«Hvite hjerter» av Ann-Christin Gjersøe

1

søsternålen Ann-Christin Gjersøe

Prolog

Øya, 1894 Frostregnet knatret mot glassrutene i den okergule fiskerstua som lå på en forblåst, men grønn øy i den ytterste skjærgården. Fra huset, som lå lunt til mellom bergrabbene, omgitt av slåpetornkratt og nyperoser, steg en tynn virvel av røyk opp fra skorsteinen.

Christiane vugget spedbarnet i armene, gråten hadde stilnet, men de lubne kinnene var fremdeles fuktige da hun kysset datteren. Varsomt la hun den lille ned i vuggen, brettet teppet over henne og rugget så vidt på vuggen mens hun nynnet en bånsull.

«Sov sødt barnlille, tre Engle vaager ved din Vugge saa stille … » Om litt sov datteren, og Christiane gikk bort til svartovnen og la i de siste vedkubbene som lå i kurven. Varmen fra den sprakende bjørkeveden sved mot ansiktet. På dager som denne, når høst var i ferd med å bli vinter, krøp kulden inn. Frosten bet seg fast i vegger og gulv, luften var kald og rå, og de måtte fyre dag og natt for å holde huset varmt.

11

Hun tok den tomme vedkurven og skyndte seg ut i vindfanget, der hun kastet storsjalet om skuldrene og åpnet ytterdøren. En vindrosse slo døren opp på vidt gap, og regnet kjentes som nålestikk mot ansiktet da hun småløp over tunet i retning skjulet. Hun gløttet opp mot den tunge himmelen og skuttet seg. Kanskje ville de få snø i løpet av dagen?

Hun skulle til å gå inn i skjulet, da hun så Magnus komme over svabergkollen. Over skuldrene bar han et lam.

Hun satte fra seg vedkurven, trakk sjalet tettere om seg og løp ektemannen i møte. Ansiktet hans var dystert.

«Er det dødt?» spurte hun og måtte vri ansiktet vekk fra den sure vinden.

Magnus ristet på hodet. «Ikke ennå. Men to andre er døde.»

De så på hverandre, uten så si noe.

Magnus bar lammet inn i fjøset, der han lot det falle ned på halmen. Dyret, et søyelam, skalv. Fråden sto om munnen, pusten gikk tungt, og lammet skar tenner.

«Det må være bråsotten,» sa Magnus stille.

Lammet stønnet av smerte.

«Er det noe vi kan gjøre?» Christiane så fortvilet på Magnus.

Han ristet på hodet. «Ikke for dette lammet.» Han pløyde den grove neven gjennom lammets ryggull.

«Vi skulle ha gitt dyrene en vaccination.»

De hadde snakket om det i vår. Magnus hadde lest i 12

Norsk Landmandsblad at en statsdyrlege anbefalte å gi dyrene en bråsottvaccination. Men de hadde aldri vært plaget av blåsyken her ute på øyene, som så mange gårdbrukere langs kysten vest og nord i landet.

Langsomt åndet dyret ut. Magnus reiste seg mens han dro hånden over ansiktet og det store skjegget.

«Jeg må hente dyrlegen.»

Christiane nølte. «I dette været?»

Magnus sendte henne et langt blikk. «Tre dyr er døde. Hva om flere blir syke?» Han ristet på hodet.

«På noen gårder stryker alle dyrene med, Christiane.

Får vi dyrlegen hit, kan han kanskje forhindre at flere blir syke.»

Hun ville be ham vente til vinden hadde løyet, men sa ingenting. Magnus hadde rett. De hadde ikke råd til å miste flere dyr.

De tok farvel ute på tunet. Magnus’ kinn var kaldt og vått mot hennes da han klemte henne, og den tykke genseren hun hadde strikket til ham i fjor høst, luktet av våt ull.

«Ta deg av vesla, du nå,» blunket han til henne.

Hun grep om ermet på den fuktige genseren og så opp i ansiktet hun hadde så kjært. «Vær forsiktig.»

