sjeldan opp og spurte meg sjølv: «Vil eg dette?» eller «Likar eg denne personen?». Det viktigaste var å jage bekreftelsen på at eg var god nok.

Inn i mellom var eg i faste forhold, noko eg trudde skulle betre sjølvkjensla, men det fungerte aldri i lengda. Det indre såret var for djupt til at nokon kunne fikse det utanfrå. Jaget heldt fram innad i relasjonane, gjorde samværet utmattande og skapte avstand til den andre. Det er vanskeleg å gje kjærleik til nokon som ikkje synest dei fortener å ta han imot.

Eg tok mange dårlege val då eg var sjuk, men som frisk vel eg å ikkje skamme meg. Eg hadde ikkje betre strategiar for hand den gongen, og gjorde det eg kunne for å handtere kvardagen. Skam har aldri hjelpt nokon til å få det betre. Det som har hjelpt meg, er medvite arbeid med å vende fokus innover. Etter over 10 år med spiseforstyrringar fann eg til sist den riktige motivasjonen til å begynne på vegen mot tilfrisking.

Med rikeleg tid, tolmod og medikamentell hjelp klarte eg etter kvart å takle tankane og kjenslene mine på andre måtar enn med mat.

I episoden «Syk etter bekreftelse» fra Uforstyrra-podcast, kan du høre mer av Mariannes historie og om hvordan behovet for å bli sett ble altoppslukende. Episoden er illustrert av Nille Horgen.

Det var ein lang prosess, og på ingen måte lineær.

Ofte gjekk eg eitt skritt fram og to tilbake, men eg kom i mål fordi eg alltid heldt fram å bevege meg.

I prosessen måtte eg bli kjent med meg sjølv på nytt.

Eg måtte lære meg å sette ord på behova og tole kjenslene mine. Det er ikkje gjort i ei handvending, og eg jobbar framleis med sjølvomsorg og sjølvaksept, men eg har kome veldig langt sidan den sommaren eg var 13. Å lære å gi seg sjølv den bekreftelsen ein treng, heller enn å vere avhengig av å få han utanfrå, er langtekkeleg arbeid – men verd det.

Målet er å kunne sjå seg sjølv, slik at ein slepp å rope.

17

EVALUERING AV PAKKEFORLØPET FOR PSYKISK HELSE OG RUS TEKST: LINE ORVEDAL, ROS Over et år har gått siden pakkeforløpet for psykisk helse og rus formelt ble innført i Norge. I den forbindelse har Sintef på oppdrag fra Helsedirektoratet nylig gjennomført en evaluering av selve pakkeforløpet. Evalueringsprosjektet vil etter planen pågå ut 2021, med en evalueringsrapport årlig.

I denne første rapporten har fokuset vært på ansatte og fagfolks vurderinger knyttet til blant annet måloppnåelse når det gjelder brukermedvirkning (mål 1) og sammenhengende og koordinerte pasientforløp (mål 2). Denne evalueringen består av både en kvalitativ spørreundersøkelse og en kvalitativ studie, hvor datainnsamlingen har funnet sted både innenfor spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Brukermedvirkning

I forbindelse med funn knyttet til brukermedvirkning viser spørreundersøkelsen at cirka halvparten av behandlerne informerer pasienter og pårørende om selve pakkeforløpet. Omtrent 20 % av behandlerne, flest innenfor psykisk helse for voksne, sier at de foretrekker å informere om forløpet uten å bruke begrepet pakkeforløp. Årsaken til at en del behandlere unngår å informere om pakkeforløpet er at man oppfatter begrepet som noe negativt, som noe man ikke ønsker å kommunisere. Flere steder sies det også at ordet «pakke» kan misforstås.

Selv om en stor del, ca. 75 %, stiller seg kritiske til at pakkeforløpet har bidratt til bedre måloppnåelse når det gjelder brukermedvirkning og brukertilfredshet, uttrykker de aller fleste likevel at de i stor eller i noen grad gjennomfører tiltak for involvering av pasienter og pårørende, eksempelvis samtaler om behandlingsvalg, planlegging av behandlingsforløp, involvere i vurderinger og beslutninger og i det å ivareta barn som pårørende.

18

«I undersøkelsene gis det inntrykk av at behandlingsenhetene er rimelig fornøyd med egen innsats når det gjelder brukermedvirkning og brukertilfredshet.»

Den kvalitative studien bekrefter og utdyper resultatene fra spørreundersøkelsen når det gjelder pakkeforløpets bidrag til brukermedvirkning og brukertilfredshet.

Når det gjelder hvorvidt pakkeforløpet oppleves å ha hatt effekt på hvor mye eller på hvordan det

jobbes med brukemedvirkning og pårørendes involvering, kommer det frem mange steder at «dette er noe det har vært jobbet med i mange år allerede» og at pakkeforløpet ikke har bidratt i så måte. I undersøkelsene gis det inntrykk av at behandlingsenhetene er rimelig fornøyde med egen innsats når det gjelder brukermedvirkning og brukertilfredshet.

