Hjertets røst av Sigrid Lunde

1

Det nye livet Sigrid Lunde

Forord Kjære leser!

Siden jordmor Gjertrud Gares spennende yrkesliv strekker seg over en lang periode, håper jeg du vil tilgi meg at jeg tar meg noen friheter når det gjelder årstall, aldre og annen kontinuitet. Hvis dere som leste min forrige serie, Jordmoren, tenker: «Men kjære, dette måtte da ha skjedd på et annet tidspunkt?» eller: «Var hun virkelig så gammel/ ung?», så er det ikke fordi forfatteren er glemsk eller slurvete. Jeg komprimerer, jeg strekker ut, jeg vrir og vender på dette og hint – og alt gjør jeg i beste mening, for at du, kjære leser, skal finne romanene spennende og oppleve ekte leseglede.

Hilsen

Sigrid Lunde

Personregister Gjertrud Gare, jordmor Lars Storset, storbonde og fabrikkeier Jørgine Storset, Lars’ kone Ola Storset, deres sønn Stine Storset, deres vesle datter Aslak Lindaas, håndverker, fisker og sjømann Karl Kleistmann, distriktslege Oskar Elias Ingebrigtsen, omreisende predikant

1. Kapittel Sæterdalen, september 1899 Kvinnen som satt på bukken ved siden av kusken, spente føttene godt ut, men tviholdt på den dyrebare gjenstanden hun hadde mellom knærne.

Hun skumplet og ristet, og ble stadig slengt inn mot kusken, som hadde et svare strev med å holde trillen på den dårlige veien.

Bak passasjersetet humpet reisekisten lydelig fram og tilbake, som om den ivret etter å komme seg løs.

Kusken hadde ikke avslørt noen overdådig snakkesalighet, men kvinnen merket at han ofte sendte henne små sideblikk. Han ville nok gjøre seg opp en mening om hva slags person hun var.

Det eneste hun visste om ham, var at han het Ola, at han var lauvdaling, og at det ikke var nei i hans munn da hun ba om å få sitte på med ham 9

østover. Han skulle jo likevel samme veien, helt til nabokommunen Lauvdal.

Hun så på omgivelsene. De var i slutten av september, og dalsidene flammet i rødt og gult og hele fargespekteret imellom. Hun måtte innrømme at her var vakkert, særlig nå som den gnistrende blå himmelen sto i en slik fin kontrast til høstfargene. Hun var oppstemt og forventningsfull, men jammen om hun ikke var nervøs også, for hun hadde hørt at sæterdalingene gikk for å være et særegent folkeslag. Her ble man regnet som innflytter i minst tre generasjoner fra man flyttet inn, ble det sagt.

Vinden var bitende, og jakken hennes var tynnslitt. Under den hadde hun en kofte som trengte å lappes, og rundt livet hadde hun et veldig forkle. Hun dro luen godt ned over ørene mens hun trakk inn den friske luften og luktene fra gårdene de passerte.

Folk kom ut av husene som om de var forberedt på denne hendelsen: At nå kom hun til bygds, kvinnfolket som skulle hjelpe nye sæterdalinger til verden. Et stort ansvar var det, og hun visste at det ikke ville bli noe liv i overdådighet, Hun fikk trøste seg i Herren og at hun ville gjøre godt arbeid – aldri skulle et eneste menneskeliv bli borte mellom hendene hennes, og aller minst skulle det skje fordi hun ikke var kyndig.

10

Den barske kusken skottet ned på vesken hennes. En stor, brun skinnveske med et dyrebart innhold som hun hadde lånt penger til å kjøpe.

Anskaffet i hovedstaden Kristiania.

– Jeg har sett ei slik veske før, smatt det ut mellom leppene hans. Og så kom et skjevt smil. – Det er vel ikke den nye jordmoren i bygden?

– Jo. – De har vært uten jordmor en stund nå, nikket Ola. – Folk har enten hjulpet seg med de kjerringene som tilbyr krafsearbeid, eller de har dratt helt til Kristiansund for å få kyndig hjelp.

