01/20
F O K U S: F O R B I L D E R
FORBILDER - OGSÅ ET SAMFUNNSANSVAR Nylig var jeg i et møte med en politiker som var genuint opptatt av psykisk helse. Han spurte meg hvilke synspunkter ROS har knyttet til økningen i psykisk uhelse blant barn og unge. Han lurte også på om vi trodde dette i stor grad skyltes større åpenhet og flere tilgjengelige tilbud? Og om denne åpenheten også kunne føre til en sykeliggjøring av det som «bare var livet». Jeg svarte at noe av økningen kan sikkert skyldes at flere nå kan kjenne seg igjen i ulike psykiske utfordringer, men det gjør det ikke mindre alvorlig av den grunn. Skam og tabu er ennå knyttet til psykisk helse og mange av oss er ubekvem i møter med mennesker som er deprimerte eller på annen måte kjenner at livet er tungt. Noe som gjør at mennesker som sliter ikke føler seg sett eller forstått og dermed forverrer situasjonen. Men er ikke dette foreldrene sitt ansvar spurte politikeren? Dessverre kunne jeg ikke si meg helt enig der. Foreldrene er jo fra en generasjon der vi var ennå dårligere til å kommunisere. Der følelser var ennå mer tabu å snakke om og der gutter absolutt ikke skulle gråte. Dette var politikerne enig i og uttalte videre at «da må vi lære opp foreldrene». Jeg kunne ikke vært mer enig! De viktigste forbildene er kanskje, som Cathrine skriver om i denne utgaven, de nære relasjoner. Foreldre, lærere og venner. Det å skape en velfungerende familie er trolig den største og viktigste oppgaven i livet for de som velger det. Samfunnet er helt avhengig av at flest mulig av oss velger å få barn og da helst flere enn 1 barn pr familie. Altså en av de viktigste samfunnsinvesteringer for nasjonen Norge. Likevel er det et paradoks at denne viktige «oppgaven» kommer helt uten krav, opplæring og retningslinjer. Hvordan skal vi som voksne hjelpe og veilede barna våre i å håndtere både oppturer og nedturer i livet når vi kanskje aldri har lært å takle dette selv på en sunn og konstruktiv måte? Hvordan skal vi få barna til å forstå at motgang og utfordringer er en like stor del av livet som gledesfylte oppturer – når mange av oss ikke vil forholde oss til livets mer utfordrende sider? Hvordan skal vi lære barna våre at det å kjede seg ikke er verdens undergang og at det å være glad i seg selv som den unike person man er, kanskje er det viktigste av alt? Og sist, men ikke minst hvordan skal vi lære barna våre å bli trygg på seg selv, trygg nok til å sette ord på hvordan de har det på innsiden og til å kommunisere dette ut til verden rundt dem. Det virker som den enkleste ting i verden, men det er det ikke. For meg er dette et av våre største samfunnsproblem. Mennesker som ikke våger å være seg selv i frykt for å ikke være gode nok. Og hvem sitt ansvar er dette? Vi kan ikke skyve dette ansvaret over på foreldrene. Her må politikerne på banen. Vi trenger rett og slett en skolering i hvordan håndtere livet og hverdagen og hvordan være vår egen beste venn når livet stormer som verst. Vi trenger mange flere fritidstilbud på barn og unges premisser som er tilgjengelig når barn og unge trenger det. Som inkluderer trygge voksne som er gode relasjonsbyggere. Så ja takk til grønn respekt på kurset «Hva trenger jeg i møtet med meg selv og livet?» Det ville være et fantastisk forbilde for nasjonen Norge!
Irene Kingswick Generalsekretær ROS
Utgitt av: ROS - Rådgivning om spiseforstyrrelser Postboks 36 Sentrum 5803 Bergen Styreleder: Øivind Enger E-post: leder@nettros.no ROS hovedkontor Generalsekretær: Irene Kingswick Tlf: 950 80 140 E-post: irene@nettros.no Administrasjon: Tlf: 948 17 818, innvalg 5 E-post: admin@nettros.no Landsdekkende rådgivning: Tlf: 948 17 818, innvalg 1 E-post: info@nettros.no ROS Senter i Vestland: Tlf: 948 17 818, innvalg 2 E-post: bergen@nettros.no ROS Senter i Oslo/Akershus: Tlf: 948 17 818, innvalg 3 E-post: oslo@nettros.no ROS Senter i Rogaland: Tlf: 948 17 818, innvalg 4 E-post: rogaland@nettros.no ROS Senter i Trøndelag: E-post: trondheim@nettros.no Se nettros.no for åpningstider. Støtteannonser: Faktureringsservice Sør AS Tlf: 32 24 44 33 E-post: faktserv@faktserv.no Redaksjon: Nina Hvidsten (redaktør) Cathrine Nitter Marianne Clementine Håheim Line Orvedal Ann Marie Utne Benedikte Ottzen E-post: nina@nettros.no Layout: Nina Hvidsten Trykk: Allkopi
INNHOLD 4
Med sårbarhet som styrke
6
Kven har ansvar
9
Uttrykksfullt om spiseforstyrrelser
12
Mitt forbilde
14
De nære forbilder
16
En, to, tre
18
Livet er ikke en gjøremålsliste
20
Å bli voksen
22
Rådgivers hjørne – slanketanken
24
Bildene som lyver
26
Bokanmeldelse – Det vi skjuler
28
Leserinnlegg
4
9
20
FOKUS
MED SÅRBARHET SOM STYRKE TEKST OG FOTO: NINA HVIDSTEN Som første ansatte mannlige rådgiver i ROS, er trykket på Daniel stort. På en måned har han blitt intervjuet i to aviser, en podcast, et videointervju, og nå også i ROSinfo. Det er ingen tvil om at han bringer inn en etterlengtet stemme. At en mann med egenerfaring med overspisingslidelse står åpent frem, er ikke hverdagskost. Vi møter Daniel for en prat om forbilder, følelser og spiseforstyrrelser. Som mange andre gutter, vokste Daniel opp med en mentalitet om at følelser ikke var tillatt. For ham var det nettopp maten som skulle bli en måte å få utløp for det «ulovlige» på.
«For meg var det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle. Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager.» – Jeg haddde tidlig en oppfatning av at jeg som gutt ikke skulle vise følelser eller gi uttrykk for det jeg kjente på. Det var ingen som sa dette direkte, men det var som en uskreven regel. Som mann skulle man være stoisk og sterk, noe de mannlige forbildene i heltefilmene understreket. Heltene lot seg ikke påvirke, de viste ingen svakhet. – Når jeg da allikevel hadde så mange følelser, tenkte jeg raskt at det var noe galt med meg. Selv om jeg forsøkte, klarte jeg ikke å slå av følelsene. For meg var
4 Illustrasjon: istockphoto
det spising som gjorde at jeg klarte å håndtere den indre uroen. Gjennom å spise kunne jeg føle. Gjennom å spise kunne jeg håndtere dårlige dager. Spisingen førte etterhvert til en overvekt, og for Daniel ble det kun kroppens ytre som definerte hvem han var. – Fra jeg var barn ble jeg fortalt at jeg var feit. Etterhvert var dette noe jeg fortalte til meg selv også. Det å være feit ble identiten min. Da jeg ble eldre begynte jeg å isolere meg. De få gangene jeg våget meg ut, følte jeg alle så på meg og tenkte stygge ting om meg. Jeg tilegnet alle mennesker jeg møtte fæle tanker, tanker som egentlig var mine. Tanker som sa «Hvorfor kan han ikke bare ta seg sammen», «Han har ikke noen verdi», «Han er udugelig». Jeg hadde ekstremt lav selvfølelse og selvverdi. Da Daniel var 25 år, fikk han en slankeoperasjon. At overvekten skyldtes en spiseforstyrrelse, hadde ikke falt ham inn, og han gledet seg til et nytt liv, med ny kropp. – Jeg var overbevist om at hvis jeg ble tynn, ville jeg føle meg bra. Og i ett års tid var det slik. Jeg ble slank og fin, følte meg helt topp og fikk masse ekstern validering. Men da første året var omme, så jeg meg selv i speilet. Til tross for at jeg nå var blitt undervektig, så jeg meg selv som feit, verdiløs og udugelig. Jeg følte meg ikke noe bedre, jeg følte meg faktisk helt jævlig. Selv om jeg så at jeg objektivt sett ikke var feit, var følelsen av å være det så sterk. Jeg innså etterhvert at den løsningen jeg trodde skulle fikse alt, ikke gjorde det. Faktisk gjorde den ting verre, da jeg nå ikke hadde en ytre grunn til at jeg hadde det så kjipt på innsiden. Jeg kunne ikke lenger
skylde på det at jeg var feit. Operasjonen hadde bare fjernet et symptom på noe underliggende og jeg ble tvunget til å ta tak i det som lå bak.
«Jeg håper jeg kan være et ansikt utad som viser at menn også sliter.» Daniel bestemte seg til slutt for å oppsøke hjelp og kontaktet fastlegen som igjen henviste ham til DPS. – Fiks meg, sa jeg til psykologen som møtte meg. Det tok litt tid før jeg forsto at det ikke var så enkelt. Etterhvert innså jeg at jeg måtte jobbe hardt med meg selv. Jeg måtte lære meg å bli glad i meg selv, for det var det som var den egentlige utfordringen min, ikke vekten. – Jeg måtte forsøke å bli en motvekt til styggen på ryggen – min indre kritiker. Etter 15 år med konstant negativ indre dialog, tok dette lang tid og i starten føltes det som at jeg løy til meg selv. Men litt etter litt fikk kritikeren gradvis mindre plass og mitt behov for ekstern validering gikk ned. Jeg eksponerte meg for ting jeg tidlig hadde fryktet, som å være synlig i store fokemengder. Etterhvert overbeviste jeg meg selv om at ting ikke var så farlig likevel. Som nyansatt rådgiver i ROS håper Daniel at han kan være et forbilde for gutter og menn som selv har det vanskelig med mat og kropp. – Jeg håper jeg kan være et ansikt utad som viser at menn også sliter. Dette er absolutt ikke bare en «jentegreie». Tallene sier at rundt 10-20 % av dem med en spiseforstyrrelse, er gutter eller menn, men jeg tror det ligger enorme mørketall her. Jeg håper inderlig vi er på vei inn i et generasjonsskifte der det blir mer akseptert for gutter og menn å vise følelser. Det er så viktig at vi formidler at det er greit å snakke om ting, og at vi lærer de unge verktøy for å håndtere følelser. Det å anerkjenne og være åpen om sine sårbarheter, det er virkelig styrke.