Sammenhengende og koordinerte forløp

Et annet mål med pakkeforløp for psykisk helse og rus er å styrke pasientens opplevelse av sammenheng og bedre koordinering i pasientforløpene. I Helsedirektoratets beskrivelse av samhandling i forløpet, heter det: «Nødvendig samhandling mellom ulike aktører skal sikres og tilpasses pasientens ønsker og behov.»

Fastlegen beskrives å ha en sentral rolle i forløpet.

Fastlegen bør være orientert om behandlingen gjennom forløpet, og dersom det ikke er fastlegen som har henvist pasienten, skal både henviser og

fastlege få tilbakemelding underveis i forløpet.

Behandlingsinstitusjonen skal sende tilbakemelding til fastlege og henviser hvis et evalueringspunkt fører til større endringer i behandlingsplanen.

«Faren de ser for seg er at mer standardisering vil gi negative effekter på tilbudet til pasienter, noe som allerede ser ut til å være en konsekvens.»

På spørsmål omkring målet om mer sammenhengende og koordinerte pasientforløp svarer hele 68 % at de i liten grad eller ikke i det hele tatt mener pakkeforløpet har bidratt. Dette bekrefter også de kvalitative intervjuene, hvor mange i spesialisthelsetjenesten utrykker skuffelse over kommunenes og fastlegers manglende kunnskap om involvering i pakkeforløpet så langt.

I den kvalitative undersøkelsen kommer det frem at svært mange behandlere og ledere uttrykker bekymring og faglige dilemmaer knyttet til innføringen av pakkeforløpet. Kortere utredningstid vil trolig være en av de viktigste effektene av pakkeforløpet for pasientene, hvilket også er i tråd med formålet. Men mange behandlere er skeptisk til om dette er en god utvikling. Her nevnes et kunstig skille mellom utredning og behandling, hvor for mye tid på utredningsoppgaver og skjema går på bekostning av behandlingen og det å få møte pasienten på en god måte. Faren de ser for seg er at mer standardisering vil gi negative effekter på tilbudet til pasienter, noe som allerede ser ut til å være en konsekvens.

Som et interessant funn av undersøkelsen kan nevnes at ansatte innenfor rusfeltet generelt er mer positive til pakkeforløpets bidrag enn ansatte innenfor psykisk helsevern.

Du kan lese mer om evalueringsrapporten på sintef.no/prosjekter/evaluering-av-pakkeforlop-psykiskhelse-og-rus/

19

ENDRING TEKST: ASLE HALVORSEN, PSYKOLOG En vanlig definisjon på en spiseforstyrrelse er at man overevaluerer betydningen av kroppsform, vekt og kontroll på dette, og at denne overevalueringen går ut over andre deler av livet. Jo mer plass tanker, følelser og atferd rundt kroppsform, vekt og kontroll på disse tingene tar, og jo mindre plass det er til andre ting, jo mer alvorlig kan vi si at en spiseforstyrrelse er.

Noen er opptatt av hvilken funksjon en spiseforstyrrelse kan ha og hvilke behov den dekker. Andre kan være opptatt av hvorfor man fikk en spiseforstyrrelse og lete etter svar på det. Jeg er ofte opptatt av hva som opprettholder en spiseforstyrrelse i dag og hvordan vi kan ta tak i de tingene og endre dem. Målet er at den som har en spiseforstyrrelse kan bli frisk og jobbe med seg selv med hensyn til å regulere følelser, dekke behov og finne mening i livet uten at spiseproblemet ligger som en klam hånd over alt.

«Mange som har en spiseforstyrrelse lærer seg å leve med spiseforstyrrelsen som den nye normalen og noe som ikke lar seg endre.»

For å gjøre dette må man jobbe med endring. Å endre seg selv, hvordan man tenker, hva man gjør og hvordan man lever med følelsene sine er noe av det mest krevende vi kan gjøre. Det å ha en spiseforstyrrelse er på mange måter «ikke-endring». Når det ikke er endring blir man værende i det som er.

Mange som har en spiseforstyrrelse lærer seg å leve med spiseforstyrrelsen som den nye normalen og noe som ikke lar seg endre. Det handler nok mest om at når man først har en spiseforstyrrelse, så er det så mye av det man gjør og hvordan man tenker, som opprettholder spiseforstyrrelsen. Man er kommet inn i en lidelse som på mange måter opprettholder seg selv. Da er det vanskelig å tenke at det kan endres og at man kan bli frisk. For noen kan det også være deler

20

av spiseforstyrrelsen man ikke ønsker å endre, ting man kan være stolt av eller som kan føles trygt. Har man hatt en spiseforstyrrelse lenge, kan mange deler av den falle så naturlig at man mister det av synet, tar det som en selvfølge og tror at «sånn er jeg både med og uten en spiseforstyrrelse.»

«Først må man våge å si til seg selv at man ikke har det bra. Deretter må man våge å si det til noen andre.»

