Lokketoner av Sigrid Lunde

1

Seljefløyten Sigrid Lunde

PERSONGALLERI

Synnøve Sandmo bor på husmannsplassen Sandmo sammen med sin far, enkemannen Tønnes, og farmoren Olaug. Bruket er tilknyttet storgården Storset.

Bent Olafsson Røysa bor på husmannsplassen Røysa, også under Storset. Han er yngst og har fem søsken. Eldste bror og faren driver bruket – begge heter Olaf.

Oddvar Olsson Einbakk er geitbåteier og odelsgutt til en velberget gård. Moren heter Alvilde.

Lars Olsson Storset eier storgården Storset på Røen.

Tidligere dragon- og sekondløytnant. Oppsynsmann Øyvind Kløften er hans håndgangne mann. Lars gifter seg med trondhjemskvinnen Elisabet Meissner, og får samtidig hennes søster, den eldre, vanføre kvinnen Camilla og deres niese Christine Henriette i hus.

Petronius «herr Per» Finckenhagen er sogneprest. Kona heter Else, og de har 8 barn.

FØRSTE KAPITTEL

Mai måned det Herrens år 1818, tiden rundt gauksmesse Utendørs skinte vårsolen på sitt aller vakreste og mest innbydende. Men Synnøve var innendørs, i den mørke og dystre stavkirken. Hun satt på kvinnesiden, og klarte ikke helt å roe seg ned. Uroen kriblet i henne, for hva om hun ble kalt fram? Da måtte hun reise seg, få på seg treskoene med lynets fart og stille seg med ansiktet mot alterringen.

Men selvsagt var det en trøst at læreren, gamle Klokkar-Ola, virket like utilpass som henne.

Sognepresten hadde latt ham overta mye av konfirmasjonsundervisningen, enda Klokkar-Ola slett ikke likte det.

De var tolv stykker her inne – fjorten jenter og ti gutter. De yngre jentene og guttene klumpet seg sammen på første benk, mens de skumpet 7

borti hverandre. De kniste og lo når klokkeren ikke hadde ansiktet vendt mot dem.

Bak Synnøve satt ei stillferdig jente som var her for fjerde året på rad, enda hun langt fra var dum.

Henne syntes Synnøve mest synd på. Om ikke mer enn ett år var hun tyve år gammel, og godt gifteferdig! Det var Unni Stranda, eller Unni Storbrake, som folk helst kalte henne.

Guttene var ikke bare guttunger. En håndfull av dem måtte regnes som voksne, selv om de ikke kunne regnes som helt voksne likevel. De satt noen benker bak, de som var så «dumme» at de måtte gå igjen for både andre, tredje og fjerde året. Blant guttene var det en som aldri deltok i uroen. Han satt for seg selv, en benk bak urostifterne. Han var kortvokst, men bredskuldret. Håret var stritt og varmgult, og han likte å ha det langt. Vadmelstrøya strammet om skuldrene, og broka var trang, den også, så man kunne se de solide leggene hans.

Synnøve grep seg stadig i å skotte over mot ham.

Og hun var ikke den eneste.

Bent var like fattig som henne, og som henne hadde han bare seg selv å by på. Enda så tettbygd og sterk han var, var ikke ungdommene redde for å erte ham. De syntes det var moro at han kunne sitte og synge lavt eller å spille på fløyten sin når han trodde at ingen hørte. Han truet stadig med å ta de verste bråkmakerne fatt, men gjorde det ikke likevel.

8

Da var det annerledes med sognepresten! Når han dukket opp, skjedde det alltid brått og uventet.

Ham var alle redd. Sogneprest Petronius Finckenhagen hadde rykte på seg for å være gjerrig på alt, men ikke med ørefiker, hårdragninger og ukristelige hånsord.

Klokkar-Ola satt der i den grå, uanselige drakten sin.

I dag snakket de om trosartiklene, og spesielt den tredje. Synnøve trodde at hun kunne den på rams.

En del av henne var ikke redd for å bli kalt opp, mens en annen del var det. Det var litt «skamleg» å stå der og si disse fine, høytidelige ordene foran klokkeren.