Smilet kom frem inne i skjegget. «Jeg er snart tilbake.»

Så gikk han. Christiane hevet armen og vinket idet han la i vei ned mot den lille havnen deres, men hun lukket hånden igjen og lot armen falle. Det hadde ingen hensikt å vinke til en rygg.

13

Hun skyndte seg innomhus, og sukket tungt da hun oppdaget at datteren hadde våknet igjen. Hun veivet med de butte nevene, men pludret fornøyd.

«Ville du ikke sove likevel?» småpratet Christiane og løftet henne opp fra vuggen.

Små fingre filtret seg inn i håret hennes da hun gikk bort til stuevinduet, der hun ble stående og se Magnus klargjøre seilsjekta. Den brune seilduken ble heist, før han seilte ut fra havnen. Både sjekta og ektemannen ble raskt vanskeligere å se, for regnet dannet små elveleier på glassruten.

Christiane løftet datteren over i den andre armen mens hun fulgte med sjekta, der den nærmet seg skipsleden. Magnus reiste seg, så hun, men hun måtte myse for å se hva han foretok seg. Hva var det som skjedde der ute? Forsøkte han å låre seilet? Engstelsen klemte til i brystet. Men Magnus var en god seiler, prøvde hun å berolige seg selv. Han hadde vokst opp på øyene her ute og visste hva han gjorde. Ingen kjente værforholdene bedre enn ham, slik heller ingen kjente farvannet bedre.

Mellom de krappe bølgene så hun baugen reise seg.

Høyt, som en klippe i alt det mørke. Så deiset masten og seilet ned i sjøen.

Sjekta forsvant.

Hun gned hånden over den kalde glassruten for å få bort vannet. I det ene øyeblikket hadde båten vært der. I det neste var den borte.

«Nei!» hørte hun seg selv rope mens hun stirret ut i alt det grå.

14

Det måtte være bølgene. Hvor mange ganger hadde hun ikke stått her og sett Magnus’ lille sjekte forsvinne i bølgene, for så å dukke opp igjen som en dupp mellom bølgetoppene?

Hun speidet ut i regnet, mot skumtoppene, utover den opprørte sjøen.

Ventet på å se båten hvert øyeblikk.

Så fikk hun øye på den. Den lå med kjølen opp.

«Neei!»

Hun la barnet ned i vuggen igjen, sprang ut og ned stien mot havnen. Skled på det våte, frostbitte gresset.

Kom seg på bena igjen, løftet skjørtene og klatret opp i den andre farkosten de eide, robåten. Løsnet fortøyningene og satte seg ved årene. Lente seg fremover og førte årene gjennom vannet med all kraft hun eide.

Robåten ség så vidt fremover, men etter noen åretak økte farten.

Musklene brant etter kort tid. Hun hadde aldri vært som øykvinnene her ute, som kunne ro like godt som en mann.

Hun kikket seg over skulderen mens hun forsøkte å holde stø kurs, men i den høye sjøen var sjekta vanskelig å få øye på.

I et glimt fikk hun se det brune seilet i sjøen.

Hun fortsatte å ro, men robåten ble hevet frem av stadig nye bølgekast. Hun kom ingen vei, men på høyre side i sjøen oppdaget hun en trekasse og en taukveil.

Hun lot årene hvile et øyeblikk, før hun trakk pusten og ropte Magnus’ navn av sine lungers fulle kraft.

15

Vinden tok ropet hennes. Hun prøvde på nytt mens hun kikket seg fortvilet rundt.

Alt hun så, var sort, frådende sjø og bølgene som truet med å slå innover båten.

Hvor er du?

Tårene strømmet nedover kinnene.

«Magnus!»

Hun hadde skreket lungene såre da hun oppdaget seilsjekta, bare noen åretak lenger fremme. Og to hender som tviholdt i et tau som lå strukket stramt over kjølen.