Skal man jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse må man være modig. Først må man våge å si til seg selv at man ikke har det bra. Deretter må man våge å si det til noen andre. Så må man kanskje si det til enda flere for å komme til den som kan hjelpe og støtte i jobben med å komme seg ut av spiseforstyrrelsen. Der kan man få hjelp til å finne ut av problemene, forsøke å forstå problemene og vurdere hva som kan gjøres.

Viser det seg å være en spiseforstyrrelse og man finner ut at slik vil man ikke ha det lenger, finnes det behandlinger for dette. På dette tidspunktet må man kanskje være enda mer modig, da god behandling ofte handler om å jobbe med endring. Endring er alltid et usikkert prosjekt og terapi for spiseforstyrrelser er tøft og knallhard jobbing. Man må møte og stå i kanskje det man frykter aller mest. I møte med endring kan spiseproblemet plutselig føles trygt og godt, enn så vondt det også er.

Det letteste her og nå er ofte å bli værende der man er og i det man har. Dersom det man har er en spiseforstyrrelse, er det å ta steget ut av den kanskje det vanskeligste man noen gang må gjøre. Samtidig er det slik at de som har tatt steget og kommet seg ut, sjeldent angrer, til tross for alt det krevde.

MANN NOK Prosjektet og kampanjen «Mann nok» handler om menn og spiseforstyrrelsesproblematikk. Vårt viktigste budskap er at spiseforstyrrelser og relatert problematikk ikke er «kvinnelidelser», men også en lidelse som rammer menn.

I samarbeid med The Human Aspect har vi laget seks dybdeintervjuer med gutter og menn som har egenerfaring med spise- og treningsforstyrrelser. Ved å dele sine historier vil de bidra til økt åpenhet.

Daniel vokste opp med å aktivt måtte søke om anerkjennelse og følte daglig avvisning fra andre barn. Etter år med ensomhet så han ikke noe verdi i seg selv og stengte av følelsesmessig, mens han trøstet seg med mat. Som ung voksen skled han inn i en alvorlig depresjon og angst, noe som forsterket spiseforstyrrelsen.

I «Mann nok» møter vi blant andre Daniel og Tariq som åpent forteller om sine erfaringer med å ha et vanskelig forhold til mat og kropp.

Tariq hadde alltid hadde følt seg liten og tynn. Han begynte å trene, mye. Da begynte også ballen å rulle. Parallelt med at energien forsvant og tvangen økte, fikk han stadig bekreftet prosjektet sitt fra omgivelsene. Han var ikke lengre den vesle gutten. Men til slutt ble de negative konsekvensene for store

Deres historier og de andre intervjuene sosm har blitt produsert i prosjektet, ligger tilgjengelig på nettros.no/ mannnok.

Vi takker Stiftelsen Dam for støtte til prosjektet.

21

FOKUS

Å UTFORSKE

S I TT E G ET

F O R H O L D T I L M AT O G S P I S I N G TEKST: MONICA LINDBERG, ROS «Jeg tror jeg er avhengig av sukker!» «Jeg må bare holde meg unna sukker, hvetemel eller karbohydrater overhodet!» Dette er utsagn jeg stadig hører i samtaler med de som sliter med overspisingsproblematikk.

At visse typer mat kan trigge en følelse av avhengighet er fullt forståelig, da det er likhetstrekk mellom annen avhengighetsadferd og adferd knyttet til overspising.

Avhengighetsadferd innebærer opplevelsen av trang eller sug etter noe, midlertidig tilfredsstillelse og en manglende evne til å slutte med adferden på tross av de negative konsekvensene.

«En som overspiser er fullt klar over de negative konsekvensene som følger. Men det kan likevel oppleves som helt umulig å slutte.»

En som overspiser er fullt klar over de negative konsekvensene som følger. Men det kan likevel oppleves som helt umulig å slutte. Det hjelper slett ikke at det er mye fokus på mat, sunnhet, kosthold og hvordan gjøre alt «riktig» uten å ta hensyn til det som ligger bak våre behov og de valgene vi gjør. Mat og spising virker også på vår emosjonelle og mentale tilstand. En som overspiser kan bruke mat og spising til å dempe stress, regulere indre uro og/eller negative følelser.

Kjennetegn på overspising er en opplevelse av å miste kontroll, en følelse av å spise for mye, hurtig spisetempo og en opplevelse av å være i en ubevisst transelignende tilstand, oftest mens man er alene eller skjuler det for andre.

Fordi følelser er knyttet til våre behov og hva vi trenger, vil vi oppleve å bli varslet mentalt og kroppslig når

22

følelser oppstår. Med det får vi en trang til å iverksette handling som gir noe vi trenger. En spiseforstyrrelse har alltid en funksjon. Det vil si at den fyller på der det er noe som mangler.

Selv om overspising har likhetstrekk med annen avhengighetsadferd, skiller overspising seg også fra annen type avhengighet på et vesentlig punkt. Mat og spising er en nødvendighet for å overleve. Det er ikke noe en kan kutte ut eller slutte med. Det en kan gjøre er å utforske sitt eget forhold til mat og hva mat og spising betyr for en selv.