– Nei, sier du det? Jordmoren sendte ham et oppmuntrende smil. Hun ville gjerne vite mest mulig, så hun ikke sto blank når hun skulle møte bygdens fremstående menn. – Det har gått bra, håper jeg?

– Naa … bare bra har det ikke gått, slik jeg har hørt det. Han nikket ned mot vesken hennes.

– Det er remediene dine, dette?

Hun lo. – Ja. – Da blir det nok en forskjell, ja. Hånden hans forsvant ned i den digre jakkelommen og kom opp med en tobakksrull. Han tok en svær bit, og tygget tilfreds. Så rakte han skråen mot henne.

– Skal det være et tygg?

Hun lo høyt. – Tygger de tobakk, jordmødrene her?

11

Han oppfattet det som et avslag, og stakk sakene tilbake i lommen. Nå smilte han under skyggeluen. – Å nei. Den siste skulle ha brennevin, hun. Hun kunne bli sint hvis hun måtte hjelpe fram en unge uten å få betalt, men måtte hun gjøre det uten å få en skvett brennevin, var hundre og ett ute.

Han lo av sine egne ord. – Det er slik med meg, at enten holder jeg kjeft, eller så renner det over.

Du trenger ikke å svare. Jeg heter Ola. – Jeg husker det, svarte hun blidt.

– Men blir du spurt hvordan du kom hit, og svarer du at du kom med Ola, så sier det dem ikke stort. For det er slik, både her i bygden og i Lauvdalen, at heter de ikke Ola, så heter de Lars.

– Heter dere bare Lars og Ola? spurte hun overgitt.

Han humret. – Innimellom kan en tro det, ja.

Han sendte et brun tobakksstråle mot en grå bjørkestubbe. – Men det finnes kvinnfolk også. Og de heter noe annet.

– Det var enda godt.

Når hun så til høyre for seg, øynet hun en bratt skråning ned mot en sølvblank elv. Hun visste at elva het Sæterdøla, men bare Elva når folk snakket seg imellom. Etter som trillen skranglet seg fram, så hun glimt av en hvitmalt kirke, og hun så hustak og låver, brune og grå torvtak. Da hun steg 12

av båten på dampskipskaien på Stranda, hadde hun ikke fått inntrykk av at her var mye velstand, bortsett fra noen store bygninger rett over elvemunningen – en tønnefabrikk.

Kusken satt og småhumret for seg selv. Han hadde noe på hjertet, men ville ikke ut med det før hun spurte. Det var vel litt ømfintlig, da.

Til slutt kremtet han. – Jeg mener bestemt at jeg sa navnet mitt?

Da måtte hun jo presentere seg. – Jeg heter Gjertrud. Gjertrud Gare, men her i bygden blir det vel til at de kaller meg ’Jærstru’, vil jeg tro. Øynene hans glitret. – Det må du regne med.

Men Gare? Jeg kjenner ikke folket.

– Jeg er romsdaling, men både mor og far flyttet fra bygden da de var unge.

– Jeg hører en romsdalstone når du snakker.

Men en må høre godt etter, sa han anerkjennende, og la til: – Vi er straks på Røen. Opp en liten bratte, så ser du rett over til Storset, der bygdens storfolk bor.

– Dem har jeg hørt om … Gjertrud la en spørrende forventning i tonefallet, så Ola forsto at han var velkommen til å legge ut.

Han skottet mistenksomt på henne. – Du har hørt om Storset, ja?

– Ja, og jeg er nysgjerrig.

Det blide ble erstattet med noe som minnet om 13

sinne. – Hoi, Blakken, se hvor du setter hovene! freste han og trakk inn tømmene. En vognaksling smalt hardt mot en stein som lå på stien, og Gjertrud måtte klamre seg til setet for ikke å falle av.

– Ja, Gjertrud … kan jeg snakke i fortrolighet, selv om jeg er lauvdaling?

– Ja visst.