Klokkar-Ola kremtet. Blikket hans festet seg på han som satt for seg selv. – Du, Bent Olafsson Røysa, sa han høytidelig, med den litt pipende stemmen sin. – Hvordan lyder så den tredje trosartikkel?

Bent reiste seg. Synnøve hørte litt rasling under benken der han satt, da han prøvde å få føttene inn i treskoene. Han sto der og kikket litt forvirret ned for seg. Et irritert drag gled over ansiktstrekkene hans.

Synnøve måtte holde seg for munnen for å stoppe latteren. Hun visste hva som var skjedd. En av de som satt foran ham, hadde klart å fiske til seg treskoene hans.

– Det e berre å komma, Bent, sa klokkeren. Han 9

forsto også hva som var skjedd, og smilte smått.

– Det kjem ein dag da vi alle ska stat barføtt framfor Herren, og det e enda mindre farleg å stat barføtt framfor meg.

Bent gikk fram.

Guttene lo og pekte, skar grimaser. Nei, se på Bent, sa flirene deres. Han går fram for klokkeren uten å ha noe på føttene!

Bent bare smilte.

– Da va det den trei trusartikkeln, ja? oppmuntret klokkeren.

Bent kremtet. Så kom det, lydelig og klart: – Jeg tror på Den Hellige Ånd, den ene, hellige, alminnelige, apostoliske kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, oppstandelse fra de døde og det evige liv …

Jø, så fint han fikk det til, tenkte Synnøve, og det tenkte nok jenta ved siden av henne også. Alle likte visst at det gikk godt for Bent.

Men da lød det, fnisende og såpass høyt at ingen kunne unngå å høre det: – Og så trur’n at det e eg som he stålle tresko’n hass.

Alle kikket på den formastelige. Det var drengen på Storset, han som gikk her for andre året.

Bent sto rakt opp og ned. Synnøve så ham i profil. Han var kortvokst, Bent Røysa, men med solide arbeidshender. Han hadde et fint ansikt med snille, små øyne, en liten nese og en munn som hadde så 10

lett for å smile. Hun kjente som et brått sug i bringen at hun godt kunne tenke seg å ha det smilet rettet mot seg selv. Aldri at det kom til å hende.

Hun visste at flere enn én av venninnene hennes rødmet av iver og sjenanse når Bent var i nærheten. Ratt kunne det hende, innså hun, at han klarte det kunststykket å gifte seg litt oppover – kanskje finne seg ei riktig odelsjente fra en selveiende gård.

Selvsagt var han mye mer interessert i det enn å søle bort framtiden på jenter som var like fattige og framtidsløse som ham selv.

Klokkeren reiste seg og blunket til Bent. – Det va bra, ja. Eg kunna ikkje ha sagt det bér sjøl.

Bent gikk tilbake til plassen sin. Et øyeblikk syntes hun at blikket hans streifet jenterekken. Ja, ikke bare jenterekken, men henne. Bare innbilning, selvsagt. Han satte seg på benken sin uten det vanlige rammelet.

Klokkerens godlynte smil forsvant. Han reiste seg. – Og du, Bjørn Skraltbakken, sa han. – Du e deg sjøl, du?

– Jau, svarte drengen, mens han så seg rundt for å forsikre seg om at alle lo med ham. – Eg kan ikkje varra nå’n annan, eg.

– Du vet vel hvor de havner, Bjørn, de som forakter Guds ord?

– Dem kjem te helvete, dem. Men eg e snill, eg.

– Va det du som tok tresko’n hass Bent Røysa?

11

Bjørn hadde ikke noe svar. Og ikke fikk han tid til å svare heller, viste det seg. For nå oppdaget alle den svarte skyggen som gled lydløst fram fra bak altertavlen. Det var sognepresten – herr Petronius Finckenhagen. Hvor lenge hadde han stått der, tro? tenkte Synnøve med et stikk av uro. Det ble med ett så dødsens stille at selv fuglesangen og klukkingen fra prestegårdsbekken lød øredøvende til sammenligning.

Presten kom fram. Han var en dyster framtoning med det lange ansiktet sitt, de svarte, harde øynene og den urimelig brede munnen. Men hva mer var, så var han sterk som en bjørn. Hele bygda visste at han kunne håndtere selv voksne, førlige karer, så han hadde ingen som helst problemer med spinkle konfirmasjonselever.