Christiane grep på ny tak i årene, valen i hendene av kulde, og manøvrerte robåten mot den forliste sjekta.

Etter å ha lagt seg så tett opptil som mulig trakk hun årene inn og bøyde seg over relingen.

Magnus’ hode hang tungt ned mot brystet. Øynene var nesten lukket. Huden var gråhvit. Hendene måtte han ha viklet inn i tauet, før kreftene tok slutt.

«Magnus! Du må ta hånden min. Hører du?»

Han glippet med øynene, før han løsnet grepet om tauet og slapp seg sakte ned i sjøen. Christiane bøyde seg så langt frem hun kunne, men robåten gled vekk mens Magnus kavet i bølgene.

Hun røsket tak i den ene åren og lot den gli gjennom åregaffelen. «Ta åren!»

Magnus’ hode forsvant. Bare de grove nevene var synlige.

«Ta åren!» Christiane skrek. Så merket hun at Magnus måtte ha grepet tak i årebladet, og hodet hans kom opp av sjøen igjen. Han tviholdt i bladet, 16

nærmest omfavnet det med begge armer mens Christiane trakk åren langsomt til seg. Samtidig rakte hun ut hånden. Den store, iskalde neven hans grep om hennes og klemte av full kraft. Hun slapp åren og bøyde seg så langt over relingen hun kunne. Hun skulle til å gripe tak i Magnus’ andre arm, men kjente hvordan tyngden hans truet med å kantre den vesle robåten.

Magnus’ hånd holdt ikke lenger like hardt om hennes. Hun møtte blikket hans. I et øyeblikk lyste de blå øynene like sterkt som de pleide å gjøre.

Den kraftige hånden hans slapp hennes.

«Neei!»

Men hun var ikke sterk nok til å holde ham igjen.

Ikke når han selv ikke ville.

Hun skrek av fortvilelse da Magnus’ kropp forsvant stille ned i den mørke sjøen. Hun hvilte pannen mot relingen, men forsto i det samme at hun måtte redde seg selv.

Baugspeilet boret seg ned i en bølgedal, før en voldsom brottsjø slo inn over robåten.

Christiane reiste seg idet båten fyltes med sjøvann.

Famlende fant hun øsekaret, men hun kjente hvordan robåten ble trukket ned under henne. Febrilsk begynte hun å øse, men forsøket var nytteløst. Hun mistet festet. Bena kavet i vann. Klærne trakk henne ned. Kroppen kjentes som bly.

Det kalde vannet fikk henne til å snappe etter pusten, men hun rakk ikke å skrike før hun gikk under.

Panikkslagen vrengte hun av seg sjalet og forsøkte å svømme opp mot overflaten mens hun kjente hvordan 17

lungene allerede skrek etter luft. Med seige svømmetak kjempet hun seg oppover, tak etter tak. I et langtrukkent drag hev hun etter været da hun endelig fikk hodet over vann. Kavet med armene for å holde seg oppe. Forsøkte å finne noe hun kunne holde fast i.

Men fant ingenting.

Magnus? Magnus, hvor er du?

Hun så seg rundt, men visste at den sterke mannen hennes hadde druknet.

Noen må komme. Noen må ha sett oss.

I et glimt mellom bølgetoppene fikk hun øye på land, og den lille fiskerstua som lå lunt mellom bergrabbene.

Det eneste huset på øya.

Hun blunket hardt. Forsøkte å klarne blikket. Slo med armene, svelget og hostet opp sjøvann mens hun prøvde å holde hodet over vann.

Så forsvant den okergule stua.

1

Nøtterø, august 1911 De vide eikekronene ga svalende skygge da Amelia Sandø fulgte alleen opp mot Ekely Hospital. Fra parken som omga den store, hvite murbygningen, spredte frodige rosebusker duften av høysommer, og i dammen svømte to stokkender mellom vannliljene.

