1
Kaperens datter Berit Elisabeth Sandviken
personene i ambrosia 1814:
Ambrosia Holmsdatter Nanna Kurtsdatter Nathalie Kurt, Mogens og Haldor Grosserer Stoltendahl Hugo Trampe Molly Emilie og Melvin Tråkka Lina Magnus Hanssen
17 år da historien tar til i 1813 Ambrosias mor Ambrosias søster Ambrosias brødre Ambrosia og Nathalies verge Ambrosias morbror Hugos datter Slektninger Husmor i Tråkka Fjern slektning
kapittel 1
På vei til Eidsvold, mai 1813 De satt trangt i den blå- og rødmalte vognen på reisen nordover, uten annen bagasje enn det hver av dem fikk plass til på fanget. Det var alt som var igjen. Med det firkantede fugleburet i tillegg var det ikke fritt for at særlig Mogens og Kurt beklaget seg. Men Ambrosia hadde holdt på sitt. For hun kunne ikke slippe den skadde fuglen fri før vingen var leget. Og så lenge hun hadde buret på fanget og ikke plaget noen, stilnet til sist klagingen deres. Den svarte, vakre skapningen kvitret av forskrekkelse hver gang vognen dumpet ned i et hull i veien. Guttene, som hadde kranglet seg til å sitte ved vinduene selv om det ikke fantes andre alternativer, ropte stadig ut om hus og steder de dro forbi. Mennesker langs veien ble flittig kommentert. Likedan de skiftende bildene av naturen, som besto mer og mer av skogteiger med åkerlapper innimellom jo lenger nordover de kom. «Ikke bråk,» hvisket Ambrosia til brødrene sine, og satte knærne mot morens for at hun ikke skulle gli framover på setet der hun satt og sov med en guttunge 7
på hver side. Nathalie og hun delte det andre setet, og da de ikke fant mer å si, falt også de inn i en urolig døs. Først nå da strevet med oppbruddet og den såre erkjennelsen av at hun virkelig var farløs var lagt bak henne, kjente Ambrosia hvor sliten hun var. Tvangsauksjonen over eiendelene deres holdt fortsatt på da de steg inn i vognen som skulle bringe dem ut av Christianias travelhet og til Eidsvold. Til morens ukjente halvbror, Hugo Trampe. Ambrosia brydde seg ikke om å se på landskapet omkring, slik hun hadde ment å gjøre. I stedet blundet hun og lot tankene flyte av sted. Etter at livet deres tok denne sørgelige retningen, var hun svært bedrøvet. Akkurat som moren og de tre søsknene. Men trass i at de hadde måttet selge mesteparten av det de eide for å betale gjeld, så hun fram til å møte slektningene sine. Nærmest på måfå hadde moren sendt et brev til adressen hennes halvbror hadde for mer enn tyve år siden, der hun ba ham om hjelp. Og til alt hell viste det seg at han fortsatt bodde der, sammen med kone og unger. Og de var velkommen til å bo i et av husene på hans gård, skrev han. Minner og tanker boblet opp lik vann fra en kilde mens bildene utenfor det støvete vognvinduet skiftet. Ambrosia var hjemme i Christianssand igjen, sammen med de mange venninnene sine. Der hadde hun tilbrakt barndommen inntil faren ble så velstående av kapertrafikken at han kunne kjøpe hus i Christiania. Hun mintes hvor mye morsomt de hadde funnet på. Hvor lyst og lett alt var, og hvor lykkelig hun hadde vært hver gang faren kom hjem etter endt seilas. Nå 8
innså hun at disse lyse minnene bare skyldtes at hun hadde vært et barn. For tilværelsen hadde slett ikke vært noe liv i sus og dus for de voksne. Etter at faren ble meldt savnet på havet, hadde hun sett for seg de store isolathusene. Det hendte hun drømte at hun gikk omkring der og ropte på ham. Lette i senger og rom og forferdelige mørke kjellere i disse skremmende bygningene på den steile klippen, høyt over Christianssands havn, der syke sjøfolk ble holdt strengt isolert fra byens borgere. Hun hadde aldri vært der, men det fantes en gravbakke lenger inne på høyden. Mange ble begravet uten at noen visste hvem de var eller hva de døde av, siden angsten for pest og farsott satt dypt i folk. Husene lå slik til at de var synlige fra hjemmet deres i byen, og hvis faren hennes hadde kommet pestsyk hjem og hadde havnet der… Nei, hun klarte ikke å tenke mer på den makabre plassen. Far Holm sov på havets bunn og skulle aldri mer komme tilbake. Lensmann og kemner hadde banket på døra deres i vår og krevd moren for penger som hun ikke lenger hadde til tross for at velstanden deres hadde økt betraktelig etter at faren kom med i kapertrafikken. Aldri manglet de mat, klærne kunne bestilles hos skreddere og sydamer, og huset de eide i Tollbodgaten, var stort og fint. Og hun hadde funnet trøst i den vakre røde krystallvasen, der navnet hennes var gravert inn med sirlige bokstaver. Hadde kjent det som om hun hadde faren hos seg så lenge den blodrøde vasen glitret og skinte i sollyset. Hun hadde elsket den og kjempet med tårer 9