– Ja, da sier jeg det. De er sværende rike, og storfolk, og de er fine i kantene, men de har en svart rand i seg. Du skal passe deg når du har med dem å gjøre. De har ikke gjort seg rike ved å dele ut nådegaver til folk. Det er ikke mer enn et tyvetall år siden det verste mennesket som har levd på denne jord, trakk sitt siste åndedrag. Han ble eldgammel, og han var den første Storset’en av den slekten som lever nå. Så har jeg sagt ordene mine.

2. Kapittel Da den snakkesalige lauvdalingen hjalp henne ned av trillen i Røenkrysset, visste Gjertrud at hun omtrent måtte være blind for ikke å gjette seg til hvor Storset var. Hun så over mot den store gården, som var som en liten by, med flere svære bygninger og mange små. Og her hadde de råd til fin maling også, så hun: Våningshuset lyste hvitmalt mot henne, og den største låvebygningen var ildrød. En fin allé gikk fra krysset og opp mot det store tunet. Huset var nesten ubegripelig langt, og utstyrt med to verandaer.

Med ett følte hun seg hun usikker på hva hun skulle gjøre. Helst burde hun vel finne ordføreren, men hun visste bare navnet hans, og ante ikke hvor han holdt til. Det kunne være langt unna, og det var ikke fristende å trave rundt halve bygden med den tunge jordmorvesken; reisekisten fikk hun ikke med seg uansett. Men på denne Ola hadde hun forstått at folket på Storset hadde 15

oversikt over det meste som foregikk i bygden.

Hun fikk se om hun fant Lars Olsson Storset; han måtte være den rette å snakke med i første omgang.

Hun maket seg til i koften og marsjerte opp den flotte bjørkealléen. Den var nokså nyplantet, så hun. Kisten måtte stå igjen, men aldri regnet hun med at den ble stjålet.

Da hun stanset og prøvde å gjøre seg opp en mening om hvilken veranda hun skulle bruke, kom en hund settende mot henne mens den ga full hals. Gjertrud syntes at hjertet ville stanse. Hun var ikke plaget med hundeskrekk, men hun hadde respekt for dem.

Heldigvis var ikke sinnataggen stor. Den var liten, og gulbrun i fargen, med en hale som sto opp som en krøll. Var det ikke buhund de kalte det? Den danset rundt henne og gjødde alt den var god for.

Det var da rart at ikke levenet påkalte folk?

Hun satte fra seg vesken, gikk ned på huk og holdt fram håndbaken. – Du vil vite hvem jeg er, du?

Halen begynte å arbeide, og bjeffingen fikk en spørrende nyanse. Den snuste på hånden hennes.

– Kanskje du vil at jeg skal klø deg?

Før hun visste ordet av det, var hun i ferd med å klø den vesle hunden i nakken. Det likte den godt.

16

– Kanskje du har et navn også, du? smilte hun.

– Det er Kvikk, det.

Hunden hadde ikke svart på spørsmålet. Gjertrud bråsnudde seg, og så at en skikkelse var kommet ut på verandaen. Hun reiste seg. – Å, om forlatelse! God dag. Det er jordmoren. Hun gikk mot mannen mens hun rakte hånden fram. Den forsvant inn i neven hans, så stor som den var.

– Frøken Gjertrud Gare, ja?

Hun nikket. – Det er riktig. Hun bestemte seg for å være formell; dette var ingen hvem som helst. – Og De er kanskje Lars Storset?

– Det er karen.

De mønstret hverandre. Hele tiden hadde han et lite smil om munnen. En slik skikkelse hadde hun knapt sett i sitt liv. Han var bare litt høyere enn henne, men for en kubbe av en mann, for noen skuldre og overarmer! Hodet var stort og firkantet, og den litt glisne hårprakten var strøket til side. Øynene var gråblå og skarpe, men ikke uvennlige. Hun antok at han kanskje var noe over de førti.

Han gjorde seg opp en mening om henne også, forsto hun. Det kunne ikke være mye å se på.