5
FOKUS
KVEN HAR ANSVAR? TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM Debattar om kva som er triggande, kven som har ansvar, og kva som burde vere lov å vise fram, dukkar opp med jamne mellomrom. I år har det vore debatt om influensarar si påverknadskraft, og om det er riktig å vise plastiske operasjonar på tv. Det har vore høg temperatur i debatten rundt dokumentaren «Selvportrett», som følgjer no avdøde Lene Marie Fossen, som var fotograf og hadde alvorleg anoreksi. Litteratur om anoreksi har også blitt debattert fleire gonger dei seinare åra. Kva er kjernen i desse debattane? Kroppen kommuniserer noko om kven vi er, til omverda, og beskjeden blir filtrert gjennom felles ideal om kva som er ein «god» eller «riktig» kropp. Den slanke, trente, sunne, unge, friske kroppen er idealet i vår del av verda, og utgangspunktet når vi samanliknar oss med andre. Dei fleste av oss gjer dette, meir eller mindre bevisst, men lar oss i ulik grad påverke av det vi ser. Personar med spiseforstyrringar eller -problematikk er ofte svært opptekne av kropp og utsjånad, vil samanlikne seg hyppigare med andre, og vere meir sjølvkritiske. Ofte har ein eit forstyrra bilete av eigen kropp, og vil alltid oppleve å kome til kort. Det kan vere bensin på bålet for lidinga. Dei færraste med ei spiseforstyrring, er undervektige. Dei aller fleste er normal- eller overvektige, og ein kan ikkje «sjå» at dei er sjuke. Mange snakkar om at det finst eit hierarki innan spiseforstyrringar, der anoreksi, den ofte synlege sjukdommen, tronar øvst, bulimi hamnar på andreplass, og overspisningsliding kjem heilt til sist. Hierarkiet er basert på misforståtte idéar om kontroll, dyd og verdi: den tynnaste er sjukast, fortener
6
meir merksemd og betre hjelp. VG-journalist Kari Spets skreiv om dette i ein kommentar i 2017: «Samfunnet forguder selvkontroll. Fascineres av den tynne kroppen. Frastøtes av fråtsing. Forvirres av den store kroppen. Vårt fokus speiler og i verste fall forsterker spiseforstyrrelsenes hierarki». Spets meiner dette er grunnen til at det finst så mykje litteratur om anoreksi, og så lite om overspisningsliding.
«Kor mykje ansvar har eg som forfattar for mine lesarar? Kor mykje ansvar har andre forfattarar, kunstnarar, eller menneske som vel å dele si historie i andre format?» Den sjukeleg tynne kroppen er oppsiktsvekkande, skremmande, nyhendeverdig. Som menneske lar vi oss fascinere av det ekstreme. Dokumentaren «Selvportrett» vart kritisert i denne samanheng. Lene Marie Fossen hadde, og døydde av, anoreksi, noko kroppen hennar bar sterkt preg av. Einskilde meiner filmen, og promoteringa av denne, i for stor grad fokuserer på og romantiserer den anorektiske kroppen; nærmast som eit salstriks. Ordet romantisering dukkar ofte opp når det er snakk om anoreksi, den minst utbreidde spiseforstyrringa. Å romantisere betyr å forskjønne, idealisere. I tilfellet «Selvportrett» meinast det at den sjuke kroppen blir forskjønna og idealisert gjennom Fossen sine fotografi; at anoreksi og kunst blir blanda saman på ein uheldig måte. I andre tilfelle har det vore snakk om ei samanblanding av anoreksi og suksess, som då Ingeborg Senneset si bok «Anorektisk» kom ut i 2017. Skribent Johanne Magnus var kritisk til promoteringa av
boka, og skreiv i Bergens Tidende at: «Anorektikere flest er ikke sylslanke og er ikke enere. Media skaper en myte om anoreksi, tynnhet og suksess på en uheldig måte». Andre forfattarar har også fått kritikk for sin måte å skrive om anoreksi på. Litteraturkritikar Kathleen Rani Hagen skreiv i 2017 at slik litteratur var som bensin på bålet for henne då ho sjølv strevde med lidinga. Til NRK sa ho at: «I stor grad tror jeg en del av forfatterne som skriver om hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse gjemmer seg bak et falskt ønske om å fremstille hvordan det er, men feiler gang på gang – ved å gjøre det mer interessant enn det er».
Dette er ein debatt eg har følgt med stor interesse, både fordi eg har eigenerfaring, og fordi eg sjølv har skrive ein roman om temaet. «Svart belte» handlar om mine erfaringar med anoreksi og bulimi, og var eit forsøk på ei ærleg skildring av korleis eit liv kan bli når kropp og mat blir viktigare enn alt anna. Eg er fornøgd med boka eg har skrive, men det betyr ikkje at ho ikkje kan vere skadeleg. Eg anbefaler ikkje boka til dei som er sjuke. Men er det godt nok? Kor mykje ansvar har eg som forfattar for mine lesarar? Kor mykje ansvar har andre forfattarar, kunstnarar, eller menneske som vel å dele si historie i andre format?
7
FOKUS
Det er umogeleg å kome med eintydige svar i ein slik diskusjon. Kva ansvar ein har, kjem an på kva rolle ein har, og til dels kven ein har som publikum. I arbeidet med boka mi var eg bevisst på at einskilde detaljar ville kunne skade, og dessutan var unødvendige; for eksempel referansar til konkret vekt eller kaloriar. Andre detaljar, for eksempel skildringar av kroppen og kva sjukdommen gjorde med han, har eg vurdert som viktige for å gi eit fullstendig bilete. Eg ville vise fram både det gode og vonde, stygge og fine, ekle og spennande. Ei spiseforstyrring er ikkje berre det eine eller andre – det er sjukdommar som både gir og tar, noko som gjer at tilfriskning for mange er fylt med ambivalens. Eg meiner at ein ved å vise fram det keisame, pinsame og skamfulle ved ei spiseforstyrring, kan bidra til det motsette av romantisering eller forskjønning. God og grundig refleksjon kan gi betre litteratur. Ein må vite kva ein ønsker å seie, og kvifor. Vidare tenkjer eg at ein hovudsakeleg har ansvar ovanfor prosjektet og materialet sitt. Mitt ansvar var først og fremst å skrive ei så god bok om mi eigenerfaring som eg kunne, vel vitande om at også ei slik bok ville bere i seg risiko. Ein kan ikkje skrive godt om smertefulle og traumatiske erfaringar utan å risikere at det blir smertefullt eller traumatisk å lese for andre berørte eller sårbare. Eg veit korleis det er. Eg har vore frisk i fleire år, likevel finst det framleis inntrykk eg er sårbar for. Eg prøver å vere klok i møte med desse, og tenkje meg om: er dette noko eg vil velje vekk, eller øve meg på? Der reaksjonane stammar frå problematikk knytt til sjølvkjensle, prøver eg etter beste evne å ta tak i problematikken: kjensla av ikkje å vere god nok, vere «mindre enn», som i stor grad låg til grunn for at eg vart sjuk tidleg i tenåra. Sjølv etter mange år kan den kjensla banke på døra, og då vil eg gjerne opne, og møte henne. For eg vil at ho skal slutte å kome. Andre inntrykk vel eg vekk, fordi eg meiner dei er direkte skadelege, uetiske eller rett og slett uinteressante. For meg er det ikkje noko poeng i å lese om plastiske operasjonar, trend-diettar eller ekstrem trening, for eksempel. Det vil ikkje gi meg noko, og eg ønsker ikkje informasjonen velkommen. Å erkjenne at samfunnet aldri kan bli triggerfritt, er ikkje det same som å resignere, eller seie at ingen
8
«Vi må vere flinke til å formidle at spiseforstyrringar handlar om innsida, ikkje utsida. Vi må vere iherdige i å løfte fram det store fleirtalet som er sjuke utan at det synest utanpå. Vi må vere utrøyttelege i arbeidet med å rive ned diagnosehierarkiet. Og vi må ha som mål å gjere kroppen mindre viktig.»
har ansvar for det dei seier, skriv og gjer. Vi skal framleis vere kritiske og seie frå om feilinformasjon, uetisk promotering, skadeleg detaljfokus og liknande. Samtidig kan og skal vi ikkje ta frå nokon retten til å setje ord på eigne erfaringar. Det er djupt menneskeleg å ville fortelje si historie, og bli sett. «Noen vil gjerne mene at ytringer om selvskading, selvmordstanker eller angst er å helle bensin på bålet. Andre vil de samme ytringene hjelpe. Selv skulle jeg gjerne beslaglagt alle redaksjonelle og kommersielle innlegg om karrierejag og den lykkelige kjernefamilien, som regel sender de meg i kjelleren. Men blir ikke det helt feil? Istedenfor å sensurere trenger vi kanskje heller enda bedre og enda flere tekster», skreiv Johanne Magnus i Dagbladet i 2017. Eg er einig, og tenkjer at spørsmålet ikkje bør vere om vi skal skrive om spiseforstyrringar, men korleis. Vi må vere flinke til å formidle at spiseforstyrringar handlar om innsida, ikkje utsida. Vi må vere iherdige i å løfte fram det store fleirtalet som er sjuke utan at det synest utanpå. Vi må vere utrøyttelege i arbeidet med å rive ned diagnosehierarkiet. Og vi må ha som mål å gjere kroppen mindre viktig – både i eigne liv, i samfunnet generelt, og i samtale og litteratur om spiseforstyrringar. For å nå eit slikt mål, treng vi pågangsmot og innsikt – og det kan kunsten gi, om han får vere fri.