og smerte for å holde den unna kemnerklørne. Og tapt. For grosserer Stoltendahl, som faren skyldte penger, hadde ment at vasen kunne være mye verdt. Han var også blitt utnevnt til verge for henne og den to år eldre søsteren Nathalie etter at moren hadde bedt presten skrive ut dødsmeldingen som gjorde henne til enke, og ungene faderløse. Derfor måtte den vakre vasen være like død for Ambrosia som faren var. Men hun grublet ofte over hvem faren egentlig hadde vært som kunne ofre samlivet med både sin egen hustru og barna sine for sjølivet og kapertrafikken. Hun lengtet fortsatt etter ham, og moren hadde grått mange tårer av savn og fortvilelse. Det hadde hun hørt når hun lå våken og ikke fikk sove. Husrommet i Christianssand hadde vært dårlig, men hun husket ikke annet enn at de hadde vært fornøyd, ikke minst etter at de flyttet til noe bedre. Og bilder fra den tiden dukket opp i hodet hennes, eller kanskje lå de gjemt i hjertet? Hun visste ikke, og ikke spilte det noen rolle heller. Bildene kom. Av faren i feiende flotte klær, full av boblende glede da han kom hjem med den første prisen. Siden ble det nesten en vane at han vendte hjem med store pengesummer etter at det beslaglagte godset var registrert hos myndighetene, og de hadde tatt sin toll. Hun husket faren som kry og glad, og morsom. Først senere hadde hun forstått at båten han hadde kommandoen over, faktisk måtte beskyte og tvinge, eller også gå så langt som til å senke, fiendeskipene før de kunne kreve sin del av verdiene av last og båt. Dette var det 10
forferdelige ved livet hans. Og deres. Dette, som hun ikke klarte å forstå at han kunne gjøre. Selv om det å plyndre ble et middel til velstand og mat for henne og de andre i familien. Så lenge de uskadeliggjorde menn av riktig nasjonalitet, vanket det heder og ære og penger. Mens de som selv ble bordet eller beskutt av fienden, risikerte å havne i den engelske prisonen eller på slaveskipene, på ubestemt tid. «Da er det bedre å kaste seg på havet, for prisonen kommer jeg aldri levende fra,» hadde faren svart moren en gang de diskuterte dette. For mor Nanna hadde tryglet ham om å slutte med den farlige kapertrafikken. Nå måtte de leve videre med det forferdelige spørsmålet om faren i frykt for prisonens redsler virkelig hadde tatt sitt eget liv. Rikdommen, samt engelskmennenes midlertidige lemping av blokaden fordi de selv trengte norsk trelast, hadde gitt dem det gode livet. Like fullt kjente Ambrosia en stor lettelse der hun satt mens hodet duppet fram og tilbake og kjettingene skranglet mot vognsidene. En lettelse som minte sterkt om glede, og da den stakkars fuglen i det samme satte i en plutselig og trillende tirade, lo hun høyt. «Hva ler du av, Rosi?» spurte Mogens nysgjerrig. «Hva er det som er så festlig?» «At vi skal begynne helt på nytt, enda en gang, Mogens. Og at vi kommer til å klare oss bra. Fordi vi har prøvd det før.» 11
«Vi har da aldri vært på Eidsvold,» protesterte niåringen forundret. «Nei, men vi var fattige en gang, og så ble vi plutselig rike og måtte venne oss til det. Nå blir alt slik det var, og jeg tror det kan bli et fint liv. Selv om vi ikke har så mye å rutte med. Tenk hvor heldige vi er som kan legge alt det vanskelige og vonde bak oss og ta fatt som om vi ble født på ny, alle sammen.» Hun hadde vekket moren med utbruddet sitt og skyndte seg å legge hånden på kneet hennes og pustet ut da moren smilte ømt, med plirende, smale øyne. Men plutselig sperret hun dem opp og spurte: «Hvor har du gjort av brosjen din, Rosi. Den sitter ikke i kragen din lenger.» Sannheten este i brystet, men hun fikk seg ikke til å fortelle den. For det ville gjøre moren ulykkelig. «Den må ha åpnet seg og glidd ut,» mumlet Ambrosia bare og klemte kragedelene sammen med svette fingre. For hun orket ikke fortelle moren om auksjonarius. Hvordan han hadde krevd å få konfirmasjonsminnet etter mormoren i bytte for taburetten som hun hadde bedt om å få låne tilbake fra boet inntil vognen kom og hentet dem, fordi moren hadde vært så sliten og nedbrutt og det ikke fantes et eneste møbel igjen i leiligheten. Hun så den griske, magre selgeren for seg da han gransket gullnålen med de to snøhvite perlene på, og grøsset mens hun mumlet frem enda en nødløgn. «Kanskje den har hengt seg fast i noe. Da dukker den sikkert opp igjen.» 12
«Å, du har nok rotet den bort,» snøftet trettenårige Kurt og dro den røde, viltre hårluggen ut av øynene, som glimtet grønt i lyset fra vinduet. «Kurt, ikke snakk slik til Rosi,» advarte moren og la hånden sin over hans. «Prøv heller å se om nålen er falt på gulvet. For den er et arvestykke og svært verdifull.» «Nei, det er bare skitt og søppel og ei flattrampet mus her,» meldte Kurt da han hadde lett mellom og under beina på dem. «Kanskje auksjonariusen stjal den samtidig som han hentet spisebordet og stolene, og vi satt og spiste?» «Kurt!» Nå hevet Nathalie stemmen, bøyde seg fram og knep ham i øreflippen. «Slikt snakk!» Men Ambrosia satt der, knust over sine egne løgner. For nålen var et klenodium etter morens danske aner. Og stolen som kusken hadde surret fast oppe på vogntaket, var bare en helt enkel kjøkkentaburett. Men moren hadde vært svært takknemlig for at hun hadde hentet den for hennes skyld, unnskyldte hun seg. Med tiden skulle hun naturligvis få vite sannheten. Men nå orket hun ikke å fortelle det. «Kanskje auksjonariusen også syntes at Rosi var pen og ville erte henne og tok nåla»? stemte krølltoppen Mogens i og flyttet øynene vekk fra markene og gårdene utenfor noen sekunder. «Hvorfor skulle han gjøre det, da?» putret trettenåringen surt. «Fordi Rosis hår er like svart som skosmurning og krøllet som en engels, men øynene hennes ligner kaffe. Dine er nesten grå, Nat,» føyde han til og så på Nathalie. «Og perlenåla pyntet så fint, fordi Rosi har pupper 13