Slik hun oppfattet seg selv, var hun like alminnelig som en gråstein. Kortvokst, med mørkebrunt skulderlangt hår som hun helst satte opp i en knute. De som kjente henne, mente nok at hun var 17

litt vel flirete og vilter. Mer enn én gang hadde hun fått irettesettende blikk fra overlegene og overjordmoren på Jordmorskolen i Bergen.

Kjempekaren nikket. – Vi er ikke Des her i bygden. Er det kisten din som står der borte ved krysset? Han nikket i den retningen, som om det skulle være flere veikryss å velge mellom.

– Ja. Den ble litt tung for meg.

– Jeg skal få den inn. Du får stige inn over dørstokken! Han er litt kvass i dag, sa han og siktet til vinddraget. – Vi trenger ikke å stå ute.

Han førte henne inn i stor, staselig stue som åndet av velstand, og pekte på en stol; at hun fikk sette seg. Selv satte han seg på en krakk, halvt vendt mot henne. Øynene hans var små, blide glugger. Han hektet en krokpipe av et stativ hvor det var flere av dem, og ga seg til å fylle pipen med tobakk mens han skakket lett på hodet, avventende.

– Skal du ikke si noe? lød det til slutt.

– Jeg er vant til at storkarene både tar og fører ordet, glapp det ut av Gjertrud.

Hun ble belønnet med et skjevt glis. – Si ditt, du.

– Jeg … det er Gjertrud Gare, ja. Jeg er romsdaling, fra Midsund på Otterøya, og jeg har gått jordmorskolen i Bergen. Jeg har fått tilsettelsesbrev, en oversikt over hvor jeg skal ha arbeidet 18

mitt, hva slags herligheter og bekvemmeligheter jeg kan vente meg og …

Lars nikket i takt med ordene hennes. Nå hadde han fått fyr på pipen, og dampet på den.

– Det meste av arbeidet ditt blir i det som kalles Sæterdalen. Bygda er omlag tre mil lang, men bare et par kilometer bred der den er som bredest. Vi grenser til Lauvdal i øst, i retning Trondheim. Mot nord-nordvest grenser vi til Børdalen, der de helst drar helt til Kristiansund for å få fødselshjelp. Den siste jordmoren vi hadde, «styrtet på båsen» i fjor – om det ikke var i forfjor. Folk kviet seg for å bruke henne mot slutten. En skal ikke baksnakke folk som er henfarne, hvordan hun skjøttet sitt kall får bli en sak mellom henne og Vårherre. Men jeg regner med at det er dårlig stelt med brennevin der hun befinner seg nå. Vårherre byr vel ikke på dram, og enda mindre Gammeleriken. Mpah, mphah! Han pattet på pipen.

– Så du er fint utdannet, du, frøken Gare?

– Jeg har den utdannelsen som er anbefalt, ja, og jeg har attest på at jeg er kvalifisert for arbeidet, svarte Gjertrud forsiktig.

– Verre enn den lortpurka vi hadde, kan du aldri bli. Jeg er sikker på at du vil klare deg godt.

Men du er ikke stor i kroppen.

Den hadde hun hørt før. – Det er ikke størrelsen det kommer an på, herr Storset.

19

– Si Lars. Ellers blir jeg kalt både Kjempe-Lars og Lesar-Lars. Men hva tenker jeg, hva tenker jeg? Han sprang opp. – Eline, hva steller du med uti der? Få på kaffelarsen! Vi har langveisfarende folk her. Jordmoren.

En kvinne kom inn. Hun stirret nysgjerrig på Gjertrud, før hun neide. – Jeg heter Eline. Skal det være noe til kaffen, Lars? Vi har søtlefse og kanel, og tørrlefse også. Kanskje jordmoren er godt vant?

– Jeg er bare vanlig folk, sa Gjertrud fort. Hun reiste seg og presenterte seg. – Og dere skal ikke lage noe oppstyr for min skyld.

Heldigvis tok de henne ikke alvorlig, og godt var det, for hun var hullsulten. Reisenisten var oppspist tidlig på morgen, og så lite penger som hun hadde, så hun seg ikke råd til å kjøpe kaffe og «bakels» om bord i dampbåten.