Høsten 2018 startet ROS med 8 ukers kurs i mindful eating (oppmerksom spising) rettet mot personer som har en overspisingsproblematikk. Kurset fokuserer på å hjelpe deltakerne til å gjenfinne balanse, nytelse og glede når det gjelder mat og spising.

Oppmerksomt nærvær bygger på det faktum at hvis vi ignorerer hva vi ser, berører eller spiser, er det som om det ikke eksisterer. Det kan vi erfare når vi spiser samtidig som vi distraherer oss selv med for eksempel å se på tv. Vi går glipp av hele opplevelsen med å spise.

Maten går ned uten at vi legger merke til det. Vi kan da ende opp med å fortsatt føle oss sulten. Kanskje går vi tilbake til kjøkkenet for å finne noe mer som kan gi tilfredsstillelse.

Mindful eating/oppmerksom spising innebærer å senke tempoet for å kunne bli oppmerksom på kroppslige fornemmelser, tanker og følelser som kommer opp rundt det å spise. Det viktigste av alt er at vi gjør dette uten å dømme eller å kritisere det vi legger merke til.

Gjennom å bli mer oppmerksomme mens vi spiser, kan vi også tillate oss å være nysgjerrige og lekne mens vi undersøker våre responser på mat og våre indre signaler for metthet, sult og tilfredsstillelse.

Uregelmessige spisevaner der en over lang tid kanskje

har pendlet mellom overspising og slanking, bidrar til at kroppens eget signalsystem blir forstyrret. I kurset får deltakerne tilgang på øvelser og verktøy for å fremme kontakt med kroppens signaler for blant annet sult og metthet.

«I det mat blir sett på som en avhengighetsskapende substans, har vi fjernet oss fra det å være nysgjerrig, ikke-dømmende og åpen for å lytte til kroppens egen visdom.»

Selv om vi øver på å være mer tilstede, vil det ikke ta bort det å kjenne på trang eller sug etter noe. Øvelser i mindfulness kan hjelpe oss med å lindre de intense følelsene som oppstår. Det er en prosess med å roe ned, gi plass til tanker og følelser og utforske hvordan en kan observere intensiteten av for eksempel sug etter mat i stedet for å umiddelbart reagere. Slik får vi en mulighet til å erfare hvordan intense tanker og følelser

kan få lov til å komme og gå uten at vi nødvendigvis må ta de bort.

I kurset legger vi særlig vekt på å erstatte selv-kritikk med selv-omsorg og selvmedfølelse. Som blant annet innebærer å være tilstede med det som er i øyeblikket med vennlighet og medfølelse overfor seg selv og andre.

For mange er mat og spising blitt mer problematisk enn det er knyttet til glede og velvære. Mindful eating inviterer oss til å utforske vårt eget forhold til mat og spising og legge merke til og stille spørsmål ved egne kritiske og fordømmende tanker. Vi engasjerer alle delene av oss – kroppen, hjertet og sinnet, både når det gjelder å tilberede og å spise mat.

Vi kan bli kjent med hvordan tanker og følelser påvirker hvordan, hva, når og hvor vi spiser. Og vi kan oppdage hvordan humør påvirker matvalgene våre og at stoffer som salt, sukker og fett faktisk virker på tanker, følelser og humør. Mindful eating er ikke bestemt av en diett eller en ekspert - det handler ikke om å telle kalorier eller å måle noe. Hver deltaker erfarer for seg selv hva mindfulness og mindful eating er og hva det ikke er.

I det mat blir sett på som en avhengighetsskapende substans, har vi fjernet oss fra det å være nysgjerrig, ikke-dømmende og åpen for å lytte til kroppens egen visdom. Kanskje det gir mer mening å utforske hva mat og spising betyr for en selv? Ved å øve på å gjenoppdage evnen til selvomsorg og gleden ved det å spise, kan en bli mer oppmerksom på forholdet til seg selv, egen kropp og ikke minst hvordan en relaterer til mat og det å spise.

Kurset «Bli venn med maten» er et 8-ukers kurs som er basert på mindful eating. Kurset er rettet mot personer som har en overspisingsproblematikk og fokuserer på å hjelpe deltakerne til å gjenfinne balanse, nytelse og glede i mat og spising.

Les mer om kurset og finn informasjon om kommende kurs på nettros.no

23

N Å R L I V ET E N D R E R S E G TEKST: SIRI OTTERDAL, ROS Livene våre er ikke statiske. Vi opplever alle endringer og forandringer i løpet av livet; store og små, forventede og uventede. I disse dager har situasjonen rundt koronaviruset satt manges liv på hodet, og vi i ROS har fått høre fra mange at hverdagen har blitt ekstra utfordrende. Når man sliter med en spiseforstyrrelse eller andre utfordringer kan endringer og forandringer i livet kjennes ekstra vanskelig. Man kan kjenne seg mer sårbar, kjenne at man mister kontrollen, og merke at spiseforstyrrelsen øker. Hvorfor er endringer av og til så vanskelige? Og hvordan kan vi håndtere dem?