og… ikke kinnskjegg, som auksjonsgubben,» skyndte han seg å vri det til etter et raskt blikk på Nathalies flate kjolebryst. «Og det er jo bra.» Ambrosia skjulte ansiktet i den sprikende kjolekragen for at guttene ikke skulle se at hun smilte, men tungsinnet kom fort tilbake. «Mogens, nå må du virkelig holde opp. Du snakker som den simpleste bryggesjauer,» skjente Nathalie oppbragt. «Du vet slett ingen ting om kvinner og … slikt.» Hun rødmet og snudde seg bort, mens den lille rakkeren ved vinduet på motsatt side gynget med de smale skuldrene og smilte for seg selv. «Dessuten er du selv en tyv, Mogens. For du stjal Rosis røde vase fra auksjonen, så,» minte Kurt ham på. Og det var dobbelt sårt for Ambrosia at vesle Mogens hadde vært like fortvilet som henne selv over tapet av den vakre vasen, og hadde sett sitt snitt til å ta den fra selgerens bord. For å gi den tilbake til henne. Det prikket varmt i kinnene hennes når hun gjenopplevde scenen da hun måttet bære vasen tilbake og gi den fra seg for andre gang. For hennes store skrekk var at grosserer Stoltendahl skulle kunne gjøre krav på henne, som oppgjør for gjelden. Derfor hadde hun ikke sett noen annen utvei enn å ofre det eneste minnet etter faren. Selv om det kjentes som å rive hjertet ut av kroppen. Helst ville hun ha tatt på seg den grønne reisedrakten på turen, men det hadde moren satt seg plent imot. Nå hadde de sorg. Men brystene hennes virket så runde og fyldige i denne gråstripete kjolen, og moren hadde ikke kommentert valget. Hun hatet rett og slett å gå i svart, 14
fordi hun kjente seg sur og stiv i plaggene selv om de var aldri så myke og vakkert sydd. Hun kjente seg like streng og kald som Nathalie, som led av kjærlighetssorg etter at beileren hennes i stedet for å fri, nylig hadde gjort det slutt. Ambrosia skammet seg over tankene sine. For søsteren var slett ikke noe troll. Hun var både snill og vennlig. Og svært klok. Men altfor sjelden glad og lett til sinns. «Hva tenker du på, Nat?» spurte hun litt senere for å bøte på den dårlige samvittigheten. «Gruer du deg til vi kommer fram?» «Litt. Jeg fordrar ikke kuer og slikt, vet du.» «Kanskje vi kan få tjeneste hos Carsten Anker, siden herskapshuset hans og jernverket ligger i morbror Hugos nabolag? Det er visst et sagbruk på eiendommen også.» «Hva skulle vi arbeide med der, da, mener du? Sagarbeid eller kullbrenning, kanskje?» «Jeg tenkte helst på et eller annet i huset. Noe som er passende for kvinner,» forklarte Ambrosia og lurte på hva søsteren egentlig syntes om landskapet de passerte. Men hun fikk seg ikke til å spørre. «Kanskje Anker trenger kontorhjelp. Du er jo så klok og vet mye om alt slikt, Nat,» sa hun i stedet og ble glad da skyggen av et smil endelig for over søsterens ansikt. «Jeg har i hvert fall ikke lyst på huspost. Du vet, jeg passer ikke inn i et kjøkken. Jeg får liksom ikke til å trives med potetskrelling og klesvask og slikt.» «Hva med lærerinne?» Tanken kom bare til Ambrosia. «Jeg har hørt at store verkseiere holder skole for 15
barna til arbeiderne. Det måtte være noe for deg som har undervist Kurt og Mogens i flere år allerede.» Nathalie smilte tankefullt mens hun strøk noen blassblonde hårfjoner opp i knuten på issen. «Nathalie hater da unger og plager dem, Rosi,» brummet det nede i Kurts jakkekrage. «I hvert fall er hun etter Mogens og meg hele tiden.» Og det var sant, men han holdt øynene lukket mens han snakket, og heldigvis var Nathalie klok nok til ikke å gjøre notis av uforskammetheten hans. De hadde kjørt i flere timer, og plutselig holdt skumpingen og skranglingen opp. En hest vrinsket og fikk svar fra en annen kant, mens hese, skarpe mannsstemmer ropte. Vognen husket plutselig voldsomt fra side til side, så de klamret seg til hverandre i brå frykt, og plutselig stoppet alt, og i stedet begynte det å ramle og skrape oppe på vogntaket. Det var tydelig at en eller annen krøp omkring der oppe, før det hele kulminerte med lyden av noe som rutsjet og gled ned langs vognsiden. «Mor, det er sikkert landeveisrøvere som kommer og stjeler det siste vi har igjen! Og så må vi begynne å tigge,» pep Kurt og skjøv seg helt inntil veggen for å komme lengst mulig vekk fra det vesle vinduet.