Hun syntes Lars Storset var en trivelig kar. Da kaffen og lefsene kom, pratet han løs om alt hun kunne vente seg. Han skjøt ofte inn at det egentlig ikke var han som skulle si dette – hun skulle snakke med ordføreren.

Gjertrud husket hva Ola fra Lauvdal hadde sagt: at hun skulle være forsiktig med disse folkene og ikke slippe dem tett innpå seg. Men det var ikke lett. Gjertrud var ikke mistenksom av natur, hun likte å tro at folk var slik som de fram20

stilte seg. Men det nyttet i hvert fall ikke å si at kjempen satte nesen i været og var storaktig.

Med ett hørte hun klokken slå sitt andre halvtimeslag. Hun kremtet. Hun måtte tenke litt framover, vite hvor hun skulle bo.

– Takk for serveringen, Lars. Vet du hvor jeg skal bo?

Hun rakk nesten ikke å avslutte spørsmålet, før hun hørte et høyt smell fra soveloftet. Hun skvatt til. Lars rynket pannen. Han så dystert fram for seg en stund, før han satte opp et litt tvungent smil. – Om du kan vente her, Gjertrud.

Han forsvant ut i gangen og ble til tunge skritt rett over hodet hennes. Hun hørte den lave, undertrykte røsten hans, som ble besvart av en litt jamrende, lys kvinnestemme. Så kom han ned igjen. Han sto der, litt lut i skuldrene og liksom mønstret henne. Ville kanskje lese seg til hvordan hun reagerte på opptrinnet.

Hun tenkte først at hun burde late som ingenting, men det virket tosket. – Er det noen som har vondt? Skal jeg kanskje …?

Han skottet opp mot taket. – Det var bare en som bråvåknet. Da hun reiste seg fra sengen, klarte hun å snuble i sengemøbelet. Heldigvis var det tomt. Han småtravet rundt i stuen mens han avvekslende kikket på henne og ut av vinduet.

– Ja, det var Jørgine, sa han langsomt. De gråblå 21

øynene slapp ikke hennes. – Jørgine Storset, min hustru.

Brått skiftet han emne: – Bestefaren min het også Lars. Han ble eldgammel, og helt bra var det ikke oppi hodet hans, det nytter ikke å si annet.

Han satte blikket i henne. – Du skal vite det, Gjertrud, at her i bygden snakker folk. Alle mener noe om alt, og ikke minst mener de noe om Storset.

– En må vel regne med slikt, svarte hun forsiktig.

– Jeg kan like godt si det først som sist: Jørgine er nervøs. Noen ganger slår det seg på kroppen.

Men tenk ikke på det. Du får tidsnok treffe henne, og du kan være sikker på at dere får mye med hverandre å gjøre.

Gjertrud visste ikke noe å si.

Lars veide hvert ord og lot pipemunnstykket vippe takten: – Jeg spør deg bare så vakkert, Gjertrud, at du nøyer deg med å lytte, og ikke løper til neste liggekjerring med det du hører, eller deler det med kvinnfolkene i de kristelige foreningene.

Enda så bibelsprengte de vil framstille seg, har de ikke fått med seg at «eders tale skal være ja, ja og nei, nei, og alt annet er av det onde». Gi oss på Storset en sjanse til å vise hvem vi virkelig er! Nesten ingenting her i bygden er slik som det faller en i øynene.

Da våget hun å møte blikket hans. – Slik er jeg 22

alltid, Lars. Mor sa alltid at Herren har utstyrt oss med to ører, men bare én munn.

Han smilte. – Kloke ord. Og mens vi snakker fortrolig sammen: Hvordan er ditt forhold til Herren den Jesu Krist?

Hun ble ikke det minste overrumplet over spørsmålet. Det ville være rart om det ikke kom, siden han også ble kalt «Lesar-Lars».

– Jeg er kristen, nikket hun. – Vi jordmødre lærer ikke bare å hjelpe barn til verden, men også at det som skjer mellom oss og fødselskvinnene, det holder vi for oss selv.

Lars lyste opp. – Som om jeg trodde noe annet!