Spiseforstyrrelsens funksjon

En spiseforstyrrelse kan være uttrykk for mange ting. I ROS pleier vi å si at ingen ønsker seg en spiseforstyrrelse i utgangspunktet. Det starter gjerne som et forsøk på å gjøre noe bra for seg selv, men over tid forsvinner de positive effektene, og de negative tar overhånd. Det kan ende med destruktive handlinger.

Enten det er å spise for lite eller for mye, kaste opp eller overtrene. Disse tingene, spiseforstyrrelsens uttrykk, har en funksjon. Det kan være å oppnå en følelse av kontroll og mestring, dempe uro eller vonde følelser, gi seg selv en pause eller en trøst, en måte å skade seg selv, eller et forsøk på å usynliggjøre kroppen. Det er en grunn til at man begynner med det, en grunn til at man fortsetter med det, og dermed også en grunn til at det er vanskelig å slutte med det.

Endringer i livet kan virke veldig forstyrrende på spiseforstyrrelsen. Noen endringer er små og forbigående, mens andre kjennes større og mer utfordrende ut. Hvilke endringer som oppfattes som utfordrende varierer fra person til person, men et fellestrekk for problematiske endringer er kanskje at endringene øker behovet for å bruke spiseforstyrrelsens mekanismer samtidig som det kan gjøre det vanskelig å bruke dem på samme måte som før. Koronaviruset er et godt eksempel. Det har de siste månedene skjedd store

24

samfunnsmessige endringer, og vi har alle kjent på at livet har forandret seg.

Noen opplever å være mer isolert og alene, de har mer tid til å gruble, tenke og bekymre seg, som kanskje gjør at spiseforstyrrelsen får mer spillerom. Noen opplever å være tettere på familien, slik at de føler seg invadert eller innestengt. Andre opplever at de vante treningsmulighetene begrenses eller forsvinner. Det kan gjøre at behovet for spiseforstyrrelsen øker samtidig som spillerommet minsker. Rutinene man er så godt vant med endres eller blir borte, og det krever mye å finne nye alternativer. Når slike endringer skjer er det ikke unaturlig at man opplever økt grad av stress, uro, angst og ubehag.

Her er det greit å nevne at det ikke alltid trenger å være store samfunnsmessige endringer som skaper utfordringer. Mange normale og menneskelige ting kan oppleves vanskelige; å gå gjennom pubertet, å flytte ut for første gang, når kjæresten gjør det slutt, å få barn, å miste noen nære, sykdom, traumer, en ulykke som fører til kroppslig skade, overgangsalder, stress på jobb, eller en konflikt. Dette er ting som mange av oss vil oppleve i løpet av livet, og som til dels er vanskelige å unngå.

Så hva gjør man?

Det finnes selvfølgelig ingen fasit for hva man gjør når man opplever vanskelige endringer, men noen tips og råd kan komme godt med;

Aksept for at livet ikke er perfekt

Både gode og vonde tider vil komme. Det kan være fristende å tenke at en god periode vil vare livet ut, og håpe at man aldri vil møte på vanskeligheter igjen.

Men er det noe vi kan være helt sikre på, så er det at livet er usikkert. Å gå og bekymre seg for at ting skal bli vanskelig er kanskje unødvendig, men å akseptere at det kan skje, og finne ut hva man i så fall skal gjøre hvis det skjer, kan være en stor styrke.

Aksept for at det ikke blir perfekt.

RÅ D G N

S

R

ER

JØ

IV

H

E

Rutiner

Prøv å holde på rutinene dine; søvn, mat, aktivitet, arbeid/skole, sosial kontakt. Når livet byr på utfordringer er det lett å miste balansen, og rutiner forsvinner fort ut av vinduet. Vær bevisst på hvilke rutiner som er viktige for deg, og hold på dem når ting blir vanskelig.

Hold på det som funker

Hvis du har gode strategier for å ivareta deg selv; bruk dem. Om du har hatt noen tidligere; ta dem i bruk igjen.

Snakk med noen

En byrde delt er en byrde halvert. Snakk med noen du er trygg på; enten blant familie, venner, på arbeidsplassen, fastlegen, psykologen, en hjelpetelefon, eller hos oss i ROS. Ingen er tjent med at du holder ting inni deg eller later som at alt er bra, spesielt ikke du.

Kjenn på grensene dine

Å være bevisst egne grenser er viktig, spesielt når man har det vanskelig. Hva kjennes greit ut for deg, og når kjenner du at du går på tvers av dine egne grenser?

Det kan handle om relasjoner, nærhet, tjenester, forventninger og mange andre ting. Å sette grenser for seg selv og andre er god selvivaretakelse.

Bli bevisst dine destruktive mekanismer

Vi har alle noen mindre hensiktsmessige mekanismer vi går inn i når livet blir tøft eller vi trenger en pause.