To sykepleiersker kom ut fra hovedbygningen, og Amelia grep hardere om koffertens håndtak. De to kvinnene var kledd i hospitalets søsteruniform: lyseblå kjole, hvitt smekkeforkle og hvit hodekappe. De to så ikke ut til å ense henne, de snakket om sitt mens de hastet videre.

Synet av de to fikk den nervøse knuten i magen til å stramme. I ukevis hadde hun vært spent på det som ventet. I våres hadde hun sett en annonse i avisen: Elever modtages til Oplærelse i Sygepleien paa Ekely Hospital. Sykehuset, som var beregnet for barn og fødende kvinner, trengte flere sykepleiersker, og skulle derfor ta opp to elever. Hun hadde bestemt seg for å søke straks hun så annonsen. Etter å ha vært til 19

samtale med overlegen og forstanderinnen, fikk hun et brev der de ønsket henne velkommen som elev ved hospitalet.

Hun skyndte seg opp trappen og åpnet døren inn til vestibylen, som var hospitalets mottagelsesværelse.

Den søte duften av roser, sommer og sjø forsvant da hun kom inn i det store, kjølige rommet med marmorgulv. I luften hang en lukt hun forbandt med apoteket.

Amelia gikk frem til en skranke, der hun antok at barna og de svangre kvinnene ble tatt imot når de kom til hospitalet. Denne søndagsettermiddagen satt to kvinner på benkene og ventet, den ene med et spedbarn i armene, den andre med en liten gutt på fanget.

Gutten så medtatt ut, kinnene var røde og varme og blikket sløvet.

Pleiersken bak skranken smilte og nikket til henne.

«Hva kan jeg hjelpe Dem med?»

«Mitt navn er Amelia Sandø. Jeg er tatt opp som elev ved hospitalet,» svarte hun, men var så nervøs at stemmen lød fremmed.

Søsterens ansikt lysnet. «Å, er De en av de to nye?

Den andre er allerede kommet. Forstanderinnen har bedt meg vise Dem værelset Deres.» Sykepleiersken snudde seg mot et panel der hun kunne ringe i ulike klokker. Over bjellene var det små messingplaketter merket med ulike romnavn, som Barnestue 1, Kjøkken og Reservelægen.

Straks hun hadde ringt, kom en annen søster og tok plass bak skranken.

«Følg meg, frøken Sandø,» oppfordret sykepleier20

sken og viste vei mot en bred vindeltrapp. «Forstanderinnen vil selv vise Dem rundt, men først må De skifte. Søstrene går aldri i egne klær på hospitalet.»

Amelia fulgte etter henne opp trappen og forbi en mindre stue, før de sto ved inngangen til en smal korridor.

«Denne fløyen, søsterloftet som vi kaller den, er forbeholdt søstrene, og her vil også De ha Deres værelse,» forklarte sykesøsteren. Ved en av de siste dørene i korridoren banket hun på og åpnet. «De vil dele værelse med frøken Gilje, som er den andre nye eleven.»

Amelia kikket inn i et lite kvistværelse, der en ung kvinne med lysebrune krøller strevde med å feste den hvite hodekappen med hårklemmer.

«Frøken Gilje, dette er frøken Sandø. Dere vil i elevåret dele værelse.» Pleiersken kikket som snarest på det lille søsteruret som var festet på forklebrystet. «Klokken nærmer seg fire aften. Forstanderinnen venter dere på sitt kontor.» Hun forklarte hvor de ville finne henne, før hun sendte Amelia et advarende blikk. «Dere bør være presise.»

Døren ble lukket, og Amelia ble alene med frøken Gilje. De lubne kinnene var blussende røde, og håret en tanke bustete under hodekappen, som hun nå hadde fått festet.

Værelsesvenninnen smilte og rakte hånden frem.

«Jeg heter Betty.»

Amelia gjengjeldte smilet og satte fra seg kofferten.

«Jeg heter Amelia.» Bettys hånd var klam, og Amelia 21

forsto at hun måtte være minst like spent som hun selv var.