kapittel 2
Da vogndøra ble rykket åpen, var Mogens den første som sa noe. «Tyvene får ikke stjele nistematen vår eller skyte mor.» Men da kusken lo og ristet på hodet, spurte han straks om de var fremme på Eidsvold. «Å nei, da, gutt,» brummet kusken godmodig og rusket ham i håret. «Du får gi tål litt, og her skal det ikke skytes. Vi må bare stanse en liten stund,» smilte den småvokste mannen blidt og kløp Mogens i kinnet. «Men vi må til Eidsvold og morbroren vår,» protesterte gutten. «Fort, før det blir krig.» «Slike karer har det alltid travelt,» humret kusken da Nathalie bøyde seg og så ut gjennom den åpne døra idet to doninger strøk forbi dem på den forferdelige gårdsveien som var full av groper og spor etter vognhjul. «Er det noe galt?» spurte Ambrosia idet sollyset flommet over de bleke kinnene hennes. og små dunhår og en og annen strek etter hånden hun hadde støttet seg på mens hun sov, kom til syne. «Hvorfor stanser du?» Hun sukket. For plutselig mislikte hun at hun var 17
dus med kjørekaren. Som om hun sto høyere enn ham på rangstigen, men hun gjorde ikke det lenger. De var fattige og uten inntekt, mens han tross alt hadde et arbeid. Nathalie, som måtte ha oversikt og styring på alt og alle rundt seg, eksaminerte kusken. «Er hestene blitt syke, siden vi stanser?» Han skjøv på hatten og forklarte at de måtte hvile og drikke. De var hans egne og måtte stelles pent med for at de skulle tåle den lange turen. De var mange på vognen, og de hadde fortsatt mange timers reise igjen. Ambrosia håpet at det fantes et hus der de kunne ta inn for å strekke litt på beina en stund. «Jeg vil ikke anbefale at dere går inn i gjestgiveriet, damer,» sa den joviale gubben alvorlig. Som om han hadde lest tankene hennes. «For her tar kjørerne seg mer enn én tår, selv om det koster. Det er dyrtid for kornet, vet dere, og kjøpebrennevinet er altfor kostbart for alminnelige folk. Det kommer ikke noe drikkendes til landet heller nå, så danskene må vel drikke alt selv, stakkar.» «Drikker de seg fulle der inne, midt på lyse dagen, mener du?» spurte Nathalie forskrekket og heiste skuldrene oppunder ørene av vemmelse. «Så da, Nat. Vi behøver ikke å gå inn. Vi har mat med, og været er vakkert,» trøstet moren. For hun så nok hvor nervøs Nathalie var for de simple menneskene på dette stedet. «De spiller kort og slåss. Noen sovner, og andre plager nykommere i lassveien.» Ambrosia la merke til at kusken dro litt på smilebåndet, men skjulte det med hånden, samtidig som han 18
gnikket nesen sin før han ga seg til å forklare Nathalie om de mange bøndene som kjørte plank fra Anker-sagene på Romerike inn til Christiania. Selv om den ikke lenger kunne skipes ut. «Dere har sikkert sett de store stablene med materialer på planketomtene i byen?» spurte han, og da nikket guttene og fortalte ham at de pleide å klatre der og leke gjemsel sammen med kameratene sine. «Stedet her ser ut til å være godt besøkt,» brøt Ambrosia inn. For nå så hun at kusken begynte å bli utålmodig. «Ja da, her vrimler det av simple lasskjørere som ikke farer pent med kvinnfolk,» advarte han og snudde seg fra dem. «Men vær så god, stig ut i Guds frie natur. Jeg hadde et kuskinn på taket som frua og frøknene kan sitte på. Se her, legg det utover i enga der borte.» Det siste svaret stoppet munnen på Nathalie, og Ambrosia var øm i baken og kjente seg ganske lemster etter skranglingen. Og hun så virkelig fram til en stund uten de evige bekymringene til Nathalie. «Å ja, mor, la oss spise i gresset,» ropte guttene og danset omkring. «Vær så snill.» Himmelen var virkelig så blå som hun aldri hadde sett den, syntes Ambrosia da de sto i saftiggrønt gress og et vell av markblomster. Det eneste måtte være hjemme i Christianssand, en maidag når sjøen og himmelen dannet en eneste, stor himmelhall av blått. Men her fantes ikke noe hav. Bare skog og grønne åkrer og enger der dyrene beitet. «Så vakkert det er her. Nesten som et maleri,» jub19
let hun og heiste kjoleskjørtet opp til knærne og sprang innover i blomsterenga. «Husker du, hjemme i Christianssand, Nat? Husker du da vi løp vi barbeint oppe i åsen og plukket blomster om somrene? Å, som jeg gleder meg til vi kommer fram og kan gjøre oss kjent i den nye hjembygda vår! Jeg håper ikke morbror Hugos hus er like elendige som disse her.» «Hugo Trampe er jo rik,» trøstet Kurt, som hadde grått sine modige tårer over å måtte forlate byen og de mange vennene. Han var en innesluttet og følsom gutt som ikke så lett fikk venner, og dette bekymret Ambrosia fordi hun selv hadde følt seg svært alene i Christiania. Hun unte ikke broren en slik ensom tilværelse. På Eidsvold håpet hun å finne en god venninne, eller kanskje