U TT RY K K S F U L LT O M S P I S E F O R ST Y R R E L S E R Podcasten Uforstyrra slipper nye episoder fra april 2020, og har denne gang fått hjelp av illustratør Nille Horgen med å skape et visuelt bilde av temaene. Å illustrere psykisk sykdom har blitt en annerledes oppgave for kunstneren, som vanligvis illustrerer kjærlighet og magi. TEKST: INGRID MARVIN FOTO: @MIRIMAGE_ Hvordan har det vært for deg å jobbe med dette prosjektet? – Det har vært utrolig lærerikt og utfordrende, både teknisk og psykisk. Fra begynnelsen av har jeg følt meg som en skuespiller som må sette seg inn i en litt krevende rolle. Jeg har satt meg inn i historiene og følelsene til de som forteller sin historie i podcasten, så godt jeg kan, med hele meg. Det har gjort at jeg har prøvd å føle på kroppen hvordan disse menneskene har hatt det.
– I forhold til tematikken jeg vanligvis jobber med for tiden, som er kjærlighet, magi, eventyr og glede, var dette prosjektet noe helt annet. Selv om det til tider har gjort at jeg har møtt meg selv i døra, føler jeg at jeg har fått utrolig mye ut av det. Det har vært lettende å lage en lys, lett og leken illustrasjon til hver episode i tillegg. En lysning i skogen, kan man si. Hva har du fokusert på når det gjelder tegningene? – Mitt hovedfokus når jeg har jobbet med disse tegningene, har definitivt vært å få frem kraften i følelsene som har blitt uttrykt i podcasten. Jeg har prøvd mitt beste på å lage kraftfulle illustrasjoner, som jeg håper gir seerne en enda bedre forståelse av disse menneskene. Samtidig har jeg prøvd å la det være spillerom til å utforske. Med en blanding av figurativt og abstrakt, og et stort fokus på farger og uttrykk for å få frem budskapet i hvert bilde. Hva har du lært av å jobbe med dette prosjektet? – Jeg har lært utrolig mye om hvordan denne sykdommen kan påvirke livene til de som blir utsatt for den. Jeg føler jeg har fått et innblikk i hvordan det kan føles på kroppen å leve med denne sykdommen, og ikke minst måter å komme ut av den på. Det har gitt meg en enda bedre forståelse rundt tema og lignende situasjoner. – Jeg er utrolig takknemlig for å ha fått denne muligheten til å bidra, og jeg håper at illustrasjonene mine kan være med å gi noe ekstra til det fantastiske arbeidet Uforstyrra og ROS utfører. Jeg er så glad for at det finnes modige, sårbare og gode mennesker som tør å dele sine egne historier.
9
I episoden ÂŤMer, raskere og bedre?Âť forteller Leon om ĂĽrene med treningsavhengighet og anoreksi. I dag er Leon frisk fra spiseforstyrrelsen og har omfavnet ungdomslivet fullt ut.
10
Med stor glede har vi mottatt økonomisk støtte fra Stiftelsen DAM til å produsere åtte nye episoder av Uforstyrra podcast som slippes fra april 2020. Denne sesongen har vi dykket dypere ned i dypet av en spiseforstyrrelse. Det blir både tøft, fint, morsomt og litt sårt når vi får besøk av nye gjester som forteller sine historier. Sesongens informasjonsepisode er med psykiater Øyvind Rø, som forteller oss om de fysiske sammenhengene og konsekvensene av en spiseforstyrrelse. I tillegg får vi besøk av Ranveig fra Dixi som tar opp tema overgrep. Vi håper de nye episodene vil spre både kunnskap og håp for både dem som sliter selv og deres pårørende.
I episoden «Usynlige lenker» forteller Cecilie om årene med indre uro og bulimi. I dag er hun frisk fra spiseforstyrrelsen, har en stor familie og holder kurs i mindful eating.
11
FOKUS
M ITT F O RBI LDE TEKST: ANN MARIE UTNE, FRIVILLIG ROS Et enkelt Google-søk gir følgende definisjon på forbilde: «Et ideal betyr også forbilde. En person som er et ideal er en person man ønsker å etterligne eller bli påvirket av.» Man kan lett falle for fristelsen om å tenke på et kjent fjes. Spør man et barn, for eksempel meg selv for vel tjue år siden, ville jeg ha malt et bilde av en person som ville ha vært skremmende lik Britney Spears. Skrur man klokken frem til en tid der facinasjonen for primitive dansebevegelser og lite dype tekster hørte fortiden til, og hjernen hadde fått på plass frontallappen, ville jeg ha svart en hvilken som helst avmagret kjent person i media, som tilsynelatende hadde «alt». Mitt viktigste møte med hva et forbilde kan og bør være, var imidlertid da jeg møtte Linn, min rådgiver i ROS. I nesten ti år hadde spiseforstyrrelsen herjet i kroppen, hodet og livet mitt for øvrig. Hvor spiseforstyrrelsen stoppet og jeg begynte, var umulig å se.
12
stedet for syk. Spesielt fordi jeg hadde innsikt nok til å vite at dette ikke var forenelig med å ha det godt. Svaret ligger ikke i det ladde ordet oppmerksomhet. Det manglet kontroll i livet mitt. Gjennom spiseforstyrrelsen tok jeg kontroll. I dag vet jeg at jeg tapte mye mer kontroll enn jeg noen gang vant. Men når man har gått lenge nok i et spor, så er det vanskelig å finne tilbake. I helsevesenet ble jeg møtt av et overdrevet fokus på vekt. At vekt var en indikator på hvor syk man er, og ikke minst hvor vidt man var syk nok til å få behandling. Dette førte til at jeg konstant følte meg fanget mellom barken og veden. I min hverdag var jeg for syk til å gjøre noe annet enn å eksistere. Spiseforstyrrelser var overalt. På skolen forplantet det seg i et overdrevet fokus på å prestere. I nære vennerelasjoner var spiseforstyrrelsen synlig gjennom mitt fravær ved alle anledninger mat ville være tilstede. På hjemmebane ble sykdommen tydelig gjennom mitt svingende humør og min konstante sult. Midt oppi det hele skulle jeg være mamma. Jeg var til tider bare en mor på papiret.
Linn kom inn i livet mitt som en orkan. Ikke la deg lure av høyden hennes, for det bor en kraft så stor i henne at man ikke kan unnlate å la seg rive med. Den fargerike og mektige tilstedeværelsen fikk meg til å lytte. For de som kjenner meg vet veldig godt at jeg er flinkest til å prate.
Men i møte med helsevesenet var jeg ikke syk nok.
På det tidspunktet var jeg mettet på lange timer hos ulike psykologer. Jeg visste veldig godt at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Jeg visste at det å unnlate å spise, trene til det gjorde vondt i ledd og muskler, unnvike sosiale sammenkomster, eller det å la fingrene skli ned i halsen for å få opp siste rest av magesyren, ikke var normalt. Det var tortur. Irrasjonelt. Ufornuftig. Sykt. Det blir derfor paradoksalt for det friske øye å lese, for deretter å fordøye og prøve å forstå, hvorfor jeg ikke bare lot være. Hvorfor jeg ikke valgte å være frisk i
I ROS møtte jeg kunnskap om hva en spiseforstyrrelse er, og lærte at vektnålen kun er en indikator på hvilke symptomer den enkelte får av sin spiseforstyrrelse. Ikke et mål på hvor syk man er.
«Blant meg vandret det levende bevis på at det var mulig å bli helt frisk.»
Jeg ble møtt av mennesker med egne erfaringer. Mennesker som hadde kjent på den tyngende følelsen av skammen som spiseforstyrrelsen drar med seg. Blant meg vandret det levende bevis på at det var mulig å bli helt frisk.
Jeg husker min første samtale med Linn. Hun var full i håp og nysgjerrighet på meg. Hun delte over en lav sko, og tilliten fra meg til henne oppstod i løpet av de første minuttene av vår første samtale. Alle tanker og følelser var velkomne. Akkurat der og da var hun en likeperson som visste hvordan jeg hadde det, og som hadde gått i lignende fotspor som meg. Ordene og rådene hun ga hadde en helt annen kredibilitet og klang, enn de jeg hadde fått høre fra øvrig helsepersonell. Det ene og alene fordi hun selv hadde sin bagasje.
«Hun så potensialet i meg, og samtidig føltes det som om at hun så alt annet en spiseforstyrrelsen i møte med meg.»
spiseforstyrrelsen i møte med meg. Selv om årsaken til mitt oppmøte var en sykdom, følte jeg meg aldri sykeliggjort. Det handlet om å finne tilbake til det som ga meg følelsen av å leve. Først da kunne en frisk hverdag vise seg. Verdien av lavterskeltilbud der man anvender den sterke kompetansen og erfaringen en likemann besitter, er sterkt undervurdert. Disse menneskene er forbilder og gir håp for dem som er syke. Samtidig er de en brobygger mellom den syke og pårørende. For meg har disse forbildene gjort det som virket umulig mulig, og i dag er jeg helt frisk.