«Vi får bestemme hvem som skal ha hvilken seng senere,» foreslo Betty og lo nervøst da hun gjorde et nikk mot de to smijernssengene.

Amelia kikket seg fort om i kvistværelset, men hun fikk gjøre seg kjent etter å ha vært hos forstanderinnen, hun ville nødig komme for sent på sin første dag.

«Jeg må skynde meg,» sa hun halvt til seg selv, halvt til Betty mens hun løsnet hatten og tok av seg sommerkåpen. Hun hadde allerede prøvd uniformen mange ganger og visste at det tok tid å ta den på.

Hun åpnet kofferten og løftet ut de fire uniformskjolene, tolv forklær, seks hodekapper og kragene hun hadde kjøpt. Aller helst ville hun ha stelt seg også, hun var både svett og varm etter reisen fra fyret, men det fikk være.

Underkjolen beholdt hun på, før hun trakk på seg den lysegrå uniformskjolen og smekkeforkleet. Søsterdrakten var sydd etter de anvisninger hun hadde fått. Som elev måtte kjolen hennes være grå, ikke lyseblå som de andre søstrenes, og den lille hodekappen skulle ha nuperellekant. Senere – om hun klarte å gjennomføre elevåret – kunne hun bruke en større kappe.

«Jeg kan hjelpe deg med knappene,» tilbød Betty seg. «Og selene.»

«Vil du?»

Hun var glad for å få hjelp, og snart var også stivebeltet og mansjettene festet. Hun kastet et blikk på 22

det lille søsteruret hun også hadde anskaffet. Forstanderinnen ventet dem om få minutter.

«Gå du, Betty, jeg klarer meg selv nå.»

Værelsesvenninnen ristet på hodet. «Nei, vi går sammen.»

Amelia skalv på hendene da hun festet kragen rundt halsen. Deretter gjensto hodekappen, som hun raskt festet med hårklemmene. Forhåpentlig satt den godt.

Hun gikk frem til speilet som var innfelt i garderobedøren for å forsikre seg om at uniformen satt som den skulle, og at det lyse håret lå pent under kappen.

Amelia kikket på søsteruret igjen, før hun snudde seg mot Betty. «Kom, vi må skynde oss, så vi ikke kommer for sent.»

De smilte opprømt mot hverandre da de lukket seg ut av kvistværelset.

Mon tro hva som ventet? * Amelia løftet hånden og banket på døren til forstanderinnens kontor.

Døren åpnet seg, og Mary Hayworth, oversøster og forstanderinne ved hospitalet, kom til syne i døråpningen. Den middelaldrende kvinnen var kledd i sort. Hodekappen var også annerledes enn de andre søstrenes; besatt med rysjer og pyntet med to skulderlange bånd.

Amelia neide og senket blikket. Forstanderinnen sa ingenting, men tok frem søsteruret sitt.

«Dere er sene.»

23

Amelia tittet fort opp og skulle til å protestere, men tidde da forstanderinnen hevet det ene øyebrynet, som om hun forventet å bli motsagt.

«Beklager at vi er forsinket,» mumlet Amelia og Betty i kor.

«Det var min feil,» la Amelia til og tok et skritt frem.

«Sier De det? Tør jeg spørre hva forsinkelsen skyldes?»

Amelia hørte at forstanderinnen hadde et snev av engelsk aksent. Faren hennes var visstnok britisk, og Amelia visste at hun hadde fått sin utdannelse ved Florence Nightingale-skolen i London.

«Jeg trengte hjelp til uniformen, og Betty var snill og hjalp meg.»

Forstanderinnen snurpet leppene. «La oss håpe at sendrektighet ikke er et fremtredende trekk ved Deres personlighet, søster Amelia. Det er i så fall uforenlig med å være sykepleierske.» Hun rettet blikket mot Betty. «Og De, søster Betty – De gjør også klokest i snarest å lære Dem punktlighet.»

Amelia knep munnen sammen. Forstanderinnen var urimelig, og hun hadde en følelse av at hun visste det også.