flere. Og gjerne en ung mann som kunne bli glad i henne og tilby henne ekteskap og trygghet. «Rosi!» lød søsterens stemme fra vognen. «Rosi!» «Ja, Nat?» Hun visste hva som kom. «Slipp ned skjørtene dine og oppfør deg dannet. Det er mange menn der borte, hørte du jo. Du er sytten år nå. Gå ikke rundt som en simpel tøs.» «Nei vel.» Men hun slapp det ikke helt ned. For stråene kilte så deilig oppover leggene når hun gikk. «Skal vi gå litt nærmere og kikke på husene, Nat?» lokket hun i stedet. «Nei,» svarte søsteren og formelig krøp sammen. «Jeg liker meg ikke her.» Også Ambrosia fornemmet en dysterhet i de små vindusgluggene, der enkelte av rutene var knust og hullene tettet med gamle filler og gress. Også de minte 20
henne om barndommen og det usle husværet de bodde i den gangen. Uthustaket minte mest om et salrygget, slitent øk, og stakittet hadde rast sammen på flere steder, men hun så ingen tegn til militært personell. Det sto en lang rekke vogner med lass sammenklemt på gårdsplassen. Enkelte hester hadde en slunken høysekk framfor beina. Andre, som alle var like magre og pjuskete, gresset fredelig i en innhegning under noen store, vide lønnetrær. «Mor, kan jeg få lov å ta av meg jakka? Det er så forferdelig varmt. Og så er den for liten og trang i ermehullene, slik at jeg får gnagsår,» klaget Kurt og slet i den svarte dressen. «Vi er jo ikke i byen lenger.» Nathalie svarte nei, mens moren sukket og sa at de kunne ta av seg jakkene. Så sant de brettet opp skjorteermene, slik at de ikke skitnet dem til. Og Ambrosia hørte på og smilte av den evinnelige dragkampen mellom moren og søsteren. For Nathalie var en plagsom og korrekt storesøster som syntes moren var for snill og ettergivende overfor småguttene. Å ankomme de ukjente slektningene med ruskete tøy og skitne mansjetter var noe av det verste som kunne skje. Det hadde moren innprentet dem utallige ganger. Også nå. «Vi er fattige, men vi må ikke oppføre oss som om vi også er æreløse. Vi har ikke penger, men ingen skal se det på klærne våre eller måten vi fører oss på. Husk det, barn.» «Ja da, mor.» «Og dere skitner dere ikke til som noen andre grobianer!» 21
«Nei da, Nat.» Snart sprang de omkring mellom steinnabbene, som lot til å sprenge seg opp av den frodige enga. Selv Nathalie slappet av, oppdaget Ambrosia, for hun hadde åpnet minst tre av knappene i den høye kjolehalsen. Hun som alltid var svært tekkelig antrukket. Nå lyste det av hvit, myk hud mellom kjoleslagene hennes. Til og med håret flimret og løste seg fra knuten, uten at hun lot til å ense det. Alt dette var uhørt dristig til henne å være. Selv hadde Ambrosia satt det mørke, brusende håret sitt opp i en flettekrans. «La oss gå ned til bekken og svale oss, Nat,» sa hun prøvende, og aller helst ville hun ha revet av seg det stive sørgeplagget og vasset uti. Men hun nøyde seg med å åpne en knapp mer enn søsteren, slik at halsen og det øverste av brystet lå nakent i sollyset. «Nei, du får hente vann til oss, Rosi. Jeg er så lemster,» maste Nathalie mens hun kastet engstelige blikk mot Mogens og Kurt, som sprang som kalver i det knehøye gresset. «Det ligger fullt av skrot nedover i lia der. Jeg risikerer å rive i stykker klærne mine. Eller snuble over noe. Huff, ja, guttene skal sannelig få lære om igjen når vi kommer til Eidsvold.» «Hva tenker du på, Nat?» spurte moren og rynket brynene, som hadde litt mørkere farge enn håret. Det var fortsatt ganske rødt og bølget seg lik Ambrosias, enda hun nærmet seg de femti. «Hva skal de lære der?» «Folkeskikk. Det er på høy tid at de kommer under 22
innflytelse av en mann med dannelse. Far sviktet dem aldeles.» «Far er jo død, Nat!» utbrøt Ambrosia forferdet. «Og før det var han på sjøen for å holde liv i oss.» «Og hva er det for far og ektemann som drar sin vei og overlater kone og unger til seg selv? Det er fars skyld, alt sammen.» Ambrosia ville be henne tie still, da moren brøt inn. «Hva alt, Nathalie? Jeg forstår deg visst ikke.» Nå var stemmen hennes var så skarp som en knivsegg, forekom det Ambrosia, og selv var hun blitt aldeles kald innvendig etter søsterens utbrudd. Hun fikk vondt i magen av måten Nathalie snakket på. For selv om hun var nitten år, pleide Nathalie sjelden å si imot moren. Men den pertentlige, ordentlige søsteren hennes var visst ikke seg selv i dag. «Alt,» skrek Nathalie eksaltert og fektet med armene. «Far ødela alt da han rev oss opp fra Christianssand og kastet skam over oss med sjørøvertoktene sine. Og da han endelig fikk plassert oss i velstand blant bare fremmede mennesker i Christiania, dro han til havs igjen. Dessuten tok han med seg Haldor til Danmark, enda han bare var et barn.» Ambrosia angret på at hun ikke hadde slått følge med kusken ned til bekken, men Nathalies stemme nådde helt sikkert dit også, så han hørte nok hva hun sa. Hun oppførte seg som en gal, og moren, som stirret på henne med vantro i blikket, ble kritthvit og dratt i ansiktet. At hun plutselig trakk fram storebroren som de ikke hadde sett på tretten år, både overrasket og irriterte Ambrosia. 23
