Endring

TEKST: ASLE HALVORSEN, PSYKOLOG

En vanlig definisjon på en spiseforstyrrelse er at man overevaluerer betydningen av kroppsform, vekt og kontroll på dette, og at denne overevalueringen går ut over andre deler av livet. Jo mer plass tanker, følelser og atferd rundt kroppsform, vekt og kontroll på disse tingene tar, og jo mindre plass det er til andre ting, jo mer alvorlig kan vi si at en spiseforstyrrelse er.

Noen er opptatt av hvilken funksjon en spiseforstyrrelse kan ha og hvilke behov den dekker. Andre kan være opptatt av hvorfor man fikk en spiseforstyrrelse og lete etter svar på det. Jeg er ofte opptatt av hva som opprettholder en spiseforstyrrelse i dag og hvordan vi kan ta tak i de tingene og endre dem. Målet er at den som har en spiseforstyrrelse kan bli frisk og jobbe med seg selv med hensyn til å regulere følelser, dekke behov og finne mening i livet uten at spiseproblemet ligger som en klam hånd over alt.

«Mange som har en spiseforstyrrelse lærer seg å leve med spiseforstyrrelsen som den nye normalen og noe som ikke lar seg endre.»

For å gjøre dette må man jobbe med endring. Å endre seg selv, hvordan man tenker, hva man gjør og hvordan man lever med følelsene sine er noe av det mest krevende vi kan gjøre. Det å ha en spiseforstyrrelse er på mange måter «ikke-endring». Når det ikke er endring blir man værende i det som er.

Mange som har en spiseforstyrrelse lærer seg å leve med spiseforstyrrelsen som den nye normalen og noe som ikke lar seg endre. Det handler nok mest om at når man først har en spiseforstyrrelse, så er det så mye av det man gjør og hvordan man tenker, som opprettholder spiseforstyrrelsen. Man er kommet inn i en lidelse som på mange måter opprettholder seg selv. Da er det vanskelig å tenke at det kan endres og at man kan bli frisk. For noen kan det også være deler av spiseforstyrrelsen man ikke ønsker å endre, ting man kan være stolt av eller som kan føles trygt. Har man hatt en spiseforstyrrelse lenge, kan mange deler av den falle så naturlig at man mister det av synet, tar det som en selvfølge og tror at «sånn er jeg både med og uten en spiseforstyrrelse.»

«Først må man våge å si til seg selv at man ikke har det bra. Deretter må man våge å si det til noen andre.»

Skal man jobbe seg ut av en spiseforstyrrelse må man være modig. Først må man våge å si til seg selv at man ikke har det bra. Deretter må man våge å si det til noen andre. Så må man kanskje si det til enda flere for å komme til den som kan hjelpe og støtte i jobben med å komme seg ut av spiseforstyrrelsen. Der kan man få hjelp til å finne ut av problemene, forsøke å forstå problemene og vurdere hva som kan gjøres.

Viser det seg å være en spiseforstyrrelse og man finner ut at slik vil man ikke ha det lenger, finnes det behandlinger for dette. På dette tidspunktet må man kanskje være enda mer modig, da god behandling ofte handler om å jobbe med endring. Endring er alltid et usikkert prosjekt og terapi for spiseforstyrrelser er tøft og knallhard jobbing. Man må møte og stå i kanskje det man frykter aller mest. I møte med endring kan spiseproblemet plutselig føles trygt og godt, enn så vondt det også er.

Det letteste her og nå er ofte å bli værende der man er og i det man har. Dersom det man har er en spiseforstyrrelse, er det å ta steget ut av den kanskje det vanskeligste man noen gang må gjøre. Samtidig er det slik at de som har tatt steget og kommet seg ut, sjeldent angrer, til tross for alt det krevde.