Han stilte seg foran gutterekken. Og han visste straks hvor han skulle angripe.

Storset-drengen var blitt blek, og vred seg urolig.

– Bjørn! tordnet presten. – Kjenner du det kloke ord, at som herren er, er også tjeneren?

– Eg veit ikkje nåkkå, eg, stammet drengen.

– Nei, deri ligger intet nytt, fortsatte presten. Og så kom de ordene som få andre i Sæterdalen ville ha våget å si: – Alt som er syndig og gudsforlatt her i denne bygden, det kommer fra Storset. Og derfra kommer også du, Bjørn Skraltbakken.

Han hugg neven i luggen på Bjørn og løftet ham 12

opp. Drengen hylskrek mens presten trakk ham ut på gulvet og endevendte ham skikkelig. Han hang og slang som en filledukke i prestens store never.

Synnøve svelget. Dette likte hun ikke å se på.

Tenk at presten kunne si slikt? Tenk om ordene lekket tilbake til Lars Storset?

Omsider slapp presten. Bjørn falt storgråtende sammen på gulvet foran føttene hans.

– Er vi nå omsider ferdig med denne komedie? brølte her Finckenhagen så det ga gjenlyd i kirkeskipet.

– Jau! Eg ska varra snill, snufset Bjørn.

– Slike som deg glemmer hele tiden at selv om min klokker er mild av vesen, har han dog et ris bak speilet, fortsatte presten og så seg rundt. – Og det riset er presten selv.

– Om forlatelse! Om forlatelse! snufset drengen.

Presten brummet mens Bjørn løp tilbake til plassen sin med tårene rennende.

Finckenhagen snudde seg mot klokkeren. – Og hvordan var så svaret til siste elev?

Klokkar-Ola svarte så ivrig at ordene nesten stokket seg for ham. – Det kunna ikkje ha vårre bér det, far, sa han. – Han Bent gjer så godt han kan. Og som oftast e det godt nau, òg.

Presten så på Bent, som våget å møte blikket hans. – Nu! Jeg kjenner karen – Bent Olafsson Røysa. Dere er husmannsfolk under Storset, om jeg ikke husker feil?

13

Bent reiste seg og bukket. – Det e rett det, presten.

– Ja, ja. Det vil jeg ikke bruke mot deg. Vi er ikke alle herre over vår skjebne. Hmmm! Presten steg opp mot alterringen, stilte seg ved siden av klokkeren og saumfarte hver enkelt med blikket. Synnøve syntes at det hvilte ekstra lenge på henne.

– Du som sitter der. Hva er det nå du heter igjen?

Han snakket til henne! skrekk og gru! Hun reiste seg og neide. – Det … det e Synnøve Tønnesdatter Sandmo, det, presten.

Han smilte og nikket. – Nå! Tønnes Sandmo! Er ikke også den plassen under Storset?

– Jau. Presten blunket, var blid med ett. – Ikke vil jeg bruke det mot deg heller. Stå nå fram og la meg høre deg i den tredje trosartikkel.

Synnøve fikk føttene inn i treskoene i en fart.

Hun hetnet over at hun snublet litt da hun gikk fram. Bare nå ikke ordene frøs fast i henne, tenkte hun. Det var nettopp det som pleide å skje med Unni Storbrake, bak henne. Når hun satt sammen med Synnøve og de andre jentene, kunne hun det meste på rams, men straks hun sto foran en øvrighetsperson, frøs ordene fullstendig fast.

Sognepresten brukte aldri nevene på jentene, men til gjengjeld kunne han ha sårende ord på lager. Men det gikk bra. Hun glemte ingenting.

Presten nikket. – Slik skal det lyde, ja. Det kan 14

være til etterretning for dere alle, mine elskelige barn. Kom dere nå ut i det vakre vårværet som det behager Herren å gi dere i dag. Så! Hut dere ut!

De reiste seg under ståk og leven. I øyekroken merket Synnøve at Storset-drengen sendte Bent et truende blikk. Så dum han var! Ville han gi Bent skylden for at han fikk seg en omgang juling av presten?