«Ja vel, oversøster Mary,» mumlet de i kor, vel vitende om at forstanderinnen kunne avskjedige dem på dagen om hun ønsket.

«Nok om det.» Forstanderinnens stemme var overraskende kraftig, den nette skikkelsen tatt i betraktning. «Dere vil få nok av tid til å iaktta hvilke egen24

skaper en dyktig sykepleierske bør være i besittelse av. Som dere naturligvis vet, har dere i første omgang en prøvetid på seks uker her på hospitalet. I løpet av denne tiden vil jeg avgjøre om dere kan anses som egnet til å fortsette elevtiden eller ikke.» Hun feide forbi dem, men stanset ved trappeavsatsen. «Dere vil naturligvis snart bli kjent med hospitalet, og jeg tenkte å vise dere rundt nå, slik at dere har et overblikk før dere i morgen tidlig tar fatt på deres gjerning.» Halvveis nede i vindeltrappen stanset hun og gjorde et nikk mot to store portrettmalerier på veggen, det ene av en korpulent, hvithåret mann, det andre av en ung, lyshåret kvinne. Under maleriene hang et innrammet dokument, som Amelia så var et gavebrev.

«Når jeg viser noen rundt i bygningen for første gang, innleder jeg alltid med å fortelle hvem dette er.

Som dere kanskje vet, var Ekely Hospital tidligere eid av skipsreder Ragnvald Wessel og hans frue, Ingeborg, og det var etter hennes ønske at eiendommen ble borttestamentert til en stiftelse.» Forstanderinnen gikk frem til det innrammede gavebrevet og kikket opp mot maleriet av kvinnen. «Ingeborg Wessel ønsket å opprette et hospital for syke barn og fødende kvinner, og hun fikk sitt ønske oppfylt, selv om det først skjedde etter hennes død.» Hun rettet igjen oppmerksomheten mot Amelia og Betty. «Hovedbygningen, som vi nå befinner oss i, ble reist av familien Wessel i siste halvdel av 1700-tallet, og var siden deres hjem. Dette huset ble derfor aldri bygget i den hensikt 25

å være et hospital, men med kløkt og litt ombygging har overlege Abildgaard, i samarbeid med hospitalets bestyrelse, skapt et moderne barnehospital og en fødselsstiftelse i ekteparet Wessels ånd.»

Amelia kikket seg rundt mens de fortsatte ned trappen og ut i vestibylen.

«Her i vestibylen har vi mottagelsen, der pasientene blir tatt imot,» sa forstanderinnen og slo ut med armen. Kvinnene og barna Amelia hadde sett i sted, var nå forsvunnet.

«Deretter får de komme inn til en av våre leger for en midlertidig diagnostisering, og legen avgjør hvorvidt pasienten må skrives inn på hospitalet eller ikke.»

Hun nikket mot en lukket dør. «Noen pasienter er vi dessverre nødt til å avvise ved ankomst, blant annet tuberkuløse. Dette er pasienter vi ikke under noen omstendighet har mulighet til å ta imot. Det er naturligvis også et spørsmål om smitte, som dere vil lære, og som dere kanskje vet, blir nå mange tuberkuløse tatt hånd om ved egne pleiehjem eller sanatorier.»

Oversøster Mary fortsatte frem mot en tofløyet dør, som hun slo opp. «Hospitalet er delt i to nokså identiske fløyer. Barnehospitalet ligger i vestfløyen, fødselsstiftelsen i østfløyen.» En søster kom hastende forbi med et serveringsbrett i hendene, men tok seg tid til å neie for forstanderinnen, som ikke lot til å ense henne. «La meg først vise dere barnehospitalet.»

De kom inn i en hvitmalt korridor, og Amelia undret seg. Det var lite som minnet om at dette en gang i tiden hadde vært rederfamilien Wessels hjem. Den 26

skarpe lukten hun tidligere hadde kjent ute i mottagelsen, var også mer påtrengende.