Enten det er å sulte seg, overspise, overtrene, snakke stygt til seg selv, spille for mye mobilspill, bli aggressiv, deprimert og så videre. Et første steg til å begynne å håndtere de destruktive mekanismene er å legge merke til dem og anerkjenne at de finnes. Først da kan man begynne å jobbe for å fri seg fra dem eller bytte dem ut med noe mer konstruktivt.

Vær snill med deg selv

Tøffe tak og økt behov for å bruke spiseforstyrrelsens mekanismer kan føre til en økt følelse av skyld, skam og dårlig samvittighet. Ofte tenker vi at dette er nyttige følelser fordi de skal pushe oss til å prestere bedre. Sannheten er at ingen får det bedre av å snakke seg selv ned. Vær heller snill med deg selv, fokuser på det du får til fremfor det du ikke får til. Vær selvmedfølende; støtt deg selv slik du helt sikkert hadde støttet noen andre i samme situasjon.

Opp igjen

Husk at dagen, uken eller måneden ikke er tapt selv om du trør litt feil eller tar et skikkelig mageplask. Fortsett å prøve. Som vi sier til små barn som lærer å gå; «opp igjen». Det handler om å øve.

Gjør gode ting for deg selv

Gjør noe bra for deg selv hver dag. Noe som du kjenner er godt for deg. Ta en lang dusj, drikk en god kopp te, sitt fem minutt i sola, lytt til fuglene, snakk med en god venn, smil, le, vær til stede med deg selv.

Livet vil by på endringer og utfordringer, og vanskelige følelser vil komme og gå. Det viktige er kanskje å ikke stikke hodet i sanden når det skjer, men prøve å møte det med aksept og medfølelse for seg selv. Altfor mange av oss er vant til å være selvkritiske og bebreide oss selv når ting butter imot. Hva om vi heller hadde vært litt mer rause med oss selv? Hva om dette er sommeren du begynner å øve å tåle det uperfekte?

25

FÅ B U KT M E D O V E R S P I S I N G - VIRKER DET? TEKST: CATHRINE NITTER, PROSJEKTLEDER Som mange nok har fått med seg, ble overspisningslidelse nylig anerkjent som en egen diagnose i vårt europeiske diagnosesystem DSM-11.

Dette betyr at det i årene framover vil komme flere og flere behandlingstilbud rettet mot denne diagnosen. Men det kan ta tid. Siden overspisningslidelse representerer den vanligste spiseforstyrrelsesdiagnosen er det mange som lider uten å ha et godt behandlingstilbud å gå til. For å ikke snakke om alle som har lidd i mange år, uten å få god hjelp!

For noen år siden ble det utviklet et selvhjelpsprogram i England som har den hensikt å hjelpe personer med nettopp overspisningslidelse. Programmet er utviklet av forsker, kliniker og spesialist på spiseforstyrrelser, Christopher Fairburn. Han så at mange av hans pasienter med denne problematikken ble friske med mindre terapeutisk hjelp. Han utviklet derfor en slags forenklet manual av egen praksis, nettopp programmet «Få bukt med overspisning», eller «Overcoming binge eating», som det heter på engelsk. Programmet er laget med utgangspunkt i kognitiv adferdsterapi rettet mot pasienter med spiseforstyrrelser.

Det er gjort litt forskning på programmet, med lovende resultater. Best resultater er sett hos de som har mottatt veiledet selvhjelp – altså at man har en veileder/rådgiver som står på sidelinjen og hjelper vedkommende til å stå i og følge programmet slik det er tenkt.

Vi i ROS ønsket å se hvordan dette programmet fungerte hos oss – i et lavterskeltilbud, og under norske forhold. Vi var så heldige å motta økonomisk støtte av Stiftelsen Dam til å gjennomføre en toåring evaluering hvor vi tilbydde og evaluerte programmet ved sentrene våre i Oslo, Bergen og Stavanger.

26

«Hele 86 % av deltakerne oppgav at de hadde hatt et vanskelig forhold til mat, kropp og vekt i 11 år eller mer, 66 % i 16 år eller mer.»

Prosjektet varte i perioden januar 2018- desember 2019 og er i disse dager ferdig evaluert.

Hvem har mottatt hjelp?

Totalt er det 154 brukere som har begynt i programmet.

Disse er hovedsakelig kvinner (95 %), men også noen menn (5 %). Alderen på deltakerne har variert fra 18- 75 år, men de fleste (67 %) er i alderen 26- 45 år.

Hele 86 % av deltakerne oppgav at de hadde hatt et vanskelig forhold til mat, kropp og vekt i 11 år eller mer, 66 % i 16 år eller mer. På spørsmål om de har mottatt hjelp for sin problematikk oppgav 27 % at de hadde det, 44 % hadde ikke søkt hjelp tidligere og 45 % hadde søkt hjelp, men ikke fått det. Dette forteller oss at mange har lidd i det skjulte og ikke fått hjelp, eller turt å be om hjelp!

Hva sier de viktigste resultatene?