Hos Linn startet min tilfriskningsreise, motvillig som jeg egentlig var. For jeg ville ikke bli frisk. Jeg ville ha sykdommen og leve samtidig. Det å gi slipp på noe som var en del av identiteten min, og en mestringsstrategi jeg hadde levd tett med i årevis, det var jeg ikke villig til. Linn merket det. Jeg sa det også ordrett. Hun presset aldri sin reise og resultat på meg. Hun hadde sin finurlige måte å overføre sin evne til å leve og omfavne livet, til en lyst på det samme hos meg. På tavlen tegnet en ivrig Linn til stadighet opp kakediagrammer og tabeller. Dette for å illustrere hvor mye av livet spiseforstyrrelsen hadde spist opp. Så skulle vi fylle ut et tomt kakediagram, som skulle illustrere det livet jeg selv ønsket å leve. Den første sannheten jeg fikk utfordret, var umuligheten av å bli frisk. Det er trygt å si at Linn bidro til en del eksistensielle prosesser hos meg. Der stod hun, full i energi, og brukte ord som feiltastisk, raushet og nyanser. Livet hadde gitt henne såkalte arr, og hun bar, som alle andre mennesker, på sårbarheter. Til tross for en frisk tilværelse var ikke livet hennes en dans på roser. Men hun eide det. Hun levde uten å bruke spiseforstyrrelsen som en mestringsstrategi. For meg var dette utopisk. Hvordan kunne jeg klare å overkomme det livet har å by av små og store utfordringer, når jeg ikke tålte smaken av følelser generelt? Foran meg satt det en som visste at jeg ville leve, men at fallhøyden virket stor. Hun så potensialet i meg, og samtidig føltes det som om at hun så alt annet enn
13
FOKUS
DE NÆRE FORBILDER TEKST: CATHRINE NITTER, ROS. ILLUSTRASJON: IDA NEVERDAHL Altfor ofte hører jeg snakk om sosiale mediers negative påvirkning på barn og unges tanker og følelser knyttet til mat, kropp og vekt. Vi klandrer enkeltpersoner for å være dårlige forbilder, og innad i bloggverdenen skyter de på hverandre. Det er ikke Sophie Elise, Kristine Ullebø eller Caroline Berg Eriksen sin feil at noen får spiseforstyrrelser. Utfordringen ligger kanskje mer i at noen synes det de har å si er så fryktelig interessent. Sosiale medier er uten tvil en forsterker når det kommer til å spre det dårlige budskapet. Likevel synes jeg ikke dette er så interessant å snakke om. Det er toppen av et isfjell. Dette er en verden som er der, uavhengig om vi ønsker den eller ikke, om vi oppsøker den eller ikke. Vi får det med oss uansett. Det som er mer aktuelt å snakke om, er de nære forbildene. Grunnleggende holdninger til kropp dannes før barn inntar den sosiale medieverden. Hvilke holdninger som kommuniseres av foreldre, trenere, lærere og venner påvirker hvordan barna tolker og håndterer informasjonen utenfra. Barn som er vokst opp med lite fokus på mat og kropp, som legger mer verdi i hva kroppen kan gjøre fremfor hvordan den ser ut, er ofte flinkere til å «selektere» vekk negativ informasjon utenfra. Dette handler nok også om at det rett og slett ikke er så interessant for dem. De legger verdi i andre ting enn kropp. Barn som vokser opp i miljø hvor negative holdninger til mat og kropp kommuniseres direkte og indirekte, er mer utsatt for å senere legge stor verdi i kropp, og da også å absorbere informasjonen som omhandler mat og kropp utenfra.
14
I ROS møter vi mange unge mennesker som har et vanskelig forhold til egen kropp. Noe av det mange påpeker er at de har hatt foreldre, nære venner, lærere, trenere – kanskje flere, som har omtalt kropp, mat og vekt på en negativ måte. Når de nære kommenterer matens innhold, egen eller andres kropper kan dette gi næring til destruktive kroppstanker.
«Hvordan kommuniserer jeg med barn og unge, og på hvilken måte er jeg et forbilde?» Som barn er de viktigste forbildene man har, nære voksne. Når man kommer inn i tenårene blir venner, klassekamerater og andre jevnaldrende kart og kompass. Det er her verdier og holdninger først og fremst dannes, og det er her man legger grunnlaget for hvordan man tolker det som formidles fra verden utenfor. Alle blir vi påvirket av sosiale medier. På en dårlig dag styrer jeg for eksempel unna en Instagram fult av avkledde kropper – kroppspositivistiske eller ikke, fordi jeg kjenner at det ikke gjør noe som helst bra for meg. Man kan fortelle barn og unge at de ikke bør følge enkelte personer eller nettsider, og man kan skylde på enkeltpersoner for deres dårlige innflytelse, men jeg tror vi er mer tjent med å ta en liten egenprat; hvordan kommuniserer jeg med barn og unge, og på hvilken måte er jeg et forbilde? De verdier jeg ønsker at mine barn skal ha, må jeg også stå for selv. Det nytter ikke at jeg formidler et fornuftig forhold til kosthold om jeg selv konsekvent spiser noe annet enn resten av familien, eller om jeg med jevne mellomrom snakker om, eller kommenterer egen kropp. Vi må også være mer nysgjerrige på hva de unge driver med og er opptatt av. Har man et barn som snakker mye om kropp, mat og vekt, og som ofte ser på bilder av slanke og trente
#skif tt
kropper i sosiale media, vær heller undrende enn fordømmende. Spør for eksempel: Hvorfor er denne personen så interessant? Hvilke tanker vekker det i deg selv? Hvilke personer tenker du på som forbilder i sosiale medier? Hvem er det du følger med på? I 2018 hadde ROS en kampanje som het #skifttema. Denne fikk vi mange positive tilbakemeldinger på. #Skifttema handler nettopp om den hverdagslige, destruktive kroppssnakkingen, som er blitt så hverdagslig at vi ikke legger merke til den. Å lempe av seg en ufin kommentar knyttet til egen kropp kan handle om at man ønsker en slags «avkreftelse» på noe
ema
man selv frykter. For eksempel, dersom jeg sier at «jeg føler meg så tjukk» til en venn, er dette gjerne fordi jeg innerst inne ønsker at min venn skal avkrefte dette og si at jeg ser fin ut. Men det jeg i realiteten gjør, er at jeg atter en gang setter temaet på dagsorden. Jeg løfter frem et negativt fokus, som kan trigge den eller de jeg snakker med. Så igjen: Skift tema, og vær din rolle bevisst. Det er så mye annet vi kan snakke om enn kropp.
15
EN Det sitrer gjennom hele kroppen. Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og kjenner etter. Der kom den. Rusen. Ingen skal få vite. Ingen må vite. Jeg er avhengig. En titt i synonymordboken på ordet «avhengig» gir meg mange ord jeg kan kjenne meg igjen i. Behøve. Bundet. Fanget. Felle. Trenge. Tyrannisert. Ufri. Umyndig. Umyndiggjort. Underkuet. Underordnet. Uselvstendig. Være hekta på. Være henfallen til. Det var psykologen min som fikk meg til å forstå at jeg faller inn under kategorien avhengig. Jeg kunne på mange måter like gjerne vært rusavhengig eller spillavhengig. Jeg kunne vært sykelig undervektig eller jeg kunne vært sykelig overvektig. Men nei. Jeg faller inn under kategorien «normal». Du er heldig, sier psykologen min. Det kan være, sier jeg – men føler meg ikke på noen måte heldig. Ja, det er fint at jeg ikke drikker. Eller tar heroin. Det er fint at jeg har orden
16
på økonomien, og det er fint at jeg per definisjon har helsen på min side vedrørende kroppsvekt. Likevel herjer det inni meg. Synonymordboken sa det så fint. Jeg er tyrannisert, fanget, umyndiggjort og ufri. Maten eier meg og mitt liv. Rent konkret er jeg avhengig av å spise meg sykelig mett, eller jeg må trene mest mulig og spise minst mulig. Bulimi, heter det visst. Min måte å håndtere følelser på. Og ingen ser det. Ingen ser meg. Tenk, bare tenk, om noen kunne spørre. Det er ikke så mange igjen som kan spørre, egentlig. Jeg trekker meg unna. Frykten for å være nødt til å spise i sosiale lag er for stor. Jeg er livredd. Jeg har så lyst til å være med. Alle har vel det? Være en del av et sosialt fellesskap, føle seg som en del av gjengen – smile, le, lytte, dele. Kjenne en glede som kommer langt innenifra, som ikke blir kuet av redselen for maten. Jeg forsøker å akseptere. Gå videre. Jeg forsøker å være storhjertet og unne de som sitter igjen å ha det bra. Jeg
er oppriktig glad for at de har det bra i sine liv. Likevel dukker det stadig vekk opp et bilde i hodet mitt. En ring med mennesker som sitter med ryggen til og holder rundt hverandre. Trygghet. Varme. Og utenfor, langt utenfor, der sitter jeg. Ensom. Kald. Smertelig klar over at det var jeg som forlot ringen og varmen. Og det er ingen som vet. Tenk om noen kunne spørre. Jeg skulle ønske, og jeg ønsker, at dette er en historie som kan bringe håp. En dag, langt fremme. Sannheten er jo at jeg ikke aner om det er mulig for meg å komme meg ut av dette fengselet. Det har nemlig gått utallige år der mat har styrt livet mitt. Jeg har vært nær døden. Men jeg skal kjempe. Jeg er klar for kamp. Krig. Meg mot spiseforstyrrelsen.
TO
Det er bare det at jeg har et tredje barn. Spiseforstyrrelsen. Det er så vanskelig å forstå for de som ikke har vært i noe lignende. Hvor fanget en blir. Hvor vanvittig viktig det er å trene nok, telle alt, ruse seg på vektnedgang eller overspising. Et usynlig barn som krever fulltids oppmerksomhet. I dag har samboeren tatt med barna ut på tur. De er bare 1 og 2 år, og forstår ikke så mye av det. Enda. Jeg ønsker så iherdig at jeg kan håndtere å være på ferie med barna mine en dag, uten at det er spiseforstyrrelsen som bestemmer over meg. Jeg vil så veldig gjerne at vi skal skape et godt familieliv sammen. Det er ikke dit vi er på vei nå. De er grunnen, motivasjonen, til at jeg oppsøkte hjelp. Barna mine. Jeg ønsker ikke at deres liv skal preges av en mamma som ikke tør å ha på seg klær, som ikke tør å spise, som vil gjemme seg, som er fryktelig mye sint på seg selv og det tredje usynlige barnet.