Og hun så hvordan dette smertet moren, som skalv om munnen da hun svarte. «Alt dette tilhører fortiden, Nat. Det tjener ikke til noe å anklage din far for feiltrinn som ble begått for lenge siden. «Nei, men du, da? Du, som er av velstående familie i Danmark. Du lot far gjøre alt dette mot oss.» «Ja.» «Jeg skjønner ikke at du kunne kaste deg bort til en slik uansvarlig fyr som far måtte være, siden han overhodet ikke tok ansvar for noen ting,» fortatte Nathalie å rase mens hun rev og slet i nistesekken for å løse opp dobbeltknuten i snoren de hadde slått rundt den. «Haldor sendte han bort, og nå vokser Kurt og Mogens opp til de reneste pøbler. Din bror, som er født til velstand, vil aldri tillate at guttene blir lik simple fattigunger. Selv om vi er henvist til å leve i ødemarken blant udannede mennesker.» «Haldor var tolv år og ønsket det selv,» svarte moren ubøyelig. Plutselig oppdaget Ambrosia at søsteren hadde tårer i øynene og kjempet med gråten og hikstet: « Haldor var min storebror og din sønn.» Nathalie, som aldri hadde felt tårer selv da de var barn, gråt nå. «Dere tenkte aldri på at jeg ble igjen alene, og det var krig og alle snakket om skipene som ble senket i sjøen rundt Danmark. I mange år etter at han ble borte for meg gikk jeg og var livredd for at dere skulle sende meg ut på havet også. Jeg hadde mareritt, der de skjøt på meg med kanoner, og det var storm og …» Det oppsto en fortettet stillhet da hun slo hendene for ansiktet og krøkte seg som i smerte. 24
Ambrosia fikk så vondt av dette nye ved søsteren som plutselig trådte fram gjennom de fortvilte ordene, at hun måtte svelge selv. Den sterke Nathalie, som skjelte og strammet opp og holdt styr på dem alle. Plutselig var hun borte. I stedet var hun som en sørgmodig og forskremt jentunge på syv små år som hadde mistet storebroren sin. Og med ham tryggheten og gleden. «Jeg visste ikke at du opplevde det slik, vennen min,» stotret moren fortvilet, men hun gjorde ikke noe forsøk på å røre ved Nathalie. «Min søster hadde ingen arving, og ville koste utdannelse på Haldor. Far mente at det var best slik, og jeg hadde eneansvaret for alle dere andre mens han var borte.» «Haldor burde ha kommet hjem igjen for lenge siden og vært i fars sted for oss nå. Og far kunne ha tatt seg et ærlig arbeid på landjorda, som andre mannfolk,» snufset Nathalie og brettet pakken med mat utover kuskinnet mellom seg og moren. «Haldor er femogtyve år, Nat. Han velger selv hva han vil gjøre.» «Hvis Haldor hadde forsørget oss i fars sted nå, hadde jeg vært forlovet og sluppet å reise fra byen i skam. Som en forsmådd og ruinert stakkar. Jeg hater å skulle måtte leve på nåde hos rike slektninger.» Nå kom den egentlige smerten til syne, tenkte Ambrosia medfølende. Det var bruddet med den velstående Karsten som hadde brakt alt dette såre og sørgelige opp i søsteren. Sorgen over ham ble sorgen over far og Haldor og det gode livet som hadde tatt slutt. Selv hadde Ambrosia grått mye, mens ingen hadde kunnet merke 25
at Nathalie bar på all denne smerten som hun nå plutselig øste ut over moren. «Jeg forstår at du har det vondt, Nat,» sukket hun nå. «Men jeg har aldri sagt at Hugo Trampe er velstående. Jeg vet ingenting om ham utover det han skrev i brevet,» sa moren sakte og tok etter kledet med brødet i. Uten å kommentere Nathalies sårhet noe mer. Måten moren tok henne fatt på, var ikke til å ta feil av. Og Ambrosia så at Nathalie oppfattet det på samme måte, for hun var blitt aldeles flat i ansiktet. Kusken satt på en steinnabbe bortenfor vognen og tygget på et strå, med skinnhatten langt ned i øynene, mens guttene utforsket en maurtue innunder et høyt grantre bortenfor ham. «Vokste dere ikke opp i velstand, slik far bestandig skrøt av?» spurte Ambrosia forundret. «Han sa jo alltid at han hadde vunnet prinsessen, men måtte skape seg et kongerike selv.» Moren smilte sårt og heiste på skuldrene, men sa ikke noe, og plutselig forsto Ambrosia at farens historie kanskje ikke var den riktige. Men Nathalie insisterte: «Naturligvis er Hugo Trampe rik, siden han har et helt hus stående tomt.» Men stemmen hennes ble svakere, inntil hun nesten hjelpeløst spurte: «Du tror da ikke at de mangler mat og er påvirket av kornmangelen og blokaden så langt ute på landsbygda, mor? De er jo bønder og dyrker jorden.» «Det vil snart vise seg, Nat,» sukket moren og åpnet knyttet med spekekjøtt. «Men ikke vent deg altfor mye. De aller fleste i Norge sulter nå for tiden. Ambrosia, vær snill å hente guttene.» 26