Om litt skal du få hilse på Jørgine, stakkars menneske. Akkurat nå er det slik at hun ikke orker å snakke med noen, men du vil bli godt kjent med oss. For jeg vil at du skal bo her en stund.

– Bo her?

– Huset du skal overta, er ikke lenger unna enn at du ser det når du går ut på tunet. Det er en del av avtalen med kommunen at det blir jordmorhuset, men det er ikke beboelig ennå.

Bygden vil bekoste en snekker, og en kar har allerede påtatt seg arbeidet.

– Men dere kan altså huse meg i mellomtiden?

Han smilte tilfreds. – Jeg tvinger deg ikke. Det finnes folk som har rom til deg. Men jeg kan gi deg et par rom vesti på soveloftet.

23

– Hva koster det? spurte hun, enda hun trodde at hun allerede visste svaret.

– Å, ingen ting. Jørgine blir bare glad for at du er her, sa han. – Dere to kommer til å bli venner og godt forlikt, det vet jeg. Og det får være betaling nok, innledningsvis.

Hun ventet, så han fortsatte: – Du får jordmorlønn, og hvis du kan gjøre mer enn bare å løpe rundt mellom fødselskjerringene, bor du her gratis. I matveien må du godta det vi sjølfolket får.

Han avsluttet travingen, rettet seg opp og fylte lungene. – Verre er det ikke stelt med oss på Storset, Gjertrud, enn at vi kan være romslige. Selv om det nok finnes folk som ville ha ønsket seg det annerledes!

Han ropte på Eline og ba henne vise Gjertrud rommene. Tjenestejenta fikk et bekymret drag i ansiktet. – Det er da bare å fortelle henne det, Lars?

Nå ante Gjertrud et irritert glimt i øynene til Lars. – Så, hut deg nå!

Gjertrud gikk etter tjenestejenta opp trappen.

Selv om de fikk vinduslys, var det mørkt og litt nifst der. Eline gikk fortere og fortere, så Gjertrud nesten måtte løpe for å holde følge.

– Her skal du bo! ropte Eline til slutt.

Gjertrud smilte. – Hva er det Lars «bare» burde fortelle meg?

24

Eline bet seg i leppen. – Å, det er bare overtro … Du er ikke mørkredd, vel?

– Ikke mer enn andre, håper jeg. Men du er kanskje mørkredd?

Eline senket stemmen. – Her i huset må en nesten være tullete for ikke å være mørkredd, det er nå min mening!

Gjertrud så seg rundt i de to rommene som Kjempe-Lars hadde gitt henne. Her var bare to små vinduer – et som vendte mot tunet i det ene rommet, og et som vendte mot baksiden og havnehagen i det andre. De som ville besøke henne, måtte komme inn gjennom vesleverandaen og ta trappen opp.

Hun satte seg ned og tenkte over hva hun skulle foreta seg. Det første var å se i reisekisten og pakke ut eiendelene. Jordmorvesken sto der, i skinnende lær, og fortalte all verden hva hun var.

Hun ville skylde penger i lange tider for utstyret i den. I kisten hadde hun de klærne hun skulle bruke i embets medfør: En lang, svart kjole, et forkle, og forskjellige kluter, håndklær og stikklaken. Hun hadde også noen få tallerkener, kopper og bestikk som foreldrene hadde latt henne forsyne seg med, og så var det Bibelen og Landstads Salmebog, noen notatbøker og en tom dagbok.

I tillegg hadde hun skrivesaker, toalettsaker, såpe 25

til husvask og kroppsvask, og desinfiserende midler. Alt tok hun ut og la det høytidelig på plass der hun ville ha det.

Her var enkelt bondemøblement, hjemmesnekrede stoler og et bord, en seng med et godt bolster, og ingen innestengt lukt. Hun ville låne bøtte og vaske over rommet likevel. Og selv om dette var bra, så hun fram til å flytte til sitt eget.