Programmet er et fem- trinns program som strekker seg over en del uker. De fleste som har fullført har brukt over 22 uker. Det er dog mange som har sluttet i programmet før de var ferdige, men over halvparten (66 %) har minimum kommet til/fullført STEG 3. 30 % avsluttet underveis i, eller fullførte siste steg, (STEG 5).

Av de som ikke fullførte hele programmet (som gjelder de fleste) oppgir flesteparten at årsakene til dette var 1) at det var mer krevende enn de hadde tenkt på forhånd, 2) at det var vanskelig å prioritere i hverdagen og 3) at de følte at de trengte mer hjelp, utover programmet.

Når det er sagt er de aller fleste veldig tilfreds med rådgiveren de har hatt og hjelpen de har fått. På tross

av at de ikke fullførte, har de fleste opplevd en eller annen bedring i sin spiseproblematikk.

«Mange har fått økt kompetanse når det gjelder sin egen problematikk og fått anerkjennelse på at dette ikke handler om «latskap og manglende selvdisiplin», men om underliggende tanker og følelser.»

Ved oppstart krysset 83 % av for at de overspiste 2- 3 ganger/uke eller mer, 49 % 4- 6 ganger/uke eller mer og 19 % daglig/flere ganger daglig. Ved avslutning krysset 37 % av for at de overspiste 2-3 ganger/ uke eller mer, 13 % 4-6 ganger/uke eller mer og 4 % flere ganger daglig. Bedringen var større jo lengre man deltok i programmet. 17 % krysset av for at de har klart å slutte å overspise.

En del krysset av for at de har klart å slutte før de har fullført programmet. Det må da tilføyes at 88 av de 154 har svart på sluttskjema, så vi vet ikke helt om disse tallene er representative.

Tilbakemeldinger

I sluttskjema stilte vi deltakerne noen åpne spørsmål.

Her fikk vi inn utrolig mange svar. Det, sammen med en del avkrysningsspørsmål, har gjort at vi sitter igjen med et ganske godt bilde av hva deltakerne synes. Selv om de fleste ikke fullfører programmet, er de fleste fornøyd.

Mitt inntrykk er at mange har fått økt kompetanse når det gjelder sin egen problematikk og fått anerkjennelse på at dette ikke handler om «latskap og manglende selvdisiplin», men om underliggende tanker og følelser.

Dette har hatt stor betydning for mange.

Flere gir tilbakemelding på at deltakelse i programmet har gjort dem bevisst på egen adferd, spisevaner og destruktive mønstre. Dette gir et godt utgangspunkt for videre arbeid! Mange gir tilbakemeldinger på at de er veldig takknemlig for programmet og at programmet er et svært godt tilbud for de med overspisnigsproblematikk. Når det er sagt er det mange som har gitt tilbakemelding på at programmet er krevende i hverdagen, mer krevende enn de hadde forestilt seg.

Vurderer man å begynne i programmet bør man være klar over at programmet vil være tidkrevende, og ikke minst emosjonelt krevende. Programmet er selvsagt heller ikke for alle, men for deg som er 18 år eller mer, som ikke har mange tilleggslidelser og som er nysgjerrig, kan det være verdt et forsøk. Selv om programmet er ferdig evaluert, er det fortsatt mulig å få veiledet selvhjelp i programmet ROS.

I over to år har ROS tilbudt veiledning gjennom programmet «Få bukt med overspising». Programmet er utviklet av forsker, kliniker og spesialist på spiseforstyrrelser, Christopher Fairburn.

Veiledning gjennom programmet tilbys ved våre lokale sentre.

Lurer du på om dette kan være noe for deg, er du nysgjerrig eller har spørsmål? Ta kontakt med oss!

27 Illustrasjon: istockphoto

BOKANMELDELSE

INN I KATASTROFELANDSKAPET E R FA R I N G E R F R A B A S A L E K S P O N E R I N G ST E R A P I

JAN HAMMER, DIDRIK HEGGDAL OG KRISTOFFER LUDVIGSEN (RED.)

TEKST: LINE ORVEDAL Allerede innledningsvis vekket denne boken min begeistring, da forfatterne trekker frem betydningen av menneskets autonomi som et overordnet mål og beskriver en behandling som vektlegger begrepet aksept fremfor symptomlindring. Påstanden om at dersom psykisk helsevern i ord og handling hadde holdt frem disse verdiene, ville behovet for tjenester fra psykisk helsevern blitt betraktelig redusert, gjorde meg svært interessert i å lese videre.

Pussig nok og samtidig som jeg i denne utgaven av ROSinfo hadde skrevet en tekst basert på de erfaringer fagansatte så langt har gjort seg etter innføring av pakkeforløpet for psykisk helse og rus, ble jeg igjen minnet om de store motsetninger som finner sted innen det psykiske helsefeltet. Om dette skriver også forfatterne at helsepersonell skal på den ene siden møte mennesker som unike individer, med respekt og likeverd, samtidig som de samme fagfolkene skal implementere et diagnosespesifikt pakkeforløp med retningslinjer for et standardisert behandlingsforløp.