I dag ligger jeg i sengen. Jeg har spist i et døgn. Mens jeg spiser, er det som om jeg er i transe. Denne gangen har jeg vært høy på livet, danset med barna og vært den beste mammaen de kan tenke seg. Jeg fortsatte spisingen lenge etter barnas leggetid. Jeg spiser alt jeg kommer over, rått, kokt, stekt eller frossent. Det varer helt til jeg mer eller mindre besvimer i en form for matrus. Om natten er det svette, høy puls, kvalme og magesmerter som regjerer. Bakrusen. Og i dag, sengen. Skammen. Mørkt. Og en fryktelig dårlig mamma. En mamma som ikke kan forlate huset på fire dager, minimum. En mamma som må gjøre opp for det siste døgnet. En mamma som ikke kan spise på en uke, og en mamma som må prioritere å trene hver dag fremfor å være med samboer og barn. Jeg oppsøkte hjelp etter fødsel nummer to. Jeg aksepterte på sett og vis at jeg la på meg i svangerskapene, men jeg kontrollerte hele veien. Livredd for å spise for mye, livredd for å spise for lite. Trene masse. Kontrollere vekten hele veien, sette på bremsene ved nødvendighet. Ut kom det to små friske, herlige, deilige klumper – små vesener som betyr alt.
Men vil jeg egentlig bli frisk? For min egen skyld? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvem jeg er uten spiseforstyrrelsen. Jeg vet ikke om jeg tør.
TRE Inni meg. Kaos. Sinne. Frustrasjon. Hvorfor kan jeg ikke bare stoppe? Hvorfor kan jeg ikke bare la mat være mat, næring for kroppen. Hvorfor er jeg per definisjon normalvektig, mens det jeg ser i speilet er noe helt annet? Hvorfor må jeg sjekke hvert eneste speil, hvert eneste vindu, hvorfor må jeg vurdere, fundere, ta og kjenne? Kan ikke kropp få være kropp, og mat få være energi? Jeg sitter med fasiten. Jeg er den eneste som kan gjøre jobben. Psykologen min har gitt meg oppskriften, og jeg er håndverkeren – den som skal utføre arbeidet. Jeg er redd.
Jeg er heldig.
Siri
17
LIVET ER IKKE EN GJØREMÅLSLISTE TEKST: MARIA VOGT ANDRÉSEN, PSYKOLOG ILLUSTRASJONER: HANNE SIGBJØRNSEN / TEGNEHANNE Da jeg fikk vite at tema for denne utgaven av ROSinfo var «Forbilder», tenkte jeg umiddelbart at jeg ville skrive noe om påvirkere og påvirkningskraft. Jeg vurderte også å skrive noen velvalgte ord om prokrastinering, eller utsettelsesatferd, som det også kalles. Ideen kom til meg da jeg satt og scrollet gjennom Twitter heller enn å gjøre det jeg egentlig skulle, nemlig begynne på denne teksten. Jeg var fullstendig klar over hva jeg holdt på med, og det tror jeg nok gjelder for de fleste, idet de sjekker Snapchat for tredje gang på ti minutter heller enn å legge fra seg telefonen og skride til verket. Vi vet at det vi holder på med er en dårlig idé, men fortsetter likevel. Hvorfor? Hvordan kan vi unngå at overkommelige gjøremål vokser seg store og uoverkommelige fordi vi unngår dem? Hvordan kan vi bli mer effektive? Hva har så påvirkere og prokrastinering til felles? Begge deler handler om å gjøre noe. De klassiske påvirkerne vil ofte ha oss til å kjøpe nye ting, prøve nye treningsformer, legge igjen kommentarer på Instagram eller engasjere oss på andre måter. Prokrastinering handler også i stor grad om det å foreta seg noe, særlig når vi gjør alt vi kan for å slippe å begynne på noe vi kvier oss for. Hvem har vel ikke satt i gang med å sortere klesskapet eller vaske leiligheten for å utsette eksamenslesingen? «Så lenge jeg i det minste gjør noe», kan jeg tenke for meg selv, mens jeg makulerer gamle sakspapirer heller enn å skrive notatet jeg har hatt en uke på meg til å bli ferdig med, «Så lenge jeg er produktiv på en eller annen måte, så er det greit». Bare den korte tiden jeg så langt har jobbet med denne teksten, har jeg vært innom tanken å melde meg som blodgiver, bli frivillig i Røde kors, eller kanskje jeg heller skulle vasket badet? Om jeg ikke gjør det jeg egentlig skal, så gjør jeg i det minste noe.
18
«Vi holder stort sett på med ett eller annet, til og med når vi egentlig kunne valgt å «bare» gjøre ingenting.» Å gjøre noe bare for å gjøre noe, høres det kjent ut? Jeg mistenker at ganske mange kan svare «Ja» på det spørsmålet. Hvis ikke, er du blant de heldige. Hvorfor? For det første slipper du å kaste bort tid og energi på å tenke på alt du kunne gjort, heller enn virkelig å forplikte deg til å gjøre ingenting, og dermed stresse ned. Dette er noe vi burde gjøre oftere, da det faktisk er bra for oss. Rent fysisk vil det å sette ned farten styrke immunforsvaret, og kanskje gjøre at vi slipper x antall runder med forkjølelse i løpet av året. Psykisk kan det redusere angst og følgeplager, som stive muskler og hodepine. Likevel tror jeg det er sjelden de fleste av oss gjør absolutt ingenting. Vi holder stort sett på med ett eller annet, til og med når vi egentlig kunne valgt å «bare» gjøre ingenting. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har ligget på sofaen og hatt dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør noe, uten egentlig å ha noen klar idé om hva dette «noe» skulle ha vært. Jeg vet bare at det ikke føles greit å «bare ligge her», noe som igjen fører til grubling rundt hvor dumt det er å kaste bort tiden, samtidig som jeg lurer på hvorfor jeg ikke klarer å slappe av. Og så er tankespiralen i gang, og jeg får verken vært produktiv eller slappet skikkelig av. Hvorfor er dette så vanskelig for så mange av oss? Hvorfor er det ikke greit å ta en time-out på sofaen? Er det fordi det er noe annet vi heller burde ha gjort? Hva da? Hvorfor? Har vi lyst? Kan det vente? Hvis svaret på disse spørsmålet er «ja», er sannsynligheten stor for at man vil få mer ut av å bestemme seg for å slappe av, og faktisk gjøre det. Dessverre er dette lettere sagt enn
gjort. Angriper man prosessen med å «gjøre ingenting» som nok en oppgave, er jeg redd hensikten forsvinner, og man ender opp med å bli frustrert og, ironisk nok, mer stressa. Et eksempel er de av oss som flere ganger har prøvd å komme i gang med mindfulness, men blitt lei av den dårlige samvittigheten som melder seg når man plutselig ikke har meditert på over en uke, og til slutt droppet det fullstendig.
«Din verdi som menneske avgjøres ikke av hvor mye du produserer eller får til i løpet av livet. Du må ikke være effektiv for å være verdifull. Du har egenverdi kun i kraft av å eksistere.» Heldigvis finnes det en mer overkommelig måte å restarte systemet på, som ikke involverer annet enn å stoppe opp. Det nederlandske konseptet Niksen får stadig mer oppmerksomhet, og er så enkelt å praktisere at den dårlige samvittigheten forsvinner på et blunk. Dersom du Googler konseptet, er det lett å få inntrykk av at den ideelle måten å «nikse» på, er å sette seg på en stol og stirre ut stuevinduet en times tid. Heldigvis handler det mer om å ta seg en pustepause uten mål og mening, enn å skremme naboene. Artikler om Niksen illustreres ofte med bilder av en person som ligger i en blomstereng og kikker opp på skyene som driver forbi. Hvis du, som meg, verken har tilgang på blomstereng eller stabilt pent vær, kan du heller forsøke å ta et aktivt valg om ikke å gjøre noe spesielt annet enn å eksistere en kort stund. Ligg på sofaen om du vil. Stirr opp i taket. Har du muligheten, anbefaler jeg å sette seg på trammen med en kaffekopp en ti minutters tid. Legg fra deg mobilen inne. La tankene vandre, se hvor de tar deg. Kanskje finner du helt uventet en løsning på et problem du har strevd med en stund, eller husker noe morsomt en av kollegaene dine sa forrige uke. Prøv med ti minutter til å begynne med, når du har tid og lyst. Det viktigste er uansett dette: Din verdi som menneske avgjøres ikke av hvor mye du produserer eller får til i løpet av livet. Du må ikke være effektiv for å være verdifull. Du har egenverdi kun i kraft av å eksistere. Husk på det – og prøv gjerne å gjøre mer av det også.
19
Å BLI VOKSEN TEKST OG ILLUSTRASJON: ELIN HEITMANN, ROS Voksen. For meg var det et skremmende ord. Mange forventninger og mye ansvar. Det føltes som en «tvangstrøye», en form for «destination with no return». Når en først har blitt voksen, er det ingen vei tilbake. Eller har vi skapt en illusjon av hva det vil si å være voksen? Allerede da jeg var barn var jeg redd for å bli voksen. Redd for det som ventet meg. En frykt for ikke å mestre. Hva skjer med meg den dagen jeg blir voksen? Vil jeg ikke klare det? Jeg tenkte jeg kom til å havne på gata. Vandre gatelangs som en «mislykket» voksenperson. En person som aldri klarte å være voksen. I frykten for forandring og mangel på kontroll kom spiseforstyrrelsen snikende. Det er nok mange grunner til at jeg fikk spiseforstyrrelser i en alder av 14 år, men en av de var at jeg var redd. Jeg så på de voksne rundt meg. De mestret så mye og hadde oppnådd masse. De hadde utdannelse, jobb, familie, hus, bil også videre. Hvordan i huleste skulle alt dette være mulig for lille meg? På barneskolen regnet jeg ut hvor mange år jeg hadde igjen på skolebenken. Jeg ble fortvilet da jeg så hvor mange det faktisk var. Mange år med prestasjonsjag og stress - og kanskje mest av alt, mitt eget jag om å prestere. Ellers havnet jeg på gata. Jeg var så redd, og tiden gikk. Alt var konstant i endring. Noen kvelder ba jeg til Gud. Jeg ba om at alt skulle ordne seg. Matteprøven MÅTTE gå bra for at resten av livet skulle bli bra. Da spiseforstyrrelsen tok sin plass, ble jeg plutselig liten igjen. I begynnelsen var det fint, men det varte ikke lenge. Jeg husker at stresset for det å klare seg, økte gradvis, og jeg følte meg etter hvert fanget i spiseforstyrrelsen. Tiden gikk, og jeg kom jo uansett
20
snart til å bli voksen. Nå måtte jeg fikse skolen og spiseforstyrrelsen på en og samme tid. Jeg ser tilbake på skole og utdannelse som et eneste jag. Noe jeg gjennomførte i ren panikk. Måtte bare bli ferdig før jeg falt sammen. Jeg kom i mål på et vis, men fullstendig utslitt. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg stresset sånn. Mye av presset kom nok fra meg selv, men jeg tenker også vi lever i en tid hvor den «rette veien» fort blir en ensporet og smal sti. Jeg aner faktisk ikke hva jeg kunne gjort annerledes. Jeg var drevet av panikk, og panikken ble selve livet.