«Barnehospitalet består av to stuer, en for barn som trenger medisinsk og kirurgisk behandling, og en for pasienter med smittsomme sykdommer. Til sammen har vi plass til tredve barn.» De stanset ved inngangen til en stor sal. «De fleste pasientene kommer fra nærliggende distrikter, men også fra andre steder i amtet. Syke barn av ubemidlede foreldre får innvilget fritt opphold, noe vi kan tilby takket være veldedige gaver, samt årlige bidrag fra familien Wessels rederi og amtet.»

Forstanderinnen fortsatte å snakke, men Amelia fikk ikke med seg hva hun sa. I salen foran henne telte hun raskt til fjorten senger, syv på hver side av rommet. I noen av dem lå barna stille under teppene, der bare hodet stakk opp. Et par barn satt i sengene, en liten gutt kikket i en bok. Foran hver seng var det plassert en stol, som noen av barna satt på. Rundt et bord midt i rommet satt tre barn sammen med en sykesøster mens de spilte bondesjakk. Den ene av guttene hadde skinner festet til begge bena, en annen hadde en stram bandasje rundt hodet.

Noen av barna hadde fått øye på dem, og kikket nysgjerrig i deres retning. En liten jente som satt i sengen, løftet hånden så vidt og vinket til Amelia. Jenta var tydelig blek og hadde skygger under øynene.

Amelia smilte tilbake, men kjente samtidig en vond klump i magen. Hun visste ikke hvorfor, for hun hadde naturligvis vært forberedt på at hun skulle pleie 27

syke barn og at hun ville møte mange skjebner. Men det var noe annet endelig å være her, på hospitalet, og se de syke barna, kjenne den stramme lukten av medisiner og se den store salen med sengene. Flere av barna var dessuten svært unge.

De fortsatte omvisningen. Heldigvis hadde Betty nærværelse nok til å stille intelligente spørsmål. Selv hadde hun nok med å fordøye alle opplysningene som ble formidlet. Antagelig ble det forventet at de husket alt.

De forlot barnehospitalet og ble vist inn i østfløyen, der forstanderinnen åpnet dørene inn til fødselsstiftelsen.

«Fødselsstiftelsen har plass til tyve kvinner, og kvinnene som søker seg hit, kan velge mellom vanlig forpleining eller ekstra forpleining.».

De gikk inn i en stor sal, som var innredet på samme vis som barnestuene. Av de fjorten sengene var kun to ledige. Noen av kvinnene lå og hvilte, mens et par ammet barna sine. Innenfor den store salen kunne Amelia skimte et mindre værelse, der de nyfødte lå i jernsenger, på rad og rekke. Et av spedbarna skrek, og ble forsøkt roet av en søster, så hun, men uten at hun tok barnet opp.

«Kvinnene som betaler for ekstra forpleining, ligger på eget værelse. De andre ligger her på fellessalen, eller barselsalen, som vi kaller den. De siste årene har stadig flere velstående kvinner søkt seg til Ekely, også fra omliggende byer og bygder, men vår viktigste oppgave er å ta hånd om ubemidlede kvinner.» Hun hen28

vendte seg til Amelia. «Men jeg antar at dette er kjent for Dem, søster Amelia?»

En ung, mørkhåret kvinne kledd i mørkeblå kjole og hvitt forkle, hospitalets jordmoruniform, passerte utenfor barselsalen. Det lukkede, konsentrerte ansiktet lysnet i et smil da hun fikk øye på dem.

«Vi snakket akkurat om Dem, jordmor Ingrid,» sa forstanderinnen, henvendt til jordmoren. «Som De ser, viser jeg Deres søster og søster Betty rundt på hospitalet.»

Amelia visste ikke riktig hva hun skulle foreta seg.

Det var lenge siden hun hadde sett søsteren sin, og aller helst ville hun ha gitt henne en klem, men det føltes unaturlig her i alles påsyn.

«Jeg er nødt til å tilkalle overjordmoren,» sa Ingrid fort. «Om dere vil ha meg unnskyldt?»