Videre skriver de at når det gjelder tvangsbruk gis det fra helsemyndighetenes side klare føringer for at dette skal reduseres, samtidig som de samme myndigheter pålegger helsepersonell å ta i bruk alle tilgjengelige midler for å forhindre mennesker fra å begå selvmord.

Basal eksponeringsterapi (BET) er i utgangspunktet utviklet for å hjelpe voksne mennesker med omfattende og invalidiserende psykiske helseutfordringer, og som ikke har hatt utbytte av tidligere behandlinger. Noe av det som kjennetegner denne gruppen av mennesker er at de også har vært utsatt for en utstrakt bruk av tvang.

Ofte forstås disse menneskene ut i fra en tanke om at de er såkalt «behandlingsresistente» og at årsaken til at behandlingen ikke virker, ligger hos pasienten. I

28

et BET-perspektiv vil det tvert om være måten disse menneskene har blitt møtt på i helsevesenet som er selve problemet.

Ved å flytte fokus fra den medisinske disiplinen over på individets opplevelse av seg selv og det mellommenneskelige i en behandlingsrelasjon, erfarer forfatterne at pasienter innen psykisk helsevern ikke skiller seg nevneverdig fra andre mennesker som strever med adskillig mindre psykiske helseutfordringer.

På den måten handler det i hovedsak om det å være menneske i verden, og om det å forholde seg til egne tanker og følelser og til livets eksistensielle grunnvilkår.

I BET-behandling ligger ansvaret hos pasienten selv, uten regulering eller kontroll. Dette innebærer at i stedet for å forsøke å forhindre eller dempe pasientens symptomer gjennom eksempelvis medikamentell behandling, må pasienten forholde seg til livets smerte gjennom å møte skremmende tanker og følelser med aksept. Gjennom intensiv døgnbehandling får pasientene mulighet til å være aktive aktører i egen behandling og til selv å ta regien i eget liv.

Foruten å beskrive selve behandlingsmetoden blir flere sterke pasienthistorier og erfaringer i BET-behandling fortalt. Vi får også høre en pårørendes erfaring om hvordan denne behandlingen har bidratt til en ny hverdag for hele familien.

Det slår meg etter å ha lest disse historiene hvor avgjørende det er å tenke nytt og å kunne tilby noe helt annet for en gruppe mennesker innenfor behandlingsapparatet som gjennom mange år har blitt behandlet med noe som ikke har virket.

Boken gir både håp og viser vei til et mer humant psykisk helsevern.

Eiendomsinvest 1 AS

Myrabakken Næringssenter

6010 ÅLESUND Tlf. 70 17 83 00

Matkroken Nordnesøy

8198 NORDNESØY Tlf. 75 09 67 13

Mirawa Restaurant

Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85

Idrettsveien 2 7072 HEIMDAL Tlf. 72 89 43 00 www.prima-as.no

Advokat Kari Fossvoll Advokat Ola Fossvoll Advokatfullmektig Mari E. S. Wormdal Orkedalsveien 31, 7300 ORKANGER Tlf. 72 47 99 80

T: 64 97 23 00 M: post@kisif.no W: http:/kisif.no A: Langbakken 9, 1430 ÅS

3701 SKIEN - Tlf. 907 76 282 www.erfaringskompetanse.no

Øvre Damsted 2, 3740 SKIEN Tlf. 901 85 868 - www.betongpumping.com

kari@fossvoll.no ola@fossvoll.no mari@fossvoll.no

Viken senter for psykiatri og sjelesorg 9360 BARDU Tlf. 77 18 99 00 www.vikensenter.no

Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no

Oppvekst og Levekår

Orkland kommune

stavanger.kommune.no

orkland.kommune.no

avdeling psykisk helse og rus Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no

4440 TONSTAD Tlf. 38 37 90 00 sirdal.kommune.no

Vi behandler unge med spiseforstyrrelser.

Ta kontakt!

Capio Anoreksi Senter AS Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00

www.capioanoreksisenter.no

Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20

Divisjon psykisk helsevern Tlf. 05 300

R O S S I TT T I LBUD Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring.

I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook og Instagram @nettros.

INDIVIDUELLE SAMTALER

Ved ROS sine sentre i Vestland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.

RÅDGIVNING VIA CHAT

Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig.

Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om.

Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.

RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST

ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.

SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»

ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Vestland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

30

SAMTALEGRUPPER

I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.

TEMAKVELDER

Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

PÅRØRENDESEMINAR

ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).

PÅRØRENDEGRUPPER

Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.

KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN

ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.

31

SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid.

• ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer.

• brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud.

• flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt.

• de som står nær også har noen å støtte seg til.

• skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres.

• flere kan forstå hva det egentlig handler om.

I 2019 fikk ROS over 9000 henvendelser.

Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.

NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380.

Medlemskap koster kun kr 200 per år.

tlf: 948 17 818 chat: nettros.no

web: nettros.no e-post:info@nettros.no