«Det lille barnet i oss kan også bære på sorger over tap eller muligheter man ikke fikk, men det er aldri for sent å gi barnet i oss plass, selv i voksen alder.» Fremdeles tenker jeg mye på det å bli voksen, men samtidig har jeg en tanke om at vi er barn så lenge vi lever. Derfor ønsker jeg nå å holde på barnet i meg. Det er også flott å la andre kunne få være barn. De fleste trenger å bli tatt vare på. Det må være lov å ikke ha ansvar for en periode. Det lille barnet i oss kan også bære på sorger over tap eller muligheter man ikke fikk, men det er aldri for sent å gi barnet plass, selv i voksen alder. Som ung jente mistet jeg mange år til spiseforstyrrelsen. Derfor er det viktig for at mamma og pappa fremdeles passer litt ekstra på og gir meg tid. Jeg føler meg heldig når jeg kan være liten når jeg kommer hjem.
Når jeg ligger på sofaen i en barnslig pysj og mamma brer på meg et teppe og kommer med et glass brus med rosa sugerør i – og det er Svampebob på tv´n. Kanskje er jeg mer barnslig enn andre på min alder, men jeg trenger tid til å være ung, selv om jeg begynner å bli voksen. Det hender mamma eller pappa vippser meg litt penger for at jeg skal kose meg, eller finne på noe gøy. Jeg vet de unner meg dette, og det får meg til å føle meg trygg. Da er livet faktisk ikke så verst som ung voksen heller. Når vi forstår hverandre, kan vi bytte på å være barn og voksne. Noen ganger tar jeg vare på deg og andre ganger tar du vare på meg. Høres ikke det fint ut? Gi deg selv den tiden du trenger. La oss bli voksne, slik at vi også kan være barn sammen!
21 Illustrasjon: istockphoto
TEKST: CATHRINE NITTER, ROS Jeg ble tidlig interessert i overvekt- og fedmeproblematikk. Dette hadde nok sitt utspring i at jeg selv som 13-åring ble pårørende til en med spiseforstyrrelser, og senere en mangeårig frykt for å legge på meg, hvor mettet fett og rørsukker var oppskriften på mareritt.
SLANKETANKEN
Da jeg som 20-åring begynte å studere folkehelse hadde jeg et inderlig ønske om å jobbe med vektreduserende behandling. Jeg så for meg at jeg skulle hjelpe kvinner i 50-årene, som hadde «noen kilo for mye», ned i vekt. Denne ideen bunnet nok ut i min tanke om at det å ha «noen kilo for mye» måtte være uutholdelig. Ved å fjerne overvekten ville jeg også hjelpe mennesker til å føle seg mye bedre. Jeg tok det altså for gitt at kroppsvekt og selvfølelse gikk hånd i hånd, og at noen kilo i minus ville gjøre underverker. Litt kunnskap om kosthold og fysisk aktivitet ville altså gjøre susen, tenkte jeg. Som om jeg hadde «skjønt noe» mange andre ikke hadde. Den ideen fikk fort en del brister.
«Når en person er overvektig tar vi det for gitt at livsstilsendring er løsningen. Vi isolerer levevanene og trykker på repeatknappen – selv om omtrent all forskning vi har på slanking og adferdsendring viser mislykkede resultater.» Under et praksisopphold på en frisklivssentral fikk jeg møte flere mennesker med vektproblematikk – de fleste hadde mer enn bare «noen kilo for mye», noe som gjerne var grunnen til at de var der. Flere av dem fortalte om mange av de samme tankemønstrene som jeg kjenner hos dem med spiseforstyrrelser. De hadde en svært streng forståelse av «ja- og nei-mat», hva de burde og ikke burde spise. De tenkte hele tiden på at de burde slanke seg, de ønsket at de var annerledes og de hadde gjerne prøvd ut det som eksisterte på markedet av slankeprodukter. Flere av dem hadde slanket seg siden de var tenåringer og opplevd hyppige vektsvingninger.
22
RÅ D G R
S
N
ER
JØ
IV
H
E
Dette var ikke mennesker som ikke hadde peiling på kosthold, som ellers var glade og lykkelige, og som kom til å få det bedre når vekten gikk ned. Flere av dem hadde triste historier og erfaringer i ryggsekken. Likevel satt jeg der og ga mine tips og råd om hvordan man kunne blande litt «Funsaft» inn i den magre kesamen til kvelds, og å lage kakao med suketter og lettmelk om man ønsket noe søtt en lørdagskveld.
at de, fordi de hele tiden ønsker å slanke seg, gjerne spiser for lite til en del måltider. Mange erfarer at de overspiser når de er stresset eller er alene hjemme og kjenner på vanskelige og vonde følelser. Noe erfarer kanskje også at de håndterer alle slags følelser med mat – både oppstemte, positive følelser og negative, vanskelige følelser.
Når en person er overvektig, tar vi det for gitt at livsstilsendring er løsningen. Vi isolerer levevanene og trykker på repeatknappen – selv om omtrent all forskning vi har på slanking og adferdsendring viser mislykkede resultater. Vi fortsetter å kun fokusere på overvekten, og påpeker at man bør spise sunnere og mindre, og bevege seg mer. Det som ikke fungerte i går, prøver vi igjen og håper det fungerer i morgen.
«Felles for de fleste med en spiseforstyrrelse, er at «slanketanken» er altoppslukende. Man tenker hele tiden på at man skulle vært tynnere.»
Mange slanker seg fetere. Når vi slanker oss, bremses metabolismen. Den normaliseres ikke igjen før opprinnelig vekt er tilbake. Dette kan gi økt skyldfølelse og følelse av å mislykkes, noe som kan føre til at det blir lett å «gi opp». Noen runder med slanking og vektøkning kan gjøre at man lettere legger på seg. Som overlege Jøran Hjemleseth sier; er man overvektig uten å ha livsstilsrelaterte problemer, bør man unngå å slanke seg, nettopp fordi faren for å «slanke seg fet» er stor. Etter flere år i ROS, og flere år med studier, tenker jeg helt annerledes om overvekt og fedme. Mine viktigste råd er ikke lenger å blande saft og kesam, eller gjøre kakaoen «sunnere». Man skal spise litt av alt, regelmessig og variert. Ikke skamme seg over det man spiser og ikke gi seg selv en skyllebøtte dersom man har spist «for mye» eller «feil». Å være streng med seg selv, nekte seg selv å spise nok, eller banke seg selv opp for å ha spist en bit med sjokolade, vil heller øke sannsynligheten for overspisning, destruktive tanker og spiseforstyrrelser. Det vil ikke – på noen som helst måte – gjøre at du føler deg bra. I ROS tilbyr vi blant annet et veiledet selvhjelpsprogram for personer med overspisningsproblematikk, «Få bukt med overspising». I dette programmet jobber man aktivt med å identifisere hva man spiser, når man spiser og når og hvorfor man overspiser. Mange oppdager her
I «Få bukt med overspising» skal man altså først identifisere – når, hvordan og hvorfor, før man skal jobbe med problemløsning. Hvordan kan man håndtere vanskelige tanker og følelser uten å ty til mat? Felles for de fleste med en spiseforstyrrelse, er at «slanketanken» er altoppslukende. Man tenker hele tiden på at man skulle vært tynnere. Skal man få bukt med overspisning og slanketanker må man bli snillere med seg selv – gi kroppen det den trenger. Man må spise nok til de ulike måltidene, og man må tillate seg «litt av alt». Klarer man dette over tid, vil mange etterhvert erfare at trangen til å overspise reduseres. Klarer man i tillegg å finne andre mestringsstrategier for vanskelige følelser, er man på god vei mot å få det bedre med seg selv. Når det er sagt, er spiseforstyrrelser lidelser som ofte krever tid og tålmodighet. Det finnes ingen «quick fix». Det tar tid å endre både tankemønstre og levevaner. Er du nysgjerrig på programmet, eller bare ønsker å lese mer om overspisning, anbefaler jeg deg å lese boken som ligger til grunn for vårt selvhjelpsprogram, «Få bukt med overspisning» av Christopher Fairburn. Den selges i de fleste bokbutikker.
ROS tilbyr veiledning i selvhjelpsprogrammet «Få bukt med overspising», ved våre lokale sentre i Rogaland, Vestland, Trøndelag og Oslo.