«Jeg går ned til bekken etter litt vann i denne bollen med det samme,» svarte hun fort og skjemtes over stemmen sin. For den skalv. Av sorg over forestillingene hun hadde skapt seg av slekten i Danmark som antagelig var drømmebilder og ikke sannheten. Men det spilte ingen rolle, tenkte hun mens hun småløp over enga. For nå var hun mer redd for hva fremtiden ville by dem på det fremmede stedet, enn for en oppdiktet fortid. Hvis det i det hele tatt fantes noen fremtid for dem. Og for resten av Norges befolkning. Maten smakte, og Ambrosia gomlet i seg en bit av det kokte, salte kjøttet og to små poteter. Mer var det ikke til hver. De spiste den vesle rasjonen som var tiltenkt en slik rast, og nå kom det flere som trengte en hvil. «Ambrosia, det er soldater.» Moren hvisket, og Ambrosia la merke til at hendene hennes skalv. «Kanskje det er Karsten?» Nathalie karet seg opp på beina, og plutselig forsto Ambrosia at Nathalie fortsatt håpet at han skulle komme tilbake til henne. «Er det ham, Rosi?» Men de som kom gående, var blåkledde, og de lo og fjaset temmelig høylytt. «De fire på den vognen ser ut som soldater,» hvisket Nathalie. «La oss sette oss inn i vognen igjen.» Men de som kom først, var kvinner. De hadde kvinneklær, og trøyene, som hadde samme farge som svenskenes uniformer, viste seg å være av tynt, flagrende stoff. Moren hikstet da den skingrende, lyse latteren 27
ljomet mot dem fra kvinnene som svinset og svingte seg som i dans mens de nærmet seg. Kusken kom farende fram bak vognen og ble stående og glane på nykommerne. «Hallo, gamle venn. Hva sier du til å få selskap i blomsterenga?» ropte den første ungjenta og neide helt ned til bakken da hun gikk rett på ham. «Har du noe brennevin i dag, Tramper’n?» «Nei.» Så ble han altså kalt Tramper’n, tenkte Ambrosia, og skjønte at jentene visste hvem han var, siden de snakket til ham på det viset. Og kusken ga seg i prat med kvinnene, men snakket såpass lavt at Ambrosia ikke klarte å oppfatte ordene, men han virket blid og fornøyd. Fire svartkledde karer på en langvogn trukket av en blakk hest, ropte slibrigheter til kvinnene. Men da de passerte så tett innpå dem at Ambrosia kunne se ansiktene deres, skjedde det noe rart. For en ung lyslugget mann bakerst på vognen stirret slik at blikket hans formelig boret seg inn i henne. Først ble hun skremt, men da han smilte og bukket som en skikkelig mann, rødmet hun i stedet. Hun hørte de andre tre støye og rope, men så bare ham. Mens moren og Nat var opptatt av kvinnene og trakk seg litt unna veien da kjørekaren stanset hesten. Ambrosia syntes ikke hun fikk nok luft da mannen ble sittende rett imot henne, for han saumfor ansiktet hennes som om han mente å kjenne henne. Men hun hadde aldri sett ham før. En av de andre, en svært mørk mann, snudde seg og ropte et eller annet til ham på klingende dansk, men han enset ham ikke. Holdt henne 28
bare fast med blikket og satt nesten bak fram i salen, inntil hesten rykket i gang igjen og fortsatte fram til de andre doningene ved vertshuset. Hele tiden lo kvinnene hemningsløst og freidig mens de andre karene spøkte med dem. Den mørke var først nede av vognen og strente rett bort til den ene av kvinnene og løftet henne opp. Ambrosia så hvordan hun straks slo armene om halsen hans og klynget seg fast, og slik småsprang den spenstige unge mannen med kvinnen i armene sine mot et av de falleferdige, laftede uthusene. Ambrosia kjente en yr pirring i brystet da han sparket opp døra og bøyde seg under dørtreet og ble borte. Tenk om den lyshårede kom og tok henne med seg? tenkte hun og både ønsket og fryktet at det skulle skje. Men han sto sammen med de andre og gikk inn i vertshuset sammen med dem. «For noen skamløse luddere,» freste Nathalie. Hun hadde fått farge i fjeset nå. «Se hvordan de går til, med håret hengende langt nedover ryggen. Slike grobianer av noen mannfolk. Og dette skal være soldater? Dette skulle min Karsten ha sett, så hadde de …» «Karsten er ikke din lenger,» brummet Kurt. «Han er sikkert like jentegæren selv.» Men Ambrosia fyltes av mange spørsmål der hun sto og stirret på uthuset, der den mørke mannen og kvinnen nå var alene. For hvis de norske soldatene som skulle løsrive dem fra det danske styret og verge dem mot trusselen fra Sverige og de andre landenes krigsarmeer, ikke var annet enn slike tåper, hvor trygge var de da, hun selv og hennes familie? 29