«Naturligvis, la oss ikke hefte Dem.» Ingrid blunket oppmuntrende til Amelia før hun hastet videre, og forstanderinnen fortsatte omvisningen i hospitalets øvrige korridorer, før de gikk tilbake til kontoret hennes.

Hun satte seg ned bak et stort skrivebord, foldet hendene og lot dem hvile på bordplaten.

«Dere har i aften fått et lite innblikk i forholdene her på Ekely Hospital. Naturligvis langt fra nok til å ha den minste anelse om hva sykepleie virkelig dreier seg om, men det er det dere skal lære. Mange lever i den villfarelse at sykepleie er noe den enkleste sjel kan lære å utføre. Slik er det ikke. Vi må aldri glemme at sykepleien er en barmhjertighetsgjerning, 29

langt mer enn en levevei. Å vie seg til sykepleien er et livskall, hvilket nødvendigvis innebærer å ofre noe.

Noen sammenligner det med å gå i kloster. Kanskje er det heller ikke langt fra sannheten, selv om barmhjertighetskallet er noe annet enn en nonnens religiøse kall.»

Amelia så ned. Oversøsteren hadde rett. Ingrid hadde flyttet til Kristiania for fire år siden for å utdanne seg til sykepleierske. Siden var hun også blitt utlært jordmor i hovedstaden, og tidligere i sommer ble hun ansatt som underjordmor på Ekely. I løpet av disse årene kunne Amelia telle på én hånd hvor mange ganger søsteren hadde vært hjemme.

Forstanderinnen åpnet en skuff og fant frem en liten, sort eske som hun la på skrivebordet.

«Fra i dag er Ekely Hospital deres hjem. Dere vil ikke kunne forlate hospitalområdet uten tillatelse av meg, men dere har én friettermiddag i uken, da dere slutter klokken halv tre aften og ikke behøver å være tilbake før klokken ti, da skal lyset være slukket på søsterloftet. Hver tredje søndag har dere fri, i tillegg til at dere etter endt elevtid har tre uker ferie. Skulle det oppstå behov for fri av andre grunner, som alvorlig sykdom i nær familie, vil det naturligvis gis dispensasjon.»

Hun åpnet esken, der det lå to ovale halsbrosjer i sølv. I nålenes ytterkant sto inskripsjonen Ekely Hospital Anno 1897, og i midten, omkranset av fem siselerte sølvroser, var et hvitt emaljert hjerte felt inn.

«Sykepleien er ikke under noen omstendighet for30

enlig med et liv som mor og hustru, slik dere naturligvis er innforstått med.» Hun løftet nålene. «Jeg vil likevel minne om at en sykepleierske hverken kan være forlovet, gift eller ha barn. I så fall mister hun retten til søstertittelen, søsternålen må leveres tilbake, og hun vil umiddelbart måtte forlate hospitalet.»

Oversøster Mary reiste seg, gikk rundt skrivebordet og festet nålen til Bettys krage. «Dere, som alle andre, vil oppleve å føle savn. Men i slike øyeblikk ber jeg dere tenke over hvilken glede barmhjertighetsgjerningen gir dere.»

Amelia møtte forstanderinnens blikk da det var hennes tur til å få nålen. Øynene var lysegrå og blikket myndig i det stramme, bleke ansiktet.

«Bær deres søsternål med ærefrykt, men også med stolthet. La det hvite hjertet være en daglig påminnelse om at dere må utføre deres gjerning med barmhjertighet, kyndighet og verdighet. La nålen gi dere styrke når dere føler mismot, håp når dere tviler og trøst når dere sørger – i forvissning om at dere aldri vil bære byrden dere har forpliktet dere til, alene.»

Nålen ble festet i kragen, og hun hørte oversøster Mary Hayworth si at det fra denne dag ville være en fornærmelse om noen titulerte dem som frøken.

De var nå søsterelever ved Ekely Hospital.