23
FOKUS
BILD E N E S O M LYVE R TEKST: ANN MARIE UTNE Alle har et forhold til kroppen sin. En eller annen relasjon til karosseriet som huser livsnødvendige organer, som holder liv i det store maskineriet. Hvordan kan man unngå å ta stilling til sin egen kropp? Så lenge vi mennesker har eksistert, har kroppen blitt brukt i kunst, som noe estetisk vakkert. Men ikke hvilken som helst kropp, for dette har variert med trendene og innsiktsnivået vårt med tanke på normalitet. Former har blitt hyllet som et symbol på fruktbarhet og rikdom, for så å bli forkastet i nåtidens media som latskap. Deretter har tynne kropper figurert på de røde løperne, med påfølgende oppskrifter i magasiner på hvordan man skal oppnå en slik kropp. En tynn og utmagret kropp ble selve symbolet på selvbeherskelse og viljestyrke. Tallet på buksestørrelsen skulle nærme seg null, og klær helst bli kjøpt på barneavdelingen. Velkommen skal du være, anoreksi. Så tok sultne mager og mislykkede slankekurer et oppgjør. Strong was the new skinny. Definerte muskler utstrålte styrke og selvdisiplin, og smerte ble et symbol på svakhet som forlot kroppen sammen med flere liter av svette og penger på konto, til fordel for dyre medlemskap på Crossfit-sentre og proteinshaker. Hvorfor er vi så ukritiske til å ha et statisk forbilde på hva som er en vakker kropp? Er en perfekt kropp ekvivalent med lykke, god psykisk helse og sunnhet? En svimlende halvpart av unge mellom 12 og 13 år rapporterte i 2018 til ungdomsorganisasjonen Press, et ønske om å forandre kroppen sin. Smak på det. En kropp som er i forandring i utgangspunktet. Hvorfor har media ikke retningslinjer å forholde seg til i sin bruk av kropp som virkemiddel for å selge nyheter? Jeg har selv vært i media og fortalt min historie som tidligere syk, og det slår aldri feil. Hver bidige gang vil de ha «før- og etter-bilder». Hvorfor? Er det en pervers sjokkfaktor tilhørende disse bildene? Er det
24
for å legitimere at jeg har vært syk nok? Er det for å avskrekke publikum? Jeg gir aldri fra meg bilder. For det første fordi jeg selv husker hvordan det var å være syk. Selv om jeg er frisk, så har spiseforstyrrelsen satt dype nok spor til at jeg når som helst kan gripe den og dra frem gode og vonde minner. På mitt sykeste var jeg praktisk talt blind. Blind av kroppsdysformi. Slike historier fra media om mennesker med tidligere spiseforstyrrelser som illustrerte deres historie med bilder, virket ikke avskrekkende på meg. Det gjorde meg mer bevisst på at det å bli frisk ville være det verste jeg kunne oppleve. Jeg måtte i så tilfelle oppleve min største frykt, å bli tykk. Nei, ellers takk.
«Hva skal bilder av meg før og etter sykdommen bidra til? At flere vil bli friske?» Det er verdt å ha i minne at min definisjon på å være tykk på den tid, var preget av et svart-hvitt syn. Ingen nyanser. Et lite overskudd av fett var ekvivalent med tykk. Hva skal bilder av meg før og etter sykdommen bidra til? At flere vil bli friske? Det tviler jeg sterkt på. Om ikke annet så forsterker det en misoppfatning som sprer seg om spiseforstyrrelser, nemlig at sykdommen handler om vekt. Dette til tross for at statistikken forteller at de fleste som har en spiseforstyrrelse, er normalvektige eller overvektige. Bildene ville bare ha bidratt til å flytte fokuset bort fra hva sykdommen handler om, hvordan man skal møte den syke, og ikke minst oppdage at noen er syk. For det andre følte jeg alltid på en skam og usikkerhet. Flaut som det er, så følte jeg at jeg ikke kunne sjokkere nok. Jeg veide aldri så lite at jeg måtte ha
sondenæring. Jeg kjente hver gang på den usikkerheten og mistroiskheten som jeg har følt fra helsevesenet for øvrig. At jeg ikke var syk nok.
«En spiseforstyrrelse kan gjemme seg i atferdsendringer, tap av relasjoner og begrensinger i det kjente og vanlige livet man en gang levde.» Det slår meg at den allmenne forståelsen av sykdommen fortsatt er ensbetydende med en undervektig kropp. Desto tynnere man er, jo sykere er man. Overdrevet fokus på mat, vekt og trening kan være symptomer på en spiseforstyrrelse. Men fjerner man symptomene, så står man igjen med den uløste gåten, nemlig årsakene til atferdsendringen. En spiseforstyrrelse kan gjemme seg i atferdsendringer, tap av relasjoner og begrensinger i det kjente og vanlige livet man en gang levde. Derfor blir bildene i media også misvisende, og ikke bare traumeutløsende.
flyter inn og ut av de begrensede diagnosene som til nå eksisterer der ute. Til syvende og sist er det totalt uinteressant hvordan symptomene forplanter seg, for løsningen på å møte og forstå en som lider av sykdommen og forstå personen, ligger ikke i symptomatisk behandling alene, men i stor grad i å se personen bak, krevende som det kan være. Jeg savner at media tar ansvar for hvordan de omtaler psykisk sykdom som spiseforstyrrelser, og innfører retningslinjer for hvordan de fremstiller friskhet og sykelighet. Åpenhet er viktig. Historier fra mennesker som har klart å kjempe seg ut av jerngrepet til sykdommen, er viktige inspirasjonskilder og ofte motiverende for de fortvilte pårørende rundt. Men den viktigste historien ligger ofte i atferdsendringen. Det er avskrekkende nok å lese om den mørke verdenen, bestående av rigiditet og begrensinger, og en runddans med små glimt av mestring som til syvende og siste leder til tap av kontroll, og utløser en heftig runde med straff. Bildene lyver.
Sykdommen kan ikke alltid ses, tvert om. I tillegg er den som alle andre sykdommer, blandet med en unik personlighet og dets tilhørende DNA. De fleste skreddersyr sin egen variant av en spiseforstyrrelse, og
25
BOKANMELDELSE
DET VI SKJULER FORFATTER: EIRIK HUSEBY SÆTHER TEKST: LINE ORVEDAL Det var på en jobbreise i Oslo at jeg ved en tilfeldighet kom over denne boken i hotellets lobby. Den vekket umiddelbart min interesse med sin spennende tittel, «Det vi skjuler». Nysgjerrig begynte jeg å lese på bokens bakside og skjønte ganske fort at dette var en bok jeg bare måtte lese. Kort fortalt er dette en kriminologisk roman som omhandler tre gutter som starter på et treningsstudio i en alder av 16 år. Tidlig begynner de å sammenligne seg med både andre og hverandre, og kampen for å bygge den perfekte kroppen er startet. Det går ikke lenge før de fristes til å prøve ut anabole steroider, noe som fort blir en løsning for å få raske resultater. Men til tross for at de blir fysisk sterkere og kroppen vokser, kjempes det en indre personlig kamp som gjør dem både svakere og mindre enn noensinne. Hovedpersonen i boken vokser opp på Bøler i Oslo og strever som barn med stamming. Stammingen fører til at han gjør seg så usynlig som
26
mulig for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet og for å holde stammingen skjult. «Mitt høyeste ønske var å vite at jeg kunne gå en dag uten å stamme, en dag hvor jeg kunne si akkurat hva jeg følte, hva jeg tenkte, stille alle spørsmål som falt meg inn. En dag hvor jeg kunne være den jeg egentlig var.» I skolegården gjør hovedpersonen en oppdagelse. De eldre guttene som har startet på helsestudio fremstår som både synlige og usynlige i kraft av de muskuløse kroppene deressom gjør at ingen våger å lete etter feil hos dem. På helsestudio treffer han guttene Kevin og Morten. De tre guttene utvikler et vennskap hvor trening og kroppens størrelse blir til et felles prosjekt. Kroppsfokuset forsterkes av den anerkjennelse og etter hvert de positive tilbakemeldinger de får fra sine omgivelser. På helsestudio kommer de i kontakt med miljøer som bruker anabole steroider, noe guttene fort blir dratt inn i og blir en del av. Etter kort tid på diverse kurer oppstår det flere alvorlige fysiske bivirkninger. Men verst blir det når de med jevne mellomrom må gå av kurene, kalt post cycle-crash, hvor dyp depresjon og angst inntreffer, etterfulgt av isolasjon og ensomhet.
som får mange unge menn til å gå så langt i sin streben at anabole steroider blir eneste løsning. På en brutalt ærlig måte beskrives de fysiske konsekvensene ved bruken av steroider, men kanskje verst, og mest trist, er det å lese om den psykiske smerten som guttene utsetter seg selv for i kampen for å få den perfekte kroppen. Her skildres unge menn som ikke lenger vet hvem de er og hvem de er ment å skulle være, der kroppen er blitt et identitetsmerke og en markør for vellykkethet og høystatus. Videre får leserne innblikk i hvordan stoffene etter hvert påvirker alle livets forhold, samtidig som det ikke finnes en vei ut. Dette er en sterk og godt skrevet roman som har gjort stort inntrykk på meg, og som til tross for å være en roman, likevel fremstår virkelighetsnær og troverdig. Boken bærer preg av forfatterens kjennskap til og ikke minst kunnskap om tematikken, og ble for meg en kunnskapskilde for å lære mer om den den «skjulte» lidelsen megareksi.