Var det slike som disse hun hadde sett opp til som modige menn og ventet redningen fra? Krig var ikke bare frivol teaterforestilling. Og hvem var han for en, den lyse pene mannen som hadde sett slik på henne at hjertet hennes hadde dundret i brystet? I det samme ropte kusken og forklarte dem at soldatene var sendt ut for å samle inn vogner og andre forsyninger til mobiliseringen langs grensen. Men han nevnte ikke det bisarre opptrinnet. Da hørte Ambrosia Sang kvitre, og kusken skjøv på hatten og glante på henne da hun bøyde seg inn i vognen etter fugleburet. «Du skulle sette den fri,» sa han rolig. «Hva?» Hun var fortsatt opptatt av de dystre tankene. «Hva sa du?» «Jeg sa at du burde sette den stakkars fuglen fri. Den er ikke skapt til et liv i bur.» «Den er skadet.» «La den få fly dit den selv vil.» «Men den har brukket vingen,» protesterte Ambrosia og rødmet. «Den kan ikke fly med brukket vinge.» «Så var det mye bedre for stakkaren om du knekte nakken på den. Da slipper den å lide og ende i en kattekjeft,» lød det lakonisk fra kusken, og Ambrosia fryktet at han hadde rett. To lyseblå, sammenknepne øyne som var delvis borte i hovne øyelokk, gransket henne, og det bustete kinnskjegget hans viftet i en liten trekk som begynte å leke med støvet i veien. 30
«Er du sikker på at jeg ikke skal ta og knekke nakken på trosten for deg før vi fortsetter reisen?» «Å, nei, du må ikke det. Jeg skal slippe den fri så snart vingen er helet,» stammet Ambrosia forferdet. For hun orket ikke tanken på at fuglen skulle dø og aldri mer kunne synge de vakre tonene sine. «Tror du ikke at den kan venne seg til å være i buret?» spurte hun, da noe i uttrykket hans rørte henne. En kjensle av tillit. Og at denne mannen ville henne bare godt. «Nei.» «Kan den ikke lære å trives hvis den må?» «Husk at den er skapt til frihet. Men jeg vet da ikke hva en svarttrost tenker,» sukket han og ristet på hodet. «Ikke annet enn at den synger pent når den er i sitt rette element, fri, slik Vårherre mente at den skulle være. Men nå skjønner jeg at du har satt deg i Skaperens sted. Ordene falt så enkle og liketil, og ikke fordømmende på noen måte. Like fullt kjente Ambrosia hvordan de hamret mot noe mykt og ettergivende dypt inne i brystet hennes. Særlig den siste setningen. At hun hadde satt seg i Guds sted og fanget en skapning som var ment å leve i frihet. Den vesle sangfuglen var like hjelpeløs som hun kjente seg selv akkurat nå, forsto hun med ett. Ute av stand til å verge seg mot fiender og ukjente farer. Norge hadde soldatene sine, mens Sang hadde henne. Og hun kunne ikke gjøre den frisk. Den virket grå og pjuskete i fjærene, der den satt på vaglen og kikket lengselsfullt omkring seg, og den venstre vingen hang, slik den hadde gjort i mer enn én uke nå. Og kuskens blikk hvilte på den gjennom sprinklene. 31
«Gjør det,» sa hun fort og la hånden sin på armen hans. «La den slippe å lide, men ta den med deg et sted der ikke guttene ser det, vær så snill.» «Vil du ta med deg buret videre, da?» spurte han lavt og forsikret seg om at ingen kunne se hva han bar på. «I tilfelle du kommer over flere vingestekkede stakkarer?» «Nei.» Ambrosia klarte ikke å gjengjelde det gode smilet. «Jeg kommer ikke til å få bruk for det igjen,» hvisket hun beveget og skyndte seg bort til moren og ga seg til å pakke sammen nistesekken. «Jeg bestemte meg for å sette Sang fri,» forklarte hun da de kløv om bord igjen mens kusken bandt bagasjen fast på taket. «Men Sang kan jo ikke fly!» ropte Kurt og Mogens i munnen på hverandre mens de stirret forferdet på henne. «Tenk om noen villdyr tar den og dreper den!» «Det kan de ikke,» forsikret hun og tvang seg til å smile overbevisende. «For da jeg åpnet døra til buret, fløy den høyere enn noen gang før. Og jeg er sikker på at den synger vakrere også, nå da den ikke er fanget.» «Du kunne da ha beholdt buret i det minste.» «Nei, Kurt, jeg kunne ikke det,» svarte Ambrosia forsiktig og lot som om hun ikke så tårene hans. For det ville være som å beholde kisten når noen dør, slo det henne med ett. I tilfelle den døde skulle komme tilbake. Eller at hun skulle ha nektet å gi slipp på den røde vasen bare for å risikere at grosserer Stoltendahl forlangte at hun skulle arbeide hos ham uten lønn inntil gjelden var betalt. «Buret var et fengsel,» sa hun, like mye til seg selv som til brødrene. «Nå er fuglen fri.» 32
«Tror du far har fått vinger og kan fly høyt over oss og se at vi er på vei til Eidsvold, Rosi?» spurte Mogens brått, med den vesle oppstoppernesen klemt flat mot vognruten. Som om han ventet å få øye på ham oppunder den knallblå junihimmelen. Hun hadde akkurat blunket bort tårene da Kurt satte de grønne, granskende øynene i henne og sa: «Tenk om far ikke er død og kommer tilbake. Og så finner han oss ikke igjen!»