Hun tok opp den vesle læreboka som hun hadde betalt hele fem kroner for; «Lærebog for Jordemødre » av H. Vogt. Hun strøk den med hånden, snudde og vendte på den og snuste inn den gode lukten. Hun kunne den både forlengs og baklengs. Andektig stilte hun den opp ved siden av boken som var like viktig, Bibelen.

Da hun hadde bestemt hva hun skulle gjøre de neste dagene, følte hun seg lettere til sinns. Ja, hun hadde nesten lyst til å ta noen dansetrinn! Hun hadde ventet altfor lenge før hun endelig tok den store bestemmelsen å bli jordmor. Egentlig skulle hun ha vært gift og hatt en barneflokk for lengst.

For hun hadde ikke manglet friere! Mer enn én god kar hadde smilt til henne og budt henne med på dans, og hun likte tanken på å bli kone og få en stor barneflokk. Hun hadde drømt om en vakker, arbeidsom ektemann – og hun hadde nesten fått det også, en gang for ti år siden. Hun sukket. Vakrere kar fantes ikke, med det nesten svarte 26

håret og de ildfulle øynene. Han hadde part i båt og reiste på fiske hvert år. De hadde snakket om at neste år, når han kom igjen, var tiden inne til å snakke med presten. Men så kom den overhendige stormen, og hennes elskede kom aldri hjem igjen. Mange båter, og enda flere karer, ble borte i stormen, som var den verste i manns minne. Hun hadde bitt sorgen i seg, og hadde sikkert fått en ny sjanse, hvis det ikke var for at moren brått falt sammen og ikke lenger var i stand til å stelle seg selv. De neste årene gikk med til å arbeide på småbruket og stelle for moren. Ingen av søstrene hennes var villige til å hjelpe henne; de fløy ut av redet så fort de kunne. Aldri ble det til at hun fikk giftet seg. Selv om karene likte henne, likte de ikke tanken på at det ville følge en ufør gammel kvinne med på lasset. Faren var verksarbeider. Han sendte penger, men det gikk lang tid mellom at han viste seg hjemme. Endelig kom han hjem, og hjalp henne med penger og lån, så hun kunne søke seg inn på Jordmorskolen – Fødselsstiftelsen i Bergen.

– Jeg er nesten utgammel alt, sa hun til seg selv, mens hun strøk over læreboken med hånden.

Med ett følte hun at tiden var inne. Hun tok opp den ubrukte dagboken, åpnet den og betraktet den hvite, innbydende førstesiden. Hun fant fram blekkflasken og stålpennen, dyppet den i blekket, tenkte.

27

I dag innleder jeg mitt livs kall. Måtte Gud styre mitt liv i stort og smått, måtte Han lede min hånd og min fot, være meg en styrke i gode som i vonde dager, fylle meg med ydmykhet og ikke overmot, slik at jeg på beste måte kan utføre min gjerning overfor Gud og mennesker.

Amen. Gjertrud Ingebrigtsd. Gare, torsdag, den 26. i måneden September, 1899.

Hun så ned på ordene mens det våte blekket gradvis størknet. Hun hørte skritt i trappen, og like etter lød en lett knakking på døren. Eline sto der, smilte og knikset.

– Det er kveldsmat, om De ikke forsmår, sier Lars.

– Jeg kommer. Tusen takk.

Eline stirret på skinnvesken. – Det var en fin veske!

– Ja, de kalles jordmorvesker, nikket Gjertrud, ikke upåvirket av rosen. – Den er med meg hvor jeg enn er – i embets medfør, da. Med god kunnskap, godt verktøy og med Herrens hjelp vil det helst gå bra.

– Jeg er sikker på at bygden blir glad for å få en ordentlig jordmor, sa Eline. – Du tar vel kanskje ikke imot noen fødselsdram, du?

Gjertrud lo. – Nei, jeg er ikke mye for brennevin, Eline, men vin og øl har jeg smakt.

28

– En blir ikke så fort full av det. Eline rødmet og holdt seg for munnen. – Men hva sier jeg, som det tokkelkvinnfolket jeg er? Hva er det jeg sier?

Gjertrud klarte ikke å holde seg – hun lo høyt.