«alle som doper seg er alene. Det finnes ikke noe felleskap, bortsett fra relasjonen med personen i speilet» Guttenes relasjoner til foreldre, til det motsatt kjønn og til andre slår etter hvert sprekker. Voldshandlinger og andre lovbrudd blir en del av hverdagen. Behovet for å bli sett og lagt merke til blir en besettelse, for hvem er man hvis man ikke får vist seg frem? Forfatteren av boken, Eirik Huseby Sæther, er utdannet politi ved Politihøyskolen. I tillegg har han studert kriminologi og jobber som politietterforsker ved krimvakta i Oslo. Han har skrevet flere bøker tidligere, bl.a. Lobotomisten (2012) og Heksedoktoren (2013). Av nyere utgivelser kan nevnes romanen Rottenes oppgjør (2019) og kriminalromanen Kriminell fra samme år. I denne romanen tar forfatteren opp et brennende aktuelt tema, nemlig det altoppslukende kroppspresset i dagens samfunn, og det naturstridige kroppsidealet
27
LESERINNLEGG
NÅR SAMFUNNET SKAL DEFINERE SPISEFORSTYRRELSER GÅR ALT GALT Jeg kan nesten ikke huske hvor mange ganger jeg løp fra prøverom til prøverom som desperat og «blodtørstig» 13åring, som ulv på jakt etter den feteste sauen i jakten på et par jeans som passet. Selvbilde og selvfølelse sank mer og mer ned i avgrunnen, sammen med håpet om å finne en jeans jeg fikk på meg. Jeg gikk stort sett slukøret ut, med tom pose. Jeg var altfor stor for de målene samfunnet hadde bestemt. Det å ta med seg en jeans inn i prøverommet er fortsatt en prøvelse, og i dag blir nesten en traumatisk greie. Jeg må puste meg gjennom det, og «kvinne meg opp» til å ta steget inn i prøverommet, med disse opplevelsene friskt i minnet. For hvem har egentlig rett til å definere hvor alvorlig en spiseforstyrrelse faktisk er? Hvem der ute trykker dette til sitt bryst, og har gjort det til sitt samfunnsoppdrag? Samfunnet selv. Uten tvil. Ikke har de på noen som helst måte rett til det, men de tar seg rett. Og de har heller ikke spurt noen om å gjøre oss denne «tjenesten». Som om de skulle ha monopol på spillereglene for hva som er bra nok og ikke i samfunnet vårt. Jeg ønsker ikke at det skal være sånn, men sånn er det. Mennesker med spiseforstyrrelser kategoriseres (naturlig nok?) innenfor undervektig - normalvektig - overvektig, og de ulike kategoriene sier mye om hvilken hjelp og støtte du faktisk blir tilbudt. Som undervektig møter en kanskje mest omtanke, empati, kjærlighet og trøst. Som om man var et lite barn som trenger omsorg og bekreftelse på alt en gjør. Man blir sett med medfølende blikk. Som normalvektig opplever man kanskje at man blir sett ulikt på; noen forstår, mens andre ser ikke og noen igjen vil ikke. Man faller også gjerne mellom de berømte «to stolene», hvor sannheten om at de aller fleste med en alvorlig spiseforstyrrelse faktisk er normalvektige, ikke blir vektlagt nok. Ikke er det det inntrykket man ofte får når man skal sette bilde på spiseforstyrrelser heller. For hvilket bilde har du av mennesker som lider under en spiseforstyrrelse, egentlig? Kanskje du tenker litt sånn som jeg gjorde før jeg selv ble alvorlig syk; «De er ofte bleke, underernærte skygger av seg selv. Som ikke kan sitte på en vanlig kontorstol, for beina i rumpe og overkropp gnager inn i den harde plasten. Nesten gjennomsiktige blikk og en kropp som nesten ikke berører bakken, men som taler svært tydelig sitt språk i bare å være tilstede, men samtidig ikke.» Når det kommer til overvektige, hører jeg at mange opplever stigmatisering. Man blir beglodd, sett litt ned på, «baksnakket» på et vis, ikke nødvendigvis av mennesker som jobber med dette, men av «mannen i gata» – alle rundt oss. Overvektige er ofte egoistiske og griske, og har «skyld i problemene selv». En forferdelig karakteristikk på mennesker som lider av en så sammensatt og alvorlig sykdom. Det burde ikke være sånn! På ingen måte! Jeg tror helt ærlig at man snart må vedgå med hånda på hjertet at ja, både anoreksi, bulimi, uspesifisert, diabetes underdosering, megareksi eller overspising er alle alvorlige spiseforstyrrelser! Og folkens! La oss la fagpersonell avgjøre, og ikke det «mindblowa» samfunnet som omgir oss! Jeg syns ikke det er okey å miste nattesøvn (og matlyst) av den lille lappen med en liten bokstav - på bukselinningen. Eller at den skal avgjøre om man får en god dag eller ikke, og valgene man deretter tar. Sånn er det for veldig mange, og sånn kan vi faktisk ikke ha det om vi ønsker oss et samfunn det skal være mulig å både leve og fungere i.
Avsender: Kjersti Andrea Storhaug, Sotra.
28
Har du noe på hjertet? Send ditt leserinnlegg til oss i ROSinfo.Et utvalg av innleggene vil komme på trykk i bladet. Maks lengde for et leserinnlegg er 3000 tegn med mellomrom. Mail: admin@nettros.no.
Mirawa Restaurant
Schwenckegata 1 3015 DRAMMEN Tlf. 32 83 65 85
Eiendomsinvest 1 AS
HV service AS
NAV Lyngdal
Myrabakken Næringssenter 6010 ÅLESUND Tlf. 70 17 83 00
Lierbakkene 152 3425 REISTAD Tlf. 32 85 05 00
Søren Øvretveits veg 9 4352 KLEPPE Tlf. 51 78 51 00 www.jarenfhs.no
Kongsv 75
2920 LEIRA I VALDRES
Tlf. 55 55 33 33
Tlf. 61 35 95 00
Hystadv. 167 3230 SANDEFJORD Tlf. 33 45 70 00
Hadelandsveien 841 3520 JEVNAKER Tlf. 32 11 44 80
ANONYM STØTTE
Grønnegata 58/60 9008 TROMSØ Tlf. 77 68 01 00 mathallentromso.no
Badeveien 287, 3370 VIKERSUND Tlf. 32 74 97 00, www.modum-bad.no Langgaten 48, 3080 HOLMESTRAND Tlf. 33 09 95 00 - www.noah.no
Vi behandler unge med spiseforstyrrelser. Ta kontakt!
Capio Anoreksi Senter AS
Divisjon psykisk helsevern
Jens Wilhelmsensg 1 (inngang E) 1671 Kråkerøy Tlf. 69 36 19 00
Tlf. 05 300
www.capioanoreksisenter.no
Bergenhus og Årstad Engen helsestasjon for ungdom Teaterg 41, 3 etg. - 5010 BERGEN Tlf. 55 56 94 20
Psykisk helse- og rustjenesten nordre-land.kommune.no
Oppvekst og Levekår stavanger.kommune.no
Sirdal kommune
Tjeneste for psykisk helse og rus faerder.kommune.no
avdeling psykisk helse og rus
4440 TONSTAD Tlf. 38 37 90 00 - www.sirdal.kommune.no
Enhet Psykisk Helse og Rus kristiansund.kommune.no
R O S S I TT T I LBUD Vårt rådgivningstilbud er gratis og tilgjengelig for alle, enten du akkurat har begynt å kjenne at forholdet til mat og kropp har blitt vanskelig, om du har en spiseforstyrrelse, om du er pårørende, eller om du møter problematikken i din arbeidshverdag. Våre rådgivere består av både ansatte og frivillige som har bred og variert erfaring, med kombinasjon av faglig kunnskap og kunnskap basert på egenerfaring/pårørendeerfaring. I tillegg til rådgivning tilbyr ROS en rekke kurs, grupper og andre aktiviteter. Detaljert informasjon finner du på vår nettside nettros.no. Følg oss også på Facebook og Instagram @nettros.
INDIVIDUELLE SAMTALER
Ved ROS sine sentre i Vestland, Rogaland, Oslo/Akershus og Trøndelag, tilbyr vi individuelle samtaler til alle som har et vanskelig forhold til mat og kropp. Individuelle samtaler er også tilgjenglig for pårørende/nærstående. Tilbudet er gratis, du trenger ingen henvisning og vi etterstreber kort ventetid.
RÅDGIVNING VIA CHAT
Via vår chat på nettros.no skal terkselen for å snakke med noen være så lav som mulig. Du har muligheten til å være helt anonym og vi møter deg på det du ønsker å snakke om. Ingen problemer er for små og ingen spørsmål er for dumme.
RÅDGIVNING VIA TELEFON OG E-POST
ROS tilbyr gratis rådgivning for personer i hele landet, via telefon eller e-post. Du er hjertelig velkommen til å ta kontakt om du har fått et vanskelig forhold til mat og kropp, om du har en spiseforstyrrelse eller om du står nær noen med en spiseforstyrrelse.
SELVHJELPSPROGRAMMET «FÅ BUKT MED OVERSPISING»
ROS tilbyr individuelt veiledet selvhjelp gjennom programmet «Få bukt med overspising», ved våre sentre i Vestland, Oslo og Rogaland. Dette er et program rettet mot alle som sliter med perioder med overspising. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
30
SAMTALEGRUPPER
I en samtalegruppe kan du jobbe med spiseproblematikken sammen med andre mennesker i lignende situasjon. Gruppene er aktuelle for deg som har erkjent at du har et problem og ønsker å jobbe deg ut av dette. Gruppene ledes av en person med helsefaglig bakgrunn.
TEMAKVELDER
Temakvelder er uformelle sammenkomster med ulike foredrag. Temakveldene er gratis og åpne for alle. Vi har for øyeblikket temakvelder i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.
PÅRØRENDESEMINAR
ROS arrangerer gratis heldagsseminarer som retter seg mot nærstående til personer med en spiseforstyrrelse. Seminaret arrangeres i Rogaland (i samarbeid med Stavanger Universitetssykehus) og Vestland (i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus).
PÅRØRENDEGRUPPER
Står du nær en som har en spiseforstyrrelse? Hos oss er du hjertelig velkommen til å dele opplevelser, erfaringer, tanker og bekymringer med andre i samme situasjon. ROS arrangerer åpne pårørendegrupper i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. Gruppene møtes en gang per måned.
KURS I MINDFUL EATING: BLI VENN MED MATEN
ROS arrangerer 8-ukers kurs i Mindful Eating. Kurset passer for alle som har et problematisk forhold til kropp, følelser og mat, som i perioder overspiser og ikke har kontroll over egne impulser i forhold til mat. Programmet evalueres som en del av et prosjekt, støttet av Extrastiftelsen.
31
SOM STØTTEMEDLEM I ROS BIDRAR DU TIL AT: • ROS kan tilby gratis rådgivning uten henvisning og uten ventetid. • ROS kan drive forebyggende virksomhet i skoler og på andre arenaer. • brukerstemmen og erfaringskompetansen blir hørt og påvirker fremtidig helsetilbud. • flere kan få hjelp på et tidligere tidspunkt. • de som står nær også har noen å støtte seg til. • skam og tabu rundt spiseforstyrrelser reduseres. • flere kan forstå hva det egentlig handler om. I 2019 fikk ROS over 9000 henvendelser. Med din støtte kan vi hjelpe enda flere.
NYTT MEDLEM? Meld deg inn gjennom å sende SMS med kodeord ROS etterfulgt av <Navn, adresse, e-post, fødselsår> til 2380. Medlemskap koster kun kr 200 per år.
tlf: 948 17 818 chat: nettros.no
web: nettros.no e-post:info@nettros.no
